Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: pelshvalsang (Page 1 of 4)

Så var det EU-debatten igjen

02.02.2025 /

Hvorfor EU?

Noen analytikere humrer over at EU fører en suicidal kurs. Europeere, derimot, viser ofte til et demokratisk underskudd.

Selv har jeg aldri orket å forstå EU apparatet – det er for stort, for komplekst og for byråkratisk for min forstand. Inntil nylig har jeg ikke villet uttale meg om EU/EØS spørsmålet. Følgende skisse er kopiert fra Nei til EU.

Det var først for et par år siden, da EU-sjef Santa Ursula hyllet Israel som et demokratisk fyrtårn, at det slo meg at EU som institusjon umulig kunne påberope seg å representere folk i medlemslandene.

Jeg vet riktignok ikke stort om hva EU-borgere generelt mener, men jeg sjekker i det minste spanske nyhetskilder jevnlig. Der er EU ikke tema. Det er heller et påfallende ikke-tema. Jeg tipper at det også i andre land heies eller pipes på egne folkevalgte, ikke på EU-parlamentarikere. Man aner jo ikke hva EU-parlamentet driver med.

Jeg trenger ikke Nei til EU, for å fortelle meg at oppslutning ved EU-valg normalt er svært lav. Men siden jeg vet så lite om EU tyr jeg nå til nettsiden deres, som etter det jeg kan skjønne tilbyr saklig informasjon. (Uthevningene i sitatene nedenfor er mine.)

I EU skal de fleste lovene vedtas av både ministerrådet og EU-parlamentet. Ministerrådet er ikke et folkevalgt organ, men består av en statsråd fra hvert medlemsland. Rådet står ikke ansvarlig overfor noe folkevalgt organ, verken i EU eller medlemsstatene. Det kan heller ikke stilles til ansvar eller kastes av velgerne i EU.

EU-parlamentet kan ikke fremme lovforslag. Det er det bare EU-kommisjonen som kan, ifølge den alminnelige beslutningsprosedyren i Lisboatraktaten. Parlamentet får heller ikke vedta lover alene, kommisjonens forslag må godkjennes også av ministrene i rådet.

Jeg tilføyer for egen del at EU-kommisjonen, som er EUs utøvende makt, og har 32 tusen ansatte, ifølge Wikipedia av idag, heller ikke er et folkevalgt organ.

EU vedtar direktiver og forordninger i hytt og pine, over borgernes hode.

Mange argumenterer for at siden vi har så liten innflytelse i EU, burde vi heller blitt medlem. Dette synspunktet er fullt ut forståelig. Men også EU-borgere har liten innflytelse, og hvis informasjonen på Nei til EU er til å stole på, ville Norge som medlem trolig få 13 av 705 representanter i EU-parlamentet, altså bare 1,8 prosent. Og i Ministerrådet, eller som det nå heter, “Rådet for Den europeiske union” ville vi få 1 representant av 27.

Verre er det at CFSP pålegger medlemsland å støtte opp om EUs utenriks og sikkerhetspolitikk “aktivt og betingelsesløst”. Det medfører, som vi nylig har sett, betingelsesløs underkastelse under USA og dets militære tentakel NATO, (jamfør EUs bifalling av krigsforbrytelser i Israel).

Som EØS-medlem har også vi lagt oss flat for USAs ønsker og behov. Vi bidrar altså i år i Indo-Stillehavet og Midtøsten (!) og deltar med luftstyrker i øvelser i Australia; alt dette med utgangspunkt i en USAnsk agenda, som norsk media har valgt å ikke stille spørsmålstegn ved. I indo-Stillehavet patruljerer en fregatt, KNM Maud, i en hangarskipsgruppe. Dette synes jeg er mystisk ettersom vi i 2023 ikke lenger hadde en eneste fregatt ifølge Wikipedia, som tilføyer:

I Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren fra april 2024 er det foreslått å erstatte klassen med fem nye fregatter + 1 i opsjon med samme fokus (antiubåtkrigføring) som Nansen-klassen.

Regjeringen uttalte at de fremtidige fregattene skal anskaffes, driftes og vedlikeholdes i et strategisk partnerskap med en nær alliert som har sammenfallende strategiske interesser i Norges nærområde (min utheving)

Jeg slår opp “fregatten” KNM Maud:

Skipet er det største skipet noensinne i Sjøforsvaret og er blant annet dobbelt så stort som fregattene i Fridtjof Nansen-klassen. (min utheving).

Så vi bidrar, altså med Sjøforforsvarets største skip. I området rundt Kina. Hm. Er Kina vår fiende?

CFSP-rapporten for 2023 forklarer innledningsvis at CFSP bidrar til å ivareta følgende EU-mål: å sikre fred, styrke internasjonal sikkerhet, fremme internasjonalt samarbeid og å utvikle og styrke demokrati, “rule of law”, respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter.

Jeg vil muligens i en senere post se nærmere på denne påstanden, men foreløpig vil jeg nøye meg med å påstå at CFSP i senere tid har levert tvilsomme resultater ang. målene.

  • å sikre fred – EU er i krig
  • styrke internasjonal sikkerhet – sikkerheten vår har aldri vært så truet
  • fremme internasjonalt samarbeid – EU har ikke søkt fredelige løsninger
  • styrke respekt for menneskerettigheter – EUs respekt for palestinernes rettigheter må jo virkelig betviles.

Hva gjelder “rule of law” viser jeg til definisjonen i Encyclopedia Britannica,som begynner slik (mine uthevinger):

the mechanism, process, institution, practice, or norm that supports the equality of all citizens before the law, secures a nonarbitrary form of government, and more generally prevents the arbitrary use of power. …

Grovt sett kan uttrykket altså oversettes som rettssikkerhet. EU har valgt å implementere det i utenrikspolitikken i overensstemmelse med USAs tolkning, en tolkning som slett ikke sammenfaller med “rettssikkerhet” og enda mindre med folkerett, Rule of law er nemlig ikke et synonym for “rules-based order –our rules, of course“.

Endelig vil jeg bare kort vise til et av de aller største stridsemnene: Hvem tilhører klodens ressurser? EU og for den del også Norge, har siden 1970-tallet slått inn på en såkalt neoliberal kurs. For så vidt også Norge, men her holdes det fortsatt igjen. Vi har ikke minst enda den såkalte norske modellen.

EU, derimot – er langt på vei grunnlagt på neoliberale prinsipper. Nedenfor et klipp fra Wikipedia av i dag. Der står det riktignok at EU overlater velferdspolitikken til den enkelte stat. Enn så lenge, ja. Jeg anbefaler en analyse av konsekvensene av neoliberalisme for arbeidstakere: “Neoliberalism in the European Union“. Det var ikke greit i 2007 da utredningen ble skrevet, og det er i alle fall ikke blitt bedre nå.

Hvorfor EØS

Her blir det straks vanskeligere.

  • Uten EØS-medlemskap vil ikke våre telefoner kunne roame i Europa.
  • Vi vil ikke lenger ha krav på gratis medisinsk behandling og ev. sykehusinnleggelse i EU-land.
  • Reiseforsikring til EU vil bli dyrere.

På den annen side: Vi vil ikke lenger bli nødt til å følge EUs endeløse direktiver og forordninger.

Et uttrykk for noe vi er blitt pålagt som følge av vårt EØS-medlemskap er anskaffelsesloven. Ifølge den må alle oppgaver og anskaffelser over en viss verdi som skal betales av det offentlige legges ut på anbud til hele EU.

Jeg har indirekte vært med på en slik prosess og konstaterer at den er tidkrevende og innviklet – altså kostbar. Man må bl.a. designe et nøyaktig anbudsgrunnlag: Jeg tipper det må være en utfordring å vite hvordan man skal vekte arbeidsvilkår, luftkvalitet, punktlighet, sikkerhet, osv for jernbaneruter. Glemmer man å kreve allergivennlige tekstiler, så kan man ikke klage i etterkant.

Det er enda mer kostbart å legge inn anbud. Det kan bare de svært store firmaer og de er oftest ikke norske, vil jeg tro. I tillegg til omfattende preliminær skriftlig dokumentasjon og reisevirksomhet, må det presenteres, inspiseres, akkederes ad infinitum. Er det rart at togreiser er blitt dyre? Det er et mirakel at togene overhode går når selskapene som driver dem må bruke så mye ressurser på å late som om de er “best”.

Men rett skal være rett: Næringslivet skal ikke bli min elefant i rommet. Opprinnelig var jo EU, bare en slags klubb som skulle føre en felles handelspolitikk med opprettingen av en tollunion, EEC, som det den gang het. Tariffer og importkvoter mellom medlemslandene ble fjernet. Norge ble senere med i EØS for at norske produsenter skulle kunne eksportere f.eks. laks til f.eks. Frankrike uten at laksen ble dyrere for franskmenn enn fransk laks.

For å kunne gjøre det lett for norske eksportører har vi siden måttet tåle en stadig dusj av direktiver og forordninger. Vi har måttet ansette masse folk for fortløpende å tolke og oversette og implementere direktivene og forordningene.

Bortsett fra olje, gass og elektrisitet utgjør norsk eksport til Europa ca. 8 % av vår BNP. Norge er Europas viktigste kilde til gass, som Europa nå har et desperat behov for. Jeg mener vi bør kunne få en gunstig handelsavtale med EU uten EØS-medlemskap. Hvis Sveits kan få det til….

Se på en globus: Europa er en knøttliten del av verden. Algerie ligger forresten i en slags handelskrig med EU og vil oppheve en avtale som landets myndigheter mener har vært gunstig for EU, men skadelig for Algerie. Kanskje vi kunne øke utveksling med dem?

Slik jeg ser det, er de to største problemene med EØS-medlemskap følgende:

  1. EU er med tiden blitt stadig mer overnasjonal og udemokratisk. Det rammer medlemsland, og det rammer oss i EØS.
  2. Militært har EU (og Norge) satset alt på NATO, som var USAs vakthund i Europa mot Sovjetunionen, men som nå bruker Europa i sin kamp for å beholde sitt overtak over mesteparten av verden.. Jeg skal ikke her og nå gå nærmere inn på USAs farlige utenrikspolitiske kurs de siste årene. Jeg vil nøye meg med å påpeke at Norge og Støre og norsk presse har lagt seg på ryggen og spiller død.

Min konklusjon: Ja, jeg vil ut av EØS!!

Konsekvenser av krigen

25.01.2023 /

Ja, for vi er i krig, viser det seg. “Vi”, nemlig! Riktignok sender vi ikke soldater, men vi er delaktige, i og med at vi sender – vi gir – våpen. Å gi våpen er noe ganske annet enn å selge våpen, og det er i alle fall ikke det samme som å “hjelpe” våre stakkars venner i Ukraina.

For å hjelpe venner sender man klær, mat, medisiner, osv. Nei vi sender våpen som skal brukes til å drepe, fortrinnsvis de som åpenbart ikke er våre venner, til tross for at de kommer fra et naboland som helt frivillig trakk seg ut av Finnmark i sin tid.

Det gjør vi fordi:

  • det er galt å invadere land (noe USA gjør rett som det er)
  • vi vil forsvare vår egen sikkerhet

Et annet tegn på at vi er i krig er at nyhetene som tikker inn på våre kanaler filtreres nøye via de internasjonale nyhetsbyråene som Reuters og AFP, via NRK, av redaktørene i hovedstadsavisene, til og med i Klassekampen, BBC, Al Jazeera og i sosiale media. All informasjon vi mottar om krigen og om bakgrunnen for krigen, gjør det klart at dette er en krig mellom det gode og det onde.

USAs og NATOs rolle siden 1990 og spesielt siden 2014, altså bakgrunnen for krigen, forties. At en stor minoritet i Ukraina er gresk-ortodokse, russisk-talende og russisk-tenkende mennesker forties. (Hva skjebnen til disse menneskene er, vet vi ikke, men jeg ser liten grunn til å tro at den har vært stort mildere enn jødenes skjebne i de berømte ukrainske pogromene.)

Det er som kjent alltid seierherren som får fortelle historien, så det er klart at det står mye på spill for vestmaktene, som kjemper denne krigen på Ukrainsk jord med ukrainere som kanonføde. Norge har enda ikke klart å innrømme at det var feil å gripe inn i Afghanistan og Libya, forresten. Vil vi noensinne klare å innrømme det, mon tro?

At alle stridsvognene NATO-landene nå skal sende til Ukraina vil drepe mange, det er det ikke tvil om. At man bretter opp ermene og ser optimistisk fram til mange måneders fortsatt drapsorgier, er en ting. At man ikke sier “NOK er NOK, nå må dere sette dere ned og forhandle”, er en ufattelig skam.

Det hadde vært mulig å unngå denne krigen, slik jeg skrev for over et år siden. Det hadde i det lengste antakelig også vært mulig å gjøre slutt på den, men ved å sende inn flere (visstnok 3) stridsvogn-brigader bemannet med folk som har gjennomgått trening i UK og Tyskland og Norge (!), har NATO i praksis innlatt seg på en angrepskrig, og ingen vet hvor den vil ende.

Og da, ja da kan det endelig reelt bli fare for selv norsk sikkerhet. Alt dette kunne vært unngått…!

Så til de lokale konsekvensene:

Partiet Rødt har tappert motstått press angående spørsmålet om våpenhjelp til Ukraina. Nå knekker den ene etter den andre av profilerte Rødt-politikere, som følge av en egg- og tomatkastingskampanje jeg ikke har sett maken til i hele mitt lange liv. Den ene etter den andre faller på kne og innrømmer, “Herre, jeg har feilet!”.

Partiet Rødt vil åpenbart bli splittet. Det blir antakelig den eneste eksplisitte seieren som oppnås av NATO i Norge. Det eneste gjenværende norske partiet som enda definerte seg som motstander av NATO-medlemskap og NATO-imperialisme skal nå halshogges. Mange vil fryde seg, mens svært mange flere vil ikke en gang ane hvor mye de har mistet, nemlig et parti som virkelig ønsket omfordeling.

Dette tapet, tapet av det siste norske anti-imperialistiske partiet, volder meg større sorg enn tapet av levestandarden som vi nå alle opplever og som vi vil fortsette å oppleve over mange år. Men jeg nevner det likevel: det de norske skattebetalerne må punge med blir ikke småpenger.

Det kan hende at norske skattebetalere ikke bekymrer seg over det – vi har jo oljefondet – men tenk på de andre europeiske landene! De har ikke oljefond. De har bare gjeld. Skattebetalerne i alle de landene skal betale for en meningsløs og fryktelig krig mellom broderfolk fordi Stoltenberg sa NEI. Nei til Russlands krav om ikke å gi NATO-medlemskap til Ukraina.

Det blir bråk, tro meg. ikke mellom høyre og venstre, men mellom rasende krefter vi ikke enda aner omfanget av.


Pelshval?

09.11.2022 /

While I was rebuilding this website after it collapsed like a house of cards a couple of weeks ago, it occurred to me that perhaps I should finally explain a thing or two:

What is pelshval? Or who? And what is he, she or it doing here?

The Norwegian word “pelshval” means furry whale. There is no such thing, you will argue, as a furry whale, and I will concede that you are most probably right. But can we be absolutely sure? To this day new species are being discovered, not least in the sea, species that have been there forever, but have managed to evade our attention. If whales are as singularly intelligent as they are said to be, could there not be some individuals who have had the sense to stay clear of humans?

At any rate, just as so many other species, the furry whales will have become extinct by now, if they ever existed, except – perhaps – for one single individual leading a solitary life, keeping out of site, in the seemingly endless seas surrounding our continents. It must be terribly lonely down there; nobody to sing to in waters that are no longer pure and hardly even refreshing.

Things have changed, for the better for some of us, for the worse for others. Personally, I remember a time before all my friends started spending the better part of their free time lolling around in social media on their smart phones. I won’t even begin to enumerate the sweet memories from back then – from before then, that is. I’m sure you have some too, if you’re old enough. If you’re not that old, you will coolly tell me that my memories are selective, that there is plenty of stuff I decline to remember. And you will be right, not just probably right. You will be absolutely right!

But that does not alter the fact that some of us are a little slow. While most whales have discarded superfluous fur, there might be at least one who has not. While most people have lost interest in wasting time finding a lonely spot by a river where they can light a small fire and lie on the bare ground singing mournful songs to the stars, some very few have not.

And while most of us get lost, from time to time, in sweet-smelling memories of the camp fires of our youth, a minority obstinately ruminates on the bitter leitmotif that something invaluable has been lost and can never be retrieved without a great communal act of will. The shorthand for the previous sentence is: We have irretrievably lost our way.

Since time immemorial, our species has found ways to form tribes, to cooperate tribally, to share and sacrifice tribally. I’m not an anthropologist, but I find myself wondering whether a human tribe’s existential raison d’être isn’t merely an enemy tribe. If all Russians and all Chinese were to commit collective suicide, what would we in the West do? Would we then, finally, buckle down to doing the right thing by our planet or would we also commit collective suicide?

The furry whale shakes his shaggy head as he circles the continents. No, premeditated collective suicide is not on the agenda, neither for the one nor the other block, just the average human’s great confusion of ideals, visceral reactions, misunderstood science, childhood traumas, loves, empowerment, bad digestion, unhappy marriages, vengefulness, etc., etc.

Solve all that, the furry whale snorts, and you will heal the planet. Else, we will see involuntary collective suicide.



Om fascisme, rasisme og militarisme

13.09.2022 /

Det er ikke god tone å kalle folk for fascister. Det er de fleste av oss i Norge enige om.

Men enn om folk faktisk er fascister? Jeg har for eksempel noen venner – et engelsk par – som helt bestemt har en del klart fascistiske meninger, det innrømmer de sågar selv. Jeg liker dem likevel fordi de er politisk hjelpeløse, maktesløse, ensomme og fullstendig forvirret. Hadde de vært aktivister, så ville jeg muligens ha vendt dem ryggen, men jeg vet ikke… Jeg har litt erfaring med et par fascistiske diktaturer (litt erfaring er mer enn ingen): Skarpt motstridende politiske sympatier innen en familie eller en vennekrets skaper dissonans og smerte, men ikke nødvendigvis total splittelse, selv i et diktatur.

Det jeg skulle ha sagt: Det er nok mye mer fascistisk tankegods ute og går enn vi er klar over, og mye av det er organisert, tenker jeg; ikke nødvendigvis under en ny-nazistisk paraply – nei, nettopp ikke det – men under f.eks. Sverigedemokratene.

Folk blir ydmyket av tilsynelatende enstemmig politisk korrekthet – ydmyket, frustrert og sint. (Jeg kjenner jo på noe av det selv i forbindelse med min NATO-motstand, som ikke er politisk korrekt for tiden.)

Selv om Sverigedemokratene har dempet den offisielle retorikken, er det nok mye grums blant velgerne deres. Det kan gjelde irritasjon over alt som støter “gode, gamle” (tradisjonelt kristne) verdier. Pride og feminisme irriterer mange. Det kan gjelde hjelpeløs sinne over at så mye av livet nå er blitt virtuelt og foregår på Internett. Og det kan selvfølgelig gjelde bitterhet over at utlendinger tar plass i jobbkøen og i kampen om kommunale ressurser. Forståelig bitterhet, som dessverre lett kan utarte til “hat” av folk av en annen hudfarge.

Forrige avsnitt gjaldt Sverige. Men jeg tror at naken rasisme er langt mer utbredt ellers i Europa enn vi er klar over. Vi bare ser det ikke fordi også rasister kan være riktig så hyggelige. De kan elske sine barn slik vi elsker våre barn, gi penger til de fattige, til Wikipedia, til bekjempelse av malaria, osv.

Dessuten: VI VIL IKKE SE rasisme i Europa, fordi vi vil “være venner”. I EU vil vi alle være venner. Det er noe av problemet med EU: skinn-enighet.

Vi vet at det er mye råttent (fascisme) i Polen. Vi vet at rasisme er svært utbredt i Ungarn. (Man kan forstå at tyskere og svensker ikke vil ha flere immigranter – de har allerede tatt i mot så veldig mange flere enn vi andre, men Ungarn ville ikke ha en eneste.)

Vi må anta at det blant flyktningene til USA mot slutten av krigen også skjulte seg noen skurker (slik vi har sett en del av både fra diktaturene i Latinamerika og fra Rwanda) som tenkte de fikk komme seg unna når de så hvilken vei det gikk. Og vi vet, ikke minst, at terroristbevegelsen Klu Klux Klan (jf. sangen Strange Fruit) tok seg voldsomt opp på 50-tallet i USA som en konsekvens av lovpålagt desegregering. Selv om seriøse politikere ikke åpenlyst tør hevde rasistiske og fascistiske synspunkter, er det mer enn sannsynlig at det blant dem finnes mange ulver i fåreklær, ikke minst i USA. Noen av disse ulvene er nok blant pådriverne av den USAnske militarismen som de fleste nordmenn for tiden finner det betimelig å glemme.

For noen dager siden holdt en aldrende John Pilger visstnok en tale i Trondheim. Han siterte forfatteren Harold Pinter:

“US foreign policy,” he said, “is best defined as follows: kiss my arse or I’ll kick your head in. It is as simple and as crude as that. What is interesting about it is that it’s so incredibly successful. It possesses the structures of disinformation, use of rhetoric, distortion of language, which are very persuasive, but are actually a pack of lies. It is very successful propaganda. They have the money, they have the technology, they have all the means to get away with it, and they do.”

In accepting the Nobel Prize for Literature, Pinter said this: “The crimes of the United States have been systematic, constant, vicious, remorseless, but very few people have actually talked about them. You have to hand it to America. It has exercised a quite clinical manipulation of power worldwide while masquerading as a force for universal good. It’s a brilliant, even witty, highly successful act of hypnosis.”

Jeg tror ikke det er mange fascister og rasister i Norge, selv om det er påfallende hvor mye større sympati vi har for ukrainske flyktninger enn for flyktninger med en litt annen hudfarge. Men vi har latt oss føre bak lyset ang. USA og NATO, og det er mer enn flaut: Det er til å gråte over.

Linken nedenfor er til en artikkel som er a) alt for lang b) skrevet av en dame som er flere-og-åtti år – lever hun i fortida? Kort sagt: Er hun f.eks. for opphengt i gammelmodige ideer om revansjisme? Det er altså mulig man må ta noe av det hun skriver med en klype salt, men hun trekker fram interessante aspekter vi ikke hører mye om, og hun har åpenbart kunnskap:

Om militarisering i Europa

Julefortelling

27.12.2020 /

Jeg hadde ventet 30 min. foran en enslig opptatt hurtiglader langt fra sjapper, kiosker og toaletter. Det snødde vått og kaldt, jeg var tissetrengt og det var ingenting å gjemme seg bak på den store sletta omgitt av småhus. Da jeg endelig slapp til laderen, var jeg så trengt og så kald at jeg ladet bare noen få minutter før jeg dro videre til neste ladested. Der var det, foruten spisested og bensinstasjon, 20 tesla-ladere, 3 hurtigladere for oss andre – alle opptatt og med 4 biler i kø – og 1 ladestolpe. Den var ledig. Jeg koplet bilen til stolpen og trasket av sted til spisestedet for å gå på do og varme meg.

Men spisestedet var stengt. Heldigvis var det også en Macdonalds et stykke unna, og der fikk jeg lettet det mest presserende av mine behov.

Da jeg kom tilbake til bilen 20 minutter senere, hadde den ikke tatt lading. Jeg prøvde en 10­–15 ganger å koble fra og koble til, men nei, bilen ville ikke ta lading. Så kom det en ung mann med lyseblå øyne og tilbød seg til å hjelpe. “Jobber du her?” spurte jeg overrasket. “Nei, jeg skal bare hjelpe.” Jeg frøs litt og var for oppgitt til å vurdere om det var grunn til å mistenke onde hensikter; dog ikke så oppgitt at jeg ikke registrerte et snev av utlendighet i språket hans. Kanskje polsk, tenkte jeg.

Han prøvde 10­–15 ganger å koble til og å koble fra kabelen på bilen min, og fikk samme resultat som jeg. Det snødde fortsatt, og jeg var igjen begynt å bli tissetrengt og aldri så lite realt bekymret. Jeg hadde helt klart ikke nok strøm til å komme meg hjem. Mannen prøvde da å sette i gang ladeprosessen (på MIN bil) fra SIN telefon. Da tok bilen lading. Vi hadde altså fått bekreftet at det ikke var noe galt hverken med stolpen eller bilen min.

Han avbrøt ladingen – som han ellers ville måtte betale – og prøvde igjen med min ladebrikke. Niks. Så startet han uten videre nok en gang ladingen fra sin telefon, ba meg ringe seg når jeg hadde nok strøm, lovet å sende meg beskjed om hva det kostet slik at jeg kunne Vipse ham beløpet, og forsvant. Forvirret satte jeg meg inn i min kalde bil, som nå pent og pyntelig la på seg kilometer etter kilometer, og ventet til jeg hadde fått nok strøm.

Da ringte jeg ham slik at han kunne avbryte ladingen, og minnet ham om å sende SMS om hva jeg skyldte ham. Etter en stund kom det melding fra ham: “Det var så lite… se på det som en liten julegave. Hilsen Krystian”.

Takk Krystian!

Tillit, herr helseminister?

18.08.2020 /

Hvem sin tillit, fru statsminister?

Hver kveld opptrer en liten tropp regjeringsartister på underholdningsprogrammet Dagsrevyen. “Bare hold 1-metern,” spøker de, så går det så greit så.

Jasså? Gjør det virkelig det? Enn om jeg er gammel og/eller ufør og MÅ bruke kollektivtransport? Enn om jeg ikke har bil en gang? Nei, Underholdningsrevyen forsikrer at det slett ikke var fullt på busser, tog og trikker i dag. Så da er det slett ikke nødvendig å påby ansiktsmaske. Det hele er tillits-basert, skjønner du.

Ja, vi vet at et av høyreregjeringens mantraer er “fritt valg”. Så jeg kan velge om jeg smitter folk rundt meg. Men jeg kan ikke velge om jeg blir smittet av folk rundt meg.

Regjeringsartistene har alltid rede svar for hånden, innstudert på forhånd, antakelig etter avtale med talerøret deres, Underholdningsrevyens reportere: Hvis vi påbyr ansiktsmaske, så vil folk tro at ansiktsmaske er tryggere enn 1-metern. Les den setningen en gang til: Hvis det blir påbud om ansiktsmaske vil folk tro at ansiktsmaske er tryggere enn 1-metern. Skjønner du syllogismen?

Men nå går smittetallet opp. Hvorfor det, mon tro? Handelstanden i kommunen Indre Østfold – hvor er det forresten? – skylder på Sverige. Men jeg krysset selv grensen fra Sverige en av de få dagene den var såkalt åpen. Jeg var innom to butikker og fulgte de samme forsiktighetsreglene som jeg gjør i butikker i Norge og er derfor helt sikker på at jeg ikke kan ha fått på meg noen smitte. Men det var lang kø på vei tilbake til Norge, og alle ble vi stoppet og sjekket.

Men samme dagen som jeg satt i kø ved grensen på vei fra Sverige, landet en bekjent av meg på Gardermoen. Han kom fra Latinamerika. Riktignok hadde han mellomlandet på en annen flyplass i Europa hvor han måtte vente på fly til Norge i tre timer. Man må gjerne mellomlande et sted når man kommer fra for eks. Brasil eller USA. “Var det ikke et fryktelig styr?” spurte jeg. “Langt i fra!” Da han kom til Norge var alt nøyaktig slik det hadde vært før Covid. “Hva?” spurte jeg skarpt. Ingen passkontroll, ingen som avkrevde noe som helst, heller ingen som fortalte noe som helst. Det var ikke et pip om karantene, for eksempel, ingen som delte ut informasjon på 6 språk om hvor man skulle henvende seg om man fikk symptomer… “Men, men… jeg trodde…,” sa jeg hjelpeløst, “på Underholdningsrevyen har de jo vist … teststasjoner …” Joda, det finnes boder til testing, forklarte han. Men de var tomme. Han selv hadde et sterkt ønske om å få teste seg, men dessverre, det var ikke noe tilbud.

De var nok sikkert bare satt opp slik at Underholdningsrevyen kunne filme dem.

Selvmål

28.03.2020 /

Pelshvalen er tilbake på våre breddegrader. Jeg hører den synger. Luften er jo blitt litt renere nå som følge av Corona-tiltak; kanskje også havet? Eller forresten, er det virkelig sang jeg hører?

En venn i det hardt Corona-rammede Spania og jeg kommuniserer en del for tiden, her vi sitter i hver vår “sosiale avstand”, han i praksis i husarrest og jeg med hytte- og besøksforbud.

Dagens tema har vært chagas. (Det var spanjolen som begynte, fordi han har en boliviansk venn som pga. chagas nylig er blitt livsvarig arbeidsufør i en alder av 38.) Chagas tar hovedsakelig de fattige – mange fattige – i Latinamerika, og farmasøytiske selskap bryr seg derfor ikke om denne sykdommen.

Det er i det hele tatt mange svært alvorlige sykdommer i fattige land som den farmasøytiske industrien og økonomiske eliter ikke bryr seg nevneverdig om.

Nå kommer det riktignok endelig en malaria-vaksine, men hvem av de fattige får råd til å ta den? Her i vesten har vi i årtier hatt vaksine mot røde hunder, som er en helt uskyldig sak for alle unntatt fostre. Vaksinering mot Zika-virus (forbundet med mikrokefali hos fostre i mødre smittet under svangerskapet) er derimot enda ikke klar. Det er nettopp utviklet en vaksine mot Dengue-virus som bare må gis til folk som allerede har motstoffer mot Dengue, og som i for eks. i Thailand koster  USD 87 x 3 (+ testing av serum antistofftiter)

Osv. osv.

En Covid-19-vaksine er derimot allerede klar til testing etter bare et par måneder, og vil bli klar til bruk om et år.

I NRK har de imellomtiden nesten sluttet å snakke om hva som skal skje med de innelåste flyktningene i Hellas (31.400), i Syria og naboland og i andre nødstedte områder. Jan Egelands askegrå, fortvilte ansikt dukker øyeblikkvis opp på skjermen, men fader straks ut i det leppene hans former et svimlende høyt tall. Publikum – vi – orker ikke tenke på, orker ikke se på, orker ikke vite, orker ikke høre det. Orker ikke, ORKER IKKE.

Jeg tror at vi i vesten trues av en annen, men like stor, krise som Covid-19, men jeg vet ikke hvordan den vil arte seg. Derfor formulerer jeg beskrivelsen av den som spørsmål:

Hvor lenge og til hvilken pris vil hver og en av oss klare å opprettholde sameksistensen mellom, på den ene siden, våre stort sett “humanitære prinsipper” og, på den andre, undertrykt kunnskap om at millioner etterlates uten våpen mot ulike mikrobiologiske (f.eks. viruser) og makrobiologiske og -geologiske (f.eks. ørkenspredning) fiender?

Hvor lenge kan vår tro på oss selv som rettferdig og demokratisk samfunn overleve det at vi forlater de andre, der de sitter fast i sine flyktningeleire, favelaer eller omgitt av utbrente marker. Med tårer i øynene snur vi oss og vinker, men de ser ikke våre tårer fordi de er allerede i ferd med å falle om.

Denne sameksistensen er så disharmonisk at den skriker. Noe vil måtte gi seg. Før eller senere.

Er det kanskje uling jeg hører?

Bjørnstad Bind V

14.09.2019 /

Jeg har skrevet om Ketil Bjørnstad før. Det er langt fra alt han har gjort som griper meg. For å være ærlig så har jeg hverken lest eller hørt mer enn en brøkdel av hans kolossale produksjon, nettopp fordi jeg vet det – vet at ikke alt vil gripe meg. Men jeg beundrer hans evne til å kunne formulere nesten hva det skal være.

Jeg vil være ham evig takknemlig for boka “Jæger”, ikke fordi Jæger i utgangspunktet interesserte meg, men fordi Bjørnstads tilnærming til genren biografi var banebrytende og befriende. Synd at det må ha kostet ham så utrolig mye kildearbeid at få som behersker språket i den grad han gjør, vil orke å gå i hans fotspor.

Jeg hadde lest to bind av “Verden som var min”, men hadde ikke tenkt å lese flere. Bind V er en mastodont av en bok om tiåret 2000-2010 slik det så ut fra Bjørnstads ståsted. Men så kom jeg over 1) en nedlatende anmeldelse av boka i en hovedstadsavis og 2) Arild Rønsens panegyriske oppfordring i Klassekampen til å lese den. Hm, tenkte jeg. Her er det noe som ikke stemmer. Dette må jeg sjekke.

Jeg lånte boken, men da jeg var kommet omtrent halveis i den, var det like før jeg returnerte den. Første halvdel var en oppramsing av ærefulle konsertoppdrag med verdensberømtheter, og møter med kjendiser som Liv Ullman. Han var på fornavn med alle, snakket pent om alle og jeg, som leser, kjedet meg. Han forsikret dessuten med jevne mellomrom at han ikke kunne fatte at man ønsket å ha ham, “Bjørnstad-gutten”, med på laget. Jeg ble trett av det jeg oppfattet som påtatt beskjedenhet.

Men så, omtrent halvveis, skjer det noe. Han blir far, og her begynner ting og tang å rocke. Ganske forsiktig, til å begynne med, etterhvert med større trøkk. Først kommer kattungen Kaos inn i livet hans, som et forvarsel på hva som skjer med et menneske når det får ansvar for et levende men hjelpeløst vesen.

Fra nå av blir den elskverdige mannen stadig oftere både utålmodig, gretten og regelrett sint. Ikke på barnet! Nei, men som mange nybakte foreldre blir han umiddelbart nesten panisk klar over at den lille en dag vil måtte klare seg uten foreldre. Ulikt mange andre, utvikler han som et slags forsvar av barnet et særdeles klart blikk for hva som skjer rundt familien. Det slår meg at hans reaksjon minner om våre forfedres: de måtte være våkne for ytre farer som fiendtlige stammer og rovdyr, mens “normalen” i dag tvertimot er å låse seg inn i polstrede hjem med innbruddsalarm.

Det som ikke stemmer er at nå er “Bjørnstad-gutten” på offensiven, altså fra andre halvdel av boka. Og det bør ikke forundre noen at en Bjørnstad på offensiven ikke faller i alles smak. Han kan virkelig få sagt både det ene og det andre så det svir; i alle fall for dem som blir rammet.

Tårene triller når jeg leser om foreldrenes sakte nedtang til dødsriket. Inntil nå har har han vært tilbakeholden om dem – han er ingen Knausgård, for å si det slik. Han har måttet skrive om dem i alle bindene fordi de tross alt er viktige i hans liv, men leseren har skjønt at mye er utelatt. Men så skjer det ting som er “utenfor vår makt”, som det heter. Force majeur. Nå kan han sette inn trykket ved å beskrive livets slutt i et moderne Oslo – og jeg får gåsehud! – og ved å hevde foreldrenes verdighet selv når de står med ryggen mot veggen. Han reiser flagget, kan man si. Slaget er tapt, men flagget vaier likevel.

Selv har jeg på disse sidene for det meste skrevet om forhold annetsteds i verden. Jeg har ønsket å tro at mitt land er en grønn og fredfull øy i verdens ufred. I Bind V bebreider Ketil Bjørnstad seg for å ha vært feig. Jeg antar han mener at han har vært redd for å gjøre seg upopulær. Jeg har også vært feig. Det skyldes delvis min lojalitet til min arbeidsgiver – til syvende og sist staten. Jeg har ønsket å tro på mitt land og jeg har langt på vei klart det. Men i det jeg har slitt meg gjennom mastodonten Bind V, blir det klart for meg at mye her til lands ikke er slik vi tror og ønsker å tro.

Jeg hører at kommentariatet beklager utfallet av det nylig overståtte valget og kaller det en utfordring for demokratiet. Jeg har derimot ikke hørt snev av selvkritikk fra de tradisjonelle partiene. Vi har for eksempel visst om de menneskeskapte klimaforandringene i mange tiår nå, og burde ha satset på massiv utbygging av kollektivtilbudet i like mange tiår. Da hadde vi sluppet bompengesaken. Er det rart at de unge stemmer MDG? Høyre og AP har jo vist at de ikke var velgernes tillit verdig.

Konklusjon: Jeg kan bare gjenta oppfordringen fra Arild Rønsen: Les Bind V av “Verden som var min”!

Til Ketil Bjørnstad: Skulle noen noensinne overlevere en beskjed til deg fra Pelshvalen, så er beskjeden denne: Takk for Jæger og for Bind V og, fra én musikkelsker til en annen, hør på Georgisk polifoni. Et sted å begynne er Rustavi-koret.

Ikke helsvart

23.05.2019 /

Jeg har i mange år vært opptatt av et fag jeg ikke har snøring på, samfunnsøkonomi. Jeg har faktisk lest et par-tre bøker for å bøte litt på min uvitenhet, og jeg piner meg av og til gjennom en og annen avisartikkel om emnet.

Her er min oppsummering av noe av det jeg mener å ha lært:

Friedrich Hayek (d. 1992) anses av mange som “neoliberalismens” far. Basert på blant annet hans arbeider har økonomer forholdt seg til et sett nærmest naturgitte “lover” som skal være matematisk beviselige og dermed ufeilbarlige. “Økonomisk vitenskap” har vært basert på disse lovene. Kritikk av dem og tvil har ikke vært stuerent, og mange økonomer har fått svi med arbeidsledighet hvis de våget stille spørsmålstegn ved dem.

Nå er det slik med vitenskap at vitenskapelig kritikk er en forutsetning for vitenskapelig utvikling. Slik jeg forstår det har ikke økonomisk vitenskap vært tilstrekkelig åpen for vitenskapelig kritikk.

Hayeks arbeider har ligget til grunn for legitimering av markedsliberalismens eksesser (som bl.a. Milton Friedman var en talsmann for). Vi har også sett sosiopolitisk bevisste økonomer (for eksempel Joseph Stiglitz) som har vært forferdet over disse eksessenes katastrofale følger, men som ikke har klart å frigjøre seg fra de neoliberalistiske “lovene”.

Med finanskrisen ble det litt uro i rekkene blant samfunnsøkonomer. Også psykologifaget slo noen sprekker i de neoliberalistiske modellene, ikke minst ved å påvise empirisk (altså målbart) at menneskets atferd på markedet ikke er rasjonell (jf. den snart klassiske boken Predictably Irrational av Dan Arieli, som jeg aldri kan få fullrost nok).

Det er lenge siden det ble klart for de av oss som har vært opptatt av klodens fremtid at Markedet definitivt ikke ville løse klimakrisen. (Dessverre er det enda de færreste regjeringer som har fått med seg denne innsikten.)

Ja, dette med kloden, dere vet, klimaet og artsmangfoldet …
Temmelig alvorlige greier, nesten så en har lyst til å låse seg inn på kammerset og vente på at det hele er over. Men nå finnes det altså økonomer der ute som faktisk ER begynt å arbeide med saken, og det at de ikke alle er arbeidsledige gir et visst lite håp.

Her er et veldig kort, lett og nesten søtt intervju med én av dem i Dagsavisen: Ebba Boye fra Rethinking Economics

Så er det en smellvakker italiensk-amerikansk økonomiprofessor som har introdusert en ny dimensjon til økonomifaget, blant annet i boka The Value of Everything. Hun er ute etter å omkalfatre mye, og hun går løs på et av selve fundamentene i faget, begrepet verdi. Mariana Mazzucato ser på begrepet verdiskaping og dekonstruerer det, kan man si. Hun lager et nytt begrep: verdiuthenting (i praksis nærmest parasittisme, hvis jeg forstår henne rett; rentenisme).

Uavhengig av den vakre økonomen vet jeg at på 2000-tallet har de 400 største selskapene i USA brukt 54 % av overskuddet til å kjøpe tilbake egne aksjer; 34 % av overskuddet har gått som avkastning til aksjonærene og kun 9 % er blitt reinvestert i driften. Dette er et eksempel på verdiuthenting.

Samtidig, skriver Mazzucato, bidrar offentlige utdanningsinstitusjoner og forskning til næringslivets innovasjon, men neoliberalismen definerer visstnok ikke offentlig utdanning som verdiskaping.

Jeg er virkelig ikke den rette til å dosere om samfunnsøkonomi. Jeg gjør et fattig forsøk kun fordi jeg tror det er viktig at vi stiller oss bak økonomer som tør risikere arbeidsledighet ved å utfordre vedtatte “sannheter”. Det er like så viktig som å stille seg bak utforskende journalister, menneskerettsaktivister og andre som risikerer represalier for å forsvare menneskeheten og kloden.

Jeg tror dessuten det er viktig at økonomene faktisk snakker til oss på et språk vi kan forstå og vi stiller dem til veggs hvis de ikke taler vår sak.

Jeg tror fremfor alt at det er utrolig kult at noen økonomer nå er med på laget.

Alt er altså ikke helsvart.

Og i mellomtiden går det an å sette av dagen

30. AUGUST 2019

TIL

KLIMABRØLET


Nytt år

31.12.2018 /

Om vel et døgn vil klokkene begynne å ringe inn et nytt år. Klokkeklangen vil forplante seg fra time til time fra øst til vest – eller er det fra vest til øst? – inntil hele kloden har oppfattet at vi heretter må tukte oss selv til å skrive 2019, et helt alminnelig årstall, langt fra rundt og ikke en gang delbart med 2. Høyst sannsynlig vil det ikke skje noe utenom det vanlige i løpet av de timene som årsskiftet varer. På nyhetene vil vi bare få høre om nok en galning som har skutt eller satt fyr på sin elskede, seg selv eller naboen. Og det kan hende at enda noen titalls afghanere er blitt drept av en selvmordsbomber. Brønnpisseren i USA, får vi nok også høre om. Kort sagt, det vanlige.

Rikskringkasteren og avisa mi prøver å bre et mildt skjær over det hele. Søndagsskolehistorier florerer, da unødig belastning på landets akuttinstitusjoner tross alt bør unngås. Jul i heimen har jo i alle år vært en risikosport; alt for mange tørner i løpet av desembermåneds siste ti dager, når vi alle skal være så glade i hverandre, så snille og så fredfylte. I de tusen hjem har man i romjula sett oppmuntrende filmer om motgang som belønnes med lykke takket være ærlighet, godhet og kjærlighet. Ikke bare barnefilmer. Men også barnefilmer, for mange har vi barn, barnebarn eller tantebarn som er hjemme i jula. Og snille som vi er i jula, sitter vi med dem foran storskjermene og er “sammen” om filmene. Mary Poppins II, for eksempel.

Mary Poppins II skiller seg litt fra Mary Poppins I – det skulle virkelig bare mangle. De voksne – Jane og Michael – er ikke gift, og godt er det, for de er jo søsken. Han er enkemann og hun er – tro det eller ei – singel, og hun forblir singel til siste slutt, tenk. Dessuten er Mary Poppins kledd som en fin frue, ikke som en tigger. Ja, det var visst det hele. To ting har altså endret seg siden Mary Poppins I, fra 1964. Tenk hvor mye annet har endret seg i løpet av 54 år!

Bare det å reise, for eksempel. Har du reist med et ordentlig skip noen gang? Det har jeg. Ikke på Titanic – så gammel er jeg tross alt ikke – men på luksusskipet Stratheden. Stratheden ble sjøsatt i 1937 og skrotet i 1969. Jeg var barn, redd og alene, men minnene fra Stratheden er noen av dem jeg verdsetter mest. Det jeg husker er ikke ubehaget, men min venn sjøen, det deilige treverket i gelenderet, den nydelige spisesalen, det vennlige kuøyet i kahytten min, det beroligende bølgeskvulpet mot ruten og duren fra skipets enorme motoriserte hjerte.

Ja, jeg var barn, redd og alene, men det gikk bra. Og nå er jeg voksen redd og alene, og det går fortsatt bra. Det går bra for meg, som er stor og sterk blant annet fordi jeg bor i verdens pr-pers rikeste land.

Men siden jeg ikke lenger er barn, vet jeg alt for smertelig godt hvor mye mer vi alle har å være redde for. Og hva i all verden skal jeg gjøre med den angsten? Skal jeg plage samboeren min (som tror at klimaproblematikken løser seg med teknologi, som ikke er enig med meg om Iran, NATO og EU) som tilsynelatende bor på en annen planet? Skal jeg plage mine nyvoksne barn med min angst? De har da virkelig mer enn nok å stri med – husgjeld, studielånsgjeld, uinspirerende jobber ….?

Nei, jeg er virkelig alene. Kanskje ikke alene nok til å skille meg – man har jo tross alt delt storparten av et liv. Men alene med mine tanker, mine interesser og min sorg over klodens fremtid.

Men herregud, da mann! Hvor mange av oss er det ikke som er intenst bekymret for klodens fremtid? Noen av oss har enda et visst håp om å redde stumpene. Hvorfor finner vi ikke sammen? Hvorfor er vi så spredd i så uendelig mange leire, med sprikende og høflig gjensidig-avvisende budskap?

Det haster.

« Older posts

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑