Jeg er helt enig i at det er storkapitalen som rår.
Jeg er helt, helt enig at vår “styrking av demokrati og menneskrettigheter” i utlandet sorterer under “utenlandsk innblanding”. Det skulle tatt seg ut om etiopierne opprettet et enormt fond for å fortelle skandinaver hva som er rett og galt og hvordan vi burde tenke om dette og hint (jf. USAID og NED).
Jeg er enig i at vårt NATO-medlemskap ikke beskytter Norge; at det er et redskap for å styrke USAs hegemoni.
Jeg er selvfølgelig enig i at vi ikke har pressefrihet – ettersom pressen, de sosiale mediene og de store filmselskapene, osv., eies av storkapitalen. Narrativet er til enhver tid ikke vårt eget, men deres.
Det er nok ikke helt likegyldig hvilket parti kommer til makten ved valg, men som vi har sett i Storbritannia, går det gale veien for folk flest uansett. Jeg husker ikke hvilket parti som hadde makten da el-kraften, vår felles el-kraft, vår kronjuvel, ble stjålet fra oss og lagt ut på markedet til høystbydende. Nå forteller AP at vi skal takke for at man “gir” oss Norgespris – veldedighet! Det blir veldig dyrt for Staten, får vi høre.
Joda, pressen tillater litt kritikk, litt opposisjon. Særlig om mindre vesentlige saker.
Men akkurat nå er jeg mest opptatt av sionismen. Det som har skjedd i Gaza, og som vil fortsette å skje i Gaza, er riktignok ikke det eneste folkemordet siden annen verdenskrig, men til forveksling likt det som skjedde da. Jødene var “untermenschen”, slik palestinere er det i dag. (I vår russofobiske tilstand glemmer vi gjerne at også østeuropeere og russere var “untermenschen”, og at også de ble begravd levende, brent inne i kirker, sultet ihjel osv.)
Over tid har deler av USAnsk og europeisk kapital sett seg tjent med å alliere seg med Sionister. For ordens skyld vil jeg presisere at Sionisme har ingenting med religion å gjøre! Sionisme er et rasistisk og ofte aggressivt ekspansjonistisk verdensbilde som bruker jødedommen som påskudd.
Hvorfor alliansen er blitt så sterk, vet jeg ikke. Men at den er sterk, er det ikke tvil om. Det finnes de som har hevdet, blant dem Charlie Kirk, at Trump rett og slett er redd for Netanyahu.
EU har et påfallende tett samarbeid med Israel:
Historisk sett er EU Israels største handelspartner, og begge sider samarbeider gjennom rammeverk som assosieringsavtalen (1995) mellom EU og Israel og en rekke sektorspesifikke avtaler som dekker vitenskap, teknologi, energi og kulturutveksling.
(KIlde: svar på et AI-søk)
Dette er påfallende i lys av FNs utallige fordømmelser av Israel. Forholdet mellom Storbritannia og Israel er spesielt verd å merke seg.
I 2023-24 ble den bilaterale handelen verdsatt til rundt 10 milliarder pund, hvor Israel eksporterte høyteknologisk utstyr, legemidler og forsvarsvarer, mens Storbritannia leverte maskiner, finansielle tjenester og forbrukerprodukter. De to nasjonene samarbeider tett om terrorbekjempelse, cybersikkerhet og forsvarsforskning. Felles øvelser og avtaler om deling av etterretningsinformasjon gjennomføres gjennom Storbritannias forsvarsdepartement og Israels forsvarsdepartement, samt via NATO-relaterte kanaler der Storbritannia deltar.
(min utheving) (ibid)
Sionismens enorme makt i USA, i EU og i UK er altså påfallende, men endrer ikke det faktum at det til syvende og sist er storkapitalen som rår.
Det er helt urealistisk, nå, å gå til frontalangrep mot storkapitalen. Det gjør ingen av partiene på den såkalte venstresiden på Stortinget. Partier som FOR (Fred og Rettferdighet) og Storbritannias Worker’s Party og Jeremy Corbyn’s Your Party er så små at de overhode ikke synes i landskapet.
Det er derimot langt mer aktuelt å gå til frontalangrep mot sionismen i USA, i EU og i Storbritannia. Det vi har vært vitne til de siste par årene – i realiteten helt siden opprettelsen av staten Israel – og det vi vil fortsette å være vitne til de neste årene er så sjokkerende at folk som ikke er aldeles avstumpede reagerer.
Det mange også kjenner på – nettopp i USA, UK, Frankrike og Tyskland er mistillit og sinne mot “eliten”, “the political establishment”, dvs såkalt “sentrumspolitikk”. De sosialdemokratiske partiene har alle gått i Tonny Blairs spor som ulver i fåreklær. Derfor omfatter sinnet også “venstre-politikk”, som har erstattet krav om rett til verdige levekår og utdanning med liberal identitetspolitikk – som vel og merke ikke koster en krone på statsbudsjettene.
Vi ser derfor at velgere vender seg til partier som pressen stempler som “populistiske” eller “ytre-høyre”. Noe disse partiene har til felles er at de ikke vil bruke skattepenger på krig og at de vil begrense innvandring.
Dette med innvandring er alvorlig fordi det jo nettopp er storkapitalens neo-koloniale kriger og utbytting som har forårsaket innvandringsflommen. Siden fødselstall i Vesteuropa går ned, og siden GDP-vekst er avhengig av befolkningsvekst, vil storkapitalen dessuten gjerne opprettholde immigrasjonsstrømmens billige arbeidskraft. Det vil vanskelig la seg gjøre å forhindre sosial uro ved intens tilstrømming av desperat fattige og traumatiserte mennesker.
I kampen om skrumpende velferdsgoder, utvikles lett aggresjon mot fremmede. Det er antakelig et faktum at noen velgere av populistiske partier faktisk er rasistiske, men flertallet av dem er nok ikke det, selv om de kanskje misliker de fremmedes skikker. La oss kalle det de lider av for fremmedfrykt. Etterhvert som de blir kjent med hyggelige mennesker fra kulturer de er skeptiske til, slipper fremmedfrykten taket.
I mellomtiden er de dypt opprørte over det som har skjedd i Gaza og det som vil fortsette å skje i Gaza og Vestbredden. Det har vært kolosssale demonstrasjoner i sommer og høst, sant nok ikke bare mot folkemordet. Det er i det hele tatt mye sinne ute og går. Og mange har fått med seg statenes vanvittige bruk av midler til krig og opprustning.
Tiden er inne, foreslår jeg, til å gå hardere til verks mot Sionismen og vestens krigshissing.
En annen grunn til at jeg setter inn linken er at den lange billedteksten er minst like interessant som bildet. Greia er, nemlig, at nesten alle medlemmene i “Oslokonsortiet” er med. Svært mange av navnene hørte jeg ganske nylig i en