USAs kursendring I forhold til Russland og Ukraina har skremt opp mange.

EU, Norge og NRK har hittil sett kun én løsning på konflikten: mer krig, flere lik, flere og mere våpen. Når målet ikke ble oppnådd med den gitte løsningen, når det aldri ble planlagt noe alternativ B, og det til overmål viser seg at USA ikke lenger “er med”, er det naturlig at mange blir engstelige og sinte.

Jeg får spørsmål fra venner som ikke leser disse sidene og som derfor ikke sikkert vet hva jeg mener bortsett fra at jeg antakelig mener “noe annet, som vanlig”. De vil høre meg bekrefte deres fordømmelse av Trump og Putin. (Også jeg lever i den villfarelse at fordømmelse av fienden gir sjelefred.)

Og også jeg er redd for fremtiden. Heller ikke jeg har tillit til Trump, men jeg har enda mindre tillit til den politiske eliten i Europa og Norge. La oss si det i klartekst: Vestens håndtering av forholdet til Russland etter Sovjetunionens oppløsning gis strykkarakter. Vesten regnet med at Russland ville forbli en “failed state”, noe man bare kunne sparke rundt på banen som en punktert fotball. Slike feilvurderinger inspirerer ikke tillit.

Jeg håper, ja, jeg håper inderlig at det blir fred, en fred som garanterer alle i Ukraina retten til å beholde sitt morsmål og sin kultur, ikke bare i heimen men også i all offentlighet. Jeg håper at fascistiske nasjonalister, som vestlig presse har valgt å overse, blir stilt til ansvar for sine handlinger. Det er nok for mye å håpe at vi i Norge erkjenner at Ukraina ikke var et demokrati etter 2014, for mye å håpe at vi innser at Zelensky svek sine løfter til folket som stemte på ham i 2019 (jf. f.eks. et brev til Trump fra et ukrainsk parlamentsmedlem i husarrest).

Når det er sagt, så håper jeg også inderlig at Russland ikke vil kreve for stor en pris for fred! Russland har vunnet krigen – ingen tvil om det! Russland kan og bør stille harde krav. Men menneskeheten er ikke tjent med en ny verdenskrig.

Mer vil jeg ikke si til mine venner som ikke har fulgt med i timen. I stedet sender jeg dem her en liste av kilder jeg anbefaler dem å ta en titt på.

NOEN KILDER

Om norsk utenrikspolitikk

Norge står i en særstilling hva gjelder fravær av kritikk mot landets utenrikspolitikk generelt og NATO-medlemskapet spesielt. Men jeg har i det minste funnet et par kritiske røster:

  • Tormod Heier: Libya. Krigens uutholdelige letthet
  • Yama Wolasmal “Yama utfordrer Stoltenberg” (med engelske undertitler)
    I boka “Det jeg så” antydes dessuten pressekritikk.
  • Ola Tunander fra Prio:
    Libyakrigen – Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat
  • Steigan.no Selv jeg har vært feigt ambivalent til Steigan. Men han er utvilsomt meget dyktig, og han gir norskspråklige lesere et uhyre viktig innblikk i hvordan verden ser ut utenfor vårt knøttlille Europa. At Norge velger å tie i hjel hans bidrag, er det bare vi – Norge – som taper på.
  • Anders Hellebust:
    Med rett til å varsle. Norske myndigheters bruk av løgn fra den kalde krigen og frem til dag (2023)
    Denne bokan var jeg faktisk ikke klar over før jeg i dag så den omtalt på steigan.no! Les hva Tore Linné Eriksen har å si om den.

Om Bruk av “retorikk og bedrag”:

  • Arthur Ponsonby:
    Falsehood in Wartime Denne korte og lettleste klassikeren fra 1923, viser at det man sa før og under første verdenskrig, og det man sier i dag er skremmende likt. Boka kan lastes ned som pdf fra linken.
  • Glenn Greenwald:
    Helt siden Snowdens avsløring av NSA har jeg fulgt Glenn Greenwald, først i the Intercept og senere i “talk shows” som han har holdt på ulike plattformer, for tiden på Rumble” eller som podcast. Han startet sin karriere som en “1st amendment” advokat, og hans glitrende retorikk er til denne dag først og fremst viet.
    • informasjonsfrihet
    • pressefrihet, og i det siste
    • rett til å demonstrere mot sionisme
  • Medieovervåkerne
    Ja,selv i Norge har vi et bittelite men dønn saklig team som følger med. Jeg vil ikke minst trekke frem to episoder, men anbefaler dem alle.

Om geopolitikk generelt:

  • Steve Walt og John Mearsheimer
    Disse to herrene er nålevende statsviteres lærefedre. De representerer noe man kaller “realisme-retningen”. De advarte om denne krigen i flere år før den begynte.
    Et kapittel i ovennevnte bok av Tormod Heier omhandler tre hovedretninger i statsvitenskap, blant dem “realisme-retningen”. Den retningen som følges i vesten i dag er IKKE realisme-retningen som Walt og Mearsheimer underviste.
  • Økonomen Michael Hudson:
    Han er gammel som nøkken, men skarp som en sigd. Som tidligere Wall-Street-økonom har han hatt rikelig anledning til å studere hvordan rike plyndrer fattige – dvs. hvordan vesten plyndrer det globale sør, og hvordan vestlige lands eliter plyndrer sine lands befolkninger.
  • Glenn Diesen:
    Nordmann, ja, og professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, men kansellert i Norge. Han henvender seg til et meget stort internasjonalt publikum. Jeg vil spesielt anbefale:
    • The Think Tank Racket (2023)
    • The Ukraine War and the Eurasian World Order (2024)
    • Hans såkalte substack-kanal. Den må man riktignok abonnere på, men abonnementet er gratis.
  • Jeffrey Sachs er økonom og internasjonal statsmann fra øverste hylle. Han har utrettelig advart i alle mulige og umulige fora mot USAs og Europas utenrikspolitiske kurs i forhold til Russland (og Israel). Han har hele tiden lagt vekt på at Russlands invasjon ikke var uprovosert. Her er hans tale til EU-parlamentet den 19. februar i år.

Om USAs rolle

Her vil jeg først og fremst vise til salig William Blum’s bøker. William Blum vokste opp under enkle kår, men som hardt-arbeidende patriotisk amerikaner hadde han intet høyere ønske enn å få jobbe i utenriksdepartementet. Jammen klarte han å komme seg dit, men som følge av det han lærte under Vietnamkrigen, bestemte han seg i stedet for å vie resten av sitt liv til å kartlegge USAs forbrytelser mot menneskeheten. Det som gjør disse bøkene spesielt verdifulle er ikke minst kildematerialet han oppgir. Alle tre kan lastes ned gratis.

Det finnes mange andre forfattere, f.eks.:

  • Tim Weiner:
    Legacy of Ashes (CIA brukte f.eks. Ukrainske nazistiske krigsforbrytere).
  • Vintent Bevins:
    The Jakarta Method (en lettlest og spennende bok)

Spesielt om Ukraina-krigen

  • William Burns
    Han var CIA-sjef under Biden. Som USAs ambassadør til Russland i 2008, sendte han det berømte Nyet-means-nyet-notatet som vi har kjennskap til kun takket være Wikileaks.
  • Emanuel Todd: Han ble brått berømt etter at hans 1976-spådom om at Sovjetunionen ville kollapse hadde gått i oppfyllelse.
    La défaite de l’Occident (“The defeat of the West”)
    Boka ble utgitt, i januar 2024 og spår Russlands seier i krigen mot det han kaller den de-industrialiserte og “nihilistiske” vesten.
  • Jan-E. Askerøy:
    Russland, Ukraina og Vesten.
    Denne boka er en samling artikler, flere av dem skrevet før krigen startet. Ifølge etterordet ble de utgitt da forfatteren var 80-år. Jeg tenker man gjerne kan begynne med etterordet som forteller hvem han er og hvorfor han synes det er så viktig å fortelle det han vet.

    Jeg skulle ønske flere hadde lest denne norske boka før vi rotet oss inn i uføret vi nå befinner oss i.
  • En jungel av podkastere og videokastere som kommenterer Ukraina-krigen.
  • Veteran Intelligence Professionals for Sanity (VIPS) ble dannet av bl.a. Ray MacGovern, tidligere CIA offiser. Merk at Wikipedia prøver å de-legitimere gruppen med å antyde at de er “implicated in support for Russian propaganda regarding the Russian interference in the 2016 United States elections …”
    For flere av VIPS-folkene var “siste strået” løgnene som utløste angrepet på Irak. De er altså pensjonerte etterretningsoffiserer, men de herrer (og en dame) har enda sine kilder. Meg bekjent er det kun én av disse tidligere statlige etterretningsfolka som har eget nettsted, nemlig:
  • Larry Johnson:
    Sonar21 serverer daglige små godbiter – ofte av typen “etterretning” som aldri når fram til avisene – eller kommentarer til en nyhet. Se f.eks. dagens (pr 1/3/25) om USAID,

De andre VIPSENE gjester jevnlig en eller flere videokastere.

“Regime-change operations“

Alle de ovennevnte kildene (selv Tormod Heier) snakker om USAs regime-endrings-operasjoner, som foregår stadig vekk og nesten over alt. Slike operasjoner bevirkes for en stor del av USAID og NED. Nettopp i dag lærer jeg at Romania’s Calin Georgescu er blitt pågrepet og siktet på nokså uklart grunnlag. Han vant nylig presidentvalget i Romania, men det ble avlyst under påskudd av at det hadde vært gjenstand for russisk innblanding. Det var bl. a. dette utenriksminister Vance nylig viste til som avvik fra demokratiske prinsipper i Europa. Georgescu ville ganske sikkert ha vunnet på nytt. Han er kritisk til EU, til NATO og til Europas militære støtte til Ukraina-krigen.


Om verdenssituasjonen generelt

Antiwar.com er en nettside med forbløffende bred nyhetsdekning. I feltet “Country” tastet jeg inn Romania og fikk en del info om pågripelsen av Georgescu. Se også “Latest news”.

Consortium News. Til slutt en kilde jeg har fulgt i mange, mange år. Det ble opprettet av journalisten som avslørte Iran-Contras plottet ledet av Oliver North. Han døde i relativt ung alder, men fremheves som representant for en mer eller mindre utdødd yrkesgruppe: Etterforskende journalister. Artiklene i CN er skrevet nettopp av etterforskende journalister, noen av dem prisvinnende sågar, men de er ikke lenger velkomne i det gode selskap.

Tilbake til Norge

Jeg beklager at så få av mine kilder er norsk-språklige. Det skyldes nok ikke vrangvilje fra min side, men sier desto mer om anemien i norsk presse.