Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Page 38 of 42

Min navle og dens oldemor

05.03.2011 /

Oldemora vår er Kongeriket Norge, hvor gjennomsnittslønna er rundt 450 000 pr år, og hvor arbeidsledigheten er nesten ikke-eksisterende (3,4 % i des. 2010, ifølge SSB.no). Ja, vi har grunn til å være riktig så glade i oldemora vår.

Navlen er, kort oppsummert, Petter Northug, og hvorvidt vi, som ikke likte ham noe særlig før VM, finner ham mer spiselig nå som han er VM-vinner.

Kjøper du en avis fra et annet land i Europa er bildet et helt annet. Jeg har for anledningen – da jeg ikke orker mer navle – sett på Storbritannia (bl.a. Guardian). I Storbritannia er det som kjent krise. Det skjæres kraftig ned på alt, til og med på antallet ansatte i helsevesenet, hvor det var for få fra før av. Ifølge sentralbanksjefen i Bank of England (sentralbanken) skyldes slike nedskjæringer myndighetenes milliardutbetalinger for å berge finansnæringen (særlig bankene). Kilde: Guardian

Nå vel, la oss for å begynne et sted, postulere at det var nødvendig for skattebetalerne å redde bankene. Men nå er vi kommet til neste kapittel i denne dramatiske sagaen som kanskje en gang vil hete “Den vestlige verdens undergang”. Dette kapittelet handler om den videre utviklingen for bankene som publikums skattepenger reddet. Skal bankene nå betale tilbake? Langt i fra: De får trekke tidligere års tap fra fremtidige inntekter, ikke bare i år, men inntil tidligere tap er fullt dekket. (“offsetting losses against tax”). Kort sagt de betaler ikke tilbake til skattebetalerne, de betaler mindre skatt!

Hvis du googler Diamond + Barklays + tax, så vil du se at ordningen med å la banker motregne tap mot skatt, kan få kaffen til å stå i halsen på selv de mest saktmodige briter. Barclays hadde nemlig et årsoverskudd på 11,6 milliarder – jeg gjentar – 11,6 milliarder – pund. De betalte i underkant av 1 % skatt. Grunnen til at denne opplysningen ble slik en bombe var at det krevdes en særdeles innpåsliten fritter før bankens talsmann ga fra seg de dyrebare opplysningene.

Jeg tenker det er greit at vi fortsetter å ha åpent tilgjengelige skattelister (sier Pelshvalen, og slår irritert med halen!)

Og for dem som vil sende en vennlig tanke til vårt nabofolks prøvelser i disse bankvennlige tider, kan jeg anbefale et lite blikk over navlehøyde til en frisk og energisk protestbevegelse: UK Uncut

Gi djevelen det som tilkommer ham

26.02.2011 /

Djevelen har lenge vært og er enda, i europeisk og USA-ledet sammenheng, den røde fare, revolusjonen, den rasende horden som velter sivilisasjoner.

Selv om den kalde krigen for lengst er over, skutter vi oss ved tanken på den russiske revolusjonen og kommunistiske diktaturer. Vi hater i den grad alt som minner om den røde fare, at vi vender ryggen til overlegne vinnere av reelle valg (f.eks. Hamas) dersom det er noen som helst tvil om deres lojalitet til våre ledere i USA. Og denne avskyen mot det røde stikker mye dypere enn rent politisk. Bare forleden dag påsto en av mine beste venner at Sjostakovitsj langt på vei var tannløs fordi han i visse henseender etterkom Sovjetregimets krav.

I den grad ser vi oss blinde på det røde – som om våre netthinner var blitt oversprutet av blod – at vi “glemmer”, av frykt for å bli tatt til inntekt for kommunisme/nazisme, at folk også før den russiske revolusjonen ble buret inne i Sibir (Dostojevskij, for eks.) og Peter-Paul-festningen, eller drept for sine meninger. Det var sannelig ikke de røde som fant på den tradisjonen; det var bare det at de ikke gjorde slutt på den. Og selv i dag, i den så prektige Vesten, er det ikke mange dypt samfunnskritiske verker som når fram til, for eks. våre kinolerreter. Litt risping i overflaten er så langt vi kommer. Hvorfor nektes VANUNU enda asyl i Norge, for eksempel? Og hvor mye av din og min velstand er tuftet på snylting (på 3. verden)?

På 30-tallet skrev Aldous Huxley en dystopisk fremtidsroman, Brave New World. Boken skildrer et totalitært samfunn hvor alle er sunne og friske, mette og tilfredse. Alle (nesten alle) utfører sine jobber, vier fritiden til lett underholdning og minst mulig hodebry. Jeg har lurt på hvorfor man så sjelden hører om Brave New World i dag; livet den beskriver minner jo på mange måter om det livet vi faktisk lever, bortsett fra at vi ikke vil klone mennesker (men vi kan, om vi vil). Huxley selv utga en essay på 50-tallet, hvor han slo fast at hans Brave New World var i ferd med å bli virkelighet mye fortere enn han hadde forventet.

Vi har, med andre ord, vært så redde for den røde fare at vi har oversett at det er mye ved vårt eget samfunn som er grotesk. Samtidig har vi glemt at det var sovjetinspirerte fagbevegelser rundt omkring i Europa som kjempet fram de rettighetene vi som arbeidstakere og statsborgere nyter de fleste steder i Europa.

Den franske revolusjonen satte ordene frihet, likhet og brorskap på alles lepper. Dette var begreper som inntil da ikke en gang fantes annet enn for de intellektuelle – altså for en liten del av eliten. At revolusjonen endte som et blodbad, forhindret ikke at ønsket om frihet, likhet og brorskap skulle murre blant sultende europeere til det ble realisert. Parolen for den russiske revolusjonen var “brød til de sultne, jord til bøndene, fabrikker til arbeiderne og fred til folkene”. Også dette slo an. I ettertid må en jo bare konstatere at kravene synes rimelige, ikke sant?

Jo, kravene synes rimelige. Og nå har vi sett dem igjen. Brød (dvs. lønn til å leve av), arbeid (også for unge med utdanning) og fred (dvs. reell fred med Israel – som per i dag er en aparteidstat med atomvåpen). Vi har sett kravene bølge hett og intenst gjennom Levanten; vi har sett bølgen virke, slik bølger i store menneskemengder nødvendigvis må virke. Og til slutt har vi sett Revolusjon.

Et samlet pressekorps hyllet begivenhetene i Kairo. Jeg må bare få lov til å gjenta det: Et samlet pressekorps hyllet Revolusjonen i Kairo. Revolusjonen. Det er til å le seg skakk av. Pressen var nok enda litt forsiktig da den kommenterte Tunis, men rystelsene i Kairo, drønnet av hundretusener på TV inn i våre stuer, tok nok pusten fra de fleste av oss her. På den attende dag skjedde det: Sannelig – det ble lyst! Jeg var sikkert ikke den eneste som knakk sammen og gråt av glede. Så rullet bølgen videre, fra land til land, og vi jubler.

Men stopp litt. Hva jubler vi for? Jo, vi jubler fordi diktaturer faller. Fint.
MEN: Har de sultende massene fått brød, arbeid, fred?

Ikke Egypt (Hyldest til RSF)

06.02.2011 /

HYLDEST TIL RSF (Journalister uten grenser)

Det er nesten rørende så pent vi oppfører oss nå i Egypt. Vi? Alle unntatt Israel, forstås. Hele det gode selskapet kappes om å applaudere ikke bare massenes mot, men sågar (om enn ganske forsiktig) Det islamske brorskapets diplomatiske beskjedenhet. Selv fru Clinton kan ikke annet enn late som om hun vil respektere “folkets valg” – enn så lenge.

Nei, jeg skal ikke skrive om Egypt – enn så lenge – men ta av meg hatten og stå taus og med bøyd hode. Måtte det gå dem vel, de tapre hundretusener kvinner og menn som har satt livet på spill for å trosse portforbudet og en unntakstilstand som har vart siden 1981, da Sadat ble myrdet fordi han undertegnet en forrædersk fredsavtale med Israel.

Så lenge vi forkjælte barn av nord ikke i vannvare pisser i brønnene til Egypterne, slik mange av oss enda pisser i palestinernes brønner – for eksempel ved å nekte ta inn over oss at å gi fredsprisen til Sadat var utilgivelig – skal jeg stå taus og med bøyd hode. Så lenge Odd Karsten Tveit får taletid.

Men la det være sagt, Herren er stor, og Herrens urett kjenner ingen grenser. I Bagdad var det i uka som gikk en meget kjekk ung spansk statsadvokat. Han var der for å etterforske USAnernes drap i 2003 av en spansk pressefotograf under Iraq-krigen. For ordens skyld: Den drepte pressefotografen het José Couso. Grunnen til at dette drapet blir etterforsket som mord, og ikke som “colateral damage”, som USAnerne så søtt kaller sine krigsforbrytelser, er at man mener å ha bevis for at det var nettopp det, mord. Fotografen sto i vinduet i 14. etasje og fotograferte, blant annet, stridsvognen som drepte ham. I samme rom som han, bare et par meter unna, satt en fyr, romkameraten hans, og knyttet skolissene sine, en såkalt kritisk journalist, som for øvrig vant RSF-prisen (Journalister uten grenser) i 1999. For ordens skyld heter journalisten som overlevde, fordi han altså ikke sto i vinduet men knyttet skolissene sine, Jon Sistiaga.

Vel, tilbake til uka som gikk, da den unge, høye, mørkeblonde, veltrente, spanske statsadvokaten skrittet med sitt store følge av reportere, embetsmenn, m.m. over murpuss og annet søppel ut gjennom vestibylen i hotel Palestina, var det én i følget som muligens gikk litt ustøtt. Det var Jon Sistiaga, som hadde vært sammen med statsadvokaten oppe i rom 1403. “Så snart dommeren [statsadvokaten] og …. og … hadde forlatt rommet, helte jeg litt Dimple 15 år på gulvet og…”

Kort sagt den garvede baskiske journalisten skålte med sin døde venn, pressefotografen.

Og han legger til, “og i går var det bare her i byen 50 nye døde.” [El Pais 29. januar 2011, “Brindar con un alma”]

Ja, herrens urett kjenner ingen grenser. USAnernes urett er glemt og tilgitt, men i Bagdad kan det stadig, i 2011, ryke med 50 personer. Pytt sann. Gjort er gjort og spist er spist.

Men så lenge det er noen som overlever og kan fortelle om udåden (RSF),  er det håp.

Pressefrihet!

14.12.2010 /

“Why don’t they like us?”

Dette er det stadig tilbakevendende spørsmålet den jevne USAner stiller seg, har stilt seg, helt siden 9/11, på samme måte som den jevne kineser nå spør seg hvorfor vi absolutt må gi Nobels fredspris til en lovbryter, en kriminell, en som vil ødelegge deres land.

Svaret på spørsmålet, ett av de utallige svarene på spørsmålet, ser dere her (se hele snutten til ende – den blir bare bedre og bedre): Colateral Murder

Så til noe annet, 2 setninger, nemlig en formålsparagraf: “We are of assistance to peoples of all countries who wish to reveal unethical behavior in their governments and institutions. We aim for maximum political impact.”

De som har vært inne på Wikileaks vil kjenne dette igjen. Det er det beleirede nettstedet Wikileaks som har skaffet til veie uvurderlig bevismateriale om forbrytelser mot menneskeheten, bl.a. snutten overfor. I en normal rettssak, for eksempel i forbindelse med et normalt mord (et mord begått av noen som ikke har makt til å unnslippe straffeforfølgelse), skal ikke bevismaterialet brettes ut i pressen før rettssaken. Men forbrytelser begått av de som virkelig er mektige, vil aldri bli pådømt.

Wikileaks har eksistert siden 2007 og har vært avgjørende i avsløringer om dumping av gifter i Ghana, utenomrettslige drap i Kenya, og uendelig mange andre saker mot kyniske multinasjonale selskaper og diktaturer. Men nå har de altså lagt seg ut med USA, verdens mektigste land. Ansvarlig redaktør Julian Assange er blitt puttet i fengsel! Han betaler 200 000 engelske pund (det er NOK 2 millioner, det!) i kausjon mot å få oppholde seg på en bestemt adresse i Sussex med elektronisk fotlenke og meldeplikt hos politiet hver kveld, men han holdes fortsatt i fengsel, fordi svenskene vil ha ham. Svenskene!

Hva er det med svenskene? Etter oppdrag fra USA slo de ned på Pirate Bay. Etter oppdrag fra USA kidnappet de en eller flere “terrorister”, pakket dem på et eller flere USAnske fly på vei til et land hvor “terroristene” kunne tortureres i fred for utidige menneskerettighetsvoktere (extraordinary rendition). Og nå dette: En svak voldtektsanmeldelse, som til overmål ble trukket tilbake for så, av ukjente grunner, å bli gjenåpnet, er plutselig verdt NOK 2 millioner.

Land som Kina og USA forfølger dem som avslører deres forbrytelser mot menneskeheten under påberopelse av at slike avsløringer er skadelige. Wikileaks og Julian Assange mener at fortielse av forbrytelser mot mennesketen er enda mer skadelig. Julian Assange er kanskje ikke noen engel, men hans Wikileaks har vært, de tre årene nettsiden har klart å overleve, en avgjørende kilde for bevismateriale mot overnasjonale og utenomrettslige skurker vi alle er interessert i å se dømt. Se bare selv… dvs. Jeg skulle gjerne ha lagt inn linken til Wikileaks her, men dere må google etter den på egen hånd, fordi den stadig flytter. (Internettjenestetilbyderen (ISP) som Wikileaks har brukt har nå hevet dem ut. Wikileaks flakker fra den ene IP-adressen til den andre, mens sterke krefter prøver å stenge dem ned helt.) Kilder: Guardian NYT

Jeg har vært feig. Jeg har ikke orket skrive om dette før, selv om jeg har tenkt på saken hver dag ganske lenge. Denne gangen har fienden ikke angrepet demonstranter i Latinamerika eller stenkastere i Palestina. Denne gangen har fienden angrepet oss, vår egen vestlige pressefrihet. Og hva gjør pressen vår? Så godt som ingenting. Pressen vår er feig, slik jeg er feig, fordi pressen vår vet at om det foretar seg noe, blir det represalier. Er det rart at President Lula i det fjerne Brazil undrer seg over vestens hykleri? (Lula)

Så til slutt noen ord om hackerne. Dataangrepene mot Amazon, Visa, Mastercard  og Paypal skal visstnok være utført av en løs sammenslutning dataprogammerere, Anonymous. Av deres egen nettside fremgår det at formålet med Anonymous opprinnelig var å angripe scientologien  (og det kan jeg så utmerket godt forstå!): Anonymous

Med millenium-trilogien i frisk minne kan jeg ikke annet enn ta av meg hatten for dem.

Islamifisering igjen

28.11.2010 /

Jeg har opplevd å bo på et sted der jeg ble utsatt for religiøst press, kristent religiøst press. Trenger jeg for eksempel å minne leseren om det uskrevne forbudet mot å henge klær til tørk på en søndag, som inntil nylig gjaldt i selve hovedstaden?

Utenfor hovedstaden gikk det mye hardere for seg. Da jeg vokste opp, var det en jente i klassen som ingen ville leke med fordi moren var skilt og hadde, til overmål, en «venn». Senere, i ungdommen, var moren til en av mine beste venner henvist til kjøkkenet sammen med sin datter (min venns søster), mens hans dypt religiøse far holdt fortet i stua. Det var da, da jeg besøkte min venn i hans fryktelige hjem, at jeg la kristendommen for hat. Også min venn kjempet en lavmælt, innett kamp mot den abstrakte og usynlige fienden som kvelte hans familie. Hvordan det gikk med ham så? Joda, ikke så verst – han ble preseterist, nesten, men han fikk G i religionslære (som han visste mer om enn de fleste), og dermed røyk S-en.

I bygda var det ikke ølsalg, langt mindre salg av sterkere saker, og befolkningen var splittet mellom dem som dro langveis for å kjøpe sprit, som deretter drakk seg dritings (les bevisstløse) om helgene og som resten av uka var tause og duknakkede, og de andre som med foldede hender utleverte seg i bedehusene.

Jeg skjønte ikke før mye senere, at religion var medisin mot fattigdommen. Dette var nemlig en relativt fattig bygd. Fattigdommen kunne en ikke gjøre stort med, men å annamme skriften, se det ga oppreisning, for skriften skilte ikke mellom fattig og rik.

Da barna til bedehusfolket kom seg til byen, fikk jobb, moderne bolig og brukbar inntekt, så gled skammen over fattigdommen, synden og skylden i bakgrunnen. De begynte å fleipe, danse, drikke i sosiale sammenhenger, og til og med nyte sex.

Med norske bedehusmiljø i frisk minne bør vi kunne forstå fundamentalisme.

I USA i 2005, viser en Gallupundersøkelse at 26 % av befolkningen mener at Gud skapte verden og at evolusjonen ikke har noe med saken å gjøre. Ytterligere 29 % tror på en eller annen form for evolusjonsdrevet utvikling, men evolusjonen er styrt av «Gud». Kilde: http://www.gallup.com/poll/18748/Most-Americans-Tentative-About-OriginofLife-Explanations.aspx

Grovt sett kan de 26 % som avviser evolusjon, anses som kristenfundamentalister. Og de begrenser seg ikke til å agitere mot saklig undervisning av det vi andre kaller «realfag» i skolene, til å opptre krigersk i abortspørsmålet, i møter med homofile og i synet på kvinnens plass i samfunnet, som jo er innenrikspolitiske problemstillinger. De har stor innflytelse og har derfor også preget USAs utenrikspolitikk. Selv Obama kan ikke forhindre at USA anfører et naivt fiendebilde, en unyansert og ofte mislykket strategi i forhold til fienden, og en katastrofal miljøprofil. Takket være støtte fra Murdoch-imperiet (f.eks. Fox News) og rike sponsorer, har kristenfundamentalistisk presse fremelsket en stadig mer ignorant velgerskare.

I tillegg kommer at 14,5 % av USAs befolkning levde under fattigdomsgrensen in 2009 ifølge offisielle tall (http://www.census.gov/hhes/www/poverty/about/overview/index.html). Ifølge Reuters, defineres «fattigdom» som en årsinntekt på USD 21.203 eller mindre på en familie på 4. (http://www.reuters.com/article/idUSTRE50F0WB20090116 ). Fattigdom avler som kjent uvitenhet og fundamentalisme. Til overmål er USA på dypt vann økonomisk med en offisiell statsgjeld på 90 % av BNP, mens en stor andel av den stadig fattigere og redde befolkningen er væpnet.

Overskriften her var Islamifisering, og jeg har ikke nevnt Islam med et ord. Det er fordi jeg innbiller meg at jeg forstår islamsk fundamentalisme. Hadde jeg, min familie og/eller mine åndsfrender i et annet land vært utsatt for det Irak, Afganistan, Palestina, osv., osv., har vært utsatt for, hadde antakelig også jeg vært fundamentalist.

USAnsk fundamentalisme, derimot, er noe annet, noe jeg forbinder med apekatter som Bush og Palin. De er da ikke fattige! Murdoch er ikke fattig! USAnsk fundamentalisme er meg derfor fullstendig ubegripelig, grotesk og stupid. USAnske fundamentalister og deres åndsfrender her i Europa anser jeg som en absurditet, et monster og en større fare for oss alle enn Islam, fordi de søker å forsvare og videreføre en himmelropende urett, nemlig den at vesten (inkludert Israel) alene skal fortsette å forvalte og nyte all verdens rikdom. Jeg antar at de bygger dette standpunktet på noe de har lest i antikke religiøse skrifter og på propaganda fra Fox News.

Jeg vil varmt anbefale et TV-program som analyserer hvordan ulike internasjonale media behandler viktige internasjonale tema. Programmet kjøres av Al Jazeera og heter Listening Post. Linken for dem som vil nyte den som podcast er her:

http://feeds.aljazeera.net/video/listeningpost

101

27.10.2010 /

 

Jeg har forsømt meg. Selv pelshvaler kan plages av nikotinabstinenser, og nikotinabstinens lar seg vanskelig forene med skrivesysler.

For dem som måtte savne meg, tenkte jeg at det ville være en ide å slå inn på litt juss. Ja, juss. Juss, dvs. sofajuss, er slett ikke så vanskelig som man måtte tro. Til forskjell fra Bibelen eller skriftene til Karl Marx, for ikke å snakke om Wittgenstein eller Kant, er den norske straffeloven klar som en norsk fjellbekk midt på sommeren.

Les bare:

§ 101. Folkemord

For folkemord straffes den som i hensikt helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe

a) dreper ett eller flere medlemmer av gruppen,

b) forårsaker betydelig skade på kropp eller helse til ett eller flere medlemmer av gruppen,

c) utsetter ett eller flere medlemmer av gruppen for levevilkår som tar sikte på å fysisk ødelegge gruppen, helt eller delvis,

d) iverksetter tiltak overfor ett eller flere medlemmer av gruppen som tar sikte på å forhindre fødsler innenfor gruppen, eller

e) med makt overfører ett eller flere barn fra gruppen til en annen gruppe.

Til straff for medvirkning er forsett om hovedforøverens ødeleggelseshensikt tilstrekkelig.

Straffen for folkemord er fengsel inntil 30 år.

Kilde: http://lovdata.no/all/tl-20050520-028-018.html#101

Tretti år, ja. Får seriemordere 30 år? Man kan forresten aldri vite, for når saken et offer har forberedt endelig fremstilles for retten, så går det slett ikke alltid slik han eller hun har ventet. Sånn sett kan rettsaker sammenlignes med fotballkamper. De er spennende.

Men tilbake til 101. Det er postnummeret til Reykjavik, hovedstaden på Island, hvor en hel befolkning nå er begynt å sone i stedet for de som forbrøt seg. Det er ganske fantastisk, ikke sant? I 2010, i Europa, foregår en slags vendetta. «Vi får ikke tak i den skyldige, derfor skal alle hans landsmenn lide.»

101 er altså også folkemordparagrafen i den norske straffeloven.Det er godt mulig at straffen Island nå skal utholde pga. den islandske mafiaens forbrytelser vil medføre slutten på Island. Allerede nå har landets myndigheter, som i realiteten er konkurs, vedtatt å legge ned alle lokalsykehus. Tatt i betraktning værforholdene om vinteren, er lokalsykehus ikke bare et spørsmål om hvor lang tid det tar å komme seg til sykehus, men om det overhode går an å komme seg til sykehus. Og dette er bare ett punkt på en lang, lang liste av tiltak som til slutt kan medføre utslettelsen av Island som stat.

Urettens veier er uransakelige. Som kjent er ikke Island det eneste eksempelet på «justismord», et dramatisk uttrykk som skal bety at noen blir dømt for det en annen har gjort. Uretten kan være mer eller mindre himmelropende, altså mer eller mindre dramatisk til enhver tid, men juridisk sett finnes det avgrensninger – som for oss andre ofte er uforståelige – mellom paragrafene. For Islands del er det for eksempel ikke, jeg gjentar, IKKE, snakk om folkemord, selv om Reykavik har postnummeret 101, selv om staten Island i praksis er konkurs og selv om enhver som nå blir værende på Island er, etter mitt syn, enten en tosk eller en romantisk poet.

Det forholdet som imidlertid ligger nær opp til den norske straffelovens § 101 ledd c), så snublende nær at man kan spørre seg om det faktisk tjente som modell for utformingen av nevnte paragraf, er den berømmelige muren i et land jeg ikke vil nevne. Det dreier seg om en mur som også leder tanken hen på samme paragraf ledd (d), da det er kjent at kvinner på grunn av muren har vanskelig for å komme fram til sykehus for å føde.

Til forskjell fra nedleggingen av sykehusene på Island, som utelukkende skyldes at det ganske enkelt ikke finnes penger til å drive dem, vet man – selv om man vanskelig kan bevise det – at det finnes et sterkt ønske, i et visst land, om å forhindre et helt folk, i et annet visst land, fra å overleve.

Hatet mellom de to landene er nok ganske sikkert gjensidig, men jeg er overbevist om at § 101 kun kan komme til anvendelse mot det landet som i mer enn 60 år har holdt kvelertak rundt det andre landet. At den som blir kvelt ønsker død over overgriperen kan ikke lastes offeret.

Og når dere nå først er inne på temaet rett og urett, så vil jeg gjerne henlede oppmerksomheten til

det vakreste, verdigste dokumentet jeg vet om, the Universal Declaration of Human Rights,

FNs Menneskerettighetserklæring. (Jeg benytter riktignok enhver passende og upassende anledning til å henlede oppmerksomheten til den.)

http://www.un.org/en/documents/udhr/index.shtml

Det er et dokument som dekker det meste.

De-ma-go-gi, de-ma-ga-ga, de-ma-go-go-gi-ga-ga

29.08.2010 /

Politi og rettsvesen i vårt land spanderer luksusopphold i norske fengsler for utenlandske kriminelle. Er det ikke skammelig! Utlendingene kommer hit og formelig ber om å bli fakket for å få lov til å tilbringe noen uker i våre fengsler. Det er jo, forstås, et komplott mellom våre dumme sy-puter-under-armene-deres-politikere og vårt sløve rettsvesen. Det sløve rettsvesenet har ikke skjønt at det går an å sende kriminelle litauere og rumenere hjem for å sone i egne fengsler. Det er bare å sende en anmodning til vedkommende land. Det finnes faktisk avtaler om soningsoverføring innen Europa.

Eksempel:

10.01.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Fattigland

Vi har en fyr her som er blitt dømt til 4 måneders fengsel pga. tyveri. Vi ønsker å overføre ham til et fengsel i deres land. Vennligst gi beskjed om når dere kan hente ham.

Med vennlig hilsen
Kompetente myndighet i Norge

10.03.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Norge

Vi har mottatt deres brev av 10.01.2010 med påfølgende purringer, og vil selvfølgelig ta i mot skurken som er blitt dømt i deres land. Vi drøfter saken med vårt lands andre kompetente myndigheter, og vil komme tilbake til spørsmålet om når han skal hentes og av hvem.

Med hjertelig hilsen
Kompetente myndighet i Fattigland

20.03.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Fattigland

Vi akter å innfinne oss på deres flyplass den 25.03.2010 med den dømte Det gjenstår to måneder av soningstiden. Vennligst ta i mot ham.

Med vennlig hilsen
Kompetente myndighet i Norge

26.03.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Norge

Vi beklager at vi ikke var i stand til å ta i mot dere hvis dere faktisk ankom i går. Vi har et anstrengt program, og det var dessuten ikke noe fengsel i dette landet som hadde plass til skurken. Vi er veldig takknemlige for at dere avlaster vårt sprengte fengselsvesen. Det er faktisk nesten flere mennesker i enn utenfor våre fengsler for tiden, da vi har stor arbeidsledighet, og folk kan dessuten ikke overleve på lønna de får for arbeidet sitt og ikke ser annen utvei enn kriminalitet. For øvrig kan vi nevne at de som tilbringer et par måneder i våre fengsler stort sett er mer voldelige når de slipper ut enn da de ble innsatt, så dere vil nok i det lange løp tjene mer på å prøve å gjøre dem til mer eller mindre snille kriminelle i deres fengsler. Hvis de soner her, så vil de uansett dra tilbake til Norge når de slipper ut, men da med mere morderiske hensikter enn forrige gang.

Med hjertelig hilsen
Kompetente myndighet i Fattigland

Så enkelt er det. Jeg skjønner ikke at vårt politi og rettsvesen har kommet på at det går an å bli kvitt utenlandske kriminelle.

Tropa de elite

26.06.2010 /

Under det navnet ble en brasiliansk film om BOPE, politiets militære elitetropp i Rio de Janeiro, sluppet på markedet i 2007. Basert på en dokumentarroman skrevet av en sosiolog i samarbeid med to tidligere BOPE offiserer, måtte det en lekkasje til for at filmen overhode kunne bli tilgjengelig for offentligheten. Den avslørte for mye brasiliansk korrupsjon og for mye av BOPEs indre liv og metoder (les: brutalitet).

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=0jeTL9hC3Wg

Filmen slo ned som en bombe i Brasil, og møtte meget heftige kritikker, positive som negative. På den negative siden ble det fremhevet at den legitimerte politivold. Mitt anliggende er ikke å vurdere metodene til elitetroppen i Rio. Årsaken til at jeg finner filmen verdifull, er at jeg har en sterk, begrunnet mistanke om at den speiler virkeligheten ikke bare i Rio, men i store deler av verden. Uten å kjenne virkeligheten vil de fleste forsøk på å drive handel, krig, politisamarbeid og diplomati, komme til kort, i beste fall.

Krigen i Afghanistan er et eksempel. Men heller ikke den er mitt anliggende for i dag. Mitt anliggende er at man må forstå motparten for å oppnå resultater. Med “forstå”, mener jeg at man må kjenne motpartens ryggmarg. Det holder ingenlunde å ha tatt 40 vekttall i studier om motparten; ikke en gang 120 vekttall er nok. En må forstå motparten så godt at en nesten blir ens egen motpart. Det finnes faktisk de som kan forstå motparten så godt at de kan tenke som motparten samtidig som de ikke mister synet av sitt eget overordnede mål. Det jeg skriver her er nesten en invitasjon til psykopati, og det er dessverre alt for ofte psykopater som benytter seg av teknikken. Men det er også mulig å forstå en motpart uten å miste egen ryggrad og uten å være psykopat.

Pelshvalers motpart rår jeg, for eksempel, ikke med, fordi jeg ikke forstår den. Pelshvalers motpart er det store flertallet av befolkningen i de priviligerte landene i vesten. Jeg har i kveld sett en rystende film som tilsynelatende sier at mot narkobandenes kyniske brutalitet nytter kun enda mer brutalitet. En slik måte å tenke på forstår jeg, respektfullt, alvorlig og ettertenksomt. Jeg tillater meg å mene at konklusjonen er meget beklagelig, og jeg setter tankene i sving for å prøve å motsi den, men jeg forstår den. Mine egne medborgere, derimot, i mitt eget land forstår jeg ikke. Virkeligheten filmen speilte var grufull og rystende. Det er derfor ikke vanskelig å overtale oss at drakoniske mottiltak må til. Virkeligheten i mitt eget land fortoner seg som idyllisk. Det er derfor ikke mulig å overtale flertallet at vi, alle sammen i alle vestens land, må endre kurs.

Etter å ha sett filmen går jeg ut en tur. Vi har hatt en kraftig regnskyll i kveld, og luften er så ren som i en virtuell verden. Det dufter enda av forsommerens avblomstrendre philadelphis og syriner, og av nyslått gress. Ikke en eneste humle eller veps er å se. Hvem kan tro at vår natur står for fall? På et hjørnet står det en utlending som er ute og nyter stillheten og den friske luften, får en tro, for det er meget usannsynlig at han er en “speider” for den lokale mafiaen. På neste hjørnet står det også en utlending, men der er det faktisk en bussholdeplass, så han er nok heller ingen “speider” for mafiaen. Det er fredelig, med andre ord. Det er sommer, vi har tak over hodet, vi har mat, og vi har grunn til å tro at vi vil kunne nyte en deilig helg.

Pelshvalenes motpart bor altså ikke her i nabolaget. Pelshvalenes motpart er allestedsnærværende, faktisk, akkurat som mafiaen i favellaene i Rio. Motparten forstår ikke, eller gir blaffen i, at de godene vi nyter, antakelig ikke vil kunne nytes av våre barnebarn. Motparten sier at “vi har så ofte hørt at en katastrofe sto for døren; vi har så ofte hørt pressen rope ‘Ulv!’.” Akkurat det argumentet kan jeg faktisk forstå, fordi media lever av å rope ‘Ulv!’.” Det jeg ikke forstår er at motparten ikke tar inn over seg at denne gangen er det mer enn pressen som advarer. Det er, eller bør være, helt og aldeles åpenbart for alle som har øyne og ører, med eller uten klimapaneler, med eller uten fredsforskningsinstitutter, med eller uten Amnesty International, at selv atomvåpen ikke til evig tid vil kunne forsvare oss mot langt større farer enn narkoligaer.

Kloden er i ferd med å bli ødelagt. Om det hersker det liten vitenskapelig tvil. Det hersker mer tvil om hvor lang tid det vil ta før vi merker det her, og om hvilke grep som bør tas. Men den største tvilen gjelder hva vi skal gjøre med motparten, som altså danser ufortrødent videre på det synkende skipet.

Er det pelshvalen eller motparten som er problemet her?

Katteriket

30.05.2010 /

I min kommune er det nå nesten borgerkrig. Det begynte med kattene. En del katteelskende kvinner proklamerte opprettelsen av Katteriket en kveld de holdt fest med mange oster, druer og desto mer rødvin. Latteren skrallet fra de åpne vinduene i huset hvor de var samlet (mannen til vertinnen var på guttetur, og damene var for det meste over førti). De samlet seg rundt husets datamaskin og konstituerte seg skriftlig, med vedtekter, som de kalte “Grunnlov”, og et stiftelsesbrev.

I vedtektene sto det blant annet:

* Alle katter skal nyte vanlige borgerrettigheter, deri innbefattet retten til forsamling, retten til fri utfoldelse av meninger, retten til å bevege seg fritt på alle offentlige steder og, om de ønsker det, stemmerett.

* Alle såkalte katteeiere er å betrakte som utleiere av losji til katter, og skal ikke holde katter innesperret.

* Alle som holder katter skal sørge for kattens trygghet og velvære ved blant annet å servere god, sunn mat minst én gang per dag og ved å gi minst én times tilgang til et varmt, kjærlig fang per dag,

Vedtektene ble trykket i lokalavisen. En naiv biologistudent sendte inn en ingress hvor han påpekte motsetningen mellom på den ene siden kattens status som leietaker, noe som forutsetter en motytelse, og på den andre siden kattens status som et vesen som “holdes”. Biologistudentens ingress provoserte stifterne av Katteriket, som straks tok til voldsom motmæle, ikke bare i lokalavisen men på alle arbeidsplasser. Over alt begynte det å dukke opp kunstferdige katteprodukter, lekre katteplakater, kattesokker, kattevignetter og kattespill. Kommunens ordfører måtte bare erkjenne at denne plutselige katteentusiasmen hadde utløst en kulturell utfoldelse som kommunen aldri før hadde sett maken til. I en periode nøt vi sågar ganske morsomme kattekonserter, katteopptog, og opplesning av kattedikt.

Over tid avslørte all denne katteaktiviteten at det var en del uløste konflikter i enkelte av stifternes parforhold, noe som på sikt krevde mye energi fra de impliserte. Derfor stilnet etterhvert aktiviteten på kattefronten.

Men innen vi forstod det, var det i kommunen så mange katter som nøt “vanlige borgerrettigheter” – og som kjent parer katter seg ofte og effektivt – at det var katter over alt. Det var katter i rådhuset, katter på brygga, katter i alle heissjakter, og naboen min hadde 48 katter. Noen av dem kjente han igjen, mens andre var helt fremmede for ham. “Du vet,” sa han litt forlegen, “kona mi liker katter.”

For min del kan folk gjøre hva de vil, bare de ikke ødelegger plenen min. Kattene var ikke interessert i min plen. Så jeg brød meg ikke om kattestormen som skyldte over kommunen inntil jeg en dag i slutten av juni, to år etter stiftelsen av Katteriket, konstaterte at luften var stinn av mygg. Nå er det så at vår kommune, som ligger ved havet, aldri har vært plaget av mygg. Men kattene hadde tatt knekken på hver eneste fugl i mils omkrets, og myggen hadde ikke lenger naturlige fiender.

Nåja, jeg er stort sett nokså godmodig, så jeg gikk bare ut og kjøpte meg en myggsuger. Men det hjalp bare måtelig. Dessuten: Om jeg klarte å begrense myggplagen i huset mitt, så var det ikke lenger mulig å gå ut og ta seg en øl på Bryggekafeen, for da ble man så skambitt av plagånden at man måtte gå med halve ansiktet i fatle dagen etter.

Fra stifterne av Katteriket, som nå nesten alle var involvert i hissige og til dels dramatiske skilsmisseforhandlinger, var det blitt aldeles stille i lokalavisen, og ingen av dem svarte på innleggene om at det som følge av kattens suverene stilling i kommunen ikke lenger fantes fugler og at vi derved var utsatt for myggplagen. Men når man en sjelden gang traff en av damene og nevnte dette for henne, så trakk hun bare på skulderen og blåste: “Hvis jeg ikke ser helt feil, så sitter det en måke bare 10 meter unna, på den steinen der.” De var med andre ord ikke lenger militante katteaktivister, men de innrømmet heller ingenting, og med angrepet på den naive biologistudenten i friskt minne, så var det ingen i kommunen som våget å avlive en eneste katt. Det hadde forresten ikke hjulpet stort, for det var nesten like mange katter som mygg.

Bryggekafeen måtte stenge på grunn av konkursforhandlinger. Og de fleste innbyggerne i kommunen investerte i enorme myggsugere, som sikkert fanget tusenvis av mygg hver dag, men som dog ikke klarte å hamle opp med myggen på områder hvor det ikke var myggsugere. Og vår bebyggelse er relativt spredt. Som en kammerat av meg sa: “Vi kan snart ikke forlate huset uten våtdrakt.”

Det var på dette dramatiske punktet, når stifterne av Katteriket var opptatt med sine skilsmisser, når heisene sto fordi kattene huserte i heissjaktene, når vår kjære Bryggekafe var stengt på grunn av konkursforhandlinger, når myggen hylte som verst utenfor våre omhyggelig forseglede vinduer, at den naive biologistudenten gikk til motangrep.

LA MYGGEN LEVE

Det var ikke i avisen, det var ikke i innboksene til vår epost. Det var store plakater. Fyren må ha hatt en hel arme av kunstnere og grafikere i sin bekjentskapskrets, for en morgen fant vi en førtitalls plakater med kun denne teksten klistret opp på påfallende steder i kommunesenteret, og alle plakatene var forskjellige. Ikke en gang skriften var den samme, bare teksten. Alle var vakre og kunstferdige, rett og slett nydelige. Det var siv, og hav og innsjø og vannliljer og Titanic og isflak og veltende kaffekopper, og det var grågrønt og gråblått og dyprødt og flammet.

Jeg vet ikke hva den naive biologistudenten hadde ventet. Jeg vet ikke om han er fornøyd med hva resultatet ble. Han forsvant sporløst. Men folk ble aldeles rasende. Godmodighetene tok rett og slett slutt mellom kl 06 og kl 10 den morgenene, og ble erstattet av et raseri som hadde tilbakevirkende kraft. Situasjonen i vår kommune nå er at man i de aller fleste husstander har skaffet seg våpenløyve. Vi kan ikke bruke vår egen skytebane for å øve, på grunn av myggplagen, men det lokale busselskapet har satt opp skytteltrafikk hver kveld mellom kl. 18 og 21 slik at vi kan øve på nabokommunens skytebane. Kattene har merket at velviljen de en gang nøt her, er i ferd med å blekne, så de har tatt tilflukt på de underligste steder, noe som fører til at vi hører skritt og skraping på nattestid og barna våre er mørkeredde.

Vi vet ikke riktig hvem som er fiende og hvem som er venn. Biologistudenten var den første som flyttet fra kommunen – han må fått seg en god latter – og kattedamene er for det meste forduftet også, ettersom de nesten alle er skilt. Vi andre sitter igjen med kattene, som nå er gått i dekning, og myggen.

Jeg sitter ved vinduet mitt og skriver dette. Jeg har geværet ved mine føtter, og jeg akter å forsvare meg til siste slutt.

Når det er for seint

02.05.2010 /

Nå har også grekerne gått på limpinnen, dvs. de ble rundsvindlet av folk som hadde ansvar for landets økonomi, akkurat som islendingene. Gudane må vite hvor mange andre staters befolkning blir melket av finansveldet? Lehman brothers svindlet også, viser det seg i etterkant, akkurat som Enron. Skattebetalerne i USA vil svi for det i uoverskuelig fremtid. Og nå skal de fleste skattebetalerne i Europa måtte betale løsepenger for Hellas, ikke av menneskekjærlighet, forstås, men for at ikke euroen skal kollapse. Hvorfor det er så viktig at euroen ikke kollapser? Tja… Det er selvfølgelig hyggelig å slippe å måtte veksle hver gang vi krysser en grense i lille Europa, men hovedsakelig er vel hensikten at kapital skal flyte fritt.

Oljerike nordmenn går tørrskodd gjennom de fleste kriser. Men også her… var det ikke noe med at et par tidligere statsministere klarte å raske til seg skyhøye pensjoner etter avsluttede verv, til tross for at de enda var i høyt betalte jobber? Pytt pytt, vi har råd til det, og det ble jo avslørt. Men hvor mye er det som ikke ble avslørt? Det vet vi selvfølgelig ikke; det ligger i sakens natur. På den ene siden orker ikke publikum/media å skaffe seg innsikt i hva som foregår i finanskanalene, på den andre siden sørger svindlernes jurister for at selv Økokrim får problemer med å skaffe bevis.

Likevel antar jeg at dersom en kritisk økonomikyndig journalist nøye hadde studert årsrapportene til de største islandske bankene de siste fem årene før de kollapset, så hadde han eller hun skjønt at noe var forferdelig galt lenge før korthuset falt sammen. Så skjedde ikke, i hvert fall ikke så vidt avisleserne vet, blant annet fordi alle de største avisene var eid av de som i ettertid har fått skylden for landets økonomiske kollaps.

Islands parlament oppnevnte høsten 2008 en granskingskommisjon for å analysere bankvesenets kollaps. Dette bør være kjent for nordmenn, siden Eva Joly spiller en stor rolle i granskingen, som spesialrådgiver. Mandag 12. april 2010 la kommisjonen fram sin rapport. Et av kjernepunktene i rapporten var at media hadde sviktet totalt. Dette punktet er verd å merke seg også for nordmenn: Media leverer det kundene vil ha, nemlig lett underholdning, ikke kritisk journalistikk. Det gjelder der, det gjelder her. VG og Dagbladet skriver om tant og fjas, det leserne vil ha, og leserne blir mindre, ikke mer, kunnskapsrike, følgelig mindre, ikke mer, granskende.

Men nå har jeg som pelshval igjen stukket hodet opp utenfor Islands kyst. Og hva ser jeg, gjennom den askefylte luften? Jo, selv om islendingene ble rundlurt, så står de enda oppreist. Mer enn det, de nesten flyr. “Vi kan ikke stole på media,” sier de. Det forstår seg. De har sluttet brått med å lese landets aviser, som nå går konkurs den ene etter den andre. Fint. Og hva gjør de så med den over 2000-sider lange rapporten fra granskingskommisjonen? Den som burde vært analysert av media, den som de ikke tør overlate til media å analysere? Jo, de leser den selv. Helt bokstavelig.

I Borgarleikhus (Stadsteateret i Reykjavik) ble hele rapporten lest høyt for alle som måtte ønske å høre den. Det må ha vært litt av en seanse, mange seanser. Alle skuespillerne ved teateret deltok. Lesningen kan lastes ned som podkast (audio) – 56 økter. Jeg har lastet ned bare de første 10, og de utgjør til sammen 1145 MB. Generelt utgjør 100 MB rundt to timer.

Jeg vil varmt anbefale alle som forstår islandsk, og for den del også de som ikke forstår islandsk, å laste ned dette fabelaktige, dokumenterte krafttaket som beviser at folk vil prøve å sette seg inn i ting som angår dem, dersom de får anledning til det. Man finner den på islandsk rikskringkasting,

http://www.ruv.is/podcast (se etter “rannsoknarskyrsla”).

Utfordringen for oss alle er at det gjerne er først når det er for seint at vi forstår at noe angår oss. Det gjelder for eksempel klima og fattigdom utenfor våre grenser. Foreløpig er klimaet vårt helt greit nok, og vi er ikke fattige. Men klimaspørsmålet vil innhente oss og fattigdommen utenfor våre grenser vil ramme oss, før eller senere, som et annonsert mord.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑