Noen har skrevet en bok om noen som i beste fall har vært stakkarslig og uansvarlig, i verste fall medansvarlig i at en liten gutt vokste opp til å bli en av tidenes mest kaldblodige forbrytere.
Pressen spretter sjampanjekorker, åtseletere av alle slag stiller til fest, og vi kan jo regne med at boka vil selge godt. Ikke det at folk i dag, i motsetning til før, i Norge i motsetning til andre steder, er spesielt tilbøyelige til å være kikkere. Også våre forfedre (apene) kikket, så dette har vi antakelig alltid gjort. Det er ingen grunn til å spille hellig.
Var det eller var det ikke etisk å trykke boka? Er det eller er det ikke etisk å gi den så stor pressedekning? Var det eller var det ikke uetisk å være en dårlig mor for Anders Behring Breivik?
Jeg lurer i ramme alvor på hvor mye dårlige mødre koster samfunnet i form av for eksempel kriminelle, dysfunksjonelle eller depressive samfunnsborgere. Kan man rett og slett definere dem som potensielle samfunnstrusler? Burde NSA overvåke dem på linje med muslimer i jakten på mulige terrorister?
Rasende sønner og døtre som forlater barndomshjemmet så snart de får lov, eller kanskje før, med sinnet forgiftet av hat til sine mødre og/eller fedre, vil bære kimen til ulykke i seg resten av livet. Det er ganske mange som i en alder av 15 år, 16 år, 18 år … under alle omstendigheter for unge til å stå helt alene i verden, sprenger rammen. Det kommer til å skje mye rart med dem, selv om flertallet tross alt vil komme seg gjennom livet på et vis. Et par selvmordsforsøk, kanskje, litt spiseforstyrrelser, kanskje, noen år på sengen med depresjon, kanskje?
Og bitterheten! Alle svakhetene og sorgen de bærer med seg livet ut, uansett hvor tøffe og begavede de er … Hvordan er det forresten med forfatteren av boken så mange av dens fremtidige lesere kaster egg på? Kan det hende at hun kjente igjen noe av det hun skrev om fra sitt eget liv? Hadde hun kanskje et helt personlig (i motsetning til spekulativt) motiv for å føle såpass mye dragning til temaet, at det måtte bli bok av det? Jeg påstår det ikke, jeg bare nevner det som en mulighet fordi man later til å ha tatt for gitt at hennes motiver var usle.
I mange tilfeller er foreldrene uskyldige i barnas ulykke. I enda flere tilfeller har de selv vært offer, uten nødvendigvis å vite det. Uansett burde de i de fleste tilfellene i lang tid ha gjort noe helt annet enn det de faktisk har gjort. Burde ikke det være tema?
Skal vi kriminalisere dem som gjør alvorlige feil i barneoppdragelsen? Da er det ikke mange av oss foreldre som vil unnslippe i alle fall noe juling. Dessuten er straff overhode ikke fruktbart her. Det å se ungen sin ha det vondt er mer enn straff nok for de fleste.
Jeg skriver dette ikke så mye for å forsvare en forfatter som muligens – men om dette vet jeg jo absolutt ingenting! – ønsket å gjøre et scoop. (Jeg blir forbannet hver gang jeg ser et TV-kamera dvele over et hulkende ansikt fordi jeg sterkt tviler på at den som avbildes ønsker å bli fremvist for millioner i oppløst tilstand. Ynkelighet er ikke vakkert, og det mest humane er å la være å vise det.)
Jeg skriver dette fordi omsorgssvikt kan ha fatale konsekvenser, og da må det vel være lov til å sette det på dagsorden? Jo, vi setter det i blant på dagsorden, men da oftest som kritikk av barnevernet. Det er lov å skjelle ut pressen, lærere, barnevernet og ikke minst politikere. Det er faktisk lov å nærmest lynsje politikere.
Men foreldre? Er de ansvarsfri?