Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Page 32 of 41

Shrinking Zipping and Sharing

12.04.2014 /

No, this is not a lecture on how to get rid of your mother-in-law /teacher / unfaithful spouse / boss or even the President, though you might say it is, in fact, a lecture on applied modern cannibalism.

This is about how to get rid of man’s worst foe, the wolf. You didn’t know that the wolf is man’s worst foe? Well, in that case you should come to Norway, because here, in modern Norway, where nobody I personally know has ever seen a wolf – because they have been virtually exterminated – there are a lot of people who hate the species so violently that they will risk their lives to shrink, zip and share the last remains of the population. Yes, risk their lives. Not that there is anything heroic about wolf hunting. You could probably even lie down and pretend to be dead and no Norwegian wolf would come within a mile’s range of you, because here wolves are scared of humans and do not eat them for breakfast. There is nothing heroic about pulling the trigger of a powerful weapon, though obviously a lot of cognitively impaired men (yes, mostly men, but of course there are some pretty imbecile women too) think otherwise. But risk their lives, they have, nonetheless.

I’ll tell you how: The police have just launched a tremendous operation to round up 12 men who are suspected of having organised a secret wolf extermination programme. If found guilty, these men will serve hefty prison sentences and their lives will have been wrecked. The men stand charged of very serious environmental crime, aggravated by the fact that it was organised and has been going on for many years. You might not think that a long prison sentence is so bad. After all, you can read and write and watch TV. You can even study – though I doubt these men have the intellectual balls to do any such thing. But you will be estranged from your wife and children, from your friends at the pub and many people will shy away from you when you get out. You may not find work. The police will of course have impounded your splendid weapon, the banks will have taken your house, and you will no longer be able to afford a car to match the weapon. You may find that you are so lonely that you must seriously consider ending it all.

Normally, that is, after a long prison sentence. But these guys, if found guilty, will be celebrated. When released from prison they will be carried as heroes through their towns. Welcome to Norway.

Norway might be the country you thought was covered not by cities but by wilderness, with the second lowest population density in Europe (approx 15 persons per square km). But all is not as it seems. You are welcome to hike almost anywhere, to pick berries and mushrooms and even to pitch a tent for two days. But what will you see below the tree line? Mostly uniform so-called forest, which is not really forest, at least not wild forest. It is regularly harvested wood, so that only rapidly growing trees will be found there, i.e. little other than pine and spruce and birch. Here and there along a river or shore there will be small patches of greater diversity. Of course birds live in harvested forests as well, but unfortunately few bird species thrive in coniferous trees. Rabbits of course live anywhere … oh, sorry. We don’t have rabbits. Foxes we do have, and hares and elk, but there is the hitch, you see, because we also have hunters. And the occasional wolf. Wolves and hunters both hunt hares and elk, and hunters have more splendid weapons.

Yes, we do indeed have these great big, overweight, beer drinking hulks who are desperately in need of something to boost their mid-life crisis egos, and only the splendid weapon will do the trick. In Norway we don’t really believe in battering women. I mean, of course there are some who do, but even they – the ones who batter – consider such acts heinous, loathsome. So they don their expensive forest gear, go out and blow off a few rounds into a passing hare or fox or elk, and come home rejuvenated.

I can understand the Spanish who kill mocking birds and the like: They are hungry! There’s a crisis out there! But there is absolutely no reason other than psychological for a Norwegian to kill anything whatsoever. Not even war. We don’t have wars here. Or at least we didn’t.

But we might be getting one. Because the right to kill animals in the forest is as important for these… er … men as the right to kill people perceived to be lurking in gardens in USA. Listening to the radio a moment ago I heard two men practically come to blows about the issue. They were howling at each other! That I have almost never heard in this country. Here, even hulks take great pain in never raising their voices, never getting excited, never being emotional. One of the men is a normally smooth-talking politician, the sort of guy you imagine in elegant and expensive casual wear and trim haircut. The other is a lean biologist whose expertise the broadcasting company often turn to, and whose phlegm normally annoys me. (“Here we are,” I often shout at the radio, “doing nothing to prevent the destruction of the climate, and you just… just…!” I scream, practically weeping.)

He was shouting. More than that, he was screaming, practically weeping. They both were.

And I shudder at the consequences if the 12 are actually convicted of the crimes they are charged with. The outrage of all those men out there whose self-imposed right to kill wolves has been challenged will most definitely not end with a few skirmishes in the press.

Now, just for the record, I shall add that the wolf-killing party claims self-defence as their defence. Or to be more precise, they don’t admit to killing the wolves, but they demand their right to do so, because, they say, wolves kill their sheep and, they say, wolves want to kill their children. Also, to be fair, there is no doubt that wolves do kill sheep, not least since sheep in this country are not minded. They just roam the so-called wilds as freely as hares and foxes and elk. And the rare wolf.

But to my knowledge, no wolf has killed any child for as long as I have lived. Last year 190 people lost their lives in road traffic accidents in this country. Do I hear anybody wanting to exterminate cars?

And if you say that my venomous descriptions of wolf hunters is over the top, you might just possibly be right. But that just goes to show how shallow our civilised dignity is. Scratch a little, so that the paint comes off, and behold: We are hardly more civilised than the beasts we hunt. Scary, isn’t it.

 

Overvåking

24.03.2014 /

Er det slik å forstå at Ola Nordmann synes det er litt kult om Jens Stoltenberb blir NATO-sjef? Det kan nesten se sånn ut, for på annen måte kan en knapt forstå den relativt avmålte omtalen av en sak som for USA burde være en nesten like varm potet som Snowdon-avsløringene.

En USAnsk senator, Dianne Feinstein, har lagt seg ut med CIA. Det skjer til tross for at hun lojalt har forsvart NSA overvåkingen som i sin tid ble avslørt av Snowdon. Hun benektet ikke at overvåkingen hadde funnet sted, men rettferdigjorde den med at den var nødvendig og forsvarlig.

Senator Feinstein er leder for en komite på vegne av de folkevalgte som liksom skal ha tilsyn med de hemmelige tjenestene. Det er nok en svært utakknemlig oppgave – ingen har noe å stille opp med mot USAs hemmelige tjenester – og man regner ikke med å høre fra en slik komite.

Det ble imidlertid mylig rapportert til komitemedlemmene at man i CIA drev med det vi på godt norsk kaller tortur under avhør. De krevde adgang til dokumentasjon og regnet med at det hele ganske snart ville bli oppklart og ryddet opp.

Så skjedde ikke. Ikke bare ble deres adgang til dokumentasjonen klippet, men de oppdaget at deres datamaskiner ble overvåket.

Her er linken til Dianne Feinstein’s tale til Senatet av 11. mars i år.

Jeg har ikke tenkt å skrive mer om sorgene til Senatets etterretningskomite. Det er fristende å tenke, slik jeg ser mange USAnske kommentatorer åpenbart tenker, at komiteen får som fortjent etter å ha velsignet NSA-overvåking. Jeg registrerer ingen bølger, bare en svak hoderysting, og litt humring over at Senatoren fikk smake egen medisin.

Er det virkelig slik at reflekterte folk i USA har gitt opp? De sover når de burde være på vakt? Det kan nesten se slik ut.

Og denne helgen har jeg forstått litt bedre hvorfor de har gitt opp. Landet de bor i er ikke fullt og helt en rettsstat. I en rettsstat er det ikke rom for operasjoner av den typen CIA og FBI jevnlig har praktisert helt siden deres tilblivelse (jf. bøker skrevet av Anthony Summers, Tim Weiner og Peter Kuznick) og enda praktiserer (jf. f.eks. Senator Dianne Feinstein). I land vi ikke ønsker å sammenligne oss med finnes lignende institusjoner. I Egypt, for eksempel, heter det “hæren”. I Sovjetunionen het det i sin tid KGB. Prisen for å motarbeide slike institusjoner kan bli meget høy.

USA skal riktignok ha honnør for at både CIA og FBI er blitt langt mer subtile enn KGB. De har lært siden “The Ugly American” (roman fra 1958 av William J. Lederer & Eugene Burdick). Det at jeg ustraffet kan skrive det jeg gjør på en åpen nettside er ikke snilt av dem, men smart. (Jeg skal spare resonnementet for det til en annen anledning.)

Nei, de er ikke dumme. Det er ikke vi heller. Det burde vi i alle fall ikke være. Men også vi sover når vi skulle ha vært på vakt. Og med “vi” mener jeg i aller høyeste grad “jeg”. Jeg sover fordi det er så forbannet bekvemt.

Jeg har nettopp i dag lest – ja, faktisk lest “Google Privacy Policy”. I stedet for bare å klikke “accept”, så leste jeg dokumentet. Mens jeg leste, reiste hårene seg på nakken min. La meg si det sånn: Hvis politiet i Norge – når og hvis datalagringsdirektivet trer i kraft – fikk en brøkdel av adgangen til det Google har adgang til, så ville kriminelle i Norge fått meget dårlige kår. Og har du lest Facebook’s privacy policy? Det har ikke jeg fordi jeg ikke bruker Facebook, men jeg har det fra meget godt hold at den er stygg. Jeg har en rekke Android apper som gir rettigheter til hele mitt privatliv og vel så det. Jeg orker knapt lese hva jeg klikker “accept” på, fordi jeg trenger appene. Trenger? La oss heller si at jeg har lyst på dem.

Jeg er ikke villig til å ofre appene, SMS og Skype og begrense meg til kurerpost.

Jeg har hørt dem som hevder at mengden av det som totalt sendes over nett er så kolossalt at intet system kan kjøre fornuftige algoritmer for å filtrere ut potensielt “fiendtlige” budskaper. Det er etter mitt syn sludder. Er du virkelig terrorist, så vil du nok vite å holde deg unna både epost og registrerte mobiltelefoner. Men er du bare en som kan finne på å forsøke å bruke lovlige midler til å forsvare “rettsstaten” for eksempel i USA, så vil søkeordet “feinstein” være nok til sette deg på en “obs-liste”.

Noe av det smarteste USA har gjort er å innføre dynamisk definisjon av ordet terrorist. Dette gjør det mulig for dem å definere enhver som er motstander av deres politikk som terrorist, når det passer dem. Når det passer kan også russere og egyptere gjøre det samme. I alle tre land, bør man holde seg langt unna Google, Facebook og Apper hvis man har barn. Så spørs det da, om det samme gjelder for alle NATO-land.

 

Little pieces in a big puzzle

07.03.2014 /

— I guess I’ve been a bit quiet lately…

— What?

— Oh. Yes, every day. Here, too. And fog. But, no, it’s not the weather. It’s …

— What? … yes, very depressing. Anyway: this guy Mirowski…

— Sixty days? Well, that’s something. Even Mirowski would be impressed, I’m sure.

— Philip.

— No, Philip Mirowski. He’s an economist.

— E-co-no-mist.

— Yes, that’s what I said. No, of course I haven’t started studying…

— Yes, I know it’s raining, but you know, this is what they predicted for our corner of the world.

— I’m not gloating. I’m just saying that it was to be expected. Anyway, this Mirowski…

— Of course I grieve about the demise of …

— Philip. Yes, Philip Mirowski. And just wait till you hear the book’s title.

— Hello?

— Oh, you’re there. The title is: Never Let a Serious Crisis Go to Waste.

— Well? … Isn’t that a rather neat title?

— You don’t? Well let me remind you that you were very cocksure, after the Leman bros triggered an avalanche of disasters for home owners, that politicians and bankers would see the errors of their ways….

— No, I’m not trying to ruin your mood – allow me to point out, there wasn’t much of a mood to ruin – on the contrary. Point is: Mirowski, Philip Mirowski, that is, explains why they haven’t.

—… seen the errors of their ways.

— Well, for one thing, it’s easier to do something about something, if you understand the reason for that something.

— For another? What other? Ah, you’re hoping I’ll tell you something that’ll cheer you up? Well, how about a new word for you, since you’re a linguist – I learnt it from Mirowski.

— Agnotology

— You knew it?

— I’ll be… But I’m sure even a linguist will find plenty of words to learn from Mirowski. More importantly, though, what he writes will strike you as heady stuff – if you manage to get through the first chapter, which I found very arcane.

— Ah, so you’re listening now! Well, all I can say is that as you read, you get the sense that you’re finding pieces to a gigantic puzzle you’ve been staring helplessly at for years. And, mind you, he has a great sense of humour!

— No, I don’t have the solution to anything whatsoever. Of course not. But there are a whole lot of clues in the book as to why things are not getting better – on the whole, I mean – in spite of humanity’s collective knowledge. After all, we know that the Big Bang occurred 13.7 billion years ago, and we how to build practically anything, including (soon) habitats on Mars, but we don’t know how to build sustainable and equitable societies on this planet. But we should know, you know. So there’s a stumbling block somewhere. Right?

— Are you with me?

— Hello?

“Bra”

10.02.2014 /

Da jeg rundet det siste hjørnet ganske nøyaktig klokka 3 om natten, syntes jeg de tre timene jeg hadde kjørt over fjellet, delvis gjennom tette tåkedotter og/eller regn, var verdt synet som møtte meg. Som alltid. Som alltid opplevdes klippen som reiser seg fra lavlandet med en menneskelig bikube på toppen, som et bilde fra en eventyrbok. Nå, i natten, var klippen nesten usynlig, men desto mer eventyrlig, slukt av opphissede, skummende skyer som kokte rundt den.

Jeg så nylig i en bestselgerroman uttrykket «svovelgule skyer». Det dreide seg om en beskrivelse av en by herjet av korrupsjon og ondskap i tiden før borgerkrigen, en tid med fattigdom, byller, stank, tuberkulose, gule øyne som skinner i mørket, rotter, osv., kort sagt alt det de fleste av oss nordmenn vet lite eller ingenting om, fordi vi lever i et velferdssamfunn.

Skyene rundt klippen min kunne faktisk også beskrives som svovelgule (det diabolske er underforstått), enda så mørkt det var. Jeg låste bilen ved bunnen av klippen og gikk opp de forlatte, regnvåte, brosteinsgatene til min celle i bikuben mens jeg tenkte: Går dette landet mot en ny borgerkrig?

Klokken slo fire da jeg låste meg inn. Det var så kaldt og fuktig som i en sarkofage. Men til forskjell fra de av mine naboer som ikke har klart å betale strømregninga (strømprisen har steget med 70 % siden krisen begynte) har jeg strøm. Jeg skrudde på varmen og la meg under en god dyne. Før jeg sovnet, lurte jeg på hvordan mine medpassasjerer på flyet tilbrakte natten.

Hadde jeg ikke visst at det var et Norwegian-fly, hadde jeg trodd jeg reiste med hoffet til en sultan. Jeg så perler på størrelse med fugleegg, sko av krokodilleskinn, kasjmirkåper, og frisyrer så store som Versaille på 1500-tallet. Jeg så blodrøde lepper, snehvite tenner og bølgende hofter. Men dette var ikke sultanens harem, men ressurssterke, ansiktsløftede førtidspensjonister. Min nærmeste nabo, en pen eldre herre, ga velvillig uttrykk for sine synspunkter:

– Det er bare én eneste jøde igjen i Irak og Iran. De andre er blitt utslettet.

– Alle de som bor i Gaza er terrorister! Hver eneste én!

– Jødene eier 90 prosent av (husker ikke hva – jorda?)

– Det er jo jødene som eier landet der nede, ikke palestinerne. Jødene kom først.

– Mesteparten av olja ligger enda i bakken utenfor norskekysten. Tenk for en fremtid vi har foran oss!

Like før jeg sovnet prøvde jeg å huske villaen han studerte på ipaden sin. (Han og kona hadde hver sin.) Det het: «svømmebasseng og fantastisk utsikt». Han viet også mye oppmerksomhet til en diger Chrysler. Er han så rik at han kan kjøpe villa med svømmebasseng og fantastisk utsikt og Chrysler i Norge? Eller var det i dette landet han skulle gjøre det? Men før jeg klarte å plassere bildet geografisk sovnet jeg.

Jeg sov som et barn så lenge jeg trengte. Klokka var derfor halv to på dagen da jeg igjen forlot huset og la merke til hva som har endret seg siden jeg først kom til denne byen. Det forundret meg da at mødrene stimlet sammen foran skoleporten ved skoledagens slutt klokka halv to. De skulle hente barna sine, til tross for at det i denne menneskelige bikuben knapt finnes biler. I dag da jeg passerte skolen, var det nesten bare menn som sto og ventet på barna. Menn! Fedre og brødre. Tider har kommet, tenkte jeg; tider har henrullet, og de dramatiske skyene har skummet rundt klippen min i hele dag. Det har vært sol. Det har vært hagl. Det har vært storm og fredelig regn. Kvinnene jobber med eller uten betaling, mennene henter barna.

«Hvordan går det?» spør jeg i det jeg hilser bekjente på min første ferd gjennom bikuben. De fleste svarer «vi holder ut». Så er det en som sier «bra» og legger til noe jeg ikke oppfatter. «Bra?» spør jeg vantro. Og han hisser seg opp:

– Jeg sier jo bra mellom anførselstegn!

– Ah! Så det går ikke bra?

– Det går nedenom og hjem, sa han og lo så han hikstet. Var han hysterisk?

«Bra mellom anførselstegn» er en henvisning til at statsministeren har påstått at krisen er over. Jeg kan vanskelig forestille meg at landet skulle kunne henfalle til borgerkrig. Denne regjeringen har nemlig klart å samle folket. Absolutt alle jeg snakker med i denne byen er enige om at roten til alt ondt er politikere, uansett parti. Derimot kan jeg levende forestille meg at landet igjen blir et diktatur. Hvis folket ikke har tillit til dem som styrer, uansett parti, er politistat neste trekk fra myndighetenes side. Interessant, ikke sant?

Privatlivets fred

26.01.2014 /

Vi har nylig fått minst to påminnelser om at det som for noen er en ukrenkelig rett, oppleves av andre som en krenkelse av privatlivets fred. Det ene tilfellet var fra Sverige [Dagbladet, 14.12.2013]:

Expressen har den siste uka hatt en rekke oppsiktsvekkende avsløringer som har rystet Sverige. Blant annet avslørte de hvordan svenske toppolitikere i det svenske partiet Sverigedemokraterna (SD) anonymt har skrevet hatmeldinger rettet mot innvandrere.

Her påberoper man seg ikke ytringsfriheten men pressens opplysningsplikt. Pressens opplysningsplikt er ikke hjemlet i grunnloven, men etter min mening er den like viktig som ytringsfriheten. Den er en forutsetning for at et demokrati skal bestå.

Ekspressens journalister har muligens tatt i bruk metoder som strengt tatt ikke er lovlige for å finne ut hvem som sto bak hatmeldingene. De som er blitt avslørt må føle seg avkledd og stygt krenket. Jeg synes jeg hører det: “Om jeg hvisker noe til min kona under dyna, skal jeg måtte risikere at det blir kringkastet?”

Like fullt er det mange som anser avsløringene som viktige og riktige. Hatmeldinger skrevet av Ola og Kari angår muligens ingen annen enn mottakerne og politiet, men at kjente politikere har uspiselige holdninger til en stor andel av velgermassen, angår i aller høyeste grad velgerne.

Det er ikke bare journalister som avslører ting og tang. Som blogger og leser av andres blogger har jeg forstått at det mange definerer som “pressen” – aviser, radio, og TV-kanaler – er underlagt markedslover. De skal først og fremst underholde. De må tjene penger. Aviser kjemper med ryggen til veggen for overhode å overleve, og pelshvaler savner derfor mer informasjon, mindre sensasjon, mindre skum.

Jo mer det kuttes på ressurser til etterforskende journalistikk, jo viktigere blir bloggere og andre ikke-komersielle aktører som er villige til å gjøre en innsats for å finne og formidle opplysninger.

Derfor er jeg bekymret over følgende fra www.frp.no:

Finansdepartementet har nå sendt ut på høring et forslag om at skattyter skal kunne se hvem som søkt på ham eller henne i skattelisten. Forslaget til lovendring skal etter planen fremmes for Stortinget våren 2014, slik at nye regler kan tre i kraft før skattelistene legges ut høsten 2014.

– Man skal varsles litt på samme måte som når noen har gjort en kredittsjekk av deg. Vi antar at mange ved en slik løsning vil vegre seg mot å foreta søk i listen av ren nysgjerrighet, sier Hagesæter.

Hvilken lovhjemlet rett dette tiltaket viser til vet jeg ikke helt, men jeg antar det har noe å gjøre med “privatlivets fred” eller personlighetsvern (strl 390 og flere). Frp har forstått at de må akseptere at “pressen” beholder sin adgang til skattelistene, men “snokere” vil de ha seg frabedt.

Snokere? Personlig er jeg interessert i å vite om folk snyter på skatten, altså om de snyter meg. Jeg vil selvfølgelig også gjerne vite om en som eier en ny Porsche, lever av trygd. Siden jeg betaler min skatt – noe jeg for så vidt gjør med en viss stolthet – mener jeg det er min soleklare rett å kunne sjekke skattelistene til hvem det måtte være. En politiker, for eksempel, ikke minst en Frp-politiker. Dersom jeg oppdager at noen snyter, vil jeg selvfølgelig tipse skatteetaten om det. Jeg skal ikke dermed risikere at vedkommende sender meg trusselbrev fordi han er blitt “varslet” om at jeg, Pelshvalen, har “snoket” om ham.

Hva sa du Hagesæter? … angiversamfunn? Det dreier seg ikke om å avsløre at Ola og Kari dyrket poteter i hagen sin, skjønner du. Det dreier seg om at mange storlakser betaler så godt som ingen skatt i det hele tatt. Misunnelse, sier du? Sludder! Jeg har det jeg trenger. Tre fjerdedeler av dem som bor i dette landet, har det de trenger. Noen av dem har veldig mye mer enn det. Om disse betaler ordentlig skatt, har de ingenting å frykte fra snokerne.

Dersom forslaget til Frp går gjennom, ville følgende kampanje være på sin plass: En hær av “snokere” sjekker skattelistene for hver og en av Fremskrittspartiets kjente politikere. De vil alle få et ras av meldinger om at noen sjekker skatten deres. Og vi andre? Vi får kanskje avslørt en laks eller to.

 

Overkikador

26.01.2014 /

Problemet med grunnloven er ikke at den er gammeldags. Noen mener riktignok at ordene i den bør erstattes med animasjon, slik at innholdet når dem som ikke kan lese riksmål, og noen vil erstatte ordet konge med president – en semantisk finesse – men innholdet er ganske greit. Problemet med Grunnloven er det den har til felles med Bibelen, nemlig at den helst ikke skal endres. Man tukler unødig med “Guds ord”. Selv noe så uskyldig som modernisering av bibeloversettelser skaper angst. Hva Norges juridiske fundament gjelder, så er ikke valg av ordet grunn+lov tilfeldig. Til daglig tenker vi ikke over hvor viktig grunnloven er for hvordan vi oppfatter oss som nasjon og som folk, men om vi skjeler til våre “allierte” på andre siden av Atlanterhavet, ser vi hvor greit det er å ha en sympatisk grunnlov. I USA påberoper man seg rett til å bære våpen i tide og utide og sågar til å plaffe ned “skygger som beveger seg” i hagen under henvisning til “the Constitution”. Bibelen er enda skumlere. Det ser vi når israelske lover under henvisning til at “jødene” er Guds utvalgte folk, gir palestinere status som annenrangs borgere. FNs Menneske­rettighetserklæring fra 1948 er noe mer tidsriktig. Israel har åpenbart ikke fått den med seg: “All human beings are born free and equal in dignity and rights…”

Den gang Grunnloven ble skrevet, var den visjonær. En kan få tårer i øynene av bare å tenke på hvor stort det var å få nedfelt følgende:

Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.

Og hva med denne enkle lille setningen:

Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideikommisser, maa for Eftertiden oprettes.

Jeg tolker denne paragrafen etter eget forgodtbefinnende: Ingen skal ha medfødte privilegier. Nydelig!

§ 100 var derimot problematisk:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Den er blitt endret og har nå følgende ordlyd:

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Jeg synes det er elegant at man i én paragraf har koblet sammen innsynsrett og ytringsfrihet, at man ser det ene og det andre som to sider av samme sak. Men at velstående, utdannede nordmenn skal kunne vise til § 100 for å påberope seg rett til å håne livssynet til hundrevis av millioner lutfattige folk uten rett til utdannelse… det finner jeg veldig problematisk. Det hjelper ikke å ytterlig latterliggjøre de rettsløse med å si at de ikke forstår “satire”. Er det rart de er sinte på oss?

Problemet med Grunnloven – at man ikke skal tukle med den – er også dens styrke.

Jeg tipper at verdens aller rikeste folk allerede er begynt å planlegge fremtidig  flytting til Mars. Når det endelig går opp for norske velgere at jorda, som for lengst er blitt ubeboelig for de fattige, uvitende millionene sør for middelhavet, og for Portugal, Spania og Hellas, før eller siden kommer til å bli det også for oss, da vil pipa få en annen låt her. Sett at grønne ekstremister får danne regjering. De vil muligens kunne innføre forbud mot bruk av bensinbiler på veiene, og de vil prøve å innføre rasjonering av strøm til alle husstander. De vil selvfølgelig øke bevilgninger til grønn forskning og ta i bruk nye løsninger i nord-sør problematikken, men de vil antakelig ikke kunne endre grunnloven. De vil ikke med dekning i loven kunne innføre et grønt diktatur. Det er bare å begynne å spare, folkens, til investering i fremtidens bolig på Mars.

Men det var ikke egentlig Grunnloven jeg skulle skrive om. Det var “privatlivets fred” som ikke er omtalt i den norske, men derimot i den danske Grundloven med ‘d’, § 264. Og det bringer meg til det siste jeg vil påstå om vår Grunnlov: Den er velsignet kort og grei. Bare 112 paragrafer.

 

Wagner og Hilary Mantel

14.12.2013 /

Det finnes steder i verden hvor det fra norsk ståsted hverken er vinter eller sommer. Heller ikke høst eller vår. Det finnes steder i verden hvor alt ser helt annerledes ut, livet og alt det er, hvor ordene rett og ikke minst urett har mening og blir forstått. Det var da jeg gikk langs elva Majaceite at brikkene falt på plass. Wagner altså, og alt sammen. Det er nemlig vanvittig vakkert langs elva.

Jeg var i tvil før jeg tok turen. Det har ikke regnet på mange måneder. Markene er tørre, og luften stinn av tørr jord som virvles opp. Er det ikke best å holde seg i byen? På taket kanskje? Varmt i sola i dag. Deilig.

Jeg forlot motvillig bilen og begynte å gå. Best å få det unnagjort. Men jeg hadde ikke gått mange skrittene før jeg måtte stoppe og snurre meg rundt. Noen skritt til. Stopp. Pust, husk å puste. Jeg gikk baklengs, sidelengs, og forlengst, med sansene flagrende i alle retninger – til de smale nakne poplene, til andre tynnkledde trær i gjennomsiktige, røde slufser, til smaragdgrønne løvkroner prektige som på skapelsens første dag – til vannet – jeg kan enda lukte det kalde, blålige vannet – til det sprø, gyldne løvet… Det var ikke bare fargene, nemlig, og derfor vil jeg slå fast som en uhyrlig utfordring: intet videokamera og ingen maler ville kunne fange det jeg opplevde. Jeg vet bare om to kunstnere som kommer i nærheten av det. Wagner er den ene.

Jeg så nylig et program om ham hvor det ble sagt at han komponerte orgasmer, at han i starten ble slaktet fordi publikum fornemmet erotikken i musikken hans og fant det formastelig og usømmelig. Musikken som illustrerte påstanden var etter mitt skjønn nettopp det påståtte, en orgasme. Det kommentatorene også sa var at man opplevde at musikken fikk grunnen rundt en til å bevege seg Også den påstanden var umiddelbart forståelig for meg, fordi jeg har gått meg vill i snødrev. I snødrev og i Wagners musikk bølger grunnen rundt en slik at en snapper etter pusten og hyperventilerer, mens en uforutsigbart blir tatt fra den ene grunntonen til den andre, fra den ene stemningen til den andre. Med beina trygt plantet på jorda, reiser en på et øyeblikk gjennom flere perspektiver, og mens en enda gråter en skvett, kan en sette i en hjertelig latter.

Landskapet jeg hadde rundt meg var så sammensatt at det er umulig å vite hva det var som var dets motiv. Det var til og med mennesker i det og et par okser med umåtelige horn. Jeg tror kanskje essensen i min opplevelse var at jeg tok inn alle inntrykkene på en gang i stedet for å sile dem slik jeg pleier og forholde meg til dem én etter én. Og da vet jeg hvem det er som har lært meg å gjøre det, å ta inn alt på en gang:

Hilary Mantel. Ja, det er en kvinne som har skrevet den beste romanen jeg noensinne har lest.

Ok, estetiske, kunstneriske – hva vi enn vil kalle det – opplevelser er subjektive, så jeg skal moderere meg: Det dreier seg om den romanen jeg i øyeblikket synes er best av alle dem jeg har lest i hele mitt liv.

Hun skriver om et historisk tema som i utgangspunktet interesserte meg katten, på en måte som gjør at jeg gir meg forfatteren i vold. Jeg kjenner at jeg er villig til å sette meg ned og lytte nesten uansett hva hun har å si. Hennes teknikk er etter min mening uovertruffen, fenomenal, som Wagners. Hennes visdom er åpenbart langt større en hans. (En kan spørre seg om en utrert rasist – dessuten en storsvindler – kan sies å ha hatt visdom i det hele tatt.)

Wagner er absolutt ikke noen yndlingskomponist, men en ny og spennende oppdagelse. Jeg skjønner at han virkelig var stor. Jeg skjønner fortsatt hvorfor jeg ikke likte ham og enda ikke liker ham uforbeholdent; for ikke å snakke om at jeg skjønner dem som ikke kan fordra ham. Men han er enorm.

I likhet med Wagner bruker Hilary Mantel et kolossalt orkester og store men også små gester. Jeg tror egentlig at det en kan si om Hilary Mantel, er at hun bruker alle tilgjengelige gester, lovlige som ulovlige knep, simple og subtile triks, pluss en høy prosent av alle registrerte engelsk ord. Jeg har i det hele tatt vanskelig for å forstå hvordan Hilary Mantel kan være bare én person, ikke et helt batteri av historikere og litteraturforskere.

Mot min vilje blir jeg interessert i fortelleren Cromwell og i det han forteller, men fremfor alt blir jeg fascinert av hvordan forfatteren klarer å favne noe så stort som en epoke. Hun gir sine historiske personer moderne tale og moderne tanker. Men hun kler dem tidsriktig og minutiøst uten å trette meg, møblerer deres hjem med stor innsikt uten at jeg merker det, og passer på å ha ryggdekning for flest mulig av deres handlinger. Hun har kanskje ikke dekning for at de er humoristiske, men hvem kan laste henne for at en biskop eller skriver trekker på smilebåndet sammen med leseren. Hadde det vært bedre om de aldri smilte? Ville det ha vært mer historisk riktig? Helheten er uansett større enn detaljene som hver for seg er lysende. Det er mosaikk, hvor hver bit er et lite kunstverk. Og aldri vet en hvilken toneart verket går i, fordi det skifter slik landskapet skifter rundt bilen som møysommelig tar seg gjennom snødrevet, slik humøret skifter hos en konfirmant. Det eneste som ikke skifter, er min iver etter å forenes med boka på slutten av hver dag. Jeg leser noen sider, skrur av lyset, sover og våkner med de sistleste sidene avleiret i meg, ikke handlingen i dem, men noe annet.

Handlingen er nemlig underordnet. Noen blir kronet, andre blir brent på bål. Folk dør av pest, investerer i nye skip eller gifter seg, men noe er uforanderlig, nemlig floden av skjebner som renner forbi deg, til også du selv fra den ene dagen til den andre er del av det som renner mot horisonten. Og alt dette presenteres med respekt, som noe vakkert og ikke nødvendigvis trist. Det er bare sånn.

I disse juletider: «Tider skal komme, tider skal henrulle; slekt skal følge slekters gang.»

Lancelot-syn

30.11.2013 /

Nei, du behøver ikke slå det opp, for det har jeg allerede gjort. Jeg gjorde det for å være sikker på at begrepet ikke er tatt av en annen, på samme måte som e-postnavn tas i yahoo- eller hotmailsystemet. (En skal ha mye fantasi og tålmodighet for å klare å lage en hotmailadresse på mindre enn ni tegn som ikke inneholder eller sågar består av siffer.)

Ordet lancelot-syn kom til meg da jeg spiste frokost i dag og hørte en beveget NRK-korrespondent fortelle om 18. gang han var på Bob Dylan konsert. Han nevnte en annen konsert han husket, da tilskuere hadde kastet tomater fordi Bob Dylan hadde gått over til elgitar. Han “svek” ikke bare den akustiske gitaren, men selve kjernen av det han sto for i manges øyne, nemlig et krav om en mer rettferdig verden (“The Times they are a Changing”).

Det er andre gang på en uke at jeg forundrer meg over voksne, nøkterne menn som blir beveget ved gravsteinen til en moderne legende. Den 22. november var det 30 år siden Kennedy-drapet, og fjernsynskanalene tutet oss ørene fulle med Kennedy-taler og Kennedy-filmer, som alle hadde det til felles at de fremstilte ham som helt på den ene eller den andre måten. Voksne menn “som burde vite bedre”, tenkte jeg, slukte fremstillingen av den vakre, den edle, den begavede mannen som måtte dø fordi han trodde på og arbeidet for en bedre verden. Jeg protesterte indignert: “Har du glemt Vietnam og alt det der med “the commies” i vår egen bakgård? Men motparten var liksom ikke til stede. Han smilte så vidt som om han lyttet til fremtidige generasjoners stemmer – global harmoni – som om han så Kennedy løfte sine hender i velsignelse over menneskeheten.

Dette er det jeg kaller lancelot-syn. Lancelot var en elskelig helt fordi han, som Kennedy, var feilbarlig. Man elsker dem ikke så mye til tross for deres feil, men på grunn av dem. De kunne nesten vært oss, dermed kunne vi nesten vært dem, i hvert fall en sen kveld over en cognac. Mange trenger ikke en gang cognac for å se en Lancelot i en Kennedy eller en Che Guevara, og mange, om ikke her i Norge, er villige til å legge fra seg det de holder på med for å følge en Lancelot i kamp.

Da heter det persondyrking, et negativt ladet ord som gjerne tas i bruk når store menneskemasser er villige til å ofre livet for noe som er større enn dem selv. Dette uttrykket er ikke aktuelt når dyktige generaler sender tusenere i døden for å forsvare eller utvide landegrenser. Om det er mulig brukes det imidlertid når “fienden” er nød og ufrihet. Kun i sjeldne tilfeller fører “persondyrking” til seier. Det er når vi i vesten ikke på noen måte kan forutse, når vi begynner å ta i bruk ordet for å karakterisere en konflikt, at “massenes kamp” mot overmakten vil nytte. Et eksempel på dette er da Ho Chi Minhs folk vant Vietnamkrigen.

Ingen liker persondyrking. Det lukter stramt av selve begrepet. Men dessverre må jeg her lire av meg tre små men likevel tunge setninger: Den som intet har, vil intet få om han/hun ikke satser seg selv. Den som intet har, er ingenting alene. En hær uten leder er lik kaos. Tre barnaktig enkle aforismer, ja, og det er god grunn til å være på vakt mot det enkle, som jo kan være en forenkling. Jeg tar kanskje feil, men tar jeg ikke feil, så bør man ikke glemme mine tre små aforismer.

Jeg vil tilbake til det jeg ser og hører i min egen stue: to voksne, nøkterne menn som blir beveget av hver sin Lancelot. For begge representerer helten en bedre verden. Jeg står og vurderer dem litt nedlatende, til jeg kommer på at jeg ikke er det spor – jeg gjentar, det spor – bedre! Selv har jeg jo sett Hugo Chavez. Han var og er min Lancelot (jeg har skrevet om ham her tidligere). Man spådde at han kom til å bli en diktator; kanskje var det da et hell at han døde før han kom så langt. De to mennene med lancelot-syn som jeg nettopp har gjort narr av, gjorde narr av slike som meg, av folk som ble så blendet av Chavez sin karisma (slik de hånlig formulerte det) at vi overså tall om den økonomiske situasjonen i Venezuela.

Ikke nok med det: Jeg husker godt hvor jeg var noen minutter etter at Kennedy døde. Jeg var nemlig i New York da. Jeg husker det som i går. Jeg husker også hvor ulykkelig jeg ble da jeg som voksen forsto hvor mye galt min helt Kennedy hadde gjort. Kanskje det virkelig er på tide å nyansere litt om Kennedy. For det er jo sant at talene hans vekket håp og nørte opp under viktige verdier, slik Obamas taler til å begynne med ga oss håp. Obamas tale i Kairo fikk selv de mest garvede utenrikskorrespondentene til å snakke over seg av iver og begeistring.

La meg ta en annen Lancelot: Nelson Mandela. Jeg har aldri hørt noen trekke i tvil hans betydning ikke bare for Sør-Afrika, men for hele menneskeheten. Fordi det han gjorde, nyttet, og fordi vi opplever det som uomtvistelig at det nyttet, bidro han noe til de fleste av oss.

Er det latterlig? Er det urealistisk, svermerisk, sentimentalt … ikke bare å ønske en mer rettferdig fremtid, men å ha håp om det? Og om vi så mener å se at her er det noen som kan ta rotta på fandenskap? Hva så? Det finnes ikke lenger drager her i verden, så kanskje det en gang har vært noen som har tatt rotta på dem.

Men en liten advarsel fra helsemyndighetene: Lancelot-syn kan føre til blindhet og bør derfor jevnlig følges opp.

Korrupsjonens ansikt

28.11.2013 /

Skrevet av JUAN JOSÉ MILLÁS
el País, 17. nov. 2013
Oversatt av Pelshvalen
Luis Roldán, el rostro de la corrupción: “Y sí, delinquí”

Her har jeg Luis Roldán foran meg: et ødelagt tidligere regjeringsmedlem, en ødelagt tidligere sjef for Guardia Civil, en ødelagt tidligere nesten innenriksminister, en ødelagt tidligere sosialist, en ødelagt fyr, med andre ord. Gammel og ødelagt. Sytti ødelagte år. Her har jeg ham, ødelagt, 20 år etter det som skulle bli begynnelsen på slutten for ham. Han ble født, vokste opp, formerte seg og ble rik uten å slutte å gå i oppløsning. Korrupsjonen selv. Her har jeg en ødelagt epokes metafor: Demokratiet forsvarte seg i kloakken, hvor den nye tidens friske vind pisket opp skittent skum av statens forbrytelser, statens ulovlige frihetsberøvelser, dets misbruk av offentlige midler og dets kriminelle finanstransaksjoner på rekke og rad – frittvoksende ugress. Her har jeg en ødelagt tidligere skurk, en ødelagt statsmann. Her har jeg den første sivile embetsmann som noensinne fikk lede Guardia Civil. To ødelagte ekteskap har han bak seg, ødelagt helse og en miserabel biografi. Stig på. Bruk øynene. Se og lær.

— De har visst vært en forbryter?

— Det er åpenbart; jeg ble dømt for en del forbrytelser. Jo, jeg har forbrutt meg.

— Hvilke forbrytelser?

— Hovedsakelig økonomiske forbrytelser. Misbruk av offentlige midler, underslag fra øremerkede statlige midler, bestikkelser – når jeg mottok betaling fra viktige entreprenører for oppdrag utført på Guardia Civils eiendomer. Fem skatteforbrytelser, en for mislighet. For svindel av finansdepartementet, for bedrageri og for dokumentfalsk.

— Pressen skrev at De klarte å raske til Dem litt penger fra Guardia Civils skole for hjemløse barn.

— Det er løgn. Dette ble etterforsket, og de opprettet sak, men det ble bevist at det ikke manglet penger og at jeg ikke hadde noe å gjøre med driften av skolen.

— Hvor mange år ble De dømt til å sone?

— 31

— Og hvor mange sonet De?

— Strafferetten setter visse grenser for soning. I mitt tilfelle var det 20 år, hvorav jeg tjente inn fem med studier og arbeid.

— Hva slags arbeid?

— Rengjøring av området til de innsatte og de ansattes kontorer.

— Hva slags studier?

— Samfunnsfag og forvaltning. (Jeg gjennomførte ikke studiene.) Det gjensto da 15 år som jeg måtte sone i sin helhet. Det var ingen kjære mor, ingen prøveløslatelse – som man pleier å innvilge for to-tredeler eller tre-fjerdedeler av dommen. Jeg sonet 10 år i lukket fengsel, i Brieva, i isolat. Jeg ble behandlet med FIES, dvs. med særskilte sikkerhetstiltak.

— Hvordan var stedet hvor De var innesperret?

– Det var som en liten sal med midtgang. På høyre side var det fem celler, hvorav fire var lukket og tomme. På venstre side var det et slags kjøkken, i tilfelle alle cellene var besatt. I bunnen var det en spisesal og noen dusjer. Det var dessuten utgang til en innelukket gårdsplass på 30×10 meter. Den var av cement og delvis dekket.

— Beskriv den daglige rutinen.

– Jeg sto opp, dusjet, vasket alt, skurte gulvet og satte meg til å lese. Jeg hadde en liten TV, men brukte den ikke mye. Hovedsakelig leste jeg og skrev.

— Hva skrev De?

— Jeg skrev om det jeg leste.

— Og hva leste De?

— Nietzsche, Kafka, Hanna Arendt, alle skuespillene til Sartre, Derrida, Jean Améry…

Dessuten leste jeg alt jeg kom over om folk som hadde måttet gjennomgå langvarig frihetsberøvelse. Hva skal jeg si? … Eugen Ginzburg , Mandelstam, Larina-Buxarina (kona til Buxarin), Margaret Bauer Newman. Jeg oppdaget Walter Benjamin, og jeg leste mye i bibelen, særlig salmene.

— Fengselet forvandlet Dem til leser?

— Nei, min mor leste mye, og helt fra jeg var liten nedfelte hun denne vanen i meg. Fengselet bidro; jeg søkte tilflukt i bøkene.

— Og dette var livet Deres i 10 år?

— Ja.

— Hadde De daglig omgang med noen?

— Jeg så de som var på vakt og fram til år 2000 (han ble fengslet i 1995) også polititjenestemennene som holdt vakt over meg. Først var de to og siden var det én.

— Var De farlig?

— Jeg tror de var mer opptatt av min sikkerhet enn av andres.

— Leste De Bibelen som en litterær eller religiøs tekst?

— Også som en religiøs tekst.

Roldan reiser seg og forlater rommet. Så kommer han tilbake med en liten bibel.

— Det var denne, sier han.

Boka er full av lapper, nesten like mange lapper som sider. I margene er det håndskrevne notater og detaljerte skisser. Dette er arbeidet til en som har flere timer å fylle enn arbeid å fylle dem med.

Dette Intervjuet finner sted i enden av en smal gang som i sin tid var soverommet til Luis Roldán. Med andre ord befinner vi oss i huset hvor han bodde som barn. Han vendte tilbake dit da han ble løslatt og deler det nå med to enorme katter og hustru nummer tre, Natasha. Kattene var de første levende vesenene som holdt ham med selskap etter løslatelsen. Natasha er en russisk kvinne han ble kjent med over Internet og som han giftet seg med. Hun snakker flytende spansk, som hun studerte. Etter Perestroika flyttet hun til Spania for å bruke det hun hadde lært. Hun er lidenskapelig interessert i spansk kultur, ikke minst litteraturen. Hun kjenner klassikerne og har lest nesten alle de moderne forfatterne. Hun er en 58 år gammel pensjonert ingeniør.

Den som sitter vis a vis meg, Luis Roldan, er en gammel syttiåring, som med 10 eller 15 minutters mellomrom avbryter samtalen for å gå på do (“prostata”, sier han). Han tar medisiner for prostataen, for åndedrettet, for blodtrykket, for artrose, for psoriasis, for angst. Dessuten plages han av trykk bak øynene (“uveitis repetitiva” i venstre øye, sier han), noe som krever spesialisttilsyn.

— Hva er årsaken til alt dette?

— Dette er konsekvensene av isolasjonen. Det var i fengselet jeg først fikk symptomene på respiratorisk allergi, hudinflammasjoner, gastritt… forverret syn fordi jeg ikke fikk se avstander, artritt… Jeg fikk psykiatriske problemer og akutt depresjon. Jeg brukte enorme doser Valium, Prozac, Myolastan, Orfidal, Transilium, Stylnox, Lorazepan…

Når man kommer inn i huset, ser man over radiatoren i gangen et bilde av den tidligere sjefen for Guardia Civil som hilser på kongen. Nederst er det en hilsen: “Til Luis Roldán med varme hilsner”. Det er andre bilder der i samme stil, med kongen, selvfølgelig og med Felipe Gonzáles [tidligere president], blant andre, alle med håndskrevet hilsen. Dette gir inntrykk av at Roldán aldri sluttet å være en del av systemet. Huset – seksti eller sytti kvadratmeter, på fire ørsmå rom i tillegg til bad og kjøkken – er nesten overdrevent rent og ryddig, som om det var under oppsyn av en obsessiv fengselsdirektør. Det er fattigdom i luften, som hos en middelklassefamilie det har gått riktig nedoverbakke med. I gangene og i alle rommene er det bøker, alle omhyggelig rangert, som soldater på oppstilling under eksersis.|

Luis Roldán bor i Zaragossa, og skjebnen ville det slik at her bor også Guardia Civils general Rodríguez Galindo, som i år 2000 ble dømt til 71 års fengsel for frihetsberøvelse og drap, og dessuten også sosialisten Juan Alberto de Belloch, han som var justis- og innenriksminister da Roldán ble pågrepet (mot betaling) på flyplassen i Bangkok.

Det er 20 år siden pressen først fikk nyss om at sjefen for Guardia Civil hadde beriket seg på ulovlig vis. Han skulle nettopp utnevnes som innenriksminister av Felipe González. Noen måneder senere hørte vi om flukten, og så var legenden i gang om flyktningen som snart var i Søramerika, snart i Angola eller Sørafrika. Siden besteforeldrene hans hadde endt sine liv i Venezuela, sendte myndighetene spesielt betrodde polititjenestemenn dit, rustet med penger og med beskjed om å finne ham levende eller død. Det fikk flyktningen først høre mange år senere fra medlemmer av statsapparatet i Venezuela. I virkeligheten var Roldan like i nærheten, i Paris, hvor han ble beskyttet av Prancisco Paesa, en spansk statlig agent som dessuten drev med ulovlig våpenhandel (dette var bare ett av perlene i en CV som formelig trygler om å bli til roman eller fremlagt i retten).

Av Roldáns ti måneder i Paris tilbrakte han de første seks i en leilighet i 20. etasje i en skyskraper. Derfra kunne man se, sier han, antennen til Paris-France. Siden han av sikkerhetsgrunner ikke kunne forlate leiligheten, dukket det én gang i uka opp en av spionens ansatte, “svensken”, som brakte ham alt han måtte trenge og tok med seg en handleliste for den følgende uken. Ved en anledning la Roldan en bunke med bøker i dørsprekken – han hadde ikke nøkler – og begynte å gå ned trappen. Han tenkte å ta en tur rundt blokken, men da han kom til 16.etasje fikk han et panikkanfall og skyndte seg tilbake. Etter 6 måneder flyttet våpensmugleren ham av sikkerhetsgrunner til en annen leilighet, hvor han nøt litt større bevegelsesfrihet etter å ha krevd et nøkkelsett. Her dreier det seg om frihet til å ta seg en rask kaffe i baren på hjørnet, mens han holder øye med hva som foregår bak ham, for så å vende tilbake til skjulestedet med hjertet i halsen.

Etter ti måneders isolasjon, anbefalte Paesa ham å “forsvinne”. Å forsvinne betød for hans vedkommende at man skulle tro han var død. Vi kan ta deg til Laos eller Cambodia, sa våpensmugleren, og der kan du slå deg ned. Jo, og så må du glemme kona di, barna dine og alt det der. Om det er mulig, organiserer vi en død for deg, og kroppen din vil bli funnet et eller annet sted. I mellomtiden befinner du deg i et eller annet land med argentinsk pass. Ingen kommer til å plage deg, og ingen vil yppe seg mot deg. Jeg kan sende deg penger hver måned – 10, 12 eller 15 tusen dollar – det du måtte trenge, og du finner deg en liten kinesisk dame som ordner klærne for deg, ja, og så kroppen.

Roldan takket nei.

Alternativet til å forsvinne var å dra til et land hvor han bare kunne utleveres for forbrytelser med en strafferamme på fire eller fem år. Av dem ville han med litt hell bare sone to. Det var med det utgangspunktet arrestasjonsfarsen ble utspilt. I realiteten dreide det seg jo om en overlevering, om ikke rett og slett en handel. For dette forsynte Paesa seg med 300 millioner med pesetas fra Belloch fondet. Allerede på flyet tilbake til Spania begynte den tidligere sjefen for Guardia Civil å ane at han var blitt lurt. Mistanken ble til sikkerhet da dommeren leste opp tiltalepunktene som han senere ville bli dømt for.

Journalister som har fulgt saken hevder bestemt at Roldán enda har EUR 10 millioner gjemt bort et eller annet sted i utlandet. Roldán påstår at Paesa tok alt. Det som er sikkert er at selv om han har pengene, vil kan ikke kunne kjøpe så mye som en sardin med dem.

— Er De troende? spør vi etter å ha lukket Bibelen og lagt den tilbake.

— Jeg var agnostiker en stund, men jeg er blitt litt, eh… Jeg tror på Gud, men ikke på alt som følger med. Jeg går ikke ikke kirken eller til messe, hvis det er det som menes.

– Hva fikk De av besøk i fengsel?

— Førti minutter hver helg, 20 på lørdag og 20 på søndag. Det var faste tider. En gang i måneden fikk jeg motta besøk uten at det var vakt til stede. Siden jeg var skilt fra kona, og moren min var for gammel til å reise, hadde jeg liten glede av dette privilegiet.

— Og de siste fem årene?

— Dem sonet jeg i Zaragoza. Jeg dro hver kveld til “senteret for sosial reintegrering”, hvor jeg sov. Jeg fikk gå på jobb om dagen, men kl. 21, måtte jeg være tilbake. Helt på slutten lot de meg sove hjemme fredag og lørdag. Slik fortsatte det helt til 19. mars 2010, da jeg hadde ferdigsonet straffen.

— Angrer De at De begikk forbrytelsene?

— Absolutt, absolutt, absolutt. Jeg kan ikke fatte hvordan jeg kunne finne på å bryte med min egen verdensforståelse. Dette sier jeg ikke bare. Jeg virkelig mener det. Bortsett fra de moralske problemstillingene så ødela jeg mitt eget liv og livet til min familie. Sånn er det bare. Man kunne kanskje innvende at jeg følte jeg ble presset til det, men skyldens kjerne ligger hos meg.

— De har fått svi for det?

— Ja, jeg har fått svi som ingen annen, på alle måter. Dag for dag, under et meget hardt fengselsregime, uten noen av de sedvanlige fengselsgodene som andre fikk nyte godt av.

— Hvem var det som ikke fikk svi?

— Det koster meg en del å nevne navn; jeg ønsker ingen noe ondt. Jeg sier bare at jeg ble forskjellsbehandlet.

— Når De ser tilbake, tror De at De ble brukt som syndebukk?

— Om jeg ble brukt som syndebukk, så betyr ikke det at jeg ikke gjorde alt jeg gjorde. Når det er sagt så er det også klar at jeg var en ping-pongball mellom de konservative og sosialistene; for de konservative fordi det passet dem utmerket å håne sosialistene; for sosialistene fordi det var beleilig for dem å samle alt det gale i en person.

— Var De klar over at De var i ferd med å bli korrumpert da det skjedde?

— Man tenker ikke. Dette er en del av landskapet. En gjør det man gjør.

— Når var første gang De mottok en bonusutbetaling i svarte penger fra offentlige midler.

— Det var i 1983, da jeg var regjeringsmedlem i Navarra. Seks millioner pesetas.

— Var det vanlig praksis?

— Ja, det var vanlig praksis.

— Det rådde altså dengang generell korrupsjon.

— Jeg anså denne bonusutbetalingen som normal.

— De syntes det var normalt å få svarte penger fra statskassen?

— På den tiden var det vanlig praksis.

— Hvem andre fikk?

— Politisjefene fikk 500.000 pesetas hver til fri avbenyttelse.

— Hvem andre?

— Det jeg vet, er at sysselmannen i Madrid, i Barcelona og de tre sysselmennene i Baskerland fikk betalt. Dette vet jeg fordi de har fortalt meg det. Det ble ikke bevist, men det ville være absurd om man skulle betale meg men ikke andre.

— Hvem betalte?

— I starten var det den nasjonale sikkerhetssjefen, Rafael Vera. Senere var det Julián Sancristóbal.

— Hvor mye beløp det seg til i Deres tilfelle?

— Syvogtyve millioner pesetas.

— Senere, da De var blitt sjef for Guardia Civil begynte De å motta penger mot å sette ut entreprenørjobber på Guardia Civils område. Kan De huske hvor mye penger De fikk totalt for det.

— Nei. Ifølge dommen ble det bevist at summen av kommisjonene var rundt syvhundre millioner pesetas. Summen økte til det dobbelte på grunn av devalueringen av spanske penger fordi beløpet var blitt investert i utenlandsk mynt i Sveits. Det var fire devalueringer bare i løpet av ett år.

— Hva ble det av alle disse pengene, rent bortsett fra alle eiendommene som De etterhvert anskaffet Dem?

— Alle eiendommene ble inndratt, noen av banker, og andre ble solgt på det åpne markedet. Bankontiene ble også inndratt.

— Hvor mye klarte De til slutt å berge unna.?

— Rundt ti millioner euro.

— Hvordan?

— Jeg utstedte fullmakt til en sveitsisk advokat, og han overførte pengene til ulike konti etter Paesas angivelser.

— Fra da av ble altså alle pengene Deres kontrollert av Francisco Paesas?

— Av ham eller hans representanter.

— De var altså fullkomment avhengig av Paesa.

— I enhver henseende.

— Og han tok på seg utgiftene ved flukten Deres.

— Ja.

— Han betalte aldri noe tilbake?

— Aldri.

— De eier ikke en cent i eller utenfor Spania?

— Ikke en eneste.

— Hva lever De av?

— Hovedsakelig av pensjonen min – EUR 774, det er det jeg har til gode for årene jeg betalte til pensjonskassen. Og av hjelpen jeg av og til får fra mine barn. Jeg har nylig solgt et serveringssett av sølv som De kan ha sett her tidligere.

— Hvordan klarte De å redde dette huset?

— Huset tilhørte mine foreldre, men siden jeg var enebarn, så overførte de det til meg. Da man inndro alle mine eiendeler, tok de også huset og annonserte det til salgs. Det var i 2001. Moren min kjøpte det og overførte det til mine to små barn. Det er deres hus.

— Når det gjelder den skitne krigen mot ETA: “Hadde De noe å gjøre med de mest kjente sakene?

— Jeg ble stevnet som siktet i sakene til Lasa og Zabal. Jeg avga forklaring og det var det.

— Da De var regjeringsmedlem i Navarra var kampen mot terroristene på sitt hardeste. ETA sto bak mange attentater og GAL kom inn i bildet. Dette vedrørte Dem ikke like direkte som da De satt i ledelsen for Guardia Civil, men De må ha vært meget godt informert. Hvordan ble de arresterte behandlet? Ble de systematisk torturert, slik man kunne få inntrykk av fra sakene til Lasa og Zabala?

— I Navarra var det anmeldelser og pågripelser pga tortur. I ETA-manualen forklarte man hvordan man skulle anmelde i alle pågripelsessaker. På den andre siden finnes det dommer som bekrefter tortur. Men ærlig talt, la oss ikke dupere oss selv. En må forstå at dersom man pågriper en herre som har drept 23 personer, for så å avhøre ham, og han innrømmer skyld, hva er det som har fått ham til å innrømme skyld? Det har vært slag og fysisk press som ikke etterlater spor, men som man kan forestille seg. Psykisk press også. Er det noen som tror at de kommer med innrømmelser uten å bli presset til det?

— Betyr det at De rettferdiggjør tortur?

— Hvor mange liv har man reddet ved hjelp av innrømmelser fra fanger som er blitt torturert? Jeg snakker helt konkret om liv. Jeg kjenner noen: dommere, militære, statsadvokater…

— Ja til tortur?

— Rent abstrakt fra et akademisk ståsted, så ville jeg si nei, men for en forklaring som kan redde livet til noen, så ville jeg si ja.

— Vi snakker om en tid preget av generell korrupsjon, utallige tilfeller av økonomisk kriminalitet som også omfattet kidnapping og andre forbrytelser. Enkelte domfelte hadde meget høye stillinger i statsapparatet. Tror De at President Felipe González ikke hadde noe med dette å gjøre?

— Det er umulig.

— Korrupsjonen sitter i selve systemet?

— Korrupsjonen satt og sitter i selve systemet.

Roldán reiser seg enda en gang for å gå på do (prostata, påstår han). Han har på seg en meget slitt, lilla strikket genser, og han subber i gamle tøfler som han skaffet seg i Russland. Mens vi snakker om tortur fikler han uopphørlig med et papirlommetørkle. Når den mer eller mindre er gått i oppløsning fisker han fram en Kleenex-pakke fra lommen og begynner å ødelegge et nytt lommetørkle.

— Hvor lenge har De hatt den vanen?

— Hvilken?

— Å ødelegge papirlommetørklær.

— Vet ikke. Siden bestandig.

— Og han forsetter å tvinne lommetørkleet rundt fingrene som om det var en rosenkrans.

— Hva slags liv lever De og deres kone i Zaragoza?

— Jeg står opp og vasker meg. Vi går ut for å handle mat. Før vi spiser middag går vi en tur rundt i byen eller på en utstilling. Om kvelden hvis været er bra, går vi enda en tur eller besøker en kulturbegivenhet. På onsdager går vi på kino. Og begge leser vi mye. Akkurat nå leser jeg en lite kjent bok av Boris Pasternak. Jeg er opptatt av sjeldne russiske forfattere for tiden.

— Kan man virkelig leve av Deres pensjon?

— Det ville overraske Dem hvor lite man trenger for å leve.

— Hva venter De av livet?

— Jeg er i ferd med å tømme de siste restene; jeg overlever meg selv. I ti år hadde jeg som eneste selskap et stort intet. Nå føler jeg meg svært godt ivaretatt av min kone og familie og i godt selskap. Jeg avventer slutten uten uro.

Bokomtale

01.11.2013 /

Noen har skrevet en bok om noen som i beste fall har vært stakkarslig og uansvarlig, i verste fall medansvarlig i at en liten gutt vokste opp til å bli en av tidenes mest kaldblodige forbrytere.

Pressen spretter sjampanjekorker, åtseletere av alle slag stiller til fest, og vi kan jo regne med at boka vil selge godt. Ikke det at folk i dag, i motsetning til før, i Norge i motsetning til andre steder, er spesielt tilbøyelige til å være kikkere. Også våre forfedre (apene) kikket, så dette har vi antakelig alltid gjort. Det er ingen grunn til å spille hellig.

Var det eller var det ikke etisk å trykke boka? Er det eller er det ikke etisk å gi den så stor pressedekning? Var det eller var det ikke uetisk å være en dårlig mor for Anders Behring Breivik?

Jeg lurer i ramme alvor på hvor mye dårlige mødre koster samfunnet i form av for eksempel kriminelle, dysfunksjonelle eller depressive samfunnsborgere. Kan man rett og slett definere dem som potensielle samfunnstrusler? Burde NSA overvåke dem på linje med muslimer i jakten på mulige terrorister?

Rasende sønner og døtre som forlater barndomshjemmet så snart de får lov, eller kanskje før, med sinnet forgiftet av hat til sine mødre og/eller fedre, vil bære kimen til ulykke i seg resten av livet. Det er ganske mange som i en alder av 15 år, 16 år, 18 år … under alle omstendigheter for unge til å stå helt alene i verden, sprenger rammen. Det kommer til å skje mye rart med dem, selv om flertallet tross alt vil komme seg gjennom livet på et vis. Et par selvmordsforsøk, kanskje, litt spiseforstyrrelser, kanskje, noen år på sengen med depresjon, kanskje?

Og bitterheten! Alle svakhetene og sorgen de bærer med seg livet ut, uansett hvor tøffe og begavede de er … Hvordan er det forresten med forfatteren av boken så mange av dens fremtidige lesere kaster egg på? Kan det hende at hun kjente igjen noe av det hun skrev om fra sitt eget liv? Hadde hun kanskje et helt personlig (i motsetning til spekulativt) motiv for å føle såpass mye dragning til temaet, at det måtte bli bok av det? Jeg påstår det ikke, jeg bare nevner det som en mulighet fordi man later til å ha tatt for gitt at hennes motiver var usle.

I mange tilfeller er foreldrene uskyldige i barnas ulykke. I enda flere tilfeller har de selv vært offer, uten nødvendigvis å vite det. Uansett burde de i de fleste tilfellene i lang tid ha gjort noe helt annet enn det de faktisk har gjort. Burde ikke det være tema?

Skal vi kriminalisere dem som gjør alvorlige feil i barneoppdragelsen? Da er det ikke mange av oss foreldre som vil unnslippe i alle fall noe juling. Dessuten er straff overhode ikke fruktbart her. Det å se ungen sin ha det vondt er mer enn straff nok for de fleste.

Jeg skriver dette ikke så mye for å forsvare en forfatter som muligens – men om dette vet jeg jo absolutt ingenting! – ønsket å gjøre et scoop. (Jeg blir forbannet hver gang jeg ser et TV-kamera dvele over et hulkende ansikt fordi jeg sterkt tviler på at den som avbildes ønsker å bli fremvist for millioner i oppløst tilstand. Ynkelighet er ikke vakkert, og det mest humane er å la være å vise det.)

Jeg skriver dette fordi omsorgssvikt kan ha fatale konsekvenser, og da må det vel være lov til å sette det på dagsorden? Jo, vi setter det i blant på dagsorden, men da oftest som kritikk av barnevernet. Det er lov å skjelle ut pressen, lærere, barnevernet og ikke minst politikere. Det er faktisk lov å nærmest lynsje politikere.

Men foreldre? Er de ansvarsfri?

 

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑