Kjære venner,
Etter mine tre måneder i San Miguel de la Peña på slutten av 2025 hadde jeg ikke produsert et eneste “Brev fra San Miguel” slik jeg pleier å sende til den lange listen av dem som “abonnerer” på mine reisebrev. Jeg følte rett og slett ikke for det å skrive om hvor pussige mine nye landsmenn – de kaller seg miguelinos – er. Tvert i mot syntes jeg at mine gamle landsmenn, som kaller seg nordmenn, er langt rarere.
Så nå er jeg tilbake i Oslo og kan skrive “Brev fra Oslo”.
Det er et nytt år, 2026. (Jeg må skrive tallet slik at jeg får det inn i håndens minne.) Mer enn det: det er 3. januar 2026, dagen da Venezuela ble halshugget – “decapitated” er ordet som brukes om den slags CIA-angrep.
Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om hvor godt jeg og flertallet her til lands (altså Norge) tross alt har det, i alle fall etter at vi fikk “norgespris” på strøm. I fjor frøs jeg like mye her som i San Miguel fordi jeg ikke hadde råd til forsvarlig oppvarming. Men nå holder leiligheten min her 19 grader, og det er helt ok hvis man kler seg ordentlig. Jeg drikker tran (mot manglende sol), tar hver dag en tablett multivitamin og har ikke vært syk på over ett år. Jeg har råd til en tannlegesjekk hvert år og har ikke hatt hull på det jeg kan huske. Er det noen sak? Om jeg er representativ, er nordmenn ekstremt sunne og friske, eller hur?
Jeg har medianlønn, tror jeg, ikke mer, men heller ikke mye mindre. Selv om jeg ikke lenger har studiegjeld og ikke tok lån da jeg kjøpte leilighet på østkanten, bevilger jeg meg ikke opphold på norske hoteller eller tur med Hurtigruta, men jeg reiser 2 x / år utenom høysesong til San Miguel de la Peña. Pensjonen min dekker det, men ikke stort mer. Jeg har det derfor, økonomisk sett, som plommen i egget – altså helt strålende!
I Oslo har jeg skilderier på veggene, musikk fra gode høyttalere, deilige bøker i bøtter og spann og utsikt over solnedgangen når det er klarvær. Til overmål har jeg en voksen datter som rett som det er vier meg noen dager. Hva mer kan en ønske seg?
Men til min undring ser jeg at nordmenn – det er jo ikke så mange av oss – hadde en total rentebærende forbruksgjeld i desember på 140 milliarder: Jeg gjentar 140 milliarder! Det er mye penger. I løpet av måneden økte beløpet ytterligere. Renter på kredittkortgjeld er brutale, for å si det enkelt.
Noen i kongeriket Norge – hvor mange er det, mon tro ? – er altså gjeldsslaver til et kredittkortselskap. Jeg regner med at noen kjøper over evne, men at det også er mange som må betale for nødvendigheter de ikke har råd til, som tannlegeregninger.
I San Miguel er en betydelig andel av befolkningen tannløs. Har de spist for mye sukker eller drukket for lite melk? Har de forsømt å pusse tenner? Kanskje de ikke hadde råd til tannpasta? Ikke vet jeg. Jeg spør ikke. Om jeg hadde spurt hadde jeg uansett ikke forstått svaret fordi de som mangler fortenner snakker uforståelig, rent bortsett fra at de til forveksling likner alle andre tannløse. Se bare på komponisten Franz Liszt. Som ung var han så vakker at det ble utløst “Listomania” overalt hvor han viste seg. På sine gamle dager, da han ikke hadde fortenner, kunne man ikke skille ham fra andre tannløse gamlinger.
President Maduro har alle sine tenner, så vidt man kan bedømme. En vakker rad hvite tenner hadde også hans forgjenger Chavez. Sistnevnte er død, men gudane må vite hva Maduro utsettes for nå av hans CIA-kidnappere. Kanskje tar de tennene hans?
Tenk, slikt driver CIA med den dag i dag. USA vil ha Venezuelas olje, slik de i sin tid ville ha Midtøstens olje. For USA skylder nå over 38 billioner (“38 trillion”) USD. USA må betale stadig mer i renter for å lokke investorer til å kjøpe landets statsobligasjoner, som mange land nå ønsker å kvitte seg med fordi USD i økende grad anses som utrygge.
Men det var ikke det jeg ville skrive om, og jeg måtte ta pause i brevskrivingen for å roe meg. Det er nå 6. januar 2026, men jeg har ikke klart å roe meg. Tvert imot, for NRK-nyheter er nok en gang som barnetimen for de minste. Vi har vært USAs snille læregutter i alle år og har fremstilt ikke minst sosialistiske Venezuela slik vår “Daddy” befalte, enten han het Clinton/Obama eller Bush/Trump.
For meg er Venezuela et nesten like smertefullt tema som Palestina og for den del Ukraina. Alle disse tre landene har jeg tilfeldigvis et spesielt forhold til. Og om alle disse landene har grådige USA spredd løgner år etter år, løgner som lydig er blitt kolportert av NRK og norske aviser. (Først med Bart Eide har Norge endret kurs i forhold til Palestina.)
Det finnes faktisk en norsk nettavis som ikke kolporterer USAs løgner om Venezuela. Det er Steigan.no. Steigan.no er anatema for både den ene og den andre her til lands. Det er nemlig en avis som utfordrer løgnhistoriene såvel fra USA som fra EU. Tatt i betraktning dens minimale ressurser, er Steigan.no en forbannet god avis. Faktisk! Ja, selv her i barnetime-Norge finnes det altså en avis det er verdt å lese. Så les den!
Om Venezuela har avisa nå en viktig artikkel av Craig Murry, (originalen på engelsk),
La det være klart: Det finnes andre land som er og har vært minst like feilrepresentert i USA/EU-vennlig presse. Det gjelder ikke minst land i Afrika. Men jeg har ikke innsikt i dem. Nesten det eneste jeg vet om dem er at Storbritannia og i enda større grad Frankrike fortsatt ikke helt har gitt opp kampen om kontinentets ressurser.
Men det var heller ikke det jeg ville skrive om. Jeg ville bare skrive et hyggelig brev til mine norske venner, et “Brev fra Oslo”, denne gangen. Dessverre, viser deg seg, er ikke dette brevet det aller minste hyggelig, og dessuten ikke om Oslo.
Den verden jeg ser og den verden mine norske venner ser, er ulike som natt og dag.
Hva kommer de til å si, mon tro, når USA bruker sine 12 baser på norsk jord for å ta Grønnland?
