Category: Nord-Sør (Page 1 of 4)
Her i Norge får vi høre fint lite som kan gi oss en mer nyansert forståelse av krigen i Ukraina. De av oss som prøver å forklare at det som skjedde der i 2014, var et USA-ledet kupp, at Zelenski senere ble valgt (med over 70 % oppslutning) fordi han talte for fred med Russland og nettopp ikke NATO-medlemskap, blir møtt med det hånlige budskapet at vi farer med “Putins talepunkter”.
Når Putin gang på gang har prøvd å forklare hva som var Russlands mål, ble han ikke hørt, fordi det han sier jo er “propaganda”, til forskjell fra det våre vestlige ledere sier, som jo er “informasjon”.
At EU-landene nettopp har bevilget et lån på 90 milliarder Euro til Ukraina, et lån som skattebetalerne vil måtte betale, det snakkes det mindre om. At levestandarden raser nedover i EU-land og at velgere derfor vender ryggen til de tradisjonelle partiene, snakkes det heller ikke mye om.
Og hvorfor raser levestandarden nedover i EU? Bl.a. fordi våpenimport til Europeiske NATO-land økte, i perioden 2021 til 2025 med 143 %. Europeiske land står nå for 33 % av verdens våpenkjøp.
Amerikanske kampfly og langtrekkende luftvernsystemer dominerte innkjøpslistene. F-35 er symbolet på denne utviklingen. Ved utgangen av 2025 hadde tolv europeiske land bestilt 466 av Lockheed Martins femtegenerasjons jagerfly. … Flyet er enestående – og det er også et knutepunkt i et målrettings- og etterretningsnettverk som styres av USA. Å fly F-35 er å operere innenfor en arkitektur som Washington kontrollerer: nemlig programvareoppdateringene, oppdragsdatafilene og integrasjonen i den bredere, USA-ledede kommandostrukturen. De europeiske statene som anskaffer det, kjøper ikke bare et fly. De velger en grad av operativ avhengighet som begrenser deres handlingsfrihet i ethvert scenario der europeiske og amerikanske interesser divergerer. [Kilde], [AI-oversatt]
Europa ruster altså voldsomt opp (Tyskland er dessuten blitt verdens fjerde største våpeneksportør) angivelig fordi Russland fører en “uprovosert fullskalakrig” mot Ukraina. Men var krigen virkelig uprovosert? Og var det en fullskalakrig? I februar – mars 2022 var det bare 150-180 tusen russiske tropper som gikk inn i Ukraina. Selv et lite land kan ikke erobres av 150-180 tusen mann. Først i september samme år økte antallet til 250-300 tusen pga av “delmobilisering”, igjen langt fra det som skal til for å okkupere et land.
Vi fikk aldri høre hva Russlands mål var, blant annet fordi Tucker Carlsons lange intervju av Putin ble latterliggjort i vår presse og raskt føyset til side. Det er ikke meningen at vi skal forstå hvorfor Russland mente de måtte gripe inn i Donbas. Det er heller ikke meningen at vi skal vite at Putin og Zelenski faktisk sluttet fred i Istanbul i 2022.
Og her kommer Tucker Carlson igjen inn i bildet. Han har nemlig nå intervjuet Iuliia Mendel, som var Zelensky’s pressetalskvinne fra 2019 til 2021. Før den tid hadde hun vært en meget kjent journalist. Hun skrev også for flere kjente aviser i vesten, som NY Times (bl.a. en artikkel i 2019 om hvordan Joe Biden hadde fått fjernet den ukrainske riksadvokaten som etterforsket Burisma).
Hun skriver for tiden en bok basert på et stort antall samtaler hun har hatt med ikke-navngitte personer i Zelenslys innerste krets og andre. Hun har nok forberedt seg til samtalen med Tucker Carlson, fordi hun har et budskap både til oss – folk i NATO-land – og til russerne: Budskapet er: Denne krigen er i ferd med å tilintetgjøre Ukraina.
NATO var overhode ikke på dagsorden, hverken for Ukrainerne eller for Zelensky da hun jobbet for ham. Sier Iuliia Mendel. På det tidspunktet var Zelensky enda opptatt av fred med de russisktalende opprørerne i Donbas og med Russland. Men han ble truet på livet, rett og slett, av ytterliggående nasjonalister. Selv NY Times kom med en forsiktig innrømmelse om dette den 10. februar 2022.
Kanskje det viktigste av det Iuliia Mendel sier, er at under forhandlingene som startet allerede i februar 2022, ble partene, altså Putin og Zelensky, egentlig helt enige. Avtalen var så godt som i boks. Det dreier seg om det man gjerne omtaler som Istanbul-avtalen. Dette er en brikke som systematisk utelates fra det vestlige narrativet. “Men så var det denne Johnson…,” sukker hun. Boris Johnson, altså.
Zelensky har siden snudd kappen etter vinden gang på gang på gang, sier Iuliia Mendel. Han er som Ibsens løk, bare skall på skall – en skuespiller av rang – lettere hysterisk, uten empati, og uten reell forståelse av virkeligheten. Han omgir seg med folk som jatter med ham og Yermak. De to klekker ut egne intriger på bakrommet – hun vil ikke gå i detaljer om intrigene, men man aner at det dreier seg om penger. Spurt om Yermak, gyser hun. Han er en “ondartet, paranoid psykopat”, sier hun. Det er de begge, legger hun til.
Ikke rart at Zelensky er paranoid. Han har kanskje ikke alltid vært det, men det Iuliia Mendel ikke nevner, er at han holdes i ørene av farlige etno-ekstremister som Andriy Biletsky,
who in 2010 reportedly called for Ukraine to “lead the white races of the world in a final crusade” against what he described as “Semite-led Untermenschen” – or subhumans. [Kilde: France 24]
Og Biletsky er langt fra alene. Zelensky er dessuten hatet av mange, ikke minst av sine fengslede politiske motstandere, av folk han undertrykker – i praksis mesteparten av det som er igjen av befolkningen. De var en gang 40-42 millioner, men nå er de kanskje 25 millioner hvorav 11 millioner er pensjonister som får 75-200 $ i måneden. Og Ukraina er langt fra noe lavkostland. Det har vært en hard vinter. Folk fryser og sulter i hjel. Sier Iuliia Mendel.
Spurt om hvor mange som er drept i krigshandlinger, uttrykker hun mistillit til offisielle tall på begge sider, men – sier hun – bare i Mariupol er det rundt 20 tusen ukrainske graver.
Vestens Zelensky-myte skjuler hans tilsynelatende sug etter stadig mer makt. Vestens ledere vet om, men overser, korrupsjonen fordi man ikke vil svekke hans stilling. Å støtte opp under ham anses som ensbetydende med å støtte opp om Ukraina. Men, sier Iuliia Mendel, hverken Zelensky eller de som sender ham penger og våpen støtter opp om Ukraina. Tvert imot.
Hun var selv til stede på et møte i Paris mellom, ja, nettopp Zelensky og Putin i 2019. Zelensky lovet Putin at Ukraina aldri ville bli NATO-medlem. Men så forandret han helt plutselig retning. Midt i et intervju på TV, var det som om han fikk en ide. Og etter det har NATO-medlemskap vært et av hans betingelser for fred.
Hun gir flere eksempler på hvordan han stadig endrer betingelsene for fred, slik at det blir umulig å oppfylle dem. Poenget hennes er at Zelensky ikke under noen omstendigheter vil at krigen skal slutte. Slik hun ser det, er krigen blitt et modus vivendi for ham. I den anledning tegner hun et nokså gjenkjennelig portrett av en diktator som har låst seg inn i et kognitivt bur.
Og det er ikke tvil om at han er en klassisk diktator. Hun forteller om løgnpropaganda, om manglende selvbeherskelse og raserianfall, avstraffelser og bestikkelser. Folk som kritiserer ham blir sendt til fronten. Der sultefores folk og fryser av seg fingre og tær fordi de ikke er skikkelig utstyrt. Selv folk fra sikkerhetstjenesten er blitt sendt “som straff” til fronten.
Alle er redde. Zelensky kjenner ingen grenser. Det er problemet. Jeg sitter her i dag fordi jeg vet han står litt ustøtt nå. Jeg vet at det er mange rundt ham som vil ha fred nå. Jeg hadde ikke lyst til å kaste dritt på ham, men jeg sitter her fordi også jeg vil ha fred. Og denne fyren vil finne på hva som helst …for å forlenge krigen og få mer penger. Han vil ikke begå politisk selvmord. Å avslutte krigen er politisk selvmord.
Intervjuet er langt. Blant annet fordi hun ikke kort kan vise til tall og utilgjengelig statistikk. Hun må tegne et bilde gjennom eksempler. Dessuten må hun være svært forsiktig for at ikke det hun forteller kan spores tilbake til hennes kilder.
Den russiske pressetalskvinnen Maria Zaxharova morer seg over Iuliia Mendels beretning om Zelenskys mange 15-minutter-lange dobesøk med påfølgende personlighetsendring. Den beretningen har også vestlig presse festet seg ved. Men Zaxharova la til at det også er mye annet snadder i intervjuet. Og det er det virkelig!
Intervjuet er altså her.
Budskapet til russerne fremfører Iuliia Mendel til slutt direkte til kamera, på russisk. Det er rettet til Putin. Hun appellerer til det han selv har opplevd og trygler – for å si det slik – trygler ham om hjelp til å avslutte krigen. Vestlige og ukrainske media er i harnisk over at hun har “humanized Putin” – altså at hun snakker til ham som til et menneske.
***
Jeg finner oppslag om dette intervjuet i kun 2 norske aviser, Aftenposten og Dagbladet. Jeg abonnerer ikke på noen av dem og kan derfor bare gjengi overskrifter.
Aftenposten:
Iuliia Mendel, tidligere presserådgiver for Zelenskyj, kritiserer nå Ukrainas president og hevder han er en diktator og hinder for fred. Under et intervju med Tucker Carlson fremmet hun korrupsjons- og rusanklager mot Zelenskyj, mens forsker Oleksandra Deineko mener dette er strategisk desinformasjon.
Dabladet:
Pepres av eks-sekretær: – Han er ond
Tidligere pressesekretær langer ut i intervju med kontroversiell podkastvert.
«Fullt av løgner», skriver ukrainsk avis.
***
Jeg vil nevne noe jeg fant påfallende ved intervjuet: Ikke på noe tidspunkt nevnte Iuliia Mendel eller, for den del, Tucker Carlson, gruppene som i vestlig presse vekslende omtales som “høyreekstremister, “ultranasjonalister”, “neo-nazister” eller “fascister”. Jeg kaller dem for etno-ekstremister. Tausheten om noen mektige menn og de væpnede gjengene de leder må ha vært avtalt. Jeg kan bare spekulere om årsaken.
Det jeg imidlertid vet er at Iuliia Mendel etter intervjuet ble ført opp på den ukrainske hitlisten Mirotvorets, hvor også den sveitsiske forfatteren Jacques Baud står oppført. Årsakene til at hun føres opp fremgår av det som må være en ukrainsk avis. For å balansere tilføyer jeg link til (russiske) Pravdas beskrivelse av Mirotvorets.
Klassekampen, altså! I dag presterte avisa faktisk en ganske uhederlig svartmaling av narrative opponenter.
Jo Skårderud signerte en artikkel med mellomtittel: “Deler av norsk fredsbevegelse bruker KI-videoer til å spre en helt egen fortelling om Iran-krigen.”
Jeg har ikke tid til å skrive dette her! Jeg må rekke et fly og en påfølgende lang reise. Så dette blir kort og sint.
Men jeg må påpeke at alle de stridende partene, inkludert Iran og dets allierte, har tilgang til sattelittbilder. Også av situasjonen i Tel Aviv. Og det er nok ikke tvil om at situasjonen der er langt verre enn det Netanyahu vil at vi skal vite. Noen av de satelittbildene har den ikke-redaktørstyrte frie pressen fanget opp.
Ja, det er en narrativ krig minst like mye som det er en militær og økonomisk krig. Og EU/EØS-stater er nok en gang part i den, om de vil eller ei. Vi deltok entusiastisk i stedfortrederkrigen mot Russland, og EU støttet varmt utslettingen av palestinere i Gaza (noe vi her til lands ble forskånt fra å høre/se mye om.) Men denne krigen vil koste oss alle langt, langt mer. Nå nøler selv EU/EØS.
De prøver i det lengste å ikke fornærme keiseren. Derfor er NRK-journalister ikke frie. Det er for så vidt helt forståelig at en statlig kanal må ta hensyn til norske utenrikspolitiske interesser. Det som ikke er forståelig er at Klassekampen ikke kan utfordre både NRK og staten. Men med 12 USA baser på norsk jord, en av dem ikke langt fra der jeg bor, kan man kanskje forstå at også Klassekampen går med lua i hånden.
Jeg skulle ønske Jo Skårderud hadde sett kveldens sending fra den spanske statlige nyhetskanalen RTVE 24 horas. I kveld viste de hvordan Tehrans borgere nå feirer høytiden – sorgløse, skravlende, handlende… og halvparten av kvinnene var barhodede.
Også i Israel hadde RTVE en reporter, men sendingen derfra ble avbrutt pga. bomber.
Jeg ble forleden skriftlig oppfordret til å høre på Benedikte Bulls “kunnskapsbaserte” uttalelser om Venezuela på Dagsrevyen. Oppfordringen kom fra en som nok mener mine synspunkter avviker for mye fra norske “kunnskapsbaserte” oppfatninger.
Jeg er midlertidig bosatt utenfor Norge og kan derfor ikke høre det omtalte programmet. Jeg vet ingenting om Benedikte Bull utenom det jeg i dag ser på nettet. Jeg forstår at Bull og jeg står på ulike sider av spillebanen hva gjelder årets nobelprisvinner.
Jeg må dessuten spørre: “kunnskapsbasert”?
Jeg hevder ikke at jeg er ideologisk nøytral i utenrikspolitiske spørsmål. Tvert imot. Det jeg hevder er at ingen er nøytral. Enten vi mener å vite hva vi snakker om eller ikke, har vi gjerne noen ideologiske ankere som holder oss mer eller mindre på plass innen et relativt begrenset område. Det gjelder meg og det gjelder Benedikte Bull. Så gjerne som vi skulle ønske vi var nøytrale, er nøytralitet rett og slett ikke mulig.
Mange mener for eks. at frihandel i henhold til WTO-regler sikrer ikke-diskriminering, lik behandling av alle handelspartnere og er derfor av det gode. Mange andre, særlig i det globale sør (som omfatter størstedelen av verdens befolkning), hevder at reglene er langt fra ikke-diskriminerende og at de hindrer utvikling i tidligere koloniland. Begge disse standpunktene er ideologiske.
Den venezolanske Maria Corina Machado går mer enn alminnelig langt i å tilby utenlandske investorer ubegrenset tilgang til Venezuelas rikdom. Jeg antar at mange, kanskje de fleste, nordmenn ville rynke på nesen av slik hemningsløs neoliberalisme.
Mange mener at dersom et lands innbyggere ikke får putte en stemmeseddel i en valgurne hvert fjerde eller femte år (og i henhold til våre regler), så er landet ikke demokratisk, og da har vi – de flinke demokratiske landene – anledning til å intervenere, om nødvendig med sanksjoner.
Hensikten med sanksjoner er at befolkningen i det rammede landet skal styrte sin egen regjering og erstatte den med en regjering vi liker.
Andre, som det medisinske tidsskriftet the Lancet, påviser at USAs økonomiske sanksjoner, som forøvrig i de fleste tilfeller er folkerettsstridige, dreper hundretusener hvert år, inkludert 40 tusen bare i Venezuela i løpet av året 2017-2018. Sanksjoner fører dessuten til dramatiske flyktningestrømmer.
Jeg antar at Benedikte Bull stiller seg meget kritisk til tortur. Det gjør også jeg, og det er nok dessverre sant at det forekommer tortur i Venezuelas fengsler. Men det tortureres langt flere av sult og sakte død pga av sykdommer som kunne ha vært behandlet om ikke sanksjonene hadde blokkert medisiner og medisinsk utstyr.
En annen sak er at sanksjoner sjeldent fører til at landets ledelse blir erstattet med et demokrati.
Jeg vil gjerne si noen ord om demokrati som Benedikte Bull og de fleste nordmenn er så opptatt av. Jeg er muligens naiv, men jeg tror Norge fortsatt er relativt demokratisk, selv om det er så som så med pressefrihet i landet. Men mange land hvor stemmeurner jevnlig tas i bruk, er ikke like demokratiske.
Hva skal vi for eks. si om Storbritannia, hvor folk straffeforfølges som “terrorister” for sivil ulydighet mot bedrifter som sender våpen til en stat som i likhet med Nazi-Tyskland begår folkemord? Nylig leste jeg at man nå kan bli straffeforfulgt som “terrorist” dersom man verbalt forsvarer nevnte aktivister. Strafferammen for “proscribed organisations support” er 13 år.
Storbritannia tilhører ikke mitt interesseområde, men Øivind Bratberg ved UiO kan sikkert forklare hvorfor Storbritannia alltid ledes av ett av to partier, som for tiden kun støttes av 21% (Labour) og 17% (Tories). Kan han forklare hvorfor og hvordan disse partiene kan tillate seg å se så totalt bort fra velgernes uttalte krav, nemlig vern mot det raske forfallet i helsevesen og levestandard? Jeg lurer på om det går mot folkeopprør i Storbritannia hvor ca. 1 av 6 personer lever i “absolutt fattigdom (“ikke i stand til å dekke primærbehov som mat, klær, bolig”).
USA er langt, langt fra demokratisk! De folkevalgte og presidenten er kjøpt og betalt og bryr seg katten om hva deres velgere mener. Det har vi sett gang på gang, så jeg skal ikke bruke min og leseres tid og krefter på å dokumentere påstanden. Men USA har en stor fri presse og en såkalt “First Amendment” som de er mektig stolte av, som beskytter fri presse. Den frie pressen later til å klare seg utmerket, ved hjelp av reklame og givere. Derimot går det riktig så dårlig med konsernpressen.
Den frie pressen i USA omfatter hummer og kanari – hele poenget med “fri” er jo nettopp at det er rom for alt mulig, inkludert synspunkter vi kaller “brune”. Men den omfatter også “seriøse” nyhetsformidlere av høy kvalitet.
En av de første frie nettavisene i USA var Consorcium News, som ble stiftet av stjernejournalisten Robert Parry, som avslørte den såkalte Iran-Contra skandalen. CN er enda viktig, siden de som skriver der, for det meste er systemkritiske etterforskende journalister som ikke lenger får uttrykke seg fritt i konsernpressen, nettopp fordi de er systemkritiske.
En annen systemkritiker er Glenn Greenwald. Han foretrekker å uttrykke seg muntlig, på et program han kaller System Update.
Mistilliten til konsernpressen i USA, har ikke nådd Norge, hvor man enda leser de gode gamle avisene og Klassekampen (som ikke lenger er den gode gamle Klassekampen). Man lytter enda til Dagsrevyen og vil helst ikke vite at det finnes en annen verden der ute, bortenfor den som presenteres av vår vernende konsern- og statsmedia.
Selv Reuters, som jo i høyeste grad må betraktes som “konsern-presse” mer enn antyder at Maria Corina Machado går over streken i sin iver etter å bli Venezuela’s neste president, at hun faktisk med stor tyngde har hevdet at Venezuelas Maduro er en sikkerhetstrussel mot USA. Denne absurde påstanden kan ligge til grunn for de avskyelige drapene begått av USA i internasjonale farvann siden september. Den frie systemkritiske pressen i USA har for lengst demontert Trumps påstander om farene fra Venezuela. Men først i en artikkel av 3. desember valgte Responsible Statecraft (som ikke er helt fri, men “partipolitisk uavhengig”) å ta definitivt avstand fra påstandene matet til Trump av Machado.
Staten Norge må balansere mellom opinion innenlands og press utenfra. Sympati med Palestina har vært sterk i Norge i flere årtier. Også Cuba nyter godt av venstresidens beskyttelse. Norske myndigheter har tydeligvis klart å formidle til USAs myndigheter at det ville ha uheldige følger å motarbeide borgernes støtte til Palestina og Cuba.
Venezuela vekker imidlertid liten interesse i Norge og omtales så godt som uimotsagt som et fælt diktatur.
Men Venezuela har i det minste én norsk støttespiller, og det er lille meg. Maduro er nok ikke min yndlingspolitiker, men Chavez var en helt så god som noen. Det folk ikke vet når de sutrer om mangelen på demokrati i det stakkars oljerike landet, er at det i 1989 hadde hatt demokrati i 3 årtier, da en lenge tikkende gjeldsbombe gikk av. Følgende sitat er fra en artikkel fra 1989
Hadde ikke regjeringen innført prisøkningene, sa [president Carlos Andres] Perez fredag, ville den ikke hatt noen sjanse til å få 4,8 milliarder dollar i lån fra IMF. Han koblet den sivile uroen direkte til Venezuelas utenlandsgjeld på 33 milliarder dollar, og sa at rentebetalinger tok 70 prosent av oljeinntektene og undergravde landets evne til å forsørge sine 18 millioner innbyggere.
Hva slags demokrati er det, spør jeg, som i et slaraffenland lar de fattige unngjelde for de rikes eksesser. Caracas hadde lenge vært kjent som de rikes “oase”, en kopi av Miami. Resultatet av prisøkningene for kollektivtransport, brød, strøm osv. var protester og opptøyer, som beskrevet i denne lille videoen: El Caracazo.
Som en annen artikkel fra 1989 uttrykker det: “Venezuela adlyder IMF, betaler gjelda med kadavre.” I årene som fulgte fant man hundrevis av umerkede fellesgraver.
Resultatet ble, som filmen El Caracazo påstår: Hugo Chavez og hans “bolivarianske revolusjon”. Han er til denne dag elsket av latinamerikanske sosialister og hatet av neoliberalere, og det er dessverre sistnevnte som dominerer mediabildet i vesten. Derfor vil jeg varmt anbefale John Pilger’s viktige film The War on Democracy som han før sin død la ut i “public domain”
Jeg er nemlig ikke sikker på at norske avislesere får anledning til å forstå hvor kvelende “the rules-based order” er for det globale sør, som vi rett og slett hindrer i å utvikle egen industri. med bl.a. WTO-regler, gjeldsslaveri og SAPs.
Avslutningsvis vil jeg hevde at det er absolutt ingenting som tyder på at USA er bedre for Latinamerika nå enn på 70-tallet da Norges ambassadør i Chile var knallbegeistret for Pinochet. Den norske venstresiden var fortvilet over Chiles skjebne, så den litt for entusiastiske ambassadøren ble kalt hjem og erstattet med Frode Nilsen. Argentinas skjebne under det USA-støttede diktaturet brød venstresiden seg ikke om – men der ble det drept 30 tusen, 10 ganger flere enn i Chile. Der lever forresten over 50 % av befolkningen i fattigdom nå i 2025!
Men norsk presse bryr seg nok ikke om det heller.
Jeg ser ingen grunn til at pressen skal være taus om drepende urett, uansett hvor eller av hvem det uretten begås. Også dette er et ideologisk standpunkt som flertallet nordmenn antakelig ikke deler.
Jeg er helt enig i at det er storkapitalen som rår.
Jeg er helt, helt enig at vår “styrking av demokrati og menneskrettigheter” i utlandet sorterer under “utenlandsk innblanding”. Det skulle tatt seg ut om etiopierne opprettet et enormt fond for å fortelle skandinaver hva som er rett og galt og hvordan vi burde tenke om dette og hint (jf. USAID og NED).
Jeg er enig i at vårt NATO-medlemskap ikke beskytter Norge; at det er et redskap for å styrke USAs hegemoni.
Jeg er selvfølgelig enig i at vi ikke har pressefrihet – ettersom pressen, de sosiale mediene og de store filmselskapene, osv., eies av storkapitalen. Narrativet er til enhver tid ikke vårt eget, men deres.
Det er nok ikke helt likegyldig hvilket parti kommer til makten ved valg, men som vi har sett i Storbritannia, går det gale veien for folk flest uansett. Jeg husker ikke hvilket parti som hadde makten da el-kraften, vår felles el-kraft, vår kronjuvel, ble stjålet fra oss og lagt ut på markedet til høystbydende. Nå forteller AP at vi skal takke for at man “gir” oss Norgespris – veldedighet! Det blir veldig dyrt for Staten, får vi høre.
Joda, pressen tillater litt kritikk, litt opposisjon. Særlig om mindre vesentlige saker.
Men akkurat nå er jeg mest opptatt av sionismen. Det som har skjedd i Gaza, og som vil fortsette å skje i Gaza, er riktignok ikke det eneste folkemordet siden annen verdenskrig, men til forveksling likt det som skjedde da. Jødene var “untermenschen”, slik palestinere er det i dag. (I vår russofobiske tilstand glemmer vi gjerne at også østeuropeere og russere var “untermenschen”, og at også de ble begravd levende, brent inne i kirker, sultet ihjel osv.)
Over tid har deler av USAnsk og europeisk kapital sett seg tjent med å alliere seg med Sionister. For ordens skyld vil jeg presisere at Sionisme har ingenting med religion å gjøre! Sionisme er et rasistisk og ofte aggressivt ekspansjonistisk verdensbilde som bruker jødedommen som påskudd.
Hvorfor alliansen er blitt så sterk, vet jeg ikke. Men at den er sterk, er det ikke tvil om. Det finnes de som har hevdet, blant dem Charlie Kirk, at Trump rett og slett er redd for Netanyahu.
EU har et påfallende tett samarbeid med Israel:
Historisk sett er EU Israels største handelspartner, og begge sider samarbeider gjennom rammeverk som assosieringsavtalen (1995) mellom EU og Israel og en rekke sektorspesifikke avtaler som dekker vitenskap, teknologi, energi og kulturutveksling.
(KIlde: svar på et AI-søk)
Dette er påfallende i lys av FNs utallige fordømmelser av Israel. Forholdet mellom Storbritannia og Israel er spesielt verd å merke seg.
I 2023-24 ble den bilaterale handelen verdsatt til rundt 10 milliarder pund, hvor Israel eksporterte høyteknologisk utstyr, legemidler og forsvarsvarer, mens Storbritannia leverte maskiner, finansielle tjenester og forbrukerprodukter. De to nasjonene samarbeider tett om terrorbekjempelse, cybersikkerhet og forsvarsforskning. Felles øvelser og avtaler om deling av etterretningsinformasjon gjennomføres gjennom Storbritannias forsvarsdepartement og Israels forsvarsdepartement, samt via NATO-relaterte kanaler der Storbritannia deltar.
(min utheving) (ibid)
Sionismens enorme makt i USA, i EU og i UK er altså påfallende, men endrer ikke det faktum at det til syvende og sist er storkapitalen som rår.
Det er helt urealistisk, nå, å gå til frontalangrep mot storkapitalen. Det gjør ingen av partiene på den såkalte venstresiden på Stortinget. Partier som FOR (Fred og Rettferdighet) og Storbritannias Worker’s Party og Jeremy Corbyn’s Your Party er så små at de overhode ikke synes i landskapet.
Det er derimot langt mer aktuelt å gå til frontalangrep mot sionismen i USA, i EU og i Storbritannia. Det vi har vært vitne til de siste par årene – i realiteten helt siden opprettelsen av staten Israel – og det vi vil fortsette å være vitne til de neste årene er så sjokkerende at folk som ikke er aldeles avstumpede reagerer.
Det mange også kjenner på – nettopp i USA, UK, Frankrike og Tyskland er mistillit og sinne mot “eliten”, “the political establishment”, dvs såkalt “sentrumspolitikk”. De sosialdemokratiske partiene har alle gått i Tonny Blairs spor som ulver i fåreklær. Derfor omfatter sinnet også “venstre-politikk”, som har erstattet krav om rett til verdige levekår og utdanning med liberal identitetspolitikk – som vel og merke ikke koster en krone på statsbudsjettene.
Vi ser derfor at velgere vender seg til partier som pressen stempler som “populistiske” eller “ytre-høyre”. Noe disse partiene har til felles er at de ikke vil bruke skattepenger på krig og at de vil begrense innvandring.
Dette med innvandring er alvorlig fordi det jo nettopp er storkapitalens neo-koloniale kriger og utbytting som har forårsaket innvandringsflommen. Siden fødselstall i Vesteuropa går ned, og siden GDP-vekst er avhengig av befolkningsvekst, vil storkapitalen dessuten gjerne opprettholde immigrasjonsstrømmens billige arbeidskraft. Det vil vanskelig la seg gjøre å forhindre sosial uro ved intens tilstrømming av desperat fattige og traumatiserte mennesker.
I kampen om skrumpende velferdsgoder, utvikles lett aggresjon mot fremmede. Det er antakelig et faktum at noen velgere av populistiske partier faktisk er rasistiske, men flertallet av dem er nok ikke det, selv om de kanskje misliker de fremmedes skikker. La oss kalle det de lider av for fremmedfrykt. Etterhvert som de blir kjent med hyggelige mennesker fra kulturer de er skeptiske til, slipper fremmedfrykten taket.
I mellomtiden er de dypt opprørte over det som har skjedd i Gaza og det som vil fortsette å skje i Gaza og Vestbredden. Det har vært kolosssale demonstrasjoner i sommer og høst, sant nok ikke bare mot folkemordet. Det er i det hele tatt mye sinne ute og går. Og mange har fått med seg statenes vanvittige bruk av midler til krig og opprustning.
Tiden er inne, foreslår jeg, til å gå hardere til verks mot Sionismen og vestens krigshissing.
Natt til i går ble Iran utsatt for et stort israelsk bombeangrep.
Verdens ledere ba “partene besinne seg”. Det betyr i klartekst at den ene parten (Iran) bes ydmykt akseptere at den andre parten har tatt seg til rette. Det tror jeg faktisk ikke Iran vil gå med på. Israel har jo lenge ønsket å føre Iran tilbake til stenalderen, og vil fortsette å gå inn for det uansett hva Iran gjør eller ikke gjør.
Når Iran går til motangrep, vil USA komme Israel til unnsetning, dvs. aktivt delta i videre angrep mot Iran. Slik er det, og slik har det alltid vært, til tross for at USAs støtte til Israel skader USAs omdømme og interesser. En krig med Iran er derfor noe Trump ikke ønsker.
Jeg tror at vi her i Norge har overvurdert USAnske presidenters makt. Jo, de oppfører seg som allmektige keisere, men det viser seg at de må samarbeide, enten de vil eller ei, med stadig mektigere interessegrupper. I utenrikspolitikken er det særlig den såkalte “Israel-lobbyen” og apparatet rundt våpenprodusentene (“military-industrial complex”) som gjør seg gjeldende. Våpenprodusentene trenger kriger (“forever wars”) for å få avsetning for sine kampfly, ballistiske missiler, osv.
Israel-lobbyen, på sin side, er riktignok sammensatt av hummer og kanari, men later til å ha total kontroll over begge partiene i kongressen. Kongressen er rett og slett blitt et sionistisk organ.
Hva er sionisme? I USAs kongress innebærer sionisme nå uforbeholden støtte til alt Israel og Netanyahu måtte finne på for å utrydde palestinere, okkupere nye landområder, fastholde middelaldersk rasediskriminering, angripe naboland og gjennomføre attentater mot personer i fjerne land. Også i USAs statsapparat står sionismen sterkt. Jeg antar at sionisme har sterkere kort på hånden nå enn noensinne før, til tross for – ja, jeg må gjenta det – til tross for at Trump faktisk ikke ønsker krig mot Iran.
Tenk om norske stortingsmenn og -kvinner skulle få betalt for å stemme for Norges deltakelse i militære operasjoner mot Iran. Tenk om ledelsen i våre etterretningsorganer var sionister. Er det utenkelig, sier du? Kanskje det, men slik er det altså i USA.
Palantir er et privat firma som driver med etterretning. Palantir er overalt. Det produserer og selger AI-baserte overvåkings- og etterretnings-løsninger til høystbydende, også til norsk politi, som visstnok avbrøt avtalen etter noen år. USA har privatisert (“outsourced”) stadig mer av sitt etterretningsarbeid, og Palantir, har nå adgang til de aller fleste personopplysningsregistre i landet. Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at Palantir kan være et uhyre effektivt våpen mot dissidenter.
Palantir ble skapt av Peter Thiel, som er sionist på sin hals, og Alex Karp, selskapets toppsjef. Sistnevnte har for øvrig et menneskesyn som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
Karp er overbevist om at USA er berettiget i å bruke absolutt alle midler for å bevare sitt globale overherredømme. Vi i vesten er nemlig bedre enn de andre. “The West is obviously superior“. Personlig lurer jeg på om mannen er en smule gal.
Palantir er som sagt et aksjeselskap. I likhet med andre aksjeselskap trenger det kunder, oppdrag. De næringsmedia som Palantir vokser seg stor og sterk på, er krig og sosiale konflikter. I likhet med den private militære organisiasjonen (“contractor”) Blackwater, nå omdøpt til Constellis, som arbeider på oppdrag for CIA, er Palantir ikke interessert i å dempe konfliktnivåer. Tvert i mot. Om konflikter på hjemmebane er konfekt for bedriften, som i stor stil har bidratt til utvisninger fra universiteter og massedeportasjoner fra landet, så er konflikten i Midtøsten et 6-retters luksusmåltid. Drapslister (“hit lists”) er noe selskapet visstnok er særlig gode på. Medvirket Palantir også i drapet på flere militære ledere og vitenskapsmenn i Iran i går natt?
Hva blir så Norges rolle i den kommende krigen? Ja. jeg hørte Bart Eide oppfordre til fortsatte forhandlinger. Men nei, jeg tror ikke Iran kan gå med på USAs krav. De er så urimelige at ikke noe land med respekt for seg selv ville kunne bøye seg for dem. Dette vet Bart Eide utmerket godt.
Bart Eides jobb er å la Ola og Kari forbli i drømmelandet enda en stund til, ja, så lenge som mulig. Det eneste vi trenger å vite, fra Bart Eides ståsted, er at USA vil passe på oss når russerne kommer. Bart Eides jobb er å late som om Norge enda er et selvstendig land med en selvstendig utenrikspolitikk. Når Israel med USAs hjelp bomber Iran tilbake til stenalderen, slik de pleier å gjøre med land de ikke liker, må Bart Eide ta oss inn i eventyrkroken og fortelle om tusser og troll, og om snille kloke Askeladden.
Vårt bilde av USA, det snille gode landet som beskytter oss mot trollene, er skapt av Hollywood, godt hjulpet av norske utenriksministre og norsk presse. Vi befinner oss altså i Peter Pan landet for dem som ikke vil bli voksne; for dem som ikke orker å se at det – for eksempel – faktisk er USA som finansierer og bevæpner og altså muliggjør det uhyrlige folkemordet av det palestinske folket og den kommende krigen mot Iran.
I Norge hører jeg stadig oftere snakk om EU. “Vi må holde sammen,” heter det.
Starmer og Macron snakker om å sende 20 000 mann som fredsbevarende styrke til Ukraina for å overvåke en ev. “våpenhvile”. “Fredsbevarende styrke”? Bemannet av Storbritannia og Frankrike som har besluttet å ruste opp med astronomiske summer for å krige med Russland? Tyskland snakker til og med om å skaffe atomvåpen. Russland ville naturlig nok oppfatte slik en “fredsbevarende styrke” som en fiendehær.
EU er i ferd med å bli en militærallianse mot Russland. Det at Russland har ydmyket NATO og Europas ledere (inkludert de norske) er ikke til å holde ut. Også pressen må føle seg rimelig flau etter å ha heiet på sanksjoner og opprustning, demonisert Putin, lovet seier over Russland og fremstilt Ukraina som et demokrati.
Mette Fredriksen skriker at Russland er Europas største trussel. Keir Starmer maser om å patruljere Ukrainas luftrom med “flere dusiner” Typhoon- eller F35-fly for å støtte soldatene de ønsker å sende dit, fordi, som Starmer sier: “we know one thing for certain, which is a deal without anything behind it is something that Putin will breach.” Jasså, så det vet vi? Formodentlig fordi Putin er ond, mens Ukraina, derimot, (og vi) ikke bryter avtaler?
Vanlige EU-borgere, på sin side, er nok mer opptatt av å beholde helsevesen og skole enn å fortsette krigen i Ukraina. (Slik sett er vanlige EU-borgere ganske forskjellige fra nordmenn.) Men demokrati er ikke et overordnet prinsipp i EU. Så det blir det ikke noe av. I hvert fall ikke i Tyskland. For der har mannen som ikke er kansler (enda) overtalt partiene som tapte valget, til å vedta, i en nasjonalforsamling som i prinsippet er oppløst, noe som det nyvalgte Bundestag som kommer sammen 25. mars ville ha avvist: nemlig å fjerne gjeldstaket.
Tysklands gjeld utgjør nå 62 % av brutto nasjonalprodukt, Med den store satsingen på særlig forsvar skal det lånes mer enn en billion euro, slik at gjelda vil øke til minst 90 % av BNP. Tysklands status som en solid lånetaker vil bli svekket. Landet vil måtte betale mer for nye lån, altså renter som går av statsbudsjettet hvert år, og landet vil på sikt måtte ta lån for å betjene lån, osv. Euroen har allerede blitt noe svekket.
Wikipedia har en interessant artikkel om det tyske gjeldstaket, som visstnok ble innlemmet i den tyske grunnloven i 2009. Taket er blitt hevet to ganger siden, står det, i 2022 og 2025, begge gangene for militære formål (” both for the purpose of significantly increasing defense spending.”)
Hva betyr 1 billion?
En milliard har 9 nuller (tusen millioner)
En billion har 12 nuller. 1 000 000 000 000, Det er ganske mye.
I tid, for eksempel, utgjør en billion sekunder – hold fast – 31.688 år. Yepp. Jeg spurte DeepSeek.
Hva betyr dette for Tyskland, mon tro? Hadde jeg vært tysker hadde jeg ikke sett lyst på fremtiden. Tyskland skal blant annet betale 4,6 milliarder EUR i militærhjelp til Ukraina bare i år. Og de skal gjennomføre en monumental opprustning av forsvaret.
Reaksjoner
Spania, Portugal og Italia er ikke imponerte. Også deres gjeld vil bli dyrere som følge av Tysklands grep. Og de anser ikke Russland som den store faren.
Jeffrey Sachs sier EUs forestillinger er “delusional”. Ola Tunander er snillere og sier EU lever i en boble.
Stjernereporteren Glenn Greenwald kaller EU-toppene for “unhinged”. Det sier han på et av sine time-lange foredrag med tittel European Leaders Make Maniacal Rearmament Vows They Cannot Keep. Jeg anbefaler å lytte til det fra ca. 19 minutter – der han først forklarer hva han står for i kampen for “free speech”, som han mener er mer truet i USA siden 7. oktober 2023 enn selv etter 9/11. Dette fordi AIPAC (USAnske sionister som inkluderer ikke minst evangelister) har skremmende mye makt. For eksempel har de fått myndighetene til i praksis og uten grunnlag i loven å kriminalisere Israel-kritikk. Først på slutten snakker han om Europa, hvis ledere altså er “unhinged”.
(Jeg må innrømme at den som ikke abonnerer på Glenn Greenwald får mye uønsket reklame med på kjøpet.)
Også mester Mearsheimer, kaller EU-toppene for “delusional”. Når han blir spurt: “Tror de virkelig på det de sier – at Putin eller Russland er en reell trussel mot Europa”, blir den smarte gamle statsviteren unnvikende “Tja, tro og tro….” Men det han så sier slo ned som en stein i min brønn:
USA har kontrollert Europa siden annen verdenskrig. Europa har til gjengjeld vært USAs tro tjener, økonomisk, militært og diplomatisk (ikke minst i FN). USAs utenrikspolitiske kurs, “the rules-based order”, har vært vår utenrikspolitiske kurs. Vår “frie”, liberale verden skulle sluke land etter land. Nå er Europa i forfall, svekket industrielt, splittet politisk og utmattet militært og USA er mindre interessert i oss enn i BRICS. EU er gjenstand for sentrifugale krefter.
Hvilken visjon skal nå holde EU sammen? Hva er nå EU-motoren? Mearsheimer sier: Russofobi. Russofobi er heretter vår raison d’être.
Litt av et samlende prosjekt, hva?
Ja, enn om han “tar” Grønland? Hva gjør vi da? Bortsett fra å protestere, mener jeg. For protestere kan vi, og gjør vi, støtt og stadig. Men hva gjør vi? Trump vil selvfølgelig iscenesette “grønlandsk aksept”, på den ene eller den andre måten, for eksempel ved å “frigjøre” Grønland fra Danmark, ved å mobilisere deler av befolkningen på Grønland til å ønske USAnsk overtakelse velkommen.
Man må huske på at selv om bevilgningene til USAID og NED er kuttet nå, betyr ikke det at Trump og hans team ikke kan skru på kranen igjen, men til fordel for prosjekter som er i deres interesse. Det kan for eks. gis massiv støtte til NGOer og opptil flere “uavhengige aviser” som agiterer for løsrivelse fra Danmark og til diverse prosjekter for å lette hverdagen for den grønlandske befolkningen.
Se hva CIA skriver om Grønland. Naturressursene inkluderer kull, jern, bly, sink, molybden, diamanter, gull, platina, niob, tantal og uran, dessuten vannkraft og ganske sikkert olje og gass. Mye fint å hente der, altså. Rent bortsett fra kontrollen over Nordkalotten.
Ja, jeg tenker faktisk vi må se i øynene at dette kanskje er et reelt mål ikke bare for Trump men for Pentagon (uavhengig av hvem som bor i det Hvite slottet). Kontroll over Nordkalotten, tenk på det!
Så hva gjør vi? Kan vi løfte så mye som en finger for å komme Danmark til unnsetning? Som Steigan skriver i et hjertesukk 4. mars:
Du får ikke ta ut en patron fra et norsk militært lager uten at det registreres av Pentagon. Alle innkjøp gjøres fra leverandører som er godkjent av Pentagon, og det er gjort på et øyeblikk for Pentagon å lamme det norske «forsvaret» hvis man skulle ønske. Uten overvåkingsdata og satellittkommunikasjon er det norske militæret satt på bakken, blokkert og blindt. Det kan ikke foreta seg noe.
Nei, våre myndigheter vil nok måtte innse at det er fint lite å gjøre annet enn å bite i seg skammen og hilse storebror velkommen på Nordkalotten. Og russerne vil jo ikke komme Danmark til unnsetning, får vi tro.
Du må lese Den første sten av Carsten Jensen. Du bare MÅ lese den boka!
Det er en roman om krigen i Afghanistan. Det kan hende at du, som jeg, tenker, “orker ikke flere romaner om stakkars Afghanistan, avskyr krigsberetninger,” det kan sogar hende du tar avstand fra genre som “aksjon” eller thriller”. Det får ikke hjelpe, denne boka bør være obligatorisk pensum for alle.
Det dreier seg nemlig ikke bare om et land – og tro du meg, forfatteren kan sitt Afghanistan. Jeg må ty til et hjelpeløst sitat fra en bergtatt filmanmelder som på radio nølte et øyeblikk før han fortsatte,”den handler egentlig om… ja, om alt.” Den forteller deg det du ikke ante du ikke visste. Hva verre er, den får deg til å føle deg som et barn som smuglytter når foreldrene snakker om fæle ting som skilsmisse eller har sex, fordi du vet at det angår deg. Du blir truffet, om ikke på side 10 eller 50, så kanskje på side 61. Før eller siden er det deg det gjelder.
Det er en slags dokumentarisk roman. Noe av det jeg synes er mest besnærende, er at forfatteren ikke beskriver psykopater. Hans personer er ikke samvittighetsløse eller kalde, men gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Det er et kunststykke å fremstille de fleste avgjørelser slik at leseren tenker, “hm, slik kunne også jeg ha reagert”. Dermed blir krigen ikke absurd — om den er aldri så grufull — ikke noe man bare kan avvise som rene galskapen eller som inkompetanse. Samtidig blir den så komplisert at en enkel menneskehjerne ikke kan favne den, og man famler hjelpeløst etter datamaskinen.
Ja, i dag tyr opplyste folk til datamaskiner når de er usikre, og også det får sin omtale i dette mektige eposet. Og tenk, også i Afghanistan har “alle” mobiltelefoner, unge og gamle. Det hadde jeg aldri trodd.
Selv lenge før starten på Del II, som begynner rundt side 340, og som plutselig får en jeg-forteller, har romanen – for det er jo tross alt en roman, ikke bare dokumentasjon – løftet seg fra bakken i en spiral av hendelser som med nødvendighet fører til en situasjon man ikke aner noen utgang fra. Aktørene har tatt grep de mente var lure, men så viste det seg at det var for mye de har oversett, rett og slett fordi de ikke hadde forutsetning til å vite alt. Og slik er det vel alltid i en krig, uansett hvor gode intensjonene i utgangpunktet er. Det meste er til syvende og sist galt.
Underveis i et stadig mer apokalyptisk landskap på veg inn i en thriller, lurer leseren på om ikke selve plottet bare er en røverhistorie. Kunne noe av dette teoretisk vært mulig? Kan det faktisk ha skjedd? Tja, si det. Et av premissene i denne boka er at om virkeligheten rundt vår deltakelse i fjerne kriger blir for stygg for de folkevalgte hjemme, så kan pressen pålegges munnbind med henvisning til rikets sikkerhet. Jeg regner med at det premisset stemmer med virkeligheten. Så hvem vet hva som skjer egentlig?
Det største spørsmålet er – tenker jeg, når jeg bestemmer meg for å skrive denne hyllesten – vil vi vite hva som skjer egentlig?
Det som ganske sikkert stemmer med virkeligheten er nettopp det apokalyptiske landskapet som er Afghanistan, et sønderskutt land. Skudd for skudd hamrer forfatteren inn informasjonsbrokker om landet. Skudd for skudd, drap for drap skjer mot baktepper – snart det ene snart det andre – som danner en forvirrende men antakelig korrekt gjengitt mosaikk.
I del II tyr forfatteren til et par forfattertekniske knep for at handlingen ikke skal trekke like mye i langdrag som selve krigen: Han gjør blant annet bruk av en sannsigerske og av en usannsynlig begavet guttehvalp. Disse grepene betraktes av noen kritikere som billige og urealistiske triks. Jeg deler ikke deres syn. Mitt syn er at boka er en pedagogisk fremragende lærebok om det meste.
Mitt syn er videre at boka bør oversettes til alle verdens språk og gjøres tilgjengelig for alle som kan lese. Kanskje det da kan bli håp om litt fred i en tid som i stadig flere land må sies å være apokalyptisk.
Til slutt vil jeg nevne at det er første gang på sikkert 30 år at jeg har lest en bok på mer enn 600 sider fra perm til perm på en dag – fra jeg våknet og grep etter den på sengen, til jeg la meg mer enn 16 timer senere. Det gjorde jeg ikke bare fordi jeg ville vite hvordan det gikk, men fordi jeg ville vite om forfatteren kunne gi oss noen “løsning” til slutt på krigen i Afghanistan og lignende kriger.
I disse dager har en rekke land, anført av Saudi-Arabia, iverksatt økonomiske, militære og diplomatiske tiltak (les blokade, boikott) mot Qatar. Utgangspunktet er et ultimatum bestående av 13 krav. Ett av kravene er at Al Jazeera må stenges ned.
Det kan tenkes at du ikke leser nettsiden til Al Jazeera og ikke ser på Al Jazeeras nyhetssendinger eller dokumentarer på TV. I så fall tenker du kanskje at tapet av Al Jazeera ikke er stort, men tro du meg: uansett om du leser eller ikke leser og/eller ser eller ikke ser Al Jazeera, så er nettopp den nyhetsformidleren uerstattelig.
Jeg sjekker hver dag, morgen og kveld, nyhetsoversikten fra NRK. Jeg kan ikke se at 13-punkters-ultimatumet overhodet er blitt nevnt. Derimot nevnes Liu Xiaobo hver dag.
Kjære leser, jeg ber deg innstendig lese det jeg har skrevet i mine to siste Pelshval-innlegg, selv om de er skrevet på engelsk. Det er virkelig ganske påfallende at NRK har vært så taus om Saudi-Arabias kampanje mot Qatar. Jeg antyder ikke at det sitter en innful sensor oppe på NRK og stryker alt som ikke behager de rådende maktene. Men det er helt klart rart, veldig rart, at en av våre viktigste kilder om situasjonen i Midtøsten risikerer å bli nedlagt uten at det fra NRK-siden ytres et eneste pip!
Det er så desto meget mer “rart” når Saudi Arabia er det landet som mer enn noe annet mistenkes for å “skolere” terroristene som har herjet i Europa de siste par årene.
Saudi Arabia antas også å stå bak radikalisering av våre egne borgere.