Med fordelingspolitikk mener jeg ikke bare fordeling internt i ett land, men også fordeling med det globale sør.
Mens jeg enda abonnerte på Klassekampen – det er en stund siden nå – var det hver uke en stor artikkel skrevet av en økonom. Nettopp den artikkelen var viktig for meg, da jeg prøvde å overbevise min nærmeste kollega, utdannet siviløkonom, at kapitalismen var i ferd med å kjøre oss alle i grøfta (jeg hadde lest min Piketty). Kollegaen mente jeg var uvitende (noe jeg selv skjønte jeg var), og jeg mente han var reaksjonær (noe han enda er).
Økonomene som byttet på å skrive ukens økonomi-tekst i KK rustet meg for mine daglige dueller med siviløkonomen. De lot til å ha tro på at en annen ordning var mulig. Det ble dessuten klart for meg at det var i ferd med å vokse fram en generasjon progressive økonomer som riktignok ikke våget å gjøre mye av seg i landskapet.
Boka Never Let a Serious Crisis Go to Waste (2013) var derfor en åpenbaring! Der forklarer Philip Mirowski nemlig at det var aldeles umulig å få jobb som økonom for andre enn markedsfundamentalister. Neoliberalismen var blitt så innarbeidet over alt, at enhver innsigelse mot den styrket disiplene i troen på at de hadde sett lyset. Ingen universiteter i USA (som jo er avhengige av rike sponsorer) og ingen bedrift våget å ansette andre enn neoliberale økonomer.
Jeg slukte boka. Den introduserte meg dessuten til røttene bak neoliberalismen, Mont Pelerin Society. Jeg syntes det han skrev om MPS hørtes ut som en konspirasjonsteori. Jeg trodde rett og slett ikke på ham, men fordi alt det andre han skrev lød så riktig, glemte jeg ikke MPS. Og nå mer enn ti år senere, får jeg bekreftet, og det til gangs, det han skrev den gang.
Han var åpenbart en ensom fugl. I årene som fulgte fant jeg imidlertid flere bøker av progressive økonomer som titulerte seg som historikere (økonomisk historie) eller sågar som antropologer. Dette var altså økonomer som seilte på bokhimmelen under “falske flagg”.
Er en annen verden mulig? En mer rettferdig verden?
Akkurat nå ser det dårlig ut, i hvert fall for EU som satser alt på militær keynsianisme, d.v.s. opprustning og mer opprustning. Samtidig uttrykker vanlige folk nettopp i EU, om ikke her i Norge, stadig mer høylydt mistillit til den politiske eliten. I Storbritannia har voksende deler av befolkningen opplevd regelrett nød i mange år nå. Jeg nevner Storbritannia fordi det nettopp der nylig ble stiftet et nytt parti “to take on the rich and powerful and to campaign for the redistribution of wealth,” for å sitere BBC (som slett ikke ønsker det nye partiet velkommen).
Min tidligere kollega, siviløkonomen, forklarte den gang at økonomi er som en naturkraft: vi må bare lære å leve med den. I dag våger jeg å påstå at det er tull. Det våger jeg fordi jeg etterhvert fant stadig flere nettsider, videoer og bøker som lærte meg litt om økonomi.
Vi former nemlig økonomien; den former ikke oss. Det som derimot er avgjørende er hvem “vi” som former økonomien, er.
Det som følger er en liste over dem som har lært meg noe om økonomi. Dessverre er alle mine kilder (med unntak av én eneste oversatt bok) på engelsk. Jeg har ikke saumfart norske kilder, men det finnes sikkert noe å hente også her.
- Øverst vil jeg nevne vår egen Glenn Diesen. Hver dag legger han ut samtaler med statsvitere, fonds-forvaltere, forretningsfolk mm. Samtalepartnerne kommer fra ulike verdensdeler og har ulike synspunkter om ulike temaer, bl.a. om geopolitisk økonomi. Men neoliberalisme later til å stå dem alle fjernt.
- Jeg tipper at Corbyn og hans nye parti samarbeider tett med New Economics Foundation og at de har gjort det lenge. Jeg tipper at de er forberedt, denne gangen, med konkrete – svært konkrete tiltak. New Economics Foundation har også en nettside som heter “Change the rules“.
- Radhika Desai omtaler seg som en marxistisk økonom. Jeg vil anbefale hennes analyse, i en samtale med Glenn Diesen, av “neoliberalisme”. Hvis man ikke tidligere er kjent med begrepene “rentier capitalism” (jeg har ikke funnet noe norsk begrep for dette, men Wikipediaartikkelen tilkarringsvirksomhet forklarer fenomenet) så går det fort i svingene.
En bokanmeldelse på dansk forklarer “rentierkapitalisme“. - Jason Hickel’s årelange kamp gjelder vår økonomiske utbytting av 3.verden, selv om han kanskje er best kjent for sine veltalende bidrag til miljø- og klimasaken. Jeg anbefaler særlig boka The Divide – Global Inequality from Conquest to Free Market (1923). Han skriver vakkert og forståelig, samtidig som han nå har muligheter til å bidra med data vi ikke vil få se andre steder. Jason Hickel har en substack-konto, men skriver relativt sjelden der.
- Michael Hudson er et unntak på mange måter. Han er alt annet enn ung. Og han var en ekte Wall Street økonom. Til overmål viser han mye til “klassisk økonomisk teori” (Adam Smith, som han påstår dagens neoliberalere ville ha kalt marxist om de faktisk hadde lest ham). Hudson var kritisk til oppdragsgiverne sine fra starten av, likevel brukte de ham fordi han var smart. I mange år nå, har han sammen med en indisk-kanadisk økonom, Radhika Desai. bidratt til det flotte nettstedet Geopolitical Economy. Han har skrevet flere bøker enn jeg kan liste opp. Men jeg vil nevne Killing the Host. Undertittelen er: How financial parasites and debt bondage destroy the global economy.
- Geopolitical Economy drives av Ben Norton. Ben Norton er en usedvanlig veltalende og pedagogisk formidler! Jeg har muligens lært mer om økonomi av ham enn av noen annen. I episoden How corporate landlords are taking over society ber han Michael Hudson forklare hvordan “finansialiseringen” av økonomien nærer en parasittklasse som forvansker livet for oss.
- David Gibbs er ikke økonom, men historiker. I 2024 utga han imidlertid boka The Revolt of the Rich – How the Politics of the 1970s Widened America’s Class Divide. Den kan leses som en lærebok om neoliberalismens fremvekst; om klassekamp, rett og slett. Her får vi også se hvordan Mont Pelerin Society systematisk beredte grunnen for spetakkelet vi ser i dag.
- Også Rutger Bregman er historiker. I boka Utopia for Realists agiterer han for borgerlønn.
- Kate Raworth, derimot, er økonom til gangs. Hennes bok Doughnut Economics: Seven Ways to Think Like a 21st-Century Economist (2017) er blitt en klassiker for dem som vil vite hvordan økonomi kan gagne vanlige folk i nord og sør.
- Ha-Joon Chang er fra Sør-Korea. Han er venn med alle, selv med den fryktelige Friedrich von Hayek. Det som er fint med ham er at han mener oppriktig at vi alle må prøve å forstå litt om økonomi hvis vi skal kunne benytte oss av våre demokratiske rettigheter og utøve medbestemmelse. Han har skrevet en ganske pedagogisk bok – en slags innledning til økonomi: Economics: The User’s Guide.
Men jeg vil først og fremst anbefale boka Edible Economics – A hungry economist explains the world. For dem som er interessert i mat, og selv for dem som ikke der det, er dette festlig lesning. Og den er langt fra tannløs. - For dem som spent følger med Trumps kamp mot BRICS, kan det være verdt å følge youtube-kanalen til Sean Foo fra Singapore. Som Wikipedia-siden om ham viser, har han en svært broket bakgrunn, men han er åpenbart en meget smart ung mann. Engelsken hans er utfordrende.
- Jeg hadde nesten glemt den store Thomas Piketty! Jeg vil påstå at hans to monumentale verk om kapital (2013 og 2019) medførte et paradigmeskifte i diskursen om økonomi. Det er dessuten vel verdt å følge med bloggen hans i Le Monde (både på fransk og på engelsk).
Men nå ser jeg det faktisk finnes en norsk oversettelse” av en av hans bøker
En kort historie om likhet.
Jeg siterer utgiver: “De økonomiske spørsmålene er altfor viktige til å overlates til en liten klasse av eksperter og ledere, hevder Piketty. At folk flest tilegner seg denne kunnskapen er avgjørende hvis vi skal få endret på maktforholdene i samfunnet. Denne boken er hans bidrag til endringen”