Det har aldri skjedd meg at jeg kom til flyplassen full av forventning, bare for å få beskjed om at flyet mitt gikk i går. Men å ha lyst til å skrive en bok som allerede er blitt skrevet, kjennes omtrent slik. Boka jeg har lyst til å skrive, er en blanding av “the Ugly American” (av Burdick og Lederer) og “Beretning om blindhet” (av Saramago). Min bok skulle ha hett “The Blind American”.

Tro nå ikke at jeg her snubler i mine egne prinsipper: Når jeg nå skriver “American”, så mener jeg virkelig amerikaner, nemlig søramerikaner og nordamerikaner. Ja, også Canadier.

Tidligere i år ga Canada for første gang i historien sine “Conservatives” rent flertall. Dette betyr blant annet at det canadiske folket har stemt for en regjering som utleverer USAnske militærnektere til USA. Canada har en lang og ærefull historie av beskyttelse av USAnske militærnektere. Men siden 2009 har det vært slutt. I USA kan du nekte militærtjeneste av religiøse men ikke politiske grunner. Var du i mot krigen i Vietnam, kunne du flykte til Canada. Var du i mot krigen i Iraq, kunne du gjerne flykte til Canada, men da ville du, fra og med 2009, bli sendt tilbake og buret som desertør i inntil 15 måneder.

Også i andre henseender minner partiet CPC til forveksling om det USAnske Republican Party (mot abort, mot homofilt ekteskap, osv.) Verst av alt, på sikt, er det at partiet ønsker å innføre lover som muliggjør politisk overvåking av Internett etter USAnsk mønster.

“The Ugly American” ble skrevet i 1958 som en slags analyse av USAnsk utenrikspolitikk generelt og Vietnam-krigen spesielt. I vår tid er USAnsk utenrikspolitikk og krigføring minst like “ugly” som i 1958. For å si det med Daniel Goleman i “The Psychology of Self-Deception”: “The range of what we think and do is limited by what we fail to notice. And because we fail to notice that we fail to notice there is little we can do to change until we notice how failing to notice shapes our thoughts and deeds.”

Den blinde amerikaneren, ja også søramerikaneren, er altså syk. Ikke av den kortvarige smittsomme blindheten Saramago beskrev i sin bok, men av kronisk blindhet. Slik gikk det til at den argentinske bøddelen Antonio Bussi, som hadde vært ansvarlig for driften av 30 hemmelige konsentrasjonsleirer i Provinsen Tucuman hvor han var øverste militære leder og guvernør under militærdiktaturet, ble velsignet av det generelle amnestiet (Ley de Punto Final) ved diktaturets slutt. I likhet med diktaturets andre torturister og drapsmenn skulle han altså ikke straffeforfølges!

Ikke nok med det: Han ble flere ganger gjenvalgt som guvernør i provinsen Tucuman. Senest i 2003 ble han valgt som borgermester i byen Tucuman. Det vil si at de blinde, de kronisk syke velgerne i Tucuman valgte ham. Velgerne velger en mann som hadde vært tiltalt (altså inntil han fikk amnesti) for 800 tilfeller av drap, tortur og forsvinninger. Dette hadde altså den syke velgeren valgt å overse, glemme eller bortforklare. Interessant ikke sant?

Bussi gjorde seg spesielt bemerket og beundret blant sine soldater ved at han ved flere anledninger selv henrettet folk, bl.a. ved sakte kvelning med en vannslange (“manguera” – visstnok et populært torturredskap i Argentina).

Etter at Ley de Punto Final ble opphevet i 2003, snudde lykken for ham og man rakk å dømme ham til livsvarig husarrest for “forsvinningen” av legen Guillermo Vargas Aignasse. Les gjerne denne lille snutten om Aignasse, som et skolebokeksempel på amerikanske forsvinninger:

http://en.wikipedia.org/wiki/Guillermo_Vargas_Aignasse

Det gjensto da 600 straffesaker mot ham, men han hadde dårlig helse stakkar. Han ble ikke fratatt sin militære rang før i 2011. Han døde 24. november 2011.

En av grunnene til at en slik mann kunne gå fri fram til 2008 og sågar bli valgt som borgermester i 2003 er at velgerne, de blinde, ikke vet og ikke vil vite hva det faktisk var mannen gjorde. Var det for eksempel 9000 som ble drept av det argentinske diktaturet eller 30 000? Hvor mange politi/militære ble drept? Omtrent like mange eller noen få hundre?

Hvis jeg får kreft, kan det godt hende at jeg ikke vil ønske å vite det. Hvis min gode nabo, han hyggelige mannen som kjørte meg rett til sykehuset da jeg brakk beinet i fjor – ja, nettopp han – hvis han var torturist, ønsker jeg ikke vite det. Hvis min far stolt pleide å snakke om “minn venn Bussi”, og hvis han og min mor hvert år gledet seg tussete i månedsvis til Bussis store hageselskap, hva slags folk er da min mor og far? Dessuten: de andre var jo kommunister – ja, for det vet jo alle.

En annen grunn til at folk ikke vet hvor ondt militærdiktaturet var, er at det ikke er helt lett å finne ut. Enda den dag i dag! Vår alles kjære Wikipedia nyter tross alt de USAnske myndigheters kjærlige omsorg, og USA har mye å skjule ikke minst i Latin-Amerika. Kun hvis du allerede kjenner til Antonio Bussi, vil du finne ham på Wikipedia, hvor han omtales i et ordelag som på ingen måte reflekterer lidelsene han forårsaket. Gjerningene hans virker nesten dagligdagse – det var jo bare noen få tilfeller av tortur, forsvinninger og drap og kommunistene var jo så fryktelige. Det var krig!

Det fremgår for eksempel ikke at han måtte gravlegges i all hemmelighet og i hemmelig grav på grunn av myndighetenes frykt for tumulter. Den opplysningen finner du på side 60 i El Pais, 26.11.2011. I Tucuman-provinsen vil Bussi-kapitlet være traumatisk i flere generasjoner.

Wikipedias artikler om det argentinske militærdiktaturet krever eksegese. Avstanden til hendelsene er så stor at leseren ikke er helt sikker på “hvem som hadde rett” – for å sitere det spørsmålet jeg antar de fleste stiller seg etter å ha lest artiklene. Jeg tipper at mange  vil konkludere med at det ble begått overgrep fra begges side, dog muligens flere overgrep fra statens side, selv om dette er forståelig gitt den daværende kommunistiske/terroristiske trusselen. Det er det inntrykket artikkelen prøver å skape. Kunsten å fordreie virkeligheten, uten å gi opplysninger som lett kan tilbakebevises, kalles narratologi. Det er i sannhet en kunst!

Mye av det land som Argentina og USA har å skjule, er kjent blant noen få, takket være sannhetssøkende journalister, menneskerettighetsforkjempere og andre folk som ofte risikerer liv eller lemmer for å finne ut av eller formidle eksempler på systematiske menneskerettighetsbrudd.

Men hvor er avisene som kan/vil publisere det som er så fryktelig at folk helst ikke vil vite det? Simple bloggere som jeg og utallige andre som tråler nettet og verdenshavene i et forsøk på finne ut hvem det er som i overført og bokstavelig forstand ødelegger vår klode, har ikke stor kredibilitet. Hvem ville for eksempel trodd på lille meg om jeg påsto at også Daimler Benz hadde noe på samvittigheten om det argentinske diktaturet?

Derfor skal jeg ikke påstå det. Jeg skal i stedet la noen annen påstå det. Nedenfor er en link til et brev til Daimler Benz skrevet av noen som ikke er meg.

http://www.gabyweber.com/dwnld/werke/supervisory_board.pdf