Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Tag: Island

Yippee

I knew, of course, that this is done, and I knew, roughly, how; how some of the rich and powerful, as opposed to most of us, manage to pay little or no taxes. (Hear for instance BBC’s “file on 4”, “Dirty Money UK” of 11 October 2015).

The problem is that more often than not, these people (some of the rich and powerful) are able to avoid paying taxes without breaking the law. Hence the fine verbal distinction between tax evasion, which is a criminal act, and tax avoidance, which is not.

They find loopholes. And the loopholes don’t get closed because the greedy bastards (excuse my French) have contacts in important places (or bribed flunkies in various countries’ civil services, including  – I have no doubt –  our own) and because the tax avoidance schemes are so complex that even the most adamant prosecutors can’t crack them (cf. my post “Speaking of Crime” a while back).

If an honest prosecutor can’t unravel these cases, how is the general public supposed to? So, to my grief, the general public in each country has until now, at least, been mute about the monumental siphoning off of what should have been tax money. While the lower and middle classes pay for the upkeep of their countries – and the penal sanctions for not doing so are very harsh, indeed – some (I really must insist on this some) of the filthy rich do not. No penal sanctions, no public outcry, no nothing.

Mind you, not only tax money! Once you have obtained a secret little series of PO Box companies in distant lands (or more probably, on islands) to which you can divert the proceeds of your business – and why on earth should you bother to do that, unless the purpose is to cheat your compatriots – you can very easily embark on a criminal career in a big way, all the while apearing devout and well-meaning back home.

But now… Oooo, what an exquisite moment I have just enjoyed! In the wake of the monumental release of the “Panama Papers“, I have been watching an Icelandic Prime Minister trying to explain that he was absolutely innocent of cheating the taxman – and besides, he did not know anything about it – and making such a blessed fool of himself that finally his long-suffering countrymen have been vindicated a little bit:

First Iceland was raped by the country’s bankers, bankers’ friends, and bankers’ government flunkies, and the country more or less collapsed in 2008. (The crooked bankers had victims abroad as well, as many Britons will bitterly remember.)  Iceland had to accept gigantic loans to pay for the running of the country, a debt that its citizens are paying dearly, to this day. Most of the funds that had been siphoned off by the crooked bankers and their friends have not been recovered. They had been sucked into a great black hole. They had been vamoosed.

Next, Iceland was bamboozled by a political party which had in effect nurtured the crooked coterie that brought the country to its knees. In the run-up to the last election, that party (the so-called Progressive Party) lied so outrageously and effectively to the voters that it actually regained the power it had lost after the collapse. (Democracy definitely has its weaknesses!)

The Progressive Party’s leader has now been undressed and humiliated. For the record I express the futile hope that he and his like stay away from Icelandic politics for ever.

More importantly, in a global perspective, the Panama papers are documentation of what we knew but couldn’t prove:  A very considerable part of the planet’s wealth is unaccounted for, stashed away in secret places, vamoosed into black holes.

The Panamanian law firm, Mossack Fonseca  is merely one of many that provide similar services to greedy people.

There is no end to easily accessible statistical material illustating how an infinitessimal proportion of the world’s rich owns and earns far more than the vast majority of the rest of all of us humans added together. I will not bore you with such figures, though they are truly quite stark.

Consider, though, that an unknown but undoubtedly enormous proportion of the world’s wealth is not visible to economists, social scientists, financial researchers, etc, and is not subject to tax. An unknown but undoubtedly enormous proportion of the world’s wealth has vanished down a black hole, has been vamoosed.

Can the planet feed all its inhabitants? If not, why?

Dypet

Året 1253 ble gården Flugumyri brent ned. Det var mordbrann, og 25 mennesker omkom. De drepte omfattet imidlertid ikke den morderne faktisk var ute etter, nemlig Gissur, som hadde gjemt seg i en tønne full av syre.

flugumyrarbrenna

Kilde: www.thrandur.com

Det var nok ubekvemt, men Gissur var ikke noe Jesubarn. Han hadde blant annet Snorres død på samvittigheten, i den grad menn hadde samvittighet. Og la oss en gang for alle slå fast at det genetiske materialet i disse folka var omtrent det samme som hos oss den gang, så vi var ikke bedre.

Mon islendingene er blitt bedre siden da, etter at folka til Gissur og Kolbein Ungi, på den ene siden, og Sturlungarnir på den andre hadde slått hverandre ihjel nesten til siste mann (som vel egentlig var Gissur). Da den islandske gullalderen fjæret ut, var det ikke stort mer igjen av det stolte lille landet enn keltiske slaver og en og annen skulende småbonde. Det er nesten til å gråte over at onkelen til Kolbeinn Ungi, som også het Kolbeinn, skal ha forfattet teksten til en av de vakreste og mest sofistikerte sangene jeg kjenner (Heyr himna smiður) kvelden før han ble drept i kamp i 1208. De kunne virkelig sine ting, og så var de brått alle døde.

Jeg overdriver selvfølgelig: Det fantes fortsatt storkakser på Island, men de var ikke av samme alen som dem vi leser om fra Sturlunga-tiden, og ut på trettenhundretallet begynte kvelden å senke seg over sagaøya. Fra reformasjonen av var natten total i flere hundre år.

Folk hadde ikke noe valg: De hadde ikke dynamitt, så de kunne ikke sprenge seg selv i filler på overfylte busser. De måtte pent leve, enten de ville eller ei, hostende og kløende nede i jordhusene sine under snøen, med verkende tenner og byller, og så stanken da! De heldigste ble så syke at de døde. De andre måtte bare holde ut, ikke bare timer og dager, men hele liv. Og slik levde de inntil ganske nylig ifølge de sublime bøkene Himmel og helvete og Englenes sang av Jon Kalman Stefansson.

En gren av menneskeheten klorte seg fast på øya gjennom det ubarmhjertige danske koloniveldet. Vi vil helst tro at folk fortalte hverandre eventyr og resiterte dikt, og noen gjorde nok det, men det gjør de sannelig ikke i den enestående filmen Dypet! (regi: Baltasar Kormákur).

Det er noe veldig stort over de slitne fiskerne i filmen. Noe stort og mye råskap. Kameraet er tett innpå, og vi fryser med dem etter hvert som de én etter én tungt gir seg i kast med en ny grå dag. Etter bare noen timer blåses liv ut, men døgnet fortsetter. Bergtatt følger jeg historien om Gulli og hans sambygdinger. Jeg kan liksom ikke fatte at de orker, at de klarer mer, hvis jeg ikke tenker på landets forunderlige historie fra storhet til dypet, så opp igjen til en finanstind, for atter å nesten forsvinne i dypet. Men islendingene holder ut. De holder aldeles utmerket ut. Etter min mening har Baltasar Kormákur laget en udødelig film, og han er dermed selv et levende eksempel på sine landsmenns fenomenale livskraft.

 

 

 

Når det er for seint

Nå har også grekerne gått på limpinnen, dvs. de ble rundsvindlet av folk som hadde ansvar for landets økonomi, akkurat som islendingene. Gudane må vite hvor mange andre staters befolkning blir melket av finansveldet? Lehman brothers svindlet også, viser det seg i etterkant, akkurat som Enron. Skattebetalerne i USA vil svi for det i uoverskuelig fremtid. Og nå skal de fleste skattebetalerne i Europa måtte betale løsepenger for Hellas, ikke av menneskekjærlighet, forstås, men for at ikke euroen skal kollapse. Hvorfor det er så viktig at euroen ikke kollapser? Tja… Det er selvfølgelig hyggelig å slippe å måtte veksle hver gang vi krysser en grense i lille Europa, men hovedsakelig er vel hensikten at kapital skal flyte fritt.

Oljerike nordmenn går tørrskodd gjennom de fleste kriser. Men også her… var det ikke noe med at et par tidligere statsministere klarte å raske til seg skyhøye pensjoner etter avsluttede verv, til tross for at de enda var i høyt betalte jobber? Pytt pytt, vi har råd til det, og det ble jo avslørt. Men hvor mye er det som ikke ble avslørt? Det vet vi selvfølgelig ikke; det ligger i sakens natur. På den ene siden orker ikke publikum/media å skaffe seg innsikt i hva som foregår i finanskanalene, på den andre siden sørger svindlernes jurister for at selv Økokrim får problemer med å skaffe bevis.

Likevel antar jeg at dersom en kritisk økonomikyndig journalist nøye hadde studert årsrapportene til de største islandske bankene de siste fem årene før de kollapset, så hadde han eller hun skjønt at noe var forferdelig galt lenge før korthuset falt sammen. Så skjedde ikke, i hvert fall ikke så vidt avisleserne vet, blant annet fordi alle de største avisene var eid av de som i ettertid har fått skylden for landets økonomiske kollaps.

Islands parlament oppnevnte høsten 2008 en granskingskommisjon for å analysere bankvesenets kollaps. Dette bør være kjent for nordmenn, siden Eva Joly spiller en stor rolle i granskingen, som spesialrådgiver. Mandag 12. april 2010 la kommisjonen fram sin rapport. Et av kjernepunktene i rapporten var at media hadde sviktet totalt. Dette punktet er verd å merke seg også for nordmenn: Media leverer det kundene vil ha, nemlig lett underholdning, ikke kritisk journalistikk. Det gjelder der, det gjelder her. VG og Dagbladet skriver om tant og fjas, det leserne vil ha, og leserne blir mindre, ikke mer, kunnskapsrike, følgelig mindre, ikke mer, granskende.

Men nå har jeg som pelshval igjen stukket hodet opp utenfor Islands kyst. Og hva ser jeg, gjennom den askefylte luften? Jo, selv om islendingene ble rundlurt, så står de enda oppreist. Mer enn det, de nesten flyr. “Vi kan ikke stole på media,” sier de. Det forstår seg. De har sluttet brått med å lese landets aviser, som nå går konkurs den ene etter den andre. Fint. Og hva gjør de så med den over 2000-sider lange rapporten fra granskingskommisjonen? Den som burde vært analysert av media, den som de ikke tør overlate til media å analysere? Jo, de leser den selv. Helt bokstavelig.

I Borgarleikhus (Stadsteateret i Reykjavik) ble hele rapporten lest høyt for alle som måtte ønske å høre den. Det må ha vært litt av en seanse, mange seanser. Alle skuespillerne ved teateret deltok. Lesningen kan lastes ned som podkast (audio) – 56 økter. Jeg har lastet ned bare de første 10, og de utgjør til sammen 1145 MB. Generelt utgjør 100 MB rundt to timer.

Jeg vil varmt anbefale alle som forstår islandsk, og for den del også de som ikke forstår islandsk, å laste ned dette fabelaktige, dokumenterte krafttaket som beviser at folk vil prøve å sette seg inn i ting som angår dem, dersom de får anledning til det. Man finner den på islandsk rikskringkasting,

http://www.ruv.is/podcast (se etter “rannsoknarskyrsla”).

Utfordringen for oss alle er at det gjerne er først når det er for seint at vi forstår at noe angår oss. Det gjelder for eksempel klima og fattigdom utenfor våre grenser. Foreløpig er klimaet vårt helt greit nok, og vi er ikke fattige. Men klimaspørsmålet vil innhente oss og fattigdommen utenfor våre grenser vil ramme oss, før eller senere, som et annonsert mord.

Vår i nord

Pelshvalen støter på land, og stopper opp for å beite i de små tjafsene som gror i de taggete utspringene i berghellingen ned mot dypet. Så hører han noe. Han stopper, lytter og titter opp av vannet. Jo, der foran ham på en grønn dampende knaus står en gruppe mennesker og synger. Det er et kor. Og rundt dem har det samlet seg en liten skare andektige lyttere.

Han forundres over denne lille forestillingen, lytter en stund før han svømmer videre langs den frådende kysten. Flere kor hører han. Noen står på knauser, andre har samlet seg i viker og på brygger, og alle synger de islandske nasjonalromantiske sanger med stor følelse. Ett sted ser han en håndskrevet plakat: “Kór atvinnuleysingja” (kor for arbeidsledige). Riktig vakkert synger de, uansett om de står høyt eller lavt i terrenget. Men vakrest lyder dog nasjonalsangen, den som jo er så svulstig til vanlig. Men nå synger de forfrosne menneskene så ømt om sitt land at man skulle tro de sang om den første vårblomsten.

Vakkert er det, riktig vakkert, og pelshvalen vaker en stund saktmodig like under den urolige havflaten. Men brått blir han så rørt at han stikker hodet opp av vannet og joiner dem i sangen med sine lungers fulle kraft: Han synger om nyfødte kråkeboller, spirende grisetang, hvalfrøkener og sild. Han lukker øynene i det han gir seg hen til musikken og glemmer helt for en stund at hans generasjon kanskje blir den siste som skal få oppleve islandsk korsang.

© 2025 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑