Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Page 44 of 44

Nytt telefonnummer

Ordet kverulant forbinder jeg med gammel, god litteratur. I gammel, god litteratur figurerte det nemlig mange kverulanter. Jeg skjønner nå at den gode gamle litteraturen kanskje ikke var så god som jeg trodde den gang jeg enda leste slikt, for når jeg tenker etter var kverulanten alltid mann, alltid gammel og alltid festlig, kort sagt en standardfigur, en klisjé.

Det er kanskje fordi jeg trodde litteraturen var god at jeg selv i rasende fart er på vei til å bli en kverulant av rang. Kverulant som jeg er, bryter jeg riktignok mønsteret. Jeg er kvinne og slett ikke alltid festlig. Alderen min kan vi komme tilbake til.

Etter å ha kranglet i mange år med Microsoft – avbrutt av og til med noen små forfriskende krangler med leverandører av diverse elektronikk, så som datamaskiner – har jeg nå lagt krigen med Microsoft i bero. De har tapt. Linux kommer til å seile lykkelig inn i solnedgangen. Jeg slår ikke en motstander som har falt.

Nå er jeg gått inn i en ny etappe, og jeg er ikke udelt fornøyd med den, for det er her det plutselig blir klart for meg at jeg er blitt en fullt flygedyktig, klassisk klisjé: en kverulant, altså. Jeg krangler nemlig nå med entreprenøren som bygger på nabotomta bak huset mitt, og det å krangle med naboen, det bør være under min verdighet! Dessuten krangler jeg med Telio, som jeg har vært sååå fornøyd med i så mange år. Telio er riktignok også en gigant, og sikkert en drittsekk, men det får da være måte på. Men jeg krangler med fulle seil for det, da jeg tror mine stormløp mot Telio vil komme fremtidige Telio-kunder til gode.

De kommer imidlertid ikke meg til gode. Det koster meg nemlig at jeg sier opp kundeforholdet og endrer telefonnummer, for jeg går nå over til et fast nummer fra Skype. Det blir langt billigere for meg enn abonnementet fra Telio. Men det er ikke derfor jeg flytter. Det gjør jeg fordi Telio i utgangspunktet lovet telefoni til norske numre via datamaskin, uansett hvor i verden en var, og til samme pris som når en ringte hjemmefra. Denne muligheten har de nå valgt å begrense til Windows-brukere. Oops! Har Microsoft, alias Goliat, kommet seg på beina likevel?

Så derfor, kjære venner, skriver jeg til dere for å fortelle at jeg har fått et nytt telefonnr.
Det nye nummeret er: 00 7411 558 843 193

Ja, jeg innrømmer det er litt langt, men dere skjønner det at Skype har ikke norske numre. Jeg fikk derimot velge mellom numre fra flere andre land. Så da valgte jeg like godt et nummer fra Jakutsk. Må man først ringe til utlandet er det jo mer spennende å ringe til Jakutsk enn til Gøteborg, ikke sant?

For virkelig å besegle min inngang i de klassiske kverulantenes rekke, og for å markere at jeg annammer min skjebne, på et språk så nært opp til riksmål som jeg kan klare, er jeg begynt å infiltrere en blogg, noe jeg surt akter å poengtere for dere med den såkalte signaturen min nedenfor, hvor dere kan se navnet på siden jeg infiltrerer og mitt nye telefonnummer. Den stakkaren som egentlig eier bloggen, en utkjedelig sektiåttisk moralist, merker visst ikke at jeg lurer inn disse små undergravende oppstøtene.

Når man plutselig oppdager at man er blitt noe man ikke trodde man var, bør man kanskje gå i psykoterapi for å ordne opp i selvbildet. Men det er for sent nå, synes jeg, og det kan se ut til at jeg rett og slett har gjort en rimelig bra jobb på egen hånd. Nå er jeg nemlig blitt så befriet for min gode oppdragelse at jeg hemningsløst kan være like kverulantisk og ufrisert som den dagen jeg så havets lys. Jeg kan nesten huske lykkerusen da jeg første gang åpnet munnen og sang. Hvis ikke det er frihet, så vet ikke jeg.

Hilsen Pelshvalen

http://pelshval.wordpress.com

+ 7 411 558 843 193

Kompetanseheving

I går ble jeg kalt inn til sjefen. Han lurte på om han kunne friste med et kurstilbud. Jeg jobber i det offentlige, og i det offentlige er vi veldig på dette med kompetanseheving. Han forklarte at det var litt viktig at vi sendte minst én person på det kurset fordi vi lå litt tynt an i det aktuelle feltet, hvor vi egentlig burde være i forkant. Jeg stilte meg slett ikke negativ til tilbudet – litt ny kunnskap er jo aldri å forakte – og han uttrykte tilfredshet med min innstilling. Vi snakket litt mer om kompetanseheving og om hvor viktig det er, og vi var helt på linje. Jeg kjente med et visst velbehag at sjefen og jeg forstår hverandre, og nøt at han flere ganger viste til min positive holdning.

Jeg var nesten på vei ut døra da jeg kom på å spørre hva slags kurs det dreide seg om. Han flyttet litt på papirhaugene foran seg på bordet, fikk et mumlende drag rundt munnen og prøvde forgjeves å spørre hvordan det gikk med familien min – forgjeves i den forstand at jeg ikke har familie – før han endelig fikk fram at det dreide seg om et vevekurs. Jeg må ha sett ut som et eneste spørsmålstegn, og han skyndte seg å si at han antok jeg ville være interessert i å lære veving; da han bodde på bygda var alle kjerringer – han endret dette skyndsomt til ”kvinner over 40″ – hekta på veving. Siden han er sjefen min sa jeg ikke at “den gang” han bodde på bygda, antakelig falt sammen med “den gang” jeg bodde på bygda, og det var… ja, la oss for enkelhets skyld bare si at det var svært lenge siden. Rent bortsett fra at jeg den gang var langt fra kjerring. Jeg unnlot som sagt å si dette.

Samtalen var i ferd med å gå i stå, men jeg var litt krakilsk fordi han hadde brukt ordet “kjerring”, så jeg spurte hvorfor i all verden det offentlige trengte å sende folk på vevekurs. Han må ha ventet på dette spørsmålet, for han sluttet brått å flytte papirhauger og satte de snille blå øyene i meg: Jo, fordi det var viktig å komme markedet i forkjøpet. Også det offentlige måtte gjøre en innsats for produktutvikling hvis vi skulle ha noe som helst håp om å se brukerne gjøre verdibaserte valg. Hvalpelsforedling var forutsetningen for pelshvalenes fremtidige eksistens. Kunne vi gå i bresjen og bevise at pelshvaldrift var lønnsomt, så ville vi ha oppfunnet det store egget! “Markedet har definisjonsmakt, enten vi liker det eller ei. Dersom levende pelshvaler får markedsverdi, så vil pelshvaler som art overleve, slik at også våre barnebarn vil kunne ha glede av dem,” og han strakte den ene armen ut til siden, slik vi har sett politikere gjøre når de holder taler på TV.

Jeg sa jeg ikke visste at hvaler hadde pels, og han grep ivrig ordet. Det var klart jeg ikke visste at hvaler hadde pels! De svømmer jo så fort at pelsen strykes tett inntil kroppen. Dernest mente jeg at dersom man skulle kartlegge markedsverdien av pelshvaldrift så måtte den første utfordringen bli å klippe pelshvalpels. Har man først pels, så er vevingen av pelshvalpels antakelig ikke særlig annerledes enn veving av annen pels. Han forsikret meg at det ikke var det spor vanskelig å klippe pelshvaler. Når de er tørre, er pelsen lang og rufsete. Da kan de klippes som sauer. Man hadde visstnok allerede vært i kontakt med fagfolk fra New Zealand, som jo også er en kystnasjon.

På dette punktet var jeg så ør i hodet av nye inntrykk, som det jo rørende heter når våre sjefer setter oss på oppdrag vi ikke kan eller vil ha, at jeg bare nikket beseiret og rygget ut. Idet jeg gikk berømmet han nok en gang min positive holdning

Summa sumarum: I september skal jeg på pelshvalpelsvevekurs.

Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑