Siden opprettelsen av National Endowment for Democracy (NED) i 1983, har USAs regimeendrings-operasjoner offisielt hatt som mål å “fremme demokrati” i de aktuelle landene. Det var visstnok Reagan som i sin tid slo i bordet og konstaterte at (slik jeg tillater meg å omskrive hans uttalelse): “vi må ta rotta på Vietnam-syndromet!”

Vietnamkrigen hadde kostet 58 000 USAnske liv. Også avsløringene om hvordan USAnske styrker utslettet hele landsbyer med giftige brennende gasser, skapte avsky i USAs befolkning. Etter Vietnam satt USA igjen med sorg, avsky og skam. Til overmål tapte USA krigen.

Skam er som kjent ikke noe som bør undervurderes. I et land hvor en av de første setningene barn lærer er at “America is the greatest nation on earth“, var skam på vegne av landet ikke bare smertefull, som den ville ha vært her, men direkte traumatisk.

Samtidig ble stadig flere klar over de hårreisende sporene USA stadig vekk etterlot seg i Sør- og Sentralamerika (jf. Costa Gavras filmklassiker “Missing”). Blodige kupp, fascistiske diktaturer, etnisk rensing av indianere og sultelønn for arbeiderne. (United Fruit, som vi kjenner som Chiquita hadde for eksempel klart å tilrane seg 40 % av den dyrkbare jorda i Guatemala. Dulles brødrene – en CIA-direktør og en utenriksminister – hadde begge store eierinteresster i United Fruit.) Intern motstand i USA var blitt problematisk for den politiske ledelsen.

Så NED ble skapt, ikke for å endre USAs utenrikspolitikk, men for å fremme den på en måte som ikke vakte avsky. Journalisten David Ignatius hyller i 1991 NED i en mye sitert artikkel i Washington Post, “Innocence abroad: the new world of spyless coups“.

En inngående beretning fra desember 2019 i Le monde diplomatique, “Fiks ferdig regimeendring“, beskriver hvordan NED virker, og bruker som eksempel bakgrunnen til en av de mange foretakene som i dag tilbyr hverken mer eller mindre enn det vi kan kalle “regimeendringstjenester”. Det startet nemlig med at en 30-talls studenter i Serbia rullet i gang opposisjonsbevegelsen “Otpor” i slutten av 1998. De demonstrerte mot Milosevic til han ble tvunget til å gå av i 2001. Her et sitat fra nevnte artikkel:

Ifølge Paul McCarthy, daværende regionalleder for NED, skal Otpor ha fått en stor andel av de tre millioner dollarene den amerikanske organisasjonen brukte i Serbia fra september 1998. Midlene ble brukt til demonstrasjoner og propagandamateriell (t-skjorter, plakater og klistremerker med knyttneven), samt skolering og koordinering av aktivister.

Det hører forresten med til historien at Milosevic etter sin død i fengsel faktisk ble frikjent for de fryktelige krigsforbrytelsene i Bosnia-krigen, jf. Counterpunch, 01/08/2015, The “Exoneration of Milosevic: the ICTY’s Surprise Ruling“.

Initiativtakerne til Otpor stiftet flere år senere regimeendringstjenesten CANVAS, Centre for Applied Nonviolent Action and Strategies. Slår man opp dette på nettet, ser man at det er svære greier. Wikipediasiden er dessverre ikke oversatt til norsk. Men det fremgår at CANVAS har “jobbet med demokratiaktivister” i mer enn 50 land inkludert Iran, Ukraina, Georgia, Hviterussland og Azerbajdsjan. Jeg nevner disse nettopp fordi de omringer Russland, som under den kalde krigen da landet het USSR, var USA’s “hovedfiende”.

Det ikke-kommunistiske markedsøkonomiske Russland er fortsatt hovedfienden, nå riktignok sammen med Kina. Grunnen er naturligvis ikke lenger at Russland eller Kina truer USA ideologisk. Grunnen er heller ikke at Russland er mindre demokratisk enn mange av USAs nære allierte.

At USAs utenrikspolitiske, militære og, ikke minst, økonomiske eliter anser Russland og Kina som trusler er nok sammensatte, men mange statsvitere og andre analytikere viser til Wolfowitz-doktrinen (1992). og Zbigniew Brzezinski’s epokegjørende verk, The Grand Chessboard: American Primacy And Its Geostrategic Imperatives (1997), som styrende for USAs utenrikspolitikk.

Ifølge Wikipedia-siden om Wolfowitz-doktrinen (dessverre ikke oversatt til norsk), slås det ufravikelig fast at USA er og skal fortsette å være den eneste supermakten, og at man der forbeholder seg retten til å ty til forebyggende inngrep og angrep (preemptive strikes), dersom landets interesser trues.

Om The Grand Chessboard står det forunderlig lite i norsk Wikipedia. Innledningsvis i selve boka skriver Brzezinsky: .

Det endelige målet for amerikansk politikk bør være godartet og visjonært: å skape et virkelig samarbeidende verdenssamfunn, i tråd med langsiktige trender og menneskehetens grunnleggende interesser. Men i mellomtiden er det avgjørende at det ikke dukker opp noen eurasisk utfordrer som er i stand til å dominere Eurasia og dermed også utfordre USA.
(KI-oversettelse).

Det høres vakkert ut, men bokas mål er likefullt å skissere hvordan USAs overherredømme kan sikres mot ev. eurasiske utfordrere.

Tross uttalelser tidligere i år fra utenriksminister Marco Rubio om at USA har innsett at det “unipolære øyeblikket er forbi”, er Russland helt klart fortsatt en torn i øyet for den økonomiske og militære eliten i Washington. Det gjelder altså å sette kjepper i hjulene for samarbeid mellom Russland og nabostatene, og å forhindre allianser som kan svekke USAs overherredømme. Prioriterte tiltak har lenge omfattet økonomiske sanksjoner, men det viser seg at effekten av disse i beste fall lar vente på seg. Skikkelige regimeendringsoperasjoner kan gi bedre resultater men er imidlertid svært tid- og ressurskrevende. Det er blant annet derfor Trump bruker tariffer. Han håper at næringslivet i de aktuelle landene vil tvinge landenes ledere til å underkaste seg USA.

Regimeendringsoperasjonene i Georgia og Ukraina har vært meget godt dokumentert (om ikke i norske “redaktørstyrte” aviser). Mindre kjent er tilsvarende operasjoner i Syria.

The Irregular Warfare Initiative er et slags digitalt kompetansesenter til bruk under utarbeidelsen av USAs nasjonale sikkerhetsstrategier. Der kan man finne en analyse av operasjonen Timber Sycamore i Syria. Et knippe sitater fra analysen:

CIA’s mål for denne skjulte operasjonen var å styrte regimet til Bashar al-Assad. Samtidig pågikk en operasjon i full åpenhet mot ISIS, men fokuset for Timber Sycamore var regjeringen til Bashar al-Assad, ikke ISIS.
…
USAs beslutning om å gi seg i kast med et program for å bli kvitt Assad fikk utilsiktet støtte fra tidligere motstandere som al-Qaida, ISIS og deres lokale støttespillere.
…
Et tidligere eksempel på en skjult operasjon i Syria var rettet mot den daværende Sovjet-vennlige regjeringen i 1957. CIA hadde da funnet ut at Sovietunionen vurderte militær intervensjon i Syria og den syriske regjeringen hadde tatt i mot et betingelsesløst lån fra Sovietunionen.
…
Den USAnske regjeringen overså President Assads tilbud om å abdisere i et sovjetisk meklingsforsøk…

(min oversettelse)

Tydeligere kan det ikke sies, vel? The Irregular Warfare Initiative avviser påstander om at USA aktivt samarbeidet med Al Qaida. Til dette vises det til en e-post fra Jake Sullivan til Hillary Clinton allerede i Februar 2012: “Al Qaeda is on our side in Syria.” (sitert av Aron Mate: In Syria dirty war, “our side” has won.

Det som først of fremst besørget Assads fall var likevel USA’s folkerettsstridige økonomiske sanksjoner mot Syria. Dette drøftes blant annet i Responsible Statecraft, “Lifting sanctions on Syria exposes their cruel intent”. Økonomiske sanksjoner er en form for beleiring. Målet er å sulte ut de beleirede. Resultatet av USAs bidrag til demokratisering av Syria er altså langt annet enn godartet: mer enn 12 år med ufattelig nød og en vedvarende flyktningekrise. Vi har dessuten nylig sett omfattende massakrer begått av de nye makthaverne.

Nå som krigene i Ukraina og Palestina fyller mesteparten av mediebildet om verden utenfor vår kjøkkenhage, har man knapt lagt merke til det som skjer i Armenia. Men også der ser det ut til å ha vært iverksatt en regimeendringsoperasjon.

Det voksende samarbeidet mellom Russland og Iran er ikke i USAs interesse.

Lille Armenia ligger midt mellom de to store landene. Handelspolitisk sett har Armenia tradisjonelt derfor vært nært knyttet både til Russland og Iran, gjennom den såkalte Zangezur-korridoren. Det blåser nå opp til konflikt om korridoren, da Azerbajdsjan og Tyrkia er interessert i å kontrollere den, og det ser ut til at de vil lykkes med det.

For å være presis: Armenia var knyttet til Russland og Iran. Men i etterkant av Armenias såkalte “fløyelsrevolusjon” i 2018, kom en relativt upopulær fyr til makten. Nikol Pashinyan er åpenbart en brikke i Vestens spill for å svekke forbindelsen mellom Russland og Armenia. Det eneste han har gjort for sitt land til nå er å krympe det, mens Azerbajdsjan vokser. En overskrift i en avis som utgis i Nederland, The Moscow Times, jubler at Armenia Is Breaking Up With Russia – And Putin Can’t Stop It.

Det er påfallende at Armenia (dvs. Pashinyan) nå heller vil samarbeide med Tyrkia, som i sin tid begikk folkemord mot armenerne (og som fortsatt nekter for det) enn med Russland som normalt gir sine allierte bedre handelsbetingelser enn EU, for ikke å snakke om Tyrkia.

På Sonar21 dukket det opp en artikkel datert 6. juli 2025 skrevet av en “gjesteskribent”, D. Davidian: “Armenia’s Prime Minister is Trapped. Det kan tenkes at forfatteren er den samme som under overskriften Exclusive Interview with Mr. David Davidian, Lecturer at the American University of Armenia analyserer den tragiske etniske konflikten i Nagorno Karabach og Tyrkias og Israels innblanding i armenske anliggender.

Men i innlegget på Sonar21 finner vi en punktliste med blant annet følgende:

Antallet registrerte NGOer i Armenia forblir uklart. Det offisielle antallet i 2019 var 4222 og antall stiftelser var 1120, men russiske kilder hevder av antallet NGOer høsten 2023 er rundt 9000. Et slikt antall er påfallende for et land med et innbyggertall på rundt 3 millioner. Vestlig-støttede NGOers rolle i farge-revolusjoner er viden kjent. Nikol Pashinyan har selv uttalt at han nådde toppen på ryggen av NGOer. Dette er en klassisk fremgangsmåte i alle vestlig-inspirerte farge-revolusjoner.

I 2017 fremmet han forslag til Parlamentet om å forlate Den eurasiske økonomiske union.

Siden han kom til makten i 2018, har Pashinyan hatt 5 sikkerhetssjefer, men 6 ledende statstjenestemenn har mistet livet under mistenkelige omstendigheter.

Etter en rekke telefonsamtaler i oktober 2020 mellom Pashinyan og den russiske presidenten Putin, på den ene siden, og mellom Azerbajdsjans president Aliyev og Putin, på den andre, ble det foreslått å avslutte kampene. Forslaget gikk ut på at Armenia skulle beholde kontrollen over store deler av det som i Sovjettiden hadde vært den autonome regionen Nagorno-Karabakh og tilliggende områder. Det ville bli satt ut Russiske fredsbevarende styrker. Men Pashinyan avslo tilbudet og hevdet at dette ville medføre kapitulasjon.

(min oversettelse).

Det hører med til historien at Armenia tapte hele Nagorno-Karabach og det armenske flertallet ble brutalt drevet ut.

Flere av Davidians påfølgende punkter tyder på at den godeste Pashinyan fører en høyst forunderlig politikk som i alle fall ikke fremmer armenske interesser. Kan det være slik at Armenia rett og slett er en eurasisk bananrepublikk? Jeg merker meg for øvrig at Amnesty skriver bl.a. om “reports of increased pressure and harassment against journalists” i 2024, og Pashynians politiske motstandere (inkludert ledere i den armenske kirken) blir nå jevnlig arrestert og fengslet.

Dette hører vi ingenting om.

Landets viktigste eksportartikler er forresten gull, kobber og diamanter. Da er det vel lov å tenke sitt.

***

Bildet nedenfor er hentet fra https://nocoldwar.org/

Flere detaljer