“Grunnen til at vi her i England enda dyrker figuren Sherlock Holmes er at han representerte rasjonalitet i en tid preget av fordommer, uvitenhet og overtro”. Dette er grovt sitert noe jeg hørte på BBC i dag.
Personlig er jeg ikke spesielt glad i Sherlock Holmes, men så er jeg heller ingen brite. Jeg vokste ikke opp under Victoria’s store skjørt, hvor det inntil nylig sjeldent ble luftet ut, og hvor man enda plikter å si yes, please, and oh, how lovely, uansett hvor mye man fryser og selv om det er mark i havregrøten.
Det spiller forresten ingen rolle hvor jeg vokste opp: Rasjonell tenkning og opplysning var og er både her og der ikke bare viktig, men uunnværlig. Retten til rasjonelt tenkende og opplyste foreldre og lærere, og for den del ledere, er likevel ikke ansett som menneskerett, fordi rasjonalitet ikke er akseptert av alle verdens folk som viktigere og riktigere enn tro og overtro. Dette skyldes ikke minst at de ikke-rasjonelle med rette enda kan peke på en del viktige problemstillinger den samlede gruppen ikke-troende og prinsipielt rasjonelle ikke fikser, for å si det veldig pent.
Det har jeg ofte tenkt på det de siste ukene, ikke på grunn av valgets utfall – det var jo ventet – men på grunn av lyset. Ja, lyset de siste ukene. Hver høst, og særlig en slik mild godværshøst som denne, blir jeg like beveget når jeg går i skogen mellom voksne trær – stødige stammer som plutselig en dag, og deretter dag etter dag, slår ut sitt flammende hår, som om lidenskapen hadde tatt dem. Da skjer det noe med lyset. Det blir – våger jeg å si det ?– magisk.
Og det, det magiske, trenger vi, slik vi trenger rasjonaliteten. Det at vi trenger også det magiske, har ikke rasjonaliteten enda lært å gjøre regning med. I mellomtiden selges falsk magi. Med falsk magi mener jeg “alternativ medisin” som ikke har beviselig effekt. Andre typer falsk magi er Harry Potter industrien, dvs. eskapistiske filmer, bøker og animerte nettspill om lette tryllestavløsninger. Vi nyter slike former for magi i mangel på det vi savner som følge av vår rasjonalitet.
Vel, jeg for min del er villig til når som helst å undertegne en bedyrelse: Jeg foretrekker Harry Potter fremfor Indremisjonen! Men jeg synes ikke Harry Potter egentlig oppfyller mine forventninger til magi.
Jeg leste Isslottet av Tarjej Vesaas i annen klasse på gymnaset, hvor jeg for øvrig leste absolutt alle bøkene til Tarjej Vesaas. Til denne dag har ingen norsk forfatter grepet meg mer eller lært meg mer, og når utlendinger spør hva jeg vil anbefale dem å lese av norsk skjønnlitteratur, er det alltid ham jeg mumler om, og legger til, “men dessverre kan jeg ikke tenke meg at han kan forstås av en utlending”.
Stor var derfor min forundring i dag, da jeg på min tur gjennom den flammende skogen på vei hjem fra jobb, hørte et panel av tre britiske forfattere drøfte Isslottet, the Ice Palace.
Jeg vil forresten anbefale programmet, hvis du er interessert i tips om gode romaner: A good read. (Episoden om blant annet Isslottet er fra 22.10.20139)
Det er faktisk første gang jeg hører panelet snakke om en roman som ikke i utgangspunktet er skrevet på engelsk.
Hva kan jeg si! Jeg ble nesten like bergtatt av deres beskrivelser av opplevelsen av Isslottet som jeg i sin tid ble av selve romanen. Det var magi, nemlig. Tre saklige paneldeltakere var så inntatt og fortryllet av skjønnheten i den uhyggelige, vakre skildringen at de selv ble poeter, vakre og i sin tur magiske. Det beste for meg var at de hadde ulike oppfatninger om hva slags krefter herjet i romanens samfunn, og de kunne heller ikke riktig gjøre rede for hvorfor boka utløste så sterke reaksjoner i dem selv. Jeg tror ikke en gang de var klar over hvor billedlig og vakkert de talte om boka.
Her vil jeg poengtere at så vidt jeg vet var Vesaas selv høyst rasjonell. Men at han var subtil, tror jeg ikke det kan være tvil om. Det samme gjelder en engelsk forfatterinne jeg leser for tiden (Hilary Mantel). Noen avsnitt er så vakre, så virkelige, at jeg nesten glemmer å puste og blir beruset.
Det er altså noen bøker som tar pusten fra en, ikke fordi de gir oss et adrenalinstøt (slik skrekkfilmer og gotiske romaner gjør), men fordi de er det vi opplever som “magiske”. Jeg har allerede brukt dette ordet litt for mange ganger her, simpelthen fordi vi ikke har så mange synonymer for begrepet i dette nøkterne språket vårt og i vår urbane rasjonelle tid. Jeg er nødt til å gå rett på sak og spørre deg: Har du noensinne for et øyeblikk holdt pusten fordi noe du hørte eller så var flott? Hvis du har det, så tror jeg vi bør kunne forstå hverandre.
Tilbake til Isslottet: To av de tre paneldeltakerne hadde aldri hørt om Vesaas, og den tredje, som presenterte boka, kjente den kun fordi han hadde bodd i Norge. Tenk på hvor mange ukjente vidunderlige forfattere, kunstnere og musikere som finnes der ute!
