Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: krig

Ukrainas tragedie

05.07.2026 /

Ukraina eksisterte ikke ved innledningen til 1. verdenskrig og hadde aldri eksistert. Det er derfor ikke umiddelbart lett å forstå grunnlaget for opprettelsen av Ukraina som eget land etter krigen.

Riktignok fantes det en gang et fyrstedømme, Galicia–Volhynia. Det ble slukt av Polen (i 1349). Galicia–Volhynia var opprinnelig en del av det gamle Rus som ble samlet til ett rike under Vladimir, som også innførte kristendom i landet og regjerte fra 980 til 1015. I de følgende par hundre år var Rus en blomstrende stormakt. Men den gyldne horden underkastet Rus i mer enn 200 år (fra ca 1237 til ca. 1480), og drepte en vesentlig del av befolkningen. Kun her og der fikk en og annen “fyrste” lov til å styre begrensede områder ved å betale tunge skatter til okkupanten.

Ved innledningen til 1. verdenskrig eksisterte heller ikke Polen. Men Polen hadde i mange hundre år vært en stormakt med praktfulle slott, kirker og renessansearkitektur, inntil Russland, Preussen og Østerrike rett og slett delte det mektige landet mellom seg på slutten av 1700-tallet. (Det må sies til Russlands forsvar at Polen-Litauen hadde vært Russlands nemesis i flere hundre år før det.)

Da verdenskrigen startet var polsk nasjonalbevissthet kolossal, både i det tidligere Polen og utenfor, og hadde naturlig nok vært det lenge. Et av de få positive konsekvensene av krigen var at Polen ble gjenreist.

***

I dag er Lviv den største byen i Vest-Ukraina. Ved starten av første verdenskrig het byen Lemberg og hadde vært styrt av en tysk-talende stormakt (Habsburgerne i Østerrike) siden 1772. Ifølge en østerriksk folketelling i 1910 , hadde 86 % enda polsk som morsmål i Lemberg! Kun 11 % hadde rutensk som morsmål og 28 % av Lembergs befolkningen var jøder (Wikipedia).

Ved århundreskiftet så styresmaktene i hele Europa med bekymring at stadig flere “oppviglere” gikk rundt og hevdet at det ikke var Gud som hadde bestemt at flertallet skulle sulte og fryse. Klassekamp kom på dagsorden for et stadig større antall mennesker.

For Sentralmaktene (Østerrike-Ungarn og Tyskland) var det derfor, i tillegg til ønsket om å svekke Russland, også viktig å svekke oppslutning om bolsjevikene. Habsburg-slekta som styrte Østerrike-Ungarn nørte opp under etnisk bevissthet. Man ønsket å hindre rutensk-talende borgere fra å slutte seg til den russiske revolusjonen ved å fremme “ukrainsk” nasjonalfølelse. En person som var sentral i arbeidet med å stimulere ukrainsk identitetspolitikk, var erkehertug Wilhelm Franz von Habsburg-Lothringen. Han er forresten en interessant type.

Wilhelm støttet ideen om å løse det «ukrainske spørsmålet» ved å opprette et autonomt storhertugdømme Ukraina innenfor det habsburgske monarkiet. Dette foreslåtte hertugdømmet skulle omfatte Øst-Galicia og Bukovina, samt ukrainske territorier som på den tiden var en del av det russiske imperiet, og som måtte gjenerobres. Wikipedia pr 2/7/26

Under den påfølgende “borgerkrigen” i Russland, da både Tyskland og Østerrike-Ungarn var tungt inne med tropper for å bekjempe bolsjevikene, ledet storhertugen en styrke på 4000 menn fra Galicia.

Hans styrker okkuperte et lite område nær det historiske [kosakk-knutepunktet] Zaporozha Sich, og fremmet den ukrainske nasjonale saken gjennom en rekke tiltak, blant annet ved å vurdere kandidater til stillinger ut fra etnisk tilhørighet, starte en avis og organisere kulturelle aktiviteter for lokale bønder. [ibid]

Langt på vei, var tiltakene hans vellykkede. Sikkert er det i alle fall at det vi nå kjenner som Ukraina ble opprettet på den tiden, først som Den ukrainske folkerepublikk fra januar 1918 og senere som en delstat i Sovjetunionen.

Men det unge Ukraina var en heksegryte. I april 1918 gjennomførte f.eks. de tyske troppene som befant seg i Ukraina i henhold til Brest-Litovsk-traktaten et kupp mot Den (sosialistiske) Ukrainske Folkerepublikken og utnevnte Skoropadsky til “hetman” av Ukraina.

Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg situasjonen i Ukraina på den tiden uten å ty til forfattere som faktisk opplevde kaoset og fortvilelsen. Jeg vil derfor vise til to sovjetiske romanforfatterne som er godt kjent i vesten:
Bulgakov vokste opp i Kiev og skrev Mester og Margarita. Men han skrev også en smertefull beretning om borgerkrigen, Den hvite garden, som ble sensurert i Sovjetunionen til 1966. Den er interessant ikke minst fordi den omtaler mange historiske personer, inkludert hetmannen.
Sjolokhov er kjent nesten utelukkende for den enorme romanen Stille flyter Don. Han ble født i Don-kosakkområdet (som Zaporozha er en del av). Jeg anbefaler den sovjetiske filmen fra 1957.

Men i Lviv – aka Lemberg – sto det altså et slag som formelt endte 22 november 2018 da polske nasjonalister tok kontroll over byen og omkringliggende områder (Galicia) etter mange måneders kamp. I praksis endte ikke stridighetene da. Langt i fra. Det finnes svært mange nettsider om dette, f.eks. det rikelig illustrerte War & Etcnicity.

Jeg vil påstå at tragedien for det moderne Ukraina begynte der, i Lviv, i 1918. Folk mot folk, mistanker, baksnakk, angiveri, osv. Og verre skulle det bli. Drap – ja, storskala myrderier.

Jeg nevnte at kun 11% hadde rutensk som morsmål i Lviv i 1910. Blant fattige bønder i området rundt var det nok langt flere. Ifølge det ovennevnte nettstedet War & Etcnicity, rundt to-tredeler.

Og hva er så rutensk? Kort fortalt er det gammelrussisk; språket fattigfolk i det tidligere Galicia-Volhynia forsatte å snakke og skrive etter at de ble innlemmet i Polen. Det var den gresk-ortodokse kirken som styrte språkutvikling i Russland, men ikke i Polen. Gradvis ble polsk hovedspråket i byene, men på landsbygda holdt man nok fast på gamlespråket, altså rutensk, forløperen til ukrainsk.

Det rutenske språket tapte slaget i Lviv i 1918, men tok til de grader igjen under andre verdenskrig.

***

Polen ble altså gjenopprettet som stat etter første verdenskrig og fikk tilbake Galicia (med Lviv) fra Østerrike-Ungarn og Volhynja fra Russland.

I 1939 tok Sovjetunionen tilbake Volhynja angivelig for å beskytte distriktet mot tyskerne, noe som åpenbart ikke lyktes. I 1941 okkuperte nemlig Tyskland uten vansker Volhynja. På det tidspunktet var 16 % av befolkingen der polakker, 10 % var jøder og 70 % var rutensk-talende.

De ukrainske “nasjonalheltene” som nå glorifiseres, hadde det stort sett helt strålende under tysk okkupasjon. De samarbeidet med okkupantene og håpet at tyskerne ville hjelpe dem “befri” hele Ukraina fra Sovjetunionen. Tyskerne var mer enn villige til det, for så vidt, men hadde egne planer om Ukrainas framtid.

Vestlig presse vil gjerne tone ned hva slags typer Bandera, Melnyk, Shukhevych m.fl. var. De var jo tross alt anti-kommunister, og det er også vestlig presse Det innrømmes dog visse “skjevheter” i Ukrainas glorifisering av krigsforbrytere, som for eks. bekymring over “avkommuniseringslover”.

Hovedformålet med Ukrainas «avkommuniseringslover» fra våren 2015 er ikke «avkommunisering», men «nasjonalisering» preget av et minnepolitisk prosjekt for å ære andre verdenskrigs etno-nasjonalister fra OUN (Organisasjonen for ukrainske nasjonalister) og UPA (Den ukrainske opprørshæren), til tross for deres historie preget av høyreorientert autoritarisme, uttalte fascistiske tendenser, antisemittisme, medvirkning til Holocaust, massemord og etnisk rensing (Rudling 2016: 31ff). Dermed diskriminerer lovene fra 2015 også, enten bevisst eller gjennom en forbløffende skjevhet, ofrene for disse nasjonalistene.

Russiske skribenter er mer frittalende. I en artikkel som nesten er smertefull å lese, skriver Evgeny Norin om Volyn massakrene:

I april 1943 rapporterte sovjetiske partisaner – som selv ikke akkurat var noen engler etter å ha vært vitne til mange grusomheter – med forferdelse:

«Hundre medlemmer av den nasjonale hæren har fått i oppdrag å utrydde polakker i Tsuman-distriktet. Lokalbefolkningen ble slaktet, og bosetningene i Zaulok, Galinovsk m.fl. ble brent ned. Den 29. mars ble 18 mennesker hakket i hjel i landsbyen Galinovk. Resten flyktet inn i skogen. Bandera-nasjonalister ble ført til en polsk lege av hans kone, og de skar av legens ører og nese. Opptil 50 polakker ble skutt i landsbyen Pundynki.»

Etter en kort diskusjon godkjente ledelsen i OUN masseutryddelsen av polakker. Den viktigste pådriveren bak denne utrenskningen var Dmitrij Klyatsjkovskij, også kjent som «Klim Savur», som tidligere hadde blitt arrestert for ekstremisme både i Polen og Sovjetunionen. Etter å ha rømt fra et sovjetisk fengsel under Wehrmacht-offensiven, ble han nå arkitekten bak massakren som en av de viktigste kommandantene for OUN-styrkene. [min uthevelse]

Drapene som i dag omtales som Volyn-massakrene var fryktelige!

Massakre ble begått av mange under krigen, det er sikkert og visst, og med tiden går det til en viss grad an å legge slikt bak seg. Problemet er at dagens ukrainske etno-fundamentalister ikke har lagt noe som helst bak seg. De glorifiserer krigsforbryterne sine. Nylig vekket Zelensky-regimet oppsikt ved å hedre Andrey Melnyk med en formidabel statsbegravelse, etter å ha fått ham gravd opp i Luxembourg, hvor pressen omtaler den avdøde som “noe problematisk”.

På grunn av glorifiseringen av krigsforbryterne som sto til ansvar for Volyn massakrene, mener mange polakker at Ukraina hater polakker til denne dag. Dette til tross for at Polen i flere år har brukt 4.91% av sitt BNP på Ukraina og selv om det var Ukrainere som slaktet polakker og jøder under annen verdenskrig, ikke omvendt.

***

Hvordan kan det da ha seg at barbarisk etno-fundamentalisme har overlevd til denne dag? Jeg vil nevne to medvirkende årsaker.

1.
Rent bortsett fra at Zelensky-regimet har klart å vekke til live en bitte liten drage, Hat, som det omhyggelig har foret med proteinrik næring helt siden 2019, så har CIA spilt en ikke ubetydelig rolle.

Kit Klarenberg skriver:

…., utarbeidet CIA i august 1957 hemmelige og omfattende planer for en amerikansk spesialstyrke-invasjon av Ukraina. Byråets plan, som var ment å kollapse Sovjetunionen, var sterkt avhengig av å rekruttere lokale fascister som fotsoldater. En betydelig hindring for byråets plan var imidlertid at store deler av Ukrainas befolkning faktisk nærte «få klager» mot russere eller kommunismen. «Konfliktpunkter» mellom russere og ukrainere, som CIA kunne utnytte for å fremme et masseopprør, var få.

Byrået beklaget hvordan «den lange historien med union mellom Russland og Ukraina, som strekker seg nesten ubrutt fra 1654 til i dag», har resultert i at «mange ukrainere» har «adoptert den russiske livsstilen». Dessuten betydde likheten i deres «språk, skikker og bakgrunner», og den «store innflytelsen» fra russisk kultur i Ukraina, at det overveldende flertallet av ukrainere følte «lite nasjonalt fiendskap»

Men CIA fant etterhvert noen kroker å henge sine intriger på. De brukte bl.a. en tidligere OUN-B leder Mykola Lebed. “en velkjent sadist”. Klarenberg inkluderer skannet materiale fra et CIA notat fra 1953, som forklarer hvordan de skulle klare

å skape en kile som kan drives dypere mellom sovjet-russere og ukrainerne, og vil forsterke eksisterende mistanker og motsetninger mellom de to etniske fraksjonene” (min utheving). Dette arbeidet fortsatte de med under hele den kalde krigen ikke minst gjennom NED-støttede organer. [min uthevelse]

2.
Jeg vil tro at språk er helt grunnleggende for folks opplevelse av nasjonal tilhørighet. I områder som har vært en del av Polen i flere hundre år inntil for bare 110 år siden, er det klart at man ikke lenger snakker samme språk som i Russland.

Men det står også klart for meg at mange ukrainere likevel helst snakker russisk. I boka The Tragedy of Ukraine, utgitt 2023, skriver Nikolai Petro:

Men selv om språkundersøkelser kan gi svært forskjellige resultater, finnes det noen få faste mønstre. Når folk blir spurt om hvilket språk de føler seg mest komfortable med å snakke, har det lenge vært en 50/50-fordeling, men når meningsmålerne ber folk velge mellom å fylle ut et skjema på russisk eller ukrainsk, velger over 80 prosent russisk. Dette stemmer overens med andre undersøkelser som viser at 22 prosent av de ukrainske innbyggerne beskriver sine ferdigheter i ukrainsk som «svake». Kanskje det mest overbevisende målet på personlig språkpreferanse i Ukraina i dag er personlig internettbruk, hvor 84 prosent av tekstmeldingene er på russisk.

Selv blant unge mennesker (14-29 år) i Kiev, snakket 50 % bare russisk hjemme, skriver Petro og bruker som kilde: https://www.radiosvoboda.org/a/what-ukrainians-speak-at-home/28994291.html – som finansieres primært av U.S. Agency for Global Media (USAGM) og, særlig etter 2024, av EU.

I noen land (f.eks. Sveits, Belgia) finnes flere likestilte språk. Det går an. Men man har altså valgt en annen linje i Ukraina, og slikt blir det krig av.

Krig er det sannelig blitt, først mellom Østerrike/Ungarn/Tyskland mot bolsjevikene, to ganger. Så fulgte USAs skjulte krig først mot Sovjetunionen, dernest mot Russland (bl.a. med NATO utvidelser). Og nå er hele Europa med i krigen mot Russland. Ukraina er krigens slagmark for tredje gang og har absolutt ingenting å tjene på dette. Ukraina kunne ha levd i fred med to eller flere offisielle språk, religionsfrihet og politisk frihet, men det var noen som ikke ville det slik.

Julia

16.05.2026 /

Her i Norge får vi høre fint lite som kan gi oss en mer nyansert forståelse av krigen i Ukraina. De av oss som prøver å forklare at det som skjedde der i 2014, var et USA-ledet kupp, at Zelenski senere ble valgt (med over 70 % oppslutning) fordi han talte for fred med Russland og nettopp ikke NATO-medlemskap, blir møtt med det hånlige budskapet at vi farer med “Putins talepunkter”.

Når Putin gang på gang har prøvd å forklare hva som var Russlands mål, ble han ikke hørt, fordi det han sier jo er “propaganda”, til forskjell fra det våre vestlige ledere sier, som jo er “informasjon”.

At EU-landene nettopp har bevilget et lån på 90 milliarder Euro til Ukraina, et lån som skattebetalerne vil måtte betale, det snakkes det mindre om. At levestandarden raser nedover i EU-land og at velgere derfor vender ryggen til de tradisjonelle partiene, snakkes det heller ikke mye om.

Og hvorfor raser levestandarden nedover i EU? Bl.a. fordi våpenimport til Europeiske NATO-land økte, i perioden 2021 til 2025 med 143 %. Europeiske land står nå for 33 % av verdens våpenkjøp.

Amerikanske kampfly og langtrekkende luftvernsystemer dominerte innkjøpslistene. F-35 er symbolet på denne utviklingen. Ved utgangen av 2025 hadde tolv europeiske land bestilt 466 av Lockheed Martins femtegenerasjons jagerfly. … Flyet er enestående – og det er også et knutepunkt i et målrettings- og etterretningsnettverk som styres av USA. Å fly F-35 er å operere innenfor en arkitektur som Washington kontrollerer: nemlig programvareoppdateringene, oppdragsdatafilene og integrasjonen i den bredere, USA-ledede kommandostrukturen. De europeiske statene som anskaffer det, kjøper ikke bare et fly. De velger en grad av operativ avhengighet som begrenser deres handlingsfrihet i ethvert scenario der europeiske og amerikanske interesser divergerer. [Kilde], [AI-oversatt]

Europa ruster altså voldsomt opp (Tyskland er dessuten blitt verdens fjerde største våpeneksportør) angivelig fordi Russland fører en “uprovosert fullskalakrig” mot Ukraina. Men var krigen virkelig uprovosert? Og var det en fullskalakrig? I februar – mars 2022 var det bare 150-180 tusen russiske tropper som gikk inn i Ukraina. Selv et lite land kan ikke erobres av 150-180 tusen mann. Først i september samme år økte antallet til 250-300 tusen pga av “delmobilisering”, igjen langt fra det som skal til for å okkupere et land.

Vi fikk aldri høre hva Russlands mål var, blant annet fordi Tucker Carlsons lange intervju av Putin ble latterliggjort i vår presse og raskt føyset til side. Det er ikke meningen at vi skal forstå hvorfor Russland mente de måtte gripe inn i Donbas. Det er heller ikke meningen at vi skal vite at Putin og Zelenski faktisk sluttet fred i Istanbul i 2022.

Og her kommer Tucker Carlson igjen inn i bildet. Han har nemlig nå intervjuet Iuliia Mendel, som var Zelensky’s pressetalskvinne fra 2019 til 2021. Før den tid hadde hun vært en meget kjent journalist. Hun skrev også for flere kjente aviser i vesten, som NY Times (bl.a. en artikkel i 2019 om hvordan Joe Biden hadde fått fjernet den ukrainske riksadvokaten som etterforsket Burisma).

Hun skriver for tiden en bok basert på et stort antall samtaler hun har hatt med ikke-navngitte personer i Zelenslys innerste krets og andre. Hun har nok forberedt seg til samtalen med Tucker Carlson, fordi hun har et budskap både til oss – folk i NATO-land – og til russerne: Budskapet er: Denne krigen er i ferd med å tilintetgjøre Ukraina.

NATO var overhode ikke på dagsorden, hverken for Ukrainerne eller for Zelensky da hun jobbet for ham. Sier Iuliia Mendel. På det tidspunktet var Zelensky enda opptatt av fred med de russisktalende opprørerne i Donbas og med Russland. Men han ble truet på livet, rett og slett, av ytterliggående nasjonalister. Selv NY Times kom med en forsiktig innrømmelse om dette den 10. februar 2022.

Kanskje det viktigste av det Iuliia Mendel sier, er at under forhandlingene som startet allerede i februar 2022, ble partene, altså Putin og Zelensky, egentlig helt enige. Avtalen var så godt som i boks. Det dreier seg om det man gjerne omtaler som Istanbul-avtalen. Dette er en brikke som systematisk utelates fra det vestlige narrativet. “Men så var det denne Johnson…,” sukker hun. Boris Johnson, altså.

Zelensky har siden snudd kappen etter vinden gang på gang på gang, sier Iuliia Mendel. Han er som Ibsens løk, bare skall på skall – en skuespiller av rang – lettere hysterisk, uten empati, og uten reell forståelse av virkeligheten. Han omgir seg med folk som jatter med ham og Yermak. De to klekker ut egne intriger på bakrommet – hun vil ikke gå i detaljer om intrigene, men man aner at det dreier seg om penger. Spurt om Yermak, gyser hun. Han er en “ondartet, paranoid psykopat”, sier hun. Det er de begge, legger hun til.

Ikke rart at Zelensky er paranoid. Han har kanskje ikke alltid vært det, men det Iuliia Mendel ikke nevner, er at han holdes i ørene av farlige etno-ekstremister som Andriy Biletsky,

who in 2010 reportedly called for Ukraine to “lead the white races of the world in a final crusade” against what he described as “Semite-led Untermenschen” – or subhumans. [Kilde: France 24]

Og Biletsky er langt fra alene. Zelensky er dessuten hatet av mange, ikke minst av sine fengslede politiske motstandere, av folk han undertrykker – i praksis mesteparten av det som er igjen av befolkningen. De var en gang 40-42 millioner, men nå er de kanskje 25 millioner hvorav 11 millioner er pensjonister som får 75-200 $ i måneden. Og Ukraina er langt fra noe lavkostland. Det har vært en hard vinter. Folk fryser og sulter i hjel. Sier Iuliia Mendel.

Spurt om hvor mange som er drept i krigshandlinger, uttrykker hun mistillit til offisielle tall på begge sider, men – sier hun – bare i Mariupol er det rundt 20 tusen ukrainske graver.

Vestens Zelensky-myte skjuler hans tilsynelatende sug etter stadig mer makt. Vestens ledere vet om, men overser, korrupsjonen fordi man ikke vil svekke hans stilling. Å støtte opp under ham anses som ensbetydende med å støtte opp om Ukraina. Men, sier Iuliia Mendel, hverken Zelensky eller de som sender ham penger og våpen støtter opp om Ukraina. Tvert imot.

Hun var selv til stede på et møte i Paris mellom, ja, nettopp Zelensky og Putin i 2019. Zelensky lovet Putin at Ukraina aldri ville bli NATO-medlem. Men så forandret han helt plutselig retning. Midt i et intervju på TV, var det som om han fikk en ide. Og etter det har NATO-medlemskap vært et av hans betingelser for fred.

Hun gir flere eksempler på hvordan han stadig endrer betingelsene for fred, slik at det blir umulig å oppfylle dem. Poenget hennes er at Zelensky ikke under noen omstendigheter vil at krigen skal slutte. Slik hun ser det, er krigen blitt et modus vivendi for ham. I den anledning tegner hun et nokså gjenkjennelig portrett av en diktator som har låst seg inn i et kognitivt bur.

Og det er ikke tvil om at han er en klassisk diktator. Hun forteller om løgnpropaganda, om manglende selvbeherskelse og raserianfall, avstraffelser og bestikkelser. Folk som kritiserer ham blir sendt til fronten. Der sultefores folk og fryser av seg fingre og tær fordi de ikke er skikkelig utstyrt. Selv folk fra sikkerhetstjenesten er blitt sendt “som straff” til fronten.

Alle er redde. Zelensky kjenner ingen grenser. Det er problemet. Jeg sitter her i dag fordi jeg vet han står litt ustøtt nå. Jeg vet at det er mange rundt ham som vil ha fred nå. Jeg hadde ikke lyst til å kaste dritt på ham, men jeg sitter her fordi også jeg vil ha fred. Og denne fyren vil finne på hva som helst …for å forlenge krigen og få mer penger. Han vil ikke begå politisk selvmord. Å avslutte krigen er politisk selvmord.

Intervjuet er langt. Blant annet fordi hun ikke kort kan vise til tall og utilgjengelig statistikk. Hun må tegne et bilde gjennom eksempler. Dessuten må hun være svært forsiktig for at ikke det hun forteller kan spores tilbake til hennes kilder.

Den russiske pressetalskvinnen Maria Zaxharova morer seg over Iuliia Mendels beretning om Zelenskys mange 15-minutter-lange dobesøk med påfølgende personlighetsendring. Den beretningen har også vestlig presse festet seg ved. Men Zaxharova la til at det også er mye annet snadder i intervjuet. Og det er det virkelig!

Intervjuet er altså her.

Budskapet til russerne fremfører Iuliia Mendel til slutt direkte til kamera, på russisk. Det er rettet til Putin. Hun appellerer til det han selv har opplevd og trygler – for å si det slik – trygler ham om hjelp til å avslutte krigen. Vestlige og ukrainske media er i harnisk over at hun har “humanized Putin” – altså at hun snakker til ham som til et menneske.

***

Jeg finner oppslag om dette intervjuet i kun 2 norske aviser, Aftenposten og Dagbladet. Jeg abonnerer ikke på noen av dem og kan derfor bare gjengi overskrifter.

Aftenposten:

Iuliia Mendel, tidligere presserådgiver for Zelenskyj, kritiserer nå Ukrainas president og hevder han er en diktator og hinder for fred. Under et intervju med Tucker Carlson fremmet hun korrupsjons- og rusanklager mot Zelenskyj, mens forsker Oleksandra Deineko mener dette er strategisk desinformasjon.

Dabladet:

Pepres av eks-sekretær: – Han er ond
Tidligere pressesekretær langer ut i intervju med kontroversiell podkastvert.
«Fullt av løgner», skriver ukrainsk avis.

***

Jeg vil nevne noe jeg fant påfallende ved intervjuet: Ikke på noe tidspunkt nevnte Iuliia Mendel eller, for den del, Tucker Carlson, gruppene som i vestlig presse vekslende omtales som “høyreekstremister, “ultranasjonalister”, “neo-nazister” eller “fascister”. Jeg kaller dem for etno-ekstremister. Tausheten om noen mektige menn og de væpnede gjengene de leder må ha vært avtalt. Jeg kan bare spekulere om årsaken.

Det jeg imidlertid vet er at Iuliia Mendel etter intervjuet ble ført opp på den ukrainske hitlisten Mirotvorets, hvor også den sveitsiske forfatteren Jacques Baud står oppført. Årsakene til at hun føres opp fremgår av det som må være en ukrainsk avis. For å balansere tilføyer jeg link til (russiske) Pravdas beskrivelse av Mirotvorets.

Feigt

20.03.2026 /

Klassekampen, altså! I dag presterte avisa faktisk en ganske uhederlig svartmaling av narrative opponenter.

Jo Skårderud signerte en artikkel med mellomtittel: “Deler av norsk fredsbevegelse bruker KI-videoer til å spre en helt egen fortelling om Iran-krigen.”

Jeg har ikke tid til å skrive dette her! Jeg må rekke et fly og en påfølgende lang reise. Så dette blir kort og sint.

Men jeg må påpeke at alle de stridende partene, inkludert Iran og dets allierte, har tilgang til sattelittbilder. Også av situasjonen i Tel Aviv. Og det er nok ikke tvil om at situasjonen der er langt verre enn det Netanyahu vil at vi skal vite. Noen av de satelittbildene har den ikke-redaktørstyrte frie pressen fanget opp.

Ja, det er en narrativ krig minst like mye som det er en militær og økonomisk krig. Og EU/EØS-stater er nok en gang part i den, om de vil eller ei. Vi deltok entusiastisk i stedfortrederkrigen mot Russland, og EU støttet varmt utslettingen av palestinere i Gaza (noe vi her til lands ble forskånt fra å høre/se mye om.) Men denne krigen vil koste oss alle langt, langt mer. Nå nøler selv EU/EØS.

De prøver i det lengste å ikke fornærme keiseren. Derfor er NRK-journalister ikke frie. Det er for så vidt helt forståelig at en statlig kanal må ta hensyn til norske utenrikspolitiske interesser. Det som ikke er forståelig er at Klassekampen ikke kan utfordre både NRK og staten. Men med 12 USA baser på norsk jord, en av dem ikke langt fra der jeg bor, kan man kanskje forstå at også Klassekampen går med lua i hånden.

Jeg skulle ønske Jo Skårderud hadde sett kveldens sending fra den spanske statlige nyhetskanalen RTVE 24 horas. I kveld viste de hvordan Tehrans borgere nå feirer høytiden – sorgløse, skravlende, handlende… og halvparten av kvinnene var barhodede.

Også i Israel hadde RTVE en reporter, men sendingen derfra ble avbrutt pga. bomber.

Svar til en marxist

17.10.2025 /

Jeg er helt enig i at det er storkapitalen som rår.

Jeg er helt, helt enig at vår “styrking av demokrati og menneskrettigheter” i utlandet sorterer under “utenlandsk innblanding”. Det skulle tatt seg ut om etiopierne opprettet et enormt fond for å fortelle skandinaver hva som er rett og galt og hvordan vi burde tenke om dette og hint (jf. USAID og NED).

Jeg er enig i at vårt NATO-medlemskap ikke beskytter Norge; at det er et redskap for å styrke USAs hegemoni.

Jeg er selvfølgelig enig i at vi ikke har pressefrihet – ettersom pressen, de sosiale mediene og de store filmselskapene, osv., eies av storkapitalen. Narrativet er til enhver tid ikke vårt eget, men deres.

Det er nok ikke helt likegyldig hvilket parti kommer til makten ved valg, men som vi har sett i Storbritannia, går det gale veien for folk flest uansett. Jeg husker ikke hvilket parti som hadde makten da el-kraften, vår felles el-kraft, vår kronjuvel, ble stjålet fra oss og lagt ut på markedet til høystbydende. Nå forteller AP at vi skal takke for at man “gir” oss Norgespris – veldedighet! Det blir veldig dyrt for Staten, får vi høre.

Joda, pressen tillater litt kritikk, litt opposisjon. Særlig om mindre vesentlige saker.

Men akkurat nå er jeg mest opptatt av sionismen. Det som har skjedd i Gaza, og som vil fortsette å skje i Gaza, er riktignok ikke det eneste folkemordet siden annen verdenskrig, men til forveksling likt det som skjedde da. Jødene var “untermenschen”, slik palestinere er det i dag. (I vår russofobiske tilstand glemmer vi gjerne at også østeuropeere og russere var “untermenschen”, og at også de ble begravd levende, brent inne i kirker, sultet ihjel osv.)

Over tid har deler av USAnsk og europeisk kapital sett seg tjent med å alliere seg med Sionister. For ordens skyld vil jeg presisere at Sionisme har ingenting med religion å gjøre! Sionisme er et rasistisk og ofte aggressivt ekspansjonistisk verdensbilde som bruker jødedommen som påskudd.

Hvorfor alliansen er blitt så sterk, vet jeg ikke. Men at den er sterk, er det ikke tvil om. Det finnes de som har hevdet, blant dem Charlie Kirk, at Trump rett og slett er redd for Netanyahu.

EU har et påfallende tett samarbeid med Israel:

Historisk sett er EU Israels største handelspartner, og begge sider samarbeider gjennom rammeverk som assosieringsavtalen (1995) mellom EU og Israel og en rekke sektorspesifikke avtaler som dekker vitenskap, teknologi, energi og kulturutveksling.
(KIlde: svar på et AI-søk)

Dette er påfallende i lys av FNs utallige fordømmelser av Israel. Forholdet mellom Storbritannia og Israel er spesielt verd å merke seg.

I 2023-24 ble den bilaterale handelen verdsatt til rundt 10 milliarder pund, hvor Israel eksporterte høyteknologisk utstyr, legemidler og forsvarsvarer, mens Storbritannia leverte maskiner, finansielle tjenester og forbrukerprodukter. De to nasjonene samarbeider tett om terrorbekjempelse, cybersikkerhet og forsvarsforskning. Felles øvelser og avtaler om deling av etterretningsinformasjon gjennomføres gjennom Storbritannias forsvarsdepartement og Israels forsvarsdepartement, samt via NATO-relaterte kanaler der Storbritannia deltar.

(min utheving) (ibid)

Sionismens enorme makt i USA, i EU og i UK er altså påfallende, men endrer ikke det faktum at det til syvende og sist er storkapitalen som rår.

Det er helt urealistisk, nå, å gå til frontalangrep mot storkapitalen. Det gjør ingen av partiene på den såkalte venstresiden på Stortinget. Partier som FOR (Fred og Rettferdighet) og Storbritannias Worker’s Party og Jeremy Corbyn’s Your Party er så små at de overhode ikke synes i landskapet.

Det er derimot langt mer aktuelt å gå til frontalangrep mot sionismen i USA, i EU og i Storbritannia. Det vi har vært vitne til de siste par årene – i realiteten helt siden opprettelsen av staten Israel – og det vi vil fortsette å være vitne til de neste årene er så sjokkerende at folk som ikke er aldeles avstumpede reagerer.

Det mange også kjenner på – nettopp i USA, UK, Frankrike og Tyskland er mistillit og sinne mot “eliten”, “the political establishment”, dvs såkalt “sentrumspolitikk”. De sosialdemokratiske partiene har alle gått i Tonny Blairs spor som ulver i fåreklær. Derfor omfatter sinnet også “venstre-politikk”, som har erstattet krav om rett til verdige levekår og utdanning med liberal identitetspolitikk – som vel og merke ikke koster en krone på statsbudsjettene.

Vi ser derfor at velgere vender seg til partier som pressen stempler som “populistiske” eller “ytre-høyre”. Noe disse partiene har til felles er at de ikke vil bruke skattepenger på krig og at de vil begrense innvandring.

Dette med innvandring er alvorlig fordi det jo nettopp er storkapitalens neo-koloniale kriger og utbytting som har forårsaket innvandringsflommen. Siden fødselstall i Vesteuropa går ned, og siden GDP-vekst er avhengig av befolkningsvekst, vil storkapitalen dessuten gjerne opprettholde immigrasjonsstrømmens billige arbeidskraft. Det vil vanskelig la seg gjøre å forhindre sosial uro ved intens tilstrømming av desperat fattige og traumatiserte mennesker.

I kampen om skrumpende velferdsgoder, utvikles lett aggresjon mot fremmede. Det er antakelig et faktum at noen velgere av populistiske partier faktisk er rasistiske, men flertallet av dem er nok ikke det, selv om de kanskje misliker de fremmedes skikker. La oss kalle det de lider av for fremmedfrykt. Etterhvert som de blir kjent med hyggelige mennesker fra kulturer de er skeptiske til, slipper fremmedfrykten taket.

I mellomtiden er de dypt opprørte over det som har skjedd i Gaza og det som vil fortsette å skje i Gaza og Vestbredden. Det har vært kolosssale demonstrasjoner i sommer og høst, sant nok ikke bare mot folkemordet. Det er i det hele tatt mye sinne ute og går. Og mange har fått med seg statenes vanvittige bruk av midler til krig og opprustning.

Tiden er inne, foreslår jeg, til å gå hardere til verks mot Sionismen og vestens krigshissing.

Mot hvem? For hva?

22.03.2025 /

I Norge hører jeg stadig oftere snakk om EU. “Vi må holde sammen,” heter det.

Starmer og Macron snakker om å sende 20 000 mann som fredsbevarende styrke til Ukraina for å overvåke en ev. “våpenhvile”. “Fredsbevarende styrke”? Bemannet av Storbritannia og Frankrike som har besluttet å ruste opp med astronomiske summer for å krige med Russland? Tyskland snakker til og med om å skaffe atomvåpen. Russland ville naturlig nok oppfatte slik en “fredsbevarende styrke” som en fiendehær.

EU er i ferd med å bli en militærallianse mot Russland. Det at Russland har ydmyket NATO og Europas ledere (inkludert de norske) er ikke til å holde ut. Også pressen må føle seg rimelig flau etter å ha heiet på sanksjoner og opprustning, demonisert Putin, lovet seier over Russland og fremstilt Ukraina som et demokrati.

Mette Fredriksen skriker at Russland er Europas største trussel. Keir Starmer maser om å patruljere Ukrainas luftrom med “flere dusiner” Typhoon- eller F35-fly for å støtte soldatene de ønsker å sende dit, fordi, som Starmer sier: “we know one thing for certain, which is a deal without anything behind it is something that Putin will breach.” Jasså, så det vet vi? Formodentlig fordi Putin er ond, mens Ukraina, derimot, (og vi) ikke bryter avtaler?

Vanlige EU-borgere, på sin side, er nok mer opptatt av å beholde helsevesen og skole enn å fortsette krigen i Ukraina. (Slik sett er vanlige EU-borgere ganske forskjellige fra nordmenn.) Men demokrati er ikke et overordnet prinsipp i EU. Så det blir det ikke noe av. I hvert fall ikke i Tyskland. For der har mannen som ikke er kansler (enda) overtalt partiene som tapte valget, til å vedta, i en nasjonalforsamling som i prinsippet er oppløst, noe som det nyvalgte Bundestag som kommer sammen 25. mars ville ha avvist: nemlig å fjerne gjeldstaket.

Tysklands gjeld utgjør nå 62 % av brutto nasjonalprodukt, Med den store satsingen på særlig forsvar skal det lånes mer enn en billion euro, slik at gjelda vil øke til minst 90 % av BNP. Tysklands status som en solid lånetaker vil bli svekket. Landet vil måtte betale mer for nye lån, altså renter som går av statsbudsjettet hvert år, og landet vil på sikt måtte ta lån for å betjene lån, osv. Euroen har allerede blitt noe svekket.

Wikipedia har en interessant artikkel om det tyske gjeldstaket, som visstnok ble innlemmet i den tyske grunnloven i 2009. Taket er blitt hevet to ganger siden, står det, i 2022 og 2025, begge gangene for militære formål (” both for the purpose of significantly increasing defense spending.”)

Hva betyr 1 billion?

En milliard har 9 nuller (tusen millioner)
En billion har 12 nuller. 1 000 000 000 000, Det er ganske mye.
I tid, for eksempel, utgjør en billion sekunder – hold fast – 31.688 år. Yepp. Jeg spurte DeepSeek.

Hva betyr dette for Tyskland, mon tro? Hadde jeg vært tysker hadde jeg ikke sett lyst på fremtiden. Tyskland skal blant annet betale 4,6 milliarder EUR i militærhjelp til Ukraina bare i år. Og de skal gjennomføre en monumental opprustning av forsvaret.

Reaksjoner

Spania, Portugal og Italia er ikke imponerte. Også deres gjeld vil bli dyrere som følge av Tysklands grep. Og de anser ikke Russland som den store faren.

Jeffrey Sachs sier EUs forestillinger er “delusional”. Ola Tunander er snillere og sier EU lever i en boble.

Stjernereporteren Glenn Greenwald kaller EU-toppene for “unhinged”. Det sier han på et av sine time-lange foredrag med tittel European Leaders Make Maniacal Rearmament Vows They Cannot Keep. Jeg anbefaler å lytte til det fra ca. 19 minutter – der han først forklarer hva han står for i kampen for “free speech”, som han mener er mer truet i USA siden 7. oktober 2023 enn selv etter 9/11. Dette fordi AIPAC (USAnske sionister som inkluderer ikke minst evangelister) har skremmende mye makt. For eksempel har de fått myndighetene til i praksis og uten grunnlag i loven å kriminalisere Israel-kritikk. Først på slutten snakker han om Europa, hvis ledere altså er “unhinged”.
(Jeg må innrømme at den som ikke abonnerer på Glenn Greenwald får mye uønsket reklame med på kjøpet.)

Også mester Mearsheimer, kaller EU-toppene for “delusional”. Når han blir spurt: “Tror de virkelig på det de sier – at Putin eller Russland er en reell trussel mot Europa”, blir den smarte gamle statsviteren unnvikende “Tja, tro og tro….” Men det han så sier slo ned som en stein i min brønn:

USA har kontrollert Europa siden annen verdenskrig. Europa har til gjengjeld vært USAs tro tjener, økonomisk, militært og diplomatisk (ikke minst i FN). USAs utenrikspolitiske kurs, “the rules-based order”, har vært vår utenrikspolitiske kurs. Vår “frie”, liberale verden skulle sluke land etter land. Nå er Europa i forfall, svekket industrielt, splittet politisk og utmattet militært og USA er mindre interessert i oss enn i BRICS. EU er gjenstand for sentrifugale krefter.

Hvilken visjon skal nå holde EU sammen? Hva er nå EU-motoren? Mearsheimer sier: Russofobi. Russofobi er heretter vår raison d’être.

Litt av et samlende prosjekt, hva?

Enn om Trump …

05.03.2025 /

Ja, enn om han “tar” Grønland? Hva gjør vi da? Bortsett fra å protestere, mener jeg. For protestere kan vi, og gjør vi, støtt og stadig. Men hva gjør vi? Trump vil selvfølgelig iscenesette “grønlandsk aksept”, på den ene eller den andre måten, for eksempel ved å “frigjøre” Grønland fra Danmark, ved å mobilisere deler av befolkningen på Grønland til å ønske USAnsk overtakelse velkommen.

Man må huske på at selv om bevilgningene til USAID og NED er kuttet nå, betyr ikke det at Trump og hans team ikke kan skru på kranen igjen, men til fordel for prosjekter som er i deres interesse. Det kan for eks. gis massiv støtte til NGOer og opptil flere “uavhengige aviser” som agiterer for løsrivelse fra Danmark og til diverse prosjekter for å lette hverdagen for den grønlandske befolkningen.

Se hva CIA skriver om Grønland. Naturressursene inkluderer kull, jern, bly, sink, molybden, diamanter, gull, platina, niob, tantal og uran, dessuten vannkraft og ganske sikkert olje og gass. Mye fint å hente der, altså. Rent bortsett fra kontrollen over Nordkalotten.

Ja, jeg tenker faktisk vi må se i øynene at dette kanskje er et reelt mål ikke bare for Trump men for Pentagon (uavhengig av hvem som bor i det Hvite slottet). Kontroll over Nordkalotten, tenk på det!

Så hva gjør vi? Kan vi løfte så mye som en finger for å komme Danmark til unnsetning? Som Steigan skriver i et hjertesukk 4. mars:

Du får ikke ta ut en patron fra et norsk militært lager uten at det registreres av Pentagon. Alle innkjøp gjøres fra leverandører som er godkjent av Pentagon, og det er gjort på et øyeblikk for Pentagon å lamme det norske «forsvaret» hvis man skulle ønske. Uten overvåkingsdata og satellittkommunikasjon er det norske militæret satt på bakken, blokkert og blindt. Det kan ikke foreta seg noe.

Nei, våre myndigheter vil nok måtte innse at det er fint lite å gjøre annet enn å bite i seg skammen og hilse storebror velkommen på Nordkalotten. Og russerne vil jo ikke komme Danmark til unnsetning, får vi tro.

Den første sten

08.08.2017 /

Du må lese Den første sten av Carsten Jensen. Du bare MÅ lese den boka!

Det er en roman om krigen i Afghanistan. Det kan hende at du, som jeg, tenker, “orker ikke flere romaner om stakkars Afghanistan, avskyr krigsberetninger,” det kan sogar hende du tar avstand fra genre som “aksjon” eller thriller”. Det får ikke hjelpe, denne boka bør være obligatorisk pensum for alle.

Det dreier seg nemlig ikke bare om et land – og tro du meg, forfatteren kan sitt Afghanistan. Jeg må ty til et hjelpeløst sitat fra en bergtatt filmanmelder som på radio nølte et øyeblikk før han fortsatte,”den handler egentlig om… ja, om alt.” Den forteller deg det du ikke ante du ikke visste. Hva verre er, den får deg til å føle deg som et barn som smuglytter når foreldrene snakker om fæle ting som skilsmisse eller har sex, fordi du vet at det angår deg. Du blir truffet, om ikke på side 10 eller 50, så kanskje på side 61. Før eller siden er det deg det gjelder.

Det er en slags dokumentarisk roman. Noe av det jeg synes er mest besnærende, er at forfatteren ikke beskriver psykopater. Hans personer er ikke samvittighetsløse eller kalde, men gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger. Det er et kunststykke å fremstille de fleste avgjørelser slik at leseren tenker, “hm, slik kunne også jeg ha reagert”. Dermed blir krigen ikke absurd — om den er aldri så grufull — ikke noe man bare kan avvise som rene galskapen eller som inkompetanse. Samtidig blir den så komplisert at en enkel menneskehjerne ikke kan favne den, og man famler hjelpeløst etter datamaskinen.

Ja, i dag tyr opplyste folk til datamaskiner når de er usikre, og også det får sin omtale i dette mektige eposet. Og tenk, også i Afghanistan har “alle” mobiltelefoner, unge og gamle. Det hadde jeg aldri trodd.

Selv lenge før starten på Del II, som begynner rundt side 340, og som plutselig får en jeg-forteller, har romanen – for det er jo tross alt en roman, ikke bare dokumentasjon – løftet seg fra bakken i en spiral av hendelser som med nødvendighet fører til en situasjon man ikke aner noen utgang fra. Aktørene har tatt grep de mente var lure, men så viste det seg at det var for mye de har oversett, rett og slett fordi de ikke hadde forutsetning til å vite alt. Og slik er det vel alltid i en krig, uansett hvor gode intensjonene i utgangpunktet er. Det meste er til syvende og sist galt.

Underveis i et stadig mer apokalyptisk landskap på veg inn i en thriller, lurer leseren på om ikke selve plottet bare er en røverhistorie. Kunne noe av dette teoretisk vært mulig? Kan det faktisk ha skjedd? Tja, si det. Et av premissene i denne boka er at om virkeligheten rundt vår deltakelse i fjerne kriger blir for stygg for de folkevalgte hjemme, så kan pressen pålegges munnbind med henvisning til rikets sikkerhet. Jeg regner med at det premisset stemmer med virkeligheten. Så hvem vet hva som skjer egentlig?

Det største spørsmålet er – tenker jeg, når jeg bestemmer meg for å skrive denne hyllesten – vil vi vite hva som skjer egentlig?

Det som ganske sikkert stemmer med virkeligheten er nettopp det apokalyptiske landskapet som er Afghanistan, et sønderskutt land. Skudd for skudd hamrer forfatteren inn informasjonsbrokker om landet. Skudd for skudd, drap for drap skjer mot baktepper – snart det ene snart det andre – som danner en forvirrende men antakelig korrekt gjengitt mosaikk.

I del II tyr forfatteren til et par forfattertekniske knep for at handlingen ikke skal trekke like mye i langdrag som selve krigen: Han gjør blant annet bruk av en sannsigerske og av en usannsynlig begavet guttehvalp. Disse grepene betraktes av noen kritikere som billige og urealistiske triks. Jeg deler ikke deres syn. Mitt syn er at boka er en pedagogisk fremragende lærebok om det meste.

Mitt syn er videre at boka bør oversettes til alle verdens språk og gjøres tilgjengelig for alle som kan lese. Kanskje det da kan bli håp om litt fred i en tid som i stadig flere land må sies å være apokalyptisk.

Til slutt vil jeg nevne at det er første gang på sikkert 30 år at jeg har lest en bok på mer enn 600 sider fra perm til perm på en dag – fra jeg våknet og grep etter den på sengen, til jeg la meg mer enn 16 timer senere. Det gjorde jeg ikke bare fordi jeg ville vite hvordan det gikk, men fordi jeg ville vite om forfatteren kunne gi oss noen “løsning” til slutt på krigen i Afghanistan og lignende kriger.

The Times They Are a-Changin’

20.01.2013 /

Kampsangen til Bob Dylan fikk en hel generasjon til å spisse ører. Uansett hva folk ellers måtte tro på, så trengte ordene hans gjennom og hang i lufta.

Det var flere enn ham. Selv om man ikke nødvendigvis visste hvem som hadde opphavsretten, knurret man “O, ye Masters of War” (Dylan), eller gaulet “this Land is Your Land” (Woodie Guhrie), “We Shall Overcome” (Peete Seeger), Universal Soldier (Buffy Sainte Marie), There But for Fortune (Phil Ochs). Og man “reiste seg”, som det heter. Dvs. man marsjerte mot det ene og det andre; man begynte å gjennomskue øvrigheten, og ungdommene sluttet å adlyde foreldre blindt.

Mange fortsatte nok å adlyde, men de gjorde det ikke blindt. Det var en epoke preget av skinnende øyne og dirrende retorikk. “Håp” var ett av tidens mest brukte ord, og tro var dens underliggende kraft: tro på “rettferdighet”, på “kjærlighet”, på diverse mer eller mindre eksotiske politiske programmer og, om alt annet sviktet, på “auraer”. Dette er alt sammen gammelt nytt.

Så leste vi Lord of the Rings. Det gikk sport i å lese boka om og om igjen. Jeg snakket nettopp i går med en, hvis samboer angivelig leste den 11 ganger. Alle som kunne lese, leste den boka, og alle fikk de samme frysningene ved tanken på Mordor. Så uskyldige vi var!

Og stort lenger drev vi det ikke til i våre bestrebelser på å bringe verden et stykke videre. Det mest grensesprengende vi gjør i dag, er å slå personlige idretts-rekorder og å tro på alternativ medisin, noe jeg parentetisk bemerket mener er uttrykk for emosjonell og mental atrofi.

Det som er greia her, er ikke å drite ut 68-rne. Tvert imot: Troen, kampsangene og retorikken var ikke forgjeves! Diskriminering av svarte i USA ble forbudt, i hvert fall nominelt, og det fulgte en hel rekke lovendringer og holdningsendringer både i USA og i Europa som – for å gjøre en lang historie kort – medfører blant annet at vi i dag ikke lenger synes det er det minste greit å jage ressurssvake utlendinger fra landet.

Men derfra til å mobilisere her, der og alle steder, for en bedre verden også sør for Solen og øst for Månen, der hvor andres misere (vist i korte flimrende sekvenser på TV) gir våre småbarn mareritt, det makter vi ikke.

Det finnes selvfølgelig et vell av grunner til at vår reformiver har lagt seg. Jeg er interessert i å trekke fram kun én av dem.

Da jeg i går diskuterte Lord of the Rings, fikk jeg et øyeblikk lyst til å rope at kulten av den boka førte oss forferdelig på villspor. Uansett hvem det var som leste Lord of the Rings, om det var en muslim, en idrettskvinne, homofil, kineser, sanger eller politi, så ville hun/han enten bli irritert eller sugd inn i, sugd ned i, en malstrøm, hvor det gode og det onde kjemper en kamp på liv og død. Etter slik lesning er det liksom ikke mer å tilføye om noe som helst.

Når vi kommer ut av bokas enorme verden, gjenkjenner vi det onde og det gode overalt. Demokrati versus terrorisme, det demokratiske versus det republikanske parti, det moderate versus det ekstremistiske, vi versus de. Det er ikke lenger politisk korrekt å snakke om de hvite versus de svarte, men vi vet jo alle hvordan korrupsjonen herjer i afrikanske land. Dette er alt sammen klart som dagen. Rettere sagt, det hadde vært klart som dagen, var det ikke for den lille irriterende slangen i Paradiset, slangen som ifølge min barnetro representerer Kunnskap.

Med kunnskap kaster vi steiner ned på eventyrverdenens speilblanke overflate. Vi klarer ikke la være å merke at ikke alt er bra her, ikke alt galt der, og alle de overlappende ringene roter til bildet. Setningene våre blir fulle av forbehold, nyanseringer og presiseringer, og i løpet av få år er vi blitt forvandlet fra barføtte, glødende reformatorer til bleksottige Toyota-kjørende tenkere eller ikke-tenkere.

Det er klart at vi i Norge ser mye klarere enn man gjør i andre land. Dermed er vi kanskje enda mer mentalt og politisk avmektige enn andre. Vi klarer ikke en gang få ned vårt fenomenale energiforbruk, til tross for at vi er verdens rikeste, ev. verdens mest energiforbrukende folk.

Når bildet blir for komplisert, for multi-fasettert, mister vi tråden og går oss vill. Da klarer vi ikke holde fast ved noe som er verdt å sloss for eller tro på. Til tross for at det er aldeles åpenbart at det finnes kjente, konkrete og håndgripelige årsaker til at så mange hjem i USA og Europa ble rammet av “krise”, finnes det ingen handlekraftig, global bevegelse for å bringe mektige menn (oftest menn) til ansvar og for å begrense muligheten til berikelse på andres bekostning.

Klart det er mulig!

Men bildet er komplisert, linjene utydelige. Det finnes ingen klar grense mellom det gode og det onde.

Er det for eksempel ikke slik at mange av krisens “uskyldige ofre” selv var “grådige” og tok for store lån?

Er det for eksempel ikke slik at regimet i Algerie har en bloddryppende historie (Husker du 1996?). I dag den 19.01.2013 når vår utenriksminister fortalte oss at samarbeidet med det algirske militæret for å frigi nordmenn på Statoils anlegg har vært upåklagelig, når vår statsminister skjelvende så det norske TV-publikum i øynene og sa “Jeg fordømmer denne terrorhandlingen og all form for terror”, er det ikke lett å finne materiale om Algirsk statlig terror på nettet. Og hva gjør forresten vi i det blodige Algeri?(*)

Fiendebildet er sammensatt og underlig, og hvordan skulle vi unngå å bli forvirret?

Vel, den økonomiske krisen har ikke rammet oss nordmenn. Enn så lenge. Vi nordmenn er jo så meget mere klarttenkende enn andre. Vi spiser god mat over hele verden, flyr som aldri før, kjøper sko og biler som aldri før, og er åpenbart vinnerne. Og vi skryter av at vi ikke tror på noe, til forskjell fra evangelisk kristne USAnere og ortodokse jøder. (Det med alternativ medisin er ikke tro. Det virker jo.)

Men slik jeg ser det, er det å ikke tro på noe som å skryte av å være impotent.

Dersom en ikke tror på “kjærlighet”, for eksempel, fordi det er sentimentalt vås, er det etter min mening naivt å lure på hvorfor en får potensproblemer etter noen års samliv. Dersom en ikke tror på et rettferdig samfunn, fordi slik tro er barnaktig, bør en i det minste prøve å klekke ut mindre urettferdige alternativer, ellers kan vi risikere å bli innhentet av tilsynelatende uforklarlig tungsinn og følelser av tomhet. Og hvem vet: kanskje vi sågar blir innhentet av kineserne.

For denne gang er vi bare blitt innhentet av Nemesis i Algerie. Når Nemesis er ute og går, tas det ikke smålige hensyn. Det er ikke pent å drepe uskyldige, det er så. Men da bør vi kanskje ikke samarbeide med dem som har drept uskyldige over mange tiår.

________________________________________________________________________

*Algerie har siden 1991 slått hardt ned på (les: drept og torturert) medlemmer av islamske grupper, også moderate. Ved valg til nasjonalforsamling i 1991 vant det islamske FIS en brakseier, og militæret tok over makten for å unngå dannelsen av en islamsk stat. I 1996 pågikk en hel serie uhyrlige massakre av islamske miljøer, og såkalte hevnmassakre av blant annet kvinner og barn. Avisa Guardian mer enn antydet at de såkalte hevnmassakrene i realiteten ble begått av statlige agenter i et forsøk å diskreditere islamister. Personlig har jeg meget gode grunner til å tro at USA støttet regimet i denne perioden. Men det kan jeg ikke dokumentere, fordi jeg kan ikke bevise at samtalen jeg på den tiden hadde med en CIA-agent stasjonert i Algerie, fant sted. Det var valg igjen i 2012. Valget ble boikottet av de fleste.

Nytter det?

17.07.2011 /

I Klassekampen lørdag 16. juli 2011 er det en artikkel av Jo Stein Moen om det væpnede kuppforsøket i Spania i 1981. Artikkelforfatteren oppfordrer for øvrig leseren til selv å se på fjernsynsopptak fra parlamentet da Guardia Civil braste inn og begynte å skyte (Google: Tejero + “golpe de estado”).

Han gjør rede for hendelsene, som han mener var i direkte forlengelse av det nylig avsluttede diktaturet (Franco døde i 1975), for så å sveipe tilbake til borgerkrigen som innledet diktaturet. Den spanske borgerkrigen hadde som kjent ringvirkninger her i Norge.

Og det er her, ved borgerkrigen, at jeg brått glemmer å puste. For jeg får nå servert en lang liste av norske folk – kvinner som menn – og organisasjoner som på ulike måter engasjerte seg i en etter måten fjern krig. Forfatteren spør: “Hva fikk folk over hele landet til å samle inn penger, klær og hermetikk, og fagorganiserte til å akseptere ekstrakontingent…i ‘de harde 30-åra’?” Ja, hva var nå det? Han fortsetter: “Fellesnevneren var en følelse av det dypeste alvor….”

I sammenligning er vi, i 2011, halsbrekkende frivole, synes nå jeg. Hvorfor er vi det? Det er sant at materielle kår i Norge er uendelig mye bedre i dag enn de var på tretti-tallet, og det er fristende å tenke at velstand avler uansvarlighet. Men bi litt: Sammenfall i tid av to omstendigheter betyr ikke at det ene må være avledet av det andre. Det finnes vel også andre omstendigheter som preger vår tid? Kanskje vår politiske letargi kan skyldes noen av dem.

I mine forsøk på å engasjere folk til å bry seg om det jeg synes er de store temaene, møter jeg ikke mye kynisme, likegyldighet eller USAnsk uvitenhet. (Til forskjell fra annen uvitenhet er USAnsk uvitenhet himmelropende virkelighetsfjern og dessuten katastrofal.) Det jeg møter er en trist erkjennelse av at det ikke nytter: “Uansett hva vi tenker og mener, så nytter ingenting. Da er det like greit å tenke og mene minst mulig, for ellers blir vi jo så triste,” sier de i de tusen hjem, tror jeg.

Jeg ser at Klassekampen gjør sitt for å prøve å overbevise oss om at det nytter likevel, og jeg takker Jo Stein Moen for en tankevekkende artikkel.

© 2026 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑