Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: pelshvalsang (Page 3 of 4)

Alternativ ode til våren

23.03.2011 /

Det risler og renner glitrende over alt, i søla, mellom alle snøfonnene, nedover grusstrødde veier, fra trær og tak. Bjørka utenfor vinduet er bekledd med så mange rødblussende dompaper at en må tro den forbereder seg til jul. Hakkespettene hakker, ringduen hauker, svartrosten synger selv om det bare er mars, og nede i lia danser hundene foran herren sin på stien.

Hundenes herre er omspunnet av et langt, langt skjerf med flaksende ender. Som en balsamert figur revet ut av en plyndret grav er han. Fra hodet, som sitter litt løst,henger tunga på slep. Skikkelsen sleper seg pesende, svettende, snørrete og stinkende med uendelig tunge, treige skritt oppover på flat mark, slik det sømmer seg et gjenferd.

Det er vår og jeg er forkjølet.

Min navle og dens oldemor

05.03.2011 /

Oldemora vår er Kongeriket Norge, hvor gjennomsnittslønna er rundt 450 000 pr år, og hvor arbeidsledigheten er nesten ikke-eksisterende (3,4 % i des. 2010, ifølge SSB.no). Ja, vi har grunn til å være riktig så glade i oldemora vår.

Navlen er, kort oppsummert, Petter Northug, og hvorvidt vi, som ikke likte ham noe særlig før VM, finner ham mer spiselig nå som han er VM-vinner.

Kjøper du en avis fra et annet land i Europa er bildet et helt annet. Jeg har for anledningen – da jeg ikke orker mer navle – sett på Storbritannia (bl.a. Guardian). I Storbritannia er det som kjent krise. Det skjæres kraftig ned på alt, til og med på antallet ansatte i helsevesenet, hvor det var for få fra før av. Ifølge sentralbanksjefen i Bank of England (sentralbanken) skyldes slike nedskjæringer myndighetenes milliardutbetalinger for å berge finansnæringen (særlig bankene). Kilde: Guardian

Nå vel, la oss for å begynne et sted, postulere at det var nødvendig for skattebetalerne å redde bankene. Men nå er vi kommet til neste kapittel i denne dramatiske sagaen som kanskje en gang vil hete “Den vestlige verdens undergang”. Dette kapittelet handler om den videre utviklingen for bankene som publikums skattepenger reddet. Skal bankene nå betale tilbake? Langt i fra: De får trekke tidligere års tap fra fremtidige inntekter, ikke bare i år, men inntil tidligere tap er fullt dekket. (“offsetting losses against tax”). Kort sagt de betaler ikke tilbake til skattebetalerne, de betaler mindre skatt!

Hvis du googler Diamond + Barklays + tax, så vil du se at ordningen med å la banker motregne tap mot skatt, kan få kaffen til å stå i halsen på selv de mest saktmodige briter. Barclays hadde nemlig et årsoverskudd på 11,6 milliarder – jeg gjentar – 11,6 milliarder – pund. De betalte i underkant av 1 % skatt. Grunnen til at denne opplysningen ble slik en bombe var at det krevdes en særdeles innpåsliten fritter før bankens talsmann ga fra seg de dyrebare opplysningene.

Jeg tenker det er greit at vi fortsetter å ha åpent tilgjengelige skattelister (sier Pelshvalen, og slår irritert med halen!)

Og for dem som vil sende en vennlig tanke til vårt nabofolks prøvelser i disse bankvennlige tider, kan jeg anbefale et lite blikk over navlehøyde til en frisk og energisk protestbevegelse: UK Uncut

Ikke Egypt (Hyldest til RSF)

06.02.2011 /

HYLDEST TIL RSF (Journalister uten grenser)

Det er nesten rørende så pent vi oppfører oss nå i Egypt. Vi? Alle unntatt Israel, forstås. Hele det gode selskapet kappes om å applaudere ikke bare massenes mot, men sågar (om enn ganske forsiktig) Det islamske brorskapets diplomatiske beskjedenhet. Selv fru Clinton kan ikke annet enn late som om hun vil respektere “folkets valg” – enn så lenge.

Nei, jeg skal ikke skrive om Egypt – enn så lenge – men ta av meg hatten og stå taus og med bøyd hode. Måtte det gå dem vel, de tapre hundretusener kvinner og menn som har satt livet på spill for å trosse portforbudet og en unntakstilstand som har vart siden 1981, da Sadat ble myrdet fordi han undertegnet en forrædersk fredsavtale med Israel.

Så lenge vi forkjælte barn av nord ikke i vannvare pisser i brønnene til Egypterne, slik mange av oss enda pisser i palestinernes brønner – for eksempel ved å nekte ta inn over oss at å gi fredsprisen til Sadat var utilgivelig – skal jeg stå taus og med bøyd hode. Så lenge Odd Karsten Tveit får taletid.

Men la det være sagt, Herren er stor, og Herrens urett kjenner ingen grenser. I Bagdad var det i uka som gikk en meget kjekk ung spansk statsadvokat. Han var der for å etterforske USAnernes drap i 2003 av en spansk pressefotograf under Iraq-krigen. For ordens skyld: Den drepte pressefotografen het José Couso. Grunnen til at dette drapet blir etterforsket som mord, og ikke som “colateral damage”, som USAnerne så søtt kaller sine krigsforbrytelser, er at man mener å ha bevis for at det var nettopp det, mord. Fotografen sto i vinduet i 14. etasje og fotograferte, blant annet, stridsvognen som drepte ham. I samme rom som han, bare et par meter unna, satt en fyr, romkameraten hans, og knyttet skolissene sine, en såkalt kritisk journalist, som for øvrig vant RSF-prisen (Journalister uten grenser) i 1999. For ordens skyld heter journalisten som overlevde, fordi han altså ikke sto i vinduet men knyttet skolissene sine, Jon Sistiaga.

Vel, tilbake til uka som gikk, da den unge, høye, mørkeblonde, veltrente, spanske statsadvokaten skrittet med sitt store følge av reportere, embetsmenn, m.m. over murpuss og annet søppel ut gjennom vestibylen i hotel Palestina, var det én i følget som muligens gikk litt ustøtt. Det var Jon Sistiaga, som hadde vært sammen med statsadvokaten oppe i rom 1403. “Så snart dommeren [statsadvokaten] og …. og … hadde forlatt rommet, helte jeg litt Dimple 15 år på gulvet og…”

Kort sagt den garvede baskiske journalisten skålte med sin døde venn, pressefotografen.

Og han legger til, “og i går var det bare her i byen 50 nye døde.” [El Pais 29. januar 2011, “Brindar con un alma”]

Ja, herrens urett kjenner ingen grenser. USAnernes urett er glemt og tilgitt, men i Bagdad kan det stadig, i 2011, ryke med 50 personer. Pytt sann. Gjort er gjort og spist er spist.

Men så lenge det er noen som overlever og kan fortelle om udåden (RSF),  er det håp.

Katteriket

30.05.2010 /

I min kommune er det nå nesten borgerkrig. Det begynte med kattene. En del katteelskende kvinner proklamerte opprettelsen av Katteriket en kveld de holdt fest med mange oster, druer og desto mer rødvin. Latteren skrallet fra de åpne vinduene i huset hvor de var samlet (mannen til vertinnen var på guttetur, og damene var for det meste over førti). De samlet seg rundt husets datamaskin og konstituerte seg skriftlig, med vedtekter, som de kalte “Grunnlov”, og et stiftelsesbrev.

I vedtektene sto det blant annet:

* Alle katter skal nyte vanlige borgerrettigheter, deri innbefattet retten til forsamling, retten til fri utfoldelse av meninger, retten til å bevege seg fritt på alle offentlige steder og, om de ønsker det, stemmerett.

* Alle såkalte katteeiere er å betrakte som utleiere av losji til katter, og skal ikke holde katter innesperret.

* Alle som holder katter skal sørge for kattens trygghet og velvære ved blant annet å servere god, sunn mat minst én gang per dag og ved å gi minst én times tilgang til et varmt, kjærlig fang per dag,

Vedtektene ble trykket i lokalavisen. En naiv biologistudent sendte inn en ingress hvor han påpekte motsetningen mellom på den ene siden kattens status som leietaker, noe som forutsetter en motytelse, og på den andre siden kattens status som et vesen som “holdes”. Biologistudentens ingress provoserte stifterne av Katteriket, som straks tok til voldsom motmæle, ikke bare i lokalavisen men på alle arbeidsplasser. Over alt begynte det å dukke opp kunstferdige katteprodukter, lekre katteplakater, kattesokker, kattevignetter og kattespill. Kommunens ordfører måtte bare erkjenne at denne plutselige katteentusiasmen hadde utløst en kulturell utfoldelse som kommunen aldri før hadde sett maken til. I en periode nøt vi sågar ganske morsomme kattekonserter, katteopptog, og opplesning av kattedikt.

Over tid avslørte all denne katteaktiviteten at det var en del uløste konflikter i enkelte av stifternes parforhold, noe som på sikt krevde mye energi fra de impliserte. Derfor stilnet etterhvert aktiviteten på kattefronten.

Men innen vi forstod det, var det i kommunen så mange katter som nøt “vanlige borgerrettigheter” – og som kjent parer katter seg ofte og effektivt – at det var katter over alt. Det var katter i rådhuset, katter på brygga, katter i alle heissjakter, og naboen min hadde 48 katter. Noen av dem kjente han igjen, mens andre var helt fremmede for ham. “Du vet,” sa han litt forlegen, “kona mi liker katter.”

For min del kan folk gjøre hva de vil, bare de ikke ødelegger plenen min. Kattene var ikke interessert i min plen. Så jeg brød meg ikke om kattestormen som skyldte over kommunen inntil jeg en dag i slutten av juni, to år etter stiftelsen av Katteriket, konstaterte at luften var stinn av mygg. Nå er det så at vår kommune, som ligger ved havet, aldri har vært plaget av mygg. Men kattene hadde tatt knekken på hver eneste fugl i mils omkrets, og myggen hadde ikke lenger naturlige fiender.

Nåja, jeg er stort sett nokså godmodig, så jeg gikk bare ut og kjøpte meg en myggsuger. Men det hjalp bare måtelig. Dessuten: Om jeg klarte å begrense myggplagen i huset mitt, så var det ikke lenger mulig å gå ut og ta seg en øl på Bryggekafeen, for da ble man så skambitt av plagånden at man måtte gå med halve ansiktet i fatle dagen etter.

Fra stifterne av Katteriket, som nå nesten alle var involvert i hissige og til dels dramatiske skilsmisseforhandlinger, var det blitt aldeles stille i lokalavisen, og ingen av dem svarte på innleggene om at det som følge av kattens suverene stilling i kommunen ikke lenger fantes fugler og at vi derved var utsatt for myggplagen. Men når man en sjelden gang traff en av damene og nevnte dette for henne, så trakk hun bare på skulderen og blåste: “Hvis jeg ikke ser helt feil, så sitter det en måke bare 10 meter unna, på den steinen der.” De var med andre ord ikke lenger militante katteaktivister, men de innrømmet heller ingenting, og med angrepet på den naive biologistudenten i friskt minne, så var det ingen i kommunen som våget å avlive en eneste katt. Det hadde forresten ikke hjulpet stort, for det var nesten like mange katter som mygg.

Bryggekafeen måtte stenge på grunn av konkursforhandlinger. Og de fleste innbyggerne i kommunen investerte i enorme myggsugere, som sikkert fanget tusenvis av mygg hver dag, men som dog ikke klarte å hamle opp med myggen på områder hvor det ikke var myggsugere. Og vår bebyggelse er relativt spredt. Som en kammerat av meg sa: “Vi kan snart ikke forlate huset uten våtdrakt.”

Det var på dette dramatiske punktet, når stifterne av Katteriket var opptatt med sine skilsmisser, når heisene sto fordi kattene huserte i heissjaktene, når vår kjære Bryggekafe var stengt på grunn av konkursforhandlinger, når myggen hylte som verst utenfor våre omhyggelig forseglede vinduer, at den naive biologistudenten gikk til motangrep.

LA MYGGEN LEVE

Det var ikke i avisen, det var ikke i innboksene til vår epost. Det var store plakater. Fyren må ha hatt en hel arme av kunstnere og grafikere i sin bekjentskapskrets, for en morgen fant vi en førtitalls plakater med kun denne teksten klistret opp på påfallende steder i kommunesenteret, og alle plakatene var forskjellige. Ikke en gang skriften var den samme, bare teksten. Alle var vakre og kunstferdige, rett og slett nydelige. Det var siv, og hav og innsjø og vannliljer og Titanic og isflak og veltende kaffekopper, og det var grågrønt og gråblått og dyprødt og flammet.

Jeg vet ikke hva den naive biologistudenten hadde ventet. Jeg vet ikke om han er fornøyd med hva resultatet ble. Han forsvant sporløst. Men folk ble aldeles rasende. Godmodighetene tok rett og slett slutt mellom kl 06 og kl 10 den morgenene, og ble erstattet av et raseri som hadde tilbakevirkende kraft. Situasjonen i vår kommune nå er at man i de aller fleste husstander har skaffet seg våpenløyve. Vi kan ikke bruke vår egen skytebane for å øve, på grunn av myggplagen, men det lokale busselskapet har satt opp skytteltrafikk hver kveld mellom kl. 18 og 21 slik at vi kan øve på nabokommunens skytebane. Kattene har merket at velviljen de en gang nøt her, er i ferd med å blekne, så de har tatt tilflukt på de underligste steder, noe som fører til at vi hører skritt og skraping på nattestid og barna våre er mørkeredde.

Vi vet ikke riktig hvem som er fiende og hvem som er venn. Biologistudenten var den første som flyttet fra kommunen – han må fått seg en god latter – og kattedamene er for det meste forduftet også, ettersom de nesten alle er skilt. Vi andre sitter igjen med kattene, som nå er gått i dekning, og myggen.

Jeg sitter ved vinduet mitt og skriver dette. Jeg har geværet ved mine føtter, og jeg akter å forsvare meg til siste slutt.

Når det er for seint

02.05.2010 /

Nå har også grekerne gått på limpinnen, dvs. de ble rundsvindlet av folk som hadde ansvar for landets økonomi, akkurat som islendingene. Gudane må vite hvor mange andre staters befolkning blir melket av finansveldet? Lehman brothers svindlet også, viser det seg i etterkant, akkurat som Enron. Skattebetalerne i USA vil svi for det i uoverskuelig fremtid. Og nå skal de fleste skattebetalerne i Europa måtte betale løsepenger for Hellas, ikke av menneskekjærlighet, forstås, men for at ikke euroen skal kollapse. Hvorfor det er så viktig at euroen ikke kollapser? Tja… Det er selvfølgelig hyggelig å slippe å måtte veksle hver gang vi krysser en grense i lille Europa, men hovedsakelig er vel hensikten at kapital skal flyte fritt.

Oljerike nordmenn går tørrskodd gjennom de fleste kriser. Men også her… var det ikke noe med at et par tidligere statsministere klarte å raske til seg skyhøye pensjoner etter avsluttede verv, til tross for at de enda var i høyt betalte jobber? Pytt pytt, vi har råd til det, og det ble jo avslørt. Men hvor mye er det som ikke ble avslørt? Det vet vi selvfølgelig ikke; det ligger i sakens natur. På den ene siden orker ikke publikum/media å skaffe seg innsikt i hva som foregår i finanskanalene, på den andre siden sørger svindlernes jurister for at selv Økokrim får problemer med å skaffe bevis.

Likevel antar jeg at dersom en kritisk økonomikyndig journalist nøye hadde studert årsrapportene til de største islandske bankene de siste fem årene før de kollapset, så hadde han eller hun skjønt at noe var forferdelig galt lenge før korthuset falt sammen. Så skjedde ikke, i hvert fall ikke så vidt avisleserne vet, blant annet fordi alle de største avisene var eid av de som i ettertid har fått skylden for landets økonomiske kollaps.

Islands parlament oppnevnte høsten 2008 en granskingskommisjon for å analysere bankvesenets kollaps. Dette bør være kjent for nordmenn, siden Eva Joly spiller en stor rolle i granskingen, som spesialrådgiver. Mandag 12. april 2010 la kommisjonen fram sin rapport. Et av kjernepunktene i rapporten var at media hadde sviktet totalt. Dette punktet er verd å merke seg også for nordmenn: Media leverer det kundene vil ha, nemlig lett underholdning, ikke kritisk journalistikk. Det gjelder der, det gjelder her. VG og Dagbladet skriver om tant og fjas, det leserne vil ha, og leserne blir mindre, ikke mer, kunnskapsrike, følgelig mindre, ikke mer, granskende.

Men nå har jeg som pelshval igjen stukket hodet opp utenfor Islands kyst. Og hva ser jeg, gjennom den askefylte luften? Jo, selv om islendingene ble rundlurt, så står de enda oppreist. Mer enn det, de nesten flyr. “Vi kan ikke stole på media,” sier de. Det forstår seg. De har sluttet brått med å lese landets aviser, som nå går konkurs den ene etter den andre. Fint. Og hva gjør de så med den over 2000-sider lange rapporten fra granskingskommisjonen? Den som burde vært analysert av media, den som de ikke tør overlate til media å analysere? Jo, de leser den selv. Helt bokstavelig.

I Borgarleikhus (Stadsteateret i Reykjavik) ble hele rapporten lest høyt for alle som måtte ønske å høre den. Det må ha vært litt av en seanse, mange seanser. Alle skuespillerne ved teateret deltok. Lesningen kan lastes ned som podkast (audio) – 56 økter. Jeg har lastet ned bare de første 10, og de utgjør til sammen 1145 MB. Generelt utgjør 100 MB rundt to timer.

Jeg vil varmt anbefale alle som forstår islandsk, og for den del også de som ikke forstår islandsk, å laste ned dette fabelaktige, dokumenterte krafttaket som beviser at folk vil prøve å sette seg inn i ting som angår dem, dersom de får anledning til det. Man finner den på islandsk rikskringkasting,

http://www.ruv.is/podcast (se etter “rannsoknarskyrsla”).

Utfordringen for oss alle er at det gjerne er først når det er for seint at vi forstår at noe angår oss. Det gjelder for eksempel klima og fattigdom utenfor våre grenser. Foreløpig er klimaet vårt helt greit nok, og vi er ikke fattige. Men klimaspørsmålet vil innhente oss og fattigdommen utenfor våre grenser vil ramme oss, før eller senere, som et annonsert mord.

Hvalpelsvær

09.08.2009 /

Jeg hører man klager over været. Det er ikke ordentlig sommer, sier man. Det regner for mye, sier man. Det er for lite sol. Høsten er kommet, sier man, sa man allerede i vår.

Ikke for det at jeg har noe jeg skal ha sagt. Jeg HATER vinter, og klager ikke bare over enkelte vintre men over vinter i sin alminnelighet. Hver vinter, klager jeg. Jeg forbeholder meg likevel urettmessig rett til å klage over at man klager over denne sommeren. Fra mitt ståsted er sommer per definisjon et strålende fenomen, uansett hvor grå eller våt den måtte være. Sett fra flyet er jo dette landet grønt, til forskjell fra nesten alle land på kloden.

I løpet av sommeren har man mimret man over den første månelandingen. Fra romfartøyet så astronautene vår klode og syntes den var vakker. Det var den sikkert, men sett fra jorden var ikke kloden like vakker. Den gang som nå var den ikke vakker fra ofrenes ståsted. Det har den aldri vært. Ofre har det vært nok av, til enhver tid. Det er min påstand at ofrene har vært i flertall, i overveldende flertall, siden tidenes morgen. Det er min påsted at de enda er det.

Her i Norge liker vi ikke begrepet offer. Bare ordet lukter vondt. Og det kan se ut til at man her til lands skal måtte spille kortene særdeles dårlig for å bli et fullblods offer. Å bruke narkotika fra ungdommen av er å spille kortene dårlig, for eksempel. Å investere i pyramidespill likeså. Når det kan være det aller minste grunn til å tro at en person har skyld i sin egen ulykke, kan vi til en viss grad forsvare at vi ikke ofrer stort for ofrene. Å komme rekende på en fjøl som imigrant på jakt etter et bedre liv er heller ikke noe å skryte av, til tross for at nettopp de som kommer hit i et forsøk på å kjempe seg ut av fattigdommen burde, fra vårt filosofiske ståsted anses so beundringsverdig.

Men for dem som i beste fall kan håpe på noen sjeldne rustbrune dråper fra et vannrør som skal forsyne en hel by, for dem som ikke kan koke risen sin fordi det ikke finnes veske å koke den i, er jorda ikke vakker. For dem — og for tiden dreier det seg blant annet om en stor del av befolkningen i India, et land som stadig når større høyder med hensyn til brutto nasjonalprodukt, men hvor størstedelen av befolkningen nå mangler noe så basalt som VANN — er vårt våte land et nirvana.

Vi har vann, men la det være helt klart: Vi har ikke vann fordi vi er bedre enn de som bor i India. Vi har vann fordi vi er heldige og bor i et land hvor det regner. Det overveldende flertallet av oss har ingen skyld i at India, og andre tidligere kolonimakter og nåværende invvesteringsobjekter forblir fattige. Vår skyld består kun i det at vi misbruker demokratiet vi har. Vi bruker det utelukkende til egne kortsiktige formål. Demokrati, slik vi opplever det her i Norden, er reell mulighet til påvirkning. Vi kunne ha stilt krav, både som forbrukere og som velgere som ville medføre et bedre liv for dem som lager det vi kjøper. Men vi stiller ikke slike krav.

Jeg er ingen historiker, men jeg synes det er gøy å lese historie fra tid til annen. Mitt intrykk er at alle store sivilisasjoner har gått under med nesten lovmessig regelmessighet. Jeg har ikke fantasi til å forestille meg at den sivilisasjonen vi lever i skulle være noe unntak. En dag, tenker jeg, blir vi tiggerne, de ulovlige invandrerne, i kulturer og verdensdeler vi nå håner.

I mellomtiden regner det her, et velsignet mykt og svalende duskregn på mitt ansikt når jeg sykler langs elven i mitt nærområde. Andre steder i verden dreper folk for noen dråper brunt giftig vann, noe jeg ikke kan noe for, men jeg skal i alle fall ikke forbanne de få rene dråpene som svaler mitt ansikt der jeg sykler. Jeg har på meg en vanntett og vindtett jakke. Jeg er varm, men ansiktet mitt kjøles ned av en deilig bløt og stille regn.

Demokrati og kvinners likestilling

24.06.2009 /

Nå har jeg ruget på dette så lenge at jeg bare må skrive det! Ja, jeg vet at mine barn vil skjems over det jeg her skal skrive, at mine venner vil vende meg ryggen, og at jeg vil risikere den tvilsomme æren å vinne neste pris fra “Fritt Ord”, men jeg orker ikke lenger tie. Jeg har en høne å plukke.

Det er nemlig slik, vil jeg påstå, at demokrati og kvinners likestilling har en fellesnevner, nemlig slagsiden. For å ta demokratiet først, så er det nokså åpenbart hva den slagsiden er, for vi har alle nylig vært rammet av den. Demokrati betyr som kjent at alle kan få lov til å være med på å velge hvem som skal styre landet og at alle kan få lov til å si hvem de vil velge, dersom de ønsker det. Dette betyr igjen at den som leverer den mest brukervennlige (hva nå det enn betyr) valgkampanjen vinner. Nok om det.

Så til slagsiden: Dersom en Bush eller en Ahmadinejad eller Hamas eller Fremskrittspartiet eller Den Grønne Fare vinner, så må en bare pent finne seg i det og tåle konsekvensene. Dersom en ikke finner seg i det, så er man bare ganske enkelt ikke demokratisk, så paradoksalt som det kan synes for noen. Paradokset består i at flertallet av oss mener at at for eksempel Bush var en trussel mot demokratiet. Men han ble jo demokratisk valgt.

Personlig sympatiserer jeg nok mer med Den Grønne Fare, men jeg innser at om det umulige skulle skje, nemlig at dette foreløpig ikke-eksisterende partiet skulle vinne valget, for eksempel ved hjelp av særdeles vittige og fengende politiske reklameinnslag finansiert av Kjell Inge Røkke, som ved et usannsynlig sammentreff hadde sett lyset etter å ha tømt en siste disig grønn drink ved hotellbaren en sen stormfull kveld, og ble økofundamentalist, så ville dette partiet foreta grep som flertallet av velgerne ikke ville like i det hele tatt. (Denne siste setningen ble for lang til at jeg kunne forklare at den hypotetiske drinken til Røkke ble tilført halusinoger, ikke av ham, men av medlemmer av en skummel, likeså hypotetisk økogeriljabevegelse, Den Grønne Fare, forstås, da han, utslitt etter forhandlinger med pressen, en ufin statsråd og evt. ekskjærester, stirret tomt ut i rommet, og derfor ikke holdt øye med hva som ble helt i glasset hans.)

For den som har mistet tråden vil jeg oppsummere at vi nå har en demokratisk valgt økofundamentalistisk regjering som forbyr bruk av bensin-/dieseldrevne personbiler med øyeblikkelig virkning. Tiltakslisten fra den nye økofundamentalistiske regjeringen er selvfølgelig langt som et vondt år, men jeg tror ikke jeg trenger å gå i detaljer. Det bør være klart allerede nå at denne regjeringen er den mest upopulære i Kongeriket Norges historie. Og siden kapitalgeneratoren som brakte den til makten fortsatt lider (oss i mellom sagt) av grønne halusinasjoner, vil den upopulære regjeringen høyst sannsynlig også vinne neste valg.

I mellomtiden har den ansatt en helseminister som har innført tvangsabortering for kvinner som ikke gjennomfører og består “Moderskapskurs”. Fedrene oppfordres også til å ta disse kursene, ikke minst de obligatoriske årlige oppfølgingskursene, slik at de, når kvinnene stryker på oppfølgingskursene, kan overta omsorgen for sine helgebarn. (Forslaget til dette tiltaket kom fra talsmenn for “Foreningen av dårlige foreldres ofre”.)

Kort sagt, en usedvanlig upopulær og seiglivet regjering. Det er demokratiets svøpe.

Når det gjelder likestilling av kvinner, så betyr dette som kjent at det er like mange kvinner som menn i lederstillinger og at “kvinnelige verdier”, dvs. følelser, katter, de små ting, kos, mat og klær skal verdsettes av menn. Så nå er det snart ikke mulig å støte på menn som ikke elsker katter, koser seg i uendelige utlegninger om oppskrifter, og kappsjopper i trendbutikker. Til gjengjeld ser kvinnene på Landskamper på TV, spiller fotball, danker ut hvermansen på joggeturer, og leser pornoblader med sine menn. Likestillingen er kommet langt, etter mitt skjønn.

Men slagsiden, akk, slagsiden!

Kvinner har nemlig også satt sitt preg på økofundamentalismen. Der har de nådd mye lenger enn Den Grønne Fare, og det sågar uten kapitalgeneratorens hjelp. Pelshvaler husker inisialene BB. BB betød Brigitte Bardot. Hun var tidenes største sexbombe. Jeg tør påstå hun enda ikke har møtt sin like. I dag har vi nemlig utallige sexbomber, den gang fantes det bare én, BB. Det hun sa og det hun gjorde var så tungtveiende, kun fordi hun var BB, at det satte sitt preg på historien, nesten på genene og i alle fall på økofundamentalismen. Så i dag er alle genuint kvinnelige kvinner potensielle økofundamentalister etter BB-lest.

BB-fundamentalisme går i korte trekk ut på å verne visse arter, sågar visse årsklasser av visse arter. Det begynte med selunger. På slutten av sin karriere gikk BB over til å opprette farmer for eldre hester. Arvtagerne hennes har vektlagt hvalmødre, katter, spanske hunder og sirkuselefanter, mer eller mindre i den rekkefølgen.

Det er langt fra en pelshvals intensjon å arbeide mot vern av hva det skal være fra dyreverdenen. Men BB-fundamentalistenes prioriteringer oppleves som vilkårlige fra mitt ståsted. Hvorfor er det for eksempel så maktpåliggende at katter skal få nyte retten til å gå fritt rundt og pisse i sandkasser, drite i salatbed, krølle seg sammen i barnevogner og, fremfor alt, torturere ihjel fugler, når Gud og hvermansen skal vernes for en hund som leker fritt ved sin herres side? Hvorfor skal en elsket, velstelt sirkuselefant ikke få lov til å arbeide for fullverdig kost og aktelse, når dens frender sulter, tørster eller skytes i hjel i det fri? Hvorfor er det så veldig maktpåliggende å frede hvalen, når ulven jaktes uten miskunn, og hvorfor er nettopp spanske hunder så veldig inn? Hva med afrikanske barn? Hva med norske fugler?

Og hvorfor må menn jatte med på alt det som damer sier? Det er demokratiets skyld. Flertallet gjelder, og i og med likestilingen av kvinner er det mange kvinner som har to stemmer. Forstå det den som kan.

Sov ikke i timen

12.06.2009 /

Det kan se ut til at pelshvalbestanden stiger. Det later faktisk til å være så mange pelshvaler svømmende rundt omkring der ute at en kan spørre seg om det overhode er nødvendig å fortsette å agitere for arten. Det var i alle fall det jeg var begynt å tro, inntil i dag.

Det jeg trodde, for eksempel i går og i forgårs og i forrige uke, var at alle de tiltakene jeg hadde anbefalt for å forbedre næringsgrunnlaget for pelshvaldrift var blitt implementert spontant og uten min hjelp. Tegn på at så kan være tilfelle er: Forbrukerekstremismen er på retur; ordene terrorisme og terrorister forekom ikke en eneste gang i Obamas tale i Kairo; Amnesty International har omsider innlemmet rett til mat og medisiner i sin definisjon av menneskerettigheter; lyntog er blitt et tema igjen. Og det finnes mange, mange andre og langt større tegn.

Slik sett har vi mye å takke Bush for. Hadde ikke han vært så katastrofal, hadde vi ikke fått noen Obama, og hadde vi ikke fått Obama, hadde pelshvalenes astmatiske stønn fra havbunnen bare blitt stadig svakere og svakere, og rautene fra meg-megere-megest-tilhengerne ville blitt høyere og høyere til alt uavvendelig endte med et saliggjørende siste “puff”. Fortelleren, hvis det enda fantes noen forteller, ville kunne avslutte sin eventyrstund for englene med de kjente og kjære ordene, “og snipp, snapp, snute, så var eventyret ute”.

Apropos “puff”, så er det med sorg at jeg her må innskyte at min kjære medskapning Tang har forlatt oss. (se Se Pelshval august 2008. Det er ikke så mange av dere som kjenner Tang. Han var jo bare en ørkenrotte, men han var elsket av sine nærmeste. Dette er ikke egentlig noe sted for en fullblods nekrolog, og dessuten kjente jeg personlig ikke kjeledyret Tang, men jeg vil i det minste presisere at han ikke ble offer for noen økologisk katastrofe, til forskjell for hans artsfrender i ørkenen, hvor alt står for fall hvis ikke Vestens store håp, Obama, kan snu utviklingen. Han oppnådde forventet levealder for ørkenrotter, og selv om hans siste timer nok var ganske ubehagelige – forskningen har ikke enda klart å utvikle prosedyrer slik at vi kan tilby våre ørkenrotter en verdig død – hadde han et godt liv nesten inntil det siste.

Med andre ord, og tross Tangs bortgang: Det meste lot til å være på rett vei inntil i dag. For i dag får vi høre allerede på NRKs tidligste nyhetssendinger at politiet skal etterforske forsvarets sikkerhetstjeneste. La gå, det hele kan simpelthen dreie seg om en lapsus, en levning fra demokratiets barndom, en glemt oppdatering av reglementer, eller en storm i et vannglass. Men det minner sørgelig om historier vi kjenner fra land det ikke er naturlig å sammenligne seg med. Som gammel, meget gammel, pelshval, kjenner jeg at min sløve luktesans våkner til live. Overvåkning har vært tema i demokratidebatter siden lenge før begrepet demokrati ble unnfanget. Nå, med sofistikert datateknologi, har selve konseptet overvåkning en dimensjon som bare “science fiction”-litteratur kunne fabulere om for noen tiår siden.

Dagens nyhet er derfor en påminnelse om at diktatur og “Big Brother” ikke er noe vi trygt kan glemme. Norge er enn så lenge et snilt land. Men ingenting er statisk. Personlig vet jeg ikke om noe land som har oppnådd et rosverdig nivå og beholdt det på en makrohistorisk tidsakse. Og i vår tid skjer endringer med eksponensielt tempo. Det finnes ingen garanti for at den tryggheten vi i dag nyter skal vedvare. Trygghet er noe en må forsvare, ikke noe som er gitt. Faktisk.

Dagens tekst er derfor: Sov ikke i timen.

Sannhetskommisjonen

02.05.2009 /

Når et lands folk deles i to grupper som hater hverandre, kan det gå riktig ille. I Norge har man ikke forståelse for slikt fordi uansett hvor mye de Rød-grønne og Fremskrittspartiet hater hverandre, så begås det ikke mord, voldtekt eller tortur i den ene eller den andres navn.

Noen vil kanskje hevde at normale nordmenn er så fredelige at de aldri, aldri, aldri vil kunne finne på å gå til grusomme håndgripeligheter. Men også nordmenn er mennesker. Mennesker er fryktelige når de blir tirret, eller, for å si det på en rundere måte: mennesker er den farligste av alle klodens arter.

Pelshvaler blir ikke jaget for tida, ganske enkelt fordi det er så få av dem at pelshvaljakt er ulønnsom. Men skulle en eller annen finne på å korsfeste en av mine kalver, så kan jeg ikke stå inne for at jeg ikke vil rive vedkommende i småbiter, uten hensyn til all verdens konvensjoner. Skulle noen ta mine brødre og søstre til fange, stenge dem inne på ubestemt tid, eksperimentere med dem, sulte dem, gi dem elektriske støt, henge dem opp, skyte dem, osv. … Jeg kan ikke garantere at mine fredelige prinsipper ville overleve noe slikt.

Om vi forestiller oss at finanskrisen ødelegger det meste, noe jeg ikke tror, kunne status i 2025 være noe sånt: Arbeidsledighetstall er upålitelige, men i hver tredje husstand er det ingen som mottar fast lønn. Arbeidsledighetstrygd utbetales av og til, sosialkontorene har ingenting å gi. De få gjenlevende bankene soper til seg gjeldsslavers boliger og stadig flere må flytte inn hos slekt og venner. Vi har høy inflasjon, og det som før var en normal lønn dekker ikke prisen på mat og strøm. Folk dør av sykdommer de tidligere kunne fått behandling for. Gatene er farlige og man kan ikke stole på noen. De som har råd til det, beskytter sine hjem med strømførende gjerder og kameraer. og politiet jobber for høystbydende. Boligene våre blir solgt til rike Lichtensteinere og Kirgisere, og en stor del av befolkningen rusler skitten og frysende gatelangs og snuser på duftene fra restauranter hvor de som tjente på finanskrisen tilbringer lystige kvelder.

Presidenten heter (pelshvaler er nøytrale av prinsipp) Siv Halvorsen. Hun er rålekker i hvit ettersittende pels, og hun taler hypnotiserende til oss fra skjermer på hvert gatehjørne om “fellesskap”. Under hver skjerm står det en liten skare og lytter.

Til dette bildet kan jeg med største letthet tilføye uendelige detaljer, la det være aldeles klart. Det er nemlig slik at så mye verden enn har forandret seg siden 1945, så er det mye som ikke har forandret seg i det hele tatt, snarere tvert i mot. Og bildet jeg antydet konturene av, er ikke nytt, ikke gammelt, ikke noe som helst, bare tidløst.

Og derfor må jeg også tilføye enda noen sørgelige linjer til mitt tankeeksperiment, for en dag skjer det som før eller siden må skje under slike omstendigheter: Et skudd fyres av inne i en forsamling hvor også Siv Halvorsen er til stede. Og så har vi det gående.

Jeg sier ikke mer. Dette var jo bare et grusomt tankeeksperiment. Det som derimot ikke er hypotetisk, men helt sikkert, er at om noe slikt mot formodning skulle skje her, vil Norge bli delt i to, ikke vertikalt men horisontalt, og mange, mange liv vil bli ødelagt.

Etterpå, når det igjen blir orden, når lønningene blir utbetalt til rett tid, når folk igjen har egne tak over hodet, fastlege og skolegang og råd til minst 5 appelsiner i uka, når alt tilsynelatende er såre vel igjen, så vil nordmann se på nordmann, på trikken, hjemme hos gamle mor/far, på foreldremøter, på jobben, på nabolagets sankthansfester, og klappe igjen kjeften. Det vil bli en øredøvende taushet om det som skjedde. Det vil bli en taushet så total og iskald at selv barnebarn vil fryse i søvne i mange år fremover, hvis ikke det opprettes en sannhetskommisjon.

Hvordan en sannhetskommisjon bør arbeide, aner jeg ikke. Hvordan sannheten skal fram aner jeg enda mindre. Men den må fram! Mann mot mann, på klingen, må det kjempes om sannheten. Hvem gjorde hva mot meg, mot oss? Hva tenker du som gjorde dette om hva du har påført meg/oss? Hva ville du ha tenkt om dette ble gjort mot deg/dine?

Dette kan bli en meget tidkrevende prosess, men jeg tror ikke det er noen vei utenom. Straffen, dersom en blir funnet skyldig, er anger, skam. La dem angre, la dem kjenne skam, slik de fleste av oss er i stand til å angre og kjenne skam, og la oss andre tilgi, slik de fleste av oss er i stand til å tilgi, når det finnes formildende omstendigheter. Noen kan ikke tilgi – vel det blir deres problem.

Verre er det at det finnes dem som ikke vil kjenne skam, ikke vil angre. Dem får vi følge med, slik vi følger med andre kriminelle, og dømme dem ved neste korsvei i alminnelige domstoler.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne tro på en rettferdig sannhetskommisjon!

Katalogpesten

25.04.2009 /

Mellom de to verdenskrigene skrev en del forfattere politsk science fiction. Det man særlig fryktet og skildret var kommunistspøkelset og “teknologien”. Selv så seint som på 70-tallet kunne man enda høre folk som ivrig hevdet å være motstandere av “teknologien”.

En roman jeg husker, skrevet i 1931, skildrer et samfunn hvor det ikke finnes fattigdom, hvor alle er pene og vennlige, hvor alt er rent og ordentlig, hvor ingen har den minste lyst til å gjøre noe galt. Man arbeidet, man ble underholdt, og man hadde ingenting å klage over. Kjønsdrift var ikke lenger et skummelt tema, ettersom alle kunne kopulere med alle, uten frykt for å bli gravide og uten følelsesmessige komplikasjoner. Sex var i det hele tatt bare en del av underholdningstilbudet. Man kunne velge utseende, sitt eget og sine barns, fra en katalog. I alle leiligheter var det store skjermer, toveisskjermer, hvor man så underholdning og hvor man ble observert av myndighetene. Man ble i det hele tatt mildt og bestemt overvåket. Privatliv hadde man ikke behov for, siden man aldri gjorde noe hemmelig, og ikke hadde man det heller. Alle var like, bortsett fra utseendet, som det altså fantes en del varianter av, og sorgløse. Jeg må lese den boken igjen!

For nå er vi der, sånn omtrent. Rundt oss raser krisen, og for størstedelen av verdens folk er krisen et mareritt magna grada. Men vi har våre pene, rene, lettstelte hjem, våre gigantiske skjermer som underholder oss. Vi kan velge utseende fra en katalog, og ikke har vi laster utover det at vi av og til spiser og drikker for mye. Vi kan kopulere uforpliktende og bytte ikke bare partnere men venner slik man bytter antrekk. Privatlivet gir vi selv avkall på lenge før myndighetene rekker å gripe inn i det. Det er slett ikke nødvendig å overvåke oss, for vi gjør unasett helst hva de andre, spesielt kjendiser, gjør.

Vi slipper fjernsynskameraer inn i våre hjem og blir fulgt fra time til time av et begjærlig publikum. Ved å bli med i et “reality-program” blir vi jo selv kjendiser, og hva er vel mer attraktivt enn å være filmstjerne i eget liv? De av oss som ikke vil trekke berømmelseshungeren så langt, kan nøye seg med Facebook eller andre nettsamfunn. Der er man venner med alle som kjenner noen, som kjenner noen, som kjenner noen. Vi fremstiller oss som kjekke, populære, fornøyde og vellykkede og blir det, bare ved å se våre fremstillinger av oss selv. Nesten alle er vi like. Er ikke det fint?

Våre interiører, våre neser, våre pupper, vår humor og vårt privatliv: Alt kan velges fra katalog. Det er ufarlig, sterilt, pent og ordentlig. Ute raser økokrise, finanskrise, midtøstenkrise, fattigdomskriser, og havet stiger. Men vi har det trygt og godt.

På andre siden av gata der jeg bor, følges 6 ektepar fra time til time av en gjeng kamerafolk. Hvor de går og står, er kamerafolkene hakk i hælene på dem. Selv snubler jeg i dem stadig vekk i nærbutikken og på vei ut min egen dør. Jeg noterer at de ser sympatiske og “helt normale” ut. De er hollandske, men de har lært seg språket, som de snakker med god, litt stiv uttale og med få grammatiske feil. Jeg ser de konsentrerer seg når de snakker, og det finner jeg rørende. Oppgaven deres er å pusse opp et hus her, og det paret som blir igjen, får eie huset. De er å finne på katalogsidene over “arbeidssomme, flinke folk”. Gevinsten er stor, og publikum vil sikkert glede seg med vinnerparet og tenke “det har de fortjent!” For ti år siden hadde store deler av publikum vært nedlatende overfor mennesker som blottstilte seg, for den gang fant man frivillig avkall på privatliv blygselløs. Er det forresten noen husker hva ordet bluferdighet betyr?

Selv pelshvaler har sluttet å skrive private brev, men legger sine brev ut på nett. Sånn kan det gå.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑