Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: Nord-Sør (Page 1 of 5)

Med slike venner…

11.09.2026 /

Jeg sto og så ut over fjorden fra Hvervenbuka som ligger på østsiden av fjorden rett utenfor Oslo. Lamslått, sto jeg der jeg nettopp hadde kommet rundt en sving og oppdaget at det var en stor svart skygge som blokkerte utsikten over til vestsida. En enorm svart skygge. Verdens største hangarskip, var det noen som sa.

***

Sceneskift: Jeg sto et sted på østsida av fjorden og så ut over en liten armada av luksuriøse fritidsbåter. De var pyntet til fest med vimpler og flagg og stimet inn mot Oslo. Mens jeg sto der og lurte på hva de feiret, oppdaget jeg en gjenstand som liksom fløt et par titalls meter over dem. Gjenstanden var formet som en halvrøkt sigar og oppførte seg som en frivol ballong – en ballong som usynlige lekende hender forhindrer fra å falle på bakken.

Dette var en drøm, forstås. Visste jeg at jeg drømte? Man gjør jo av og til det. Men før jeg kom så langt som til å lure på hva var virkelig, og hva var drøm, strammet den halvrøkte sigaren seg opp, skjøt fart og forsvant i retning Oslo sentrum. Et øyeblikk senere hørtes et brak.

Den lille feststemte armadaen lot seg ikke affisere. Jeg lurte fortvilet på hvordan jeg kunne advare dem mot å fortsette inn mot Oslo. Avmakten må ha vekket meg.

***

Rystet våken, visste jeg umiddelbart hva som hadde fremkalt en drøm om et angrep mot Oslo:
Det var nemlig en overskrift jeg så i går i et høyst seriøst og respektert USAnsk tidsskrift: Norges beslagleggelse av et russisk skip er en farlig opptrapping. Den overskriften er en advarsel til norske styresmakter. De leker med ild. Støre vil gjerne være stor blant de store EU-bøllene? Han vil imponere ved å være bestis med Zelenski? Uansett hvilke motiver Støre har, så er han på forferdelig feil spor.

Glenn Diesen

04.08.2026 /

Jeg abonnerer på Glenn Diesens “substack” og noterer at han i løpet av hans siste substack-samtaler med ulike personer – de fleste høyt plasserte i systemet og med imponerende CV-er – har virket gladere og friskere enn jeg tidligere har sett ham. Det er nok ikke pga verdenssituasjonen at latteren sitter løst, for vi nærmer oss stadig katastrofen, både militært, økonomisk og økologisk. Jeg tipper Glenn Diesen rett og slett er på ferie.

Det som hele tiden har kjennetegnet hans analyser, er at han ønsker å vurdere de to store krigsskueplassene – Ukraina og Vest-Asia (aka Midtøsten) — fra ulike vinkler. Derfor representerer hans samtalepartnere ulike ideologiske ståsteder, høyst ulike fagfelt og ulike syn. Det de har til felles er at de ønsker at stridsspørsmålene var blitt håndtert diplomatisk heller enn militært. De fleste av dem er nok også enige i at Russlands angrep i 2022 ikke var uprovosert, altså at krigen faktisk ble framprovosert (av USA/NATO).

Selv har Glenn Diesen for det meste stilt seg undrende til utviklingen. Han har stilt det Chas Freeman kaller “veldig kompliserte spørsmål”, og vi som lytter hører først og fremst på motpartens lange svar – utlegninger, nærmest foredrag. Jeg vet ikke hvor mange som følger ham, men jeg har hørt ham omtalt som en av Norges globalt mest kjente personer. Samtalepartnerne er i det siste begynt å avslutte med kommentarer som “keep up the good work”. Som nordmann er jeg definitivt stolt av ham. Han er ikke bare klok, men også modig. Når jeg nå kl 12 den 4. august ikke ser annet fra ham i dag enn en ganske kort notis, håper jeg han nå nyter en velfortjent behagelig pause fra verdenssituasjonen.

Den korte notisen hans forteller meg ingenting jeg ikke vet, men den oppsummerer noe som burde vært kringkastet fra alle tak, fra alle prekestoler og fra alle minareter: NATO og EU ønsker ikke – gjentar IKKE – fred med Russland, har aldri ønsket fred med Russland.

Aldri før har jeg hørt eller sett ham rette en så anklagende finger mot noen, ikke en gang mot Trump. De fem små avsnittene er rett og slett en liste med det NATO og EU har gjort for å fremprovosere og vedlikeholde denne krigen, koste hva det koste vil, for Ukraina og for oss andre.

Derimot har han enda ikke forklart hvorfor EU/NATO så desperat ønsker at krigen skal fortsette. Det er det bare én av hans samtalepartnere som har gjort, nemlig Alex Krainer. Og forleden dag tok også den prominente økonomen Jeffrey Sachs bladet fra munnen et annet sted:

What this means in practice is that Wall Street, military contractors, Silicon Valley, and Big Oil control American foreign policy to maximize elite wealth and access to global resources, supply chains, and strategic choke points. The rest of the world is to fall in line.”

Det dreier seg altså om klassekamp. Personlig gir jeg blanke i hva Marx, Lenin, Mao og for den del Darwin – hele kostebinderiet av gamle guruer – skal ha sagt: Men det er klart som dagen at en liten gruppe mennesker har langt mer makt enn det vi blir fortalt på skolen og at de bruker den makten til å tjene egne interesser på bekostning av alle andres. Dette med at det drypper på klokkeren er en løgn vi er blitt foret med alt for lenge.

Og pressen som liksom skulle avsløre ting og tang, er ubrukelig.

Ukrainas tragedie

05.07.2026 /

Ukraina eksisterte ikke ved innledningen til 1. verdenskrig og hadde aldri eksistert. Det er derfor ikke umiddelbart lett å forstå grunnlaget for opprettelsen av Ukraina som eget land etter krigen.

Riktignok fantes det en gang et fyrstedømme, Galicia–Volhynia. Det ble slukt av Polen (i 1349). Galicia–Volhynia var opprinnelig en del av det gamle Rus som ble samlet til ett rike under Vladimir, som også innførte kristendom i landet og regjerte fra 980 til 1015. I de følgende par hundre år var Rus en blomstrende stormakt. Men den gyldne horden underkastet Rus i mer enn 200 år (fra ca 1237 til ca. 1480), og drepte en vesentlig del av befolkningen. Kun her og der fikk en og annen “fyrste” lov til å styre begrensede områder ved å betale tunge skatter til okkupanten.

Ved innledningen til 1. verdenskrig eksisterte heller ikke Polen. Men Polen hadde i mange hundre år vært en stormakt med praktfulle slott, kirker og renessansearkitektur, inntil Russland, Preussen og Østerrike rett og slett delte det mektige landet mellom seg på slutten av 1700-tallet. (Det må sies til Russlands forsvar at Polen-Litauen hadde vært Russlands nemesis i flere hundre år før det.)

Da verdenskrigen startet var polsk nasjonalbevissthet kolossal, både i det tidligere Polen og utenfor, og hadde naturlig nok vært det lenge. Et av de få positive konsekvensene av krigen var at Polen ble gjenreist.

***

I dag er Lviv den største byen i Vest-Ukraina. Ved starten av første verdenskrig het byen Lemberg og hadde vært styrt av en tysk-talende stormakt (Habsburgerne i Østerrike) siden 1772. Ifølge en østerriksk folketelling i 1910 , hadde 86 % enda polsk som morsmål i Lemberg! Kun 11 % hadde rutensk som morsmål og 28 % av Lembergs befolkningen var jøder (Wikipedia).

Ved århundreskiftet så styresmaktene i hele Europa med bekymring at stadig flere “oppviglere” gikk rundt og hevdet at det ikke var Gud som hadde bestemt at flertallet skulle sulte og fryse. Klassekamp kom på dagsorden for et stadig større antall mennesker.

For Sentralmaktene (Østerrike-Ungarn og Tyskland) var det derfor, i tillegg til ønsket om å svekke Russland, også viktig å svekke oppslutning om bolsjevikene. Habsburg-slekta som styrte Østerrike-Ungarn nørte opp under etnisk bevissthet. Man ønsket å hindre rutensk-talende borgere fra å slutte seg til den russiske revolusjonen ved å fremme “ukrainsk” nasjonalfølelse. En person som var sentral i arbeidet med å stimulere ukrainsk identitetspolitikk, var erkehertug Wilhelm Franz von Habsburg-Lothringen. Han er forresten en interessant type.

Wilhelm støttet ideen om å løse det «ukrainske spørsmålet» ved å opprette et autonomt storhertugdømme Ukraina innenfor det habsburgske monarkiet. Dette foreslåtte hertugdømmet skulle omfatte Øst-Galicia og Bukovina, samt ukrainske territorier som på den tiden var en del av det russiske imperiet, og som måtte gjenerobres. Wikipedia pr 2/7/26

Under den påfølgende “borgerkrigen” i Russland, da både Tyskland og Østerrike-Ungarn var tungt inne med tropper for å bekjempe bolsjevikene, ledet storhertugen en styrke på 4000 menn fra Galicia.

Hans styrker okkuperte et lite område nær det historiske [kosakk-knutepunktet] Zaporozha Sich, og fremmet den ukrainske nasjonale saken gjennom en rekke tiltak, blant annet ved å vurdere kandidater til stillinger ut fra etnisk tilhørighet, starte en avis og organisere kulturelle aktiviteter for lokale bønder. [ibid]

Langt på vei, var tiltakene hans vellykkede. Sikkert er det i alle fall at det vi nå kjenner som Ukraina ble opprettet på den tiden, først som Den ukrainske folkerepublikk fra januar 1918 og senere som en delstat i Sovjetunionen.

Men det unge Ukraina var en heksegryte. I april 1918 gjennomførte f.eks. de tyske troppene som befant seg i Ukraina i henhold til Brest-Litovsk-traktaten et kupp mot Den (sosialistiske) Ukrainske Folkerepublikken og utnevnte Skoropadsky til “hetman” av Ukraina.

Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg situasjonen i Ukraina på den tiden uten å ty til forfattere som faktisk opplevde kaoset og fortvilelsen. Jeg vil derfor vise til to sovjetiske romanforfatterne som er godt kjent i vesten:
Bulgakov vokste opp i Kiev og skrev Mester og Margarita. Men han skrev også en smertefull beretning om borgerkrigen, Den hvite garden, som ble sensurert i Sovjetunionen til 1966. Den er interessant ikke minst fordi den omtaler mange historiske personer, inkludert hetmannen.
Sjolokhov er kjent nesten utelukkende for den enorme romanen Stille flyter Don. Han ble født i Don-kosakkområdet (som Zaporozha er en del av). Jeg anbefaler den sovjetiske filmen fra 1957.

Men i Lviv – aka Lemberg – sto det altså et slag som formelt endte 22 november 2018 da polske nasjonalister tok kontroll over byen og omkringliggende områder (Galicia) etter mange måneders kamp. I praksis endte ikke stridighetene da. Langt i fra. Det finnes svært mange nettsider om dette, f.eks. det rikelig illustrerte War & Etcnicity.

Jeg vil påstå at tragedien for det moderne Ukraina begynte der, i Lviv, i 1918. Folk mot folk, mistanker, baksnakk, angiveri, osv. Og verre skulle det bli. Drap – ja, storskala myrderier.

Jeg nevnte at kun 11% hadde rutensk som morsmål i Lviv i 1910. Blant fattige bønder i området rundt var det nok langt flere. Ifølge det ovennevnte nettstedet War & Etcnicity, rundt to-tredeler.

Og hva er så rutensk? Kort fortalt er det gammelrussisk; språket fattigfolk i det tidligere Galicia-Volhynia forsatte å snakke og skrive etter at de ble innlemmet i Polen. Det var den gresk-ortodokse kirken som styrte språkutvikling i Russland, men ikke i Polen. Gradvis ble polsk hovedspråket i byene, men på landsbygda holdt man nok fast på gamlespråket, altså rutensk, forløperen til ukrainsk.

Det rutenske språket tapte slaget i Lviv i 1918, men tok til de grader igjen under andre verdenskrig.

***

Polen ble altså gjenopprettet som stat etter første verdenskrig og fikk tilbake Galicia (med Lviv) fra Østerrike-Ungarn og Volhynja fra Russland.

I 1939 tok Sovjetunionen tilbake Volhynja angivelig for å beskytte distriktet mot tyskerne, noe som åpenbart ikke lyktes. I 1941 okkuperte nemlig Tyskland uten vansker Volhynja. På det tidspunktet var 16 % av befolkingen der polakker, 10 % var jøder og 70 % var rutensk-talende.

De ukrainske “nasjonalheltene” som nå glorifiseres, hadde det stort sett helt strålende under tysk okkupasjon. De samarbeidet med okkupantene og håpet at tyskerne ville hjelpe dem “befri” hele Ukraina fra Sovjetunionen. Tyskerne var mer enn villige til det, for så vidt, men hadde egne planer om Ukrainas framtid.

Vestlig presse vil gjerne tone ned hva slags typer Bandera, Melnyk, Shukhevych m.fl. var. De var jo tross alt anti-kommunister, og det er også vestlig presse Det innrømmes dog visse “skjevheter” i Ukrainas glorifisering av krigsforbrytere, som for eks. bekymring over “avkommuniseringslover”.

Hovedformålet med Ukrainas «avkommuniseringslover» fra våren 2015 er ikke «avkommunisering», men «nasjonalisering» preget av et minnepolitisk prosjekt for å ære andre verdenskrigs etno-nasjonalister fra OUN (Organisasjonen for ukrainske nasjonalister) og UPA (Den ukrainske opprørshæren), til tross for deres historie preget av høyreorientert autoritarisme, uttalte fascistiske tendenser, antisemittisme, medvirkning til Holocaust, massemord og etnisk rensing (Rudling 2016: 31ff). Dermed diskriminerer lovene fra 2015 også, enten bevisst eller gjennom en forbløffende skjevhet, ofrene for disse nasjonalistene.

Russiske skribenter er mer frittalende. I en artikkel som nesten er smertefull å lese, skriver Evgeny Norin om Volyn massakrene:

I april 1943 rapporterte sovjetiske partisaner – som selv ikke akkurat var noen engler etter å ha vært vitne til mange grusomheter – med forferdelse:

«Hundre medlemmer av den nasjonale hæren har fått i oppdrag å utrydde polakker i Tsuman-distriktet. Lokalbefolkningen ble slaktet, og bosetningene i Zaulok, Galinovsk m.fl. ble brent ned. Den 29. mars ble 18 mennesker hakket i hjel i landsbyen Galinovk. Resten flyktet inn i skogen. Bandera-nasjonalister ble ført til en polsk lege av hans kone, og de skar av legens ører og nese. Opptil 50 polakker ble skutt i landsbyen Pundynki.»

Etter en kort diskusjon godkjente ledelsen i OUN masseutryddelsen av polakker. Den viktigste pådriveren bak denne utrenskningen var Dmitrij Klyatsjkovskij, også kjent som «Klim Savur», som tidligere hadde blitt arrestert for ekstremisme både i Polen og Sovjetunionen. Etter å ha rømt fra et sovjetisk fengsel under Wehrmacht-offensiven, ble han nå arkitekten bak massakren som en av de viktigste kommandantene for OUN-styrkene. [min uthevelse]

Drapene som i dag omtales som Volyn-massakrene var fryktelige!

Massakre ble begått av mange under krigen, det er sikkert og visst, og med tiden går det til en viss grad an å legge slikt bak seg. Problemet er at dagens ukrainske etno-fundamentalister ikke har lagt noe som helst bak seg. De glorifiserer krigsforbryterne sine. Nylig vekket Zelensky-regimet oppsikt ved å hedre Andrey Melnyk med en formidabel statsbegravelse, etter å ha fått ham gravd opp i Luxembourg, hvor pressen omtaler den avdøde som “noe problematisk”.

På grunn av glorifiseringen av krigsforbryterne som sto til ansvar for Volyn massakrene, mener mange polakker at Ukraina hater polakker til denne dag. Dette til tross for at Polen i flere år har brukt 4.91% av sitt BNP på Ukraina og selv om det var Ukrainere som slaktet polakker og jøder under annen verdenskrig, ikke omvendt.

***

Hvordan kan det da ha seg at barbarisk etno-fundamentalisme har overlevd til denne dag? Jeg vil nevne to medvirkende årsaker.

1.
Rent bortsett fra at Zelensky-regimet har klart å vekke til live en bitte liten drage, Hat, som det omhyggelig har foret med proteinrik næring helt siden 2019, så har CIA spilt en ikke ubetydelig rolle.

Kit Klarenberg skriver:

…., utarbeidet CIA i august 1957 hemmelige og omfattende planer for en amerikansk spesialstyrke-invasjon av Ukraina. Byråets plan, som var ment å kollapse Sovjetunionen, var sterkt avhengig av å rekruttere lokale fascister som fotsoldater. En betydelig hindring for byråets plan var imidlertid at store deler av Ukrainas befolkning faktisk nærte «få klager» mot russere eller kommunismen. «Konfliktpunkter» mellom russere og ukrainere, som CIA kunne utnytte for å fremme et masseopprør, var få.

Byrået beklaget hvordan «den lange historien med union mellom Russland og Ukraina, som strekker seg nesten ubrutt fra 1654 til i dag», har resultert i at «mange ukrainere» har «adoptert den russiske livsstilen». Dessuten betydde likheten i deres «språk, skikker og bakgrunner», og den «store innflytelsen» fra russisk kultur i Ukraina, at det overveldende flertallet av ukrainere følte «lite nasjonalt fiendskap»

Men CIA fant etterhvert noen kroker å henge sine intriger på. De brukte bl.a. en tidligere OUN-B leder Mykola Lebed. “en velkjent sadist”. Klarenberg inkluderer skannet materiale fra et CIA notat fra 1953, som forklarer hvordan de skulle klare

å skape en kile som kan drives dypere mellom sovjet-russere og ukrainerne, og vil forsterke eksisterende mistanker og motsetninger mellom de to etniske fraksjonene” (min utheving). Dette arbeidet fortsatte de med under hele den kalde krigen ikke minst gjennom NED-støttede organer. [min uthevelse]

2.
Jeg vil tro at språk er helt grunnleggende for folks opplevelse av nasjonal tilhørighet. I områder som har vært en del av Polen i flere hundre år inntil for bare 110 år siden, er det klart at man ikke lenger snakker samme språk som i Russland.

Men det står også klart for meg at mange ukrainere likevel helst snakker russisk. I boka The Tragedy of Ukraine, utgitt 2023, skriver Nikolai Petro:

Men selv om språkundersøkelser kan gi svært forskjellige resultater, finnes det noen få faste mønstre. Når folk blir spurt om hvilket språk de føler seg mest komfortable med å snakke, har det lenge vært en 50/50-fordeling, men når meningsmålerne ber folk velge mellom å fylle ut et skjema på russisk eller ukrainsk, velger over 80 prosent russisk. Dette stemmer overens med andre undersøkelser som viser at 22 prosent av de ukrainske innbyggerne beskriver sine ferdigheter i ukrainsk som «svake». Kanskje det mest overbevisende målet på personlig språkpreferanse i Ukraina i dag er personlig internettbruk, hvor 84 prosent av tekstmeldingene er på russisk.

Selv blant unge mennesker (14-29 år) i Kiev, snakket 50 % bare russisk hjemme, skriver Petro og bruker som kilde: https://www.radiosvoboda.org/a/what-ukrainians-speak-at-home/28994291.html – som finansieres primært av U.S. Agency for Global Media (USAGM) og, særlig etter 2024, av EU.

I noen land (f.eks. Sveits, Belgia) finnes flere likestilte språk. Det går an. Men man har altså valgt en annen linje i Ukraina, og slikt blir det krig av.

Krig er det sannelig blitt, først mellom Østerrike/Ungarn/Tyskland mot bolsjevikene, to ganger. Så fulgte USAs skjulte krig først mot Sovjetunionen, dernest mot Russland (bl.a. med NATO utvidelser). Og nå er hele Europa med i krigen mot Russland. Ukraina er krigens slagmark for tredje gang og har absolutt ingenting å tjene på dette. Ukraina kunne ha levd i fred med to eller flere offisielle språk, religionsfrihet og politisk frihet, men det var noen som ikke ville det slik.

Sommer og krim fra virkeligheten

28.06.2026 /

Jeg savner forfatteren John le Carré. Da han døde i 2020, 89 år gammel, hadde han skrevet en lang rekke spenningsromaner. Det er det selvfølgelig mange andre som har gjort, MEN han var noe helt for seg selv fordi han a) hadde jobbet som MI6-agent til identiteten hans ble “blåst”, som det heter, b) ble stadig mer kritisk til MI6 og vesten generelt og c) formidlet verdifull kunnskap om geopolitikk. Han var dessuten en språkbegavelse og gudbenådet stilist.

Hans voksende mistillit til britisk utenrikspolitikk og de britiske hemmelige tjenestene nedtones i hyllester til ham. På nettsiden til Deichmanske bibliotek finner man 63 av hans bøker, blant dem The Mission Song oversatt som Den gode tolk, en bok som svært klart viser hva han mener om både det ene og det andre. Det er sterk lesing!

Ikke uten grunn takket le Carré “nei” til britiske priser:

John le Carré declined all British-based honours, but accepted the title of Commandeur de L’Ordre des Arts et des Lettres (France) in 2005, and the Goethe Medal (Germany) in 2011. He was also the recipient of the Olof Palme Prize in Stockholm at the beginning of 2020.
https://johnlecarre.com/biography/

Uten hell har jeg sett meg om etter forfattere som ham. Men blant de geopolitiske kommentatorene jeg leser, er det tross alt en og annen som skriver virkelig godt. I farten kommer jeg på tre stykker, og en av dem heter Craig Murray.

Craig Murray tjente landet sitt som diplomat fra 1984 til 2004. De britiske myndighetene syntes nok han var litt uregjerlig. Bl.a. protesterte han i et internt notat mot at vitneforklaringene de la til grunn for å dokumentere at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen var blitt framtvunget under tortur.

De siste 20 årene har han vært opptatt av å avdekke og dokumentere vestlige forbrytelser mot menneskeheten. Jeg har tidvis fulgt bloggen hans. Der fant jeg i april 2018 en skikkelig britisk krimhistorie. Jeg leste den med store øyne, fordi saken var blitt slått stort opp også her i Norge: Skripal-saken.

I vestlig presse er det opplest og vedtatt at det var “Putin” som sto bak drapsforsøket i Salisbury i mars 2018.

Craig Murray mente i april 2018 at det var mange ledd som ikke hang på grep i historien slik den ble presentert i media. Å lese det han skrev var som å lese en kriminalroman. Ikke minst hvis man også leser de små dryppene han tilføyde etterhvert, som i denne lille addendum, blir man minnet om le Carré: Craig Murrey har inngående kjennskap til de britiske hemmelige tjenestene fordi — slik jeg nå forstår — de er integrert i utenrikstjenesten.

Hvorfor kommer jeg trekkende med denne historien nå? La meg foreløpig bare si det slik: Den demonstrerer at maktapparatet i Storbritannia er mer enn villige til, og i stand til, å tilsidesette lover og regler etter eget forgodtbefinnende. Det visste jeg for så vidt etter å ha lest le Carré, men det ser vi tydeligere enn noensinne nå, blant annet med den hårreisende og ulovlige rettsforfølgelsen av Palestine Action og deres sympatisører.

Kit Klarenberg er en etterforskende journalist med ett ben i Grayzone, som har spesialisert seg på hemmelige tjenester. Han skrev om Skripal-saken så sent som i januar 2025. Hans stil er nokså tørr, men artikklene hans gir et viktig innblikk i metoder som FCO (Foreign & Commonwealth Office) bruker for å dekke sine spor og – i praksis – lamme politisk motstand.

Til slutt, i desember 2025, ble det holdt et åpent møte i selve Salisbury, hvor Skripal-saken ble belyst og oppsummert av 3 personer – blant dem Craig Murray og Patrick Henningsen (som Glenn Diesen nylig har snakket med). Etterpå skrev Murray:

I did not anticipate that an open public meeting in Salisbury itself would be 95% sceptical of the official Novichok hoax – but it was.

Sergei Skripal og hans datter Julia, er for øvrig “missing”. Meg bekjent er det ingen norske aviser som lurer på hvor de er.

Jeg anbefaler videoopptaket av det åpne møtet i Salisbury i desember 2025.

***

Craig Murray har kun skrevet 3 bøker.


Murder in Samarkand (2006) om tiden hans som ambassadør der.

The Catholic Orangemen of Togo: and other Conflicts I Have Known (2009), bl.a. om tiden hans som Deputy High Commissioner i Afrika. Dette er festlig lesing!

Sikunder Burnes: Master of the Great Game (2016) om rivaliseringen mellom
Storbritannia og Russland på 1800-tallet om kontroll over Asia. Den rivaliseringen pågår enda.

Julia

16.05.2026 /

Her i Norge får vi høre fint lite som kan gi oss en mer nyansert forståelse av krigen i Ukraina. De av oss som prøver å forklare at det som skjedde der i 2014, var et USA-ledet kupp, at Zelenski senere ble valgt (med over 70 % oppslutning) fordi han talte for fred med Russland og nettopp ikke NATO-medlemskap, blir møtt med det hånlige budskapet at vi farer med “Putins talepunkter”.

Når Putin gang på gang har prøvd å forklare hva som var Russlands mål, ble han ikke hørt, fordi det han sier jo er “propaganda”, til forskjell fra det våre vestlige ledere sier, som jo er “informasjon”.

At EU-landene nettopp har bevilget et lån på 90 milliarder Euro til Ukraina, et lån som skattebetalerne vil måtte betale, det snakkes det mindre om. At levestandarden raser nedover i EU-land og at velgere derfor vender ryggen til de tradisjonelle partiene, snakkes det heller ikke mye om.

Og hvorfor raser levestandarden nedover i EU? Bl.a. fordi våpenimport til Europeiske NATO-land økte, i perioden 2021 til 2025 med 143 %. Europeiske land står nå for 33 % av verdens våpenkjøp.

Amerikanske kampfly og langtrekkende luftvernsystemer dominerte innkjøpslistene. F-35 er symbolet på denne utviklingen. Ved utgangen av 2025 hadde tolv europeiske land bestilt 466 av Lockheed Martins femtegenerasjons jagerfly. … Flyet er enestående – og det er også et knutepunkt i et målrettings- og etterretningsnettverk som styres av USA. Å fly F-35 er å operere innenfor en arkitektur som Washington kontrollerer: nemlig programvareoppdateringene, oppdragsdatafilene og integrasjonen i den bredere, USA-ledede kommandostrukturen. De europeiske statene som anskaffer det, kjøper ikke bare et fly. De velger en grad av operativ avhengighet som begrenser deres handlingsfrihet i ethvert scenario der europeiske og amerikanske interesser divergerer. [Kilde], [AI-oversatt]

Europa ruster altså voldsomt opp (Tyskland er dessuten blitt verdens fjerde største våpeneksportør) angivelig fordi Russland fører en “uprovosert fullskalakrig” mot Ukraina. Men var krigen virkelig uprovosert? Og var det en fullskalakrig? I februar – mars 2022 var det bare 150-180 tusen russiske tropper som gikk inn i Ukraina. Selv et lite land kan ikke erobres av 150-180 tusen mann. Først i september samme år økte antallet til 250-300 tusen pga av “delmobilisering”, igjen langt fra det som skal til for å okkupere et land.

Vi fikk aldri høre hva Russlands mål var, blant annet fordi Tucker Carlsons lange intervju av Putin ble latterliggjort i vår presse og raskt føyset til side. Det er ikke meningen at vi skal forstå hvorfor Russland mente de måtte gripe inn i Donbas. Det er heller ikke meningen at vi skal vite at Putin og Zelenski faktisk sluttet fred i Istanbul i 2022.

Og her kommer Tucker Carlson igjen inn i bildet. Han har nemlig nå intervjuet Iuliia Mendel, som var Zelensky’s pressetalskvinne fra 2019 til 2021. Før den tid hadde hun vært en meget kjent journalist. Hun skrev også for flere kjente aviser i vesten, som NY Times (bl.a. en artikkel i 2019 om hvordan Joe Biden hadde fått fjernet den ukrainske riksadvokaten som etterforsket Burisma).

Hun skriver for tiden en bok basert på et stort antall samtaler hun har hatt med ikke-navngitte personer i Zelenslys innerste krets og andre. Hun har nok forberedt seg til samtalen med Tucker Carlson, fordi hun har et budskap både til oss – folk i NATO-land – og til russerne: Budskapet er: Denne krigen er i ferd med å tilintetgjøre Ukraina.

NATO var overhode ikke på dagsorden, hverken for Ukrainerne eller for Zelensky da hun jobbet for ham. Sier Iuliia Mendel. På det tidspunktet var Zelensky enda opptatt av fred med de russisktalende opprørerne i Donbas og med Russland. Men han ble truet på livet, rett og slett, av ytterliggående nasjonalister. Selv NY Times kom med en forsiktig innrømmelse om dette den 10. februar 2022.

Kanskje det viktigste av det Iuliia Mendel sier, er at under forhandlingene som startet allerede i februar 2022, ble partene, altså Putin og Zelensky, egentlig helt enige. Avtalen var så godt som i boks. Det dreier seg om det man gjerne omtaler som Istanbul-avtalen. Dette er en brikke som systematisk utelates fra det vestlige narrativet. “Men så var det denne Johnson…,” sukker hun. Boris Johnson, altså.

Zelensky har siden snudd kappen etter vinden gang på gang på gang, sier Iuliia Mendel. Han er som Ibsens løk, bare skall på skall – en skuespiller av rang – lettere hysterisk, uten empati, og uten reell forståelse av virkeligheten. Han omgir seg med folk som jatter med ham og Yermak. De to klekker ut egne intriger på bakrommet – hun vil ikke gå i detaljer om intrigene, men man aner at det dreier seg om penger. Spurt om Yermak, gyser hun. Han er en “ondartet, paranoid psykopat”, sier hun. Det er de begge, legger hun til.

Ikke rart at Zelensky er paranoid. Han har kanskje ikke alltid vært det, men det Iuliia Mendel ikke nevner, er at han holdes i ørene av farlige etno-ekstremister som Andriy Biletsky,

who in 2010 reportedly called for Ukraine to “lead the white races of the world in a final crusade” against what he described as “Semite-led Untermenschen” – or subhumans. [Kilde: France 24]

Og Biletsky er langt fra alene. Zelensky er dessuten hatet av mange, ikke minst av sine fengslede politiske motstandere, av folk han undertrykker – i praksis mesteparten av det som er igjen av befolkningen. De var en gang 40-42 millioner, men nå er de kanskje 25 millioner hvorav 11 millioner er pensjonister som får 75-200 $ i måneden. Og Ukraina er langt fra noe lavkostland. Det har vært en hard vinter. Folk fryser og sulter i hjel. Sier Iuliia Mendel.

Spurt om hvor mange som er drept i krigshandlinger, uttrykker hun mistillit til offisielle tall på begge sider, men – sier hun – bare i Mariupol er det rundt 20 tusen ukrainske graver.

Vestens Zelensky-myte skjuler hans tilsynelatende sug etter stadig mer makt. Vestens ledere vet om, men overser, korrupsjonen fordi man ikke vil svekke hans stilling. Å støtte opp under ham anses som ensbetydende med å støtte opp om Ukraina. Men, sier Iuliia Mendel, hverken Zelensky eller de som sender ham penger og våpen støtter opp om Ukraina. Tvert imot.

Hun var selv til stede på et møte i Paris mellom, ja, nettopp Zelensky og Putin i 2019. Zelensky lovet Putin at Ukraina aldri ville bli NATO-medlem. Men så forandret han helt plutselig retning. Midt i et intervju på TV, var det som om han fikk en ide. Og etter det har NATO-medlemskap vært et av hans betingelser for fred.

Hun gir flere eksempler på hvordan han stadig endrer betingelsene for fred, slik at det blir umulig å oppfylle dem. Poenget hennes er at Zelensky ikke under noen omstendigheter vil at krigen skal slutte. Slik hun ser det, er krigen blitt et modus vivendi for ham. I den anledning tegner hun et nokså gjenkjennelig portrett av en diktator som har låst seg inn i et kognitivt bur.

Og det er ikke tvil om at han er en klassisk diktator. Hun forteller om løgnpropaganda, om manglende selvbeherskelse og raserianfall, avstraffelser og bestikkelser. Folk som kritiserer ham blir sendt til fronten. Der sultefores folk og fryser av seg fingre og tær fordi de ikke er skikkelig utstyrt. Selv folk fra sikkerhetstjenesten er blitt sendt “som straff” til fronten.

Alle er redde. Zelensky kjenner ingen grenser. Det er problemet. Jeg sitter her i dag fordi jeg vet han står litt ustøtt nå. Jeg vet at det er mange rundt ham som vil ha fred nå. Jeg hadde ikke lyst til å kaste dritt på ham, men jeg sitter her fordi også jeg vil ha fred. Og denne fyren vil finne på hva som helst …for å forlenge krigen og få mer penger. Han vil ikke begå politisk selvmord. Å avslutte krigen er politisk selvmord.

Intervjuet er langt. Blant annet fordi hun ikke kort kan vise til tall og utilgjengelig statistikk. Hun må tegne et bilde gjennom eksempler. Dessuten må hun være svært forsiktig for at ikke det hun forteller kan spores tilbake til hennes kilder.

Den russiske pressetalskvinnen Maria Zaxharova morer seg over Iuliia Mendels beretning om Zelenskys mange 15-minutter-lange dobesøk med påfølgende personlighetsendring. Den beretningen har også vestlig presse festet seg ved. Men Zaxharova la til at det også er mye annet snadder i intervjuet. Og det er det virkelig!

Intervjuet er altså her.

Budskapet til russerne fremfører Iuliia Mendel til slutt direkte til kamera, på russisk. Det er rettet til Putin. Hun appellerer til det han selv har opplevd og trygler – for å si det slik – trygler ham om hjelp til å avslutte krigen. Vestlige og ukrainske media er i harnisk over at hun har “humanized Putin” – altså at hun snakker til ham som til et menneske.

***

Jeg finner oppslag om dette intervjuet i kun 2 norske aviser, Aftenposten og Dagbladet. Jeg abonnerer ikke på noen av dem og kan derfor bare gjengi overskrifter.

Aftenposten:

Iuliia Mendel, tidligere presserådgiver for Zelenskyj, kritiserer nå Ukrainas president og hevder han er en diktator og hinder for fred. Under et intervju med Tucker Carlson fremmet hun korrupsjons- og rusanklager mot Zelenskyj, mens forsker Oleksandra Deineko mener dette er strategisk desinformasjon.

Dabladet:

Pepres av eks-sekretær: – Han er ond
Tidligere pressesekretær langer ut i intervju med kontroversiell podkastvert.
«Fullt av løgner», skriver ukrainsk avis.

***

Jeg vil nevne noe jeg fant påfallende ved intervjuet: Ikke på noe tidspunkt nevnte Iuliia Mendel eller, for den del, Tucker Carlson, gruppene som i vestlig presse vekslende omtales som “høyreekstremister, “ultranasjonalister”, “neo-nazister” eller “fascister”. Jeg kaller dem for etno-ekstremister. Tausheten om noen mektige menn og de væpnede gjengene de leder må ha vært avtalt. Jeg kan bare spekulere om årsaken.

Det jeg imidlertid vet er at Iuliia Mendel etter intervjuet ble ført opp på den ukrainske hitlisten Mirotvorets, hvor også den sveitsiske forfatteren Jacques Baud står oppført. Årsakene til at hun føres opp fremgår av det som må være en ukrainsk avis. For å balansere tilføyer jeg link til (russiske) Pravdas beskrivelse av Mirotvorets.

Feigt

20.03.2026 /

Klassekampen, altså! I dag presterte avisa faktisk en ganske uhederlig svartmaling av narrative opponenter.

Jo Skårderud signerte en artikkel med mellomtittel: “Deler av norsk fredsbevegelse bruker KI-videoer til å spre en helt egen fortelling om Iran-krigen.”

Jeg har ikke tid til å skrive dette her! Jeg må rekke et fly og en påfølgende lang reise. Så dette blir kort og sint.

Men jeg må påpeke at alle de stridende partene, inkludert Iran og dets allierte, har tilgang til sattelittbilder. Også av situasjonen i Tel Aviv. Og det er nok ikke tvil om at situasjonen der er langt verre enn det Netanyahu vil at vi skal vite. Noen av de satelittbildene har den ikke-redaktørstyrte frie pressen fanget opp.

Ja, det er en narrativ krig minst like mye som det er en militær og økonomisk krig. Og EU/EØS-stater er nok en gang part i den, om de vil eller ei. Vi deltok entusiastisk i stedfortrederkrigen mot Russland, og EU støttet varmt utslettingen av palestinere i Gaza (noe vi her til lands ble forskånt fra å høre/se mye om.) Men denne krigen vil koste oss alle langt, langt mer. Nå nøler selv EU/EØS.

De prøver i det lengste å ikke fornærme keiseren. Derfor er NRK-journalister ikke frie. Det er for så vidt helt forståelig at en statlig kanal må ta hensyn til norske utenrikspolitiske interesser. Det som ikke er forståelig er at Klassekampen ikke kan utfordre både NRK og staten. Men med 12 USA baser på norsk jord, en av dem ikke langt fra der jeg bor, kan man kanskje forstå at også Klassekampen går med lua i hånden.

Jeg skulle ønske Jo Skårderud hadde sett kveldens sending fra den spanske statlige nyhetskanalen RTVE 24 horas. I kveld viste de hvordan Tehrans borgere nå feirer høytiden – sorgløse, skravlende, handlende… og halvparten av kvinnene var barhodede.

Også i Israel hadde RTVE en reporter, men sendingen derfra ble avbrutt pga. bomber.

Venezuela

05.12.2025 /

Jeg ble forleden skriftlig oppfordret til å høre på Benedikte Bulls “kunnskapsbaserte” uttalelser om Venezuela på Dagsrevyen. Oppfordringen kom fra en som nok mener mine synspunkter avviker for mye fra norske “kunnskapsbaserte” oppfatninger.

Jeg er midlertidig bosatt utenfor Norge og kan derfor ikke høre det omtalte programmet. Jeg vet ingenting om Benedikte Bull utenom det jeg i dag ser på nettet. Jeg forstår at Bull og jeg står på ulike sider av spillebanen hva gjelder årets nobelprisvinner.

Jeg må dessuten spørre: “kunnskapsbasert”?

Jeg hevder ikke at jeg er ideologisk nøytral i utenrikspolitiske spørsmål. Tvert imot. Det jeg hevder er at ingen er nøytral. Enten vi mener å vite hva vi snakker om eller ikke, har vi gjerne noen ideologiske ankere som holder oss mer eller mindre på plass innen et relativt begrenset område. Det gjelder meg og det gjelder Benedikte Bull. Så gjerne som vi skulle ønske vi var nøytrale, er nøytralitet rett og slett ikke mulig.

Mange mener for eks. at frihandel i henhold til WTO-regler sikrer ikke-diskriminering, lik behandling av alle handelspartnere og er derfor av det gode. Mange andre, særlig i det globale sør (som omfatter størstedelen av verdens befolkning), hevder at reglene er langt fra ikke-diskriminerende og at de hindrer utvikling i tidligere koloniland. Begge disse standpunktene er ideologiske.

Den venezolanske Maria Corina Machado går mer enn alminnelig langt i å tilby utenlandske investorer ubegrenset tilgang til Venezuelas rikdom. Jeg antar at mange, kanskje de fleste, nordmenn ville rynke på nesen av slik hemningsløs neoliberalisme.

Mange mener at dersom et lands innbyggere ikke får putte en stemmeseddel i en valgurne hvert fjerde eller femte år (og i henhold til våre regler), så er landet ikke demokratisk, og da har vi – de flinke demokratiske landene – anledning til å intervenere, om nødvendig med sanksjoner.

Hensikten med sanksjoner er at befolkningen i det rammede landet skal styrte sin egen regjering og erstatte den med en regjering vi liker.

Andre, som det medisinske tidsskriftet the Lancet, påviser at USAs økonomiske sanksjoner, som forøvrig i de fleste tilfeller er folkerettsstridige, dreper hundretusener hvert år, inkludert 40 tusen bare i Venezuela i løpet av året 2017-2018. Sanksjoner fører dessuten til dramatiske flyktningestrømmer.

Jeg antar at Benedikte Bull stiller seg meget kritisk til tortur. Det gjør også jeg, og det er nok dessverre sant at det forekommer tortur i Venezuelas fengsler. Men det tortureres langt flere av sult og sakte død pga av sykdommer som kunne ha vært behandlet om ikke sanksjonene hadde blokkert medisiner og medisinsk utstyr.

En annen sak er at sanksjoner sjeldent fører til at landets ledelse blir erstattet med et demokrati.

Jeg vil gjerne si noen ord om demokrati som Benedikte Bull og de fleste nordmenn er så opptatt av. Jeg er muligens naiv, men jeg tror Norge fortsatt er relativt demokratisk, selv om det er så som så med pressefrihet i landet. Men mange land hvor stemmeurner jevnlig tas i bruk, er ikke like demokratiske.

Hva skal vi for eks. si om Storbritannia, hvor folk straffeforfølges som “terrorister” for sivil ulydighet mot bedrifter som sender våpen til en stat som i likhet med Nazi-Tyskland begår folkemord? Nylig leste jeg at man nå kan bli straffeforfulgt som “terrorist” dersom man verbalt forsvarer nevnte aktivister. Strafferammen for “proscribed organisations support” er 13 år.

Storbritannia tilhører ikke mitt interesseområde, men Øivind Bratberg ved UiO kan sikkert forklare hvorfor Storbritannia alltid ledes av ett av to partier, som for tiden kun støttes av 21% (Labour) og 17% (Tories). Kan han forklare hvorfor og hvordan disse partiene kan tillate seg å se så totalt bort fra velgernes uttalte krav, nemlig vern mot det raske forfallet i helsevesen og levestandard? Jeg lurer på om det går mot folkeopprør i Storbritannia hvor ca. 1 av 6 personer lever i “absolutt fattigdom (“ikke i stand til å dekke primærbehov som mat, klær, bolig”).

USA er langt, langt fra demokratisk! De folkevalgte og presidenten er kjøpt og betalt og bryr seg katten om hva deres velgere mener. Det har vi sett gang på gang, så jeg skal ikke bruke min og leseres tid og krefter på å dokumentere påstanden. Men USA har en stor fri presse og en såkalt “First Amendment” som de er mektig stolte av, som beskytter fri presse. Den frie pressen later til å klare seg utmerket, ved hjelp av reklame og givere. Derimot går det riktig så dårlig med konsernpressen.

Den frie pressen i USA omfatter hummer og kanari – hele poenget med “fri” er jo nettopp at det er rom for alt mulig, inkludert synspunkter vi kaller “brune”. Men den omfatter også “seriøse” nyhetsformidlere av høy kvalitet.

En av de første frie nettavisene i USA var Consorcium News, som ble stiftet av stjernejournalisten Robert Parry, som avslørte den såkalte Iran-Contra skandalen. CN er enda viktig, siden de som skriver der, for det meste er systemkritiske etterforskende journalister som ikke lenger får uttrykke seg fritt i konsernpressen, nettopp fordi de er systemkritiske.

En annen systemkritiker er Glenn Greenwald. Han foretrekker å uttrykke seg muntlig, på et program han kaller System Update.

Mistilliten til konsernpressen i USA, har ikke nådd Norge, hvor man enda leser de gode gamle avisene og Klassekampen (som ikke lenger er den gode gamle Klassekampen). Man lytter enda til Dagsrevyen og vil helst ikke vite at det finnes en annen verden der ute, bortenfor den som presenteres av vår vernende konsern- og statsmedia.

Selv Reuters, som jo i høyeste grad må betraktes som “konsern-presse” mer enn antyder at Maria Corina Machado går over streken i sin iver etter å bli Venezuela’s neste president, at hun faktisk med stor tyngde har hevdet at Venezuelas Maduro er en sikkerhetstrussel mot USA. Denne absurde påstanden kan ligge til grunn for de avskyelige drapene begått av USA i internasjonale farvann siden september. Den frie systemkritiske pressen i USA har for lengst demontert Trumps påstander om farene fra Venezuela. Men først i en artikkel av 3. desember valgte Responsible Statecraft (som ikke er helt fri, men “partipolitisk uavhengig”) å ta definitivt avstand fra påstandene matet til Trump av Machado.

Staten Norge må balansere mellom opinion innenlands og press utenfra. Sympati med Palestina har vært sterk i Norge i flere årtier. Også Cuba nyter godt av venstresidens beskyttelse. Norske myndigheter har tydeligvis klart å formidle til USAs myndigheter at det ville ha uheldige følger å motarbeide borgernes støtte til Palestina og Cuba.

Venezuela vekker imidlertid liten interesse i Norge og omtales så godt som uimotsagt som et fælt diktatur.

Men Venezuela har i det minste én norsk støttespiller, og det er lille meg. Maduro er nok ikke min yndlingspolitiker, men Chavez var en helt så god som noen. Det folk ikke vet når de sutrer om mangelen på demokrati i det stakkars oljerike landet, er at det i 1989 hadde hatt demokrati i 3 årtier, da en lenge tikkende gjeldsbombe gikk av. Følgende sitat er fra en artikkel fra 1989

Hadde ikke regjeringen innført prisøkningene, sa [president Carlos Andres] Perez fredag, ville den ikke hatt noen sjanse til å få 4,8 milliarder dollar i lån fra IMF. Han koblet den sivile uroen direkte til Venezuelas utenlandsgjeld på 33 milliarder dollar, og sa at rentebetalinger tok 70 prosent av oljeinntektene og undergravde landets evne til å forsørge sine 18 millioner innbyggere.

Hva slags demokrati er det, spør jeg, som i et slaraffenland lar de fattige unngjelde for de rikes eksesser. Caracas hadde lenge vært kjent som de rikes “oase”, en kopi av Miami. Resultatet av prisøkningene for kollektivtransport, brød, strøm osv. var protester og opptøyer, som beskrevet i denne lille videoen: El Caracazo.

Som en annen artikkel fra 1989 uttrykker det: “Venezuela adlyder IMF, betaler gjelda med kadavre.” I årene som fulgte fant man hundrevis av umerkede fellesgraver.

Resultatet ble, som filmen El Caracazo påstår: Hugo Chavez og hans “bolivarianske revolusjon”. Han er til denne dag elsket av latinamerikanske sosialister og hatet av neoliberalere, og det er dessverre sistnevnte som dominerer mediabildet i vesten. Derfor vil jeg varmt anbefale John Pilger’s viktige film The War on Democracy som han før sin død la ut i “public domain”

Jeg er nemlig ikke sikker på at norske avislesere får anledning til å forstå hvor kvelende “the rules-based order” er for det globale sør, som vi rett og slett hindrer i å utvikle egen industri. med bl.a. WTO-regler, gjeldsslaveri og SAPs.

Avslutningsvis vil jeg hevde at det er absolutt ingenting som tyder på at USA er bedre for Latinamerika nå enn på 70-tallet da Norges ambassadør i Chile var knallbegeistret for Pinochet. Den norske venstresiden var fortvilet over Chiles skjebne, så den litt for entusiastiske ambassadøren ble kalt hjem og erstattet med Frode Nilsen. Argentinas skjebne under det USA-støttede diktaturet brød venstresiden seg ikke om – men der ble det drept 30 tusen, 10 ganger flere enn i Chile. Der lever forresten over 50 % av befolkningen i fattigdom nå i 2025!

Men norsk presse bryr seg nok ikke om det heller.

Jeg ser ingen grunn til at pressen skal være taus om drepende urett, uansett hvor eller av hvem det uretten begås. Også dette er et ideologisk standpunkt som flertallet nordmenn antakelig ikke deler.

Svar til en marxist

17.10.2025 /

Jeg er helt enig i at det er storkapitalen som rår.

Jeg er helt, helt enig at vår “styrking av demokrati og menneskrettigheter” i utlandet sorterer under “utenlandsk innblanding”. Det skulle tatt seg ut om etiopierne opprettet et enormt fond for å fortelle skandinaver hva som er rett og galt og hvordan vi burde tenke om dette og hint (jf. USAID og NED).

Jeg er enig i at vårt NATO-medlemskap ikke beskytter Norge; at det er et redskap for å styrke USAs hegemoni.

Jeg er selvfølgelig enig i at vi ikke har pressefrihet – ettersom pressen, de sosiale mediene og de store filmselskapene, osv., eies av storkapitalen. Narrativet er til enhver tid ikke vårt eget, men deres.

Det er nok ikke helt likegyldig hvilket parti kommer til makten ved valg, men som vi har sett i Storbritannia, går det gale veien for folk flest uansett. Jeg husker ikke hvilket parti som hadde makten da el-kraften, vår felles el-kraft, vår kronjuvel, ble stjålet fra oss og lagt ut på markedet til høystbydende. Nå forteller AP at vi skal takke for at man “gir” oss Norgespris – veldedighet! Det blir veldig dyrt for Staten, får vi høre.

Joda, pressen tillater litt kritikk, litt opposisjon. Særlig om mindre vesentlige saker.

Men akkurat nå er jeg mest opptatt av sionismen. Det som har skjedd i Gaza, og som vil fortsette å skje i Gaza, er riktignok ikke det eneste folkemordet siden annen verdenskrig, men til forveksling likt det som skjedde da. Jødene var “untermenschen”, slik palestinere er det i dag. (I vår russofobiske tilstand glemmer vi gjerne at også østeuropeere og russere var “untermenschen”, og at også de ble begravd levende, brent inne i kirker, sultet ihjel osv.)

Over tid har deler av USAnsk og europeisk kapital sett seg tjent med å alliere seg med Sionister. For ordens skyld vil jeg presisere at Sionisme har ingenting med religion å gjøre! Sionisme er et rasistisk og ofte aggressivt ekspansjonistisk verdensbilde som bruker jødedommen som påskudd.

Hvorfor alliansen er blitt så sterk, vet jeg ikke. Men at den er sterk, er det ikke tvil om. Det finnes de som har hevdet, blant dem Charlie Kirk, at Trump rett og slett er redd for Netanyahu.

EU har et påfallende tett samarbeid med Israel:

Historisk sett er EU Israels største handelspartner, og begge sider samarbeider gjennom rammeverk som assosieringsavtalen (1995) mellom EU og Israel og en rekke sektorspesifikke avtaler som dekker vitenskap, teknologi, energi og kulturutveksling.
(KIlde: svar på et AI-søk)

Dette er påfallende i lys av FNs utallige fordømmelser av Israel. Forholdet mellom Storbritannia og Israel er spesielt verd å merke seg.

I 2023-24 ble den bilaterale handelen verdsatt til rundt 10 milliarder pund, hvor Israel eksporterte høyteknologisk utstyr, legemidler og forsvarsvarer, mens Storbritannia leverte maskiner, finansielle tjenester og forbrukerprodukter. De to nasjonene samarbeider tett om terrorbekjempelse, cybersikkerhet og forsvarsforskning. Felles øvelser og avtaler om deling av etterretningsinformasjon gjennomføres gjennom Storbritannias forsvarsdepartement og Israels forsvarsdepartement, samt via NATO-relaterte kanaler der Storbritannia deltar.

(min utheving) (ibid)

Sionismens enorme makt i USA, i EU og i UK er altså påfallende, men endrer ikke det faktum at det til syvende og sist er storkapitalen som rår.

Det er helt urealistisk, nå, å gå til frontalangrep mot storkapitalen. Det gjør ingen av partiene på den såkalte venstresiden på Stortinget. Partier som FOR (Fred og Rettferdighet) og Storbritannias Worker’s Party og Jeremy Corbyn’s Your Party er så små at de overhode ikke synes i landskapet.

Det er derimot langt mer aktuelt å gå til frontalangrep mot sionismen i USA, i EU og i Storbritannia. Det vi har vært vitne til de siste par årene – i realiteten helt siden opprettelsen av staten Israel – og det vi vil fortsette å være vitne til de neste årene er så sjokkerende at folk som ikke er aldeles avstumpede reagerer.

Det mange også kjenner på – nettopp i USA, UK, Frankrike og Tyskland er mistillit og sinne mot “eliten”, “the political establishment”, dvs såkalt “sentrumspolitikk”. De sosialdemokratiske partiene har alle gått i Tonny Blairs spor som ulver i fåreklær. Derfor omfatter sinnet også “venstre-politikk”, som har erstattet krav om rett til verdige levekår og utdanning med liberal identitetspolitikk – som vel og merke ikke koster en krone på statsbudsjettene.

Vi ser derfor at velgere vender seg til partier som pressen stempler som “populistiske” eller “ytre-høyre”. Noe disse partiene har til felles er at de ikke vil bruke skattepenger på krig og at de vil begrense innvandring.

Dette med innvandring er alvorlig fordi det jo nettopp er storkapitalens neo-koloniale kriger og utbytting som har forårsaket innvandringsflommen. Siden fødselstall i Vesteuropa går ned, og siden GDP-vekst er avhengig av befolkningsvekst, vil storkapitalen dessuten gjerne opprettholde immigrasjonsstrømmens billige arbeidskraft. Det vil vanskelig la seg gjøre å forhindre sosial uro ved intens tilstrømming av desperat fattige og traumatiserte mennesker.

I kampen om skrumpende velferdsgoder, utvikles lett aggresjon mot fremmede. Det er antakelig et faktum at noen velgere av populistiske partier faktisk er rasistiske, men flertallet av dem er nok ikke det, selv om de kanskje misliker de fremmedes skikker. La oss kalle det de lider av for fremmedfrykt. Etterhvert som de blir kjent med hyggelige mennesker fra kulturer de er skeptiske til, slipper fremmedfrykten taket.

I mellomtiden er de dypt opprørte over det som har skjedd i Gaza og det som vil fortsette å skje i Gaza og Vestbredden. Det har vært kolosssale demonstrasjoner i sommer og høst, sant nok ikke bare mot folkemordet. Det er i det hele tatt mye sinne ute og går. Og mange har fått med seg statenes vanvittige bruk av midler til krig og opprustning.

Tiden er inne, foreslår jeg, til å gå hardere til verks mot Sionismen og vestens krigshissing.

Peter Pan-syndromet

14.06.2025 /

Natt til i går ble Iran utsatt for et stort israelsk bombeangrep.

Verdens ledere ba “partene besinne seg”. Det betyr i klartekst at den ene parten (Iran) bes ydmykt akseptere at den andre parten har tatt seg til rette. Det tror jeg faktisk ikke Iran vil gå med på. Israel har jo lenge ønsket å føre Iran tilbake til stenalderen, og vil fortsette å gå inn for det uansett hva Iran gjør eller ikke gjør.

Når Iran går til motangrep, vil USA komme Israel til unnsetning, dvs. aktivt delta i videre angrep mot Iran. Slik er det, og slik har det alltid vært, til tross for at USAs støtte til Israel skader USAs omdømme og interesser. En krig med Iran er derfor noe Trump ikke ønsker.

Jeg tror at vi her i Norge har overvurdert USAnske presidenters makt. Jo, de oppfører seg som allmektige keisere, men det viser seg at de må samarbeide, enten de vil eller ei, med stadig mektigere interessegrupper. I utenrikspolitikken er det særlig den såkalte “Israel-lobbyen” og apparatet rundt våpenprodusentene (“military-industrial complex”) som gjør seg gjeldende. Våpenprodusentene trenger kriger (“forever wars”) for å få avsetning for sine kampfly, ballistiske missiler, osv.

Israel-lobbyen, på sin side, er riktignok sammensatt av hummer og kanari, men later til å ha total kontroll over begge partiene i kongressen. Kongressen er rett og slett blitt et sionistisk organ.

Hva er sionisme? I USAs kongress innebærer sionisme nå uforbeholden støtte til alt Israel og Netanyahu måtte finne på for å utrydde palestinere, okkupere nye landområder, fastholde middelaldersk rasediskriminering, angripe naboland og gjennomføre attentater mot personer i fjerne land. Også i USAs statsapparat står sionismen sterkt. Jeg antar at sionisme har sterkere kort på hånden nå enn noensinne før, til tross for – ja, jeg må gjenta det – til tross for at Trump faktisk ikke ønsker krig mot Iran.

Tenk om norske stortingsmenn og -kvinner skulle få betalt for å stemme for Norges deltakelse i militære operasjoner mot Iran. Tenk om ledelsen i våre etterretningsorganer var sionister. Er det utenkelig, sier du? Kanskje det, men slik er det altså i USA.

Palantir er et privat firma som driver med etterretning. Palantir er overalt. Det produserer og selger AI-baserte overvåkings- og etterretnings-løsninger til høystbydende, også til norsk politi, som visstnok avbrøt avtalen etter noen år. USA har privatisert (“outsourced”) stadig mer av sitt etterretningsarbeid, og Palantir, har nå adgang til de aller fleste personopplysningsregistre i landet. Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at Palantir kan være et uhyre effektivt våpen mot dissidenter.

Palantir ble skapt av Peter Thiel, som er sionist på sin hals, og Alex Karp, selskapets toppsjef. Sistnevnte har for øvrig et menneskesyn som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Karp er overbevist om at USA er berettiget i å bruke absolutt alle midler for å bevare sitt globale overherredømme. Vi i vesten er nemlig bedre enn de andre. “The West is obviously superior“. Personlig lurer jeg på om mannen er en smule gal.

Palantir er som sagt et aksjeselskap. I likhet med andre aksjeselskap trenger det kunder, oppdrag. De næringsmedia som Palantir vokser seg stor og sterk på, er krig og sosiale konflikter. I likhet med den private militære organisiasjonen (“contractor”) Blackwater, nå omdøpt til Constellis, som arbeider på oppdrag for CIA, er Palantir ikke interessert i å dempe konfliktnivåer. Tvert i mot. Om konflikter på hjemmebane er konfekt for bedriften, som i stor stil har bidratt til utvisninger fra universiteter og massedeportasjoner fra landet, så er konflikten i Midtøsten et 6-retters luksusmåltid. Drapslister (“hit lists”) er noe selskapet visstnok er særlig gode på. Medvirket Palantir også i drapet på flere militære ledere og vitenskapsmenn i Iran i går natt?

Hva blir så Norges rolle i den kommende krigen? Ja. jeg hørte Bart Eide oppfordre til fortsatte forhandlinger. Men nei, jeg tror ikke Iran kan gå med på USAs krav. De er så urimelige at ikke noe land med respekt for seg selv ville kunne bøye seg for dem. Dette vet Bart Eide utmerket godt.

Bart Eides jobb er å la Ola og Kari forbli i drømmelandet enda en stund til, ja, så lenge som mulig. Det eneste vi trenger å vite, fra Bart Eides ståsted, er at USA vil passe på oss når russerne kommer. Bart Eides jobb er å late som om Norge enda er et selvstendig land med en selvstendig utenrikspolitikk. Når Israel med USAs hjelp bomber Iran tilbake til stenalderen, slik de pleier å gjøre med land de ikke liker, må Bart Eide ta oss inn i eventyrkroken og fortelle om tusser og troll, og om snille kloke Askeladden.

Vårt bilde av USA, det snille gode landet som beskytter oss mot trollene, er skapt av Hollywood, godt hjulpet av norske utenriksministre og norsk presse. Vi befinner oss altså i Peter Pan landet for dem som ikke vil bli voksne; for dem som ikke orker å se at det – for eksempel – faktisk er USA som finansierer og bevæpner og altså muliggjør det uhyrlige folkemordet av det palestinske folket og den kommende krigen mot Iran.

« Older posts

© 2026 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑