Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Page 37 of 42

Til dverggåsa

Brev fra en pelshval:

Helt fra jeg så deg på svaberget har jeg tenkt på deg. Jeg hadde jo aldri sett en slik en som deg før, og det er jo ikke så rart siden dere normalt ikke vanker på mine trakter.

Selv var jeg utslitt og motløs etter min lange ensomme reise, men synet av det rosa, lave glatte berget gleder meg like mye hver gang jeg nærmer meg det. Finnes det noe sted vakrere landskap? Glem det spørsmålet, forresten! Selvfølgelig finnes uendelig mange steder som er minst like vakre. Poenget med de rosa svabergene er imidlertid at de, til forskjell fra svært mye annet vakkert, vil bestå lenge etter at den siste levende arten er gått til grunne her på jorda.

Og der, på en holme, sto du med underlig hvit panne. Jeg hvilte meg på en odde like nedenfor deg og vi så på hverandre: en representant for en art som er aldeles utryddet, og et av de siste individene av en art som snart bare vil kunne observeres utstoppet på museer. Vil det bli din personlige skjebne, forresten, å ende opp som fange i din egen for alltid urørlige, nedstøvete kropp?

Det finnes riktignok noen som arbeider for at arten du tilhører ikke skal gå til grunne. Men hvor mye har de å si i den globale sammenhengen som domineres av hensyn du og jeg ikke kan forstå?

De som avgjør klodens skjebne er ikke interesserte i slike som oss. La gå at de ikke bryr seg om meg – jeg er uansett en anakronisme – men du finnes enda, du og noen ganske få av dine artsfrender. Jeg løfter i tankene min hatt til de flittige, tålmodige biologene som så godt de kan prøver å synliggjøre deg og andre truede arter!

Men til dem som er mer opptatt av å kjøpe enda et par moteriktige sko eller en enda kraftigere bil, eller et enda kulere interiør… til dem retter jeg en advarsel, til ingen nytte selvfølgelig. Det er et veldig interessant og forvirrende trekk ved arten homo sapiens sapiens, at i det minste noen individer kan spille sjakk, og altså forutsi utvikling, men at evnen til å forutse lammes under visse forutsetninger. Det ville vært interessant å kartlegge forutsetningene for lammelse: Er det genetisk eller sosialt betinget? Har arten alltid vært like motvillig til å se i øynene og forsvare seg mot kommende katastrofer, eller er dette et trekk ved denne (den «vestlige») sivilisasjonen?

I Norge har man nettopp hatt valg. «Miljø» var overhodet ikke på dagsorden. Overhodet ikke! Samtidig er det ett og kun ett tema som har kunnet konkurrere med 22/7 de siste månedene: regnet. Det regnet og regner og vil fortsette å regne i mange år. Nordmenn føler seg som i Noas ark. Mange boligområder som før sto støtt må nå vurderes med henblikk på rasfare. Veier og jernbanespor vil bli flomutsatt. Det vil bli fravær fra jobb på grunn av vær, rett og slett. Uttrykket «syndfloden» er ikke så helt dumt i denne sammenhengen, siden klimaforandringene jo er menneskeskapte.

Men miljø og klima er nærmest bannlyst fra offentlig debatt. Jeg vil si det grenser til patologi.

Men, vesle dverggås, du og jeg får trøste oss med at uansett hvor mye havet vil stige i løpet av dette sekelet, så vil det alltid finnes rosa, glatt berg. Den vakre granitten som utgjør vårt grunnfjell går nemlig helt til topps, så vi har mye å gå på.

Gjett hvilket land

Den 18. februar i år ble den palestinske ingeniøren Dirar Abu Sisi fra Gaza kidnappet da han ganske fredelig satt på toget mellom Kharkov og Kiev. (Det var vitner til kidnappingen.) Han ble altså kidnappet i Ukraina, men på vegne av et annet lands sikkerhetstjeneste. Han ble kidnappet, puttet i fengsel og forhørt i mange dager under forhold man helst ikke vil forestille seg.

Det fikk familien hans først vite 9 dager senere, da han fikk lov til å ringe sin kone noen sekunder, for å fortelle at han var i fangenskap. Han hørtes visst ganske medtatt ut.

Forsvarsadvokaten hans sier han innrømmet alt de ønsket å høre, for som hun sa «å få en slutt på det». «Forklaringen» hans er blitt frigitt. Der var det mye om bomber.

Min kilde BBC har ikke noen som helst tro på noe av det som står i forklaringen, særlig ikke det om bombene. BBC har lagt betydelig arbeid i å finne ut hva som kan være fakta i denne historien, og regner med at ingeniøren simpelthen ble tatt fordi han var på feil sted til feil tid.
http://www.bbc.co.uk/news/world-middle-east-14529749

Jeg kan ikke her fortelle deg hvilket lands myndigheter sto for kidnappingen og den antatte torturen av en mann som på grunnlag av en forklaring «for å bli ferdig med det» antakelig vil tilbringe størsteparten av livet i nevnte, eller rettere sagt unevnte, lands fengsel. Dersom jeg forteller hvilket land det er, vil noen helt sikkert påstå jeg er antisemittisk.

Den frie pressens frihet

Han er blond. Han setter seg ut over reglene. Han har i en periode tiltrukket seg massiv media- oppmerksomhet fra hele verden. Han fremstiller seg som en selvoppofrende idealist.

Nei, ikke han du tenker på, men Julian Assange.

Interessant, ikke sant, hvor smal den stien er som helter går på. Tråkker helten feil, er han/hun ikke lenger en helt, men for psykopat å regne.

Julian Assange, den mannen jeg heiet på for noen måneder siden, er formodentlig hverken mer eller mindre psykopatisk nå enn han var da. Det som har endret seg siden den gang er min og andres vurdering av hans bidrag til menneskeheten.

Julian Assange og Wikileaks har pisset i egen brønn og har gjort en fundamental og utilgivelig bommert: de har sluppet ut resten av materialet de sitter på. Uredigert. Det betyr at kildene deres, som før var anonymiserte, ikke lenger er det. Dette utspillet er blitt fordømt av samtlige fem av Wikileaks tidligere samarbeidspartnere, El Pais, NY Times, Der Spiegel, Guardian og le Monde.

Jeg har dog funnet et seriøst tidsskrift, the Independent, som enda forsvarer og har håp for Wikileaks: http://www.independent.co.uk/life-style/gadgets-and-tech/features/what-has-happened-to-wikileaks-2347830.html

The Independent hevder at Wikileaks har vært presset mot veggen og har frigjort restmaterialet i desperasjon.

Jeg er avhengig av avisene jeg leser. Hvis de juger for meg blir jeg feilinformert. Alle aviser juger jevnlig, under press, ulike typer press. Behovet for å tjene penger for å tilfredsstille aksjonærene er en type press. På samme måte som media, er politikere og byråkrater og de som jobber for politikere og byråkrater, hver eneste én ned til den unnseligste bebrillede sekretæren, av og til nødt til å juge under press. Ulike typer press.

Men å avsløre kilder…? Det var nettopp fordi han ikke ville avsløre kilden til Collateral Murder at han først fikk så mye positiv oppmerksomhet og støtte. Hvis ikke kildene kan stole på sin anonymitet, vil vi ikke få innsyn i skittent spill.

Historien vil dømme i denne saken. Personlig tror jeg nok at forholdet mellom Europa og USA aldri igjen blir som før Wikileaks-avsløringene, og godt er det! På den annen side vil det heretter kanskje bli enda tynnere i rekkene av dem som vil og kan avsløre menneskerettighetsbrudd.

Skulle den godeste Julian Assange dukke opp på min terskel, så ville han nå få en kjølig mottakelse.

Letter from Norway to Mr Cameron

Ever since a Norwegian psychopath massacred 69 people at a youth camp, the Norwegian population has been more united than it has ever been before, including during WWII. Such unity will not last, of course, but for now, it is touching.

The political party furthest to the right, to which the perpetrator had belonged, also bowed its head in grief and horror. The entire country did. Every one of us was dumbstruck and tearful, and many of us still are, though we found collective relief, one Monday afternoon after work, in demonstrating what we felt, with roses. Millions of roses.

Fortunately, the perpetrator was a blond Norwegian, not somebody with brown skin, in which case, his act might not have united but divided. In Norway, 11.4% of the population is of foreign stock, and in Oslo, the proportion of foreigners is 27% [http://www.ssb.no/befolkning_en/]. Needless to say, in any majority, there will always be somebody who resents minorities,  and there will always be minorities who deeply resent the majority, even in the best of times, and when the chips are down, as in the UK these days…

Chips have been down in the UK for quite a while, haven’t they, at least for a large and perhaps growing part of the population. Take a look at these figures: http://www.poverty.org.uk/summary/eu.htm (in the left column, click under EU: primary indicators or secondary indicators). The UNDP gini coefficient – which is a measure of income inequality – is 0.36 in the UK, which is, frankly, pretty lousy, if you ask me. In fact, as far as I can see, only Portugal is worse off in Europe… and oh, yes, Russia. [http://hdrstats.undp.org/en/indicators/161.html]

Unfortunately, I cannot find older UK gini coefficients (other countries have them). Could it be that the UK is loathe to expose that inequality has risen rather than decreased?

In the light of the above, Mr Cameron, we are puzzled here by some of your statements concerning the riots’ relationship to poverty. Obviously, looting and violence cannot be condoned. On the other hand, I’d say that what your country has done to the poorest 20% or 40% of its population cannot be condoned either.

I live in a non-white area built in the early nineties. I moved here because it was cheaper than all-white neighbourhoods and because it looked inviting and sunny. It even had a beautiful view. There were children playing outdoors, and I hadn’t seen children playing for years. I don’t regret for a moment having moved here.

But I will not deny having felt a vague “them vs us” malaise to begin with, a certain distrust, which affected my attitude to my new neighbours. In the end, it was the children that won me over. Coming home to be occasionally surrounded by their bright-eyed eager questions about my dog, or just seeing them engrossed in their make-believe games, distributing roles (“you are the watchman, and I’ll be the terrorist”), made me look forward to seeing them, to appreciate their harmony and to respect their parents.

On my bike, I visit adjoining areas. I live just by the edge of one of Oslo’s wealthiest (and most beautiful) neighbourhoods. Weaving your way through it is a treat, but never do I see a child or, for that matter, anybody at all. Gardens look institutional, and are probably kept by hired gardeners.

In the other direction, I come to a recently built, mixed residential area; post-modern blocks of flats, surrounded by rolling lawns and patches of woodland, together with a large piece of land dedicated to a multitude of little private gardening plots (each about 3 by 5 meters). When I cycle past, as I often do because the whole area inspires me with hope, a dozen or so adults will be tending their plants.

The area’s heart is a great big football field, surrounded by pathways – its arteries – with a not too large, rather beautiful school on either side. Every time I go there the pathways are peopled by ambling adults walking their dogs or babies, or just chatting to each other.

In such an area I imagine that you have to be very dedicated to be able to breed a criminal gang. It is possible, of course, and there are – needless to say – criminal gangs in Oslo. But living in a brown area, I am very surprised to see no sign of them (obviously they are here too, as social workers would be able to tell me).

Gang prevention requires more than thoughtful architecture, of course. For one thing, it requires brave and dedicated teachers, health and social workers, etc., something that in turn requires decent wages and working conditions, so that people will be willing and able to put heart and soul into their work. What is also required is that politicians do not insult the part of the population that has a foreign background or is underprivileged for other reasons, one of them being that the UK has a poor track record in the matter of wealth distribution. Wouldn’t you say, Mr. Cameron?

I think, Mr Cameron, you would find a visit to Oslo – mind you, the part of Oslo where I live – interesting. And since I do not doubt your honest intentions, I should be very glad to show you around.

 

Nytter det?

I Klassekampen lørdag 16. juli 2011 er det en artikkel av Jo Stein Moen om det væpnede kuppforsøket i Spania i 1981. Artikkelforfatteren oppfordrer for øvrig leseren til selv å se på fjernsynsopptak fra parlamentet da Guardia Civil braste inn og begynte å skyte (Google: Tejero + “golpe de estado”).

Han gjør rede for hendelsene, som han mener var i direkte forlengelse av det nylig avsluttede diktaturet (Franco døde i 1975), for så å sveipe tilbake til borgerkrigen som innledet diktaturet. Den spanske borgerkrigen hadde som kjent ringvirkninger her i Norge.

Og det er her, ved borgerkrigen, at jeg brått glemmer å puste. For jeg får nå servert en lang liste av norske folk – kvinner som menn – og organisasjoner som på ulike måter engasjerte seg i en etter måten fjern krig. Forfatteren spør: “Hva fikk folk over hele landet til å samle inn penger, klær og hermetikk, og fagorganiserte til å akseptere ekstrakontingent…i ‘de harde 30-åra’?” Ja, hva var nå det? Han fortsetter: “Fellesnevneren var en følelse av det dypeste alvor….”

I sammenligning er vi, i 2011, halsbrekkende frivole, synes nå jeg. Hvorfor er vi det? Det er sant at materielle kår i Norge er uendelig mye bedre i dag enn de var på tretti-tallet, og det er fristende å tenke at velstand avler uansvarlighet. Men bi litt: Sammenfall i tid av to omstendigheter betyr ikke at det ene må være avledet av det andre. Det finnes vel også andre omstendigheter som preger vår tid? Kanskje vår politiske letargi kan skyldes noen av dem.

I mine forsøk på å engasjere folk til å bry seg om det jeg synes er de store temaene, møter jeg ikke mye kynisme, likegyldighet eller USAnsk uvitenhet. (Til forskjell fra annen uvitenhet er USAnsk uvitenhet himmelropende virkelighetsfjern og dessuten katastrofal.) Det jeg møter er en trist erkjennelse av at det ikke nytter: “Uansett hva vi tenker og mener, så nytter ingenting. Da er det like greit å tenke og mene minst mulig, for ellers blir vi jo så triste,” sier de i de tusen hjem, tror jeg.

Jeg ser at Klassekampen gjør sitt for å prøve å overbevise oss om at det nytter likevel, og jeg takker Jo Stein Moen for en tankevekkende artikkel.

Å legge seg flat

Ett av politikerens mantra er “å ta folk på alvor”. Sist jeg hørte dette uttrykket var i dag på Dagsnytt 18. Den ene debattanten mente at forlagene var mer opptatt av å “selge” enn av å levere gode bøker. Den andre spurte: “tror du virkelig leserne vil ha dårlige bøker?” Han ville, forstås, ta leserne på alvor. Han mer enn antydet at det var formastelig, antidemokratisk, moralsk forkastelig å stille seg til doms over folks lesevaner. Underforstått: kunden har alltid rett.

Norsk litteratur er nok ikke min greie, så litteraturdebatten skal jeg ikke våge meg inn i. Men klisjeen “å ta folk på alvor” er blitt en landeplage. Vi hører stadig politikere og markedsførere bedyre sin aktelse ikke bare for lesere, men for publikum, krigsveteraner, barn, det norske folk og ungdom; dog ikke for muslimer. Muslimer blir riktignok ofte skåret over med én kam, men de slipper i alle fall å bli tatt på alvor.

Personlig bruker jeg enhver anledning til å spise pommes frites. Jeg liker pommes frites! Jeg liker også wienerpølser. Og fuktige tunge kaker med tykk glasur og flere lag med kremfløte. Dessuten liker jeg whisky og rødvin, peanøtter, røyk og cola. Jeg synes det er et ork å forlate godstolen, og jogging og skiløping kommer overhode ikke på tale.

Om jeg som bruker skulle blitt tatt på alvor ville jeg altså ha vært dau for lenge siden, av hjerte- og karsykdommer, overvekt og alkoholisme.

Heldigvis finnes det krefter der ute som overtaler meg til å avstå fra min foretrukne diett. Ikke nok med det: Jeg har lært å nyte andre menyer nesten like mye som dem jeg gir avkall på. Jeg er blitt inspirert til å prøve andre former for mosjon enn jogging – og jeg nyter dem! – og selv kjenner jeg instinktivt at en klar hjerne er å foretrekke fremfor alkoholrus.

Jeg er en bruker som ikke ble tatt på alvor men som ble strammet opp og filleristet av folk med kunnskap. Siden jeg også selv har kunnskap er det maktpåliggende for meg å understreke dette med at kunnskap, selv om det i blant kommer fra “eliten”, faktisk er mer demokratisk enn penger. Kunnskap kan nemlig deles helt gratis av dem som vil ha den.

Og når jeg nå først tangerte litteraturdebatt, så har jeg en høne å plukke med dem som “legger seg flat” og “tar folket på alvor”: Hvem våger å påstå at bok (a) ikke kan være bedre – langt, langt bedre – enn bok (b), bare fordi bok (b) selger uendelig mye bedre enn bok (a)?

Jeg har i kveld lest en bok skrevet i 1957 av Gabriel García Marquez. Jeg tør påstå at en blir klokere av å lese den, enda så tynn, tørrvittig og gammel den er, enn mye annet som er langt tykkere, dystrere og ferskt. Så jeg skal gjerne legge meg flat for det forfatteren formidler i “Ingen skriver til obersten” – selv om jeg synes gestusen er for orientalsk for min smak – men å ta ham på alvor… nei, hva skulle det være godt for?

Alternativ ode til våren

Det risler og renner glitrende over alt, i søla, mellom alle snøfonnene, nedover grusstrødde veier, fra trær og tak. Bjørka utenfor vinduet er bekledd med så mange rødblussende dompaper at en må tro den forbereder seg til jul. Hakkespettene hakker, ringduen hauker, svartrosten synger selv om det bare er mars, og nede i lia danser hundene foran herren sin på stien.

Hundenes herre er omspunnet av et langt, langt skjerf med flaksende ender. Som en balsamert figur revet ut av en plyndret grav er han. Fra hodet, som sitter litt løst,henger tunga på slep. Skikkelsen sleper seg pesende, svettende, snørrete og stinkende med uendelig tunge, treige skritt oppover på flat mark, slik det sømmer seg et gjenferd.

Det er vår og jeg er forkjølet.

Bradley Manning

Med Libya som bakteppe, for ikke å snakke om Japan, kan vestlige angrep mot pressefrihet fortone seg som uvesentlig. Jeg nevner likevel et par.

Det USAnske rettsvesenet har nå godkjent at landets myndigheter pålegger Twitter å utlevere all informasjon i 3 brukerkonti; dette i forbindelse med jakten på skyts mot Wikileaks. Foreløpig er det kun tre personer som rammes. En av dem er for øvrig medlem av Islands nasjonalforsamling: Birgitta Jonsdottir. Pålegget gjelder all informasjon, ikke bare åpne “tweets”, men også private meldinger, kontoinformasjon, passord, osv. for disse tre personene. De tre klaget mot pålegget, men klagen er nettopp blitt avvist . Heretter kan det henvises til presedens i lignende saker; fritt fram, med andre ord.

Et annet offer i USAs krig mot Wikileaks er Bradley Manning. Jeg klarer ikke skrive om dette, da dobbeltmoralen er for heslig.

Jeg får nøye meg med å henvise til ytre kilder:

http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2011/mar/15/bradley-manning-prison-treatment-wikileaks

http://www.guardian.co.uk/media/2011/mar/16/hear-bradley-manning-because-chains

Roger Waters

“Du elsker meg ikke lenger!”

Hørt den før? I noen tilfeller er det virkelig slik at A ikke lenger elsker B. Men i mange tilfeller er det bare slik at B prøver å få viljen sin ved å antyde at A, ved ikke å elske nok, har lagt grunnen for skilsmisse. Det heter hersketeknikk og minner om Bush og Patriot Act: Støtter du oss ikke i dette, er du mot oss. Mest av alt minner det om Israel. (Vi som fordømmer Israels Palestina-politikk, er jo “antisemitter”.)

Det følgende er en tale til antisemitter:

Hath not a Jew eyes? Hath not a Jew hands, organs,
dimensions, senses, affections, passions; fed with
the same food, hurt with the same weapons, subject
to the same diseases, heal’d by the same means,
warm’d and cool’d by the same winter and summer
as a Christian is? If you prick us, do we not bleed?
If you tickle us, do we not laugh? If you poison us,
do we not die? And if you wrong us, shall we not revenge?
If we are like you in the rest, we will resemble you in that.
If a Jew wrong a Christian, what is his humility?
Revenge. If a Christian wrong a Jew, what should his
sufferance be by Christian example? Why, revenge.
The villainy you teach me, I will execute,
and it shall go hard but I will better the instruction.

Shakespeare oppsummerer situasjonen nokså godt her, synes jeg; på den ene siden hvem vi alle er når vi fødes, på den andre hva mange av oss – men heldigvis ikke alle – gjør når vi blir eldre. (Og legg merke til hvem vi ifølge Shakespeare har lært av!) Innen vi er kommet til skjells år og alder, er mange av oss nemlig blitt mishandlet. Ja, mange er sågar blitt døde. Resten av oss er i alle fall blitt indoktrinert. Det gjelder jøder, kristne, muslimer og sikkert også hinduer og buddister, ja, og ateister.

Jep, indokrinert. Hillary Clinton prøver for tiden å overtale lovgiverne til å bevilge mere penger til indoktrinering “to win people’s hearts and minds” rundt om i verden, og i den forbindelsen presterer hun å beklage at det i USA ikke finnes “real news”, at folk selv i USA derfor stadig oftere må ty til Al Jazeera. Clip fra Clinton’s tale:

http://www.youtube.com/watch?v=5zW4AKrOIak

Heller ikke i Norge er det mye å hente av “real news”, synes jeg. Det er og blir mitt og ditt ansvar å lete litt i det enorme sortimentet av kanaler de fleste av oss tross alt har tilgang på, etter noe som veier mer enn skum. Tungtveiende stoff finnes jo, vel og merke for den som ikke er indoktrinert til å tro at det vi ikke hører, trenger vi ikke vite.

Nå har jeg til en forandring funnet lett underholdning på Al Jazeera. De vet hva de gjør på den kanalen, altså: Hvem er det Al Jazeera presterer å komme trekkende med for å tiltrekke folk de tror kan tilhøre en potensiell lytterskare? Jo, Roger Waters, selveste Pink, som i Pink Floyd. I et 40-minutters intervju taler han om The Wall, nemlig Israels mur rundt okkupert territorium. Så ble det da Al Jaeera som lærte meg at mitt gamle pop-idol – å, jeg spiller enda Pink Floyd – i 2006 ble overtalt til å kansellere en konsert i Tel Aviv og i stedet ble Palestina-aktivist. Jeg kastet meg selvfølgelig over Youtube, og fant for eksempel denne:

Det var dessuten Roger Waters som gjorde meg oppmerksom på og agiterte for BDS – en global boikottbevegelse:

http://bdsmovement.net/?q=node/127

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑