Category: pelshvalsang (Page 1 of 4)

Jeg hadde ventet 30 min. foran en enslig opptatt hurtiglader langt fra sjapper, kiosker og toaletter. Det snødde vått og kaldt, jeg var tissetrengt og det var ingenting å gjemme seg bak på den store sletta omgitt av småhus. Da jeg endelig slapp til laderen, var jeg så trengt og så kald at jeg ladet bare noen få minutter før jeg dro videre til neste ladested. Der var det, foruten spisested og bensinstasjon, 20 tesla-ladere, 3 hurtigladere for oss andre – alle opptatt og med 4 biler i kø – og 1 ladestolpe. Den var ledig. Jeg koplet bilen til stolpen og trasket av sted til spisestedet for å gå på do og varme meg.

Men spisestedet var stengt. Heldigvis var det også en Macdonalds et stykke unna, og der fikk jeg lettet det mest presserende av mine behov.

Da jeg kom tilbake til bilen 20 minutter senere, hadde den ikke tatt lading. Jeg prøvde en 10­–15 ganger å koble fra og koble til, men nei, bilen ville ikke ta lading. Så kom det en ung mann med lyseblå øyne og tilbød seg til å hjelpe. “Jobber du her?” spurte jeg overrasket. “Nei, jeg skal bare hjelpe.” Jeg frøs litt og var for oppgitt til å vurdere om det var grunn til å mistenke onde hensikter; dog ikke så oppgitt at jeg ikke registrerte et snev av utlendighet i språket hans. Kanskje polsk, tenkte jeg.

Han prøvde 10­–15 ganger å koble til og å koble fra kabelen på bilen min, og fikk samme resultat som jeg. Det snødde fortsatt, og jeg var igjen begynt å bli tissetrengt og aldri så lite realt bekymret. Jeg hadde helt klart ikke nok strøm til å komme meg hjem. Mannen prøvde da å sette i gang ladeprosessen (på MIN bil) fra SIN telefon. Da tok bilen lading. Vi hadde altså fått bekreftet at det ikke var noe galt hverken med stolpen eller bilen min.

Han avbrøt ladingen – som han ellers ville måtte betale – og prøvde igjen med min ladebrikke. Niks. Så startet han uten videre nok en gang ladingen fra sin telefon, ba meg ringe seg når jeg hadde nok strøm, lovet å sende meg beskjed om hva det kostet slik at jeg kunne Vipse ham beløpet, og forsvant. Forvirret satte jeg meg inn i min kalde bil, som nå pent og pyntelig la på seg kilometer etter kilometer, og ventet til jeg hadde fått nok strøm.

Da ringte jeg ham slik at han kunne avbryte ladingen, og minnet ham om å sende SMS om hva jeg skyldte ham. Etter en stund kom det melding fra ham: “Det var så lite… se på det som en liten julegave. Hilsen Krystian”.

Takk Krystian!

Om vel et døgn vil klokkene begynne å ringe inn et nytt år. Klokkeklangen vil forplante seg fra time til time fra øst til vest – eller er det fra vest til øst? – inntil hele kloden har oppfattet at vi heretter må tukte oss selv til å skrive 2019, et helt alminnelig årstall, langt fra rundt og ikke en gang delbart med 2. Høyst sannsynlig vil det ikke skje noe utenom det vanlige i løpet av de timene som årsskiftet varer. På nyhetene vil vi bare få høre om nok en galning som har skutt eller satt fyr på sin elskede, seg selv eller naboen. Og det kan hende at enda noen titalls afghanere er blitt drept av en selvmordsbomber. Brønnpisseren i USA, får vi nok også høre om. Kort sagt, det vanlige.

Rikskringkasteren og avisa mi prøver å bre et mildt skjær over det hele. Søndagsskolehistorier florerer, da unødig belastning på landets akuttinstitusjoner tross alt bør unngås. Jul i heimen har jo i alle år vært en risikosport; alt for mange tørner i løpet av desembermåneds siste ti dager, når vi alle skal være så glade i hverandre, så snille og så fredfylte. I de tusen hjem har man i romjula sett oppmuntrende filmer om motgang som belønnes med lykke takket være ærlighet, godhet og kjærlighet. Ikke bare barnefilmer. Men også barnefilmer, for mange har vi barn, barnebarn eller tantebarn som er hjemme i jula. Og snille som vi er i jula, sitter vi med dem foran storskjermene og er “sammen” om filmene. Mary Poppins II, for eksempel.

Mary Poppins II skiller seg litt fra Mary Poppins I – det skulle virkelig bare mangle. De voksne – Jane og Michael – er ikke gift, og godt er det, for de er jo søsken. Han er enkemann og hun er – tro det eller ei – singel, og hun forblir singel til siste slutt, tenk. Dessuten er Mary Poppins kledd som en fin frue, ikke som en tigger. Ja, det var visst det hele. To ting har altså endret seg siden Mary Poppins I, fra 1964. Tenk hvor mye annet har endret seg i løpet av 54 år!

Bare det å reise, for eksempel. Har du reist med et ordentlig skip noen gang? Det har jeg. Ikke på Titanic – så gammel er jeg tross alt ikke – men på luksusskipet Stratheden. Stratheden ble sjøsatt i 1937 og skrotet i 1969. Jeg var barn, redd og alene, men minnene fra Stratheden er noen av dem jeg verdsetter mest. Det jeg husker er ikke ubehaget, men min venn sjøen, det deilige treverket i gelenderet, den nydelige spisesalen, det vennlige kuøyet i kahytten min, det beroligende bølgeskvulpet mot ruten og duren fra skipets enorme motoriserte hjerte.

Ja, jeg var barn, redd og alene, men det gikk bra. Og nå er jeg voksen redd og alene, og det går fortsatt bra. Det går bra for meg, som er stor og sterk blant annet fordi jeg bor i verdens pr-pers rikeste land.

Men siden jeg ikke lenger er barn, vet jeg alt for smertelig godt hvor mye mer vi alle har å være redde for. Og hva i all verden skal jeg gjøre med den angsten? Skal jeg plage samboeren min (som tror at klimaproblematikken løser seg med teknologi, som ikke er enig med meg om Iran, NATO og EU) som tilsynelatende bor på en annen planet? Skal jeg plage mine nyvoksne barn med min angst? De har da virkelig mer enn nok å stri med – husgjeld, studielånsgjeld, uinspirerende jobber ….?

Nei, jeg er virkelig alene. Kanskje ikke alene nok til å skille meg – man har jo tross alt delt storparten av et liv. Men alene med mine tanker, mine interesser og min sorg over klodens fremtid.

Men herregud, da mann! Hvor mange av oss er det ikke som er intenst bekymret for klodens fremtid? Noen av oss har enda et visst håp om å redde stumpene. Hvorfor finner vi ikke sammen? Hvorfor er vi så spredd i så uendelig mange leire, med sprikende og høflig gjensidig-avvisende budskap?

Det haster.