Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: pelshvalsang (Page 4 of 4)

Jeg vil ha en blå ballong

15.03.2009 /

En pelshval kjenner ingen landegrenser. Dermed er pelshvalen på sett og vis en verdensborger, selv om den aldri har vært i Mongolia, for eksempel, eller i Bayern. Pelshvalen beiter her og der langs kyster, myser nærsynt på telt langs bredden og på barbente unger som leker mellom gresstuster og søppel, der det finnes både gress og søppel. Det later nemlig til å være negativt samsvar mellom gress og søppel: Jo mer gress, jo mindre søppel, og omvendt, forutsatt at kumøkk ikke defineres som søppel.

Langs Norskekysten er det lite søppel, desto mer gress, og pussig nok også lite kumøkk. Her bor folk ikke i telt. De har vinduer i sine boliger, så man kan se selv om man er nærsynt at flesteparten av dem tilbringer kveldene foran blafrende skjermer som utstråler sterke og skiftende farger. Disse skjermene tilfører her mye av den åndelige føden mennesket later til å trenge en god del mer av enn andre arter.

På samme måte som folk andre steder, søker folk her adspredelse, trøst, glede. Det gjør de blant annet ved å se på vanndrivende skrekkfilmer eller ved å krige med data-uhyrer. Forstå det den som kan. Denne artens hjerne er i sannhet et mysterium.

I sine små kokonger ved sine skjermer holder innbyggerne ved den lange kysten den globale virkeligheten fra livet. Om dagen, når de møtes over kaffekopper på arbeidsplasser, kan de dele inntrykk fra gårddagens sendinger og føle seg som ett folk, med ett språk, til forskjell fra andre folk med andre språk. Da er de i en stor kokong. De håper i fellesskap at de lune husene deres skal få bestå, at bombene fra Midt-Østen aldri vil lande her, at ørkenspredningen aldri vil strekke seg hit, at isen fra nord aldri vil komme tilbake.

Tenk om alle disse velfødde, veltrente hjernene, disse mysteriene, i fellesskap kunne ha oppfunnet egget! Tenk om de kunne klekke ut hvordan det som tross alt er igjen av klodens fabelaktige ressurser kan fordeles mellom klodens mange folk, slik at det blir mindre søppel og mer gress også langs alle andre kyster. Da vil det bli gode tider for oss pelshvaler.

Vår i nord

24.12.2008 /

Pelshvalen støter på land, og stopper opp for å beite i de små tjafsene som gror i de taggete utspringene i berghellingen ned mot dypet. Så hører han noe. Han stopper, lytter og titter opp av vannet. Jo, der foran ham på en grønn dampende knaus står en gruppe mennesker og synger. Det er et kor. Og rundt dem har det samlet seg en liten skare andektige lyttere.

Han forundres over denne lille forestillingen, lytter en stund før han svømmer videre langs den frådende kysten. Flere kor hører han. Noen står på knauser, andre har samlet seg i viker og på brygger, og alle synger de islandske nasjonalromantiske sanger med stor følelse. Ett sted ser han en håndskrevet plakat: “Kór atvinnuleysingja” (kor for arbeidsledige). Riktig vakkert synger de, uansett om de står høyt eller lavt i terrenget. Men vakrest lyder dog nasjonalsangen, den som jo er så svulstig til vanlig. Men nå synger de forfrosne menneskene så ømt om sitt land at man skulle tro de sang om den første vårblomsten.

Vakkert er det, riktig vakkert, og pelshvalen vaker en stund saktmodig like under den urolige havflaten. Men brått blir han så rørt at han stikker hodet opp av vannet og joiner dem i sangen med sine lungers fulle kraft: Han synger om nyfødte kråkeboller, spirende grisetang, hvalfrøkener og sild. Han lukker øynene i det han gir seg hen til musikken og glemmer helt for en stund at hans generasjon kanskje blir den siste som skal få oppleve islandsk korsang.

Finansparasitter (islandske skjellsord)

20.10.2008 /

Nå som finansmarkedene raser sammen og drar så mange enkeltskjebner med seg ned i dragsuget, ville det ha vært befriende å kunne ty til skjellsord. Jeg går ut fra at de fleste er enige om at det er bedre å fyre av ord enn skudd. Men hva har vi nordmenn av skjellsord?

La oss skjele til Island for anledningen. Der går det vesentlig verre enn de fleste andre steder i Europa akkurat nå, men der har man i det minste beholdt skjellsordene, noe vi i Norge dessverre mistet under reformasjonen. På den tiden, og under hele det danske koloniveldet, var det smått stell på sagaøya. Men fra gullalderen hadde det dog overlevd en del triks, blant dem kunsten å lage nidviser.

Urbane islendinger kan jo ikke stort mer enn “fuck”, uttalt “fokk” på sagaøya, til forskjell fra vår “fakk”. Men det bor fortsatt en liten håndfull mennesker på den islandske landsbygda. Med sine få resterende sauer, sine potethager (både spinat og brokkoli vokser bra ved en islandsk sørvendt vegg) vil bygdeislendingene kunne overleve en hungersnød. Nå som islandsk landbruk er så godt som nedlagt, nå som Island ikke anses som betalingsdyktig nok til å få kreditt på Europamarkedet, vil byfolket måtte ha slektninger på landet for å få C-vitaminer og kjøtt.

Jeg tenker Reykjavik banner høyt! Jeg tenker det går en strøm av e-postmeldinger til slektningene på landet. “Hvis du ikke kan sende meg kjøtt, send meg i det minste skjellsordene dine?”

Finansparasittene har lagt Island i grus, uten at noen noensinne vil bli stilt til ansvar for landsforræderiet det faktisk var å spille hasard med landet som innsats. Nå som landet kanskje nærmer seg slutten av sin historie og blir kreditorenes bakgård, er det på sin plass å kalle humanoide steinalderaper med humant overutviklet egeninteresse ved sine rette navn.

Her i Norge vil kun et mindretall lide vesentlig pga. av verdipapirsjonglørenes eventyrlyst. Vi har jo enda oljen. Så snart skattebetalerne verden rundt har betalt for brønnpissernes kalas, så snart tjenerskapet har ryddet bort de veltede askebegrene, vinflaskene og kokainrestene, slik at finansmarkedene kommer seg på beina igjen, vil de norske krybbebiterne igjen legge seg i sjampagnebad og ha det like festlig som før. Også vi nordmenn har derfor grunn til å la skjellsordene hagle, ikke bare over Milton Friedman – måtte han ha det riktig dårlig hvor han enn er – men over alle som spiller poker med klodens fellesressurser.

Jeg snuser sørgmodig rundt i søpla på havbunnen og setter kurs mot Island, hvor det enda finnes ærlig sinne og reale skjellsord. Pelshvalsangen min i dag er derfor på islandsk.

örlagaaumingi, ómagi, aftaniossi, asni, fífl, drullusokkur, drulluhali , hálfviti, fáviti, aumingi, skítalabbi, kúkalabbi, lúsablesi, skíthæll, , fáráðlingur, grautarhaus, gerpi, ómenni, ódámur, óbermi, skíthæll, drulluhali, skítseiði, drulluháleistur, úrþvætti, kúdrekkur og brunnmigi, óþokki, óþverri, forsmán, fúlmenni, hundur, mannhundur, kvikindi, mannfýla, varmenni, ótæti, aumingi, afturkreistingur, dusilmenni, gauð, löðurmenni, mannleysa, manntuska, roðhænsn, ræfill, vesalmenni, guðsvolaður aumingi, hörmungaraumingi, ámátlegt úrþvætti, aumingjadjöfull, heimskingi, nefapi, bavían, erkifífl, fábjáni, fáviti, moðhaus, þorskhaus, þöngulhaus, glanni, gapi, gapuxi, hleypifífl, glæfrafífl, stóbokki, uppblásinn belgur, útrásarvíkingur

(Takk til TH.HJ. og L.J.)

Pang og Tang

16.08.2008 /

— Du skjønner jeg har hatt det travelt i dag; måtte til dyrelegen med ørekenrotten min for å ta sting.

— ?

— Den ble operert for en uke siden på grunn av en svulst i magen.

— Jeg må innrømme jeg har litt vanskelig for å leve meg inn i dette.

— Joda, jeg skjønner det. Jeg hadde selv noen etiske betenkeligheter. Ørkenrotter er blant de minste pattedyrene som finnes, og de lever kort, og denne operasjonen har kostet det ørkenrotten veier i gull. Men det er nå en gang kjeledyret mitt, og jeg fant ut at jeg fikk gjøre det jeg kunne for den.

— Så du forærte en operasjon på ørkenrotten din. Gikk operasjonen bra?

— Joda, men det var ikke helt ukomplisert. For den har jo aldri vært skilt fra broren sin. De ble født sammen og de har levd hele livet sammen her hos meg. Så jeg tenkte at det var best at broren fikk være med til dyrelegen.

— Det var en fin tanke.

— Så da tok jeg dem begge med til dyrelegen. Du vet at hos leger er man nøye med personalia. Navn og fødselsnummer og sånt. De så litt rart på meg da jeg oppga navnene, Pang og Tang. Det var Tang som skulle opereres. Senere på dagen fikk jeg en telefon fra dem. Det var en veldig alvorlig og trist legestemme som sa, “vi må dessverre fortelle deg at Pang er død”.

— Åja? Men sa du ikke nettopp at det var Tang som skulle opereres?

— Jo, men Pang ble så stresset, stakkar, at han fikk hjerteinfarkt.

— Exit Pang, altså. Si meg, gir du meg lov til å gjengi denne lille tragedien på min blogg.

— Jada.

Og siden jeg jobber i det offentlige, så er jeg nøye med personopplysninger, slik at navnene som her er gjengitt er fiktive.PANG og TANG

Nytt telefonnummer

16.08.2008 /

Ordet kverulant forbinder jeg med gammel, god litteratur. I gammel, god litteratur figurerte det nemlig mange kverulanter. Jeg skjønner nå at den gode gamle litteraturen kanskje ikke var så god som jeg trodde den gang jeg enda leste slikt, for når jeg tenker etter var kverulanten alltid mann, alltid gammel og alltid festlig, kort sagt en standardfigur, en klisjé.

Det er kanskje fordi jeg trodde litteraturen var god at jeg selv i rasende fart er på vei til å bli en kverulant av rang. Kverulant som jeg er, bryter jeg riktignok mønsteret. Jeg er kvinne og slett ikke alltid festlig. Alderen min kan vi komme tilbake til.

Etter å ha kranglet i mange år med Microsoft – avbrutt av og til med noen små forfriskende krangler med leverandører av diverse elektronikk, så som datamaskiner – har jeg nå lagt krigen med Microsoft i bero. De har tapt. Linux kommer til å seile lykkelig inn i solnedgangen. Jeg slår ikke en motstander som har falt.

Nå er jeg gått inn i en ny etappe, og jeg er ikke udelt fornøyd med den, for det er her det plutselig blir klart for meg at jeg er blitt en fullt flygedyktig, klassisk klisjé: en kverulant, altså. Jeg krangler nemlig nå med entreprenøren som bygger på nabotomta bak huset mitt, og det å krangle med naboen, det bør være under min verdighet! Dessuten krangler jeg med Telio, som jeg har vært sååå fornøyd med i så mange år. Telio er riktignok også en gigant, og sikkert en drittsekk, men det får da være måte på. Men jeg krangler med fulle seil for det, da jeg tror mine stormløp mot Telio vil komme fremtidige Telio-kunder til gode.

De kommer imidlertid ikke meg til gode. Det koster meg nemlig at jeg sier opp kundeforholdet og endrer telefonnummer, for jeg går nå over til et fast nummer fra Skype. Det blir langt billigere for meg enn abonnementet fra Telio. Men det er ikke derfor jeg flytter. Det gjør jeg fordi Telio i utgangspunktet lovet telefoni til norske numre via datamaskin, uansett hvor i verden en var, og til samme pris som når en ringte hjemmefra. Denne muligheten har de nå valgt å begrense til Windows-brukere. Oops! Har Microsoft, alias Goliat, kommet seg på beina likevel?

Så derfor, kjære venner, skriver jeg til dere for å fortelle at jeg har fått et nytt telefonnr.
Det nye nummeret er: 00 7411 558 843 193

Ja, jeg innrømmer det er litt langt, men dere skjønner det at Skype har ikke norske numre. Jeg fikk derimot velge mellom numre fra flere andre land. Så da valgte jeg like godt et nummer fra Jakutsk. Må man først ringe til utlandet er det jo mer spennende å ringe til Jakutsk enn til Gøteborg, ikke sant?

For virkelig å besegle min inngang i de klassiske kverulantenes rekke, og for å markere at jeg annammer min skjebne, på et språk så nært opp til riksmål som jeg kan klare, er jeg begynt å infiltrere en blogg, noe jeg surt akter å poengtere for dere med den såkalte signaturen min nedenfor, hvor dere kan se navnet på siden jeg infiltrerer og mitt nye telefonnummer. Den stakkaren som egentlig eier bloggen, en utkjedelig sektiåttisk moralist, merker visst ikke at jeg lurer inn disse små undergravende oppstøtene.

Når man plutselig oppdager at man er blitt noe man ikke trodde man var, bør man kanskje gå i psykoterapi for å ordne opp i selvbildet. Men det er for sent nå, synes jeg, og det kan se ut til at jeg rett og slett har gjort en rimelig bra jobb på egen hånd. Nå er jeg nemlig blitt så befriet for min gode oppdragelse at jeg hemningsløst kan være like kverulantisk og ufrisert som den dagen jeg så havets lys. Jeg kan nesten huske lykkerusen da jeg første gang åpnet munnen og sang. Hvis ikke det er frihet, så vet ikke jeg.

Hilsen Pelshvalen

http://pelshval.wordpress.com

+ 7 411 558 843 193

Kompetanseheving

16.08.2008 /

I går ble jeg kalt inn til sjefen. Han lurte på om han kunne friste med et kurstilbud. Jeg jobber i det offentlige, og i det offentlige er vi veldig på dette med kompetanseheving. Han forklarte at det var litt viktig at vi sendte minst én person på det kurset fordi vi lå litt tynt an i det aktuelle feltet, hvor vi egentlig burde være i forkant. Jeg stilte meg slett ikke negativ til tilbudet – litt ny kunnskap er jo aldri å forakte – og han uttrykte tilfredshet med min innstilling. Vi snakket litt mer om kompetanseheving og om hvor viktig det er, og vi var helt på linje. Jeg kjente med et visst velbehag at sjefen og jeg forstår hverandre, og nøt at han flere ganger viste til min positive holdning.

Jeg var nesten på vei ut døra da jeg kom på å spørre hva slags kurs det dreide seg om. Han flyttet litt på papirhaugene foran seg på bordet, fikk et mumlende drag rundt munnen og prøvde forgjeves å spørre hvordan det gikk med familien min – forgjeves i den forstand at jeg ikke har familie – før han endelig fikk fram at det dreide seg om et vevekurs. Jeg må ha sett ut som et eneste spørsmålstegn, og han skyndte seg å si at han antok jeg ville være interessert i å lære veving; da han bodde på bygda var alle kjerringer – han endret dette skyndsomt til ”kvinner over 40″ – hekta på veving. Siden han er sjefen min sa jeg ikke at “den gang” han bodde på bygda, antakelig falt sammen med “den gang” jeg bodde på bygda, og det var… ja, la oss for enkelhets skyld bare si at det var svært lenge siden. Rent bortsett fra at jeg den gang var langt fra kjerring. Jeg unnlot som sagt å si dette.

Samtalen var i ferd med å gå i stå, men jeg var litt krakilsk fordi han hadde brukt ordet “kjerring”, så jeg spurte hvorfor i all verden det offentlige trengte å sende folk på vevekurs. Han må ha ventet på dette spørsmålet, for han sluttet brått å flytte papirhauger og satte de snille blå øyene i meg: Jo, fordi det var viktig å komme markedet i forkjøpet. Også det offentlige måtte gjøre en innsats for produktutvikling hvis vi skulle ha noe som helst håp om å se brukerne gjøre verdibaserte valg. Hvalpelsforedling var forutsetningen for pelshvalenes fremtidige eksistens. Kunne vi gå i bresjen og bevise at pelshvaldrift var lønnsomt, så ville vi ha oppfunnet det store egget! “Markedet har definisjonsmakt, enten vi liker det eller ei. Dersom levende pelshvaler får markedsverdi, så vil pelshvaler som art overleve, slik at også våre barnebarn vil kunne ha glede av dem,” og han strakte den ene armen ut til siden, slik vi har sett politikere gjøre når de holder taler på TV.

Jeg sa jeg ikke visste at hvaler hadde pels, og han grep ivrig ordet. Det var klart jeg ikke visste at hvaler hadde pels! De svømmer jo så fort at pelsen strykes tett inntil kroppen. Dernest mente jeg at dersom man skulle kartlegge markedsverdien av pelshvaldrift så måtte den første utfordringen bli å klippe pelshvalpels. Har man først pels, så er vevingen av pelshvalpels antakelig ikke særlig annerledes enn veving av annen pels. Han forsikret meg at det ikke var det spor vanskelig å klippe pelshvaler. Når de er tørre, er pelsen lang og rufsete. Da kan de klippes som sauer. Man hadde visstnok allerede vært i kontakt med fagfolk fra New Zealand, som jo også er en kystnasjon.

På dette punktet var jeg så ør i hodet av nye inntrykk, som det jo rørende heter når våre sjefer setter oss på oppdrag vi ikke kan eller vil ha, at jeg bare nikket beseiret og rygget ut. Idet jeg gikk berømmet han nok en gang min positive holdning

Summa sumarum: I september skal jeg på pelshvalpelsvevekurs.

Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑