Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Page 38 of 41

Er vi nyttige idioter?

01.04.2010 /

Når vi ser på krimfilmer vil de aller fleste av oss helst slippe å bli lurt trill rundt av en vakker, snill og søt kjeltring. Vi vil helst kunne ane at kjeltringen er en skurk før han eller hun blir avslørt.

Men vi har jo lært fra TV-nyhetene at de største kjelringene rutinemessig bedyrer dyrt og hellig, mens de ser oss dypt inn i øynene, at de er uskyldige. Og det er vanskelig å ta dem. De er dyktige, spesialiserte, iskalde og målrettede. De av oss som er blitt rundstjålet kjenner avmakt og sinne, ikke minst mot politiet som “gjør ingenting”, mens resten av oss enda synes vi lever i et trygt samfunn, hvilket vi slett ikke gjør. Norge er det forlokkede land for kjeltringer, nettopp fordi vi har så mye penger her. Nettopp Norge er under hardt skyts.

Politiet gjør selvfølgelig en masse, men det er så skrekkelig mye som blir stjålet, over hele landet, hver dag. Det er til og med en god del folk som blir myrdet; ett drap pr. uke, het det nylig i en avisoverskrift.

Jeg antar at fortidens mordere ble tatt enten fordi de fikk et anfall av religiøst betinget dødsangst og før eller senere innrømmet, eller fordi de ble jult opp av politiet. I dag har ikke lenger politiet anledning til å legge hånd på kjeltringer. Og kjeltringene plages ikke lenger av religiøse skrupler. Hva skal politiet da gjøre? Ta på seg trenchcoats og solbriller og følge etter potensielle mistenkte? Skattebetalerne måtte i så fall punge ut med adskillig flere miljarder per år, slik at vi kunne mangedoble antall spanere. Spille psykologer og profilere seg fram til skurken? Ja, og så? Det skal mere til for å domfelle en skurk enn å ha en psykologisk profil på ham.

Det pågår for tiden en aksjon for å beskytte borgerrettighetene våre. Borgerretigheter er vel og merke et av grunnstenene i et demokrati, det bestrides ikke. Det som bestrides er hva borgerrettigheter omfatter. Omfatter det retten til å legge ut sit privatliv på sosiale nettverk, hvor folk med middels datakunskaper kan hacke seg inn på og runke over relativt personlige bilder? Ja, det betyr visst dessverre det. Betyr det at den som fra en datamaskin klarer å fiske opp de opplysningene du eller jeg taster inn på din eller min nettbank og som deretter tømmer kontoen din eller min, ikke skal kunne spores av politiet? Det er fare for at et stortingsflertall vil bestemme at det også betyr det.

Moderne kriminalitet krever moderne ferdigheter, moderne teknologi og et medium som ikke tidligere fantes. Mobiltelefoni er ett av de viktigste verktøyene til organiserte kjeltringer. Medlemmer av en organisert gruppe, som for eksempel nylig har ranet den ene etter den andre av våre gullsmeder, er ganke sikkert avhengige av å kunne kommunisere seg imellom. Når politiet etterforsker slike saker, finner de fort ut at det står noen bak og styrer, og de må finne ut hvem skurkene har ringt til og hvem har ringt dem på et mobilt nettverk. Det dreier seg ikke om en innskrenkning i våre tradisjonelle rettigheter, det dreier seg om et nytt verktøy, et medium ingen av oss hadde inntil nylig, et medium som kjeltringer nå har, som vi andre også har.

Dersom en person for 30 år siden var mistenkt i en meget alvorlig forbrytelse, kunne politiet be retten om adgang til å avlytte telefonen hans. I dag bruker stadig færre mennesker fasttelefon, og jeg antar at fasttelefon er det siste en dyktig krimininell vil ty til. Det er langt mer komplisert å avlytte mobiltelefoner, om ikke annet fordi ingen ved sine fulle fem vil bruke et registrert nummer over lang tid til kriminelle formål – og det er jo så lett å skaffe et nytt. Men det går i det minste an å finne ut hvilke numre en mistenkt har ringt til, og så kan man prøve å finne ut hvem som bruker de numrene. Det er denne muligheten stortingsflertallet muligens vil sette en stopper for.

Borgerrettigheter trues, ja, her og andre steder i verden. For 30 år siden, igjen, ga det å være venstreorientert de hemmelige tjenestene grunn til å mistenkeliggjøre og overvåke både det ene og det andre. Nå er det ikke lenger kommunisme som er spøkelset, men terrorisme. Kvinner med slør, for ikke å snakke om burka – og fremfor alt deres menn – er potensielle fiender. Det er fare for at det skal lite til for at deres borgerretigheter kan bli krenket titt og ofte. Dette er hva vi må forhindre, ikke at organiserte , proffe vinningskriminelle, hovedsakelig fra Europa skal benytte seg av nye ferdigheter og ny teknologi for å dupere de av oss som er mindre datakyndige.

Meg bekjent er det ingenting i grunnloven som tilsier at politiet ikke skal ha lov til å følge etter en mistenkt, for eksempel i et forsøk på å registrere hvem han treffer. Grensen for hva politiet kan gjøre går ved dørterskelen til den private sfæren. Politiet har ikke uten videre anledning til å trenge inn i en persons hjem, avlytte vedkommendes telefon eller lese vedkommendes post, hvis jeg har forstått kriminalromanene jeg har lest rett.

Slik jeg ser det, drar man ikke lenger til tante Ingrid for å ønske god jul og overrekke famliens hilsen; man sender SMS. Man møter ikke lenger forbundsfellen på en brun kaffé nede på Oslo Øst for å avtale neste trekk i et planlagt ransforløp, man sender SMS. Politiet bør kunne følge både tante Ingrids slektninger og Igor til grensen for det private, nemlig til terskelen. Hva som faktisk blir sagt på andre siden av terskelen må forbli like beskyttet som det alltid har vært.

***

Et annet relativt nytt medium er Internett. Også det blir brukt av kriminelle. Ja, det er sant at det også brukes i de tusen hjem for å laste ned åndsverkbeskyttede filmer gratis, noe som visstnok er på kanten av loven. Men det brukes også av et lite mindretall for å sende trojanere til våre datamaskiner, som lett kan fjernstyres for å utføre oppgaver de aller fleste av oss ville rødme av å medvirke til. Hva skal vi si om borgerrettheter i den sammenhengen? De av oss som har trojanere på PCen har ikke peiling på at vi er nyttige idioter i en kriminell plan. Poltiet bør vel i prinsippet ha adgang til å pratruljere denne gaten også.

Borgerrettighetsaktivistene forsvarer, etter mitt syn, en god sak, men ser seg blinde på begrepet “privat”. Internett og mobiltelefoni er ikke private. Vi blir jo alle overvåket ikke bare av kriminelle, men av noe så stuerent som Google, av nettsidene vi er inne på, som sender og mottar “cookies”, av trojanernes herrer, og av diverse andre instanser som sjekker IP-adresser (noe enhver middels datakyndig person lett kan gjøre). Vi gir stadig fra oss en mengde privat informasjon uten å ane det. De aller fleste av oss har ikke peiling på hvor overvåkede vi er og hvor mye informasjon vi gir fra oss når vi bruker nettet. Vi forfekter vår rett til å gå fritt på Internetts gater, men aner ikke at vi stadig blir utsatt for tyveri der.

Dessuten blir våre bevegelser nøye (og lovlig) overvåket av våre banker, av våre tele-/datatjenestetilbydere, fartsmålere på veiene, vårt helsevesen og kameraovervåking i butikker osv., som alle har til hensikt å beskytte oss, på den ene eller den andre måten.

Datalagringsdirektivet dreier seg ikke om å lytte til våre ekteskapelige krangler, heller ikke til å overvåke våre utemomekteskapelige utskeielser. I så måte er det helt ubrukelig da det ikke gir rom for å trenge inn i den private sfæren: Datalagringsdirektivet gir ikke – og det kan ikke gjentas ofte nok – gir ikke rett til å avlytte hverken hus, telefonsamtaler eller innhold i epost.

De som er opptatte av å forsvare borgerretigheter bør, i stedet for å motarbeide Datalagringsdirektivet, bidra til å forbedre det og til å kartlegge hvordan vi kan unngå å gi fra oss ufrivillig informasjon til kreti og pleti hver gang vi bruker Internett. Vi bør dessuten være opptatte av hvordan vi kan implementere Datalagringsdirektivet slik at det ikke kan anføres av interessegrupper (for eksempel i åndsverkdiskusjonen). Vi bør være opptatt av hvordan vi kan sørge for at våre tradisjonelle borgerretigheter forsvares, samtidig med at politiet får anledning til å patruljere nye gater, nemlig mobilt telefoni og Internett. Nye gater er, som eldre gater, gøy for noen, et mareritt for andre. Datalagringsdirektivet trenger ikke være et Big Brother is Watching You, men et forsøk på å gi politiet adgang til de nye gatene.

Mordtrusler

07.03.2010 /

Jeg har nå skjønt hvordan jeg kunne ha økt besøkstallene for denne beskjedne lille bloggen min. Det dreier seg om noe som slett ikke er min ide, men det er ingen skam å lære av andre: En ærgjerrig kvinnelig redaktør kom på det geniale trekket å publisere en dansk tegning som opprinnelig ble trykket i Jyllandsposten. Tegningen virket i sin tid så støtende på muslimer at enkelte religiøse fanatikere gikk over streken. Påskuddet for å publisere tegningen på nytt var at tegneren Westergaard nylig ble overfalt, og dermed var det, ifølge den ærgjerrige redaktøren, “redaksjonelle grunner” til å trykke noe man visste ville utløse nøyaktig samme debatt som vi hadde i 2005 og, ikke minst, noe som ville øke salgstallene for avisen.

Fiffig, altså. En god debatt kan aldri gjentas for mange ganger. Det er som god sex. Selv har jeg sterke meninger om denne saken, men jeg skal ikke gjengi dem her, siden ingenting av det jeg mener om den kan tilføre nye momenter til en debatt som er blitt kjørt to ganger. I stedet skal jeg vurdere å legge inn det omdiskuterte bildet når det er gått fire nye år i håp om å bli gjenstand for mordtrusler, som jeg kan gjengi i sin helhet i denne bloggen, pluss at jeg kan sende kopi av dem til VG.

Mordtrusler er i det hele tatt bra reklame. Mord er selvfølgelig enda bedre reklame, men kostnader bør i forkant overveies opp mot forventet gevinst. Det heter, tror jeg, kostnadsanalyse.

Når det gjelder gode debatter og god sex, har jeg imidlertid noe å tilføye: Det disse to så ulike fenomenene har til felles, rent bortsett fra adjektivet “god”, er at de ikke er gode når de kjøres i reprise.

Men mordtrusler kan man gjøre mye av. Man kan begynne med å sende mordtrusler til en selv. Det er relativt enkelt: Det er viktig å bruke en PC som ikke kan spores tilbake til en selv, for eksempel en maskin på en internettkafé. Så oppretter man en hotmail- eller yahoo-adresse. Så skriver man noe riktig ufyselig og signerer for eksempel “God muslim” eller noe sånt. Dermed kan man melde saken til politiet eller Fremskrittspartiet, og dermed er jakten i gang.

En annen variant er å stimulere fienden til å gjøre jobben selv. Man kan for eksempel pisse i brønnen hans og etterlate signatur, eller (en mer moderne variant) forføre og ligge med datteren hans, eller bruke hagen hans som luftegård for hunden, eller tilby sønnen hans amfetamin i skolegården, eller skjenke kona hans full på en søt og deilig likør.

Dette siste eksempelet kan med fordel brukes av kvinnelige antimuslimske fundamentalister uten redaktørstatus: Du har altså invitert fiendens kone hjem til kaffe. Med kaffen serverer du eggelikør, og gjesten din synes drikken er aldeles deilig og forsyner seg på din oppfordring flere ganger uten å skjønne at det hun drikker er alkoholholdig. Til slutt blir hun dritings, siden hun ikke er vant til alkohol, og hun drar forvirret hjem til mannen, som forferdet møter henne i døren og gir henne en ørefik. Dagen etter ringer hun gråtende til deg, hennes snille og varme venninne, og beretter det inntrufne. Du tar opp samtalen ved hjelp av din iPhone, sender den til VG, og resultatet er et oppslag, om ikke på første side, så i alle fall på en helside: “Jult opp! Kvinne fikk juling av mannen fordi hun hadde tatt et glass eggelikør.” Du må være forberedt på å følge opp under skilsmisseforhandlingene og barnefordelingssaken, og på å delta i uendelige samtaler hos saksbehandlere hos NAV. Når du endelig får mordtrusselen i posten, må du umiddelbart videresende den til VG, før mannen rekker å ta livet av seg.

Nåja. Den varianten vil nok ikke hjelpe min bloggside, som ikke har muslimhets som agenda. Det jeg må prøve å få til er å provosere mediamogulen Rupert Murdoch (eller hans sønn). Tenk om han kunne sende meg en aldri så liten trussel. Det ville være noe å skrive hjem om, det! Men han aner ikke at jeg finnes. For ham er jeg ikke en gang en flue, langt mindre en trussel.

Murdoch-imperiet, derimot, er en trussel. Det er en trussel fordi dette imperiets propaganda blir svelgt kritikkløst av en stor andel av klodens mediaforbrukere. Og skadene næring medfører kan allerede være ugjenkallelige.

Litani

28.01.2010 /

I NRK forbereder de nyhetene med samme kunstneriske omhu som om det dreide seg om balanserte treretters måltider på en bedre restaurant. Jeg kan ikke dette med mat og er derfor ikke i stand til å forfølge den kulinariske parallellen, men jeg er meget godt i stand til å høre nyhetene, og jeg skjønner godt at av alle nyhetene NRK kunne ha presentert, må det velges et ørlite knippe. Mot en bakgrunn av død og fordervelse på Haiti passer det å servere vårt høye, fullt betalte sykefravær. Om det noensinne skal slås et slag for at vi kanskje forsyner oss for grådig av sykedager, så er dette den rette tiden å gjøre det på, når fattigdommen på Haiti har tatt slik en grufull vending til det enda verre, når man i nesten hvert eneste hjem i landet for tiden føler noe som minner om skam fordi vi lever relativt sorgløst.

Men hvordan skal man angripe saken? Det er ikke særlig populært å skylde på velgerne. Ethvert tilløp til å fortelle folk i de tusen hjem at de er unnaslentrere, blir umiddelbart motsagt av interessegrupper og politiske partier som benytter anledningen til å vinne poeng blant lytterne. Vi må ikke skylde på foreldre fordi de utgjør en stor velgerskare, og vi må slett ikke skylde på de eldre, fordi de utgjør en stadig voksende og allerede for stor samfunnsøkonomisk trussel. Vi gjør klokt i å la være å kaste sten på de unge, som jo ganske snart blir bærebjelken ikke bare i velgerskaren men også blant partienes fotfolk. Hva er vel da mer opportunt enn å skylde på legene? Siden legene er en liten (altså statistisk uinteressant) elite – og “elite” er dessuten ikke noe hedersord her i Norge – og siden de i liten grad tar til motmæle, så er det legenes skyld, nå, at sykefraværet er så høyt. Opplest og vedtatt.

Jeg finner den vinklingen – nemlig at legene har skylden – rett og slett vulgær, latterlig, feig og demagogisk. Ingen står fram og sier: “Jeg mener det er legenes skyld”, ingen står til ansvar for påstanden. Den bare insinueres som et resultat av “undersøkelser”.

Jeg er ingen lege. Langt ifra! Og det er ikke hensynet til legene som motiverer mitt sinne. Det er demagogien. Det er demokratiets iboende hykleri som er frastøtende. “Something is rotten in the Kingdom of Denmark”, heter det i Hamlet. Jeg postulerer at “something is rotten in the West”, men vi skylder på al Kaida, Taliban, terrorister og nå på legene, men vi våger ikke ta oppgjør med vår egen unnfallenhet. Så da spør jeg:

Hvem er det som har prioritert biltrafikk fremfor offentlig kommunikasjon, og som derved har bidratt til at luften i våre større byer forårsaker økende luftveissymptomer?

Hvem er det som ved å mase om “bedre ressursutnyttelse i offentlig sektor” – les oppsigelse av mindre produktive arbeidstakere og økt stress på de gjenværende – har bidratt til stressrelaterte plager pga. av arbeidssituasjon, utfrysing av, for eksempel, eldre arbeidstakere, folk med kroniske plager og mødre med ammepauser?

Hvem er det som har vegret seg fra å satse reelt – og reell satsing koster – på reelle klimatiltak? I Norge ventes klimaendringene å medføre økende nedbør fremover, mere ustabile vintre, mer snømåking, mindre sol, mer holke på fortauene, regnfulle somre, og dermed mer ryggplager av snømåking, mer forkjølelse, økt depresjon (visstnok en målbar bidragende årsak til vårt sykefravær), og flere beinbrudd, blant annet. Vi blir nødt til å feriere stadig oftere i syden (og dermed bidrar vi til økt utslipp fra flytrafikk, men vi har jo råd til det, så da går det jo greit.

Når en er borte fra jobben, øker arbeidsbyrden på de gjenværende. Hvem er det som har bidratt mest til den holdningen at om jeg har det bra, så gir jeg F_ i om andre har det dårlig? (Fra “om ikke de andre landene reduserer klimautslipp, så skal jaggu ikke vi gjøre det” og “de fattige landene har seg selv å takke for sin nød”, er det ganske naturlig å fortsette med “om jeg trenger en ekstra hviledag, hvorfor skal jeg ikke innvilge meg det?”

Men akk, selv ikke jeg våger å kalle ting ved sitt rette navn.

Hvor er humoren min?

16.01.2010 /

Jeg har forsømt meg. Denne siden har jo vært forlatt i flere måneder. Saken er at jeg har mistet humoren min. Vekk. Sporløst forsvunnet. Jeg leter febrilsk i utgåtte bukse- og jakkelommer, saumfarer bilen, stolseter og vesker, men til ingen nytte. Og hvordan skal jeg vel skrive om den fryktelige katastrofen på Haiti uten humor? Men jeg klarer ikke med min beste vilje finne snev av komikk blant alle de blågule, støvete kroppsdelene man visstnok mer eller mindre snubler i på den gudsforlatte øya. Her er det ikke en gang noen å skylde på, ingen å bruke som skyteskive; det var jo bare en naturkatastrofe, og den var ikke en gang en klimabetinget.

Skrekkelig. Punktum. Ikke uten grunn har Nordmenn og andre nå overgått seg selv i sin iver etter å sende penger til den døende øya. Rart med det der: Det er først når en er død eller døende at man blir verdsatt. Kunstnere, musikere, vitenskapsmenn, øyer, dyrearter, … Hvem hadde vel peiling på hvor for eksempel Nicaragua, El Salvador, Guatemala og Honduras var før USA satte landene på kartet ved å ødelegge dem? Enn Malvinene, som snart blir aldeles borte?

Det er sikkert mange millioner mennesker som for tiden starter dagen med å felle ekte tårer i morgenkaffen sin, idet de tar inn over seg mer enn de orker av grufulle “siste nytt fra Haiti”, før de har rukket å pansre seg med sminke, klaprende hæler og gelatinfriserte pigger, og før de i biler dyre som hus åler seg inn til sentrum. Av dem er sikkert omtrent en halvpart trofaste fotsoldater i meg-megere-megest armeen. Dette med “omtrent en halvpart” svarer til den andelen av vestens land som stemmer på politiske meg-megere-megest partier. I virkeligheten er det enda flere som prioriterer meg-megere-megest fanesaker og som derfor er skyldige.

Fanesaker som ikke er “meg-megere-megest” er, for eksempel: reell og effektiv utviklingshjelp (til forskjell fra lammende utviklingshjelp). Hvilket politisk parti ville komme til makten med en slik fanesak?

Norge er medlem i IMF. IMF ga Haiti nådestøtet på 80-tallet. Etter IMF-“hjelpen” de fikk, ble landet så dysfunksjonelt at vi andre rett og slett har sett helt bort fra det. IMF har mange andre katastrofer og tragedier på samvittigheten, og IMF er, som sagt, også Norge. Nå vil IMF slå kloa i en annen øy, Island, og det er ikke overraskende at befolkningen der viser manglende takknemlighet. Ville du vært takknemlig om du ble pålagt å betale en astronomisk gjeld som ikke var din, i all fremtid og i alle overskuelige slektledd?

Skyldspørsmålet for Norges del gjelder likevel først og fremst medvirkning, hva IMF-forbrytelser angår. For i IMF er det USA som legger premissene. USA skal visstnok være et demokratisk land, men valg i USA avgjøres av media. I så måte er ikke USA alene, men det som er spesielt med USA er hvem som eier media, og hvordan innhold i media avgjøres av kapitalsterke interessgrupper. Vi kan begynne med Murdoch, og det faktum at Murdoch imperiet eier mellom 60 og 80 prosent av media i USA.

Murdoch-pressen fremstiller noe så uskyldig som allment helsevern som et kommunistisk komplott, mens de samtidig krever at finansinstitusjoner må reddes, nettopp med skattebetalernes penger. Ja, det er egentlig litt komisk, og det er i det hele tatt mye komikk ved USAnsk såkalt demokrati. Men jeg klarer ikke finne humoren min, så jeg lar det temaet ligge så lenge.

Det jeg i stedet finner er avmakt. Hvem trenger vel sensur når pressefriheten er et langt mer formidabelt verktøy for å påvirke våre sarte sjeler? Av alt som trykkes i USA er det mye systemkritikk som er langt krassere, velformulert og grundig dokumentert enn hva selv de mest ihuga USA-kritikerne på denne siden av Atlanteren kunne ha produsert. Men hvem hører dem? Fox News og Rush Limbaugh former folkemeningen som voks. Nå har Murdoch kjøpt opp også Wall Street Journal. Og Rush Limbaugh mangler sannelig ikke humor!

På vår side lammes vi av at vi har, jeg har, nesten nesegrus beundring for vår utenriksminister. Beundring er helt klart en hemsko for den frie tanke. Man spiser av hånden til den man beundrer og overser at han nok kunne ha kjørt en hardere linje i alle de sakene som er, påstår jeg, av absolutt overordnet betydning for hele kloden. Ikke bare er de av overordnet betydning, de er være-eller ikke-være-saker: Klimaspørsmålet, kakedeling mellom nord og sør og midtøstenkonflikten.

Jeg kan sitte midt på Time Square med plakat på magen. Jeg kan ta med samme plakat til Røde Plass. Jeg kan kaste meg ut fra et tak på Karl Johann med et silkebanner med det berømte sitatet “Gjør noe. Gjør mer”. Men det vil ikke hjelpe. Ingenting vil hjelpe. Så jeg skjønner godt at enkelte individer går bananas når avmakten overfor noe de opplever som aldeles fryktelig overvelder dem.

Nei, det som trengs er humor. Øredøvende, uforskammet, respektløs og rammende humor. De gamle sovjetrusserne var flinke til slikt. Michael Moore likeså. Nå kom jeg forresten på hvor jeg mistet min humor. Jeg brukte et grønt handlenett i Spania, et norsk “miljønett”. Med det fikk jeg agitert for “saken”, en av sakene, altså. I butikkene spurte man hva som sto på det, og jeg tegnet og forklarte: “…plastikkposer … nedbrytbar … søppel … gjenbruk” osv. Men ett eller annet sted la jeg igjen nettet. Og der ligger humoren min. I Spania, altså.

Nå gjenstår det ikke mer for meg enn å stille meg opp i nærbutikken her i Norge, med rødt kors på armen og bøsse i hånden og mitt mest bedende tårevåte blikk. “Gi Haiti en verdig begravelse”. Om noen år vil jeg igjen stille opp i samme butikk: “Gi Island en verdig begravelse.” For land etter land blir en verdig begravelse snart det beste vi kan håpe på.

De andre – noen av dem…

01.11.2009 /

Dette brevet fikk jeg forleden av noen som har gitt meg lov til å publisere det:

Hver dag opplever jeg noe spesielt i denne snille gamle landsbyen. I morges, for eksempel. I butikken på hjørnet, var det straks klart at de to gladlynte kvinnene bak disken ikke var i sitt ess. Jeg kunne vanskelig tro at de var fyllesjuke (her er det festuke), men den yngste var hoven i ansiktet og den eldste streng og usmilende. Jeg stirret vantro på dem, og plutselig begynte den yngste, Eva, å gråte. Hun gråt uten blygsel, mens hun sakte med en hånd (den andre hånden var opptatt med et lommetørkle) hentet varene til den ene etter den andre av oss.

Hun fortalte da detaljene om fetteren som var gått bort i går, om hvordan han hadde gått bort, om at han hadde vært her bare forleden… tårene rant, og hun var virkelig ganske fortvilet. Vi, kvinnene på den andre siden av disken, reagerte på hver vår måte, noen av oss med taus sympati, som det heter, andre med skrålende forargede spørsmål (forargelsen skyldtes at en bra kar – og han var jo bare 50 – skulle rives bort). Jeg tror hun satte mer pris på sistnevnte reaksjon enn på den første. Men for min del hadde jeg vondt for å la være å smile, fordi det var åpenbart at de skrålende ikke kjente avdøde i det hele tatt.

Det var et studium! Eva, som alltid og evinnelig lytter med et forståelsesfullt smil og treffende spørsmål til sine kunders beretninger om uretten de er blitt utsatt for siden i går, skulle nå lyttes til, og kvinnene på min side av disken var sitt ansvar bevisst. Det kom stadig inn nye kunder. Alle måtte få høre historien hennes, og hun gjentok den beredvillig og snufsende gang etter gang. Spørsmålene haglet, kommentarer ble levert med lynende øyne, og da hun trakk seg et øyeblikk for å pusse ekstra godt på nesen sin, ble det helt stille, respektfullt stille. Folk hadde glemt sine egne anliggender.

I det øyeblikket kommer det inn en ny kunde. Smilende avfyrer hun en munter hilsen, og siden nettopp den damen er en jeg har sett meg ut som en slags alliert, advarer jeg henne lavt: “Her er det sorg på andre siden av disken.”

Grunnen til at jeg har sett meg ut akkurat den damen er at hun er høy, tynn og høflig med blå øyne, og hun snakker tydelig slik at jeg kan forstå henne. Jeg har regnet med at hun som jeg kommer nordfra, men at hun har bodd her noen år.

Eva kommer tilbake og fortsetter sin slow-motion ekspedering. Nye kunder kommer til og får gjentatt historien, og jeg ser mitt snitt til å spørre den høye tynne (som slett ikke vet at jeg betrakter henne som alliert) hva ordet for vaskebalje er på dette språket. Jeg trenger nemlig en vaskebalje. Jeg ser de står på tverrbjelken under taket, og jeg peker, “hva er ordet for det der?” Jeg kunne like så godt ha pekt for Eva som for den høye tynne. Jeg pleier å peke på varer jeg ikke vet navnet på for Eva, som pleier å le sin glade latter, men dette er altså ikke dagen for latter. Så jeg spør den høye tynne, som svarer: “Jeg er sørfra, så jeg vet sannelig ikke sikkert. Hos oss sier de vatea, men… og så spør hun en tredje som aldri har hørt vatea, og dermed er diskusjonen i gang. Man blir enig om et ord, og når Eva er klar til å ekspedere meg så avfyrer jeg mitt nylærte ord. Eva går umiddelbart mot vaskebaljene, og jeg mumler: “Hun forsto med en gang”, og dermed er latteren der, i hele butikken. Også Eva ler.

Sånn er det.

Først i dag ga jeg meg i kast med taket [må her forstås som gulvet på taket], hvor det enda finnes en del muggflekker på flisene. Jeg jobbet virkelig så heftig at jeg nå er støl, men ikke solbrent til tross for at jeg ikke brukte faktor. (Det er jo høst, tross varmen.)

Jeg har avtalt med A. at vi skal prøve å dyrke fram et par jasminbusker der oppe. Selv M. er begeistret for ideen, for de to går noen ganger en liten tur i kveldingen og kjenner duften av jasmin fra bak en murvegg. Dessuten er han gammel jordbruker som savner jorda. Jeg prøver å overtale ham til å erstatte plastikkduken han har tredd over soltaket sitt for å gi skygge, med druer. Jeg ser han ler glad ved tanken. Men det er ingen annen her som har planter på takene, så det er et stort skritt. Her bruker man tak kun for å tørke tøy. A. vil dessuten ha sitron, og da vil jeg ha appelsin.

Det er i det hele tatt flott at jeg endelig har fått hull på M. Når han konsentrerer seg klarer han å snakke slik at jeg forstår. Dessuten sier han ting som A. ikke sier. I dag fortalte han forresten om de som bodde her før meg, de som banken overtok boligen etter: De reiste om natten. De forlot huset midt på natten og etterlot alt (eller det meste) som var her. De hadde satt seg i så mye gjeld at de rett og slett måtte flykte! Eiendelene deres ble overtatt av banken.

Dermed forsto jeg mysteriet med det hemmelige rommet. Ja, jeg har et hemmelig rom! Det er på taket, over kjøkkenet. Det var A. som fortalte meg. “Det er jo ditt”, forsikret hun, “har du virkelig ikke nøkkel?” Nei nøkkel… slik de folka reiste skal en vel være glad for at det overhode fantes nøkkel til hovedinngangen.

Så i hele dag har M. prøvd å bryte opp låsen til jerndøren til det hemmelige rommet på taket. Han har brukt skrujern, slegge, makt, list og pur og skjær faenskap. Men døra rikker seg ikke. Sterkere dør har jeg antakelig aldri, aldri sett. “Lurer på om det skjuler seg et lik der inne,” sier jeg og forestiller meg at den fortvilte fruen i huset låste seg inne der heller enn å måtte forlate sitt hjem.

A. har fortalt meg at hun og M. lenge har lurt på hvorfor jeg aldri gikk inn dit. Jeg på min side anså det som sikkert at rommet var deres. Derfor kikket jeg aldri gjennom sprinklene øverst i døra. Det har jeg imidlertid gjort nå: Det er en vaskemaskin der; ser ny ut. Dessuten er det lys og vann og et pent flislagt gulv. Dette visste banken som solgte meg huset åpenbart ingenting om, fordi jeg husker at jeg konkret spurte hvor de hadde hatt sin vaskemaskin, og megleren trakk hjelpeløst på skuldrene.

Der ser du: A. og M. kunne så lekende lett ha overtatt hele det rommet, som altså visstnok tilhører meg, uten at jeg noensinne ville fått mistanke om at jeg var blitt lurt. Jeg spør dem uskyldig om de vet om noen som trenger en lite brukt vaskemaskin, og øynene deres lyser. Selv har de vaskemaskin og jeg har vaskemaskin, men de har barn som sliter.

Hvordan går det i Norge? Merker dere noe til finanskrisen? Her er det ikke forbundet med skam å være arbeidsledig fordi så mange er rammet. Man overlever jo på arbeidsledighetstrygden, men det er temmelig stramme forhold for de fleste. De som jobber har oftest slektninger som ikke har jobb og gjeld, så alle kjenner krisen på kroppen.

Jeg er jo her som nordmann, så jeg har det strålende, sånn sett, men jeg kan ikke si jeg lengter hjem. Jeg lurer oppriktig på hvem som har det verst, de som bor her, eller vi som bor der.

HIls de andre

…

MANIFEST

25.10.2009 /

Dette er en selskapslek: Nå skal dere gjette hvilket ord jeg tenker på. Det er et substantiv. Dere kan stille spørsmål men jeg kan kun svare “ja” eller “nei”. Hva er ordet mitt?
— Er det et konkret begrep?
— Nei.
— Er det noe positivt?
— Tja…
— Du sa du ville svare ja eller nei!

Ordet var “ære”, og ikke med sin beste vilje kunne lederen i denne selskapsleken besvare spørsmålet. For ordet har fått et negativt fortegn, men han kunne ikke få seg til å si at det ikke er noe positivt. Han tapte leken i andre trekk.

Hva forbinder vi med ære? Æresdrap, selvfølgelig; å dø før fedrelandet (krigen); uttrykket “å miste all ære” (for deretter å begå selvmord). Ære er altså, eller var, ganske kompromissløse greier, noe man måtte dø for om det gjaldt. Ære var noe man vant eller tapte i kamp. Man kunne tape kampen og likevel vinne ære. Man kan spørre seg om den moderne nordmannen enda har noe forhold til dette begrepet eller om det sist var aktuelt for oss i siste verdenskrig.

Det er ikke forbundet med ærestap å bli voldtatt, for eksempel, og godt er det. Det er i verste fall traumatiserende. Det er ikke lenger forbundet med ærestap for en jente å ligge med en to-tre personer i løpet av en festhelg (selv om jeg vil påstå at dette siste ikke er særlig lurt). Det gir ikke ære å dra til Palestina og kjempe med Hamas eller hvem det måtte være. Det gir ikke ære å operere som kritisk journalist i et farlig land for så å bli arrestert og fengslet. Å gjøre noe slikt ville kun bli stemplet som “dumt”. Om Norge skulle bli okkupert, tenker jeg riktignok at begrepet “ære” igjen ville få mening, men i våre dager heter det ikke lenger okkupasjon. USA okkuperte for eksempel ikke Irak; de skulle bare “frigjøre” landet fra Sadam. Israel har ikke “okkupert” Palestina, som jo ikke er noen stat i det hele tatt. Kina har ikke okkupert men “frigjort” Tibet. Så sjansen for at et land skal bli okkupert slik at det faktisk er klart for enhver at det er okkupert, er små.

Vil det si at begrepet ære ikke har noen relevans for en moderne nordmann? I vår sære lille krok av verden, hvor de fleste enda lever trygt og møter en relativt forutsigbar og overkommelig hverdag, later det til at vi ikke trenger kjempe for stort annet enn kjærligheten. Mange av oss er også opptatt av karriere, i hvert fall i deler av sitt liv.

Min påstand er at vi, mennesker, trenger noe mer å kjempe for enn kjærligheten, for ikke å snakke om karriere. Jeg postulerer at vårt behov for noe å kjempe for er motivert av et ønske om”ære”, og det er kun kamp som gir ære. Ikke hvilken som helst kamp, vel og merke. Kamp for karriere gir riktignok “status”, men ikke ære. Nei “ære” vinner man ved å være villig til å ofre noe stort, for eksempel livet, eller status, for et felles mål.

Jeg tror dette er noe av kluet ved fremgangen til de mange militante, kompromissløse muslimske bevegelsene. De kjemper for noe som er større enn det enkelte individets klatring opp den sosiale stigen. I kamp for den rette troen, den rette levevei osv., har de mål som er større enn individets mål, mål som er verdt å dø for om det trengs, og leve for, ikke minst.

Gevinsten ved denne opplevelsen av felles sak er at selv den usleste kriminelle, selv en lutfattig tigger, selv en mann som ikke elskes av sin kvinne, selv en kvinne som ikke elskes av sin mann, for den del, kan vinne ære. Konseptet har altså det fantastiske fortrinnet at det er absolutt klasseløst! Rik og fattig står likt. I en verden hvor de bunnløst fattige er i overveldende flertall og hvor de fleste ikke ser håp om noensinne å komme ut av miseren, må dette alternativet, ære, eventuelt en ærerik død, fortone seg som forløsende og sublimt.

La gå at vi ikke liker fanatisk religion, ikke noen religion, for den del. La gå at vi ikke liker diskriminerende kjønnsroller. La gå at vi mener at “den rette levevei” er en tvangstrøye: Æreskonseptet har de militante muslimske bevegelsene bevart, og det er sunt, etter min mening. “Mening” er i det hele tatt nøkkelordet her. Deres liv har mening, mens vi, her, ofte sliter med “meningsløshet” skal vi tro den populære finske forfatteren Paasilinna.

Går det an å gjenoppvekke det problematiske konseptet “ære” i et land hvor det nesten ikke er mulig å dø av sult, hvor flertallet har bolig, helsevern og en sikker grav i viet jord. Jeg mener det går an og at det må gjøres. Vi har for lengst annammet den franske revolusjonens parole “frihet, likhet, brorskap”. Vi undertegnet FNs menneskerettserklæring for et halvt århundre siden. Det eneste som gjenstår er å forstå at vår lille krok av verden ikke er så trygg som vi liker å tro. Oljen vil ta slutt, og når det skjer, vil globale regler ramme oss istedenfor å velsigne oss. I vår egen interesse, om ikke i andres, bør vi kjempe med livet som innsats for den franske revolusjonens paroler og for FNs menneskerettserklæring på den globale arena, som er den arenaen vi tilhører, enten vi melder oss inn eller ut.

Vi må kjempe, mener jeg, så godt vi kan, hver og en på sine premisser, for en mer rettferdig verden, ikke bare for våre egne bankkonti. Vår verdensorden er nylig blitt truet med økologisk kollaps, og en del av den kollapsen handler som kjent om mennesker som lever i nød.

Hvalpelsvær

09.08.2009 /

Jeg hører man klager over været. Det er ikke ordentlig sommer, sier man. Det regner for mye, sier man. Det er for lite sol. Høsten er kommet, sier man, sa man allerede i vår.

Ikke for det at jeg har noe jeg skal ha sagt. Jeg HATER vinter, og klager ikke bare over enkelte vintre men over vinter i sin alminnelighet. Hver vinter, klager jeg. Jeg forbeholder meg likevel urettmessig rett til å klage over at man klager over denne sommeren. Fra mitt ståsted er sommer per definisjon et strålende fenomen, uansett hvor grå eller våt den måtte være. Sett fra flyet er jo dette landet grønt, til forskjell fra nesten alle land på kloden.

I løpet av sommeren har man mimret man over den første månelandingen. Fra romfartøyet så astronautene vår klode og syntes den var vakker. Det var den sikkert, men sett fra jorden var ikke kloden like vakker. Den gang som nå var den ikke vakker fra ofrenes ståsted. Det har den aldri vært. Ofre har det vært nok av, til enhver tid. Det er min påstand at ofrene har vært i flertall, i overveldende flertall, siden tidenes morgen. Det er min påsted at de enda er det.

Her i Norge liker vi ikke begrepet offer. Bare ordet lukter vondt. Og det kan se ut til at man her til lands skal måtte spille kortene særdeles dårlig for å bli et fullblods offer. Å bruke narkotika fra ungdommen av er å spille kortene dårlig, for eksempel. Å investere i pyramidespill likeså. Når det kan være det aller minste grunn til å tro at en person har skyld i sin egen ulykke, kan vi til en viss grad forsvare at vi ikke ofrer stort for ofrene. Å komme rekende på en fjøl som imigrant på jakt etter et bedre liv er heller ikke noe å skryte av, til tross for at nettopp de som kommer hit i et forsøk på å kjempe seg ut av fattigdommen burde, fra vårt filosofiske ståsted anses so beundringsverdig.

Men for dem som i beste fall kan håpe på noen sjeldne rustbrune dråper fra et vannrør som skal forsyne en hel by, for dem som ikke kan koke risen sin fordi det ikke finnes veske å koke den i, er jorda ikke vakker. For dem — og for tiden dreier det seg blant annet om en stor del av befolkningen i India, et land som stadig når større høyder med hensyn til brutto nasjonalprodukt, men hvor størstedelen av befolkningen nå mangler noe så basalt som VANN — er vårt våte land et nirvana.

Vi har vann, men la det være helt klart: Vi har ikke vann fordi vi er bedre enn de som bor i India. Vi har vann fordi vi er heldige og bor i et land hvor det regner. Det overveldende flertallet av oss har ingen skyld i at India, og andre tidligere kolonimakter og nåværende invvesteringsobjekter forblir fattige. Vår skyld består kun i det at vi misbruker demokratiet vi har. Vi bruker det utelukkende til egne kortsiktige formål. Demokrati, slik vi opplever det her i Norden, er reell mulighet til påvirkning. Vi kunne ha stilt krav, både som forbrukere og som velgere som ville medføre et bedre liv for dem som lager det vi kjøper. Men vi stiller ikke slike krav.

Jeg er ingen historiker, men jeg synes det er gøy å lese historie fra tid til annen. Mitt intrykk er at alle store sivilisasjoner har gått under med nesten lovmessig regelmessighet. Jeg har ikke fantasi til å forestille meg at den sivilisasjonen vi lever i skulle være noe unntak. En dag, tenker jeg, blir vi tiggerne, de ulovlige invandrerne, i kulturer og verdensdeler vi nå håner.

I mellomtiden regner det her, et velsignet mykt og svalende duskregn på mitt ansikt når jeg sykler langs elven i mitt nærområde. Andre steder i verden dreper folk for noen dråper brunt giftig vann, noe jeg ikke kan noe for, men jeg skal i alle fall ikke forbanne de få rene dråpene som svaler mitt ansikt der jeg sykler. Jeg har på meg en vanntett og vindtett jakke. Jeg er varm, men ansiktet mitt kjøles ned av en deilig bløt og stille regn.

Selektivt barnevern

02.08.2009 /

Min far pleide å si at det ikke står noenting i bibelen om at du skal elske dine barn. Han påstod han hadde lest boka fra perm til perm. Ikke vet jeg. Det jeg vet er imidlertid at på samme måte som vi driver med selektivt dyrevern, så driver vi med selektivt barnevern. Noen barn elskes ikke, og ikke en gang religionen vi abonnerer på her til lands kan eller vil gjøre noe med det.

Jeg tenker ikke på institusjonen “Barnevernet”. Akk nei. I hvilken verden finnes det et offentlig barnevern som effektivt kan verne barn mot dårlige mødre, dårlige fedre, dårlige innflytelser, seg selv, dumme lærere, slemme medelever, reklame, usunne kule trender og andre tilfeldig forbipasserende trusler? Jeg kjenner i alle fall ingen slik verden. Eller for å si det på en annen måte: Dersom du ikke elsker ditt barn, så er sjansene små for at noen annen vil elske det.

Det er lett for en mor å elske sitt barn når det er bløtt og rundt, ned store øyne, som en selunge. Men når det vokser til og får pigger og stygt språk, finner vi det ikke like lett å elske vårt avkom.

Så hva vil det si å elske et barn? Det er et spørsmål jeg ikke kan svare på. Men én ting er sikkert: Det vil ikke si å benytte seg av retten til å få betaling for å være hjemme og passe barnet i dets første tre leveår! Det er riktignok helt klart at barn trenger foreldre som er til stede. Men i alderen 2-10 år ivaretas de fleste barn nokså godt i barnehager og skoler.

Problemene melder seg normalt først i ungdomsskolen. I alderen 10 til 17 år er barnet i fare. Ikke i alderen 2-3 år. Da har poden fått bein å gå på. Da begynner hun eller han å ta egne valg. Å være hjemme med en selunge er etter min mening selektivt barnevern. Reelt barnevern er å være hjemme når barnet er 10 år gammelt, eller 11 år gammelt eller 12 år (og fra da av haster det virkelig: fra den ene dagen til den andre, har man plutselig mistet, først, kontrollen, dernest, kontakten).

Det er ikke min hensikt å agitere for at foreldre skal be om betaling for å være hjemme fra barnet er 10 år gammelt. Det er ikke min hensikt å agitere for noe som helst. Jeg vil bare ha sagt at dersom foreldrene vil gi barna en trygg oppvekst, så gjør de klokt i å være mest mulig tilgjengelige, mest mulig lydhøre, og ha mest mulig overskudd til å tilby barna sine hyggelige og varige alternativer til slanke- og puppepress, rusmidler, osv. når disse farene faktisk melder seg.

Hvorfor skriver jeg noe som de aller fleste sikkert er enige i? Av to grunner. For det første fordi det irriterer meg at enkelte kvinner bruker søte, runde, bløte barn med store seløyne som påskudd til å la være å jobbe, slik at fedrene må jobbe desto mer for å betale husgjeld mm., og derved ha desto mindre tid og overskudd til ungene, som trenger dem like så mye som de trenger mødre. For det andre fordi det er sørgelig at så mange skylder på skolen når ungene deres begynner å gjøre ting de ikke liker. “Han var jo så søt og god når jeg var hjemme med ham, men nå, i den klassen…”.

Ikke i den beste av gode verdener, er alle lærere optimale. God lærerutdanning er selvfølgelig bra, men gode foreldre er minst like viktig. Hvilket politisk parti våger å sette på sitt partiprogram at de vil arbeide for bedre foreldre? Hvor mange av oss har ikke hatt lærere som var samvittighetsfulle, ryddige, rettferdige og dønn kjedelige? Mange barn tåler ganske enkelt ikke kjedelige lærere. De fleste av oss har sikkert også hatt glitrende men lettere kaotiske lærere, rene fyrverkerier. Mange barn tåler ikke kaotiske lærere. Det er med lærere som med alle andre mennesker: Hver lærer passer bedre for noen enn for andre. Hver unge må utvikle kompetanse til å nyttiggjøre seg det den glitrende kaotiske eller den ryddige kjedelige læreren kan tilby. Dette må ungen lære, slik vi alle må lære å omgås menneskene vi er omgitt av. Vi må alle kunne overleve samvær med temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboer, sjefer, samboere, slektninger, barn, foreldre, osv. Nettopp disse samme temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboene, sjefene, samboerne, slektningene, barna, foreldrene, osv. kan i noen tilfelle også ha mye spennende å by på, eller kanskje ikke. Men overleve må vi i alle sure fall, og det er noe vi kan og må hjelpe våre barn med.

“Foreningen av dårlige foreldres ofre” har ikke enda partistatus i Norge. Men de krever obligatoriske kurs for vordende foreldre og jevnlige oppfølgingskurs for foreldre, noe á la heimevernet – tre uker hvert annet år. Noe slikt ville jo bli enormt kostbart, og det kan ikke på forhånd garanteres at behovet for barnevern vil bli tilsvarende redusert. Så forslaget fra foreningen er nok ikke noe å satse på. Pelshvalenes forslag er mye billigere, men det er en annen og ganske lang historie som antakelig ikke vil bli fortalt her.

Konklusjonen kan imidlertid ikke utelates: Foreldre eier ikke sine barn. De har dem bare til låns i 16 år. I løpet av den tiden kan de gjøre dem flyvedyktige eller de kan vingeklippe dem eller noe der i mellom. Når tiden er ute kan de, foreldrene, si, “det var ikke min skyld”, og det kan godt hende det stemmer, men det hjelper ikke. Det hjelper i alle fall ikke ungen. Etter å ha fylt 16 år, kan ungen si, “det var ikke min skyld,” men det hjelper heller ikke. Akk, når det gjelder livsdyktighet så må hver og en av oss svare for seg selv, så urettferdig det enn måtte oppleves.

Demokrati og kvinners likestilling

24.06.2009 /

Nå har jeg ruget på dette så lenge at jeg bare må skrive det! Ja, jeg vet at mine barn vil skjems over det jeg her skal skrive, at mine venner vil vende meg ryggen, og at jeg vil risikere den tvilsomme æren å vinne neste pris fra “Fritt Ord”, men jeg orker ikke lenger tie. Jeg har en høne å plukke.

Det er nemlig slik, vil jeg påstå, at demokrati og kvinners likestilling har en fellesnevner, nemlig slagsiden. For å ta demokratiet først, så er det nokså åpenbart hva den slagsiden er, for vi har alle nylig vært rammet av den. Demokrati betyr som kjent at alle kan få lov til å være med på å velge hvem som skal styre landet og at alle kan få lov til å si hvem de vil velge, dersom de ønsker det. Dette betyr igjen at den som leverer den mest brukervennlige (hva nå det enn betyr) valgkampanjen vinner. Nok om det.

Så til slagsiden: Dersom en Bush eller en Ahmadinejad eller Hamas eller Fremskrittspartiet eller Den Grønne Fare vinner, så må en bare pent finne seg i det og tåle konsekvensene. Dersom en ikke finner seg i det, så er man bare ganske enkelt ikke demokratisk, så paradoksalt som det kan synes for noen. Paradokset består i at flertallet av oss mener at at for eksempel Bush var en trussel mot demokratiet. Men han ble jo demokratisk valgt.

Personlig sympatiserer jeg nok mer med Den Grønne Fare, men jeg innser at om det umulige skulle skje, nemlig at dette foreløpig ikke-eksisterende partiet skulle vinne valget, for eksempel ved hjelp av særdeles vittige og fengende politiske reklameinnslag finansiert av Kjell Inge Røkke, som ved et usannsynlig sammentreff hadde sett lyset etter å ha tømt en siste disig grønn drink ved hotellbaren en sen stormfull kveld, og ble økofundamentalist, så ville dette partiet foreta grep som flertallet av velgerne ikke ville like i det hele tatt. (Denne siste setningen ble for lang til at jeg kunne forklare at den hypotetiske drinken til Røkke ble tilført halusinoger, ikke av ham, men av medlemmer av en skummel, likeså hypotetisk økogeriljabevegelse, Den Grønne Fare, forstås, da han, utslitt etter forhandlinger med pressen, en ufin statsråd og evt. ekskjærester, stirret tomt ut i rommet, og derfor ikke holdt øye med hva som ble helt i glasset hans.)

For den som har mistet tråden vil jeg oppsummere at vi nå har en demokratisk valgt økofundamentalistisk regjering som forbyr bruk av bensin-/dieseldrevne personbiler med øyeblikkelig virkning. Tiltakslisten fra den nye økofundamentalistiske regjeringen er selvfølgelig langt som et vondt år, men jeg tror ikke jeg trenger å gå i detaljer. Det bør være klart allerede nå at denne regjeringen er den mest upopulære i Kongeriket Norges historie. Og siden kapitalgeneratoren som brakte den til makten fortsatt lider (oss i mellom sagt) av grønne halusinasjoner, vil den upopulære regjeringen høyst sannsynlig også vinne neste valg.

I mellomtiden har den ansatt en helseminister som har innført tvangsabortering for kvinner som ikke gjennomfører og består “Moderskapskurs”. Fedrene oppfordres også til å ta disse kursene, ikke minst de obligatoriske årlige oppfølgingskursene, slik at de, når kvinnene stryker på oppfølgingskursene, kan overta omsorgen for sine helgebarn. (Forslaget til dette tiltaket kom fra talsmenn for “Foreningen av dårlige foreldres ofre”.)

Kort sagt, en usedvanlig upopulær og seiglivet regjering. Det er demokratiets svøpe.

Når det gjelder likestilling av kvinner, så betyr dette som kjent at det er like mange kvinner som menn i lederstillinger og at “kvinnelige verdier”, dvs. følelser, katter, de små ting, kos, mat og klær skal verdsettes av menn. Så nå er det snart ikke mulig å støte på menn som ikke elsker katter, koser seg i uendelige utlegninger om oppskrifter, og kappsjopper i trendbutikker. Til gjengjeld ser kvinnene på Landskamper på TV, spiller fotball, danker ut hvermansen på joggeturer, og leser pornoblader med sine menn. Likestillingen er kommet langt, etter mitt skjønn.

Men slagsiden, akk, slagsiden!

Kvinner har nemlig også satt sitt preg på økofundamentalismen. Der har de nådd mye lenger enn Den Grønne Fare, og det sågar uten kapitalgeneratorens hjelp. Pelshvaler husker inisialene BB. BB betød Brigitte Bardot. Hun var tidenes største sexbombe. Jeg tør påstå hun enda ikke har møtt sin like. I dag har vi nemlig utallige sexbomber, den gang fantes det bare én, BB. Det hun sa og det hun gjorde var så tungtveiende, kun fordi hun var BB, at det satte sitt preg på historien, nesten på genene og i alle fall på økofundamentalismen. Så i dag er alle genuint kvinnelige kvinner potensielle økofundamentalister etter BB-lest.

BB-fundamentalisme går i korte trekk ut på å verne visse arter, sågar visse årsklasser av visse arter. Det begynte med selunger. På slutten av sin karriere gikk BB over til å opprette farmer for eldre hester. Arvtagerne hennes har vektlagt hvalmødre, katter, spanske hunder og sirkuselefanter, mer eller mindre i den rekkefølgen.

Det er langt fra en pelshvals intensjon å arbeide mot vern av hva det skal være fra dyreverdenen. Men BB-fundamentalistenes prioriteringer oppleves som vilkårlige fra mitt ståsted. Hvorfor er det for eksempel så maktpåliggende at katter skal få nyte retten til å gå fritt rundt og pisse i sandkasser, drite i salatbed, krølle seg sammen i barnevogner og, fremfor alt, torturere ihjel fugler, når Gud og hvermansen skal vernes for en hund som leker fritt ved sin herres side? Hvorfor skal en elsket, velstelt sirkuselefant ikke få lov til å arbeide for fullverdig kost og aktelse, når dens frender sulter, tørster eller skytes i hjel i det fri? Hvorfor er det så veldig maktpåliggende å frede hvalen, når ulven jaktes uten miskunn, og hvorfor er nettopp spanske hunder så veldig inn? Hva med afrikanske barn? Hva med norske fugler?

Og hvorfor må menn jatte med på alt det som damer sier? Det er demokratiets skyld. Flertallet gjelder, og i og med likestilingen av kvinner er det mange kvinner som har to stemmer. Forstå det den som kan.

Sov ikke i timen

12.06.2009 /

Det kan se ut til at pelshvalbestanden stiger. Det later faktisk til å være så mange pelshvaler svømmende rundt omkring der ute at en kan spørre seg om det overhode er nødvendig å fortsette å agitere for arten. Det var i alle fall det jeg var begynt å tro, inntil i dag.

Det jeg trodde, for eksempel i går og i forgårs og i forrige uke, var at alle de tiltakene jeg hadde anbefalt for å forbedre næringsgrunnlaget for pelshvaldrift var blitt implementert spontant og uten min hjelp. Tegn på at så kan være tilfelle er: Forbrukerekstremismen er på retur; ordene terrorisme og terrorister forekom ikke en eneste gang i Obamas tale i Kairo; Amnesty International har omsider innlemmet rett til mat og medisiner i sin definisjon av menneskerettigheter; lyntog er blitt et tema igjen. Og det finnes mange, mange andre og langt større tegn.

Slik sett har vi mye å takke Bush for. Hadde ikke han vært så katastrofal, hadde vi ikke fått noen Obama, og hadde vi ikke fått Obama, hadde pelshvalenes astmatiske stønn fra havbunnen bare blitt stadig svakere og svakere, og rautene fra meg-megere-megest-tilhengerne ville blitt høyere og høyere til alt uavvendelig endte med et saliggjørende siste “puff”. Fortelleren, hvis det enda fantes noen forteller, ville kunne avslutte sin eventyrstund for englene med de kjente og kjære ordene, “og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute”.

Apropos “puff”, så er det med sorg at jeg her må innskyte at min kjære medskapning Tang har forlatt oss. (se Se Pelshval august 2008. Det er ikke så mange av dere som kjenner Tang. Han var jo bare en ørkenrotte, men han var elsket av sine nærmeste. Dette er ikke egentlig noe sted for en fullblods nekrolog, og dessuten kjente jeg personlig ikke kjeledyret Tang, men jeg vil i det minste presisere at han ikke ble offer for noen økologisk katastrofe, til forskjell for hans artsfrender i ørkenen, hvor alt står for fall hvis ikke Vestens store håp, Obama, kan snu utviklingen. Han oppnådde forventet levealder for ørkenrotter, og selv om hans siste timer nok var ganske ubehagelige – forskningen har ikke enda klart å utvikle prosedyrer slik at vi kan tilby våre ørkenrotter en verdig død – hadde han et godt liv nesten inntil det siste.

Med andre ord, og tross Tangs bortgang: Det meste lot til å være på rett vei inntil i dag. For i dag får vi høre allerede på NRKs tidligste nyhetssendinger at politiet skal etterforske forsvarets sikkerhetstjeneste. La gå, det hele kan simpelthen dreie seg om en lapsus, en levning fra demokratiets barndom, en glemt oppdatering av reglementer, eller en storm i et vannglass. Men det minner sørgelig om historier vi kjenner fra land det ikke er naturlig å sammenligne seg med. Som gammel, meget gammel, pelshval, kjenner jeg at min sløve luktesans våkner til live. Overvåkning har vært tema i demokratidebatter siden lenge før begrepet demokrati ble unnfanget. Nå, med sofistikert datateknologi, har selve konseptet overvåkning en dimensjon som bare “science fiction”-litteratur kunne fabulere om for noen tiår siden.

Dagens nyhet er derfor en påminnelse om at diktatur og “Big Brother” ikke er noe vi trygt kan glemme. Norge er enn så lenge et snilt land. Men ingenting er statisk. Personlig vet jeg ikke om noe land som har oppnådd et rosverdig nivå og beholdt det på en makrohistorisk tidsakse. Og i vår tid skjer endringer med eksponensielt tempo. Det finnes ingen garanti for at den tryggheten vi i dag nyter skal vedvare. Trygghet er noe en må forsvare, ikke noe som er gitt. Faktisk.

Dagens tekst er derfor: Sov ikke i timen.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑