Det forekommer nå og da at jeg støter på en gammel venn – snart den ene, snart den andre fra en av mine mange fortider. Det er hver gang like underlig å ta opp tråden: Jeg konverserer velvillig nervøst:
Lever moren din enda? Hvordan gikk det forresten med …? Spiller du fortsatt? Er du fortsatt sammen med …? Bridge? Aldri hadde jeg trodd det! Katter, ja. Koselige dyr. Osv.
Men alle jeg treffer vet i alle fall én ting om meg og spør med en gang hvordan jeg har det med Gaza-tragedien, for jeg har vært Palestina-venn siden tidenes morgen. Jeg har nå tilgitt og, ja, glemt alle dem som nedlatende forklarte for meg at “det er jo to sider ved den saken, vet du.” Jeg har inntrykk av at nordmenn flest er opprørt over Israels handlinger og at de fleste til og med har fått med seg at USA er tungt medskyldig.
“Men siden vi sist traff hverandre,” forklarer jeg med et litt unnskyldende flir, “har jeg nok pådratt meg et synspunkt som er enda mindre stuerent enn min Palestina-støtte var den gang.” “Åh?” sier motparten interessert. “Jeg har et annet syn på Ukraina-krigen enn det som aksepteres her,” forklarer jeg og vil helst skynde meg videre til et annet tema. Men motparten tar ikke hintet: “Sier du det? Spennende”. Og det sier vedkommende med oppriktig interesse, så jeg går i fella.
Jo, mumler jeg, det er ikke tvil om at Russlands invasjon var folkerettsstridig, men på den annen side så var den strengt tatt ikke uprovosert. “Å?” kommer det skarpt fra motparten. Og jeg skjønner at å forklare mitt poeng nærmere ville kreve en hel historietime med veggkart, tidslinjer og det hele, så jeg lar det ligge. I stedet sier jeg at jeg finner det kynisk, umoralsk, kriminelt – husker ikke hvilke ord jeg pleier å bruke, men blir brått klar over at ingen ord kan uttrykke min avsky for det jeg skal beskrive – at det fanges inn ukrainske menn nærmest med lasso som skal sendes til slakteriet, når det for lengst er klart for alle og enhver at krigen ubønnhørlig er tapt. (Og jeg hever stemmen og gestikulerer fortvilet når jeg uttaler siste bisetning.) Her nikker motparten tankefullt. Så da må jeg få inn et ekstra spark: Og ukrainerne har mistet minst 700 000 (døde altså) antakelig langt flere. Men her blir det liv i leiren (motpartens, altså): “Men det vet vi ikke!”
(Å jo da, det vet vi.) Jeg nøyer meg et et forsonende: “Kanskje ikke.”
Jeg forteller at det er en hærskare av internasjonale forskere, gravejournalister, statsvitere og andre analytiker med imponerende CVer som aldri svelget “narrativet” vi blir servert. “Har du forresten lagt merke til hvor ofte militære offiserer blir brukt som NRK’s “eksperter” om denne krigen og om Afghanistan-krigen?” spør jeg. Jo, nikkes det trist, det hadde motparten sannelig lagt merke til.
Og så bruker jeg trumfkortet – det jeg tror er trumfkortet: Allerede i mars 2022 var de begynt på fredsforhandlinger, og en avtale var egentlig klar. Ukraina skulle ikke bli medlem i NATO og russiskspråklige ukrainere skulle få beholde sitt morsmål og sin religiøse__ Men her våkner motparten indignert: “Men har ikke Ukraina lov til å velge hvilken militærallianse de vil tilhøre, da?”
Jeg klør meg i hodet. Hvor har dette mennesket gått på skole, spør jeg meg hver gang jeg hører dette. Jeg holder meg for god for å spørre om spørsmålet også gjelder for Mexico. Mexico kunne sannelig ha trengt noen russiske baser på grensen til sin tyranniske nabo. Men det trikset er blitt brukt for mange ganger av andre.
I stedet sier jeg bare lavt at Ukraina ville IKKE inn i NATO. Det var USA/NATO som ville ha Ukraina. Zelensky ble i 2019 valgt av rundt 70 % av befolkningen da han lovet å avslutte borgerkrigen og slutte fred med Russland. Men det var sterke krefter som ikke tillot ham å innfri valgløftene. Jeg forstår imidlertid straks at argumentet er dødfødt, siden den informasjonen (om valget i 2019), i likhet med svært mange andre opplysninger, aldri har nådd fram til det norske publikum.
Jeg nøyer meg med å spørre om motparten i det minste har sett eller hørt om artikkelen i New York Times for nesten tre årsiden, om de 12 CIA-basene på Ukrainas grense til Russland?
Men motparten har hørt nok – har forståelig nok gått trett av temaet og avslutter bestemt: “Uansett, det går bare ikke an å marsjere inn i annet land! Dessuten er jo Putin helt fryktelig.”
Jeg har sluttet å innvende, “men tenk på hvor mange land USA har marsjert inn i!” Jeg vet så uansett hva slags svar jeg får. Det blir en skuldertrekning og; “ja, det er ille det og.”
Siden siste gang jeg hadde en slik samtale, har USAs forsvarsminister bedt Europeiske ledere vennligst forholde seg til realitetene på slagmarken i Ukraina. Det sa han på Sikkerhetskonferansen i Munchen, hvor også USAs visepresident ga de samme lederne en verbal ørefik eller to. Europas statsoverhoder, inkludert våre egne, sparker og hyler som en flokk voksne barn med personlighetsforstyrrelser. De er rasende.
De raser mot USA – ja, det er helt forbløffende, fordi det har de aldri gjort før – ikke fordi så mange lik ligger igjen på slagmarken, men fordi fordi USA later til å være innstilt på å få en slutt på barbariet.
I skjønnlitteratur fra 1900-tallet ser vi fra tid til annen at en mann skyter seg når han forstår hvor katastrofal kursen han har valgt, viser seg å være. Ja, selv i 20-tallets skjønnlitteratur finner vi eksempler på at mektige menn kan kjenne skam. I dag ser vi nesten aldri at mektige menn eller kvinner nekter å leve med skammen. Er det fordi ingen lenger vet hva skam betyr. Eller er det fordi nettopp de aller mektigste, som NATO-sjefer, EU-sjefer og statsoverhoder av brutale land som USA og UK har lært å omgjøre skam til vold?
Så etter USAs korte og overraskende opptreden i Munchen, vll vi her i Europa se våre ledere utføre en serie C-momenter for å tilrettelegge “narrativet”. Følg spent med de neste ukene. Jeg vil anbefale å kopiere eller på annen måte lagre de motsigelsesfylte fremstillingene som vi vil se. Det blir mange som vil måtte omforklare tidligere ytringer.
