Hvorfor EU?

Noen analytikere humrer over at EU fører en suicidal kurs. Europeere, derimot, viser ofte til et demokratisk underskudd.

Selv har jeg aldri orket å forstå EU apparatet – det er for stort, for komplekst og for byråkratisk for min forstand. Inntil nylig har jeg ikke villet uttale meg om EU/EØS spørsmålet. Følgende skisse er kopiert fra Nei til EU.

Det var først for et par år siden, da EU-sjef Santa Ursula hyllet Israel som et demokratisk fyrtårn, at det slo meg at EU som institusjon umulig kunne påberope seg å representere folk i medlemslandene.

Jeg vet riktignok ikke stort om hva EU-borgere generelt mener, men jeg sjekker i det minste spanske nyhetskilder jevnlig. Der er EU ikke tema. Det er heller et påfallende ikke-tema. Jeg tipper at det også i andre land heies eller pipes på egne folkevalgte, ikke på EU-parlamentarikere. Man aner jo ikke hva EU-parlamentet driver med.

Jeg trenger ikke Nei til EU, for å fortelle meg at oppslutning ved EU-valg normalt er svært lav. Men siden jeg vet så lite om EU tyr jeg nå til nettsiden deres, som etter det jeg kan skjønne tilbyr saklig informasjon. (Uthevningene i sitatene nedenfor er mine.)

I EU skal de fleste lovene vedtas av både ministerrådet og EU-parlamentet. Ministerrådet er ikke et folkevalgt organ, men består av en statsråd fra hvert medlemsland. Rådet står ikke ansvarlig overfor noe folkevalgt organ, verken i EU eller medlemsstatene. Det kan heller ikke stilles til ansvar eller kastes av velgerne i EU.

EU-parlamentet kan ikke fremme lovforslag. Det er det bare EU-kommisjonen som kan, ifølge den alminnelige beslutningsprosedyren i Lisboatraktaten. Parlamentet får heller ikke vedta lover alene, kommisjonens forslag må godkjennes også av ministrene i rådet.

Jeg tilføyer for egen del at EU-kommisjonen, som er EUs utøvende makt, og har 32 tusen ansatte, ifølge Wikipedia av idag, heller ikke er et folkevalgt organ.

EU vedtar direktiver og forordninger i hytt og pine, over borgernes hode.

Mange argumenterer for at siden vi har så liten innflytelse i EU, burde vi heller blitt medlem. Dette synspunktet er fullt ut forståelig. Men også EU-borgere har liten innflytelse, og hvis informasjonen på Nei til EU er til å stole på, ville Norge som medlem trolig få 13 av 705 representanter i EU-parlamentet, altså bare 1,8 prosent. Og i Ministerrådet, eller som det nå heter, “Rådet for Den europeiske union” ville vi få 1 representant av 27.

Verre er det at CFSP pålegger medlemsland å støtte opp om EUs utenriks og sikkerhetspolitikk “aktivt og betingelsesløst”. Det medfører, som vi nylig har sett, betingelsesløs underkastelse under USA og dets militære tentakel NATO, (jamfør EUs bifalling av krigsforbrytelser i Israel).

Som EØS-medlem har også vi lagt oss flat for USAs ønsker og behov. Vi bidrar altså i år i Indo-Stillehavet og Midtøsten (!) og deltar med luftstyrker i øvelser i Australia; alt dette med utgangspunkt i en USAnsk agenda, som norsk media har valgt å ikke stille spørsmålstegn ved. I indo-Stillehavet patruljerer en fregatt, KNM Maud, i en hangarskipsgruppe. Dette synes jeg er mystisk ettersom vi i 2023 ikke lenger hadde en eneste fregatt ifølge Wikipedia, som tilføyer:

I Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren fra april 2024 er det foreslått å erstatte klassen med fem nye fregatter + 1 i opsjon med samme fokus (antiubåtkrigføring) som Nansen-klassen.

Regjeringen uttalte at de fremtidige fregattene skal anskaffes, driftes og vedlikeholdes i et strategisk partnerskap med en nær alliert som har sammenfallende strategiske interesser i Norges nærområde (min utheving)

Jeg slår opp “fregatten” KNM Maud:

Skipet er det største skipet noensinne i Sjøforsvaret og er blant annet dobbelt så stort som fregattene i Fridtjof Nansen-klassen. (min utheving).

Så vi bidrar, altså med Sjøforforsvarets største skip. I området rundt Kina. Hm. Er Kina vår fiende?

CFSP-rapporten for 2023 forklarer innledningsvis at CFSP bidrar til å ivareta følgende EU-mål: å sikre fred, styrke internasjonal sikkerhet, fremme internasjonalt samarbeid og å utvikle og styrke demokrati, “rule of law”, respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

Jeg vil muligens i en senere post se nærmere på denne påstanden, men foreløpig vil jeg nøye meg med å påstå at CFSP i senere tid har levert tvilsomme resultater ang. målene.

  • å sikre fred – EU er i krig
  • styrke internasjonal sikkerhet – sikkerheten vår har aldri vært så truet
  • fremme internasjonalt samarbeid – EU har ikke søkt fredelige løsninger
  • styrke respekt for menneskerettigheter – EUs respekt for palestinernes rettigheter må jo virkelig betviles.

Hva gjelder “rule of law” viser jeg til definisjonen i Encyclopedia Britannica,som begynner slik (mine uthevinger):

the mechanism, process, institution, practice, or norm that supports the equality of all citizens before the law, secures a nonarbitrary form of government, and more generally prevents the arbitrary use of power. …

Grovt sett kan uttrykket altså oversettes som rettssikkerhet. EU har valgt å implementere det i utenrikspolitikken i overensstemmelse med USAs tolkning, en tolkning som slett ikke sammenfaller med “rettssikkerhet” og enda mindre med folkerett, Rule of law er nemlig ikke et synonym for “rules-based order –our rules, of course“.

Endelig vil jeg bare kort vise til et av de aller største stridsemnene: Hvem tilhører klodens ressurser? EU og for den del også Norge, har siden 1970-tallet slått inn på en såkalt neoliberal kurs. For så vidt også Norge, men her holdes det fortsatt igjen. Vi har ikke minst enda den såkalte norske modellen.

EU, derimot – er langt på vei grunnlagt på neoliberale prinsipper. Nedenfor et klipp fra Wikipedia av i dag. Der står det riktignok at EU overlater velferdspolitikken til den enkelte stat. Enn så lenge, ja. Jeg anbefaler en analyse av konsekvensene av neoliberalisme for arbeidstakere: “Neoliberalism in the European Union“. Det var ikke greit i 2007 da utredningen ble skrevet, og det er i alle fall ikke blitt bedre nå.

Hvorfor EØS

Her blir det straks vanskeligere.

  • Uten EØS-medlemskap vil ikke våre telefoner kunne roame i Europa.
  • Vi vil ikke lenger ha krav på gratis medisinsk behandling og ev. sykehusinnleggelse i EU-land.
  • Reiseforsikring til EU vil bli dyrere.

På den annen side: Vi vil ikke lenger bli nødt til å følge EUs endeløse direktiver og forordninger.

Et uttrykk for noe vi er blitt pålagt som følge av vårt EØS-medlemskap er anskaffelsesloven. Ifølge den må alle oppgaver og anskaffelser over en viss verdi som skal betales av det offentlige legges ut på anbud til hele EU.

Jeg har indirekte vært med på en slik prosess og konstaterer at den er tidkrevende og innviklet – altså kostbar. Man må bl.a. designe et nøyaktig anbudsgrunnlag: Jeg tipper det må være en utfordring å vite hvordan man skal vekte arbeidsvilkår, luftkvalitet, punktlighet, sikkerhet, osv for jernbaneruter. Glemmer man å kreve allergivennlige tekstiler, så kan man ikke klage i etterkant.

Det er enda mer kostbart å legge inn anbud. Det kan bare de svært store firmaer og de er oftest ikke norske, vil jeg tro. I tillegg til omfattende preliminær skriftlig dokumentasjon og reisevirksomhet, må det presenteres, inspiseres, akkederes ad infinitum. Er det rart at togreiser er blitt dyre? Det er et mirakel at togene overhode går når selskapene som driver dem må bruke så mye ressurser på å late som om de er “best”.

Men rett skal være rett: Næringslivet skal ikke bli min elefant i rommet. Opprinnelig var jo EU, bare en slags klubb som skulle føre en felles handelspolitikk med opprettingen av en tollunion, EEC, som det den gang het. Tariffer og importkvoter mellom medlemslandene ble fjernet. Norge ble senere med i EØS for at norske produsenter skulle kunne eksportere f.eks. laks til f.eks. Frankrike uten at laksen ble dyrere for franskmenn enn fransk laks.

For å kunne gjøre det lett for norske eksportører har vi siden måttet tåle en stadig dusj av direktiver og forordninger. Vi har måttet ansette masse folk for fortløpende å tolke og oversette og implementere direktivene og forordningene.

Bortsett fra olje, gass og elektrisitet utgjør norsk eksport til Europa ca. 8 % av vår BNP. Norge er Europas viktigste kilde til gass, som Europa nå har et desperat behov for. Jeg mener vi bør kunne få en gunstig handelsavtale med EU uten EØS-medlemskap. Hvis Sveits kan få det til….

Se på en globus: Europa er en knøttliten del av verden. Algerie ligger forresten i en slags handelskrig med EU og vil oppheve en avtale som landets myndigheter mener har vært gunstig for EU, men skadelig for Algerie. Kanskje vi kunne øke utveksling med dem?

Slik jeg ser det, er de to største problemene med EØS-medlemskap følgende:

  1. EU er med tiden blitt stadig mer overnasjonal og udemokratisk. Det rammer medlemsland, og det rammer oss i EØS.
  2. Militært har EU (og Norge) satset alt på NATO, som var USAs vakthund i Europa mot Sovjetunionen, men som nå bruker Europa i sin kamp for å beholde sitt overtak over mesteparten av verden.. Jeg skal ikke her og nå gå nærmere inn på USAs farlige utenrikspolitiske kurs de siste årene. Jeg vil nøye meg med å påpeke at Norge og Støre og norsk presse har lagt seg på ryggen og spiller død.

Min konklusjon: Ja, jeg vil ut av EØS!!