Arbeiderpartiet sliter, sies det. Det kan være mange grunner til det, og media er stadig frampå med forklaringsmodeller.
Jeg har mine egne tanker om dette og hint, selvfølgelig. I et demokrati må politiske partier tåle at det koster å ta upopulære avgjørelser, og følgelig tar de fleste partier alt for få av dem. Arbeiderpartiet er ikke noe unntak da det må ta hensyn til det såkalte “grunnfjellet”, som fremfor alt ikke ønsker innskrenkninger, begrensninger, avkortinger, nedskjæringer og annet som kan true eller begrense økt velstand for de av oss som er mest høylydte, mest verbale og mest pågående.
I mellomtiden må et ansvarlig parti forholde seg til folkerett, internasjonale avtaler og langsiktige økonomiske og klimatiske forhold. Arbeiderpartiet er dessuten programforpliktet til å forholde seg til solidaritetsprinsippet, hva nå det enn innebærer. Sikkert er det i alle fall at det omfatter også våre nye landsmenn. Akkurat dette siste faller enkelte tungt for brystet, og derfor er det mange som håper at det ikke blir stadig flere “nye landsmenn”.
Sikkert er det også at vi i de kommende årene vil oppleve mange relativt dramatiske endringer som ingen av oss vil sette pris på, flere av dem betinget av klimaendringer som til dels blir uforutsigelige. Kulden nå i vinter var det vel få som forutså, og hetebølgen og tørken vi nettopp har opplevd var det heller ikke mange som forestilte seg på forhånd. Hvordan skal vel bønder kunne tilpasse seg slike svingninger? Dette har bare vært en ørliten forsmak. Vi foretrekker å ikke tenke på det, men allerede ser vi at økt rasfare som følge av stigende nedbør, betyr at folk vil måtte forlate gård og grunn mange steder i landet, og hvem skal betale for det?
Samtidig vokser polariseringen mellom NATO-land på den ene siden og, på den andre, konkurrerende land og traumatiserte folkegrupper. Denne polariseringen håndteres etter mitt skjønn svært dårlig av NATO. Det er en annen historie jeg ikke ønsker å gå nærmere inn på her og nå.
Det jeg ville ha sagt, er at Jonas Gahr Støre er en mann som nyter mye større respekt enn det oppslutningen om Arbeiderpartiet kan tyde på. Personlig har jeg aldri stemt på Arbeiderpartiet. Jeg regner heller ikke med å gjøre det i fremtiden. Men de aller fleste jeg snakker med om politikk, og det er mange – og det fra ulike politiske ståsteder, fordi jeg er opptatt av landets ve og vel – omtaler ham med stor varme og respekt. Han oppleves som en sjelden fugl i den politiske faunaen, som en usedvanlig hederlig og rettskaffen person. Dertil er han mer enn vanlig kunnskapsrik, analytisk og velsignet klar i tanke og tale. Om det skulle være slik at enkelte personer i Arbeiderpartiet intrigerer mot ham, så anser jeg det som tragisk. Tragisk for Arbeiderpartiet og også for oss andre: Dersom det enda er en mulighet for at Arbeiderpartiet igjen kan lede en flerpartiregjering, så ville det muligens forutsette Jonas Gahr Støre som leder.
Til tross, altså, for at jeg ikke er noen Arbeiderpartitilhenger, så ønsker jeg med dette å uttrykke en slags hyllest fra min ringe person til Jonas Gahr Støre. Dette gjør jeg ikke minst fordi jeg vet det er utallige andre personer i Norge som ikke er “partipolitisk aktive”, men som følger med og som bryr seg om vårt lille lands skjebne i en usikker fremtid og som har større tro på ham enn på Arbeiderpartiet han leder.
