Tag: Spania

Skrevet av JUAN JOSÉ MILLÁS
el País, 17. nov. 2013
Oversatt av Pelshvalen
Luis Roldán, el rostro de la corrupción: “Y sí, delinquí”

Her har jeg Luis Roldán foran meg: et ødelagt tidligere regjeringsmedlem, en ødelagt tidligere sjef for Guardia Civil, en ødelagt tidligere nesten innenriksminister, en ødelagt tidligere sosialist, en ødelagt fyr, med andre ord. Gammel og ødelagt. Sytti ødelagte år. Her har jeg ham, ødelagt, 20 år etter det som skulle bli begynnelsen på slutten for ham. Han ble født, vokste opp, formerte seg og ble rik uten å slutte å gå i oppløsning. Korrupsjonen selv. Her har jeg en ødelagt epokes metafor: Demokratiet forsvarte seg i kloakken, hvor den nye tidens friske vind pisket opp skittent skum av statens forbrytelser, statens ulovlige frihetsberøvelser, dets misbruk av offentlige midler og dets kriminelle finanstransaksjoner på rekke og rad – frittvoksende ugress. Her har jeg en ødelagt tidligere skurk, en ødelagt statsmann. Her har jeg den første sivile embetsmann som noensinne fikk lede Guardia Civil. To ødelagte ekteskap har han bak seg, ødelagt helse og en miserabel biografi. Stig på. Bruk øynene. Se og lær.

— De har visst vært en forbryter?

— Det er åpenbart; jeg ble dømt for en del forbrytelser. Jo, jeg har forbrutt meg.

— Hvilke forbrytelser?

— Hovedsakelig økonomiske forbrytelser. Misbruk av offentlige midler, underslag fra øremerkede statlige midler, bestikkelser – når jeg mottok betaling fra viktige entreprenører for oppdrag utført på Guardia Civils eiendomer. Fem skatteforbrytelser, en for mislighet. For svindel av finansdepartementet, for bedrageri og for dokumentfalsk.

— Pressen skrev at De klarte å raske til Dem litt penger fra Guardia Civils skole for hjemløse barn.

— Det er løgn. Dette ble etterforsket, og de opprettet sak, men det ble bevist at det ikke manglet penger og at jeg ikke hadde noe å gjøre med driften av skolen.

— Hvor mange år ble De dømt til å sone?

— 31

— Og hvor mange sonet De?

— Strafferetten setter visse grenser for soning. I mitt tilfelle var det 20 år, hvorav jeg tjente inn fem med studier og arbeid.

— Hva slags arbeid?

— Rengjøring av området til de innsatte og de ansattes kontorer.

— Hva slags studier?

— Samfunnsfag og forvaltning. (Jeg gjennomførte ikke studiene.) Det gjensto da 15 år som jeg måtte sone i sin helhet. Det var ingen kjære mor, ingen prøveløslatelse – som man pleier å innvilge for to-tredeler eller tre-fjerdedeler av dommen. Jeg sonet 10 år i lukket fengsel, i Brieva, i isolat. Jeg ble behandlet med FIES, dvs. med særskilte sikkerhetstiltak.

— Hvordan var stedet hvor De var innesperret?

– Det var som en liten sal med midtgang. På høyre side var det fem celler, hvorav fire var lukket og tomme. På venstre side var det et slags kjøkken, i tilfelle alle cellene var besatt. I bunnen var det en spisesal og noen dusjer. Det var dessuten utgang til en innelukket gårdsplass på 30×10 meter. Den var av cement og delvis dekket.

— Beskriv den daglige rutinen.

– Jeg sto opp, dusjet, vasket alt, skurte gulvet og satte meg til å lese. Jeg hadde en liten TV, men brukte den ikke mye. Hovedsakelig leste jeg og skrev.

— Hva skrev De?

— Jeg skrev om det jeg leste.

— Og hva leste De?

— Nietzsche, Kafka, Hanna Arendt, alle skuespillene til Sartre, Derrida, Jean Améry…

Dessuten leste jeg alt jeg kom over om folk som hadde måttet gjennomgå langvarig frihetsberøvelse. Hva skal jeg si? … Eugen Ginzburg , Mandelstam, Larina-Buxarina (kona til Buxarin), Margaret Bauer Newman. Jeg oppdaget Walter Benjamin, og jeg leste mye i bibelen, særlig salmene.

— Fengselet forvandlet Dem til leser?

— Nei, min mor leste mye, og helt fra jeg var liten nedfelte hun denne vanen i meg. Fengselet bidro; jeg søkte tilflukt i bøkene.

— Og dette var livet Deres i 10 år?

— Ja.

— Hadde De daglig omgang med noen?

— Jeg så de som var på vakt og fram til år 2000 (han ble fengslet i 1995) også polititjenestemennene som holdt vakt over meg. Først var de to og siden var det én.

— Var De farlig?

— Jeg tror de var mer opptatt av min sikkerhet enn av andres.

— Leste De Bibelen som en litterær eller religiøs tekst?

— Også som en religiøs tekst.

Roldan reiser seg og forlater rommet. Så kommer han tilbake med en liten bibel.

— Det var denne, sier han.

Boka er full av lapper, nesten like mange lapper som sider. I margene er det håndskrevne notater og detaljerte skisser. Dette er arbeidet til en som har flere timer å fylle enn arbeid å fylle dem med.

Dette Intervjuet finner sted i enden av en smal gang som i sin tid var soverommet til Luis Roldán. Med andre ord befinner vi oss i huset hvor han bodde som barn. Han vendte tilbake dit da han ble løslatt og deler det nå med to enorme katter og hustru nummer tre, Natasha. Kattene var de første levende vesenene som holdt ham med selskap etter løslatelsen. Natasha er en russisk kvinne han ble kjent med over Internet og som han giftet seg med. Hun snakker flytende spansk, som hun studerte. Etter Perestroika flyttet hun til Spania for å bruke det hun hadde lært. Hun er lidenskapelig interessert i spansk kultur, ikke minst litteraturen. Hun kjenner klassikerne og har lest nesten alle de moderne forfatterne. Hun er en 58 år gammel pensjonert ingeniør.

Den som sitter vis a vis meg, Luis Roldan, er en gammel syttiåring, som med 10 eller 15 minutters mellomrom avbryter samtalen for å gå på do (“prostata”, sier han). Han tar medisiner for prostataen, for åndedrettet, for blodtrykket, for artrose, for psoriasis, for angst. Dessuten plages han av trykk bak øynene (“uveitis repetitiva” i venstre øye, sier han), noe som krever spesialisttilsyn.

— Hva er årsaken til alt dette?

— Dette er konsekvensene av isolasjonen. Det var i fengselet jeg først fikk symptomene på respiratorisk allergi, hudinflammasjoner, gastritt… forverret syn fordi jeg ikke fikk se avstander, artritt… Jeg fikk psykiatriske problemer og akutt depresjon. Jeg brukte enorme doser Valium, Prozac, Myolastan, Orfidal, Transilium, Stylnox, Lorazepan…

Når man kommer inn i huset, ser man over radiatoren i gangen et bilde av den tidligere sjefen for Guardia Civil som hilser på kongen. Nederst er det en hilsen: “Til Luis Roldán med varme hilsner”. Det er andre bilder der i samme stil, med kongen, selvfølgelig og med Felipe Gonzáles [tidligere president], blant andre, alle med håndskrevet hilsen. Dette gir inntrykk av at Roldán aldri sluttet å være en del av systemet. Huset – seksti eller sytti kvadratmeter, på fire ørsmå rom i tillegg til bad og kjøkken – er nesten overdrevent rent og ryddig, som om det var under oppsyn av en obsessiv fengselsdirektør. Det er fattigdom i luften, som hos en middelklassefamilie det har gått riktig nedoverbakke med. I gangene og i alle rommene er det bøker, alle omhyggelig rangert, som soldater på oppstilling under eksersis.|

Luis Roldán bor i Zaragossa, og skjebnen ville det slik at her bor også Guardia Civils general Rodríguez Galindo, som i år 2000 ble dømt til 71 års fengsel for frihetsberøvelse og drap, og dessuten også sosialisten Juan Alberto de Belloch, han som var justis- og innenriksminister da Roldán ble pågrepet (mot betaling) på flyplassen i Bangkok.

Det er 20 år siden pressen først fikk nyss om at sjefen for Guardia Civil hadde beriket seg på ulovlig vis. Han skulle nettopp utnevnes som innenriksminister av Felipe González. Noen måneder senere hørte vi om flukten, og så var legenden i gang om flyktningen som snart var i Søramerika, snart i Angola eller Sørafrika. Siden besteforeldrene hans hadde endt sine liv i Venezuela, sendte myndighetene spesielt betrodde polititjenestemenn dit, rustet med penger og med beskjed om å finne ham levende eller død. Det fikk flyktningen først høre mange år senere fra medlemmer av statsapparatet i Venezuela. I virkeligheten var Roldan like i nærheten, i Paris, hvor han ble beskyttet av Prancisco Paesa, en spansk statlig agent som dessuten drev med ulovlig våpenhandel (dette var bare ett av perlene i en CV som formelig trygler om å bli til roman eller fremlagt i retten).

Av Roldáns ti måneder i Paris tilbrakte han de første seks i en leilighet i 20. etasje i en skyskraper. Derfra kunne man se, sier han, antennen til Paris-France. Siden han av sikkerhetsgrunner ikke kunne forlate leiligheten, dukket det én gang i uka opp en av spionens ansatte, “svensken”, som brakte ham alt han måtte trenge og tok med seg en handleliste for den følgende uken. Ved en anledning la Roldan en bunke med bøker i dørsprekken – han hadde ikke nøkler – og begynte å gå ned trappen. Han tenkte å ta en tur rundt blokken, men da han kom til 16.etasje fikk han et panikkanfall og skyndte seg tilbake. Etter 6 måneder flyttet våpensmugleren ham av sikkerhetsgrunner til en annen leilighet, hvor han nøt litt større bevegelsesfrihet etter å ha krevd et nøkkelsett. Her dreier det seg om frihet til å ta seg en rask kaffe i baren på hjørnet, mens han holder øye med hva som foregår bak ham, for så å vende tilbake til skjulestedet med hjertet i halsen.

Etter ti måneders isolasjon, anbefalte Paesa ham å “forsvinne”. Å forsvinne betød for hans vedkommende at man skulle tro han var død. Vi kan ta deg til Laos eller Cambodia, sa våpensmugleren, og der kan du slå deg ned. Jo, og så må du glemme kona di, barna dine og alt det der. Om det er mulig, organiserer vi en død for deg, og kroppen din vil bli funnet et eller annet sted. I mellomtiden befinner du deg i et eller annet land med argentinsk pass. Ingen kommer til å plage deg, og ingen vil yppe seg mot deg. Jeg kan sende deg penger hver måned – 10, 12 eller 15 tusen dollar – det du måtte trenge, og du finner deg en liten kinesisk dame som ordner klærne for deg, ja, og så kroppen.

Roldan takket nei.

Alternativet til å forsvinne var å dra til et land hvor han bare kunne utleveres for forbrytelser med en strafferamme på fire eller fem år. Av dem ville han med litt hell bare sone to. Det var med det utgangspunktet arrestasjonsfarsen ble utspilt. I realiteten dreide det seg jo om en overlevering, om ikke rett og slett en handel. For dette forsynte Paesa seg med 300 millioner med pesetas fra Belloch fondet. Allerede på flyet tilbake til Spania begynte den tidligere sjefen for Guardia Civil å ane at han var blitt lurt. Mistanken ble til sikkerhet da dommeren leste opp tiltalepunktene som han senere ville bli dømt for.

Journalister som har fulgt saken hevder bestemt at Roldán enda har EUR 10 millioner gjemt bort et eller annet sted i utlandet. Roldán påstår at Paesa tok alt. Det som er sikkert er at selv om han har pengene, vil kan ikke kunne kjøpe så mye som en sardin med dem.

— Er De troende? spør vi etter å ha lukket Bibelen og lagt den tilbake.

— Jeg var agnostiker en stund, men jeg er blitt litt, eh… Jeg tror på Gud, men ikke på alt som følger med. Jeg går ikke ikke kirken eller til messe, hvis det er det som menes.

– Hva fikk De av besøk i fengsel?

— Førti minutter hver helg, 20 på lørdag og 20 på søndag. Det var faste tider. En gang i måneden fikk jeg motta besøk uten at det var vakt til stede. Siden jeg var skilt fra kona, og moren min var for gammel til å reise, hadde jeg liten glede av dette privilegiet.

— Og de siste fem årene?

— Dem sonet jeg i Zaragoza. Jeg dro hver kveld til “senteret for sosial reintegrering”, hvor jeg sov. Jeg fikk gå på jobb om dagen, men kl. 21, måtte jeg være tilbake. Helt på slutten lot de meg sove hjemme fredag og lørdag. Slik fortsatte det helt til 19. mars 2010, da jeg hadde ferdigsonet straffen.

— Angrer De at De begikk forbrytelsene?

— Absolutt, absolutt, absolutt. Jeg kan ikke fatte hvordan jeg kunne finne på å bryte med min egen verdensforståelse. Dette sier jeg ikke bare. Jeg virkelig mener det. Bortsett fra de moralske problemstillingene så ødela jeg mitt eget liv og livet til min familie. Sånn er det bare. Man kunne kanskje innvende at jeg følte jeg ble presset til det, men skyldens kjerne ligger hos meg.

— De har fått svi for det?

— Ja, jeg har fått svi som ingen annen, på alle måter. Dag for dag, under et meget hardt fengselsregime, uten noen av de sedvanlige fengselsgodene som andre fikk nyte godt av.

— Hvem var det som ikke fikk svi?

— Det koster meg en del å nevne navn; jeg ønsker ingen noe ondt. Jeg sier bare at jeg ble forskjellsbehandlet.

— Når De ser tilbake, tror De at De ble brukt som syndebukk?

— Om jeg ble brukt som syndebukk, så betyr ikke det at jeg ikke gjorde alt jeg gjorde. Når det er sagt så er det også klar at jeg var en ping-pongball mellom de konservative og sosialistene; for de konservative fordi det passet dem utmerket å håne sosialistene; for sosialistene fordi det var beleilig for dem å samle alt det gale i en person.

— Var De klar over at De var i ferd med å bli korrumpert da det skjedde?

— Man tenker ikke. Dette er en del av landskapet. En gjør det man gjør.

— Når var første gang De mottok en bonusutbetaling i svarte penger fra offentlige midler.

— Det var i 1983, da jeg var regjeringsmedlem i Navarra. Seks millioner pesetas.

— Var det vanlig praksis?

— Ja, det var vanlig praksis.

— Det rådde altså dengang generell korrupsjon.

— Jeg anså denne bonusutbetalingen som normal.

— De syntes det var normalt å få svarte penger fra statskassen?

— På den tiden var det vanlig praksis.

— Hvem andre fikk?

— Politisjefene fikk 500.000 pesetas hver til fri avbenyttelse.

— Hvem andre?

— Det jeg vet, er at sysselmannen i Madrid, i Barcelona og de tre sysselmennene i Baskerland fikk betalt. Dette vet jeg fordi de har fortalt meg det. Det ble ikke bevist, men det ville være absurd om man skulle betale meg men ikke andre.

— Hvem betalte?

— I starten var det den nasjonale sikkerhetssjefen, Rafael Vera. Senere var det Julián Sancristóbal.

— Hvor mye beløp det seg til i Deres tilfelle?

— Syvogtyve millioner pesetas.

— Senere, da De var blitt sjef for Guardia Civil begynte De å motta penger mot å sette ut entreprenørjobber på Guardia Civils område. Kan De huske hvor mye penger De fikk totalt for det.

— Nei. Ifølge dommen ble det bevist at summen av kommisjonene var rundt syvhundre millioner pesetas. Summen økte til det dobbelte på grunn av devalueringen av spanske penger fordi beløpet var blitt investert i utenlandsk mynt i Sveits. Det var fire devalueringer bare i løpet av ett år.

— Hva ble det av alle disse pengene, rent bortsett fra alle eiendommene som De etterhvert anskaffet Dem?

— Alle eiendommene ble inndratt, noen av banker, og andre ble solgt på det åpne markedet. Bankontiene ble også inndratt.

— Hvor mye klarte De til slutt å berge unna.?

— Rundt ti millioner euro.

— Hvordan?

— Jeg utstedte fullmakt til en sveitsisk advokat, og han overførte pengene til ulike konti etter Paesas angivelser.

— Fra da av ble altså alle pengene Deres kontrollert av Francisco Paesas?

— Av ham eller hans representanter.

— De var altså fullkomment avhengig av Paesa.

— I enhver henseende.

— Og han tok på seg utgiftene ved flukten Deres.

— Ja.

— Han betalte aldri noe tilbake?

— Aldri.

— De eier ikke en cent i eller utenfor Spania?

— Ikke en eneste.

— Hva lever De av?

— Hovedsakelig av pensjonen min – EUR 774, det er det jeg har til gode for årene jeg betalte til pensjonskassen. Og av hjelpen jeg av og til får fra mine barn. Jeg har nylig solgt et serveringssett av sølv som De kan ha sett her tidligere.

— Hvordan klarte De å redde dette huset?

— Huset tilhørte mine foreldre, men siden jeg var enebarn, så overførte de det til meg. Da man inndro alle mine eiendeler, tok de også huset og annonserte det til salgs. Det var i 2001. Moren min kjøpte det og overførte det til mine to små barn. Det er deres hus.

— Når det gjelder den skitne krigen mot ETA: “Hadde De noe å gjøre med de mest kjente sakene?

— Jeg ble stevnet som siktet i sakene til Lasa og Zabal. Jeg avga forklaring og det var det.

— Da De var regjeringsmedlem i Navarra var kampen mot terroristene på sitt hardeste. ETA sto bak mange attentater og GAL kom inn i bildet. Dette vedrørte Dem ikke like direkte som da De satt i ledelsen for Guardia Civil, men De må ha vært meget godt informert. Hvordan ble de arresterte behandlet? Ble de systematisk torturert, slik man kunne få inntrykk av fra sakene til Lasa og Zabala?

— I Navarra var det anmeldelser og pågripelser pga tortur. I ETA-manualen forklarte man hvordan man skulle anmelde i alle pågripelsessaker. På den andre siden finnes det dommer som bekrefter tortur. Men ærlig talt, la oss ikke dupere oss selv. En må forstå at dersom man pågriper en herre som har drept 23 personer, for så å avhøre ham, og han innrømmer skyld, hva er det som har fått ham til å innrømme skyld? Det har vært slag og fysisk press som ikke etterlater spor, men som man kan forestille seg. Psykisk press også. Er det noen som tror at de kommer med innrømmelser uten å bli presset til det?

— Betyr det at De rettferdiggjør tortur?

— Hvor mange liv har man reddet ved hjelp av innrømmelser fra fanger som er blitt torturert? Jeg snakker helt konkret om liv. Jeg kjenner noen: dommere, militære, statsadvokater…

— Ja til tortur?

— Rent abstrakt fra et akademisk ståsted, så ville jeg si nei, men for en forklaring som kan redde livet til noen, så ville jeg si ja.

— Vi snakker om en tid preget av generell korrupsjon, utallige tilfeller av økonomisk kriminalitet som også omfattet kidnapping og andre forbrytelser. Enkelte domfelte hadde meget høye stillinger i statsapparatet. Tror De at President Felipe González ikke hadde noe med dette å gjøre?

— Det er umulig.

— Korrupsjonen sitter i selve systemet?

— Korrupsjonen satt og sitter i selve systemet.

Roldán reiser seg enda en gang for å gå på do (prostata, påstår han). Han har på seg en meget slitt, lilla strikket genser, og han subber i gamle tøfler som han skaffet seg i Russland. Mens vi snakker om tortur fikler han uopphørlig med et papirlommetørkle. Når den mer eller mindre er gått i oppløsning fisker han fram en Kleenex-pakke fra lommen og begynner å ødelegge et nytt lommetørkle.

— Hvor lenge har De hatt den vanen?

— Hvilken?

— Å ødelegge papirlommetørklær.

— Vet ikke. Siden bestandig.

— Og han forsetter å tvinne lommetørkleet rundt fingrene som om det var en rosenkrans.

— Hva slags liv lever De og deres kone i Zaragoza?

— Jeg står opp og vasker meg. Vi går ut for å handle mat. Før vi spiser middag går vi en tur rundt i byen eller på en utstilling. Om kvelden hvis været er bra, går vi enda en tur eller besøker en kulturbegivenhet. På onsdager går vi på kino. Og begge leser vi mye. Akkurat nå leser jeg en lite kjent bok av Boris Pasternak. Jeg er opptatt av sjeldne russiske forfattere for tiden.

— Kan man virkelig leve av Deres pensjon?

— Det ville overraske Dem hvor lite man trenger for å leve.

— Hva venter De av livet?

— Jeg er i ferd med å tømme de siste restene; jeg overlever meg selv. I ti år hadde jeg som eneste selskap et stort intet. Nå føler jeg meg svært godt ivaretatt av min kone og familie og i godt selskap. Jeg avventer slutten uten uro.