Det var R.Th. som tok bildet, ikke jeg.
Page 34 of 41
Så flott at du fant veien til min nye bolig!
Ja, for jeg har altså flyttet. Jeg kommer ikke lenger til å utfolde meg på en leid side under en leid domene, men på min egen side under egen domene.
Selv om jeg er pelshval, dvs. en anakronisme, for å si det pent, så har jeg ikke glemt, og vil aldri kunne glemme, hvordan det var å få egen leilighet for første gang.
Enda er det altså noe vi pelshvaler har til felles med de smidige småfiskene vi misunner både det ene og det andre. Vi kan dele med dem gleden over å flytte for seg selv. Om plassen det flyttes til er virtuell eller virkelig, er underordnet.
Enten du kjenner meg eller er innom ved en tilfeldighet, håper jeg du vil trives her og ha lyst til å stikke innom igjen.
Hilsen
Pelshvalen
— Burde jeg ikke skrive noe om Chavez, Hugo Chavez, sangeren Chavez, pedagogen Chavez, Chavez med de røde skjortene og de daglige, lange radioprogrammene?
— Jo, det burde jeg. Men det nytter ikke. Ingen vil tro meg.
— Det er bare pga. propagandakrigen.
— Bare?! Har noen noensinne blitt hørt i en propagandakrig med en stormakt?
— Si ikke det: Nå er rettssaken pga. Operation Condor begynt.
— Nettopp! Men i alle år har alle sagt at Operation Condor var venstresidens fantasifoster, en konspirasjonsteori! Hendelsene de 25 er tiltalt for ligger så langt tilbake i tid at den uruguayanske diktatoren Bordaberry, som også skulle ha vært på tiltalebenken, for lengst er død.
— Jojo, men sannheten har altså kommet for en dag i løpet av vår levetid.
— Det er fordi vi er blitt så gamle. Og forresten: Jeg har ikke sett et pip om rettssaken her i Norge! Og hvem bryr seg vel om de få gjenlevende skurkene bak noen titalls tusen drap som fant sted for 30 år siden? Det var 800.000 i Rwanda.
— Jeg bryr meg! Jeg ble rørt da jeg hørte det på RTVE [Spanias rikskringkasting], rørt og oppspilt. Og slektingene og vennene til de drepte bryr seg! I alle de seks landene, og i hele Latinamerika bryr man seg. Og Chavez har sikkert bidratt til at det kunne skje, fordi noe av det viktigste han sto for, var sammensveisingen av landene på det kontinentet. De skulle ikke lenger være noen bakgård for USA. Vi ser – og det bør nå ha blitt klart for alle – hva USA har bidratt til Latinamerika. [Se for eks. War on Democracy]
Javel da, så får jeg skrive litt til minne om Hugo Chavez:
Chavez prøvde å skape en ny type sosialisme, sosialisme basert på frie valg og markedskapitalisme. De lærde får strides om hvorvidt noe slikt overhode er mulig. I Venezuela har det gått så som så, ikke minst fordi den tidligere oljeeliten har kjempet en innbitt og hatsk kamp for å sabotere forsoning og samarbeid.
Men poenget er – og det er dette som stadig underkjennes i pressen – at Venezuela ikke var og heller ikke er noe sosialistisk land, slik vi forstår sosialisme! Det var og er et beinhardt og brutalt kapitalistland!
Oljeproduksjonen ble imidlertid overtatt av staten, og det er om oljeproduksjonen striden står med USA og den tidligere oljeeliten. Chavez klarte å kjøpe midlertidig fred med fienden USA ved å selge landet store mengder subsidiert olje. Men den interne eliten fører en krig på livet. Jeg hørte forleden opposisjonslederen uttrykke sin kondolanse: “Vår dype medfølelse går til hans nærmeste familie og venner.” Tosk! Hvis Enrique Capriles skal ha noe håp om å forene det splittede – mer enn splittede, delte – landet, så må han innse at for Venezuelas fattige masser, så var Chavez elsket. Massene sørger minst like mye over hans bortgang som den dødes familie og venner. Hvis ikke Henrique Capriles skjønner at han må snakke med de fattige massene, som utgjør 80 % av befolkningen, så frykter jeg at det blir borgerkrig.
Chavez var ingen Pave. Han deltok i alt, var alle steds nærværende, leende, syngende, småpratende. “Han har gitt oss” – heter det – helsevesen, skolevesen, universiteter, voksenopplæring og subsidierte matbutikker. Selv jeg nøt å høre ham legge ut om nødvendigheten av å ta vare på kloden, om å prioritere bærekraftig drift, om å utvikle et samfunn vi alle kan leve i. Han var en fantastisk lærer og en deilig sanger!
Nei, jeg innrømmer: Hvis man vil være en stor statsmann, holder det ikke å være en gudbenådet lærer som klarer å få de svake elevene til å uttrykke seg i timen, og en sjarmerende visesanger. Det holder ikke å sette i gang programmer for å installere vannklosetter i alle hjem, ikke minst når det er et faktum at det enda er langt igjen før det finnes vannklosetter i alle hjem.
Men det å sette småfolket ikke bare på dagsorden, men øverst på dagsorden, det å gi småfolket – det vil si det overveldende flertallet av Venezuelas folk – en stemme og dessuten retten og viljen til å være enig eller uenig med seg, det kan bare en stor, stor statsmann! Det å inspirere ledere i de fleste land i Latinamerika (bortsett fra “pudlene” Chile og Colombia) til å våge å tale USA i mot og til å samarbeide seg imellom om stadig flere tverrnasjonale prosjekter, det kan bare en stor statsmann.
I litt over et tiår har de fattige i Venezuela følt at de sammen med sin leder skapte historie. Flertallet av det venezuelanske folket har følt at de faktisk hadde medbestemmelsesrett, ikke bare ved urnene men i hvordan landet utviklet seg. De deltok i et unikt sosialisme-prosjekt som hele verden har fulgt med blandede følelser. De har nedkjempet et kupp, udødelig filmet fra time til time av et irsk reportasjeteam som tilfeldigvis var i Caracas da kuppet fant sted. Se “The Revolution will not be Televised”.
Nå har jeg sagt nok. Det er en propagandakrig der ute, og mot den veier mine ord fint lite. I dag heter det forresten ikke propagandakrig, men merkevareskaping. Som merkevare hadde Chavez ingen sjans i Europa, men i sitt eget land, solgte han meget godt. Amen og la meg være i fred.
Hallo? Er det noen der ute? Er det virkelig ingen nyhetsformidler i dette langstrakte landet som har fått med seg at rettssaken har startet, at 25 av bakmennene (inkludert eks-diktatorer) bak Operation Condor er tiltalt, og at 24 av dem sitter på tiltalebenken. En rad med kritthvite oldinger plirer interessert på rettsforhandlingene. Annethvert manneben på rekka er allerede i graven, så de tiltaltes interesse kan ikke være stort mer enn antropologisk.
Men for hundretusener av andre er rettssaken av uhyre stor betydning. Som følge av de såkalte skitne krigene de USA-støttede diktaturene i flere Mellom- og Latinamerikanske land førte mot sine egne befolkninger, kom det for eksempel en flyktningestrøm fra Chile til Norge. Jeg vet ikke hvor mange som kom, men jeg har sett tallet 824. For hver eneste én av dem, som for en stor del enda bor i Norge, er rettssaken av overordnet betydning. Bare det at det endelig erkjennes at Operation Condor faktisk fa, nt sted, er nok til at en kan bryte sammen i gråt.
I alle år, tiår etter tiår, har gjenlevende – eks-fanger, torturofre og flyktninger – påstått at lik ble hevet fra fly og helikopter ned i Rio Plata. Nå er det ikke lenger omstridt hvorvidt det skjedde. Det som er omstridt er hvem som var ansvarlig. Det som også er omstridt, om enn ikke i en argentinsk rettssal, er hvorfor ikke Kissinger stilles til ansvar for sine handlinger der og i Vietnam.
Er det kanskje på grunn av Norges skam at ikke norske media nevner Operation Condor i disse dager? Tenk at vi tildelte Nobels Fredspris til Kissinger!
I forbindelse med terroranslaget mot “oss” i Algerie, har det naturlig nok vært en del nedlatende omtale i media av islamistenes holdninger. “De er jo villige til å gjøre hva som helst i sitt hat til Vesten.”
Nå har ikke jeg noe til overs for organisert ortodoksi. Den islamske har i likhet med den kristne og den jødiske sterke krefter i ryggen og gjør mye skade. Derimot har jeg vesentlig mer sympati med indianere (og andre sterkt undertrykte folk) i sør- og mellom-Amerika. Også blant dem finnes det mye overtro og uvitenhet, og også blant dem finnes det kriminelle som tyr til vanvittig og sanseløs vold. Men det overveldende flertall er ikke voldelig, bare undertrykt. Det er kanskje derfor jeg har sympati med dem. Det er lettere å ha sympati med en som blir undertrykt enn med en som går til angrep. Er det kanskje på tide å få sympati med den som ikke lenger finner seg i å bli undertrykt? Motstand er ikke en vakker kvinne kledd i slør som utånder sitt siste sukk på operaens scene. Motstand kan ikke forventes å være vakker.
Avisa El País hadde den 21.01.2013 et oppslag om motstand: “El subcomandante Marcos anuncia el retorno de la agenda política zapatista.” For mange år siden satte Subcomandante Marcos Chiapas i Mexico på kartet. Han var en ikonisk skikkelse, en tidligere universitetslærer, som aldri viste seg i annet enn balaklava, med pipe. Det har lenge vært stille i pressen om Chiapas, men nå har Subcomandante Marcos alså igjen tatt offentlig til orde med en serie komunikéer. Jeg oversetter begynnelsen på den siste:
OM DEM OG OSS (Januar 2013)
Begrunnelsen (mangler) ovenfra,
(Det er de på toppen som snakker:)
“Det er vi som bestemmer. Det er vi som har mest makt, selv om vi er få. Vi bryr oss ikke om hva du sier-hører-tenker-gjør, så lenge du forblir stum, døv, urørlig.
I regjeringen kan vi godt innsette middels intelligente folk (som riktignok er vanskelige å finne blant politikere), men vi velger en som ikke en gang klarer å late som om han vet hva han snakker om.
Hvorfor? Fordi vi kan. Derfor.
Vi kan bruke politiet og militæret til å forfølge og fengsle virkelige kriminelle, men disse er livsnødvendige for oss, en del av oss. I stedet velger vi å forfølge deg, banke opp deg, arrestere, torturere, fengsle og myrde deg.
Hvorfor? Fordi vi kan. Derfor.
Uskyldig? Skyldig? Hvem bryr seg vel om du er det ene eller det andre? Rettsvesenet er bare enda en hore vi kan finne i telefonlista vår, og tro du meg, det er ikke den dyreste av dem.
Og selv om du til punkt og prikke følger malen vår, selv om du ikke gjør noe, selv om du er uskyldig, skal vi klemme deg flat.
Og hvis du fortsatt insisterer på å spørre hvorfor vi gjør dette, skal jeg svare: Fordi vi kan. Derfor.
Dette er makt. Det snakkes mye om penger, rikdom og sånne ting. Men tro du oss: Det som er berusende er følelsen av å ha makt over liv, over frihet, og andres eiendom. Nei, makt er ikke det å ha penger, makt er det du oppnår med penger. Makt betyr ikke bare at du ustraffet kan utøve makt, men også og fremfor alt at du kan bruke den irrasjonelt. Det å ha makt er å gjøre og omgjøre uten annen grunn enn det at du har makt.
Det spiller ingen rolle hvem som er mest synlig i forreste rad, slik at vi som står bak blir usynlige. Dette med venstre og høyre gjelder bare for sjåfører slik at de stopper bilen. Bilen funker helt av seg selv. Vi trenger ikke en gang kreve straff av dem som er frekke nok til å utfordre oss. Mektige stater, middelstore og små stater av alle politiske avskygninger, dessuten intellektuelle, kunstnere, journalister, politikere og religiøse ledere – alle kappes om å vinne vår gunst.
Så gå og vogg. For verden er du ingen. Du eksisterer ikke.
Det slo meg da jeg leste dette – ja, for å være ærlig så var det mye på en gang som slo meg jeg leste dette – at det ikke bare er islamistene som hater. Kan det hende at den godeste subcomandante Marcos har et poeng? At de som urettmessig har makten, faktisk hater dem de har makt over? Den ideen skal jeg ha bak øret de neste ukene, og hvem vet om det ikke kan komme noe ut av den.
Det var valg i Algerie i 2012. Valgdeltakelsen var offisielt 40% men Aljazeera anslår at den reelle valgdeltakelsen kan ha vært så lav som 10 %. Det var en grunn til den lave valgdeltakelsen, og den grunnen var ikke at folk i Algerie bare sitter og ser på reality-TV.
Det vi tar for gitt, demokrati, finnes ikke i Algerie. Det snakkes ikke mye om det i norsk media nå, eller rettere sagt: Selv i norsk media snakkes det ikke mye om det. For verden er det algirske folket ingen. De finnes ikke. Selv ikke for et norsk publikum, finnes den Algirske virkeligheten.
Subcomandante Marcos avsluttet sin siste komuniké med et ord jeg ikke forstår, et ord som angivelig er fra et indiansk språk. Jeg akter å avslutte dette innlegget med det samme ordet, til tross for at jeg ikke forstår det.
Jeg skal bruke et ord jeg ikke forstår i tillit til at det ikke betyr noe jeg ikke kan skrive under på, fordi jeg har tillit til at mannen som bruker det, gjør det for et godt formål, selv om det kanskje vil vise seg at jeg rynker av den såkalte “zapatistiske agendaen”.
MARICHIWEU
Kampsangen til Bob Dylan fikk en hel generasjon til å spisse ører. Uansett hva folk ellers måtte tro på, så trengte ordene hans gjennom og hang i lufta.
Det var flere enn ham. Selv om man ikke nødvendigvis visste hvem som hadde opphavsretten, knurret man “O, ye Masters of War” (Dylan), eller gaulet “this Land is Your Land” (Woodie Guhrie), “We Shall Overcome” (Peete Seeger), Universal Soldier (Buffy Sainte Marie), There But for Fortune (Phil Ochs). Og man “reiste seg”, som det heter. Dvs. man marsjerte mot det ene og det andre; man begynte å gjennomskue øvrigheten, og ungdommene sluttet å adlyde foreldre blindt.
Mange fortsatte nok å adlyde, men de gjorde det ikke blindt. Det var en epoke preget av skinnende øyne og dirrende retorikk. “Håp” var ett av tidens mest brukte ord, og tro var dens underliggende kraft: tro på “rettferdighet”, på “kjærlighet”, på diverse mer eller mindre eksotiske politiske programmer og, om alt annet sviktet, på “auraer”. Dette er alt sammen gammelt nytt.
Så leste vi Lord of the Rings. Det gikk sport i å lese boka om og om igjen. Jeg snakket nettopp i går med en, hvis samboer angivelig leste den 11 ganger. Alle som kunne lese, leste den boka, og alle fikk de samme frysningene ved tanken på Mordor. Så uskyldige vi var!
Og stort lenger drev vi det ikke til i våre bestrebelser på å bringe verden et stykke videre. Det mest grensesprengende vi gjør i dag, er å slå personlige idretts-rekorder og å tro på alternativ medisin, noe jeg parentetisk bemerket mener er uttrykk for emosjonell og mental atrofi.
Det som er greia her, er ikke å drite ut 68-rne. Tvert imot: Troen, kampsangene og retorikken var ikke forgjeves! Diskriminering av svarte i USA ble forbudt, i hvert fall nominelt, og det fulgte en hel rekke lovendringer og holdningsendringer både i USA og i Europa som – for å gjøre en lang historie kort – medfører blant annet at vi i dag ikke lenger synes det er det minste greit å jage ressurssvake utlendinger fra landet.
Men derfra til å mobilisere her, der og alle steder, for en bedre verden også sør for Solen og øst for Månen, der hvor andres misere (vist i korte flimrende sekvenser på TV) gir våre småbarn mareritt, det makter vi ikke.
Det finnes selvfølgelig et vell av grunner til at vår reformiver har lagt seg. Jeg er interessert i å trekke fram kun én av dem.
Da jeg i går diskuterte Lord of the Rings, fikk jeg et øyeblikk lyst til å rope at kulten av den boka førte oss forferdelig på villspor. Uansett hvem det var som leste Lord of the Rings, om det var en muslim, en idrettskvinne, homofil, kineser, sanger eller politi, så ville hun/han enten bli irritert eller sugd inn i, sugd ned i, en malstrøm, hvor det gode og det onde kjemper en kamp på liv og død. Etter slik lesning er det liksom ikke mer å tilføye om noe som helst.
Når vi kommer ut av bokas enorme verden, gjenkjenner vi det onde og det gode overalt. Demokrati versus terrorisme, det demokratiske versus det republikanske parti, det moderate versus det ekstremistiske, vi versus de. Det er ikke lenger politisk korrekt å snakke om de hvite versus de svarte, men vi vet jo alle hvordan korrupsjonen herjer i afrikanske land. Dette er alt sammen klart som dagen. Rettere sagt, det hadde vært klart som dagen, var det ikke for den lille irriterende slangen i Paradiset, slangen som ifølge min barnetro representerer Kunnskap.
Med kunnskap kaster vi steiner ned på eventyrverdenens speilblanke overflate. Vi klarer ikke la være å merke at ikke alt er bra her, ikke alt galt der, og alle de overlappende ringene roter til bildet. Setningene våre blir fulle av forbehold, nyanseringer og presiseringer, og i løpet av få år er vi blitt forvandlet fra barføtte, glødende reformatorer til bleksottige Toyota-kjørende tenkere eller ikke-tenkere.
Det er klart at vi i Norge ser mye klarere enn man gjør i andre land. Dermed er vi kanskje enda mer mentalt og politisk avmektige enn andre. Vi klarer ikke en gang få ned vårt fenomenale energiforbruk, til tross for at vi er verdens rikeste, ev. verdens mest energiforbrukende folk.
Når bildet blir for komplisert, for multi-fasettert, mister vi tråden og går oss vill. Da klarer vi ikke holde fast ved noe som er verdt å sloss for eller tro på. Til tross for at det er aldeles åpenbart at det finnes kjente, konkrete og håndgripelige årsaker til at så mange hjem i USA og Europa ble rammet av “krise”, finnes det ingen handlekraftig, global bevegelse for å bringe mektige menn (oftest menn) til ansvar og for å begrense muligheten til berikelse på andres bekostning.
Klart det er mulig!
Men bildet er komplisert, linjene utydelige. Det finnes ingen klar grense mellom det gode og det onde.
Er det for eksempel ikke slik at mange av krisens “uskyldige ofre” selv var “grådige” og tok for store lån?
Er det for eksempel ikke slik at regimet i Algerie har en bloddryppende historie (Husker du 1996?). I dag den 19.01.2013 når vår utenriksminister fortalte oss at samarbeidet med det algirske militæret for å frigi nordmenn på Statoils anlegg har vært upåklagelig, når vår statsminister skjelvende så det norske TV-publikum i øynene og sa “Jeg fordømmer denne terrorhandlingen og all form for terror”, er det ikke lett å finne materiale om Algirsk statlig terror på nettet. Og hva gjør forresten vi i det blodige Algeri?(*)
Fiendebildet er sammensatt og underlig, og hvordan skulle vi unngå å bli forvirret?
Vel, den økonomiske krisen har ikke rammet oss nordmenn. Enn så lenge. Vi nordmenn er jo så meget mere klarttenkende enn andre. Vi spiser god mat over hele verden, flyr som aldri før, kjøper sko og biler som aldri før, og er åpenbart vinnerne. Og vi skryter av at vi ikke tror på noe, til forskjell fra evangelisk kristne USAnere og ortodokse jøder. (Det med alternativ medisin er ikke tro. Det virker jo.)
Men slik jeg ser det, er det å ikke tro på noe som å skryte av å være impotent.
Dersom en ikke tror på “kjærlighet”, for eksempel, fordi det er sentimentalt vås, er det etter min mening naivt å lure på hvorfor en får potensproblemer etter noen års samliv. Dersom en ikke tror på et rettferdig samfunn, fordi slik tro er barnaktig, bør en i det minste prøve å klekke ut mindre urettferdige alternativer, ellers kan vi risikere å bli innhentet av tilsynelatende uforklarlig tungsinn og følelser av tomhet. Og hvem vet: kanskje vi sågar blir innhentet av kineserne.
For denne gang er vi bare blitt innhentet av Nemesis i Algerie. Når Nemesis er ute og går, tas det ikke smålige hensyn. Det er ikke pent å drepe uskyldige, det er så. Men da bør vi kanskje ikke samarbeide med dem som har drept uskyldige over mange tiår.
________________________________________________________________________
*Algerie har siden 1991 slått hardt ned på (les: drept og torturert) medlemmer av islamske grupper, også moderate. Ved valg til nasjonalforsamling i 1991 vant det islamske FIS en brakseier, og militæret tok over makten for å unngå dannelsen av en islamsk stat. I 1996 pågikk en hel serie uhyrlige massakre av islamske miljøer, og såkalte hevnmassakre av blant annet kvinner og barn. Avisa Guardian mer enn antydet at de såkalte hevnmassakrene i realiteten ble begått av statlige agenter i et forsøk å diskreditere islamister. Personlig har jeg meget gode grunner til å tro at USA støttet regimet i denne perioden. Men det kan jeg ikke dokumentere, fordi jeg kan ikke bevise at samtalen jeg på den tiden hadde med en CIA-agent stasjonert i Algerie, fant sted. Det var valg igjen i 2012. Valget ble boikottet av de fleste.
Hun som ble voldtatt av en hel gjeng og derfor ligger i respirator og som – hvis hun overhode overlever – må få organtransplantasjon(er) …., ja hun, ja!
De fleste av oss opplever av og til at noe i nyhetene gjør mer vondt enn alt det andre ufattelig jævlige vi ikke kan unngå å høre og se innimellom reklamer for 5-stjerners ferier. Det kan dreie seg om datteren til en papirløs innvandrer, som drives fra riket til tross for at hun har bodd her mesteparten av sitt liv. Og det kan dreie seg om at en bygd blir herjet av storm og ras. De fleste slike hendelser har noe til felles, nemlig at media har klart å formidle dem slik at vi føler “det kunne vært meg, mine eller mines venner”.
Medisinerstudenten i India kunne vært meg eller en av mine! Jeg ser så levende for meg gutta som forgrep seg på henne at du kan slippe meg ut på gaten i New Delhi, og jeg vil finne dem. Jeg vil kjenne dem igjen på ansiktstrekk som avslører at de er tapere, på symptomer som avslører at de ikke alltid har fått nok sunn mat og på tegnene på at er vant til vold. Kort sagt, i min smerte på vegne av den stakkars jente og mitt hat mot disse neandertalgutta, ville jeg kunne avsløre noen titalls millioner gjerningsmenn som jeg uten omsvøp ville kreve livstidsstraff for og daglig pisking.
Og jeg er ikke alene om dette.
Kvinner i Delhi er i harnisk, og de avmektige myndighetene foreslår en “name & shame” kampanje for å dempe menns lyst til å voldta kvinner på gata. Det vil si, at gjerningsmennenes navn skal publiseres slik at folk kan si hva de mener om dem. Tanken er angivelig at publikums fordømmelse vil gjøre voldtekt mindre akseptert og derfor mindre attraktivt.
Og vet du hva? Min første reaksjon da jeg hørte dette var: JA! Og det er derfor jeg skriver. Ikke for å forsvare “name & shame”, men for å advare mot min egen og andres berettigede – så sannelig! – harme, fordi harmen er farlig og skadelig, i denne som i talløse andre saker.
Det er sant at opinionsdannelse er helt grunnleggende hvis vi skal bekjempe kvinnehat, pedofili, politivold, tvangsekteskap, osv. Jeg nevner nettopp disse fordi vi i Norge nok har lykkes så langt det går an å lykkes i en ikke-diktatorisk stat, å markedsføre nulltoleranse mot kvinnehat, pedofili og politivold, og vi arbeider nå med å overføre vårt syn på tvangsekteskap til våre nye landsmenn.
Vi har lykkes uten å ta i bruk “name & shame” metoder i disse spørsmålene.
Jeg vil likevel nevne, sånn en passant, at han i Vågå muligens har fått mer offentlig oppmerksomhet enn samtlige norske pedofile sammenlagt. Det kan hende at menn heretter vil være mer forsiktige når de flørter med unge jenter. Men jeg tror norske media bør takke ordføreren i Vågå hvis han ikke begår selvmord eller blir drept fordi hele kongeriket nå kjenner hans navn og nummer. Hvis han imidlertid er psykopat – og i så fall dreper han seg nok ikke – så er det en teoretisk mulighet for at han etter endt soning vil drepe jenta fordi hun “sladret”.
Verre er det at alle de menn som ærlig og oppriktig mener at det må være greit å forføre piker som er kommet over puberteten og som legger an på dem, i all hemmelighet kan bli sinte på hans vegne. Sinte og/eller skamfulle. Konsekvensene kan bli like skumle uansett, fordi skam kan få uhyggelige utløp. Vi kan få skap-jentebedårere. De vil ikke trenge å utveksle bilder på nett da det finnes nok av lettkledde unge jenter over alt uansett. Men de vil finne veien til hverandre, egge hverandre, og hvem vet hva de da kan finne på.
Til alle tider er menn kommet sammen i hemmelige “klubber” og losjer og hva det måtte være. Hvem vet hva de der driver med. Er det bare fotball og biler, så trengs ikke hemmelighold. Jeg
kan tenke meg tre ting som krever hemmelighold:
- urent spill for økonomisk gevinst
- ulovlig eller uakseptert sex
- behov for å dele noe en skammer seg for
Men tilbake til India hvor kvinnehatet vokser i takt med kvinners emansipering: Det er rett og slett krig. Den rammer både velstående og fattige kvinner. Det er avmektige menns svar på at noen kvinner klarer det de ikke klarer. Dette er ikke religion, det er desperasjon. Henger man ut gjerningsmenn og mistenkte, vil det fungere som bensin på flammene, og kvinnene vil bli mer i fare enn de allerede er.
Skal man si til kvinnene at de må holde seg inne, må oppgi utdannelse, må slutte på jobben, osv. for å unnlate å provosere menn? Tvert i mot: de må stå på barrikadene, må gå på jobb, må fortsette å styrke seg. De må kjenne fienden – fordommer, uvitenhet og skam – og de må organisere seg. Dette må de gjøre så lenge det indiske samfunnet ikke ser seg tjent med å sørge for menneskeverdige forhold for hele sitt folk.
Er det ikke snublende nær å bruke samme retorikk om voldtektsbølgen her i Oslo? Jenter stå på. Kle dere nakne om så er. Gå hjem når gatene er øde om natta. Er det ikke slik at grunnloven gir oss rett til å gå uantastet hvor som helst der det ikke er gjerdet inn, og når som helst. Ja, sågar der det er gjerdet inn skal vi ikke risikere å bli antastet. Der skal vi kun bli anmeldt.
Til det er dette å si: Retten til å gå uantastet der allmenn ferdsel er tillatt, bestrides ikke. Om vi så er døddrukne, høylydte, nakne eller gale, skal vi ikke antastes, men ev. anmeldes. Dersom en kvinne blir overfalt på gaten, spiller det ingen rolle om hun er prostituert narkoman, korsanger, bortskjemt drittunge, sigøyner, pinsevenn, syk, halvnaken eller varetektsfange på perm: Uansett hvem hun er, plikter politiet å gjøre sitt ytterste for å identifisere og straffeforfølge overgriperen.
Og den retten må vi forsvare. Men det gjør vi ikke, mener jeg, ved å utfordre den. For det er neandertalere som hopper på fremmede kvinner og voldtar dem i Delhi, og det er neandertalere som gjør det i Oslo. Her i landet har vi hatt overfallsvoldtekter siden tidenes morgen – før vi hadde hørt om “utlendinger”. Avmakt, fordom, og uvitenhet er fiende nummer én for kvinnene i Delhi som for kvinner på vei hjem sent på natten i Oslo. Mitt uttrykk “utfordring av retten” skal tolkes slik: Vi har den retten, og den MÅ vi beholde. Dersom vi går inn for å utfordre den, kan det bli en lovendring av typen “dersom fornærmede ter seg på en utfordrende eller eggende måte, kan dette betraktes som formildende omstendighet”. En slik lovendring vil vi IKKE ha.
Det er viktig å kjempe for retten til utdanning og arbeid. Jeg regner ikke med at noen synes det er stas å dø for den retten, men jeg legger meg på kne for kvinner som våger studere/jobbe i India. Jeg synes ikke det er like glamorøst å kjempe for retten til å kle seg på den ene eller den andre måten i Norge.
Når det er sagt: Er det bevist at de kvinner som er blitt utsatt for overfallsvoldtekt i Oslo, stort sett har kledd seg seg påfallende utfordrende? Kan det hende at de bare har kledd seg slik at man kunne se de var kvinner under 50?
Det er grenser for hvor billig en bar i Syden kan være før Ola og Kari Nordmann rett og slett føler seg litt beskjemmet. «Nei, vet du hva,» utbrøt jeg opprørt en dag, «det du har servert meg er da virkelig mere verdt enn 2 euro?» Han slo ut med armene og beklaget så meget, «men du skjønner det at hvis prisen er høyere, så får jeg ingen kunder.»
Der hvor jeg har vanket har det ikke vært god tone å gi driks. Folk blir rett og slett sinte om man gjør det. Derfor deler jeg denne erfaringen med deg. For når jeg først hadde erkjent overfor meg selv at jeg ikke kunne være bekjent av å betale dumpingpriser til fattige mennesker, så var resten planke. Jeg gjentar det gyldne formularet: «Det du har servert, er mere verdt enn det du tar betalt. Jeg krever min rett til å betale det tjenesten er verdt.» Dermed kan man betale det dobbelte uten å føle seg som idiot og uten å fornærme.
Folk har nå skjerf tullet flere ganger rundt halsen, gjerne billige, kinesiske skjerf i skrikende farger. En legger spesielt merke til de billige skjerfene når resten av påkledningen vitner om fordums mellomklassestatus. Damer som for fire år siden var friserte fruer i beige ull, skinnhansker og diskret gull, kan nå finne på å opptre med et turkis skjerf.
Jeg besøker for tiden en by 1100 meter over havet i et land som skjelver bankerott på terskelen til nok en vinter uten fyring. Det er lenge siden jeg forsto at det var en severdighet her jeg måtte innom. Siden jeg ikke er troende, koster det meg litt å gå inn i kirker, og jeg gjør det kun med en viss forlegenhet. Men St. Vincente er i mine øyne så vakker at jeg visste jeg ikke ville få fred før jeg hadde sett den også innvendig. Jeg betalte ved billettluken, som var betjent av en usedvanlig sur type, presset kroppen mot den tunge døra, og forlot virkeligheten.
Jeg skal ikke plage deg med detaljer om hva jeg opplevde av skjønnhet de neste 45 minuttene – ja, jeg ga meg god tid. Men i det jeg skulle til å gå ned i krypten – og jeg var helt alene i kirken, for turismen har forlatt denne fattige byen – smalt det i den tunge ytterdøra, og noen kom plystrende inn kirka med raske skritt. La det være sagt: Jeg ble redd. Skrittene kom mot meg, og hvis folk plystrer i kirken har de vel ikke mye respekt for noe som helst, tenkte jeg. Jeg lot være å gå ned i krypten hvor ingen ville høre meg om jeg ropte, og frøs på stedet.
En unggutt strøk forbi meg og rundet hjørnet til tverrskipet jeg nettopp hadde undersøkt. Jeg visste det var to ørsmå, lukkede dører der, hvorav det ene førte til en trapp opp til orgelet. Jeg hørte at ett av dørene ble åpnet, og så hørte jeg energiske trinn på orgelgalleriet. Så! En musiker, tenkte jeg lettet.
Ikke bare lettet. Eksaltert! Skulle jeg virkelig få høre orgelmusikk i denne vidunderlige kirken?
Men minuttene gikk, og ingenting skjedde. Jeg gikk ned i krypten og ventet, men det lød ingen toner ovenfra. Til slutt gikk jeg ut til den sure typen i billettluken. Det var blitt mørkt. og i mørket kommer nattdyrene ut av hulene sine. Lent til billettluken sto en fyr jeg regnet med var narkoman eller tigger. Jeg spurte i luken: «Det kom en ungdom inn her og gikk opp trappene til orgelet. Skal han spille?»
«Es ese» – «det er han her».
Han jeg trodde var narkoman vendte seg om og så rett på meg. Jeg er langt fra sikker på at han var narkoman, men det sto dårlig til med ham. Pent ansikt, grå hud, gule tenner og skitne klær. Og han skalv.
«Skal du spille,» spurte jeg. Han nikket. «Får jeg høre på?» Han nikket. «Når skal du spille?» «Når jeg er ferdig med denne her,» og med et lite utfordrende glis, viste han meg rullingsen han holdt mellom blåfrosne fingre.
Jeg ventet på respektfull avstand. Til slutt gjorde han tegn med hodet – bare med hodet – om at jeg skulle følge ham. Jeg fulgte ham inn i kirkemørket igjen og noterte nok en gang den energiske gangen og plystringen. Dette her kunne ikke være noen narkoman, tenkte jeg. Jeg satte meg ved en av de enorme søylene og lyttet til skrittene hans inn i tverrskipet, opp stentrappen til orgelet.
Han begynte å spille nesten før han hadde satt seg. Huff, tenkte jeg. Han begynte på et lite stykke jeg ikke kjente, og spilte for utålmodig, for usystematisk. Så ga han seg i kast med Bachs berømte toccata og jeg rystet trist på hodet – for dette var jo bare ungdommelig skryt. Han hastet fra stykke til stykke, bare litt av hvert stykke og med masse, masse feil, mens jeg satt under orgelet og gråt fordi det tross alt var vakkert, fordi guttevalpen hadde sett så forfrossen ut, fordi hans fremtid som musiker i kriserammede Spania ser svart ut, og vinteren bare så vidt er begynt, og fordi jeg satt i det jeg betrakter som en vidunderlig vakker, gylden kirke full av orgelmusikk bare til meg.
Men det var for mange feil. Jeg forlot ham og kirken, og gikk resolutt til billettluken hvor han som var så sur hadde fått selskap av en annen. «Kan du være så snill,» sa jeg strengt, mens jeg rakte ham en seddel, «å gi dette til den unge mannen med beskjed om at han må skaffe seg varmere klær.»
Det slår meg nå i ettertid at dette er noe spansk turisme kan selge til oss nordmenn: Her kan vi for noen ganske få kroner oppleve gleden av å redde dagen for folk. Det forbløffede blikket de to bak billettluken sendte meg var verdt flere norske middager.
Jeg vil aldri få vite om guttevalpen får seddelen. Innen de to målløse typene i billettluken hadde fått igjen talegavene sine og ropte «takk!», var jeg på vei ned trappen.
Hvis de mot formodning ikke forteller gutten at de fikk penger som var tiltenkt ham, vil de som katolikker lide helvetes kvaler, om ikke til evig tid så i alle fall så lenge de lever.
I sin nye bok har Aage Borchgrevink prøvd å forstå hvordan en nordmann kan finne på å begå massakre i en ungdomsleir. Når forfatteren går lenger i å bryte privatlivets fred enn selv pressen, så finner jeg det betimelig å spørre hvorfor han og pressen har et såpass divergerende syn på hva som er «i offentlighetens interesse».
Er Borchgrvink PR-kåt? Følte han et behov for å slå gjennom lydmuren med et presseetisk knyttneveslag? Det finner jeg litt vanskelig å tro gitt hans yrkesbakgrunn, men på den annen side finner man ofte store skurker blant de skinnhellige.
Hva med media, da? Hvorfor har de gått så stille i dørene med hensyn til drapsmannens mor? Jeg er ingen medieviter, men det slår meg at det ikke er rent få liv som er blitt kvernet i stykker i medias store stygge kjeft. Så hvorfor har de valgt å skåne personer i nettopp denne saken?
Det er ikke rent sjelden jeg nærmest skjelver når jeg leser om politikere som er tatt i løgn, kunstnere som er tatt i skattesnyteri eller andre kjendiser som på en eller annen måte er blitt avslørt. Det er nærmest ikke grenser for hvordan man kan rulle dem rundt, kjevle dem ned og steke dem på panne. Jeg skjelver, ja, fordi jeg tenker: Vil vi i morgen lese at vedkommende har har tatt livet av seg?
Den de har skånt her er en mor, moren til den personen som i norsk målestokk har begått tidenes verste forbrytelse. Hun er altså ingen maktperson, ingen som vi andre har misunt eller emulert. Det er ikke moro å tråkke på en stakkar. Det skaper ikke fryd blant leserne, det selger ikke. Men som forklaring i denne saken holder ikke det, siden en stor del av den norske befolkningen virkelig spør seg dag etter dag, «hvordan kunne han gjøre noe sånt?»
Det holder ikke fordi det faktisk er en veldig viktig grunn til å avsløre hvordan denne mannen ble formet, nemlig den at vi ikke ønsker å se andre mennesker bli som ham. Jeg skynder meg å legge til det som bør være åpenbart: Nei og atter nei, jeg mener selvfølgelig ikke at alle som har hatt en vanskelig oppvekst, blir voldsforbrytere. Jeg gidder ikke en gang presisere at jeg bare mener at det er større forekomst av voldsforbrytere blant folk som har hatt en vanskelig oppvekst enn hos de som ikke har hatt det. Og det er så vidt, bare så vidt, jeg gidder understreke, nok en gang, at det er et problem at vanskelige oppvekster er beskyttet som privatliv.
Det holder ikke fordi vi i dette landet har selektivt barnevern. Det vil si, foreldrenes rett er sterkere enn barnas rett i praksis om enn ikke etter loven. For hvilken avis eller hvilket politisk parti vil legge seg ut med landets foreldre, med alle de tusenvis av foreldre som gir barna sine en mindre enn optimal oppvekst av grunner rundt dem og i dem, grunner vi alle er fortrolige med i større eller mindre grad: tidsklemmen, reklamepress, egoisme, uvitenhet, livskriser, depresjoner osv. osv.
Uttrykket “mindre enn optimalt” favner alt fra fatalt til brukbart. Det er ikke meningen å felle en altomfattende dom over foreldre i sin helhet. De fleste gjør så godt de kan og er, i det store og hele, utrolig utholdende og tålmodige slitere som står på i jobben, i hjemmet, i forholdet til skolen og barnas fritidsaktiviteter. Men det kan være perioder når selv de beste svikter. Det er faktisk ganske vanlig! I forbindelse med skilsmisse, for eksempel, og sykdom.
Og så er det er mange – ja, mange – som svikter systematisk og gjennomgående i det skjulte.
Disse – de som svikter systematisk og gjennomgående – er skyldige i at deres barn høyst sannsynlig vil slite med emosjonelle funksjonshemninger hele livet. De blir ikke straffet, ikke avslørt, ikke uthengt. Barna deres, derimot, som i mange tilfeller er dysfunksjonelle, blir straffet på ulike måter: av myndighetene, gjennom psykiske plager og/eller sosialt og i nære relasjoner.
Foreldre som svikter er ikke, har ikke vært, noe tema. Alle bærer vi – foreldre altså – på ting vi ikke er stolte over. De fleste av oss sliter med skyldfølelse fordi vi har vært for utålmodige, for fraværende, for dominerende, for ettergivende eller hva det måtte være. Ingen vil kaste den første steinen.
Men som vi ser: Oppvekst, enten den er god eller dårlig eller middels, har følger på den ene eller den andre måten, i blant også slik at det gir etterdønninger for hele samfunnet.
Altså, Aage Borchgrevink, tommelen opp til deg fordi du våget.
Jeg skrudde på NRK P2 og rakk akkurat å høre programleder spørre, “Hva synes dere er viktigst i barneoppdragelse?” En dame svarte at det var veldig, veldig viktig å lytte til barnet, ikke bare å svare ja og ha.
Jeg nikket for meg selv. Jo, det er viktig å lytte.
Nestemann vred seg og hørtes plaget ut. Det var vanskelig, mente han, veldig vanskelig. Så kom han omsider fram til noe, nemlig at det viktigste var å være snill og fleksibel. Til dette svaret himlet jeg med øynene.
Men så skjønte jeg at selv om mange som får et ukebladspørsmål (og dette var vel og merke på NRK P2!), synes det er greit å gi ukebladsvar, er det noen som prøver å gi fyllestgjørende svar, i dette tilfelle ett som rommer alt som «er viktigst». Men hvorfor, spurte jeg meg selv, nevnte han ikke en ting til? Det viktigste er å være snill, fleksibel og veiledende. For han mener vel det?
En mulig forklaring: Hvis han er muslim og sier han vil veilede sine barn, vil det sikkert bli misoppfattet av mange ikke-muslimer, selv om også ikke-muslimske foreldre mener at det er viktig å veilede barna sine. Eller gjør de det?
La meg si det slik, det er lettere å være hval enn nordmann, når det gjelder oppdragelse av avkom. For det første er alt for mange voksne nordmenn selv langt på vei blitt oppdratt av ukeblader og TV. Hvordan oppdra barn? Hvordan holde seg slank? Hvordan tiltrekke menn/kvinner? Hvordan beholde ungdommen? Hvordan forberede seg til jul/ påske/ dåp/ konfirmasjon/ bryllup? Hvilke farger kler meg? I år. Neste år. Hva liker han? Hva liker hun?
Alt finner du i ukebladene. Og for oppdragelsens del har det sørgelige følger.
Visst er det viktig å lytte til barnet ditt. Men det er minst like viktig at barnet lytter til deg. Hvordan oppnår du det? Du vil ikke være autoritær eller dominerende, men du må ha autoritet. Hvor går grensen? Du vil at barnet ditt skal ha mye glede i sitt liv, evne til å generere glede i seg og rundt seg, men selv er du kanskje ikke særlig glad: Må du da avstå fra å ha barn? Du har selv sterke religiøse eller politiske meninger, men du vil gi barnet ditt muligheten til å ha egne meninger: Hva slags verdier har du dog rett og plikt til å prøve å overføre til dine barn? Hva med materiell belønning (is, lommepenger, lønn for å vaske opp, bil som belønning for eksamensinnsats)? Og dyre gaver? Hvordan skal du forholde deg til kjønnsroller? Går det an å utvikle arbeidsglede og lærelyst?
Og hvis datteren, eller din tilkommende svigerdatter, har en uhemmet lengsel etter å leke hvit prinsesse for en dag, skal du da avstå en porsjon av din fremtidige pensjon? Eller skal du filleriste henne? En ting er sikkert: Hvis din datter krever prinsessebryllup til tross for studielån og husgjeld, så har du under oppdragelsen forsømt deg på en eller annen måte. Da er det på tide å gjøre opp regning.
Arme oppdrager! Overlatt til eget forgodtbefinnende og ukebladene, gjør du så godt du kan. Av og til ser du rådvill på andre oppdragere for å se hvordan de løser de talløse utfordringene en hel generasjon møter i skjæringspunktet med avkommet.
Det finnes masse informasjon om disse spørsmålene. Men den er for det meste innkapslet i databaser og vitenskapelige artikler og forbeholdt institutter. Man kan nesten spørre seg hvorfor samfunnet bruker penger på å innhente opplysninger som ikke anvendes.
Generasjon etter generasjon har eksperimentert uten tilsyn eller veiledning på levende menneskeunger. Ikke av vond vilje, selvfølgelig, men fordi det er opplest og vedtatt at foreldre eier egne barn. Idag finnes det riktignok også plikter, men rettighetene veier i praksis tyngre enn pliktene. Har du et barn kan du gjøre nesten hva du vil med det, bare du sender det på skole. Pass dog på å ikke slå så det synes, og insest tolereres ikke om det blir avslørt. Hva du sier eller ikke sier til barnet, derimot, er det ingen som kan gjøre noe med.
Hva du sier eller ikke sier til barnet, kan imidlertid ha konsekvenser du ikke aner før hun for eksempel som ung voksen erklærer at hun skal ha et aldri så lite kirkebryllup. Det viser seg at det lille kirkebryllupet kommer på kr 200 000 in toto. Hvordan kan hun finne på å prioritere så galt?
Ja galt. Joda, det er et fritt land og alt det der. Men de aller fleste valg vi tar, har konsekvenser for oss selv og andre. De er igjen konsekvenser av valg vi selv og andre har tatt tidligere. Får jeg god veiledning er sannsynligheten relativt større for at jeg vil gi barnet mitt god veiledning slik at det igjen blir i stand til å ta fornuftige egne valg uten å føle seg fjernstyrt.
Et lite varsko til mine døtre: Nå vet dere hva jeg mener om prinsessebryllup.