Det kan se ut til at pelshvalbestanden stiger. Det later faktisk til å være så mange pelshvaler svømmende rundt omkring der ute at en kan spørre seg om det overhode er nødvendig å fortsette å agitere for arten. Det var i alle fall det jeg var begynt å tro, inntil i dag.
Det jeg trodde, for eksempel i går og i forgårs og i forrige uke, var at alle de tiltakene jeg hadde anbefalt for å forbedre næringsgrunnlaget for pelshvaldrift var blitt implementert spontant og uten min hjelp. Tegn på at så kan være tilfelle er: Forbrukerekstremismen er på retur; ordene terrorisme og terrorister forekom ikke en eneste gang i Obamas tale i Kairo; Amnesty International har omsider innlemmet rett til mat og medisiner i sin definisjon av menneskerettigheter; lyntog er blitt et tema igjen. Og det finnes mange, mange andre og langt større tegn.
Slik sett har vi mye å takke Bush for. Hadde ikke han vært så katastrofal, hadde vi ikke fått noen Obama, og hadde vi ikke fått Obama, hadde pelshvalenes astmatiske stønn fra havbunnen bare blitt stadig svakere og svakere, og rautene fra meg-megere-megest-tilhengerne ville blitt høyere og høyere til alt uavvendelig endte med et saliggjørende siste “puff”. Fortelleren, hvis det enda fantes noen forteller, ville kunne avslutte sin eventyrstund for englene med de kjente og kjære ordene, “og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute”.
Apropos “puff”, så er det med sorg at jeg her må innskyte at min kjære medskapning Tang har forlatt oss. (se Se Pelshval august 2008. Det er ikke så mange av dere som kjenner Tang. Han var jo bare en ørkenrotte, men han var elsket av sine nærmeste. Dette er ikke egentlig noe sted for en fullblods nekrolog, og dessuten kjente jeg personlig ikke kjeledyret Tang, men jeg vil i det minste presisere at han ikke ble offer for noen økologisk katastrofe, til forskjell for hans artsfrender i ørkenen, hvor alt står for fall hvis ikke Vestens store håp, Obama, kan snu utviklingen. Han oppnådde forventet levealder for ørkenrotter, og selv om hans siste timer nok var ganske ubehagelige – forskningen har ikke enda klart å utvikle prosedyrer slik at vi kan tilby våre ørkenrotter en verdig død – hadde han et godt liv nesten inntil det siste.
Med andre ord, og tross Tangs bortgang: Det meste lot til å være på rett vei inntil i dag. For i dag får vi høre allerede på NRKs tidligste nyhetssendinger at politiet skal etterforske forsvarets sikkerhetstjeneste. La gå, det hele kan simpelthen dreie seg om en lapsus, en levning fra demokratiets barndom, en glemt oppdatering av reglementer, eller en storm i et vannglass. Men det minner sørgelig om historier vi kjenner fra land det ikke er naturlig å sammenligne seg med. Som gammel, meget gammel, pelshval, kjenner jeg at min sløve luktesans våkner til live. Overvåkning har vært tema i demokratidebatter siden lenge før begrepet demokrati ble unnfanget. Nå, med sofistikert datateknologi, har selve konseptet overvåkning en dimensjon som bare “science fiction”-litteratur kunne fabulere om for noen tiår siden.
Dagens nyhet er derfor en påminnelse om at diktatur og “Big Brother” ikke er noe vi trygt kan glemme. Norge er enn så lenge et snilt land. Men ingenting er statisk. Personlig vet jeg ikke om noe land som har oppnådd et rosverdig nivå og beholdt det på en makrohistorisk tidsakse. Og i vår tid skjer endringer med eksponensielt tempo. Det finnes ingen garanti for at den tryggheten vi i dag nyter skal vedvare. Trygghet er noe en må forsvare, ikke noe som er gitt. Faktisk.
Dagens tekst er derfor: Sov ikke i timen.