Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: forbrytelse mot menneskeheten

Sommer og krim fra virkeligheten

28.06.2026 /

Jeg savner forfatteren John le Carré. Da han døde i 2020, 89 år gammel, hadde han skrevet en lang rekke spenningsromaner. Det er det selvfølgelig mange andre som har gjort, MEN han var noe helt for seg selv fordi han a) hadde jobbet som MI6-agent til identiteten hans ble “blåst”, som det heter, b) ble stadig mer kritisk til MI6 og vesten generelt og c) formidlet verdifull kunnskap om geopolitikk. Han var dessuten en språkbegavelse og gudbenådet stilist.

Hans voksende mistillit til britisk utenrikspolitikk og de britiske hemmelige tjenestene nedtones i hyllester til ham. På nettsiden til Deichmanske bibliotek finner man 63 av hans bøker, blant dem The Mission Song oversatt som Den gode tolk, en bok som svært klart viser hva han mener om både det ene og det andre. Det er sterk lesing!

Ikke uten grunn takket le Carré “nei” til britiske priser:

John le Carré declined all British-based honours, but accepted the title of Commandeur de L’Ordre des Arts et des Lettres (France) in 2005, and the Goethe Medal (Germany) in 2011. He was also the recipient of the Olof Palme Prize in Stockholm at the beginning of 2020.
https://johnlecarre.com/biography/

Uten hell har jeg sett meg om etter forfattere som ham. Men blant de geopolitiske kommentatorene jeg leser, er det tross alt en og annen som skriver virkelig godt. I farten kommer jeg på tre stykker, og en av dem heter Craig Murray.

Craig Murray tjente landet sitt som diplomat fra 1984 til 2004. De britiske myndighetene syntes nok han var litt uregjerlig. Bl.a. protesterte han i et internt notat mot at vitneforklaringene de la til grunn for å dokumentere at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen var blitt framtvunget under tortur.

De siste 20 årene har han vært opptatt av å avdekke og dokumentere vestlige forbrytelser mot menneskeheten. Jeg har tidvis fulgt bloggen hans. Der fant jeg i april 2018 en skikkelig britisk krimhistorie. Jeg leste den med store øyne, fordi saken var blitt slått stort opp også her i Norge: Skripal-saken.

I vestlig presse er det opplest og vedtatt at det var “Putin” som sto bak drapsforsøket i Salisbury i mars 2018.

Craig Murray mente i april 2018 at det var mange ledd som ikke hang på grep i historien slik den ble presentert i media. Å lese det han skrev var som å lese en kriminalroman. Ikke minst hvis man også leser de små dryppene han tilføyde etterhvert, som i denne lille addendum, blir man minnet om le Carré: Craig Murrey har inngående kjennskap til de britiske hemmelige tjenestene fordi — slik jeg nå forstår — de er integrert i utenrikstjenesten.

Hvorfor kommer jeg trekkende med denne historien nå? La meg foreløpig bare si det slik: Den demonstrerer at maktapparatet i Storbritannia er mer enn villige til, og i stand til, å tilsidesette lover og regler etter eget forgodtbefinnende. Det visste jeg for så vidt etter å ha lest le Carré, men det ser vi tydeligere enn noensinne nå, blant annet med den hårreisende og ulovlige rettsforfølgelsen av Palestine Action og deres sympatisører.

Kit Klarenberg er en etterforskende journalist med ett ben i Grayzone, som har spesialisert seg på hemmelige tjenester. Han skrev om Skripal-saken så sent som i januar 2025. Hans stil er nokså tørr, men artikklene hans gir et viktig innblikk i metoder som FCO (Foreign & Commonwealth Office) bruker for å dekke sine spor og – i praksis – lamme politisk motstand.

Til slutt, i desember 2025, ble det holdt et åpent møte i selve Salisbury, hvor Skripal-saken ble belyst og oppsummert av 3 personer – blant dem Craig Murray og Patrick Henningsen (som Glenn Diesen nylig har snakket med). Etterpå skrev Murray:

I did not anticipate that an open public meeting in Salisbury itself would be 95% sceptical of the official Novichok hoax – but it was.

Sergei Skripal og hans datter Julia, er for øvrig “missing”. Meg bekjent er det ingen norske aviser som lurer på hvor de er.

Jeg anbefaler videoopptaket av det åpne møtet i Salisbury i desember 2025.

***

Craig Murray har kun skrevet 3 bøker.


Murder in Samarkand (2006) om tiden hans som ambassadør der.

The Catholic Orangemen of Togo: and other Conflicts I Have Known (2009), bl.a. om tiden hans som Deputy High Commissioner i Afrika. Dette er festlig lesing!

Sikunder Burnes: Master of the Great Game (2016) om rivaliseringen mellom
Storbritannia og Russland på 1800-tallet om kontroll over Asia. Den rivaliseringen pågår enda.

Feigt

20.03.2026 /

Klassekampen, altså! I dag presterte avisa faktisk en ganske uhederlig svartmaling av narrative opponenter.

Jo Skårderud signerte en artikkel med mellomtittel: “Deler av norsk fredsbevegelse bruker KI-videoer til å spre en helt egen fortelling om Iran-krigen.”

Jeg har ikke tid til å skrive dette her! Jeg må rekke et fly og en påfølgende lang reise. Så dette blir kort og sint.

Men jeg må påpeke at alle de stridende partene, inkludert Iran og dets allierte, har tilgang til sattelittbilder. Også av situasjonen i Tel Aviv. Og det er nok ikke tvil om at situasjonen der er langt verre enn det Netanyahu vil at vi skal vite. Noen av de satelittbildene har den ikke-redaktørstyrte frie pressen fanget opp.

Ja, det er en narrativ krig minst like mye som det er en militær og økonomisk krig. Og EU/EØS-stater er nok en gang part i den, om de vil eller ei. Vi deltok entusiastisk i stedfortrederkrigen mot Russland, og EU støttet varmt utslettingen av palestinere i Gaza (noe vi her til lands ble forskånt fra å høre/se mye om.) Men denne krigen vil koste oss alle langt, langt mer. Nå nøler selv EU/EØS.

De prøver i det lengste å ikke fornærme keiseren. Derfor er NRK-journalister ikke frie. Det er for så vidt helt forståelig at en statlig kanal må ta hensyn til norske utenrikspolitiske interesser. Det som ikke er forståelig er at Klassekampen ikke kan utfordre både NRK og staten. Men med 12 USA baser på norsk jord, en av dem ikke langt fra der jeg bor, kan man kanskje forstå at også Klassekampen går med lua i hånden.

Jeg skulle ønske Jo Skårderud hadde sett kveldens sending fra den spanske statlige nyhetskanalen RTVE 24 horas. I kveld viste de hvordan Tehrans borgere nå feirer høytiden – sorgløse, skravlende, handlende… og halvparten av kvinnene var barhodede.

Også i Israel hadde RTVE en reporter, men sendingen derfra ble avbrutt pga. bomber.

Pause fra uenigheten

25.09.2015 /

Siden vi nå alle – nesten alle – er enige om så mye for tiden, skal jeg ikke skrive om mine yndlingstema.

Jeg skal isteden be dere se på et bilde jeg fant på denne nettsiden. (Jeg oppgir kilden i håp om at jeg ikke bryter åndsverksloven.)

MO200410112240007AREn annen grunn til at jeg setter inn linken er at den lange billedteksten er minst like interessant som bildet. Greia er, nemlig, at nesten alle medlemmene i “Oslokonsortiet” er med.  Svært mange av navnene hørte jeg ganske nylig i en NRK-dokumentar.

Underteksten til dokumentaren “Hakekorsets profitører”: 130.000 krigsfanger arbeidet som slaver og tvangsarbeidere i Norge under den andre verdenskrigen. 18.000 av dem døde.

Ett annet sted fant jeg:

Hakekorsets profitører” er historien om hvordan Statens Vegvesen, NSB, NorskHydro og andre, brukte slavearbeidere og tvangsarbeidere i arbeid for Nazi-Tyskland.

Dokumentarfilmen vises på Teknisk museum, der det for tiden arbeides med en utstilling om den tyske Organisation Todt og tvangsarbeidet i Norge under andre verdenskrig.

Jeg limer det inn, alt sammen, vel vitende at jeg driver reklame( for en NRK-dokumentar), fordi jeg …
Vel – jeg, for min del ble ganske paff når jeg så dokumentaren.

Oslokonsortiet besto av Norges mektigste menn rundt krigen (finanseliten). Dem skulle man altså ikke ha stolt på.

48 780 personer ble straffet under landssvikoppgjøret. Gutta på bildet var ikke blant dem. Det var derimot mange forelskede unge piker og en del personer som ikke hadde gjort noe straffbart, men som var på politisk bærtur (kanskje fordi de var blitt mobbet på skolen eller av naboene).

Selv om Oslokonsortiet hadde begått krigsforbrytelser, slapp medlemmene straff. De beholdt sin innflytelse også etter krigen.

***

I uken som gikk blåste det en aldri så liten storm rundt spaltisten Knut Olav Åmås. I atikkelen Norges anonyme overklasse satte han fingeren på at det finnes 22000 personer med inntekt mellom 5 og 25 millioner kroner /ÅR.

***

Mitt spørsmål er: Hvis vi kan enes om at politisk makt kan gi økonomisk makt, og økonomisk makt kan gi politisk makt (jeg tror de fleste samfunnsvitere er enige om dette), kan vi da si at det er et “demokratisk problem” at et såpass stort segment av befolkningen har mye større økonomisk makt enn flertallet? Jeg beklager at jeg bruker klisjeen “demokratisk problem”. Det er fordi jeg må legge bånd på meg for å la være å uttrykke den mistroen jeg har til folk som tjener for eks. 50 ganger mer enn gjennomsnittet. Kan det være ærlige penger? Eller ligger det for eks. slavearbeid bak, som under krigen?

 

Om fluer og fluesmekkere

25.07.2014 /

Lille Teodor spottes og hånes på skolen hver dag, hele dagen, hele året, år etter år fordi han heter Teodor, fordi han er fislete og har astma og fordi faren hans ikke er brannmann. En gammel historie, ikke sant?

Fra tid til annen bankes Teodor opp på vei hjem fra skolen. Da pleier han å bite i selvforsvar – en finger, et lår, hva han enn får tak i. Selv om han ikke lenger blør neseblod neste dag når han kommer på skolen, tar læreren affære når hun får øye på blåmerkene. “Her har vi har nulltoleranse for mobbing!” Bøllene påpeker at Teodor biter. “Åh,” sier læreren. “Neimen, fy!” sier læreren. “Sånt gjør vi ikke, gjør vi vel? Ta hverandre nå pent i hånden gutter og vær venner.”

Nå må Teodor ta bøllene i hånden og late som han er venner, og de fortsetter å spotte og håne ham og later som de er venner.

Når Teodor blir stor melder han seg inn i terroristforbundet. Han lærer å lage bomber og fantaserer om å feste dem under audiene og porschene til de gamle plageåndene sine. Siden nesten all kommunikasjon, i nesten hele verden overvåkes, blir Kongeriket tipset om at det er noen som planlegger noe skummelt.

Her kommer det en ny skikkelse inn i vår fortelling: Justisministeren. Jeg kan ikke si så mye om ham fordi det faktisk finnes en justisminister, og jeg vil ikke bli trukket for retten pga. ærekrenkelse. Men denne fiktive justisministeren, altså, holder en pressekonferanse om at det planlegges et anslag mot kongeriket – ett eller annet sted, en eller annen gang og av en eller annen. Dermed blir det USAnske tilstander i kongeriket, det som kalles “a hullabaloo”, tilstander terrorister elsker fordi de endelig får nyte respekt. Det snakkes ikke om annet i radio og presse, og fra time til time sendes det fullstendig tomme infokapsler til folket.

Jeg kjenner jo ikke justisministeren, så jeg skal ikke si så mye om hans motiver. Jeg skjønner at pressefrihet har sine grenser. Jeg sier ikke mer enn at han muligens kan ha tenkt som følger: Hvis det mot formodning blir et terroranslag så bekrefter det at vi hadde rett. Hvis det ikke blir et terroranslag så viser det at vårt lille “hullabaloo” virket og at vi er skrekkelig flinke. Og uansett har vi fått vist at vi trenger NSA og at Snowden ikke må få Nobels fredspris. Uansett slår jeg med min pressekonferanse mange fluer i ett smekk.

Det er faktisk enda en mulighet her, og det er at hele denne terrortrusselen kommer fra Israel, som en liten pedagogisk rapp på fingrene fordi vi ikke skjønner hvordan det kjennes å “beskytte sitt land”. Kanskje justisministeren er med på spøken? Men jeg forstår at ingen vil tro på den muligheten. Israel driver tross alt ikke med terrorisme og justisministeren er en ansvarsbevisst mann.

Historier må alltid, uansett hvor fiktive de er, ha et snev av troverdighet hvis folk skal gidde å lese dem. Så jeg forlater justisministeren og fortsetter med scenarioet ingen har problemer med å tro på:

De bestemmer at Teodor står bak det hele, og han får en durabelig straff. Det er han jo vant til, så han tar det nokså pent. Dessuten kan han studere i fengsel. Mens han sitter inne tar han doktorgraden i kjernefysikk, og… STOPP!!!

Dette her går jo i forferdelig feil retning! Troverdig eller ei, vi må rulle tilbake litt:
De bestemmer at Teodor står bak det hele og sender ham til et nytt og multinasjonalt luksusfengsel på Cuba, i Guantanamo. I det gamle fengselet i Guantanamo var det noen fanger som hadde fått så god anledning til å dyrke sitt hat at de aldri vil kunne slippes ut. De er blitt levende dynamittgubber. Men på grunn av all kritikken fra menneskerettsforkjempere har man lagt om metodene på Guantanamo. Det gamle fengselet er nedlagt, og det nye er et karibisk paradis. Fangene får nå fete biffer fra Texas og fløtegratinerte poteter. (For folk med folkelige preferanser har Macdonalds en avdeling der.) Inne på anlegget er det en utsøkt liten bordell med nydelige sekstjenestetilbydere. Fangene utstyres alle med ipader og iphones og har selvfølgelig kontoer på Netflix og Spotify osv. De tilbringer mesteparten av dagen i et svømmebasseng og kjøler seg ned med kalde drinker tilsatt – eh – “beroligende” midler. Hver 14. dag holdes det rave party. Alle er fornøyd, selv dyrevernaktivister, fordi hønene får fritt gå rundt i paradiset.

På grunn av det høye inntaket av fett og sukker og manglende mosjon (bortsett fra sex) dør Teodor i lykkerus i en alder av 46 år, og plassen hans kan overtas av andre tidligere mobboffere.

Men jeg kan ikke helt slippe Israel. Israel har nemlig sett med stigende undring og beundring på de gode resultatene fra Guantanamo. Ingen kaster egg på vaktene, som for øvrig betaler for å få lov til å jobbe der. De fleste fangene dør før de fyller femti, og ingen vil ut av fengselet. Siden vi ikke har klart å ta rotta på palestinerne med det onde, tenker Israel, kan vi kanskje ta rotta på dem med det gode? De vil kanskje bli så feite og makelige av gode dager at de slutter å tenke på fedreland og slikt. Dessuten vil de dø unge, og produsere få barn før de dør (de yppige sekstjenestetilbyderne bruker prevensjon). Dermed kan vi kanskje overta Palestina på fredelig vis i løpet av en generasjon eller to.

Det kaller man å slå riktig mange fluer med ett smekk, sann.

I kveld kl. 20 hadde antall drepte i Gaza steget til 856.

 

Boikott Israel

14.07.2014 /

Fy Gahr Støre! Feigt, Gahr Støre! Trippel feigt! Skuffende!

Det hjelper ikke med symboler (som “boikott Vestbredden”). Det vet du meget godt!
Det hjelper med handling. En Schengen-boikott av Israel og Vestbredden ville være handling.
Du vet meget godt hvorfor det ikke hjelper med symboler.

Overvåking

24.03.2014 /

Er det slik å forstå at Ola Nordmann synes det er litt kult om Jens Stoltenberb blir NATO-sjef? Det kan nesten se sånn ut, for på annen måte kan en knapt forstå den relativt avmålte omtalen av en sak som for USA burde være en nesten like varm potet som Snowdon-avsløringene.

En USAnsk senator, Dianne Feinstein, har lagt seg ut med CIA. Det skjer til tross for at hun lojalt har forsvart NSA overvåkingen som i sin tid ble avslørt av Snowdon. Hun benektet ikke at overvåkingen hadde funnet sted, men rettferdigjorde den med at den var nødvendig og forsvarlig.

Senator Feinstein er leder for en komite på vegne av de folkevalgte som liksom skal ha tilsyn med de hemmelige tjenestene. Det er nok en svært utakknemlig oppgave – ingen har noe å stille opp med mot USAs hemmelige tjenester – og man regner ikke med å høre fra en slik komite.

Det ble imidlertid mylig rapportert til komitemedlemmene at man i CIA drev med det vi på godt norsk kaller tortur under avhør. De krevde adgang til dokumentasjon og regnet med at det hele ganske snart ville bli oppklart og ryddet opp.

Så skjedde ikke. Ikke bare ble deres adgang til dokumentasjonen klippet, men de oppdaget at deres datamaskiner ble overvåket.

Her er linken til Dianne Feinstein’s tale til Senatet av 11. mars i år.

Jeg har ikke tenkt å skrive mer om sorgene til Senatets etterretningskomite. Det er fristende å tenke, slik jeg ser mange USAnske kommentatorer åpenbart tenker, at komiteen får som fortjent etter å ha velsignet NSA-overvåking. Jeg registrerer ingen bølger, bare en svak hoderysting, og litt humring over at Senatoren fikk smake egen medisin.

Er det virkelig slik at reflekterte folk i USA har gitt opp? De sover når de burde være på vakt? Det kan nesten se slik ut.

Og denne helgen har jeg forstått litt bedre hvorfor de har gitt opp. Landet de bor i er ikke fullt og helt en rettsstat. I en rettsstat er det ikke rom for operasjoner av den typen CIA og FBI jevnlig har praktisert helt siden deres tilblivelse (jf. bøker skrevet av Anthony Summers, Tim Weiner og Peter Kuznick) og enda praktiserer (jf. f.eks. Senator Dianne Feinstein). I land vi ikke ønsker å sammenligne oss med finnes lignende institusjoner. I Egypt, for eksempel, heter det “hæren”. I Sovjetunionen het det i sin tid KGB. Prisen for å motarbeide slike institusjoner kan bli meget høy.

USA skal riktignok ha honnør for at både CIA og FBI er blitt langt mer subtile enn KGB. De har lært siden “The Ugly American” (roman fra 1958 av William J. Lederer & Eugene Burdick). Det at jeg ustraffet kan skrive det jeg gjør på en åpen nettside er ikke snilt av dem, men smart. (Jeg skal spare resonnementet for det til en annen anledning.)

Nei, de er ikke dumme. Det er ikke vi heller. Det burde vi i alle fall ikke være. Men også vi sover når vi skulle ha vært på vakt. Og med “vi” mener jeg i aller høyeste grad “jeg”. Jeg sover fordi det er så forbannet bekvemt.

Jeg har nettopp i dag lest – ja, faktisk lest “Google Privacy Policy”. I stedet for bare å klikke “accept”, så leste jeg dokumentet. Mens jeg leste, reiste hårene seg på nakken min. La meg si det sånn: Hvis politiet i Norge – når og hvis datalagringsdirektivet trer i kraft – fikk en brøkdel av adgangen til det Google har adgang til, så ville kriminelle i Norge fått meget dårlige kår. Og har du lest Facebook’s privacy policy? Det har ikke jeg fordi jeg ikke bruker Facebook, men jeg har det fra meget godt hold at den er stygg. Jeg har en rekke Android apper som gir rettigheter til hele mitt privatliv og vel så det. Jeg orker knapt lese hva jeg klikker “accept” på, fordi jeg trenger appene. Trenger? La oss heller si at jeg har lyst på dem.

Jeg er ikke villig til å ofre appene, SMS og Skype og begrense meg til kurerpost.

Jeg har hørt dem som hevder at mengden av det som totalt sendes over nett er så kolossalt at intet system kan kjøre fornuftige algoritmer for å filtrere ut potensielt “fiendtlige” budskaper. Det er etter mitt syn sludder. Er du virkelig terrorist, så vil du nok vite å holde deg unna både epost og registrerte mobiltelefoner. Men er du bare en som kan finne på å forsøke å bruke lovlige midler til å forsvare “rettsstaten” for eksempel i USA, så vil søkeordet “feinstein” være nok til sette deg på en “obs-liste”.

Noe av det smarteste USA har gjort er å innføre dynamisk definisjon av ordet terrorist. Dette gjør det mulig for dem å definere enhver som er motstander av deres politikk som terrorist, når det passer dem. Når det passer kan også russere og egyptere gjøre det samme. I alle tre land, bør man holde seg langt unna Google, Facebook og Apper hvis man har barn. Så spørs det da, om det samme gjelder for alle NATO-land.

 

Sarin

11.09.2013 /

Nok en deilig sommerkveld. (Sommer? Det er 11. september!) En fet og vakker måne henger over tretoppene foran meg, og det er 9/11, 12 år etter angrepet på tvillingtårnene mm., som forårsaket 2997 dødsfall.

Nok en deilig sommerkveld i fredelige Norge, dagen etter et stortingsvalg som ikke ga overraskende resultater, og det er på dagen 40 år etter at et brutalt USA-støttet militærkupp gjorde slutt på Chiles fredelige overgang til sosialdemokrati, slutt på muligheten til å ta høyere utdanning for folk som ikke kom fra overklassen og for øvrig kostet ca. 3000 menneskeliv; omtrent det samme som angrepet på tvillingtårnene.

Ja, det var 40 år siden, og diktaturet er slutt. Chile er et rikt land, men likevel meget primitivt i forhold til i 1973. Året 2013 har for eksempel vært preget av at skoleungdommer, lærere og foreldre og mange andre bankes opp av politiet i periodevis daglige demonstrasjoner. De unge krever at utdanning ikke lenger skal forbeholdes en økonomisk elite.

Chile er langt fra noe utviklingsland! Det er et vestlig demokrati som går så det suser, om vi skal tro det vi hører i media. Men akk, det drypper ikke mye på klokkeren.

I tillegg til de ca. 3000 drepte kostet diktaturet unevnelige lidelser for tusenvis av mennesker som ble internert og torturert etter alle kunstens regler av torturister som ble forberedt til oppgavene i treningsleire i Panama i USAnsk regi. Rundt 28.000 ofre fikk i 2004 symbolsk oppreisning for overgrepene de ble utsatt for i løpet av diktaturet (the Guardian). Antallet har visstnok steget siden da til nærmere 40.000. Det at de fikk oppreisning, om enn aldri så symbolsk, er prisverdig! (Torturofrene fra Franco-regimet i EU-landet Spania har for eksempel ikke en gang fått en beklagelse.) Men ingenting kan hviske ut fysiske og psykiske arr fra mange års terror.

Dette var et eksempel på USAnsk utenrikspolitikk. Vi har i dag, 9/11, med nød og neppe sluppet å bli vitne til nok en USAnsk utenrikspolitisk løsning. Takket være russisk inngripen har USA besluttet å gi Syria en frist. USA vil altså likevel ikke “straffe” Syria fordi landets president skal ha brutt folkeretten ved å bruke nervegassen sarin, et masseødeleggelsesvåpen.

Jeg vil parentetisk nevne at sarin ble brukt i Chile under det USA-støttede diktaturet, der det ble produsert av biokjemikeren Berríos og CIA-agenten Townley. Det lyktes aldri å stille Berríos for retten etter diktaturet fordi han ble drept antakelig av sine egne for at han ikke skulle avsløre dem  (Wikipedia). Det hører nemlig med til historien at selv om overlevende torturofre i Chile fikk en symbolsk oppreisning så går mange av de ansvarlige enda fri, og Pinochet selv ble som kjent aldri stilt til ansvar for sine handlinger. Townley lever under dekning i USA hvor han er gjenstand for “vitnebeskyttelse”. Det skulle tatt seg ut om tyskerne beskyttet sine nazistiske torturister, ikke sant?

Det er ikke lett å vite hva som er sant og hva som er usant når stormaktene er ute og går. Syria er et tragisk eksempel på dette. Reaksjonene på at Obama likevel ikke vil angripe Syria går mye ut på hvorvidt han viser “svakhet”. I Norge hører vi ikke mye om at det kanskje ikke var Assad som beordret bruk av sarin. På nyhetene fra den islandske statlige kanalen RUV i går hørte jeg at Gerhard Schindler, lederen for den tyske etterretningstjenesten Bundesnachrichtendienst, skal ha opplyst at avlyttet kommunikasjon har vist Bashad al Assad ikke har tillat bruk av kjemiske masseødeleggelsesvåpen. Island er et lite land, og ingen bryr seg om nyhetene derfra, så derfor kan RUV av og til fortelle ting man ikke hører på NRK.

Samtidig er en belgisk lærer og en italiensk journalist nettopp sluppet fri etter fem måneders fangenskap i Syria. De dro til Syria fordi de sympatiserte med opprørerne og ville dokumentere frigjøringshærens tapre kamp, men de ble tatt til fange av en liten gjeng “forvirrede unge menn som lot som om de glødet for frigjøringskampen, men som i virkeligheten bare var opptatt av å berike seg”, som belgeren forteller. I et intervju på belgisk TV forteller han videre at han han har overhørt samtaler som tyder på at det ikke var regjeringshæren men opprørerne som brukte nervegassen. Han sier det gjør ham meget vondt å si dette, da han siden mai 2012 har hatt en brennende sympati med opprørernes kamp (belgisk TV)

Er han blitt kjøpt og betalt av regjeringsstyrkene? Vanskelig å vite, ikke sant. Sikkert er det imidlertid at pelshvaler ikke gir mye for “opplysningene” fra offisielt hold i USA eller for den del fra Storbritania. Det er tross alt ikke lenge siden angrepet på Irak med nesten identisk begrunnelse.

En annen sak er at uansett hvor mye vi enn gråter for Syria nå — og det gjør vi —  så kan ikke et væpnet angrep fra vestlig hold befri landet fra den grusomme borgerkrigens irrasjonelle grep.

Noe som karakteriserer en pelshval er at den har god luktesans. Den kjenner lukten av råtnende løgner på tvers av verdenshavene. Men den kan lite gjøre for å fjerne kilden til den vonde lukten. På vegne av de få gjenlevende pelshvalene, beklager jeg dette inderlig.

 

Bradley Manning

17.03.2011 /

Med Libya som bakteppe, for ikke å snakke om Japan, kan vestlige angrep mot pressefrihet fortone seg som uvesentlig. Jeg nevner likevel et par.

Det USAnske rettsvesenet har nå godkjent at landets myndigheter pålegger Twitter å utlevere all informasjon i 3 brukerkonti; dette i forbindelse med jakten på skyts mot Wikileaks. Foreløpig er det kun tre personer som rammes. En av dem er for øvrig medlem av Islands nasjonalforsamling: Birgitta Jonsdottir. Pålegget gjelder all informasjon, ikke bare åpne “tweets”, men også private meldinger, kontoinformasjon, passord, osv. for disse tre personene. De tre klaget mot pålegget, men klagen er nettopp blitt avvist . Heretter kan det henvises til presedens i lignende saker; fritt fram, med andre ord.

Et annet offer i USAs krig mot Wikileaks er Bradley Manning. Jeg klarer ikke skrive om dette, da dobbeltmoralen er for heslig.

Jeg får nøye meg med å henvise til ytre kilder:

http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2011/mar/15/bradley-manning-prison-treatment-wikileaks

http://www.guardian.co.uk/media/2011/mar/16/hear-bradley-manning-because-chains

101

27.10.2010 /

 

Jeg har forsømt meg. Selv pelshvaler kan plages av nikotinabstinenser, og nikotinabstinens lar seg vanskelig forene med skrivesysler.

For dem som måtte savne meg, tenkte jeg at det ville være en ide å slå inn på litt juss. Ja, juss. Juss, dvs. sofajuss, er slett ikke så vanskelig som man måtte tro. Til forskjell fra Bibelen eller skriftene til Karl Marx, for ikke å snakke om Wittgenstein eller Kant, er den norske straffeloven klar som en norsk fjellbekk midt på sommeren.

Les bare:

§ 101. Folkemord

For folkemord straffes den som i hensikt helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe

a) dreper ett eller flere medlemmer av gruppen,

b) forårsaker betydelig skade på kropp eller helse til ett eller flere medlemmer av gruppen,

c) utsetter ett eller flere medlemmer av gruppen for levevilkår som tar sikte på å fysisk ødelegge gruppen, helt eller delvis,

d) iverksetter tiltak overfor ett eller flere medlemmer av gruppen som tar sikte på å forhindre fødsler innenfor gruppen, eller

e) med makt overfører ett eller flere barn fra gruppen til en annen gruppe.

Til straff for medvirkning er forsett om hovedforøverens ødeleggelseshensikt tilstrekkelig.

Straffen for folkemord er fengsel inntil 30 år.

Kilde: http://lovdata.no/all/tl-20050520-028-018.html#101

Tretti år, ja. Får seriemordere 30 år? Man kan forresten aldri vite, for når saken et offer har forberedt endelig fremstilles for retten, så går det slett ikke alltid slik han eller hun har ventet. Sånn sett kan rettsaker sammenlignes med fotballkamper. De er spennende.

Men tilbake til 101. Det er postnummeret til Reykjavik, hovedstaden på Island, hvor en hel befolkning nå er begynt å sone i stedet for de som forbrøt seg. Det er ganske fantastisk, ikke sant? I 2010, i Europa, foregår en slags vendetta. «Vi får ikke tak i den skyldige, derfor skal alle hans landsmenn lide.»

101 er altså også folkemordparagrafen i den norske straffeloven.Det er godt mulig at straffen Island nå skal utholde pga. den islandske mafiaens forbrytelser vil medføre slutten på Island. Allerede nå har landets myndigheter, som i realiteten er konkurs, vedtatt å legge ned alle lokalsykehus. Tatt i betraktning værforholdene om vinteren, er lokalsykehus ikke bare et spørsmål om hvor lang tid det tar å komme seg til sykehus, men om det overhode går an å komme seg til sykehus. Og dette er bare ett punkt på en lang, lang liste av tiltak som til slutt kan medføre utslettelsen av Island som stat.

Urettens veier er uransakelige. Som kjent er ikke Island det eneste eksempelet på «justismord», et dramatisk uttrykk som skal bety at noen blir dømt for det en annen har gjort. Uretten kan være mer eller mindre himmelropende, altså mer eller mindre dramatisk til enhver tid, men juridisk sett finnes det avgrensninger – som for oss andre ofte er uforståelige – mellom paragrafene. For Islands del er det for eksempel ikke, jeg gjentar, IKKE, snakk om folkemord, selv om Reykavik har postnummeret 101, selv om staten Island i praksis er konkurs og selv om enhver som nå blir værende på Island er, etter mitt syn, enten en tosk eller en romantisk poet.

Det forholdet som imidlertid ligger nær opp til den norske straffelovens § 101 ledd c), så snublende nær at man kan spørre seg om det faktisk tjente som modell for utformingen av nevnte paragraf, er den berømmelige muren i et land jeg ikke vil nevne. Det dreier seg om en mur som også leder tanken hen på samme paragraf ledd (d), da det er kjent at kvinner på grunn av muren har vanskelig for å komme fram til sykehus for å føde.

Til forskjell fra nedleggingen av sykehusene på Island, som utelukkende skyldes at det ganske enkelt ikke finnes penger til å drive dem, vet man – selv om man vanskelig kan bevise det – at det finnes et sterkt ønske, i et visst land, om å forhindre et helt folk, i et annet visst land, fra å overleve.

Hatet mellom de to landene er nok ganske sikkert gjensidig, men jeg er overbevist om at § 101 kun kan komme til anvendelse mot det landet som i mer enn 60 år har holdt kvelertak rundt det andre landet. At den som blir kvelt ønsker død over overgriperen kan ikke lastes offeret.

Og når dere nå først er inne på temaet rett og urett, så vil jeg gjerne henlede oppmerksomheten til

det vakreste, verdigste dokumentet jeg vet om, the Universal Declaration of Human Rights,

FNs Menneskerettighetserklæring. (Jeg benytter riktignok enhver passende og upassende anledning til å henlede oppmerksomheten til den.)

http://www.un.org/en/documents/udhr/index.shtml

Det er et dokument som dekker det meste.

Det perfekte diktatur

16.08.2008 /

Hvem sin skyld er det?

La oss for en gangs skyld se bort fra muslimene. Det er tross alt grenser for hva man kan skylde på dem.

Er det skolens skyld? Er det ikke pussig at når noen skylder på skolene så lyder refrenget like taktfast hver gang: Send lærerne tilbake til skolebenken. Men når lærerne parerer med at det er foreldrenes skyld, så er det ingen som foreslår noen skolebenk for dem. Ikke skulle det vært meg i mot å ‘måtte’ gå på skole igjen, men foreløpig har jeg ikke hørt at det er på noens dagsorden.

Men er ikke både skolen og foreldrene til syvende og sist et resultat av politikerne. Og er ikke politikerne til syvende og sist et resultat av velgerne?
Politikernes skyld? Velgernes skyld? Det er ikke lett, det der. Får jeg da foreslå, som kompromiss, et aldri så lite opplyst enevelde?

Hva velgerne vil si til et opplyst enevelde skal være uvisst. Det er jo ikke så forferdelig mange som stemmer hver gang det er valg, men noen er det selvfølgelig. Velgere flest sier gjerne at det ikke spiller noen rolle hvem vi stemmer på; ting går sin skjeve gang uansett. Men det er kanskje bare noe man sier?
Fremskrittspartiet forsikrer jo at alt vil bli så forferdelig mye bedre om de får regjere landet, og det er visst en del som tror dem, skal vi tro meningsmålinger. Sikkert er det at de har foreslått å ta de berømmelige fondene og betale 18 000 kroner til hvert mannsbarn i kongeriket (unntatt muslimer, får man tro), og det er klart at 18 000 kommer vel med i de fleste hjems årsbudsjetter. Men la oss tenke tanken: Fremskrittspartiet kommer til makten, vi får alle våre 18 000, sykehusene får noen miljarder, og budsjettåret går, men så er de 18 000 og miljardene er brukt opp. Det var et flott år gitt!

Så blir det uår. Vannstanden stiger, husstander går konkurs på grunn av bankrenta, barna får svarte tenner fordi de har spist for mye godis, gamle dør fordi de ikke har råd til å gå til lege, flomrammede får muggskader osv osv. Og så kommer det lille opplyste eneveldet. Et kupp, forstås. Noen veldig kloke hoder finner ut at de har den perfekte løsningen og gjør et kupp.

Hva vet vi om kupp? Bare sorgen. Blod og snørr og elendighet. Men la oss gjøre et tankeeksperiment. Nordmenn er jo som kjent skrekkelig intelligente og lure og kreative, og nå er det noen som har funnet på et diktaturkonsept som er helt vanntett. Ikke noe kommunistisk diktatur, selvfølgelig. Røkke får holde på som før, og alle skal få beholde sine små hageflekker.

Uteliggere og narkomane skal få fortsette å gå til grunne som før, hvis de vil, men de skal få velge selv: Hvis du jobber, lille venn, skal du etter avrusing få ett-romsleilighet, mat og lommepenger nok til din lørdagspils og til kino hver dag i uka. For dette er et ordensdiktatur. De gamle skal garantert få stell etter behov, trygde(mis)brukere og fengselsfugler skal måtte jobbe etter evne – ingen kjære mor. Skulkere, nektere og grafittislyngler går i kakebua uten sukker i maten, uten MP3, blader med nakne damer, hasj, TV eller dataspill på ubestemt tid, til de skikker seg. De som skikker seg skal sporenstreks få jobbe på sykehus, i ordenspoliti, flomvern og med hjemkjøring av mat til gamle og syke og flomrammede.

Trenger jeg å legge til at det blir ingen sykehuskøer? Trenger jeg å si at de flomrammede får nye boliger høyere oppe i åsen?

Valgene erstattes av todelt brukerundersøkelser hvor den individuelt tilrettelagte delen inneholder spørsmål som:

Hva yter du til fellesskapet?

Kan du yte mer til fellesskapet?

Får du dekket dine materielle behov tilfredsstillende?

Svar av typen “jeg får ikke nok sex” blir tatt alvorlig og neste individuelt tilrettelagte spørreundersøkelse vil inneholde spørsmålet: “ønsker du å betale for hjemsendte sex-tjenester?” og “hva kunne du eventuelt tenke deg å yte samfunnet til gjengjeld for statstilskudd til dine seksuelle behov?””Mener du at befolkningens seksuelle behov skal være et offentlig anliggende?”

Selvfølgelig vil en oversikt over resultatene av disse undersøkelsene bli offentliggjort – ingen skal henges ut, bevars, alt er anonymisert. De som enda kan lese vil ha glede av å saumfare resultatene fordi det der vil fremgå om de får subsidiert sex, billigere vin, flere intervjuer på TV av avdøde og nålevende stjerner, osv. Fordi i mitt perfekte diktatur vil alle spørreundersøkelsene bli tatt til følge, og flertallets vilje vil bli til virkelighet, i hver sak!
<p style=”font-size:13px;”>Kort sagt det perfekte diktatur. Se nå bort fra at det ikke går an, for et øyeblikk. Jeg minner om noe fra vår folkeskolelærdom (se også bort fra påstanden om at man ikke lenger lærer noe på skolen) nemlig at en strek ikke er noe å ta eller føle på. En strek er kun et konsept. Jeg husker dette spesielt godt, for min del, fordi blyantspissen min oftest var sløv, og når læreren påsto at en strek har ingen bredde, ikke en gang en brøkdel av en millimeters bredde, falt dette meg tungt for brystet. Liksom streken er et konsept, er mitt aldri så lille diktatur kun et konsept. Og jeg akter ikke her å forklare det umulige, nemlig hvordan folk ved makten ikke skal kunne eller ville misbruke sin makt.

Så i mitt perfekte diktatur finnes kun så mye undertrykking av informasjon som er nødvendig for at diktaturet kan utvikle og befeste seg. Vi vil fortsatt ha adgang til BBC, og P4, og Le Monde, og Internett og Flomnytt. Men på alle norskspråklige kanaler vil det være minst to timers indoktrinasje hver dag. Og disse to timene skal legges til forskjellige tider hver dag, dette for at det ikke skal være mulig å unngå dem. Aviser og tidsskrifter vil likeledes ha en viss mengde indoktrinasje som serveres uten varsel på stadig nye sider.

Er vi fornøyde da? Uten sykehuskøer, med færre narkodøde, sorgløse flomrammede, fortsatt usensurert presse, stell av de gamle… osv osv. Er vi da fornøyde?

© 2026 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑