Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: hva vi gjør (Page 1 of 3)

Det gjelder å isolere fienden

25.05.2026 /

Antakelig har vi visst dette allerede i steinalderen. Det vi i mindre grad vet, er hvordan vi skal unngå å være offer for splitt-og-hersk-taktikker. I militærkampanjer og på fotballbaner er spillerne kjent med mottiltak. Men ellers i samfunnet hvor noen mål er ikke-spesifiserte, kanskje sågar kamuflerte, blir vi lett overrumplet. Tenk arbeidsplasser, for eksempel.

Alle er vi nok kjent med tilfeller av skitne triks, uggen stemning, intriger og lignende rettet mot en person eller en gruppe i vår nærhet. Kanskje har vi selv vært rammet. Kanskje har vi selv deltatt i en slik kampanje. Oftest blir sånt ikke en gang påtalt – man vil jo ikke lage bråk – så det kan fortsette i lang tid.

I samfunnet som helhet, ser vi systemisk bruk av splitt-og-hersk teknikker når målet er å motarbeide uønsket atferd. Ta for eksempel det nedsettende ordet “navere” som i prinsippet gjelder, ikke de som virkelig er funksjonshemmede, men de som later som om de er det, “unnasluntrere”, “parasitter”. Meningen er å skremme folk fra å legge seg på latsida. Det virker nok langt på vei, i hvert fall i forhold til voksne. Men enkelte ungdommer har så dårlig selvbilde at et negativt epitet fra eller til spiller liten rolle. The Lancet har nylig vakt stor oppsikt med en omfattende undersøkelse som påviser en dramatisk økning i psykiske lidelser globalt siden 1990, men særlig i vesten, særlig blant unge, og særlig siden Covid. Å isolere disse menneskene er åpenbart ikke særlig lurt.

Oftest vet vi ikke hvem angriperen er og hva som er målet for angrepet. Det gjelder ikke minst i politikken hvor det føres semantisk krigføring. Det er PR-bedrifter (omtalt i SSB som “næring” av typen “informasjon og kommunikasjon”) som hjelper politikerne til å frame hvordan de skal fremstille fienden i media. Det er 30.201 bedrifter i Norge som driver med “informasjon og kommunikasjon” ifølge SSB.

Vi har f.eks. alle merket at uttrykket “radikal” som på 80-tallet betød venstresinnet nå har en heller ullen betydning.

Derimot er det i dag bra å være “venstrevridd” og å “ligge på venstresida”. Men er det noen som vet hva det betyr? Det gjør i alle fall ikke jeg.

Derimot vet jeg veldig godt hva “ytre høyre” er: det er kort fortalt noe som er “fysj-a-meg”.

Når jeg nå vil forsvare litt av denne “fysj-a-meg-greia”, insisterer jeg på at jeg ikke – gjentar – IKKE tilhører den. Men jeg liker dårlig skitne triks, og merkelapp-krig er en skitten krig.

I prinsippet skal uttrykket “ytre høyre” bety en som er mot muslimske og mørkhudede innvandrere, gjerne også mot jøder. Uttrykket brukes ofte som en kode for “neo-nazisme”, “fascisme” – da vi nå endelig har forstått at det ikke er god tone å misbruke merkelapper som ender på a/z/sc/isme. Når vi hører “ytre høyre” forstår vi altså …, ja, du forstår, ikke sant?

Dette er viktig. Veldig viktig. Fordi media forteller oss bestyrtet om en voldsom fremvekst av ytre-høyre-partier i hele Europa. Det er selvfølgelig skremmende om det nærmer seg en tsunami av det unevnelige. Men jeg er ikke overbevist om at det er det unevnelige som nærmer seg. Jeg tror det som nærmer seg er misnøye med EUs “demokratiske underskudd”, og, ja, immigrasjon.

Jo, AfD er konservativ i verdispørsmål. AfD er dessuten skeptisk til både EU og NATO og stiller seg tvilende til å forsyne Ukraina med våpen. Det finnes absolutt rasister i partiet, antakelig flere i AfD enn i CDU eller Arbeiderpartiet. Men en av partiets to ledere, Alice Weidel, er samboer og har to barn med en kvinne fra Sri Lanka. Hun behersker mandarin og tok doktorgrad i Kina i 2011 om det landets pensjonssystem. Så det er åpenbart høyere under taket i AfD enn våre media er villige til å formidle.

Det bør også nevnes at AfD og Sara Wagenknechts parti (BSW) har drøftet samarbeid. BSW er som kjent et “venstre-ekstremistisk” parti som også vil begrense immigrasjon.

Og hva ligger så i uttrykket “venstre-ekstremistisk”? Jo, det er også noe “vi” ikke liker selv om det ikke er helt “fysj-a-meg”. “Vi” ligger et eller annet sted på midten, forstås, gjerne en ørliten tanke til venstre for midten – helt uavhengig av hvilken akse det dreier seg om. “Vi” er det etablerte. Det bestående.
Makten rår.

“Nasjonal samling” i Frankrike har mye til felles med AfD:

Partiet ønsker å bevare Frankrike i tråd med franske skikker og regler, og har et nasjonalt-konservativt kultur- og verdisyn. De er motstandere av innvandring, særlig fra muslimske land. De forfekter «nasjonal suverenitet» (alle lover for et land skal vedtas av landets egne lovgivende forsamling, ikke av internasjonale organer) og er derfor også motstandere av fransk medlemskap i EU.
[Wikipedia pr. 25/5-26]

Og hva er så galt med å ville bevare egne skikker og regler? Så vidt jeg vet, vil også de fleste nordmenn det. Unge mennesker har til alle tider villet utfordre det gamle, finne på noe nytt – ære være dem for det. Men de har ikke alltid rett. For tiden utfordrer de ikke våre 479 norske milliardærers evne til å bli enda rikere. Næringslivet (dermed også politikken og media) allierer seg derfor med dem. Det er jo de som har, eller som snart kommer til å ha, penger, tror de da. De eldre steiler, som de alltid har gjort: “det finnes to kjønn, basta!”

Og hva er så galt med å være motstander av EU-medlemskap, om jeg må be? Og av NATO?

Til slutt et lite blikk på MAGA. Ja, det er virkelig rare greier, mye hummer og kanari. Trump selv er jo temmelig uspiselig. Men det mange av velgerne hans (inkludert såkalte “libertarians”) i sin tid håpet, var at han ville få slutt på de evinnelige krigene som USA har ført siden tidenes morgen, at han ville stanse den voldsomme innvandringen, at folk da ville få jobbene tilbake og at de nedlagte fabrikkene ville opp og stå igjen. Som vi vet er ingen av disse løftene blitt innfridd.

Blant dem som støttet Trump var Tulsi Gabbard (en modig motstander av ulovlige kriger, som derfor forlot det Demokratiske partiet og som nå har forlatt også Trump) og Tucker Carlson.

Sistnevnte er en slags “Libertarian”. Det er ikke så mange av dem i USA, men de gjør seg gjeldende som motstandere av mye av det vi ikke liker ved det landet. Ellers er de opptatt av personlig frihet (inkludert skattefrihet) og selvbestemmelse (inkludert retten til å forsvare seg med våpen).

..frihetsbegrepet er i samsvar med ikke-aggresjonsprinsippet, som innebærer at hvert enkelt individ har rett til å leve slik det selv ønsker, så lenge det ikke krenker andres rettigheter ved å bruke vold eller svindel mot dem.

… og [de] legger vekt på prinsippene om likhet for loven og beskyttelse av borgerrettigheter, inkludert retten til foreningsfrihet, ytringsfrihet, tankefrihet og valgfrihet. De støtter generelt individuell frihet og motsetter seg autoritet, statsmakt, krigføring, militarisme og nasjonalisme…
[Wikipedia pr 25/5_26]

De av oss som på noe tidspunkt har stått på stand for en sak eller et parti, vet at kommer man først skikkelig i tale med folk kan en enes om de mest forbløffende detaljer. F.eks.:

  • Jo, opprustningsspiraler er ikke bra.
  • Jo, vi ser at krigen i Ukraina ikke gagner Ukraina.
  • Jo, vi vet at ledelsen i Ukraina er korrupt og vi antar at mye av pengene vi sender, lander i deres egne lommer.
  • Jo, utvidelsen av NATO mellom 1990 og 2009 må ha vært svært provoserende for Russland.
  • Vi er sågar enige om at ved å sende våpen til Ukraina bidrar vi til å forlenge og forverre det ukrainske folkets lidelse.

Men vi er ikke enige om min påstand at Ukraina er et beinhardt diktatur med klare neo-nazistiske (ja, faktisk!) trekk. Grunnen til uenigheten er at motparten leser aviser. Og det står ingenting i avisene som underbygger påstanden min. Det står heller ingenting om at styrtingen av Yanukovitch i 2014 var et USA-orkestrert kupp. (Det er mye som ikke står i avisene, gitt.)

Vi vil ikke spille med ytre-høyre eller med venstre-ekstremister. Vi vil ikke en gang spille mot dem. Vi later som om de ikke eksisterer. EU eksisterer. Vi vil spille med EU. Vi skylder våre 479 milliardærer å leke med EU, NATO og sågar Trump.

Se på listen igjen, forresten: 479 milliardærer:

  • Finans 111 (flytter på penger, det man før kalte spekulasjon)
  • Eiendom: 88 (driver lønnsom åger, fordi alle mennesker trenger et sted å bo)
  • Industri: 48 (Kun? Var det ikke for å fremme industri at vi skulle senke formueskatt?)
  • Sjømat 48 (Er ikke det også industri, forresten? Var det de som ikke ville betale grunnrente for fjordene de forringer?)
  • Shipping 48 (48 er et yndigt tall)
  • Olje & energi 4 (Kun?)

Nåja. Jeg pretenderer ikke å være økonom.

Realiteter og realiteter, fru Blom

18.02.2025 /

Det forekommer nå og da at jeg støter på en gammel venn – snart den ene, snart den andre fra en av mine mange fortider. Det er hver gang like underlig å ta opp tråden: Jeg konverserer velvillig nervøst:

Lever moren din enda? Hvordan gikk det forresten med …? Spiller du fortsatt? Er du fortsatt sammen med …? Bridge? Aldri hadde jeg trodd det! … Katter, ja, koselige dyr. Osv.

Men alle jeg treffer vet i alle fall én ting om meg og spør med en gang hvordan jeg har det med Gaza-tragedien, for jeg har vært Palestina-venn siden tidenes morgen. Jeg har nå tilgitt og, ja, glemt alle dem som nedlatende forklarte for meg at “det er jo to sider ved den saken, vet du.” Jeg har inntrykk av at nordmenn flest er opprørt over Israels handlinger og at de fleste til og med har fått med seg at USA er tungt medskyldig.

“Men siden vi sist traff hverandre,” forklarer jeg med et litt unnskyldende flir, “har jeg nok pådratt meg et synspunkt som er enda mindre stuerent enn min Palestina-støtte var den gang.” “Åh?” sier motparten interessert. “Jeg har et annet syn på Ukraina-krigen enn det som aksepteres her,” forklarer jeg og vil helst skynde meg videre til et annet tema. Men motparten tar ikke hintet: “Sier du det? Spennende”. Og det sier vedkommende med oppriktig interesse, så jeg går i fella.

Jo, mumler jeg, det er ikke tvil om at Russlands invasjon var folkerettsstridig, men på den annen side så var den strengt tatt ikke uprovosert. “Å?” kommer det skarpt fra motparten. Og jeg skjønner at å forklare mitt poeng nærmere ville kreve en hel historietime med veggkart, tidslinjer og det hele, så jeg lar det ligge. I stedet sier jeg at jeg finner det kynisk, umoralsk, kriminelt – husker ikke hvilke ord jeg pleier å bruke, men blir brått klar over at ingen ord kan uttrykke min avsky for det jeg skal beskrive – at det fanges inn ukrainske menn fra gaten nærmest med lasso og at disse stakkarene sendes til slakteriet, når det for lengst er klart for alle og enhver at krigen ubønnhørlig er tapt. (Og jeg hever stemmen og gestikulerer fortvilet når jeg uttaler siste bisetning.) Her nikker motparten tankefullt. Så da må jeg få inn et ekstra spark: Og ukrainerne har mistet minst 700 000 (døde altså) antakelig langt flere. Men her blir det liv i leiren (motpartens, altså): “Men det vet vi ikke!”

(Å jo da, det vet vi.) Jeg nøyer meg et et forsonende: “Kanskje ikke.”

Jeg forteller at det er en hærskare av internasjonale forskere, gravejournalister, statsvitere og andre analytikere med imponerende CVer som aldri svelget “narrativet” vi blir servert. “Har du forresten lagt merke til hvor ofte militære offiserer blir brukt som NRK’s “eksperter” om denne krigen og om Afghanistan-krigen?” spør jeg. Jo, nikkes det trist, det hadde motparten sannelig lagt merke til.

Og så bruker jeg trumfkortet – det jeg tror er trumfkortet: Allerede i mars 2022 var de begynt på fredsforhandlinger, og en avtale var egentlig klar. Ukraina skulle ikke bli medlem i NATO og russiskspråklige ukrainere skulle få beholde sitt morsmål og sin religiøse__ Men her våkner motparten indignert: “Men har ikke Ukraina lov til å velge hvilken militærallianse de vil tilhøre, da?”

Jeg klør meg i hodet. Hvor har dette mennesket gått på skole, spør jeg meg hver gang jeg hører dette. Jeg holder meg for god for å spørre om spørsmålet også gjelder for Mexico. Mexico kunne sannelig ha trengt noen russiske eller kinesiske baser på grensen til sin tyranniske nabo. Men det trikset er blitt brukt for mange ganger av andre.

I stedet sier jeg bare lavt at Ukraina ville IKKE inn i NATO. Det var USA/NATO som ville ha Ukraina. Zelensky ble i 2019 valgt av 73 % av befolkningen da han lovet å avslutte borgerkrigen og slutte fred med Russland. Men det var sterke krefter som ikke tillot ham å innfri valgløftene. Jeg forstår imidlertid straks at argumentet er dødfødt, siden den informasjonen (om valget i 2019), i likhet med svært mange andre opplysninger, aldri har nådd fram til det norske publikum.

Jeg nøyer meg med å spørre om motparten i det minste har sett, eller hørt om, artikkelen i New York Times for nesten tre år siden, om de 12 CIA-basene på Ukrainas grense til Russland?

Men motparten har hørt nok – har forståelig nok gått trett av temaet og avslutter bestemt: “Uansett, det går bare ikke an å marsjere inn i et annet land! Dessuten er jo Putin helt fryktelig.”

Jeg har sluttet å innvende, “men tenk på hvor mange land USA har marsjert inn i!” Jeg vet så uansett hva slags svar jeg får. Det blir en skuldertrekning og: “ja, det er ille det og.”

Siden siste gang jeg hadde en slik samtale, har USAs forsvarsminister bedt Europeiske ledere vennligst forholde seg til realitetene på slagmarken i Ukraina. Det sa han på Sikkerhetskonferansen i Munchen, hvor også USAs visepresident ga de samme lederne en verbal ørefik eller to. Europas statsoverhoder, inkludert våre egne, sparker og hyler som en flokk voksne barn med personlighetsforstyrrelser. De er rasende.

De raser mot USA – ja, det er helt forbløffende, fordi det har de aldri gjort før – ikke fordi så mange lik ligger igjen på slagmarken, men fordi fordi USA later til å være innstilt på å få en slutt på barbariet.

I skjønnlitteratur fra 1900-tallet ser vi fra tid til annen at en mann skyter seg når han forstår at han har valgt en katastrofal kurs. Ja, selv i 20-tallets skjønnlitteratur finner vi eksempler på at mektige menn kan kjenne skam. I dag ser vi nesten aldri at mektige menn eller kvinner nekter å leve med skammen. Er det fordi ingen lenger vet hva skam betyr. Eller er det fordi nettopp de aller mektigste, som NATO-sjefer, EU-sjefer og statsoverhoder av brutale land som USA og UK har lært å omgjøre skam til vold?

Så etter USAs korte og overraskende opptreden i Munchen, vil vi her i Europa se våre ledere utføre en serie C-momenter for å tilrettelegge “narrativet”. Følg spent med de neste ukene. Jeg vil anbefale å kopiere eller på annen måte lagre de motsigelsesfylte fremstillingene som vi vil se. Det blir mange som vil måtte omforklare tidligere ytringer.

Fremtidsfrykt og menneskeofring

27.01.2025 /

Fremtidsfrykt er farlig for barn, ungdom og voksne, lærer jeg når jeg googler begrepet. I Psykologitidsskriftet var fenomenet sågar viet en hel artikkel i 2008.

Flere og flere bankansatte oppsøker psykolog i den vanskelige tiden amerikanske banker nå er inne i, melder nyhetsbyrået Reuters. Forrige uke kom den sjette og syvende bankkollapsen i USA hittil i år, og amerikanske bankansatte er ikke lenger bare redde for å gå glipp av bonuser, de frykter mest av alt for jobbene sine.

Er det for patologi å regne å frykte fremtiden? Var det patologisk å være engstelig i det globale krakket i 2008, når lånekunder mistet gård og grunn, og arbeidere mistet jobbene? Det som etter min mening var patologisk, var heller at man prøvde å løse problemene ved å ty til psykologer, ikke ved organisert folkelig motstand mot blant annet finansialisering av vestlige lands økonomier.

Vi har lagt det bak oss nå. Vi tenker ikke lenger på det NRK kaller finanskrisen (som om det bare har vært én), på at mange land ble rammet som dominobrikker da USAnske finansinstitusjoner ble insolvente i 2007-08. Vi har ikke en gang lagt merke til at regulering av finansakrobatikk i USA bare nominelt er økt siden den gang. Ifølge det innledende avsnittet i Wikipedia-artikkelen om finanskriser (dessverre ikke oversatt til norsk) strides de lærde om årsakene til finanskrisene, men enes om at man ikke har lært å forutsi og unngå dem.

I Norge går det så bra så, får vi vite; fremover faktisk. De norske myndighetene, NHO, bankene og SSB forsikrer nesten daglig at 2025 blir et godt år, med økt kjøpekraft, nemlig. Optimisme er viktig for næringslivet. Derfor snakkes det mindre om at kommunale avgifter, nettleie, forsikringer og lign. stiger og vil måtte fortsette å stige pga. av tiltak i forhold til kildesortering, vann og avløp, flomvern, rassikring, osv. Alt det vi importerer med en svekket krone, fortsetter å bli merkbart dyrere, men det skal vi ikke tenke på. Nei, for fremtidsfrykt vil vi helst ikke ha noe av. Fremtidsfrykt er skadelig for økonomien vår. Den hemmer forbruk, demper investeringsiver og stimulerer politisk sinne.

Bør forbruk stimuleres? Er investering noe vi blindt hilser velkommen? Jeg har ingen BI utdannelse, så vi får ta den diskusjonen en annen dag. Men her og nå vil jeg slå et slag for politisk sinne.

Her til lands fortsetter vi nemlig å kjøre “lett underholdning” og Maskorama som om livene våre avhang av sorgløshet. Jeg benyttet meg igjen i dag av et flott tilbud til dem som kan logge seg inn på Oslos kommunale bibliotek, Deichman. Gjennom biblioteket kan vi nemlig få adgang hjemmefra til svært mange norske og utenlandske aviser og blader. Utvalget er overveldende, så jeg klikket på “Kategorier” i håp om å få oversikt. Her er de:

Som sagt, lett underholdning.

Jeg vil dog understreke – og takk til Deichman – at om vi blåser i kategoriene og i stedet blar tålmodig, så finner vi Aftenposten, om ikke Klassekampen.

Det er nok likevel ikke på bibliotekene de fleste søker lett underholdning, men heller på kabel-TV.

På TV er “thrillere” tingen for mange. Det er ikke nytt. Jeg har aldri forstått hvorfor, men jeg prøver meg her med noe som kunne ha vært innledningen til en hypotese om en fiktiv Eirik:

Eirik er aldri jublende glad, aldri beruset av kjærlighet for damene han til enhver tid er sammen med. Men når han ser på en thriller, så er det noe som beveger seg inni ham. Han lever. Etter å ha sett filmen er han faktisk litt begeistret.

Når jeg spør: Men blir du ikke redd? ler han avvæpnende og svarer, “Det er jo bare fiksjon, ikke virkelighet”.

Når jeg sender ham link til en dokumentar om hva som har foregått i Gaza de siste 16 månedene, svarer han: “Too much. Orker ikke.”

Danskene har produsert miniserien “Familier som våre” (vises for tiden på NRK), som slett ikke er en thriller, i alle fall ikke til å begynne med: Hvordan håndterer de danske myndighetene at landet i umiddelbar fremtid ikke lenger vil kunne driftes pga klimaendringer? Filmens premisser er at de a) velger å holde kjeft om problemene til det er for sent å redde landet, b) lover å bruke landets siste ressurser på å gjøre det mulig for landets borgere å starte opp som flyktninger annetsteds

Jeg kjenner godt igjen filmens premiss (a). De gjør akkurat det samme her. Premiss (b) bør i teorien være kjent for oss alle, i den forstand at politikere i et demokrati i prinsippet skal tjene dem de representerer. Allerede i første episode blir det imidlertid klart at de som tilhører den enge, informerte krets – de som er innafor – sørger for sikkerheten og en fet valutapakke til deres nærmeste. Resten av befolkningen vil måtte ta til takke med det som måtte være til overs.

Jeg har bare sett to episoder, men jeg synes de alene kunne være en egen film: Dette burde vekke, tenker jeg. Vi er vant til å tenke at flyktninger er et problem som kommer til oss; at vi enten må være steile og nekte dem adgang eller humane og slippe dem inn. Men sett nå at det er vi som er flyktninger?

Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at Danmark ganske snart kan bli offer for det stigende havet. Mener jeg.

Men nei, min hypotetiske Eirik sier: “Det er helt urealistisk at dansker skal måtte “flykte” pga av klimaendringer. Serien mangler relevanse og er uinteressant.

***

Norsk presse forteller oss ikke at det står dårlig til i EU, økonomisk altså, svært dårlig, og også politisk. Vi får heller ikke høre at stadig flere velgere i EU-land er EU-skeptikere. Vi får bare vite at de er “høyre-ekstreme.” Verre er det at en del av det pressen forteller oss er direkte usant eller i det minste misvisende. Jeg anbefaler f.eks. følgende søkestreng i Google: “congress 1.6 billion China”. (Det dreier seg ikke om midler til Kina, men midler til propaganda mot Kina på Bidens, ikke Trump’s, vakt.) Det dreier seg altså om 1, 6 milliarder USD!

Det er dessverre svært mange grunner til fremtidsfrykt. Klimaendringene, som aktivister og vitenskapsfolk har mast om i mange tiår, er nå blitt ganske så merkbare. Ikke bare på Svalbard og i Afrika. Skremmende, faktisk. Men har vi tatt det innover oss?

I oktober i fjor opplevde fylket Valencia i Spania en fryktelig flomkatastrofe. Jeg var da i fylket Cadiz – langt fra Valencia – og fulgte begivenhetene på spansk TV, som avbrøt andre sendinger og rapporterte om helvetet minutt for minutt, døgnet rundt i 3 døgn.) Bildene og de korte videosnuttene vitner lastet opp var grufulle, GRU-FULLE. Det meste er borte fra nettet nå; støvsugd. Vi skal ikke behøve å tenke for mye på klimakrisen. Nei, vi skal fokusere på “bærekraftig vekst”.

“Bærekraftig vekst”! Hvor lenge skal denne barnetimen få fortsette? Hvor mye verre skal klimaet måtte bli før vi skjønner at fortsatt vekst ikke kan være bærekraftig? Hvor mange flere mennesker må dø i branner og flommer eller miste hjemmene sine i klimakatastrofer og uunngåelige finanskriser før vi skjønner at vi spiller russisk rulett? For det blir ikke vi som dør først, blir det vel.

Mens jeg satt foran skjermen og fulgte med de husløse ti-tusener i Valencia, tenkte jeg også på Gaza, hvor folk har hatt det sånn, og verre, i mange mange måneder, ikke pga. klima, men pga av Israels ønske om å utrydde dem.

Det er ikke til å fatte, i 2024-25, at det finnes mennesker som er villige til å torturere og/eller utrydde andre for å kunne overta deres eiendom. Det er ikke til å fatte at slike mennesker er statsledere.

Vi nordmenn anser oss som et humant folkeferd, opptatt av menneskerettigheter. Allikevel avgir vi territorium (militærbaser) til en supermakt som medvirker til et fryktelig folkemord, til menneskeofring.

For tiden “ofrer” også vi menneskene i Ukraina. Dette gjør vi angivelig i “demokratiets” navn. Norsk presse vil selvfølgelig ikke se det slik, men Zelensky ble valgt av 73,23 % av stemmene fordi han lovet fred med Russland. Velgerne ville absolutt ikke inn i NATO. De ble lurt. Ukraina går til grunne fordi Vesten ikke ville tillate noe forlik med Russland i 2022. Jeg spør ikke, men påstår: “Ukraina-støtte” er regelrett menneskeofring.

Jeg snakket i går med en god venn som var sterkt uenig med meg. “Jeg har gode venner – flyktninger – fra Ukraina. Jeg synes at det Russland gjorde mot landet deres er helt forferdelig!”

Jeg prøvde å forklare at Ukraina er blitt brukt av USA og NATO for å svekke Russland. Min gode venn lyttet virkelig, men det jeg sa trengte på et vis ikke gjennom, delvis fordi min tirade var for kompakt, men delvis også av en annen grunn: Uavhengig av stormaktsspill, mente han, og selv om krigen går dårlig for Ukraina, så kan man ikke bare akseptere at en stormakt angriper en liten nabo.

Han minnet meg på – støttet av Eirik – at jeg jo sier akkurat det samme som ham i en annen sak, nemlig om Palestinerne. Vi må søtte dem, selv om det er helt klart at uansett hvor mye vi raser mot Israel, så vil palestinere fortsette å bli drept.

2-0 til dere to.

Og jeg skal gi dere et gratispoeng: Jeg sier nemlig også det samme om Norge. Vi burde ikke ha gitt oss for USAnsk press og gitt dem de 12 basene på norsk jord, selv om USA er verdens sterkeste og farligste land. Vi burde ha nektet. De kunne selvfølgelig ha utsatt oss for økonomiske sanksjoner, som de gjør med alle land som ikke adlyder dem. Da ville vi ha fått oss en økonomisk dukkert, men kanskje unngått en mye verre dukkert senere. Sett nå, for eksempel, at Trump kommer på at vi her til lands har olja. Sett at han bestemmer seg for å “ta” Norge, slik han akter å “ta” Grønland. Nei, ikke “nå”, men på sikt; ville vi med 12 USAnske militærbaser på vår jord ha den aller minste sjansen til å forsvare oss? Vi ville nok ikke fått hjelp av russerne.

Eirik og min anonyme gode venn må dog innrømme at det er forskjell mellom på den ene siden å medvirke til utryddelse av flest mulig mennesker i Palestina – og på den andre å nekte et naboland å bli medlem i en aggressive militærallianse.

Uansett hevder jeg at etterhvert som klima- og finanskrisene topper seg, vil stadig flere bli utsatt for menneskeofring på en eller annen måte. I mange tiår har vi sett sultende afrikanere dø – ofret – fordi vi ikke gjorde noe, eller ikke gjorde mer for å hindre tragediene på deres kontinent. Hver og en av oss tenker tross alt først på seg selv, ev. på familien. Slik er arten vi tilhører. Inntil slutten av middelalderen, var også klanen overmåte viktig, men etter en periode med nasjonsbygging, fulgt av flere hundre år med borgerkriger skjønte Europeerne til slutt at det var nesten like viktig å indoktrinere fedrelandskjærlighet som gudstro. Så en nordmann tenker først på seg og ev. familien, dernest på fedrelandet. Dessverre. Spør bare FrP.

Og vi tenker kort. Det er faktisk empirisk, intet mindre, bevist: Vi tenker kort. Vi i Norge bidrar derfor i all uskyldighet (altså svært indirekte) til fremtidig menneskeofring.

Ville ikke en smule fremtidsfrykt med tilhørende “fight-or-flight” respons være på sin plass i stedet?

Etterspill

06.05.2021 /

Hva sitter igjen etter “Me Too”? Det var jo IKKE en debatt om hva som er eller ikke er akseptabel adferd i samkvem mellom kjønnene i det 21. århundret. Det var en illustrasjon på hvordan sosiale medier lever sitt eget liv, samler “clicks” (d.vs. tjener seg fete); brått fikk en uskyldig melding uforutsette og ukontrollerbare konsekvenser. “Me Too” utviklet seg til en klappjakt på navngitte menn, uten lov og dom og uten at reglene for hva menn har lov til å gjøre var blitt drøftet på forhånd av fellesskapet (som også omfatter menn). Reglene ble opplest av noen mektige “influencers”, og vedtatt som uskreven lov der og da av et lite mindretall, et hylekor. OG loven hadde tilbakevirkende kraft.

Jeg er, vel og merke, enig med hylekoret om mange av reglene, men jeg aksepterer ikke hvordan den uskrevne loven ble implementert. Jeg er også svært kritisk til at påbud og forbud bare gjaldt menn. Jeg har videre en mistanke om at “loven” har bidratt til å styrke ytre høyre, noe som skader oss alle. Det gjelder nok i mindre grad Norge, men i desto større grad USA.

Det er noe slikt som er Glenn Greenwald’s anliggende i en ny bredside mot “the liberal left”, som han nok en gang anklager for å skade sin egen sak. Greenwald bor i Brasil, og ser derfor ikke verden bare fra sin egen rene, hvite navle.

Vold mot kvinner er et dramatisk problem i Brasil og i hele Latinamerika, hvor det rett og slett er farlig å være kvinne. Selv i vårt nærområde, Spania, står frontene steilt mellom feminister og kvinnehatere. Jeg kjenner for eksempel godt til retorikken til Spanias Vox-parti, og jeg er ganske sikker på at jo mer kvinner ruster seg mot gubbevold, jo mer oppslutning får Vox. Og kvinner MÅ ruste seg. De blir jo faktisk drept rett som det er.

Til tross for at myndighetene i Spania går svært langt i å bekjempe vold mot kvinner, medfører Vox-partiets legitimering av rasende anti-feminisme flere, ikke færre, drap av kvinner. En egen lov om vold i nære relasjoner høyner strafferammen dersom volden utføres av en mann mot en kvinne. Hensikten var jo å slå hardt ned på slik vold, men Vox kjører beinhardt på at menn blir forskjellsbehandlet av domstolene, og Vox blir hørt. Her følger Wikipedia’s første avsnitt om ideologien til Vox.

Vox has been described as a far-right party within the subset of the radical-right family. Unlike other European radical right parties, its discourse relies relatively less on populism and more on nationalism. It mixes nationalism and nativism with an authoritarian vision of society, opposing what the party terms as “radical left-wing feminism” favouring “traditional” gender norms instead. Its economic agenda has been described as “neoliberal”.

Vox dveler altså ikke ved økonomisk ulikhet, men nører opp under Franco-inspirert nasjonalsjåvinisme (ingen “dialog” med katalanere, takk!) og våte drømmer om 50-tallets kjønnsroller.

I 2020 ble 43 kvinner drept av nåværende eller tidligere partner i Spania. Blant de autonome regionene som har ekspedert kvinner, står Andalucia aller øverst på listen. Interessant nok er dette en region som så lenge menn kan huske, har stemt inn sosialistiske regions-regjeringer, men som i 2019 fordoblet antall Vox-velgere (til 10%) og som dermed fikk en høyre-regjering.

Samtidig var det samlede antall drepte kvinner i 2020 faktisk 83 i Spania, og mange tar til orde for at det må opprettes et eget straffebud mot “feminicidio”, noe som setter Vox i harnisk. (Med “feminicidio” menes drap motivert av kvinnehat.)

Jeg tror ikke den vanlige mann i Spania ville ha brydd seg om juridiske finesser ved straffeutmålingen når en kvinne blir drept eller banket helseløs, hvis han ikke opplevde feminisme generelt som truende. De aller fleste vil nok enes om at vold er utillatelig uansett hvem overgriperen er, og at den bør være straffbar. Vold vil jo for de fleste være et uttrykk for desperasjon og avmakt.

I samfunn vi ønsker å sammenligne oss med, iberegnet det spanske, så er hensikten med en pådømt straff, ikke hevn, men allmennprevensjon. Lovgiverne der har ønsket å markere at vold mot kvinner overhode ikke aksepteres og at det er noe hele samfunnet ønsker å sette en stopper for. (I Norge aller vi dette for tiden “null-toleranse”.)

Til gjengjeld kan drømmen om en dydig kvinne ved kjøkkenbenken lett vinne gehør blant menn som utsettes for dårlig lønn og uverdige eller bortfalte arbeidsforhold, menn som er på god vei til å miste selvrespekten. Dissonansen mellom denne drømmen, som Vox hevder de akter å virkeliggjøre, og mannens ofte ydmyke status kan være vond å håndtere for den enkelte. Jeg tror ikke Me Too strategien er den best egnede til å roe gemytter.

Benekting

15.09.2017 /

Valget gikk som ventet, ikke sant? Man har det tross alt komfortabelt med den blå-brune regjeringen, ledet av den evinnelig avslappede, rolig smilende fruen.

Velgerne var engstelige: Hva er det som skjer med verden? Det er så mye som er skummelt, som Trump, IS, Russland… for ikke å snakke om den fremtidige flodbølgen av desperate klimaflyktninger…

Alle partier over sperregrensen forsikret at det går så bra så, men ingen var så overbevisende rolig og beroligende som den blå-brune fruen.

I dette valget stemte velgerne som Østens tre vise aper: Jeg ikke høre, jeg ikke forstå, og jeg ikke snakke. Dette er skolebokens oppskrift på benekting.

Jeg har en hund, og den er klok. Noen ganger lurer jeg på om hunder er klokere enn vi mennesker. Så vidt jeg kan se mangler de nemlig denne “evnen” til benekting som vi har.

Benekting er altså en av de såkalte forsvarsmekanismene, noe som ikke bare nevrotikere tyr til. Alle bruker vi forsvarsmekanismer (f.eks. rasjonalisering, fortrengning, sublimering…). Det er rett og slett ikke lett for et menneske å klare seg uten, om det overhode er mulig.

Man kan si at benekting er en overlevelsesstrategi for menneskeheten. Takket være den har befolkninger nektet å flykte, overgi eller underkaste seg, men har stått på mot alle odds, og mens flertallet kanskje ble drept, overlevde noen få, som fikk bære genene videre.

Benekting har flere forkledninger som f.eks.:

  • “Det går til helvete uansett! Jeg kjører dieselbil som før.”
  • “Hele klimakampanjen er drevet av folk som ønsker å kuppe markeder.”
  • “Jeg kildesorterer og bruker Zalo, da synes jeg at jeg har gjort mitt.”
  • “Jeg, derimot, kjører elbil og synes at jeg har gjort mitt.”
  • “Det er bra at vi produserer olje og gass slik at det globale kullforbruket går ned.”
  • “Jeg spiser nesten ikke sjokolade.” (Se forklaring nedenfor.)

Saken er jo at vi styrter av gårde i noenlunde samme tempo, og ikke vil se, ikke vil høre, ikke vil gjøre det vi må gjøre. For øyeblikket er det Spania som har overtatt trykket fra et stadig mer ulevelig Afrika – over 11 000 mennesker plukket opp av sjøen av spanske myndigheter i år – og så lenge Listhaug vokter våre grenser, er vi like trygge som Nord-Korea, og nesten like lite i overensstemmelse med våre internasjonale forpliktelser. Samtidig roter vi stadig i glørne i Afghanistan hvor situasjonen for vanlige folk bare blir mer og mer håpløs (nå mest på grunn av IS, som trekker inn i landet etterhvert som de fordrives fra Syria og Irak). Men afghanske flyktninger vil vi helst ikke ha, takk.

(Det er like før jeg søker om svensk statsborgerskap. Svenskene klarer seg utmerket uten olje og uten å være medlemmer i NATO.)

Men vi kan trøste oss med at vi ikke er verst i klassen (følgende opplysninger er hentet fra El País 14.09.2017, “El cacao que se come a África”):

Elfenbens urskoger har krympet med 80% siden 70-tallet. Grunnen til det er at landet står for 40 % av verdens kakaoproduksjon, og etterspørselen etter kakao øker med 2–5 % hvert år. Kun 4% av landet dekkes nå av skog som for det meste er beskyttet ved lov. Landet har 23 nasjonalparker, men det drives likevel ulovlig kakaodyrking i dem. I 13 av de 23 nasjonalparkene er primatene helt utryddet og elefanten, landets nasjonalsymbol, er utrydningstruet. Elfenbenkysten har altså virkelig svin på skogen, og svinene heter Olam, Cargill og Barry Callebaut, som i sin tur selger til blant annet MARS og HERSHEY, som i sin tur selger til oss.

Men vi, nordmenn, ligger forhåpentlig ikke i verdenstoppen blant sjokoladespisere, så vi behøver slett ikke bekymre oss.

Innova

21.08.2016 /

– Dere leverer hva slags tjenester, sa du?

– Vi finner den beste!

– Den beste hva?

– Personen til jobben.

– Altså et rekrutteringsbyrå?

– Nei vet du hva! Man rekrutterer til renovasjonsarbeid, ikke til skikkelige jobber, jobber det er verdt å ofre noe for, og…

– Er du arbeidsledig, er du kanskje villig til å…

– …vi har virkelig et flott konsept, og jeg vil forferdelig gjerne ansette min eldste og beste venn som statist.

– Statist? Men…

– Tro meg, du vil ikke klage på lønnen. Jeg regner med at du som skuespiller lever fra hånd til munn.

– Men jeg fikk da…

– Nå skal du høre: For å være Statoil-sjef, for eksempel, hjelper det lite å ha gode karakterer. Det er det uendelig mange som har. Det vi trenger er folk som oppfyller en viss profil. Det er lett å påvirke resultatene av en personlighetstest, særlig hvis du har tatt et par, så vi har designet en ny type test. Vi skal ikke spørre kandidaten hvordan han ville ha reagert i en gitt situasjon, vi skal presentere ham med situasjonen.

– Og hvordan vil dere gjøre det?

– Det er der statisten kommer inn i bildet!

For eksempel: Kandidaten kommer til mitt kontor, men jeg vil invitere ham til lunsj på en restaurant. Der skal vi møte en tredje person. Problemet er bare at jeg av medisinske grunner ikke kan kjøre. Det må han gjøre. Vi har litt dårlig tid, fordi tredjepersonen bare har satt av 20 minutter til oss.

– Og jeg skal være tredjemann?

– Nei, du skal være mopedisten som svinger inn på veien rett foran oss og som holder 40 km i timen.

– Du vil at han skal kjøre meg ned?

– Hehe, nei, jeg vil helst unngå det, men du er inne på noe. Vi forventer at han skal være temmelig kreativ for å få deg av veien for å rekke møtet. Og dersom vi faktisk rekker det, så skal du igjen dukke opp.

– Blodig og forslått for å kreve revansj?

– Nei, som utidig bror av ham vi skal møte.

– Utidig?

– Ja, han vil låne penger av sin eldre bror, og det interesserer ham midt bak at broren sitter i et viktig møte. Pinlig for storebror, selvfølgelig, ikke minst siden brødrenes gjenlevende veldig rike mor er glad i lillebror. Det som er litt spesielt med ham – med deg, altså – er at han – du – har på deg en Behring Breivik T-shirt. Du trykker altså bokstavelig din begeistring for Behring Breivik på ditt bryst.

– Og du vil at «kandidaten» som du kaller søkeren, skal slå meg helseløs! Hva skal man med fiender når man har slike venner?

– Nei, vi er bare opptatt av å velge ut kandidater som respekterer trykkefriheten. Nå? Vil du ha jobben?

– Hva gjør man ikke for å forsvare trykkefriheten?

Og nå litt spansk historie

01.11.2014 /

Jeg skylder en av mine nærmeste en forklaring på hvem denne karen var, og så tenker jeg at andre heller ikke tar skade av å få vite det. Primo de Rivera

Primo de Rivera var en diktator som kom til makten i Spania ved statskupp i 1923, og som holdt fortet til få måneder før han døde i 1930. Det spesielle ved Riveras maktovertakelse var at hans statskupp møtte relativt lite motstand. Den katolske kirken, militæret og størstedelen av det samlede arbeidsgiverskapet støttet det aktivt. Men at venstresiden ikke steilet, skyldtes at han – slik de senere forsto – seilte under falskt flagg. Han ga nemlig sin verbale tilslutning til en reformplattform kalt “el regeneracionismo” (gjenskapingen mer enn gjenoppbyggingen).

Denne plattformen vant veldig bred tilslutning, og det kan en lett forstå. Jeg pleier gjerne å omtale spansk historie som “un desastre”. Etter den kristne overtakelsen av Andalucía levde Spania av skattene fra Søramerika uten å bygge opp noe eget næringsliv. Dette var blitt klart for de fleste utdannede spanjolene på slutten av 1800-tallet. Landbruket var utarmet og primitivt, og den industrielle revolusjonen var knapt påbegynt (bortsett fra i Cataluña).

Samtidig opprettholdt landet en glitrende og uforskammet luksuriøs fasade. Politisk makt var nominelt en parlamentarisk pendel, men pendelen dirret bare så vidt innenfor oligarkiet (bestående av de samme som på 1900-tallet skulle støtte Rivera og Franco), noe som ga et falsk inntrykk av stabilitet utad. Tingenes reelle tilstand, nemlig nød for størstedelen av befolkning, var ikke-tema, internt i landet og andre steder. Man forholdt seg til maktapparatet, og det virket stabilt nok.

I løpet av siste fjerdedel av 1800-tallet krevde stadig flere at Spania måtte gjenskape seg selv. Mer enn det: Det var etterhvert stadig færre som ikke delte dette synet.

Det var ikke minst utallige kunstnere, politiske og filosofiske tenkere, dyktige kafétalere og frie skribenter som spredde ulike varianter av disse tankene. For så vidt en fin tid, kan man si, i hvert fall ville jeg muligens ha kost meg i en av de store spanske byene rundt århundreskiftet.

Det var yrende intellektuell aktivitet, en ideblomstring uten like, men, som vi så ofte har sett i historien: Mens noen tenkte og pratet og skrev ad infinitum, var det andre som faktisk handlet, oftest ut fra egne interesser. Det var en uoverstigelig kløft mellom teori og praksis som aldri fikk anledning til å korrigere hverandre, og tingenes elendige tilstand fortsatte som før fram til krigen.

Som nøytralt land tjente Spania godt på krigen, da landets eksport til begge sider steg dramatisk, samtidig som importen sank. Det var imidlertid kun en ørliten del av befolkningen som fikk nyte godt av de raskt økende gullreservene. Matvaremangel og stadig verre kår for det overveldende flertallet av befolkningen førte til det vi i våre dager omtaler med eufemismen “sosial uro”. Vi kan bare tenke oss hvor skremmende de omstreifende flokkene av eiendomsløse, arbeidsledige, sinte og sultne mennesker må ha fortont seg for oligarkiet, ikke minst mot bakteppet av den russiske revolusjonen.

Primo de Rivera var en del av oligarkiet, og han videreførte langt på vei nettopp det han i utgangspunktet angivelig ønsket avvikle. Han var en militær diktator som forbød alle politiske partier, alle regionale språk (hovedsakelig baskisk, galicisk og katalansk) og kulturuttrykk, og slo hardt ned på fagorganisert og venstrepolitisk motstand. Riktignok lot han bygge ut et jernbane- og veinett, dessuten demninger, men dette ble gjort ved hjelp av lån fra utlandet, noe som igjen førte til sviende inflasjon.

Forholdene for en del industriarbeidere ble imidlertid vesentlig mye bedre under hans ledelse, da han i likhet med Mussolini lot opprette fagforeninger i statlig regi med statlige meklere. Industriledere kunne ikke lenger herse helt som de ville.

Ikke desto mindre var Spania ved inngangen til 30-tallet fortsatt en “desastre”, et bakvendtland, spesielt på landsbygda.

Da det jeg har skrevet så langt, ikke er kontroversielt, gir jeg ingen referanser. Det jeg imidlertid lurer på, er hvilken status De Ribera har i Spania i dag.

I dag som tidlig på 1900-tallet er velgernes forakt for hele politikerkasten grenseløs. Nå som da er taler spekket med ordene “patria” og “gloria”, ord som enda kan bevege. Slik sett minner Spania om USA, hvor  politikerne gjerne også har Gud med i teamet sitt. Likevel og som følge av de siste årenes stadige avsløringer av politisk korrupsjon i alle kriker og kroker av forvaltning og næringsliv, er begrepene “politikk” og “politiker” blitt odiøse for spanjoler flest. Det forunderlige er at korrupsjonen bare fortsetter. Politikerne tar sjanser, akkurat som investorer. Blir de avslørt, tar den påfølgende etterforskningen mange år, og i mellomtiden får de ordnet seg.

I Riveras hjemby er minnesmerket til ham svært godt fremhevet, omgitt av blomsterbed of fontener. Jeg tipper det finnes de som tenker at det ville være greit med en ny Rivera. Han ville ha bragt avisene til taushet og stoppet avsløringene av korrupsjon, tenker noen. Mens andre tenker: Han ville ha fått fjernet alle politikerne, og da ville det ikke lenger være korrupsjon. Jeg er redd vi begynner å nærme oss de alt for enkle løsningenes tid.

Svimming

16.06.2014 /

Følgende artikkel er hentet fra en kurgistinisk Wikipedia-side [oversatt med Google Translate]

Svømming ble oppfunnet av Swimson in 1883. På den tiden var det som kjent oppgangstider i verden [ja, bortsett fra i Afrika, Asia og Søramerika, da, men det teller ikke, o.a.].

Jernbaneforbindelser ble for eksempel opprettet i det ene landet etter det andre, skipsindustrien skøt fart i Norge, og man investerte høyt og lavt. Siden så mange satset sine små og store formuer på djerve prosjekter, var det ikke rart at bankfunksjonæren Swimson hadde mye å forholde seg til.

Han var rett og slett omgitt av brølende investorer fra han møtte på jobb om morgenen til han vaklet hjem sent på kvelden. Det haglet konkursbegjæringer, konkursvarsler, konkurstrusler, konkurssøknader og konkursheftelser over ham. Folk sto over skrivebordet hans og skrek på hverandre, viftet med papirer (crawl), og banet seg vei inn og ut av folkestimen rundt ham (breaststroke). Swimson var plaget av hodepine, trykk for brystet, humørsvingninger, svimmelhet og gråtetokter.

En dag han lå besvimt på en plen i Hyde Park, fikk han en åpenbaring. En engel kom til ham og tok ham ved hånden. Hun førte ham til andedammen like ved og gjorde tegn at han skulle hoppe uti. (Hun kunne jo ikke engelsk og hadde ikke Google Translate for hånden.) Han stirret på henne i villrede, og engelen lo og nikket. Enda var han vantro, så hun puffet ham rett og slett, slik at han brått lå på ryggen mellom fortørnet skvatrende fugler.

Han skrek ikke «jeg drukner», slik han ville ha gjort om det ikke hadde stått en engel på bredden, for han så at hun bydende gjorde bevegelser med armene slik barn gjør når de lager engler i snøen. Så godt han kunne hermet han etter bevegelsene hennes, og skjønte plutselig at det er en mening med alt sammen: Det han så lenge hadde vært offer for, nemlig «crawl» og «breast stroke», kunne brukes også av ham. Med en glad latter kastet han seg rundt og la på svøm i en feiende crawl. Endene ble selvfølgelig enda mer fortørnet, men det tok han seg ikke nær av. Han skulle aldri mer ta seg nær av noe!

Slik så altså det første svømmetaket dagens lys, «swimming», som han ubeskjedent kalte det da han tok patent på oppfinnelsen. [Grunnen til at det feilaktig heter svømming på norsk er at det på de første norske skrivemaskinene var en «ø» plassert der engelske skrivemaskiner hadde «i». På norsk burde teknikken ha fått navnet “svimming”; oversetters anmerkning.]

Opphavretten til Swimsons swimming-patent er gått ut på dato, og oppfinnelsen kan nå lastes ned fra Internett (Public Domain). Vi kan derfor svimme helt gratis, dersom vi finner en ubesatt kvadratmeter eller to på de få badeplassene almuen har til rådighet mellom sosietetens hytter.

Swimson selv har nylig lagt svimmingen på hylla etter en skade han pådro seg som følge av basehopping. Men han innehar Guinnes-rekorden i sekkepipeløp [hva nå det er; oversetters merknad]. Han har imidlertid aldri mer nakke-/skuldersmerter, aldri hodepine, aldri ryggsmerter, og han er aldri trøtt eller svimmel.

Derfor, kjære landsmenn, i hvert fall dere som bor på Østlandet, nærmere bestemt Oslo, nærmere bestemt ved fjorden, nå som sola skinner: Skru av fotball-VM og gakk ut og svim.

Privatlivets fred

26.01.2014 /

Vi har nylig fått minst to påminnelser om at det som for noen er en ukrenkelig rett, oppleves av andre som en krenkelse av privatlivets fred. Det ene tilfellet var fra Sverige [Dagbladet, 14.12.2013]:

Expressen har den siste uka hatt en rekke oppsiktsvekkende avsløringer som har rystet Sverige. Blant annet avslørte de hvordan svenske toppolitikere i det svenske partiet Sverigedemokraterna (SD) anonymt har skrevet hatmeldinger rettet mot innvandrere.

Her påberoper man seg ikke ytringsfriheten men pressens opplysningsplikt. Pressens opplysningsplikt er ikke hjemlet i grunnloven, men etter min mening er den like viktig som ytringsfriheten. Den er en forutsetning for at et demokrati skal bestå.

Ekspressens journalister har muligens tatt i bruk metoder som strengt tatt ikke er lovlige for å finne ut hvem som sto bak hatmeldingene. De som er blitt avslørt må føle seg avkledd og stygt krenket. Jeg synes jeg hører det: “Om jeg hvisker noe til min kona under dyna, skal jeg måtte risikere at det blir kringkastet?”

Like fullt er det mange som anser avsløringene som viktige og riktige. Hatmeldinger skrevet av Ola og Kari angår muligens ingen annen enn mottakerne og politiet, men at kjente politikere har uspiselige holdninger til en stor andel av velgermassen, angår i aller høyeste grad velgerne.

Det er ikke bare journalister som avslører ting og tang. Som blogger og leser av andres blogger har jeg forstått at det mange definerer som “pressen” – aviser, radio, og TV-kanaler – er underlagt markedslover. De skal først og fremst underholde. De må tjene penger. Aviser kjemper med ryggen til veggen for overhode å overleve, og pelshvaler savner derfor mer informasjon, mindre sensasjon, mindre skum.

Jo mer det kuttes på ressurser til etterforskende journalistikk, jo viktigere blir bloggere og andre ikke-komersielle aktører som er villige til å gjøre en innsats for å finne og formidle opplysninger.

Derfor er jeg bekymret over følgende fra www.frp.no:

Finansdepartementet har nå sendt ut på høring et forslag om at skattyter skal kunne se hvem som søkt på ham eller henne i skattelisten. Forslaget til lovendring skal etter planen fremmes for Stortinget våren 2014, slik at nye regler kan tre i kraft før skattelistene legges ut høsten 2014.

– Man skal varsles litt på samme måte som når noen har gjort en kredittsjekk av deg. Vi antar at mange ved en slik løsning vil vegre seg mot å foreta søk i listen av ren nysgjerrighet, sier Hagesæter.

Hvilken lovhjemlet rett dette tiltaket viser til vet jeg ikke helt, men jeg antar det har noe å gjøre med “privatlivets fred” eller personlighetsvern (strl 390 og flere). Frp har forstått at de må akseptere at “pressen” beholder sin adgang til skattelistene, men “snokere” vil de ha seg frabedt.

Snokere? Personlig er jeg interessert i å vite om folk snyter på skatten, altså om de snyter meg. Jeg vil selvfølgelig også gjerne vite om en som eier en ny Porsche, lever av trygd. Siden jeg betaler min skatt – noe jeg for så vidt gjør med en viss stolthet – mener jeg det er min soleklare rett å kunne sjekke skattelistene til hvem det måtte være. En politiker, for eksempel, ikke minst en Frp-politiker. Dersom jeg oppdager at noen snyter, vil jeg selvfølgelig tipse skatteetaten om det. Jeg skal ikke dermed risikere at vedkommende sender meg trusselbrev fordi han er blitt “varslet” om at jeg, Pelshvalen, har “snoket” om ham.

Hva sa du Hagesæter? … angiversamfunn? Det dreier seg ikke om å avsløre at Ola og Kari dyrket poteter i hagen sin, skjønner du. Det dreier seg om at mange storlakser betaler så godt som ingen skatt i det hele tatt. Misunnelse, sier du? Sludder! Jeg har det jeg trenger. Tre fjerdedeler av dem som bor i dette landet, har det de trenger. Noen av dem har veldig mye mer enn det. Om disse betaler ordentlig skatt, har de ingenting å frykte fra snokerne.

Dersom forslaget til Frp går gjennom, ville følgende kampanje være på sin plass: En hær av “snokere” sjekker skattelistene for hver og en av Fremskrittspartiets kjente politikere. De vil alle få et ras av meldinger om at noen sjekker skatten deres. Og vi andre? Vi får kanskje avslørt en laks eller to.

 

Overkikador

26.01.2014 /

Problemet med grunnloven er ikke at den er gammeldags. Noen mener riktignok at ordene i den bør erstattes med animasjon, slik at innholdet når dem som ikke kan lese riksmål, og noen vil erstatte ordet konge med president – en semantisk finesse – men innholdet er ganske greit. Problemet med Grunnloven er det den har til felles med Bibelen, nemlig at den helst ikke skal endres. Man tukler unødig med “Guds ord”. Selv noe så uskyldig som modernisering av bibeloversettelser skaper angst. Hva Norges juridiske fundament gjelder, så er ikke valg av ordet grunn+lov tilfeldig. Til daglig tenker vi ikke over hvor viktig grunnloven er for hvordan vi oppfatter oss som nasjon og som folk, men om vi skjeler til våre “allierte” på andre siden av Atlanterhavet, ser vi hvor greit det er å ha en sympatisk grunnlov. I USA påberoper man seg rett til å bære våpen i tide og utide og sågar til å plaffe ned “skygger som beveger seg” i hagen under henvisning til “the Constitution”. Bibelen er enda skumlere. Det ser vi når israelske lover under henvisning til at “jødene” er Guds utvalgte folk, gir palestinere status som annenrangs borgere. FNs Menneske­rettighetserklæring fra 1948 er noe mer tidsriktig. Israel har åpenbart ikke fått den med seg: “All human beings are born free and equal in dignity and rights…”

Den gang Grunnloven ble skrevet, var den visjonær. En kan få tårer i øynene av bare å tenke på hvor stort det var å få nedfelt følgende:

Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.

Og hva med denne enkle lille setningen:

Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideikommisser, maa for Eftertiden oprettes.

Jeg tolker denne paragrafen etter eget forgodtbefinnende: Ingen skal ha medfødte privilegier. Nydelig!

§ 100 var derimot problematisk:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Den er blitt endret og har nå følgende ordlyd:

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Jeg synes det er elegant at man i én paragraf har koblet sammen innsynsrett og ytringsfrihet, at man ser det ene og det andre som to sider av samme sak. Men at velstående, utdannede nordmenn skal kunne vise til § 100 for å påberope seg rett til å håne livssynet til hundrevis av millioner lutfattige folk uten rett til utdannelse… det finner jeg veldig problematisk. Det hjelper ikke å ytterlig latterliggjøre de rettsløse med å si at de ikke forstår “satire”. Er det rart de er sinte på oss?

Problemet med Grunnloven – at man ikke skal tukle med den – er også dens styrke.

Jeg tipper at verdens aller rikeste folk allerede er begynt å planlegge fremtidig  flytting til Mars. Når det endelig går opp for norske velgere at jorda, som for lengst er blitt ubeboelig for de fattige, uvitende millionene sør for middelhavet, og for Portugal, Spania og Hellas, før eller siden kommer til å bli det også for oss, da vil pipa få en annen låt her. Sett at grønne ekstremister får danne regjering. De vil muligens kunne innføre forbud mot bruk av bensinbiler på veiene, og de vil prøve å innføre rasjonering av strøm til alle husstander. De vil selvfølgelig øke bevilgninger til grønn forskning og ta i bruk nye løsninger i nord-sør problematikken, men de vil antakelig ikke kunne endre grunnloven. De vil ikke med dekning i loven kunne innføre et grønt diktatur. Det er bare å begynne å spare, folkens, til investering i fremtidens bolig på Mars.

Men det var ikke egentlig Grunnloven jeg skulle skrive om. Det var “privatlivets fred” som ikke er omtalt i den norske, men derimot i den danske Grundloven med ‘d’, § 264. Og det bringer meg til det siste jeg vil påstå om vår Grunnlov: Den er velsignet kort og grei. Bare 112 paragrafer.

 

« Older posts

© 2026 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑