Verden som var min var faktisk også min, i hvert fall noe av den. De ytre hendelsene, flyene som datt ned eller ble kapret, Francos død, de fryktelige latinamerikanske diktaturene, Palestina, som jo var et stygt åpent sår den gang som nå, Maos død, fiskerigrensen, Alta-vassdraget, Jimmy Carter, oljen, … alt det delte vi alle.
Men musikken var også min. Den hadde jeg nå for det meste glemt, men jeg har ligget og lest de vel 1000 sidene med ikke minst Ketil Bjørnstads egen musikk på øret. AKPs kulturtyranni gjaldt også for meg, slik det rammet alle som ikke nøyde seg med svensketoppen, samtidig som AKP også bidro stort til en veldig kulturell frodighet.
Ketil Bjørnstad har brakt meg tilbake til noe jeg selv knapt kan huske, mitt liv. Jeg oppdager at jeg har vært så travelt opptatt av å leve at jeg ikke har giddet legge levd liv på minne. Ketil Bjørnstad bringer mye tilbake til meg, samtidig som han minner meg om tanker og observasjoner som også jeg har gjort.
Det er ikke lett å være både menneskekjær og annerledes, å være både innenfor og utenfor, eller rettere sagt hverken det ene eller det andre.
Med fare for å fornærme ham, ville jeg ha ønsket ham velkommen til pelshvalenes rekker, om det ikke var for at pelshvalsamfunnet eksisterte lenge før meg, uavhengig av meg, og vil fortsette å eksistere så lenge det finnes folk på jorda.
Ketil Bjørnstad understreker flere ganger at han ville for mye. Både musikk, poesi og prosa. Han ville tilhøre både sin egen og forgangen tid. Han ville ha trygghet og frihet, havn og det villet havet, urban kultur og isolasjon. Var det for mye forlangt? Innen bokas siste punktum, har det sneket seg inn en mørk undertone: en dyster forsmak på neste bind? Jeget, Ketil Bjørnstad, stikker fingeren i halsen og spyr på nyttårsaften til det neste tiåret.
Jeg tror han vil mye med denne boka, kanskje for mye. Mens jeg leste, kom jeg stadig på “Jag vil tacka livet” av Violeta Para, som jo begikk selvmord, slik Radka Toneff skulle gjøre i 1982. Hans bok er en takk til dem han husker med varme. Siden han ikke har til hensikt å utlevere dem, minner takksigelsene mest om takkekort til bryllupsgjester. Utallige figurer passerer revy som pappfigurer. Men som leser ser jeg dette nettopp som et uttrykk for hans autentisitet: Han skriver om tiden, om seg selv, og han kan ikke la være å si “Takk!”
Dette er derfor ikke – teknisk sett – hans beste bokkomposisjon. Man dras gjennom mer eller mindre interessante hendelser i kronologisk rekkefølge. Men man leser videre, ikke minst fordi – der man minst venter det – slår den store forfatteren her og der gjennom med en aldeles nydelig liten perle begravd i historien.
Jeg vil til slutt understreke at den som skriver Verden som var min på en så ukunstlet måte er intet mindre enn forfatteren av Jæger, noe av det beste som noen gang er skrevet på norsk, slik jeg ser det. Det var komposisjonsteknisk bombe, det!