Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Page 31 of 41

Muren og elefantene

22.11.2014 /

Vi feirer i disse dager murens fall. Benket foran TV lytter vi rørt til folk som klarte å komme seg over eller under den og gleder oss med dem som så den falle, og det er ikke bare én men flere elefanter blant oss i rommet.border-fence

Ingen nevner vår tids murer, for eks, den i Ceuta  og den langs USAs sørlige grense.

BBC skrev allerede den 29/9 at så langt i år hadde offisielt 3072 mennesker mistet livet i forsøk på å krysse Middelhavet. (Middelhavet fungerer jo som en mur.) De skriver videre at kilden deres anslår at det reelle tallet er tre ganger høyere.

Sør for murene lever man farlig, i den grad man lever. I Guatemala, Honduras og Mexico var det i 2012 henholdsvis 6025, 7172 og 26037 drap. Dette er vel og merke de offisielle tallene. (United Nations Office on Drugs and Crime).

Statistikk viser et klart samsvar mellom fattigdom og vold. Mer enn det: Det later til å være klart dokumentert at fattigdom der det er store forskjeller mellom fattig og rik (som dem vi ser i Mellomamerika) regelrett avler vold. (Det er mye dokumentasjon for dette, noe av det så faglig at det nesten er uleselig, f.eks. fra World Bank. Denne avisartikkelen sier vel ganske kort noe av det samme, mens Oxfam har nettopp utgitt en viktig rapport viet til emnet.

Ja, det later til å være generell enighet om dette, men inntektsforskjellene bare øker! Er ikke det rart? Også i Norge! Veldig rart altså. Dreier det seg om noe vi mennesker ikke kan kontrollere? Eller er det faktisk slik at vi kan velge om vi beskatter de rikeste eller de fattigste i samfunnet?

Jeg går ut fra at de fleste av oss er enige om at elefanter i rommet ikke bidrar til noe godt inneklima. Vi må bare ikke gjøre noe nummer ut av dem, for slik må det vel være, akk; trist for druknende afrikanere, selvfølgelig, men livet er nå en gang slik det er. Vi putter tross alt gjerne penger på bøsser. Vi er i alle fall ikke slemme, som Assad og IS.

Huff ja, syrerne – var det to millioner av dem som er på flukt, sa du? Men vi må passe på å ikke la slike tanker forsure hverdagen, ikke sant?

Utover enigheten er det nok mye rusk. Det er det fine med demokrati (som for øvrig har mange ulemper). Vi har ulike løsninger eller ingen løsninger, og ulike måter å fremme eller ikke fremme våre eventuelle synspunkter på. Enten vi hisser oss opp eller ikke, går i demonstrasjonstog, driver med selvskading, ber til Gud eller er sivilt ulydige, så gir vi uttrykk for noe, og i de fleste tilfeller er det helt greit.

Vi får være takknemlige for at vi bor trygt og godt inne i den fine glasskulen vår, med druknende, sultende mennesker behørig utestengt, på utsiden. Av og til flimrer det ubehagelige syn over skjermen: ansikter fordreid av hat, men det er ikke vår virkelighet. Det er bare på TV. Nå er det snart jul, og finstas og fest. Av og til er det bryllup. Vi kan snurre rundt og rundt oppå toppen av brudekaken inni glasskulen vår. Jeg lurer på om jeg skal omdøpe meg til Festhvalen.

Og nå litt spansk historie

01.11.2014 /

Jeg skylder en av mine nærmeste en forklaring på hvem denne karen var, og så tenker jeg at andre heller ikke tar skade av å få vite det. Primo de Rivera

Primo de Rivera var en diktator som kom til makten i Spania ved statskupp i 1923, og som holdt fortet til få måneder før han døde i 1930. Det spesielle ved Riveras maktovertakelse var at hans statskupp møtte relativt lite motstand. Den katolske kirken, militæret og størstedelen av det samlede arbeidsgiverskapet støttet det aktivt. Men at venstresiden ikke steilet, skyldtes at han – slik de senere forsto – seilte under falskt flagg. Han ga nemlig sin verbale tilslutning til en reformplattform kalt “el regeneracionismo” (gjenskapingen mer enn gjenoppbyggingen).

Denne plattformen vant veldig bred tilslutning, og det kan en lett forstå. Jeg pleier gjerne å omtale spansk historie som “un desastre”. Etter den kristne overtakelsen av Andalucía levde Spania av skattene fra Søramerika uten å bygge opp noe eget næringsliv. Dette var blitt klart for de fleste utdannede spanjolene på slutten av 1800-tallet. Landbruket var utarmet og primitivt, og den industrielle revolusjonen var knapt påbegynt (bortsett fra i Cataluña).

Samtidig opprettholdt landet en glitrende og uforskammet luksuriøs fasade. Politisk makt var nominelt en parlamentarisk pendel, men pendelen dirret bare så vidt innenfor oligarkiet (bestående av de samme som på 1900-tallet skulle støtte Rivera og Franco), noe som ga et falsk inntrykk av stabilitet utad. Tingenes reelle tilstand, nemlig nød for størstedelen av befolkning, var ikke-tema, internt i landet og andre steder. Man forholdt seg til maktapparatet, og det virket stabilt nok.

I løpet av siste fjerdedel av 1800-tallet krevde stadig flere at Spania måtte gjenskape seg selv. Mer enn det: Det var etterhvert stadig færre som ikke delte dette synet.

Det var ikke minst utallige kunstnere, politiske og filosofiske tenkere, dyktige kafétalere og frie skribenter som spredde ulike varianter av disse tankene. For så vidt en fin tid, kan man si, i hvert fall ville jeg muligens ha kost meg i en av de store spanske byene rundt århundreskiftet.

Det var yrende intellektuell aktivitet, en ideblomstring uten like, men, som vi så ofte har sett i historien: Mens noen tenkte og pratet og skrev ad infinitum, var det andre som faktisk handlet, oftest ut fra egne interesser. Det var en uoverstigelig kløft mellom teori og praksis som aldri fikk anledning til å korrigere hverandre, og tingenes elendige tilstand fortsatte som før fram til krigen.

Som nøytralt land tjente Spania godt på krigen, da landets eksport til begge sider steg dramatisk, samtidig som importen sank. Det var imidlertid kun en ørliten del av befolkningen som fikk nyte godt av de raskt økende gullreservene. Matvaremangel og stadig verre kår for det overveldende flertallet av befolkningen førte til det vi i våre dager omtaler med eufemismen “sosial uro”. Vi kan bare tenke oss hvor skremmende de omstreifende flokkene av eiendomsløse, arbeidsledige, sinte og sultne mennesker må ha fortont seg for oligarkiet, ikke minst mot bakteppet av den russiske revolusjonen.

Primo de Rivera var en del av oligarkiet, og han videreførte langt på vei nettopp det han i utgangspunktet angivelig ønsket avvikle. Han var en militær diktator som forbød alle politiske partier, alle regionale språk (hovedsakelig baskisk, galicisk og katalansk) og kulturuttrykk, og slo hardt ned på fagorganisert og venstrepolitisk motstand. Riktignok lot han bygge ut et jernbane- og veinett, dessuten demninger, men dette ble gjort ved hjelp av lån fra utlandet, noe som igjen førte til sviende inflasjon.

Forholdene for en del industriarbeidere ble imidlertid vesentlig mye bedre under hans ledelse, da han i likhet med Mussolini lot opprette fagforeninger i statlig regi med statlige meklere. Industriledere kunne ikke lenger herse helt som de ville.

Ikke desto mindre var Spania ved inngangen til 30-tallet fortsatt en “desastre”, et bakvendtland, spesielt på landsbygda.

Da det jeg har skrevet så langt, ikke er kontroversielt, gir jeg ingen referanser. Det jeg imidlertid lurer på, er hvilken status De Ribera har i Spania i dag.

I dag som tidlig på 1900-tallet er velgernes forakt for hele politikerkasten grenseløs. Nå som da er taler spekket med ordene “patria” og “gloria”, ord som enda kan bevege. Slik sett minner Spania om USA, hvor  politikerne gjerne også har Gud med i teamet sitt. Likevel og som følge av de siste årenes stadige avsløringer av politisk korrupsjon i alle kriker og kroker av forvaltning og næringsliv, er begrepene “politikk” og “politiker” blitt odiøse for spanjoler flest. Det forunderlige er at korrupsjonen bare fortsetter. Politikerne tar sjanser, akkurat som investorer. Blir de avslørt, tar den påfølgende etterforskningen mange år, og i mellomtiden får de ordnet seg.

I Riveras hjemby er minnesmerket til ham svært godt fremhevet, omgitt av blomsterbed of fontener. Jeg tipper det finnes de som tenker at det ville være greit med en ny Rivera. Han ville ha bragt avisene til taushet og stoppet avsløringene av korrupsjon, tenker noen. Mens andre tenker: Han ville ha fått fjernet alle politikerne, og da ville det ikke lenger være korrupsjon. Jeg er redd vi begynner å nærme oss de alt for enkle løsningenes tid.

Allminnelighet

09.09.2014 /

Jeg prøvde la være å glo på de to som kom slentrende mot meg i avslappet velvære i solen, gjennom en grønn park, den ene nesten en halv meter høyere enn meg, den andre nesten en halv meter lavere. Slikt ser man bare på film. Ikke glo! sa jeg til meg selv. Kan det være mulig? sa jeg til meg selv. De må være på vei fra et møte i foreningen for veksthormonforstyrrede.

Jeg må likevel ha glodd fordi jeg husker jeg møtte begges øyne. Ingenting unnvikende der, nei; kanskje et snev av utfordring? Jeg husker også helt konkret at de begge var muskuløse og bredryggede. Under påskudd av å stoppe for å sjekke telefonen min, fikk jeg glodd litt til da de hadde passert meg. Det var noe jeg måtte se etter: Joda, ganske riktig hadde den ene alt for korte bukser, og den andre nærmest svømte i fotside shorts og en t-skjorte som nådde ham til knærne.

Hadde jeg sett bare den ene eller den andre, hadde jeg ikke lagt merke til ham siden de hver for seg var relativt alminnelige. De fleste av oss er det. Relativt alminnelige. I hvert fall tilsynelatende. Noen ganger spør jeg meg selv, når jeg har tid til å dagdrømme i en travel gate: Kan det hende at én av dem som passerer meg i løpet av det neste minuttet vil dø i en trafikkulykke innen året er omme? Hvor mange av dem som befinner seg på denne gatesnutten har kreft med spredning? Kanskje er hun som passerer meg akkurat nå, en psykopat som vil ødelegge mange liv uten noen sinne å måtte bøte for det.

Men alminneligheten som flommer forbi oss i en travel gate, er en lukket bok. Alminnelighetene vi sier til hverandre på de tusen arbeidsplasser og utesteder, sågar i våre hjem, er lukkede bøker fordi de ikke avslører mer en nettopp det alminnelige. Hva vi tenker, frykter, benekter, drømmer om, lengter etter eller spekulerer på, er som småstener kastet i dype tjern, tankefullt i øyeblikket de kastes, glemt i det neste.

“Det alminnelige” betyr: “som de andre” eller “som i går” eller “som i morgen, for slik var det i går og i dag”. For eks.: “Jeg har levd i 19 år. Derfor vil jeg leve i minst 19 år til.”

Jeg er en pelshval. Jeg er 172 år gammel og vil sikkert ikke leve i mer enn 40 år til (selv om pelshvaler kan leve i opptil 230 år). Men jeg kan godt huske følelsen av å være udrepelig i motvind. Det var en deilig følelse! For å være helt ærlig kjenner jeg den rett som det er enda. Men jeg er ikke udrepelig. Jeg kjenner av og til at det stikker i lungene når jeg kommer opp til overflaten, og jeg vet hva det betyr. Det betyr at luften ikke er god. Og luft er noe vi hvaler er avhengige av.

Også mennesker er avhengige av luft. Den står det relativt dårlig til med, og verre skal det bli. Men fordi det har gått bra så langt, er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forestille seg at det ikke vil gå bra også i fremtiden.

På islandsk heter det: “Það reddast”. På norsk het det tidligere: “Det vil gjerne gå bra”. I næringslivet heter det nå: “Det er en fin utfordring.” Skal jeg betro deg noe? Jeg har fått positivitet oppi halsen.

Høna eller egget?

03.08.2014 /

Hvorfor tar pelshvalen sånn på vei, spør du kanskje. Vi har sommer og fint vær, ikke sant? Vi lever godt, ikke sant? Vi må være takknemlige for at vi har det så godt, ikke sant?

Greit, vi må være takknemlige for at vi ikke bor for eksempel i Syria, helt klart, eller i USA (hvor noen av oss sikkert kunne hatt det fint, mens de fleste av oss ville hatt det vesentlig verre) eller på Island, i Hellas eller Irland, for ikke snakke om Spania, hvor livet for en stor andel av befolkningen er blitt veldig mye verre enn for ti år siden. I 2013 emigrerte gjennomsnittlig 250 personer per dag fra Irland, for å ta et eksempel.

Det er mange grunner til å være takknemlig, men nettopp derfor er det grunn til å advare mot å sove i timen. Ett av dem er mange makroøkonomers bekymringer for velferdssamfunnets fremtid. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette nå. I stedet vil jeg kommentere en bok fra 2007 som plutselig er blitt relevant for oss nordmenn. Det dreier seg om the Shock Doctrine av Naomi Klein.

The Shock Doctrine er en analyse av hvordan kriser (f.eks. naturkatastrofer og krig) brukes til å innføre upopulære tiltak som vil stimulere deler av økonomien og gi deler av maktapparatet større kontroll. Utgangspunktet til Klein var nok hvordan angrepet på tvillingtårnene ga anledning til BÅDE å innskrenke en rekke borgerlige rettigheter OG til å gi en innsprøyting til det Joseph Stiglitz (nobelprisvinner i økonomi) kaller markedsfundamentalisme. Stiglitz har en viss sympati for Kleins synspunkter, selv om han nok ikke følger henne hele veien. Han var jo tross alt økonomisk rådgiver for Bill Clinton.

Naomi Klein går mye lenger i å hudflette etablissementet enn etablerte økonomer kan tillate seg. Bare uttrykket “predatory capitalism” (rovdyrkapitalisme) er en stor kamel for økonomer som ønsker å leve av sitt yrke og som derfor trenger å beholde en jobb. Etablerte økonomer vil gjerne at vi skal tro at fornuften seirer til slutt, og at det som er fornuftig er det de fleste av oss (dvs. markedet) vil. Bak begrepet rovdyrkapitalisme ligger en annen forståelse av tingenes tilstand som jeg ikke skal våge meg inn på. I stedet henviser jeg altså til Shock Doctrine, hvor forfatteren mer enn antyder at katastrofer gjerne ønskes velkommen av kyniske entreprenører.

Forfatteren bruker uttrykket “de-paterning”: I kjølvannet av en katastrofe, et angrep eller en reell eller innbilt trussel blir våre tankesett (patterns) gjerne satt ut av spill. Det overordnede er med ett blitt å komme seg i sikkerhet og å sikre familien, nesten uansett hva det måtte koste. Dette kan kyniske manipulatorer utnytte ved å så spirene til nye tankesett.

Jeg tror det har like lite for seg å idyllisere våre egne økonomiske og politiske ledere som å demonisere islamister. Jeg er temmelig sikker på at i hvert fall Arbeiderparti-ledelsen er fullt klar over at Israels mål ikke er “fred” men herredømme over et større landområde enn det som på kartet kalles Israel. Når dette ikke åpent gis til kjenne, så er det av taktiske grunner som ikke nødvendigvis er synlige for allmennheten. Sikkert er det i alle fall at situasjonen i Palestina ikke er blitt bedre med årene. Jeg tror ikke det skyldes hverken dumskap eller uvitenhet fra våre myndigheters side.

Norge har i praksis støttet Israel i tykt og tynt, vel vitende at Israel systematisk har avlet, nørt opp under og stadig vedlikeholdt et grenseløst hat blant palestinere og deres muslimske venner.  Israel og dets allierte har systematisk lært palestinere og deres sympatisører at folkerett og FN-resolusjoner er for kakepynt å regne. Å skape så stor grunn til hat og så stor avmakt i forhold til internasjonale institusjoner må kunne kalles stimulering av terrorisme. At Norge har bidratt til en nedskrivning av folkeretten og til å danne grobunn for terrorisme er svært beklagelig. Men det skyldes neppe uvitenhet.

For å si det med andre ord: Når norske myndigheter går ut med trommer og fanfarer for å varsle befolkningen om en mildt sagt vag trussel, så finner jeg dem ikke troverdige.

Vi er blitt oppdratt til å verne om borgerrettigheter. Nå skal vi omprogrammeres. I USA er de allerede blitt omprogrammert til å tåle overvåkingen de er underlagt i henhold til alle tiltakene som ble innført med den såkalte Patriot Act. Nå har vi nordmenn skjønt at også vi blir overvåket, i hvert fall av NSA om ikke av våre egne. Dette må vi lære å tåle, heter det.

Jeg siterer høyesterettsdommer Ketil Lund:

Det nødvendige politiske grunnlaget er basert på befolkningens frykt og dens tillit til den liberale rettsstat de har vokst opp i. Frykten drives opp gjennom symbiosen mellom overvåkingsinteressene, politikere og media som villig kolporterer trusselvurderinger i angstdrivende oppslag som, slik vi nå har sett, blant annet selges ut under politikerros som tillitsskapende åpenhet (Klassekampen)

Om vi aksepterer det, vil det bli enda vanskeligere å avsløre og spre kunnskap om de taktiske grunnene til at myndighetene handler som de gjør, selv når det etter alle solemerker ikke er i Norges interesse. Det er åpenbart i noens interessse, men det skal ikke graves for mye om det.

I det tidligere Øst-Europa, ville Naomi Klein ikke ha fått lov til å utgi så systemkritiske bøker som No Logo og Shock Doctrine, det er sant. Vesten har funnet ut at man har råd til å tolerere henne. Hennes kritiske røst er tross alt som en vanndråpe i det store mediehavet og det er lett å marginalisere henne. Se for eksempel på omtalen av Sjokkdoktrinen i Wikipedia – den norske Wikipedia. Der omtales den positive omtale om boka i én setning etterfulgt av 8 avsnitt om negativ kritikk.

Naomi Klein trenger ikke jobb. Hun klarer å leve av bøkene hun skriver og av å holde foredrag. Men det er det relativt få som kan. De fleste er lærere eller forskere eller kanskje bare hobby-samfunnsvitere, og det de nesten alle har til felles er at de trenger en jobb. Det skal veldig lite til før ansatte lærer å passe seg for ikke å si sin mening, før man venner seg til å yde selvsensur i en blogg. Det er vanskelig å bevise at man ikke fikk det stipendiet eller den jobben fordi man hadde de og de synspunkter, men når overvåkingen ikke er åpen og kontrollerbar, er den heller ikke ettersporbar.

Det som bekymrer meg aller mest er faktisk nettopp at det er så stille i kjølvannet av “terrorkrisen”. Jeg ventet faktisk at media ville forlange svar. Dette har jo kostet flesk. Hvor er alle spørsmålene?

 

 

Kapittel II – om tillit

27.07.2014 /

Med et langt sukk lente justisministeren seg godt tilbake i lenestolen ved vinduet. I det samme gikk det i inngangsdøren og en glad stemme ropte, “her er jeg!”. Han slo igjen mappen han hadde på fanget og ropte mekanisk “hvordan gikk det hos tannlegen?”

Vi snakker om en fiktiv justisminister, forstås, i et fiktivt lite land. Der som her er selv justisministere helt alminnelige folk. Der som her har selv justisministere gjerne en kvinne eller mann i sitt liv, en som kommer mot dem med løfte om sol og måne i øynene og som bøyer seg lattermildt over dem og kyser dem med et høylydt klask på issen. “Bare litt tannsten. Hvordan var rapporten?”

“Det vanlige,” svarer han påtatt uanstrengt, men stemmen hans har slått over i tenor, og hun ser forskrekket på ham. Han på sin side skutter seg og lukker øynene: Hvor mange ganger til skal han måtte lyve i forbindelse med denne saken?

Han har gjort det de ba ham gjøre, nesten alt de ba ham gjøre, men de er ikke fornøyd. Han har varslet nasjonen at det fra ukjent hold planlegges anslag av ukjent art mot ukjente mål til ukjent tid, og snart vil pressen kreve svar. Noe konkret vil han måtte gi dem!

— Ja, noe konkret kan du gi dem. Du kan si at dere nå har sikre tegn på at palestinere eller vennene deres i nabolandene planla å kapre et ambulansehelikopter for å oversprøyte den fiktive hovedstaden din med ebola-infisert “regn”, og at det var vi som hjalp dere avsløre og forhindre anslaget.”
— Men det er jo ikke sant!
— Og hva så? Går du enda på søndagsskole?
— Dette er et demokrati!
— F… demokratiet ditt!!!

Det siste utbruddet hadde vært så skingrende at han enda skalv bare ved tanken.

Hva i all verden skal han fortelle pressen?

I mellomtiden sitter en nylig uteksaminert lege på en brygge i nærheten av Oslo og myser mot den skarpe sola. Det er 35 grader i lufta, minst 24 grader i vannet, og hun gidder ikke en gang tørke seg etter badet. Også hun sukker lenge. Hun vet at før eller senere vil hun, som mange andre norske leger gjennom flere årtier, måtte avtjene en slags selvpålagt verneplikt i Palestina. Hun føler skam for sitt lands delaktighet i den kroniske uretten som er det palestinske folkets lodd.

Myndighetene påstår i disse dager at det planlegges et  anslag mot Norge. Er det sant eller er det oppspinn? I hvilken grad kan man ha tillit til kilden for den slags opplysninger? Er kilden “Norges allierte”? Hvem er i tilfelle det? Er det de som stadig vekk utløser urettmessige kriger? Hun reiser seg, forlater brygga, forlater sjøen og forlater sommeren.

Men Pelshvalen sender en dyp og ærbødig hilsen til helsepersonal som denne gangen, liksom forrige gangen, og gangen før der igjen og alle de andre gangene, har trådd til i Palestina. Det har først og fremst vært palestinere, så klart, men også folk fra vestlige land, inkludert Norge, har ytet en formidabel innsats mot fryktelige odds, under forferdelige arbeidsvilkår og med fare for eget liv. Det finnes enda folk her som kjenner skam i livet.

Åssen er det med dere, nåværende og forhenværende utenriksministre?

Om fluer og fluesmekkere

25.07.2014 /

Lille Teodor spottes og hånes på skolen hver dag, hele dagen, hele året, år etter år fordi han heter Teodor, fordi han er fislete og har astma og fordi faren hans ikke er brannmann. En gammel historie, ikke sant?

Fra tid til annen bankes Teodor opp på vei hjem fra skolen. Da pleier han å bite i selvforsvar – en finger, et lår, hva han enn får tak i. Selv om han ikke lenger blør neseblod neste dag når han kommer på skolen, tar læreren affære når hun får øye på blåmerkene. “Her har vi har nulltoleranse for mobbing!” Bøllene påpeker at Teodor biter. “Åh,” sier læreren. “Neimen, fy!” sier læreren. “Sånt gjør vi ikke, gjør vi vel? Ta hverandre nå pent i hånden gutter og vær venner.”

Nå må Teodor ta bøllene i hånden og late som han er venner, og de fortsetter å spotte og håne ham og later som de er venner.

Når Teodor blir stor melder han seg inn i terroristforbundet. Han lærer å lage bomber og fantaserer om å feste dem under audiene og porschene til de gamle plageåndene sine. Siden nesten all kommunikasjon, i nesten hele verden overvåkes, blir Kongeriket tipset om at det er noen som planlegger noe skummelt.

Her kommer det en ny skikkelse inn i vår fortelling: Justisministeren. Jeg kan ikke si så mye om ham fordi det faktisk finnes en justisminister, og jeg vil ikke bli trukket for retten pga. ærekrenkelse. Men denne fiktive justisministeren, altså, holder en pressekonferanse om at det planlegges et anslag mot kongeriket – ett eller annet sted, en eller annen gang og av en eller annen. Dermed blir det USAnske tilstander i kongeriket, det som kalles “a hullabaloo”, tilstander terrorister elsker fordi de endelig får nyte respekt. Det snakkes ikke om annet i radio og presse, og fra time til time sendes det fullstendig tomme infokapsler til folket.

Jeg kjenner jo ikke justisministeren, så jeg skal ikke si så mye om hans motiver. Jeg skjønner at pressefrihet har sine grenser. Jeg sier ikke mer enn at han muligens kan ha tenkt som følger: Hvis det mot formodning blir et terroranslag så bekrefter det at vi hadde rett. Hvis det ikke blir et terroranslag så viser det at vårt lille “hullabaloo” virket og at vi er skrekkelig flinke. Og uansett har vi fått vist at vi trenger NSA og at Snowden ikke må få Nobels fredspris. Uansett slår jeg med min pressekonferanse mange fluer i ett smekk.

Det er faktisk enda en mulighet her, og det er at hele denne terrortrusselen kommer fra Israel, som en liten pedagogisk rapp på fingrene fordi vi ikke skjønner hvordan det kjennes å “beskytte sitt land”. Kanskje justisministeren er med på spøken? Men jeg forstår at ingen vil tro på den muligheten. Israel driver tross alt ikke med terrorisme og justisministeren er en ansvarsbevisst mann.

Historier må alltid, uansett hvor fiktive de er, ha et snev av troverdighet hvis folk skal gidde å lese dem. Så jeg forlater justisministeren og fortsetter med scenarioet ingen har problemer med å tro på:

De bestemmer at Teodor står bak det hele, og han får en durabelig straff. Det er han jo vant til, så han tar det nokså pent. Dessuten kan han studere i fengsel. Mens han sitter inne tar han doktorgraden i kjernefysikk, og… STOPP!!!

Dette her går jo i forferdelig feil retning! Troverdig eller ei, vi må rulle tilbake litt:
De bestemmer at Teodor står bak det hele og sender ham til et nytt og multinasjonalt luksusfengsel på Cuba, i Guantanamo. I det gamle fengselet i Guantanamo var det noen fanger som hadde fått så god anledning til å dyrke sitt hat at de aldri vil kunne slippes ut. De er blitt levende dynamittgubber. Men på grunn av all kritikken fra menneskerettsforkjempere har man lagt om metodene på Guantanamo. Det gamle fengselet er nedlagt, og det nye er et karibisk paradis. Fangene får nå fete biffer fra Texas og fløtegratinerte poteter. (For folk med folkelige preferanser har Macdonalds en avdeling der.) Inne på anlegget er det en utsøkt liten bordell med nydelige sekstjenestetilbydere. Fangene utstyres alle med ipader og iphones og har selvfølgelig kontoer på Netflix og Spotify osv. De tilbringer mesteparten av dagen i et svømmebasseng og kjøler seg ned med kalde drinker tilsatt – eh – “beroligende” midler. Hver 14. dag holdes det rave party. Alle er fornøyd, selv dyrevernaktivister, fordi hønene får fritt gå rundt i paradiset.

På grunn av det høye inntaket av fett og sukker og manglende mosjon (bortsett fra sex) dør Teodor i lykkerus i en alder av 46 år, og plassen hans kan overtas av andre tidligere mobboffere.

Men jeg kan ikke helt slippe Israel. Israel har nemlig sett med stigende undring og beundring på de gode resultatene fra Guantanamo. Ingen kaster egg på vaktene, som for øvrig betaler for å få lov til å jobbe der. De fleste fangene dør før de fyller femti, og ingen vil ut av fengselet. Siden vi ikke har klart å ta rotta på palestinerne med det onde, tenker Israel, kan vi kanskje ta rotta på dem med det gode? De vil kanskje bli så feite og makelige av gode dager at de slutter å tenke på fedreland og slikt. Dessuten vil de dø unge, og produsere få barn før de dør (de yppige sekstjenestetilbyderne bruker prevensjon). Dermed kan vi kanskje overta Palestina på fredelig vis i løpet av en generasjon eller to.

Det kaller man å slå riktig mange fluer med ett smekk, sann.

I kveld kl. 20 hadde antall drepte i Gaza steget til 856.

 

Boikott Israel

14.07.2014 /

Fy Gahr Støre! Feigt, Gahr Støre! Trippel feigt! Skuffende!

Det hjelper ikke med symboler (som “boikott Vestbredden”). Det vet du meget godt!
Det hjelper med handling. En Schengen-boikott av Israel og Vestbredden ville være handling.
Du vet meget godt hvorfor det ikke hjelper med symboler.

Execrable

12.07.2014 /

The body count is 121 and rising. By yesterday morning, 19 of the victims were children. I haven’t seen the figure for today. The words terrorism, racism, fascism etc have been so mangled for manipulative purposes that they are now utterly useless. We are left with no more than instruments of international law to describe the atrocities systematically committed again and again and again and again … forgive my lack of imagination – against the same people!

International charters insistently and doggedly violated by Israel include (but are in no way limited to) the Universal Declaration of Human Rights, which I believe even Israel implicitly ratified by the very fact that it was a UN member when the Declaration was signed, the Genocide Convention, ratified by Israel on 9 March 1950, and the Geneva Conventions 1-4 ratified by Israel in 1951 (though it hasn’t bothered about Protocols 1 and 2 (“As of April 2013, the Protocols had been ratified by 167 countries, with the United States, Turkey, Israel, Iran, Pakistan, and Iraq being notable exceptions” [source Wikipedia])

In general, Israel does not seem to care much for international treaties. This is clear from the fact that Israel (and Sudan and the US) were, but no longer are, parties to the Rome Statute of the International Criminal Court. They simply signed out. (Hark ye, you guys, what company you keep!)

I am trying to reign in my tongue which, left to its own devices, would have lambasted Israel’s authorities, whipped them till there was not a sliver left of their precious self-righteous, vindictive, bigot dignity. Oops! There went my tongue.

Mind you, although I am neither from the US or Israel, I feel almost as much shame as anger and pain because of what the rest of us – the West – are – practically speaking – condoning. I suspect many of you do too. We have allowed this to happen, to continue happening with absolute impunity for many decades. We are accessories to the acts. Do you understand what I am saying? Do you understand what being accessory to genocide means, morally, I mean? You might want to think about that.

And don’t tell me that we have no choice! No of course I’m not referring to armed intervention!

We could simply refuse to do business with Israel. Not a blade of grass should we sell to or buy from Israel. Not a single product, soft or hard, not a single service, should we purchase or sell. Never mind the cost to our own economies!

More:
Since we cannot prosecute them in the International Criminal Court, we should make it clear beyond any doubt what we think about genocidal, aparteid states. No Israeli passport should be allowed entry to the Schengen Area. Not one! Let them taste the medicine they have forced down Palestinian throats for decades: Let them feel what it’s like to be prisoners in their own country.

I am not saying that all Israelis are war criminals. Many of them are probably no more or no less war criminals than all of us who are passively accessory to the systematic and repeated impunity of the crimes committed. (But please note that since Israel is a so-called democratic state, the majority of its voters must have voted for its government.) Any Israeli who abhors Israel’s genocidal and apartheid policy should be welcome to apply for residence or citizenship in, for instance, my country. I shall welcome him/her.

Det kommer an på fremstillingen

23.06.2014 /

I Dagens næringsliv for noen dager siden kunne man se følgende overskrift: “Argentina på kanten av ny stats-bankerott”, etterfulgt av en artikkel som ga inntrykk av at nå var argentinerne uskikkelige igjen.

Men da jeg hørte samme historie fremstilt i spansk nasjonal radio fikk jeg et annet inntrykk, og jeg ga meg til å undersøke betydningen av “gribbefond”.

Da Nestor Kirschner ble president i Argentina i 2003, hadde landet i en årrekke vært vannstyrt av en serie korrupte ledere, hvorav den mest kjente var den frivole og latterlig narsissistiske Carlos Menem. Under en glitrende overflate med lysende nattliv, Harrods, og en global forestilling om at Argentina var et av verdens rikeste land, rullet oppgjørets time stadig nærmere. I ettertid ble sagt om Menem at det eneste han ikke hadde privatisert var kloakken. Men det skjønte man ikke før det var for sent.

På det tidspunktet var det ingenting, absolutt ingenting, igjen å tilby pantelånerne, og folk fikk værsågod dra ut på gaten og bytte til seg dagligvarer mot andre dagligvarer.

Med “dagligvarer” må man forstå det mest kritiske, nemlig mat. Annet var ikke å tenke på for de fleste. Men alle som kjente litt til Argentina på den tiden har hørt historier om eller kjenner noen som seilte over Rio Plata (sølvelven) med båten lastet av “penger”. Jeg kjenner noen som er svigersønn av en slik en.

Inn på scenen kom så Kirschner, en jurist ingen hadde hørt om. Han klarte utrolig nok å bremse Argentinas ferd ned i avgrunnen. Riktignok var alles sparepenger i alle banker sporløst forduftet på grunn av pesoens kollaps, og fattigdommen var bunnløs. Middelklassen var utslettet og dersom en ikke var villig til å brette opp ermene og begynne fra grunnen av, uten sparepenger (men ikke uten gjeld!) fikk en bare pakke sammen. Argentina var et druknende land. Under Kirschners styre klarte landet imidlertid så vidt å heise seg opp på bredden igjen.

Det skyldtes blant annet at Kirschner kjørte beinhandle forhandlinger med kreditorene og fikk refinansiert 92 % av statsgjelda. Avtalen hans med kreditorene gikk ut på at Argentina skulle betale tilbake USD 0.30 per dollar. Den som nektet å reforhandle var imidlertid et Cayman Islands basert såkalt “gribbefond”, NML Capital, LTD.

Det har seg nemlig slik at Argentina har tilbakebetalt i henhold til avtalene. Men i disse avtalene finnes en klausul, “pari passu”, som sier at om man betaler den ene, skal man betale alle, også (viser det seg) dem som ikke reforhandlet. Denne klausulen har gribbefondet gjort gjeldende.

NML Capital har altså saksøkt Argentina og fått medhold. Argentina anket, og i forrige uke falt dommen i USAs høyesterett: Argentina må betale gribbefondet. Den samme “pari passu”-klausulen som ligger til grunn for gribbefondets krav kan gjøres gjeldende av alle dem som får tilbakebetalt i henhold til avtalene og dermed kan det være duket for at Argentina igjen blir et uland.

Ok, du tenker kanskje at dersom du låner kr 100 til Askeladden, så vil du gjerne ha kr 100 tilbake. Det er jo i for seg greit nok. Men legg altså merke til uttrykket “gribbefond”, eller “vulture fund”, “fondo buitre”, som det heter på utenlandsk. Det er et selskap som “kjøper gjeld, statsgjeld, gjerne u-landsgjeld, til en sterkt redusert pris – for deretter å kreve tilbakebetaling basert på det opprinnelige gjeldsbrevet, med renter” (kilde: Wikipedia).

Nei, jeg ble heller ikke særlig klokere av den norske Wikepedia-artikken. Men vi har jo nylig hørt om Lehman bros. og andre som blant annet spekulerte i folks nød, som kjøpte og solgte forfalt, ubetalt gjeld – “bad debts” eller som spanjolene kaller det “deuda basura” (søppelgjeld) til en spottpris, som gamblet rett og slett.

Gribbefondene på sin side overtar deler av staters søppelgjeld, som de betaler en spottpris for, mot at staten senere skal betale full pris pluss renter til seg, gribbefondet. Dette er altså ågervirksomhet av verste Merchant of Venice sort. Så ille er det at American Jewish World Service gikk ut og agiterte mot det. De klarte faktisk å utsette rettssaken en stund.

Blir det ingen slutt på finanshaiers nær uinnskrenkede anledning til å spre pest og misære? Alt dette på grunn av av at “vi” (jeg skal ikke her utdype hvem vi er) nok en gang ikke har “lært” av den nylig overståtte krisen – til tross for alt det har kostet millionvis (eller er det billioner?) av individer. For å være helt ærlig tror jeg ikke “vi” noensinne kommer til å “lære”, fordi vårt fremste mål ikke – jeg gjentar – ikke er en bedre verden for flest mulig. Det er et mål, ja, men ikke det fremste. Det kommer kanskje på tredje, femte, tiende, femtiende eller syvhundreogsyttiende plass.

 

Svimming

16.06.2014 /

Følgende artikkel er hentet fra en kurgistinisk Wikipedia-side [oversatt med Google Translate]

Svømming ble oppfunnet av Swimson in 1883. På den tiden var det som kjent oppgangstider i verden [ja, bortsett fra i Afrika, Asia og Søramerika, da, men det teller ikke, o.a.].

Jernbaneforbindelser ble for eksempel opprettet i det ene landet etter det andre, skipsindustrien skøt fart i Norge, og man investerte høyt og lavt. Siden så mange satset sine små og store formuer på djerve prosjekter, var det ikke rart at bankfunksjonæren Swimson hadde mye å forholde seg til.

Han var rett og slett omgitt av brølende investorer fra han møtte på jobb om morgenen til han vaklet hjem sent på kvelden. Det haglet konkursbegjæringer, konkursvarsler, konkurstrusler, konkurssøknader og konkursheftelser over ham. Folk sto over skrivebordet hans og skrek på hverandre, viftet med papirer (crawl), og banet seg vei inn og ut av folkestimen rundt ham (breaststroke). Swimson var plaget av hodepine, trykk for brystet, humørsvingninger, svimmelhet og gråtetokter.

En dag han lå besvimt på en plen i Hyde Park, fikk han en åpenbaring. En engel kom til ham og tok ham ved hånden. Hun førte ham til andedammen like ved og gjorde tegn at han skulle hoppe uti. (Hun kunne jo ikke engelsk og hadde ikke Google Translate for hånden.) Han stirret på henne i villrede, og engelen lo og nikket. Enda var han vantro, så hun puffet ham rett og slett, slik at han brått lå på ryggen mellom fortørnet skvatrende fugler.

Han skrek ikke «jeg drukner», slik han ville ha gjort om det ikke hadde stått en engel på bredden, for han så at hun bydende gjorde bevegelser med armene slik barn gjør når de lager engler i snøen. Så godt han kunne hermet han etter bevegelsene hennes, og skjønte plutselig at det er en mening med alt sammen: Det han så lenge hadde vært offer for, nemlig «crawl» og «breast stroke», kunne brukes også av ham. Med en glad latter kastet han seg rundt og la på svøm i en feiende crawl. Endene ble selvfølgelig enda mer fortørnet, men det tok han seg ikke nær av. Han skulle aldri mer ta seg nær av noe!

Slik så altså det første svømmetaket dagens lys, «swimming», som han ubeskjedent kalte det da han tok patent på oppfinnelsen. [Grunnen til at det feilaktig heter svømming på norsk er at det på de første norske skrivemaskinene var en «ø» plassert der engelske skrivemaskiner hadde «i». På norsk burde teknikken ha fått navnet “svimming”; oversetters anmerkning.]

Opphavretten til Swimsons swimming-patent er gått ut på dato, og oppfinnelsen kan nå lastes ned fra Internett (Public Domain). Vi kan derfor svimme helt gratis, dersom vi finner en ubesatt kvadratmeter eller to på de få badeplassene almuen har til rådighet mellom sosietetens hytter.

Swimson selv har nylig lagt svimmingen på hylla etter en skade han pådro seg som følge av basehopping. Men han innehar Guinnes-rekorden i sekkepipeløp [hva nå det er; oversetters merknad]. Han har imidlertid aldri mer nakke-/skuldersmerter, aldri hodepine, aldri ryggsmerter, og han er aldri trøtt eller svimmel.

Derfor, kjære landsmenn, i hvert fall dere som bor på Østlandet, nærmere bestemt Oslo, nærmere bestemt ved fjorden, nå som sola skinner: Skru av fotball-VM og gakk ut og svim.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑