Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Tag: EU

Mot hvem? For hva?

22.03.2025 /

I Norge hører jeg stadig oftere snakk om EU. “Vi må holde sammen,” heter det.

Starmer og Macron snakker om å sende 20 000 mann som fredsbevarende styrke til Ukraina for å overvåke en ev. “våpenhvile”. “Fredsbevarende styrke”? Bemannet av Storbritannia og Frankrike som har besluttet å ruste opp med astronomiske summer for å krige med Russland? Tyskland snakker til og med om å skaffe atomvåpen. Russland ville naturlig nok oppfatte slik en “fredsbevarende styrke” som en fiendehær.

EU er i ferd med å bli en militærallianse mot Russland. Det at Russland har ydmyket NATO og Europas ledere (inkludert de norske) er ikke til å holde ut. Også pressen må føle seg rimelig flau etter å ha heiet på sanksjoner og opprustning, demonisert Putin, lovet seier over Russland og fremstilt Ukraina som et demokrati.

Mette Fredriksen skriker at Russland er Europas største trussel. Keir Starmer maser om å patruljere Ukrainas luftrom med “flere dusiner” Typhoon- eller F35-fly for å støtte soldatene de ønsker å sende dit, fordi, som Starmer sier: “we know one thing for certain, which is a deal without anything behind it is something that Putin will breach.” Jasså, så det vet vi? Formodentlig fordi Putin er ond, mens Ukraina, derimot, (og vi) ikke bryter avtaler?

Vanlige EU-borgere, på sin side, er nok mer opptatt av å beholde helsevesen og skole enn å fortsette krigen i Ukraina. (Slik sett er vanlige EU-borgere ganske forskjellige fra nordmenn.) Men demokrati er ikke et overordnet prinsipp i EU. Så det blir det ikke noe av. I hvert fall ikke i Tyskland. For der har mannen som ikke er kansler (enda) overtalt partiene som tapte valget, til å vedta, i en nasjonalforsamling som i prinsippet er oppløst, noe som det nyvalgte Bundestag som kommer sammen 25. mars ville ha avvist: nemlig å fjerne gjeldstaket.

Tysklands gjeld utgjør nå 62 % av brutto nasjonalprodukt, Med den store satsingen på særlig forsvar skal det lånes mer enn en billion euro, slik at gjelda vil øke til minst 90 % av BNP. Tysklands status som en solid lånetaker vil bli svekket. Landet vil måtte betale mer for nye lån, altså renter som går av statsbudsjettet hvert år, og landet vil på sikt måtte ta lån for å betjene lån, osv. Euroen har allerede blitt noe svekket.

Wikipedia har en interessant artikkel om det tyske gjeldstaket, som visstnok ble innlemmet i den tyske grunnloven i 2009. Taket er blitt hevet to ganger siden, står det, i 2022 og 2025, begge gangene for militære formål (” both for the purpose of significantly increasing defense spending.”)

Hva betyr 1 billion?

En milliard har 9 nuller (tusen millioner)
En billion har 12 nuller. 1 000 000 000 000, Det er ganske mye.
I tid, for eksempel, utgjør en billion sekunder – hold fast – 31.688 år. Yepp. Jeg spurte DeepSeek.

Hva betyr dette for Tyskland, mon tro? Hadde jeg vært tysker hadde jeg ikke sett lyst på fremtiden. Tyskland skal blant annet betale 4,6 milliarder EUR i militærhjelp til Ukraina bare i år. Og de skal gjennomføre en monumental opprustning av forsvaret.

Reaksjoner

Spania, Portugal og Italia er ikke imponerte. Også deres gjeld vil bli dyrere som følge av Tysklands grep. Og de anser ikke Russland som den store faren.

Jeffrey Sachs sier EUs forestillinger er “delusional”. Ola Tunander er snillere og sier EU lever i en boble.

Stjernereporteren Glenn Greenwald kaller EU-toppene for “unhinged”. Det sier han på et av sine time-lange foredrag med tittel European Leaders Make Maniacal Rearmament Vows They Cannot Keep. Jeg anbefaler å lytte til det fra ca. 19 minutter – der han først forklarer hva han står for i kampen for “free speech”, som han mener er mer truet i USA siden 7. oktober 2023 enn selv etter 9/11. Dette fordi AIPAC (USAnske sionister som inkluderer ikke minst evangelister) har skremmende mye makt. For eksempel har de fått myndighetene til i praksis og uten grunnlag i loven å kriminalisere Israel-kritikk. Først på slutten snakker han om Europa, hvis ledere altså er “unhinged”.
(Jeg må innrømme at den som ikke abonnerer på Glenn Greenwald får mye uønsket reklame med på kjøpet.)

Også mester Mearsheimer, kaller EU-toppene for “delusional”. Når han blir spurt: “Tror de virkelig på det de sier – at Putin eller Russland er en reell trussel mot Europa”, blir den smarte gamle statsviteren unnvikende “Tja, tro og tro….” Men det han så sier slo ned som en stein i min brønn:

USA har kontrollert Europa siden annen verdenskrig. Europa har til gjengjeld vært USAs tro tjener, økonomisk, militært og diplomatisk (ikke minst i FN). USAs utenrikspolitiske kurs, “the rules-based order”, har vært vår utenrikspolitiske kurs. Vår “frie”, liberale verden skulle sluke land etter land. Nå er Europa i forfall, svekket industrielt, splittet politisk og utmattet militært og USA er mindre interessert i oss enn i BRICS. EU er gjenstand for sentrifugale krefter.

Hvilken visjon skal nå holde EU sammen? Hva er nå EU-motoren? Mearsheimer sier: Russofobi. Russofobi er heretter vår raison d’être.

Litt av et samlende prosjekt, hva?

Democratic deficit

29.03.2018 /

After two world wars, Europeans had had enough of wars, and so we saw the slow but inexorable development of the EC, which has evolved into the EU.

Now, it is true that many considered this multinational organisation a bureaucratic and undemocratic mastodon, and for many years the Scandinavian countries, for instance, refused to join, with good reason, you might say. There are certainly grounds for maintaining that joining the EU weakens national sovereignty, and there is undoubtedly the matter of the “democratic deficit”.

On the other hand, where is there no “democratic deficit”? Personally, I’m not really sure what “democracy” means, in spite of all we can read about the topic in various sources. Forget about the ancient Greeks, for a moment, though the concept is said to stem from them; in Athens only a small proportion of males, i.e. landowners, were “eligible” to vote, as it were. So Athens doesn’t really count as a model.

In modern-day western societies, we see more or less fascist movements gaining ground through fair elections. We also see elections that are not blatantly unfair but dubious. I won’t detail what I mean by dubious – each country has its own turgid electoral issues with or without the involvement of the Russians, fake-news factories, abused Facebook data etc. Be all that as it may, we are left with a lot of question marks regarding even so called “fair elections”.

Regardless of our doubts, however, most of us in the west still agree that we value certain standards of law. We need to trust that our courts and law enforcement are politically, financially and personally impartial and just. Most of us also firmly adhere to the importance of civil liberties.

So where does that leave us?

I knew a man who used to say, “nowhere in the Bible have I found any statement to the effect that parents must love their children”. I believe him. He had actually read the Bible many times. The Bible only commands us to love and obey our parents, and that’s it.

I find a parallel in our faith in “democracy”: We believe in it as though it were the Bible, but nobody requires us to vote for what is best for the country, for society or for humankind. All a voter needs to do is to vote for whoever will best serve his or her personal interests. Now.

Right. And now we have a situation of impeding serious climate change. Left to choose between a policy that will impose inter alia serious restrictions on personal travel and make a dent on our personal finances, or, on the other hand, business as usual, what do you and I choose?

And we have a situation in which parts of the world population are destitute, desperate and/or even angry. Do we choose to leave them to their own devices, put them into concentration camps, or even exterminate them? Or do we consider a different order?

Finally, we have a situation in most western countries where a growing proportion are growing poorer by the year, where the welfare state is crumbling and where young women are increasingly reluctant to bear children for fear of what the future may bring. It is very tempting to blame “the others”, i.e. China, Russia, the immigrants, and all the oddballs that make a society colourful. Are there any other sources of concern?

The EU may be a bureaucratic mastodon, but from my perspective, the EU is a relatively civilising force in Europe at the moment. Not that I trust the EU. The EU was from its inception, and still is, a fundamentally capitalist animal. But so far, no successful alternative to capitalism has been devised. (Russia and China are, after all, as capitalist as the rest of us.) The EU aims, at least, to resist individual countries’ and companies’ attempts to undermine the rule of law, and to defend civil liberties. The EU even defends, to a certain extent, its members’ welfare state. And the EU realises, unlike most of us, that in the end, we will all be the losers of climate change.

There is no punch line here, except that if you are itching for a new war, you may not be disappointed. I only hope that the majority of Europeans take to their senses. Soon.

 

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑