Hvorfor tar pelshvalen sånn på vei, spør du kanskje. Vi har sommer og fint vær, ikke sant? Vi lever godt, ikke sant? Vi må være takknemlige for at vi har det så godt, ikke sant?
Greit, vi må være takknemlige for at vi ikke bor for eksempel i Syria, helt klart, eller i USA (hvor noen av oss sikkert kunne hatt det fint, mens de fleste av oss ville hatt det vesentlig verre) eller på Island, i Hellas eller Irland, for ikke snakke om Spania, hvor livet for en stor andel av befolkningen er blitt veldig mye verre enn for ti år siden. I 2013 emigrerte gjennomsnittlig 250 personer per dag fra Irland, for å ta et eksempel.
Det er mange grunner til å være takknemlig, men nettopp derfor er det grunn til å advare mot å sove i timen. Ett av dem er mange makroøkonomers bekymringer for velferdssamfunnets fremtid. Jeg skal ikke gå nærmere inn på dette nå. I stedet vil jeg kommentere en bok fra 2007 som plutselig er blitt relevant for oss nordmenn. Det dreier seg om the Shock Doctrine av Naomi Klein.
The Shock Doctrine er en analyse av hvordan kriser (f.eks. naturkatastrofer og krig) brukes til å innføre upopulære tiltak som vil stimulere deler av økonomien og gi deler av maktapparatet større kontroll. Utgangspunktet til Klein var nok hvordan angrepet på tvillingtårnene ga anledning til BÅDE å innskrenke en rekke borgerlige rettigheter OG til å gi en innsprøyting til det Joseph Stiglitz (nobelprisvinner i økonomi) kaller markedsfundamentalisme. Stiglitz har en viss sympati for Kleins synspunkter, selv om han nok ikke følger henne hele veien. Han var jo tross alt økonomisk rådgiver for Bill Clinton.
Naomi Klein går mye lenger i å hudflette etablissementet enn etablerte økonomer kan tillate seg. Bare uttrykket “predatory capitalism” (rovdyrkapitalisme) er en stor kamel for økonomer som ønsker å leve av sitt yrke og som derfor trenger å beholde en jobb. Etablerte økonomer vil gjerne at vi skal tro at fornuften seirer til slutt, og at det som er fornuftig er det de fleste av oss (dvs. markedet) vil. Bak begrepet rovdyrkapitalisme ligger en annen forståelse av tingenes tilstand som jeg ikke skal våge meg inn på. I stedet henviser jeg altså til Shock Doctrine, hvor forfatteren mer enn antyder at katastrofer gjerne ønskes velkommen av kyniske entreprenører.
Forfatteren bruker uttrykket “de-paterning”: I kjølvannet av en katastrofe, et angrep eller en reell eller innbilt trussel blir våre tankesett (patterns) gjerne satt ut av spill. Det overordnede er med ett blitt å komme seg i sikkerhet og å sikre familien, nesten uansett hva det måtte koste. Dette kan kyniske manipulatorer utnytte ved å så spirene til nye tankesett.
Jeg tror det har like lite for seg å idyllisere våre egne økonomiske og politiske ledere som å demonisere islamister. Jeg er temmelig sikker på at i hvert fall Arbeiderparti-ledelsen er fullt klar over at Israels mål ikke er “fred” men herredømme over et større landområde enn det som på kartet kalles Israel. Når dette ikke åpent gis til kjenne, så er det av taktiske grunner som ikke nødvendigvis er synlige for allmennheten. Sikkert er det i alle fall at situasjonen i Palestina ikke er blitt bedre med årene. Jeg tror ikke det skyldes hverken dumskap eller uvitenhet fra våre myndigheters side.
Norge har i praksis støttet Israel i tykt og tynt, vel vitende at Israel systematisk har avlet, nørt opp under og stadig vedlikeholdt et grenseløst hat blant palestinere og deres muslimske venner. Israel og dets allierte har systematisk lært palestinere og deres sympatisører at folkerett og FN-resolusjoner er for kakepynt å regne. Å skape så stor grunn til hat og så stor avmakt i forhold til internasjonale institusjoner må kunne kalles stimulering av terrorisme. At Norge har bidratt til en nedskrivning av folkeretten og til å danne grobunn for terrorisme er svært beklagelig. Men det skyldes neppe uvitenhet.
For å si det med andre ord: Når norske myndigheter går ut med trommer og fanfarer for å varsle befolkningen om en mildt sagt vag trussel, så finner jeg dem ikke troverdige.
Vi er blitt oppdratt til å verne om borgerrettigheter. Nå skal vi omprogrammeres. I USA er de allerede blitt omprogrammert til å tåle overvåkingen de er underlagt i henhold til alle tiltakene som ble innført med den såkalte Patriot Act. Nå har vi nordmenn skjønt at også vi blir overvåket, i hvert fall av NSA om ikke av våre egne. Dette må vi lære å tåle, heter det.
Jeg siterer høyesterettsdommer Ketil Lund:
Det nødvendige politiske grunnlaget er basert på befolkningens frykt og dens tillit til den liberale rettsstat de har vokst opp i. Frykten drives opp gjennom symbiosen mellom overvåkingsinteressene, politikere og media som villig kolporterer trusselvurderinger i angstdrivende oppslag som, slik vi nå har sett, blant annet selges ut under politikerros som tillitsskapende åpenhet (Klassekampen)
Om vi aksepterer det, vil det bli enda vanskeligere å avsløre og spre kunnskap om de taktiske grunnene til at myndighetene handler som de gjør, selv når det etter alle solemerker ikke er i Norges interesse. Det er åpenbart i noens interessse, men det skal ikke graves for mye om det.
I det tidligere Øst-Europa, ville Naomi Klein ikke ha fått lov til å utgi så systemkritiske bøker som No Logo og Shock Doctrine, det er sant. Vesten har funnet ut at man har råd til å tolerere henne. Hennes kritiske røst er tross alt som en vanndråpe i det store mediehavet og det er lett å marginalisere henne. Se for eksempel på omtalen av Sjokkdoktrinen i Wikipedia – den norske Wikipedia. Der omtales den positive omtale om boka i én setning etterfulgt av 8 avsnitt om negativ kritikk.
Naomi Klein trenger ikke jobb. Hun klarer å leve av bøkene hun skriver og av å holde foredrag. Men det er det relativt få som kan. De fleste er lærere eller forskere eller kanskje bare hobby-samfunnsvitere, og det de nesten alle har til felles er at de trenger en jobb. Det skal veldig lite til før ansatte lærer å passe seg for ikke å si sin mening, før man venner seg til å yde selvsensur i en blogg. Det er vanskelig å bevise at man ikke fikk det stipendiet eller den jobben fordi man hadde de og de synspunkter, men når overvåkingen ikke er åpen og kontrollerbar, er den heller ikke ettersporbar.
Det som bekymrer meg aller mest er faktisk nettopp at det er så stille i kjølvannet av “terrorkrisen”. Jeg ventet faktisk at media ville forlange svar. Dette har jo kostet flesk. Hvor er alle spørsmålene?