Nå er det nemlig natt i verden, før helvetet bryter løs, og de av oss som kun følger med i den “redaktørstyrte” pressen ser knapt konturene av det som skjer rundt oss.

En helnorsk nordmann i Norge utbrøt forleden at klimaforandringene jo er helt strålende «for oss i alle fall. Bare se hvor mildt og deilig vi har det nå i slutten av oktober!» Sa han. Akk, sukket jeg i mitt stille sinn. Jeg mumlet noe om problemer for «liv i havet», men holdt så inne. Folk vil jo gjerne tro at det går bra, at vi for det meste har kloke styresmakter som passer på oss.

Poenget skal liksom ikke være å overbevise venner og kjente om at alt går lukt vest. Poenget skal tvert i mot være å prøve å få folk til å forhindre at våre myndigheter begår skjebnesvangre dumheter. Det gjør man med informasjon, og ved å belyse betente temaer fra alle synsvinkler.

Problemet er at vi ikke får lov til det. Innlegg blir refusert i pressen, og kommer man til orde et eller annet sted, blir man sjikanert slik Glenn Diesen blir sjikanert.

Peter Frølich, derimot, leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité 2021-2025, medlem av Stortingets utenriks- og forsvarskomité 2025–2026, og nå leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, kommer til orde og blir ikke sjikanert.

Han har altså besittet en stilling som skulle sikre at alt gikk rett og riktig for seg. Nettopp mens han besatt den stillingen (skryter han i politisk kvarter på NRK 21. oktober og også i VG) drev han personlig med ulovlig våpentransport til et land i krig. (Bildet av ham i VG ligner forresten forbløffende på Pete Hegseth).

Hans handlinger var så grovt uansvarlige at jeg ikke kan skjønne annet at de må betegnes som malpraksis, og altså tilsi at han mister retten til å utøve det verv eller embete han innehar: I kraft av sin stilling gjør han nemlig Norge som stat part i Ukrainakrigen.

***

Ved konflikter mellom personer (eller grupper), anbefales «dialog». Partene oppfordres til å legge fram og forklare sine behov. Dette kan gjøres i løpet av en serie med møter slik at partene får tid til å gå i seg selv og vurdere hva de taper eller vinner ved å stå på kravene eller nedjustere noen prioriteringer. Utenforstående personer (eller grupper) anbefales normalt å avstå fra innblanding, bortsett fra hvis begge parter har tillit til en eller flere «meklere».

Meklere kan bidra blant annet ved å påpeke – for begge parter – mulige konsekvenser av ulike beslutninger, konsekvenser som krigshaner ikke alltid er i stand til å øyne på egen hånd. Slik drives norske lønnsforhandlinger, for eksempel.

De som skulle fristes til å ta side blir fort part i konflikten, noe som kan føre til at den eskalerer og at flere blir rammet. Dette ser vi når et slagsmål mellom to personer plutselig blir til et masseslagsmål, som vi har hørt litt om i nyhetene i det siste.

I Frankrike har langt større «grupper» tørnet sammen: Politi mot demonstranter. Tenk om de franske myndighetene i stedet hadde lyttet til den årelange tiraden av anklager fra skoleelever, fagforeninger, bønder, fiskere og de uendelig mange som rammes av dyrtid. Har elevene, for eksempel, et poeng?

Økonomen Thomas Piketty viser til at det i praksis nå er budsjettert 20 % mindre pr, student enn i 2017. Fra statens side begrunnes dette med at statsgjelden har vokst fra 20 % av BNP i 1970 til 120 % i 2026. Det som derimot ikke trekkes fram i debatten er at privateid formue har økt i samme tidsrom fra 300 til 600 % av BNP. Frankrike har faktisk aldri vært rikere (i forhold til BNP). Skriver Thomas Piketty.

I internasjonale konflikter gjelder tilsvarende regler for vettug samhandel. For omkringliggende stater er det normalt overmåte viktig å ikke bli trukket inn i konflikten på den ene eller den andre siden. Man oppfordrer til dialog, til analyse av tilsynelatende uforenlige behov og ønsker, og man tilbyr seg til å mekle og klekke ut «pakker» av tiltak som kan tilfredsstille – i alle fall delvis – begge partene.

Dette siste skjedde ikke i forholdet mellom Ukraina og Russland etter kuppet i 2014, og slett ikke etter februar 2022, da Russland gikk inn i Ukraina med 150&nbsp000 mann. (Nei, det var nettopp ikke en «fullskalainvasjon». Med 150&nbsp000 mann okkuperer man ikke selv et lite land, og Ukraina hadde en stående hær på rundt 200 til 250 tusen, og reservister på rundt 900 tusen.)

Årsaken til at så ikke skjedde – at det ikke ble en fremforhandlet fred mellom Ukraina og Russland i april 2022 – var at Ukraina ikke fikk lov til å handle på egne vegne men var en brikk|e i USA/NATOs ønske om å fortsette å ha tilgang til og utnytte russiske ressurser, (slik man hadde gjort i Russland under Yeltsyn). Ukraina hadde deltatt i NATO-øvelser allerede fra 1994. Landet var dessuten korrupt, ja, uansett hvem som var president, og var mottakelig for bestikkelser.

På det internasjonale sjakkbrettet var Ukraina altså kun en brikke og er det enda. Ukrainas tragedie er til å gråte over. Selv russere, ikke minst russere, gråter over Ukrainas tragedie.

Vi i Norge gråter ikke. Med Peter Frølich i front, «støtter» vi Ukraina og dets svinnende befolkning med stadig mer og stadig bedre våpen. I løpet av årene Frølich har foretatt sine mange reiser dit, blir det stadig færre ukrainere, stadig mindre igjen av ukrainsk territorium og ukrainsk infrastruktur. Men joda, Ukraina biter fra seg, ved hjelp av USAs starlinksystem og etterretning. Ukraina dreper friskt før det går til grunne.

Frølich støtter ikke Ukraina. Hadde han gjort det, hadde han arbeidet for dialog allerede i 2014, i alle fall i 2022. Frølich støtter først og fremst alt som muligens kan svekke Russland, tenker jeg.

En annen sak er det at Frølich har satt Norges sikkerhet på spill. Som innehaver av to av stortingets definert viktigste verv, har han aktivt og med stort engasjement deltatt med verbalt trykk og dristig ulovlig militær støtte til Ukrainas krig mot Russland. Han har visstnok også uttrykt støtte til ukrainske fascister. Jeg gjentar: Han har gjort Norge til part i krigen.

Det står norske borgere fritt å ha sterke meninger om det ene og det andre. Men en person med de vervene han hadde og har, blir lyttet til mer enn andre personer med sterke meninger. Han har nok vunnet flere venner for Ukrainas etno-fascistiske diktatur enn for eksempel jeg eller andre menige borgere noensinne ville kunne drømme om å vinne for undertrykte ukrainere.

At Russland ikke for lengst har rammet oss på den ene eller den andre måten, skyldes nærmest religiøs mildhet, spør du meg.

***

Ingenting av dette har NRK funnet for godt å forklare: At ukrainske borgere i Donetsk og Lugansk snakket russisk, tenkte russsisk, ba i russisk kirke OG ble drept FØR 2022, det sier ikke NRK.

At ukrainske styrker taper, tross massiv økonomisk og militær bistand fra NATO og USA, mens den ukrainske ledelsen hedrer nynazistiske ledere fra andre verdenskrig, det sier ikke NRK.

Hadde ledelsen i Ukraina ønsket det beste for Ukraina, så hadde de 1) overholdt Minsk-avtalen. Subsidiært – etter å ha brutt to Minsk-avtaler, hadde de 2) undertegnet en fredsavtale partene for det meste var enige om i april 2022. Det sier ikke NRK.

Og vi hører slett ikke et pip om at med den fredsavtalen man ønsket å undertegne i 2022, ville Ukraina ha vært uendelig mye større, sterkere og friere enn landet er i dag.

Økonomen og statsmannen Jefrey Sachs har utarbeidet et «Rammeverk for fred i Ukraina». Det bør den godeste Peter Frølich ta en titt på, mens det enda er noe igjen av Ukraina.

Den etablerte pressen spør, opprørt: “Skal virkelig angriperen ta kaka?” Til det er det følgenge å si: Russland ønsket ikke denne krigen, advarte at det ville bli krig ved fortsatt NATO utvidelse og dersom Ukrainske myndigheter fortsatte å undertrykke den store russisk-talende minoriteten. Allerede i 2008 advarte William Burns, som var CIA-sjef da krigen startet, at NATO-innlemmelse av Ukraina ville medføre krig og at russerne ikke ønsket den krigen.

Hvis ikke det blir fred i Ukraina, i Iran og i Jemen, blir det verdenskrig. Så enkelt er det.

Kan vi nå gå inn i oss selv og revurdere våre prioriteringer?

***

Og hva med Norge? Har vi venner? Hva må vi gjøre for å beholde «vennene»? Må vi for eksempel gå til sengs med dem? Hva slags venner er det vi har?

Grønnland er nå uoffisielt men i praksis en del av USA. Forsvarte vi Grønland? Marco Rubio har nettopp vært på Island. Vil vi forsvare Island? Sender vi droner dit? Bevilger vi milliarder til forsvar av Island? Kom igjen da, Frølich! Jeg utfordrer deg: FRITT ISLAND.

I mellomtiden skal jeg gå i demonstrasjon mot USAs blokade av Cuba. Jeg har aldri i mitt liv gått i Cuba-demonstrasjon. Jeg har ikke vært av dem som mente at Cuba var et kuult land. Men å drepe landet og spise det, på typisk USAnsk vis, NEI, det vil jeg ikke stilltiende godta at USA gjør.