Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: formidling (Page 1 of 4)

Hva med NRK?

09.01.2026 /

Norge er et tillitsbasert samfunn, får vi høre. Det fremgår vidt og bredt på nettet. Tillit er bra, selvfølgelig, men det kan bli for mye også av det gode. Under overskriften Norge har et konsensusproblem presenteres følgende postulat:

Når høy grad av konsensus kombineres med lav toleranse for avvikende meninger, oppstår et miljø der frykt og indoktrinering kan få fotfeste – to trekk som historisk har vært kjennetegn på autoritære regimer.

I episode av 30. desember 2025 har Mediaovervåkerne invitert “lektor og medieviter Lars Audun Bråten”. Han har nylig skrevet en kronikk om NRK med tittelen Redaktørstyrt narrativkontroll med undertittelen: “NRK lurer og påvirker sitt publikum under dekke av å aktivt arbeide for å ikke lure og påvirke”.

Her følger noen utdrag:

Vi er mange som har stusset over NRKs ensidige dekning av Russlands krig mot Ukraina siden invasjonen i februar 2022.

I et foredrag for Kringkastingsrådet 25. september 2025, under segmentet «Slik blir vi forsøkt påvirket og lurt», redegjør Anders Hofset fra NRK Beta for statskanalens arbeid mot påvirkningskampanjer og desinformasjon. … Som et ansvarlig, redaktørstyrt medium, er det både selvsagt og prisverdig at NRK har en plan for å motvirke slike påvirkningsforsøk fra aktører som anses som trusler mot Norge. Men hva med påvirkning fra våre allierte og aktører vi har et mer vennligsinnet forhold til? Kan ikke den typen påvirkningskampanjer være like problematiske, når målet med journalistikk tross alt er sannhetssøken og troverdighet?

Problemet for NRK oppstår nemlig når nevnte Hofset informerer kringkastingsrådet om at flere medarbeidere i NRKs utenriksavdeling, blant andre redaktør Sigurd Falkenberg Michelsen, kort tid før møtet i rådet var på studietur til Kyiv og besøkte avisa Kyiv Independent. Her forklarer Hofset ublygt at det er den ukrainske avisas redaktør Toma Istominas «sjekkliste» som ligger til grunn for NRKs dekning av krigen, og at denne sjekklista er spredd til alle kanalens redaksjoner. Lista sirkuleres sågar under tittelen «Tomas sjekkliste». I sjekklista står det blant annet at NRK må spørre seg hva ukrainske myndigheter sier om den aktuelle nyheten før de publiserer noe om den, og om nyheten er viktig nok til at NRK trenger å dekke saken.

—

,,,. at NRK stort sett holder seg med et fast, men relativt lite knippe ekspertkommentatorer fra det utenriks- og sikkerhetspolitiske miljøet i Norge. Publikum som har fulgt kanalens sendinger, kan ikke unngå å ha lagt merke til at Tor Bukkvoll fra Forsvarets Forskningsinstitutt, Palle Ydstebø fra Krigsskolen, Karsten Friis fra NUPI og Tom Røseth fra Forsvarets Høgskole har vært hyppige gjester. I tillegg kan nevnes Iver B. Neumann fra Fridtjof Nansens Institutt og Anders Romarheim fra Forsvarets Høgskole. Felles for alle disse aktørene, er at de systematisk og over lang tid har undervurdert russisk økonomi og militær styrke, mens de paradoksalt nok advarer mot russiske angrep på NATO-land dersom Donald Trumps fredsplan blir implementert. Er det dette NRK anser som «bredde og relevans» i valg av kilder?

Det Lars Audun Bråten skriver og som ble drøftet av Mediaovervåkerne var så interessant at Pelshvalen følte behov for å se nærmere på det omtalte møtet.

Det stemmer at et videoopptak av Kringkastingsrådets møte 25. september 2025 ligger offentlig tilgjengelig, antakelig i henhold til Offentlighetsloven. Møtet er 4 timer og 29 minutter langt.

Saken som interesserer Medieovervåkerne er siste og lengste post: “PÅVIRKNING, DESINFORMASJON OG TRUSLER”

Det dreier seg om to “innledninger” under overskriften “Slik blir vi påvirket og lurt”.

Innledning 1) av Bente Kalsnes, professor ved høyskolen i Kristiania med et nydelig smil begynner ca. 2:59:00. Etter noen ord om hvem og hva hun er følger en utredning om ikke minst “Russisk informasjonskonfrontasjon”.

Innledning 2) av NRKs egen Anders Hovseth (begynner ca. 3:40:00) og er den som opptar Medieovervåkerne og Pelshvalen.

***

(Alle uthevinger i det som følger er Pelshvalens)j

“Dypest sett styrer offentligheten vår forståelse, valgene vi gjør og samfunnsutviklingen vi får”, lærer vi. Utfordringen for offentligheten er de ikke-redaktørstyrte mediene, siden “[e]nkel og fri tilgang til publisering og stor distribusjon uten redaksjonell kontroll kan åpne for påvirkning”, uønsket påvirkning, altså.

Et interessant begrep Hovseth bruker i denne sammenhengen er “representativitet” som i utsagnet “Manglene representativitet – åpner for å spre et forvrengt bilde”. Pelshvalen tolker utsagnet slik: Vi vil helst at alle tenker likt.

De redaktørstyrte mediene kan beskytte oss mot “påvirkning” (uønsket påvirkning, altså.) og fremme “representativitet”. De har “har en todelt rolle i møtet med påvirkning og desinformasjon”, nemlig 1) “å spre informasjon om påvirkningen og hva som er sant” og 2) “å spre påvirkningen” [sic]. Jeg antar at rolle nr 2 gjelder ønsket påvirkning.

Hovseth viser videre til 3 punkter fra pressens “vær varsom plakat” blant dem følgende to:

1.1 Ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig og sannhetssøkende presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn.

3.2 Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder, informasjon fra kilder som tilbyr eksklusivitet, og informasjon som er gitt fra kilder mot betaling.

I lys av trusler om uønsket påvirkning kan Hovseth berolige oss med å forsikre at:

Internt så har vi skjerpet den redaksjonelle kontrollen. Vi har en spesialfunksjon på desken med særlig ansvar for verifisering av bilde- og videoinnhold og vi gjør kritiske vurderinger av om nyheten er viktig nok.

Medlemmer av utenriksredaksjonen var for eksempel på studietur til Kiev nå nylig hvor ett av besøkene var til Kiev Independent, og der diskuterte de hvordan de forholdt seg til nyhetsjobbing om krigen med Toma Istominas. I etterkant laget de denne sjekklisten, som er spredd til alle våre redaksjoner.

Vi har også interne råd for å sikre at vi ikke blir misbrukt til påvirkning.

Ett av de “interne rådene” er: “Vi har ikke publiseringsplikt“.

Hovseth forsikret at “vi” legger vekt på

å bevisstgjøre publikum om desinformasjon og trusler. Og da dekker vi påvirkningsmetoder og utenlandske påvirkningsaktører og særlig i forkant av valg.

Han gjorde videre rede for arbeidet med kompetanseheving internt om dette feltet (fagdager osv.).

***

Pelshvalen takker Mediaovervåkerne og Lars Audun Bråten og slutter seg til deres vurderinger av NRKs dekning i spørsmål vedrørende norsk utenrikspolitikk generelt og Ukrainakrigen spesielt.

Pelshvalen kan ikke se at NRKs dekning av utenrikspolitiske saker er fri eller uavhengig eller sannhetssøkende. Pelshvalen kan ikke se at NRK tilstreber bredde i valg av kilder. Pelshvalen kan ikke se at NRK gir norske borgere grunnlag for å danne seg en kunnskapsbasert forståelse av den geopolitiske virkeligheten.

Kort sagt kan Pelshvalen ikke se annet enn at det offentlige Norge driver med informasjonssensur.

Brev fra Oslo

05.01.2026 /

Kjære venner,

Etter mine tre måneder i San Miguel de la Peña på slutten av 2025 hadde jeg ikke produsert et eneste “Brev fra San Miguel” slik jeg pleier å sende til den lange listen av dem som “abonnerer” på mine reisebrev. Jeg følte rett og slett ikke for det å skrive om hvor pussige mine nye landsmenn – de kaller seg miguelinos – er. Tvert i mot syntes jeg at mine gamle landsmenn, som kaller seg nordmenn, er langt rarere.

Så nå er jeg tilbake i Oslo og kan skrive “Brev fra Oslo”.

Det er et nytt år, 2026. (Jeg må skrive tallet slik at jeg får det inn i håndens minne.) Mer enn det: det er 3. januar 2026, dagen da Venezuela ble halshugget – “decapitated” er ordet som brukes om den slags CIA-angrep.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om hvor godt jeg og flertallet her til lands (altså Norge) tross alt har det, i alle fall etter at vi fikk “norgespris” på strøm. I fjor frøs jeg like mye her som i San Miguel fordi jeg ikke hadde råd til forsvarlig oppvarming. Men nå holder leiligheten min her 19 grader, og det er helt ok hvis man kler seg ordentlig. Jeg drikker tran (mot manglende sol), tar hver dag en tablett multivitamin og har ikke vært syk på over ett år. Jeg har råd til en tannlegesjekk hvert år og har ikke hatt hull på det jeg kan huske. Er det noen sak? Om jeg er representativ, er nordmenn ekstremt sunne og friske, eller hur?

Jeg har medianlønn, tror jeg, ikke mer, men heller ikke mye mindre. Selv om jeg ikke lenger har studiegjeld og ikke tok lån da jeg kjøpte leilighet på østkanten, bevilger jeg meg ikke opphold på norske hoteller eller tur med Hurtigruta, men jeg reiser 2 x / år utenom høysesong til San Miguel de la Peña. Pensjonen min dekker det, men ikke stort mer. Jeg har det derfor, økonomisk sett, som plommen i egget – altså helt strålende!

I Oslo har jeg skilderier på veggene, musikk fra gode høyttalere, deilige bøker i bøtter og spann og utsikt over solnedgangen når det er klarvær. Til overmål har jeg en voksen datter som rett som det er vier meg noen dager. Hva mer kan en ønske seg?

Men til min undring ser jeg at nordmenn – det er jo ikke så mange av oss – hadde en total rentebærende forbruksgjeld i desember på 140 milliarder: Jeg gjentar 140 milliarder! Det er mye penger. I løpet av måneden økte beløpet ytterligere. Renter på kredittkortgjeld er brutale, for å si det enkelt.

Noen i kongeriket Norge – hvor mange er det, mon tro ? – er altså gjeldsslaver til et kredittkortselskap. Jeg regner med at noen kjøper over evne, men at det også er mange som må betale for nødvendigheter de ikke har råd til, som tannlegeregninger.

I San Miguel er en betydelig andel av befolkningen tannløs. Har de spist for mye sukker eller drukket for lite melk? Har de forsømt å pusse tenner? Kanskje de ikke hadde råd til tannpasta? Ikke vet jeg. Jeg spør ikke. Om jeg hadde spurt hadde jeg uansett ikke forstått svaret fordi de som mangler fortenner snakker uforståelig, rent bortsett fra at de til forveksling likner alle andre tannløse. Se bare på komponisten Franz Liszt. Som ung var han så vakker at det ble utløst “Listomania” overalt hvor han viste seg. På sine gamle dager, da han ikke hadde fortenner, kunne man ikke skille ham fra andre tannløse gamlinger.

President Maduro har alle sine tenner, så vidt man kan bedømme. En vakker rad hvite tenner hadde også hans forgjenger Chavez. Sistnevnte er død, men gudane må vite hva Maduro utsettes for nå av hans CIA-kidnappere. Kanskje tar de tennene hans?

Tenk, slikt driver CIA med den dag i dag. USA vil ha Venezuelas olje, slik de i sin tid ville ha Midtøstens olje. For USA skylder nå over 38 billioner (“38 trillion”) USD. USA må betale stadig mer i renter for å lokke investorer til å kjøpe landets statsobligasjoner, som mange land nå ønsker å kvitte seg med fordi USD i økende grad anses som utrygge.

Men det var ikke det jeg ville skrive om, og jeg måtte ta pause i brevskrivingen for å roe meg. Det er nå 6. januar 2026, men jeg har ikke klart å roe meg. Tvert imot, for NRK-nyheter er nok en gang som barnetimen for de minste. Vi har vært USAs snille læregutter i alle år og har fremstilt ikke minst sosialistiske Venezuela slik vår “Daddy” befalte, enten han het Clinton/Obama eller Bush/Trump.

For meg er Venezuela et nesten like smertefullt tema som Palestina og for den del Ukraina. Alle disse tre landene har jeg tilfeldigvis et spesielt forhold til. Og om alle disse landene har grådige USA spredd løgner år etter år, løgner som lydig er blitt kolportert av NRK og norske aviser. (Først med Bart Eide har Norge endret kurs i forhold til Palestina.)

Det finnes faktisk en norsk nettavis som ikke kolporterer USAs løgner om Venezuela. Det er Steigan.no. Steigan.no er anatema for både den ene og den andre her til lands. Det er nemlig en avis som utfordrer løgnhistoriene såvel fra USA som fra EU. Tatt i betraktning dens minimale ressurser, er Steigan.no en forbannet god avis. Faktisk! Ja, selv her i barnetime-Norge finnes det altså en avis det er verdt å lese. Så les den!

Om Venezuela har avisa nå en viktig artikkel av Craig Murry, (originalen på engelsk),

La det være klart: Det finnes andre land som er og har vært minst like feilrepresentert i USA/EU-vennlig presse. Det gjelder ikke minst land i Afrika. Men jeg har ikke innsikt i dem. Nesten det eneste jeg vet om dem er at Storbritannia og i enda større grad Frankrike fortsatt ikke helt har gitt opp kampen om kontinentets ressurser.

Men det var heller ikke det jeg ville skrive om. Jeg ville bare skrive et hyggelig brev til mine norske venner, et “Brev fra Oslo”, denne gangen. Dessverre, viser deg seg, er ikke dette brevet det aller minste hyggelig, og dessuten ikke om Oslo.

Den verden jeg ser og den verden mine norske venner ser, er ulike som natt og dag.

Hva kommer de til å si, mon tro, når USA bruker sine 12 baser på norsk jord for å ta Grønnland?

Kiss of death

10.12.2025 /

Today was the great day. The Nobel Peace Prize was formally awarded to the Venezuelan Ms Dracula. If you watch the video in Ben Norton’s article about her, you will hear her promise that Venezuela’s riches are up for grabs, if the USA manages to topple Maduro.

I am talking about a $1.7 trillion opportunity, not only in oil and gas, which is huge, and you know that there are opportunities, because we will open all, upstream, midstream, downstream, to all companies; but also in mining, in gold, in infrastructure, power….

This woman openly supports war against her own country! SBen Norton adds:

Machado stressed that, if Trump and Rubio can help her overthrow Maduro, she would cut Venezuela’s ties with China, Russia, and Iran, and their next plan would be to work with Washington to topple the leftist governments in Nicaragua and Cuba.

So this is what Norway is applauding? What does that make Norway?

To my knowledge handing the Nobel Peace Prize to this creature is the most ignominious official act that has ever been performed by Norway. I may well be wrong; in fact I probably am, because most Norwegians including myself have no idea of what goes on behind the scenes. Investigative journalists in Norway are few and fearful.

Discussing Venezuela’s socialism is an arduous task at the best of times in most NATO countries. NATO was, after all, formed to protect the imperial powers from the Soviet Union, although the USSR did not represent a military threat. (There is a great deal of literature on this score.)

The main danger from the Soviet Union was not military, as we were led to believe, but political: It was very important that we should not be taken in by ideas vaguely reminiscent of “communism. Yet, when the Soviet Union was dissolved, NATO was not.

So we must ask: Who was now being protected? Against what? And Why?

We know about much of USA’s active interference in European politics after the war: Operation Gladio, for instance, and US support of the brutal Greek dictatorship (1967-1974). There are plenty of declassified documents. (See f. inst. David Gibbs: Guide to using declassified documents).

There is no reason to imagine that the US is any less interested in protecting “US interests” now than it has been in the past, though we do not have access to “declassified documents” about current events.

Again, we must ask ourselves: Whose interests are “US interests”? I put to you that they are certainly not mine, probably not yours either.

At any rate, one way of protecting them appears to be by making sure that Venezuela has as few friends as possible. The Western press has been notoriously biased against Venezuelan socialism from day one of Hugo Chavez’s popular coup.

What do we hear about the so-called “democracy” that preceded the Chavez coup? Did the Venezuelan people actually benefit from it? At the time of the El Caracazo, there were no poverty statistics in Venezuela. But the very fact that traffic and business was paralysed by the sheer number of people protesting the price hikes suggests that poverty was indeed very serious. The army was ordered to suppress the protests, and when its massacres had ended, a heading read: “Venezuela obeys the IMF, pays debt with cadavers.” To this day nobody knows how many people were killed. The then Venezuelan government said: 262. Subsequently, hundreds of unmarked graves containing multiple corpses were found.

Yet, Venezuela presented itself as an “oasis”. Caracas was a copy of Miami where some people lived in the lap of luxury while the lives of the majority was as described by Dickens in Bleak House. Chavez changed that! I urge you to see John Pilger’s film The War on Democracy.

Democracy is a badly abused word. Used as an excuse to rape countries, support dictatorships, misappropriate resources, it has become a contradiction in terms. No wonder, then, that President Trump does not even pretend to attach importance to it. In the new National Security Strategy he makes no bones about intending to help himself (and the 1% in USA) to whatever a Latin American country has to offer, by hook or by crook. The document has been dubbed the Donro doctrine in that it considers Latin America USAs back yard.

Trump’s absolute disregard for formerly hyped “values” is highlighted by both the Greyzone and Geopolitical economy in articles about the release from prison of a former Honduran president and convicted drug cartel leader.

However, what Trump is doing is not new. The rape of Latin American and Caribbean countries has been going on for almost as long as the USA has existed. Take Haiti, for instance, conquered by the US in 1915 and occupied for 19 years with enforced racial segregation and violently suppressed rebellions resulting in the death of thousands. This disastrous period was followed by various US-supported dictatorships. You may have read the novel (or seen the film with Elisabeth Taylor):The Comedians by Graham Green, about Papa Doc and his obedient assassins? Papa was followed by an equally unappealing Baby Doc.

Finally, in 1990, Aristide won an apparently free and fair election. Alas, Aristide had some slightly socialist tendencies, so President Clinton put an end to his presidency after only a few months. And things have not improved for Haiti.

Of all the Latin American and Caribbean countries, Haiti was probably the most mistreated, but it was not the only US victim.

We know quite a lot about the coup against the Guatemalan President Jacobo Árbenz, who wasn’t even a socialist. (We know, for inst., about the link between the Dulles brothers and United Fruit.). Everywhere in the area designated by the Monroe Doctrine as USA’s back yard, there was lucrative business for US capitalists, not for the workers nor for other stake holders. To preserve this state of affairs, a number of brutal military coups were carried out under the aegis of USA.

  • 1959‑65 Operation Rough Rider, Operation Mongoose – large‑scale sabotage, subversion, and assassination attempts against Fidel Castro’s regime
  • 1965‑70 Operation Condor, dictatorships (Argentina, Chile, Uruguay, Paraguay, Brazil, Bolivia)
  • 1965‑68 Dominican Intervention (Operation Power Pack) – 22,000 troops landed to prevent perceived communist takeover
  • 1973 Operation Mongoose (continued) – intensified sabotage of Cuban sugar industry
  • 1979 Operation Just Cause (planning stage) – intelligence gathering for eventual 1999 Panama invasion
  • 1980‑84 Iran‑Contra Affair – illegal arms sales to Iran, proceeds to Contras in Nicaragua
  • 1983‑85 Operation Urgent Fury – invasion of Grenada
  • 1985‑87 Operation Phoenix – continuation of anti‑communist paramilitary support in El Salvador
  • 1989‑90 Operation Just Cause – invasion of Panama to depose Manuel  Noriega

But apart from these known coups, a lot of sneaky business has surely been going on that we don’t know much about. There was for instance Marco Rubio’s visit to Equador the other day. I don’t imagine for a moment that he went to enjoy polite conversation over a cup of coffee.

There have been at least two US-backed coup attempts in Venezuela, one in 2002 and the other in 2020. Then there was the unelected Juan Guaido whom the western powers, including Norway, ignominiously decided to consider Venezuela’s president, but who was being investigated by the FBI for aid embezzlement. He is currently still under FBI investigation. He’s in Miami, of course, that’s where upper class Venezuelans feel at home.

When the Western press explains the dramatic immigration flows from Venezuela over the past years, they refer to the disastrous economic policies of the Venezuelan government. This explanation is, however, a very cynical falsehood. The US-imposed economic sanctions, cf. the Lancet, have been strangling the economy and more or less starving the population. For years! One study affirms that sanctions caused 40,000 excess deaths in Venezuela in just one year, from 2017 to 2018.

Not only are the US 1 % and their various puppet presidents determined that a socialist government must not under any circumstances succeed, must not be allowed to inspire neighbouring nations; they are determined to get their hands on Venezuela’s oil and gold, which is precisely what Ms Dracula is promising.

President Trump’s truly hilarious excuse for forcing the USA to engage in extra-judicial killings in international waters and thus turning his country into an international pariah state is that Venezuela’s president is a “narco-terrorist”. The claim is so ludicrous it does not even deserve to be responded to yet Responsible Statecraft made the effort.

My final point is, however, not hilarious. My country’s blessing to Ms Dracula fills me with immeasurable sadness, shame and fear.

Meningsbrytning

29.05.2025 /

En gammel venn som slett ikke deler mitt syn i utenrikspolitiske saker, skrev til meg:

Jeg har fått med meg at de [FOR] opptrådte i “Debatten” i NRK, og fikk mye pepper, særlig fra Høyres utenrikspolitiske talsmann, den utrettelige Eriksen Søreide. De etablerte sannhetsbærerne i Norge vil ikke at andre synspunkter kommer til orde. Denne ensrettingen i Norge er virkelig oppsiktsvekkende. Alle avvik fra Den Eneste Rette Lære er blasfemi, gudsbespottelse og kjetteri. Helt i religiøst alvor. Det er som om noen baker sølekaker i døpefonten.

Han lurer naturlig nok på hvorfor det er blitt slik. Og han er ikke alene.

Mange viser til “russofobi”. Men hva skyldes den da? Er det ikke slik at man etter krigen var i stor i takknemlighetsgjeld til russerne, som for øvrig drev tyskerne ut av Finnmark?

Jeg for min del er ikke et øyeblikk i tvil: Til enhver tid, i ethvert land, får allmuen de nyhetene og analysene som myndighetene anser som “passende”. I Norge har vi hatt det relativt fritt, men skriverier om hvordan også det norske næringslivet utbytter land i det globale sør, det har vi ikke sett mye til i vår presse. “Redaktørstyrte aviser” som eies av f.eks. Schibsted – driver ikke med systemkritikk som rammer “næringslivet”, som det eufemistisk heter. Selv Klassekampen kan ikke tillate seg å kreve mer enn noen flere smuler fra de rikes bord.

Det er dessverre sikkert og visst at vi – mennesker – har trodd på julenissen igjen og igjen. Den franske revolusjonen ble et blodbad, den russiske revolusjonen ble et diktatur. FDR’s “New Deal” varte knapt noen år.

Og det er like sikkert som døden at noen mennesker skyr ingen midler for å oppnå egen rikdom og makt uten å bry seg om flertallets ve og vel! Sånn er det, og sånn har det alltid vært. Kan vi da “tro på” en bedre verden?

Riktignok har vi en uendelig mye bedre hverdag nå enn for 100 år siden. Her! Kun her i “Vesten” – hvor vi utgjør 13-15 % av verdens befolkning. Vår velferd går på bekostning av folk i det globale sør og den har gått på bekostning av våre egne barn. Vi har allerede langt på vei brent opp våre ressurser. Tross teknologiske og medisinske nyvinninger, går vi i Vesten mot harde tider.

Det store velferds-spranget i Europa etter krigen skyldtes forresten at makteliten var konkurs etter de to meningsløse krigene og depresjonen mellom dem (ifølge Thomas Piketty) og at den fryktet spredning av den russiske revolusjonen, som dermed paradoksalt nok gagnet oss i vest minst like mye som den gagnet russerne.

Levestandarden har også gjort et fenomenalt og egentlig utrolig sprang under Putin i Russland, for ikke å snakke om under Ji i Kina. Og der, til forskjell fra her, er det grunn til å tro at den vil fortsette å stige. Også andre BRICS-land håper å se, endelig, bedring i levestandarden etterhvert som de får frigjort seg fra dollaren og IMF.

Ja, der ligger nemlig hunden begravet: “De-dollarisering” er bra for noen, men ganske bestemt ikke for “oss”, dvs. for vestens finanselite. Vi leste for noen dager siden at Støre nylig hadde “tatt ut 12 millioner i utbytte” fra sitt “heleide investeringsselskap”. Slikt blir det mindre av hvis ikke makteliten klarer å forhindre den bebudete de-dollariseringen som BRICS driver på med.

Og hvem er det som mer enn noen annen har satt fart i de-dollariseringen? Jo det er Putin, og det fordi vestens sanksjoner faktisk tvang ham til det.

Vestens ledere har gravd seg ned i et hull det er vanskelig å grave seg ut av. Jo flere våpen, jo flere bomber (og tilhørende klimagasser) og jo flere sanksjoner, jo dypere blir hullet. Når Partiet FOR påpeker dette, kjøres det i gang luftvernssirener for å overdøve dem.

BRICS lover multipolaritet. BRICS lover at ingen “pol” skal være sjef, alle skal være likeverdige, med sine respektive kulturelle verdier. Ingen skal utbytte/ undertrykke/ bestemme over andre. Det høres flott og fint ut, ikke sant. Men tror jeg på at det blir slik?

Nei. Jeg gjør ikke det. Men har BRICS en mulighet til å gi det globale sør bedre vekstmuligheter enn Pax Americana? Ja det tror jeg absolutt. Langt, langt bedre! Vil våre finansfolk like det? NEI.

Jeg misliker sterkt at dissens fordømmes og undertrykkes, enten det skjer i Storbritannia, i Tyskland eller i Russland /Kina. Siden det for tiden er mitt syn som fordømmes nettopp i det såkalt pressefrie Norge, har jeg lært mye interessant om vestlig “pressefrihet”.

Hvor er vi nå?

04.03.2025 /

USAs kursendring I forhold til Russland og Ukraina har skremt opp mange.

EU, Norge og NRK har hittil sett kun én løsning på konflikten: mer krig, flere lik, flere og mere våpen. Når målet ikke ble oppnådd med den gitte løsningen, når det aldri ble planlagt noe alternativ B, og det til overmål viser seg at USA ikke lenger “er med”, er det naturlig at mange blir engstelige og sinte.

Jeg får spørsmål fra venner som ikke leser disse sidene og som derfor ikke sikkert vet hva jeg mener bortsett fra at jeg antakelig mener “noe annet, som vanlig”. De vil høre meg bekrefte deres fordømmelse av Trump og Putin. (Også jeg lever i den villfarelse at fordømmelse av fienden gir sjelefred.)

Og også jeg er redd for fremtiden. Heller ikke jeg har tillit til Trump, men jeg har enda mindre tillit til den politiske eliten i Europa og Norge. La oss si det i klartekst: Vestens håndtering av forholdet til Russland etter Sovjetunionens oppløsning gis strykkarakter. Vesten regnet med at Russland ville forbli en “failed state”, noe man bare kunne sparke rundt på banen som en punktert fotball. Slike feilvurderinger inspirerer ikke tillit.

Jeg håper, ja, jeg håper inderlig at det blir fred, en fred som garanterer alle i Ukraina retten til å beholde sitt morsmål og sin kultur, ikke bare i heimen men også i all offentlighet. Jeg håper at fascistiske nasjonalister, som vestlig presse har valgt å overse, blir stilt til ansvar for sine handlinger. Det er nok for mye å håpe at vi i Norge erkjenner at Ukraina ikke var et demokrati etter 2014, for mye å håpe at vi innser at Zelensky svek sine løfter til folket som stemte på ham i 2019 (jf. f.eks. et brev til Trump fra et ukrainsk parlamentsmedlem i husarrest).

Når det er sagt, så håper jeg også inderlig at Russland ikke vil kreve for stor en pris for fred! Russland har vunnet krigen – ingen tvil om det! Russland kan og bør stille harde krav. Men menneskeheten er ikke tjent med en ny verdenskrig.

Mer vil jeg ikke si til mine venner som ikke har fulgt med i timen. I stedet sender jeg dem her en liste av kilder jeg anbefaler dem å ta en titt på.

NOEN KILDER

Om norsk utenrikspolitikk

Norge står i en særstilling hva gjelder fravær av kritikk mot landets utenrikspolitikk generelt og NATO-medlemskapet spesielt. Men jeg har i det minste funnet et par kritiske røster:

  • Tormod Heier: Libya. Krigens uutholdelige letthet
  • Yama Wolasmal “Yama utfordrer Stoltenberg” (med engelske undertitler)
    I boka “Det jeg så” antydes dessuten pressekritikk.
  • Ola Tunander fra Prio:
    Libyakrigen – Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat
  • Steigan.no Selv jeg har vært feigt ambivalent til Steigan. Men han er utvilsomt meget dyktig, og han gir norskspråklige lesere et uhyre viktig innblikk i hvordan verden ser ut utenfor vårt knøttlille Europa. At Norge velger å tie i hjel hans bidrag, er det bare vi – Norge – som taper på.
  • Anders Hellebust:
    Med rett til å varsle. Norske myndigheters bruk av løgn fra den kalde krigen og frem til dag (2023)
    Denne bokan var jeg faktisk ikke klar over før jeg i dag så den omtalt på steigan.no! Les hva Tore Linné Eriksen har å si om den.

Om Bruk av “retorikk og bedrag”:

  • Arthur Ponsonby:
    Falsehood in Wartime Denne korte og lettleste klassikeren fra 1923, viser at det man sa før og under første verdenskrig, og det man sier i dag er skremmende likt. Boka kan lastes ned som pdf fra linken.
  • Glenn Greenwald:
    Helt siden Snowdens avsløring av NSA har jeg fulgt Glenn Greenwald, først i the Intercept og senere i “talk shows” som han har holdt på ulike plattformer, for tiden på Rumble” eller som podcast. Han startet sin karriere som en “1st amendment” advokat, og hans glitrende retorikk er til denne dag først og fremst viet.
    • informasjonsfrihet
    • pressefrihet, og i det siste
    • rett til å demonstrere mot sionisme
  • Medieovervåkerne
    Ja,selv i Norge har vi et bittelite men dønn saklig team som følger med. Jeg vil ikke minst trekke frem to episoder, men anbefaler dem alle.

Om geopolitikk generelt:

  • Steve Walt og John Mearsheimer
    Disse to herrene er nålevende statsviteres lærefedre. De representerer noe man kaller “realisme-retningen”. De advarte om denne krigen i flere år før den begynte.
    Et kapittel i ovennevnte bok av Tormod Heier omhandler tre hovedretninger i statsvitenskap, blant dem “realisme-retningen”. Den retningen som følges i vesten i dag er IKKE realisme-retningen som Walt og Mearsheimer underviste.
  • Økonomen Michael Hudson:
    Han er gammel som nøkken, men skarp som en sigd. Som tidligere Wall-Street-økonom har han hatt rikelig anledning til å studere hvordan rike plyndrer fattige – dvs. hvordan vesten plyndrer det globale sør, og hvordan vestlige lands eliter plyndrer sine lands befolkninger.
  • Glenn Diesen:
    Nordmann, ja, og professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, men kansellert i Norge. Han henvender seg til et meget stort internasjonalt publikum. Jeg vil spesielt anbefale:
    • The Think Tank Racket (2023)
    • The Ukraine War and the Eurasian World Order (2024)
    • Hans såkalte substack-kanal. Den må man riktignok abonnere på, men abonnementet er gratis.
  • Jeffrey Sachs er økonom og internasjonal statsmann fra øverste hylle. Han har utrettelig advart i alle mulige og umulige fora mot USAs og Europas utenrikspolitiske kurs i forhold til Russland (og Israel). Han har hele tiden lagt vekt på at Russlands invasjon ikke var uprovosert. Her er hans tale til EU-parlamentet den 19. februar i år.

Om USAs rolle

Her vil jeg først og fremst vise til salig William Blum’s bøker. William Blum vokste opp under enkle kår, men som hardt-arbeidende patriotisk amerikaner hadde han intet høyere ønske enn å få jobbe i utenriksdepartementet. Jammen klarte han å komme seg dit, men som følge av det han lærte under Vietnamkrigen, bestemte han seg i stedet for å vie resten av sitt liv til å kartlegge USAs forbrytelser mot menneskeheten. Det som gjør disse bøkene spesielt verdifulle er ikke minst kildematerialet han oppgir. Alle tre kan lastes ned gratis.

Det finnes mange andre forfattere, f.eks.:

  • Tim Weiner:
    Legacy of Ashes (CIA brukte f.eks. Ukrainske nazistiske krigsforbrytere).
  • Vintent Bevins:
    The Jakarta Method (en lettlest og spennende bok)

Spesielt om Ukraina-krigen

  • William Burns
    Han var CIA-sjef under Biden. Som USAs ambassadør til Russland i 2008, sendte han det berømte Nyet-means-nyet-notatet som vi har kjennskap til kun takket være Wikileaks.
  • Emanuel Todd: Han ble brått berømt etter at hans 1976-spådom om at Sovjetunionen ville kollapse hadde gått i oppfyllelse.
    La défaite de l’Occident (“The defeat of the West”)
    Boka ble utgitt, i januar 2024 og spår Russlands seier i krigen mot det han kaller den de-industrialiserte og “nihilistiske” vesten.
  • Jan-E. Askerøy:
    Russland, Ukraina og Vesten.
    Denne boka er en samling artikler, flere av dem skrevet før krigen startet. Ifølge etterordet ble de utgitt da forfatteren var 80-år. Jeg tenker man gjerne kan begynne med etterordet som forteller hvem han er og hvorfor han synes det er så viktig å fortelle det han vet.

    Jeg skulle ønske flere hadde lest denne norske boka før vi rotet oss inn i uføret vi nå befinner oss i.
  • En jungel av podkastere og videokastere som kommenterer Ukraina-krigen.
  • Veteran Intelligence Professionals for Sanity (VIPS) ble dannet av bl.a. Ray MacGovern, tidligere CIA offiser. Merk at Wikipedia prøver å de-legitimere gruppen med å antyde at de er “implicated in support for Russian propaganda regarding the Russian interference in the 2016 United States elections …”
    For flere av VIPS-folkene var “siste strået” løgnene som utløste angrepet på Irak. De er altså pensjonerte etterretningsoffiserer, men de herrer (og en dame) har enda sine kilder. Meg bekjent er det kun én av disse tidligere statlige etterretningsfolka som har eget nettsted, nemlig:
  • Larry Johnson:
    Sonar21 serverer daglige små godbiter – ofte av typen “etterretning” som aldri når fram til avisene – eller kommentarer til en nyhet. Se f.eks. dagens (pr 1/3/25) om USAID,

De andre VIPSENE gjester jevnlig en eller flere videokastere.

“Regime-change operations“

Alle de ovennevnte kildene (selv Tormod Heier) snakker om USAs regime-endrings-operasjoner, som foregår stadig vekk og nesten over alt. Slike operasjoner bevirkes for en stor del av USAID og NED. Nettopp i dag lærer jeg at Romania’s Calin Georgescu er blitt pågrepet og siktet på nokså uklart grunnlag. Han vant nylig presidentvalget i Romania, men det ble avlyst under påskudd av at det hadde vært gjenstand for russisk innblanding. Det var bl. a. dette utenriksminister Vance nylig viste til som avvik fra demokratiske prinsipper i Europa. Georgescu ville ganske sikkert ha vunnet på nytt. Han er kritisk til EU, til NATO og til Europas militære støtte til Ukraina-krigen.


Om verdenssituasjonen generelt

Antiwar.com er en nettside med forbløffende bred nyhetsdekning. I feltet “Country” tastet jeg inn Romania og fikk en del info om pågripelsen av Georgescu. Se også “Latest news”.

Consortium News. Til slutt en kilde jeg har fulgt i mange, mange år. Det ble opprettet av journalisten som avslørte Iran-Contras plottet ledet av Oliver North. Han døde i relativt ung alder, men fremheves som representant for en mer eller mindre utdødd yrkesgruppe: Etterforskende journalister. Artiklene i CN er skrevet nettopp av etterforskende journalister, noen av dem prisvinnende sågar, men de er ikke lenger velkomne i det gode selskap.

Tilbake til Norge

Jeg beklager at så få av mine kilder er norsk-språklige. Det skyldes nok ikke vrangvilje fra min side, men sier desto mer om anemien i norsk presse.

Debattklima

05.10.2022 /

Jeg liker Glenn Greenwald, av flere grunner. Han har vært stille i flere måneder nå fordi mannen hans har vært (og er enda, later det til) dødssyk. Det lille han har skrevet i det siste, har ikke interessert meg. Men nå kom det noe jeg mener er viktig, nettopp fordi det kommer fra ham, en brennende forsvarer av frimodig dialog på tvers av partiske, religiøse og andre skillelinker; en mann som forsvarer reell tale- og trykkefrihet: Glenn Greenwald: Some personal reflections.

Jeg finner det på sin plass å dele innspillet til Greenwald fordi jeg for to dager siden så noe som tydet på at det også i norsk debatt er noe som skurrer, mer enn det: Noe er forferdelig galt! En venninne på besøk nevnte Cecilie Hellestveits nye bok. I den anledningen googlet jeg “Cecilie Hellestveit”. Øverst i treff-listen fant jeg som vanlig link til Wikipedia. Men det jeg leste, vist nedenfor, skremte meg. La det være klart: Ingressen var blitt hacket.

(Da jeg klikket på linken var selve artikkelen helt grei. Dagen etter var også ingressen rettet opp.)

I Norge har omtalen av krigen i Ukraina generelt vært sørgelig ensidig og unyansert. Hellestveits saklige forsøk på å bøte på det har vært som rop i ørkenen. Jeg tror jeg vet hva hun mener om krigen i Ukraina og jeg deler langt på vei hennes synspunkter. Å stemple en høyt kvalifisert person som folkefiende fordi hun eller han med utganspunkt i sin ekspertise stiller betimelige spørsmål om Norges utenrikspolitikk tjener i hvert fall ikke fedrelandet (i dette tilfellet Norge) og antakelig heller ikke (i dette tilfellet) Ukraina.

Jeg håper Hellestveit har bedt om politibeskyttelse. Samtidig tenker jeg med sorg at nå har også nordmenn annammet et Tolkien-inspirert verdensbilde: Noen er gode, andre er onde; enkelt og greit. Vi nordmenn er, forstås, gode. Det er med utgangspunkt i et slikt verdensbilde at religionskriger oppstår.

Can media ever be unbiased?

17.09.2019 /

Do you remember when you started having opinions of a political nature? I do. I was about 15 when I started taking an interest in international affairs. Let me admit that I was going to a very good international school. We were even trained to debate positions that we did not necessarily hold. We had to read up on them, naturally.

My own personal opinions mirrored those of my father, whom I considered eminently respectable. He took pride in not being “biased” so he would present his views in the following manner: On the one hand, you have… and on the other hand, there is… .

This seemed an admirable approach, so I tried to be “unbiased” too, until I discovered that he was a loyal supporter of a political party and that the views I had developed on the basis of his approach were not unbiased at all. By then, I was 16-17, and we had some pretty hefty arguments.

I am writing this much about myself because I think that for most of us, political outlook is initially based on that of our parents, then on whatever analytical training we get at school, and then…

… well, then things start to get a little fuzzy. For most of us, the guiding light will be the media, and our opinions will basically echo those voiced by the media we are attracted to, including social media. Some of us make friends from the other side or perhaps even travel to the other side, whatever side that may be. But it goes without saying that most of us will hold “mainstream” opinions, i.e. the opinions voiced by mainstream media.

Now what are mainstream media? In Norway, the main news outlets, apart from the National Broadcasting Company, are owned by the Schibsted Group. Among the newspapers it owns are the most “respectable” one (Aftenposten) and the far less respectable but bestselling VG. Both are obviously available online. So the majority of people in Norway will hold views that tend to be voiced by these two very different news outlets.

It is true that if you read either of them, you will find a range of opinions, but I would be able to list, without hesitation, a few of my own that you would only rarely find. If you ask the editorial boards of the papers in question why they do not more frequently print articles advocating that we leave NATO, they will reply: Only 10 % of the population votes for a party that wants us to leave NATO.

Now, let me remind you of the chicken and egg causality dilemma:

  • Why do people vote for parties that do or do not want the nation to be part of NATO? How are they informed?
  • Who stands to gain from our continuing to be a NATO member? How do they make sure voters continue to endorse membership?
  • Why would anybody bother to invest in a newspaper? (If I were rich, I would lay my eggs in another basket.)

Above I wrote: “Some of us make friends from the other side or perhaps even travel to the other side, whatever side that may be.” I did just that. I made friends from other sides and I travelled to other sides. One of the other sides I travelled to was Chile. I was advised that El Mercurio was THE respectable paper. I ask you to please listen to the story told on this link:

https://www.aljazeera.com/programmes/listeningpost/2019/09/talk-chile-el-mercurio-190914083123442.html

Fra Hannibal til Assange

18.04.2018 /

For at en knekt skal kunne ta rotta på en konge, må han bryte spillereglene, og om han gjentatte ganger har fått utdelt elendige kort, kan han jo alltids velte spillebordet. Det var det Hannibal gjorde da han gikk over Alpene med elefantene sine. Han brøt spillereglene og veltet bordet.

Den store hærføreren Hannibal huskes nå mest på grunn av elefantene, men i 216 f. Kr., etter slaget ved Cannae, var han den frykteligste fienden romerne noensinne hadde opplevd. Hannibals ettermæle er likevel dårlig fordi romerne fikk overtaket til slutt og derfor fikk skrive historien, så til denne dag er det få som vil døpe en sønn Hannibal.

At romerne som hevn (vel og merke etter definitivt og endelig å ha knust kartagenerne) jevnet Hannibals praktfulle Kartago ved jorden og gikk fra dør til dør for å slakte dets innbyggere mann for mann, er bare en fotnote i historien. Hannibal hadde jo brutt reglene, romernes regler.

Ca. 100 senere ble romerne slått på nytt i slag etter slag, av teutonere. Heller ikke det ordet – teutoner – er positivt ladet. Romerne ble nemlig bare midlertidig satt ut av spill og fortsatte å ekspandere i alle retninger og å skrive sin egen historie.

Men andre germanske stammer utslettet rett og slett flere romerske legioner ved slaget i Teutoburgerskogen i år 9 og satte en stopper for videre romersk ekspansjonisme mot nord. Snart skulle germanerne selv nå toppen av næringskjeden med en germansk keiser, mens romerne måtte nøye seg med en pave.

Det de ulike germanske stammene hadde til felles var at de var romerne teknisk, organisatorisk, teoretisk og økonomisk underlegne. Men de var rovmennesker som brøt spillereglene, la seg i bakhold og dolket legionærene i ryggen; temmelig feigt, spør du meg. Forresten var ikke romerne stort bedre: de forgiftet hverandre over en lav sko for å nå toppen og forbli der. Selv pavene gjorde det.

Rovmennesker har fortsatt med den slags til denne dag. Den som skal nå toppen av næringskjeden kan ikke ha skrupler. Og for å forsvare seg mot rovmennesker hjelper det ikke med bønn. To tusen år etter Hanibal skjøt vietnameserne sovende amerikanere som prøvde å redde dem fra kommunisme. Ikke pent, hva, men amerikanerne var ikke snauere enn at de tok igjen med napalm (er ikke det kjemisk krigføring?) og “Agent Orange”, og den dag i fødes alt for mange misdannede barn i Vietnam (The Guardian om Agent Orange). Vietnamkrigen pågikk under flere USAnske presidenter, blant dem flere fra det demokratiske partiet.

Hvis jeg ikke tar mye feil brukte amerikanerne napalm også i Irak, til tross for at verdens nasjoner hvert år kom sammen i FN for å prøve å enes, blant annet om hva som var tillatelig krigføring. Napalm var definitivt ikke tillatelig.

FN var nemlig ikke like populær over alt. FN representerer et forsøk på å temme rovmennesket, i praksis ved å bevare status quo; balanse mellom nasjonene; ro i klasserommet; lov og orden. Personlig liker jeg godt status quo. Jeg har det helt ypperlig her jeg er. Men er man et rovmenneske, vil man gjerne ha mer, og da er folkeretten forbannet irriterende. Er man derimot på bunnen av næringskjeden og har ingenting å miste, slåss man vilt og fortvilet uten tanke på lov og orden.

Det er ikke ofte at en knekt tar rotta på en konge, men det har skjedd og det vil fortsette å skje fra tid til annen så lenge det finnes rovmennesker på jorden, medmindre genmodifisering ikke tar helt av. Ganske enkelt fordi knekter stadig vekk prøver seg.

Midlene som brukes varierer. Jeg har nevnt bakhold, dolking, gift, Agent Orange og napalm. Jeg kunne ha tilføyd mange andre, men vil konsentrere meg om opinionsformende nyhetsfiltrering i riksdekkende etablerte og respekterte media og subtil meningspåvirkning i alle hovedkanaler, for det er derfor jeg skriver dette.

(En takk til Lars Birkelund for noe han skrev 15.04.2018 . Jeg synes at han gjør så saklig og grundig rede for seg at jeg ikke skal oppsummere hans poeng men anbefale at artikkelen leses. Det som følger er inspirert av den.)

Vi kan i dag umulig vite om Hannibal var en psykopat, men det er godt mulig. Det er også godt mulig at helten Armenius, som ledet germanerne i Teutoburgerskogen, var psykopat. Det er dessuten ikke en gang interessant om de eller Nixon, Kennedy, Assad, Putin og Julian Assange var eller er psykopater. Det er deres meritter som må bedømmes og virkningen av deres handlinger.

Det hersker liten tvil om at Assad vil bli bedømt, ikke på grunnlag av hva han gjorde før 2011 – det var faktisk mye bra – men for hva han har gjort siden. Jeg antar at han med rette kan anklages for grove krigsforbrytelser. Ettertiden vil formodentlig fortsatt dømme ham hardt. Jeg regner med at mange land vil ønske å stille ham for retten ved egne domstoler hvis han forlater Syria. Det har de anledning til.

Men vi må ikke glemme at Assad handler i en kontekst, slik USAnerne handlet i en kontekst da de begikk de grusomste krigsforbrytelser i Vietnam: De fryktet i rammeste alvor at Asias land ville falle som dominobrikker for kommunismen.

Assads kontekst i Syria er blant annet at opprørsgruppene er finansiert og støttet av utenlandske krefter. Vi har forresten nettopp lært at selv Norske myndigheter har sent soldater til Syria for å trene opp soldater, angivelig for kamp mot IS, men i praksis for kamp mot regjeringshæren.

Vestens kontekst i Syria er blant annet at Russland styrker sin posisjon i Midtøsten og knytter stadig tettere bånd til Iran og til og med Tyrkia. I den anledning er vi ofre for en propagandakrig, hvor man blant annet har satt munnbind på Julian Assange. Det gjelder å demonisere Assad og Putin og for den del også Assange, og å fremstille vestens intervensjon som et ønske om å redde sivile slik man prøvde å lure oss til å støtte krigen i Irak.

I Norge bør vi holde oss for gode til å la oss lure.

Takk, Ketil Bjørnstad, takk!

14.02.2017 /

Verden som var min var faktisk også min, i hvert fall noe av den. De ytre hendelsene, flyene som datt ned eller ble kapret, Francos død, de fryktelige latinamerikanske diktaturene, Palestina, som jo var et stygt åpent sår den gang som nå, Maos død, fiskerigrensen, Alta-vassdraget, Jimmy Carter, oljen, … alt det delte vi alle.

Men musikken var også min. Den hadde jeg nå for det meste glemt, men jeg har ligget og lest de vel 1000 sidene med ikke minst Ketil Bjørnstads egen musikk på øret. AKPs kulturtyranni gjaldt også for meg, slik det rammet alle som ikke nøyde seg med svensketoppen, samtidig som AKP også bidro stort til en veldig kulturell frodighet.

Ketil Bjørnstad har brakt meg tilbake til noe jeg selv knapt kan huske, mitt liv. Jeg oppdager at jeg har vært så travelt opptatt av å leve at jeg ikke har giddet legge levd liv på minne. Ketil Bjørnstad bringer mye tilbake til meg, samtidig som han minner meg om tanker og observasjoner som også jeg har gjort.

Det er ikke lett å være både menneskekjær og annerledes, å være både innenfor og utenfor, eller rettere sagt hverken det ene eller det andre.

Med fare for å fornærme ham, ville jeg ha ønsket ham velkommen til pelshvalenes rekker, om det ikke var for at pelshvalsamfunnet eksisterte lenge før meg, uavhengig av meg, og vil fortsette å eksistere så lenge det finnes folk på jorda.

Ketil Bjørnstad understreker flere ganger at han ville for mye. Både musikk, poesi og prosa. Han ville tilhøre både sin egen og forgangen tid. Han ville ha trygghet og frihet, havn og det villet havet, urban kultur og isolasjon. Var det for mye forlangt? Innen bokas siste punktum, har det sneket seg inn en mørk undertone: en dyster forsmak på neste bind? Jeget, Ketil Bjørnstad, stikker fingeren i halsen og spyr på nyttårsaften til det neste tiåret.

Jeg tror han vil mye med denne boka, kanskje for mye. Mens jeg leste, kom jeg stadig på “Jag vil tacka livet” av Violeta Para, som jo begikk selvmord, slik Radka Toneff skulle gjøre i 1982. Hans bok er en takk til dem han husker med varme. Siden han ikke har til hensikt å utlevere dem, minner takksigelsene mest om takkekort til bryllupsgjester. Utallige figurer passerer revy som pappfigurer. Men som leser ser jeg dette nettopp som et uttrykk for hans autentisitet: Han skriver om tiden, om seg selv, og han kan ikke la være å si “Takk!”

Dette er derfor ikke – teknisk sett – hans beste bokkomposisjon. Man dras gjennom mer eller mindre interessante hendelser i kronologisk rekkefølge. Men man leser videre, ikke minst fordi – der man minst venter det – slår den store forfatteren her og der gjennom med en aldeles nydelig liten perle begravd i historien.

Jeg vil til slutt understreke at den som skriver Verden som var min på en så ukunstlet måte er intet mindre enn forfatteren av Jæger, noe av det beste som noen gang er skrevet på norsk, slik jeg ser det. Det var komposisjonsteknisk bombe, det!

Magnet

20.06.2016 /

Det burde være forbudt å skrive lange bøker. Unntak kan til nøds være sivilisasjonseposer – i så fall må de være gyselig gode – men en bok med et par tre sentrale figurer …. Tror forfatter Saabye Christensen at leserne hopper over annenhver side?

De fleste av oss har jobber, mange av oss har dessuten barn, og alle har vi vel opptil flere interesser som sluker vår fritid. Så kommer altså denne forfatteren og slenger Magnet, nesten 1000 sider, i bordet! Det betyr i praksis at de færreste vil klare å komme seg gjennom en bok jeg glødende vil anbefale. Det er ikke en gang sikkert at jeg selv kommer gjennom den innen bibliotekets lånetid er omme – og for denne boka er det enda lang ventetid, derfor også strenge frister. Jeg fikk den på e-boklån tidlig i juni etter å ha stått på venteliste siden 8. desember.

Nei, jeg hopper ikke over noe som helst når det er Saabye Christensen som skriver, rett og slett fordi så mye i selve teksten hans er slående, mer enn det, glitrende. Når han er i slaget er hvert ord riktig plassert og treffende.

Dette gjelder riktignok ikke hver setning – det skulle bare mangle – og hele avsnitt kan bli trøttsame. Det tok meg for eksempel en god stund å bli innforlivet med Jokum, hovedpersonen, fordi fortelleren hverken var inni Jokum eller utenfor ham. Vinkelen var på et vis uheldig, og dermed virket Jokums (eller fortellerens?) betraktninger om Jokum krampaktig snedige.

Men så skjønte jeg til sist at Jokum faktisk er snedig, og dermed glemte jeg alt om vinkling.

I likhet med så mange av personene i Saabye Christensens forfatterskap, har Jokum det han selv vil betrakte som et lyte. Han er for lang. Dette foranlediger en del komikk i et forløp som ellers kunne ha blitt i mørkeste laget. Dessuten slipper forfatteren å vikle seg inn i psykodynamiske utlegninger for å forklare hvorfor Jokum er sårere, mer ensom og mer følsom enn de fleste av oss.

Selv om han er «mer … enn de fleste av oss», vil jeg tippe at de fleste av oss vil gjenkjenne som sin egen mye av hans sårhet og følsomhet. Forskjellen mellom «de fleste av oss» og ham er at han har det sånn bestandig; han unnslipper aldri følelsenes tyranni. Han er for eksempel inderlig takknemlig og glad for gode ord og varme og tviler samtidig på oppriktigheten av dem. Det er ubehagelig, det må enhver kunne forstå, veldig ubehagelig, og det kan kan bikke over.

Det gjør det. Det blir for mye for Jokum. Dermed får vi – med på kjøpet, så å si – en stilisert, nesten surrealistisk beskrivelse av et kort opphold på  lukket psykiatrisk avdeling. Det merkelige er at så ubehagelig som den hermetiske verdenen er, så er jeg ikke sikker på om Saabye Christensen tar entydig avstand fra den. Det jeg er sikker på er at oppholdet beskrives som like invasivt som et kirurgisk inngrep, og liv kan gå tapt. Det må finnes svært gode grunner til å utsette et menneske for noe slikt.

Det er ikke ofte jeg leser norske romaner. Jeg begynner likevel gjerne på bøker som er skrevet av Saabye Christensen, fordi jeg nyter hans lødige prosa. Livene han beskriver blir imidlertid fort for mørke og smertefulle for meg. Denne romanen var jeg likevel oppsatt på å lese ferdig, koste hva det koste ville, fordi man hadde forespeilet meg at den handlet om «kunst». Det var først midtveis at jeg forsto at den faktisk gjør det. Den handler om kunst og det gjør den helt fra begynnelsen av.

Hvordan opplever en leser prosessen til Kafka, for eksempel? Hvordan griper det vi leser inn i våre liv? Hvordan står vår opplevelse av bøkene i forhold til litteraturviternes syn? Siden Jokum er så ensom, er hans forhold til det han leser og ser umiddelbart og personlig. Han har ingen forutsetning for eller ønske om å vite hvordan trendene forventer at han skal forholde seg til det ene eller det andre. Han foretrekker å se nøye på ting heller enn å omgås mennesker, og han funderer over det han ser, over hvordan tingen en gang kan ha blitt brukt, daglig, kanskje, eller var det bare i en enkel festlig anledning? Han grubler over hvordan den kan ha vært forbundet med forventning eller forfall, og han dokumenterer ikke tankene sine, men det han har sett, ting, med et kamera. «Jeg er ingen kunstner,» sier han, «bare en samler».

Men kunstbransjen øyner en mulighet til å gjøre store penger av de ukunstlete bildene hans. Jokums «ting» løftes ut av den ensomme mannens mørkerom og får vinger. Vingene er det markedsføringen som sørger for.

Dette er altså ikke minst en bok om forholdet mellom «kunst», marked og forbruker.

Jeg tror ikke forfatteren stiller spørsmålstegn ved skjønnheten i bildene. Og jeg tror heller ikke han tar avstand fra at innpakningen av en vare kan være vel så avgjørende som selve varen. Selv om Jokum misliker det han oppfatter som juks og jåleri, ender han opp med selv å velge bildenes nydelige titler, som jo ikke har noe som helst å gjøre med hva han tenkte da han tok dem. Så det er litt juks – men jo, det er definitivt vakkert og tankevekkende. Jokum lærer seg til å lage historier med bildene sine, slik at tingene han avbilder ikke lenger forteller sin egen historie men underkastes kunstnerens ide. Er Jokum da fortsatt bare en samler? Eller er han blitt en kunstner. Og hva er kunst, spør i det minste jeg. Og hva er kunstens pris?

Er det kunstens historie, eller kanskje heller kunstens skjebne, Saabye Christensen skisserer her? I så fall legitimerer det bokas lengde.

For et eller annet sted i prosessen får vi en vond smak i munnen. Jokum får en vond smak i munnen. Prosessen, ja. Boka begynner med tanker rundt Prosessen, og Kafkas roman spøker for oss gjennom det hele. Igjen: Hvem av oss har ikke opptil flere ganger i livet utbrutt eller i det minste tenkt: Dette er jo helt Kafka.

Saabye Christensen har lagt bånd på sin ekstravagante prosa i denne boka (dessverre, etter mitt syn), men han fornekter seg ikke i glitrende og himmelropende festlige beretninger om oppløsning. Jeg som slett ikke har tid til å lese langer bøker, stjeler av nattesøvnen, kommer sent på jobben, og henger med i alle “kunstens” brå svinger i en rutsjebane jeg frykter er en tro kopi fra virkeligheten.

Jeg skriver dette nå som jeg bare har lest 78 % av boka, fordi jeg ikke er sikker på at jeg vil ha tid eller krefter til å skrive noe som helst når jeg er ferdig med den.

Dersom jeg ikke rekker å avslutte de siste 22 % i løpet av de 8 dagene jeg har igjen av lånetiden, vil jeg måtte kjøpe den. Er det derfor den er så lang, tro, for at jeg skal måtte kjøpe den? I så fall må jeg bare bøye meg og erkjenne at denne boka skal jeg gjerne finne plass til, selv etter at jeg har lest den.

Glemte jeg å nevne at dette er en kjærlighetshistorie?

« Older posts

© 2026 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑