På sin Substack-side skriver Deaglan O’Mulrooney:
For rundt fem år siden… var jeg en ihuga støttespiller av Ukraina. … og skrev, om den ene og den andre, at de spredde russisk propaganda. …
Men nå, altså fem år senere, har jeg fullstendig endret oppfatning, ikke på grunn av noen enkelt hendelse, men fordi jeg startet denne nettsiden og måtte sette meg inn i folkemordet på palestinerne. Jeg måtte også lese meg opp om Israel, det amerikanske imperiet, Kina, Latin-Amerika og alt derimellom. Det ble klart for meg at etablerte nyhets-kanaler her i Vesten, som jo alle oppfordret meg til å støtte Ukraina, nettopp var de om fortalte meg at det ikke foregikk noe folkemord i Palestina. Det var også de som hadde løyet om Kina, Venezuela og Cuba. Det var da jeg begynte å gjøre mine egne undersøkelser.
[oversatt av Pelshval] [uthevelse av Pelshval]
Tittelen på artikkelen klippet er hentet fra, er the Ukrainian people are fighting for their survival…against Ukraine, etter min mening en av de mer treffende overskriftene jeg har sett i det siste. For makan til mishandling av egen befolkning skal en lete lenge etter. Hvis du ikke ønsker å lese den, vil du kanskje likevel titte på forfatterens link til en side med nesten 10 000 video-snutter tatt av tilfeldige vitner til Ukrainske myndigheters jakt på kanonføde. Her er f.eks. “busification” i Odessa.
Det er ikke nytt at Ukraina ikke er et demokrati. Det som er nytt er at stadig flere mennesker skjønner det. Og jeg synes det Deaglan O’Mulrooney påpeker er særdeles interessant, nemlig at han så hvordan nyhetskanalene og statslederne i de fleste land i “Vesten” benektet eller legitimerte Israels barbariske nedslakting av det palestinske folket og at han derfor følte seg nødtvungen til også å gå det rådende narrativet om Ukraina nærmere etter i sømmene.
Jeg har vært inne på en lignende tanke. Vår utenriksminister, Espen Bart Eide, har gjentatte ganger vært meget klar i sin skarpe kritikk av Israels ulike menneskerettsforbrytelser. Norge er sågar en av de første landene i Europa som anerkjente “Staten Palestina”. Jeg har i samtale med venner omtalt ham som “sleip”. Han vet at Palestina har mange venner her til lands, og han vil ikke terge oss med å følge Storbritannias og Tysklands linje i forhold til Israel. Norge er på “riktig side” hva gjelder folkemordet, og nordmenn opplever derfor ikke det Deaglan O’Mulrooney opplever, nemlig at myndighetene og den etablerte pressen juger om Palestina og at man derfor ikke kan ha tillit til dem.
Jeg har påstått at det derfor er takket være Bart Eide at vi i Norge nærmest til siste mann og kvinne er villige til å sende milliarder til Ukraina.
Jeg har muligens tatt feil om vår utenriksminister. Det kan hende han ikke først og fremst er “sleip”, men tvert imot rakrygget. Ola Tunander later til å gå god for Espen Bart Eide, om ikke for vår statsminister.
For den politiske ledelsen, for statsminister Jonas Gahr Støre, har en bok av den antirussiske Yale-professoren Timothy Snyder vært av største betydning, og Støre har gitt boken til sine venner. Men Snyders fremstilling av en historisk tale holdt av Putin er direkte uriktig, og den har ført til en partisk tolkning av Russland.
For utenriksminister Espen Barth Eide er FN-pakten, altså folkeretten, det viktigste, men han var ikke klar over hva som faktisk skjedde i Kiev i 2014. Slik forstår jeg det.[KI-oversatt] [Uthevet av Pelshval]
Det Ola Tunander skriver veier gjerne tungt hos meg.
Og hvem er så Ola Tunander? Jo han er en tungvekter innen fredsforskning og sikkerhetspolitikk. Han ble bl.a., som “seniorforsker i 1989, leder for PRIOs forskningsprogram i utenriks- og sikkerhetspolitikk i 1995 og forskningsprofessor i 2000. Hans CV er en murstein.
På den annen side er Ola Tunander en svenske som ser skrekkelig streng ut, men som har en lun sans for humor. Det kan jeg slå fast fordi jeg har hørt ham tale. Første gang jeg støtte på navnet hans, var i en bok utgitt i 2019, Krigens uutholdelige letthet, redigert av tidligere oberstløytnant Tormod Heier. Boka var en vekker for meg, for å si det pent. Den levnet ingen tvil om at norsk deltakelse i Libya-operasjonen var skamløs. Den godeste Jens Stoltenberg vil ha mye å stå til ansvar for hvis han noensinne skulle møte Vårherre.
Heier og Tunander bidro med hvert sitt kapittel i boka. Det gjorde de igjen i boka Krigen i Ukraina, utgitt i 2023. At de hadde våget å skrive så kritisk om vår entusiastiske utslettelse av Libya var påfallende, syntes jeg, så jeg leste med interesse Krigen i Ukraina. Igjen var det Heier som var ansvarlig for utgivelsen. Og igjen vanket det kritikk av NATO. Den kritikken har kostet ham dyrt.
Ukraina-krigen er uten tvil den største katastrofen som har rammet Europa siden annen verdenskrig. Analysen av dens årsaker, har vært på bunnivå. Følgelig har også håndteringen av den vært suicidal. I så måte har Heier og Tunander vært blant svært få svaler på den norske akademiske himmelen, men de blir ikke hørt av dem som styrer skuta. De blir heller kike hørt av landers øvrige innbyggere; det sørger NRK og den såkalt “redaktørstyrte” pressen for.
I andre land, derimot, begynner folk så smått å mistenke at fortellingen om den slemme trollmanen Putin som vil spise stakkars lille Ukraina og dernest resten av Europa – at den fortellingen ikke er vanntett. Det har oppstått lekkasjer i den. Det siver ut om Zelenski at han digger døde nazister, og at han er kompis med Netanyahu. Ja, og så er det igjen dette med at de som mest ivrer for å drepe russere også benekter eller legitimerer folkemord.
Det skurrer. Det faglige uttrykket for det som stadig flere opplever er “kognitiv dissonans”, jf. dette dypt frustrerte innlegget. Han som skriver (og han skriver meget godt!) har så vidt jeg vet ikke tidligere stilt spørsmålstegn ved NATO-landenes deltakelse i Ukraina-krigen. Som Tormod Heier og Julie Wilhelmsen har fått erfare, er det jo ikke lov. I hvert fall ikke i Norge.
Men i Frankrike, Tyskland, Italia har det lenge vært lov – og nå også i USA og Storbritannia. I alle disse landene, hvor tilliten til maktinstansene er minimal, tror folk ikke lenger på historiene de får servert ovenfra. Det er på tide at også vi i Norge våkner! Sammen med finnene og svenskene, er det nemlig vi som har mest å tape på den krigen som EU og Storbritannia akter å framtvinge.
Se forressten samtalen mellom Ola Tunander og Espen Alnes om Ukraina-krigen.