Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: Nord-Sør (Page 4 of 4)

Overtramp

Det finnes og vil alltid finnes systematisk overtramp. Fra tidenes morgen til den ytterste dag, så lenge det finnes mer enn én person igjen på jorden, vil det skje overtramp. Det verste er at systematisk overtramp går ustraffet. Vi ser en sjelden gang at torturister blir straffet, og det har sågar skjedd at diktatorer er blitt straffet, men det er unntaket vi må ha for å kunne fortsette å tro at vi er rettferdige.

Ett av de mest subtile våpnene en overtramper bruker er skyldbegrepet. Når Mammas øyesten kommer hjem grimet av gråt, blod og søle, spør hun hikstende av forferdelse og sorg, “jamen kjære lille Fidel, hva gjorde du mot de store guttene siden de kastet blokader på deg?” Fidel svarer, fortsatt rasende tross tårene, “jeg sa de var bæsj!” Og hva sier Mamma da? Jo hun forklarer ømt for sin lille Fidel at det må han aldri gjøre. Han må tvert i mot prøve å tekkes de store guttene, gjøre det de ber ham om, tilby seg til å stjele i kiosken for dem, selge dop for dem, osv. Hun skal selv straks bake kake til dem, så han kan ta den med på skolen i morgen. Det var nemlig hans feil, fordi han provoserte.

Feil, Mamma! Helt forferdelig feil. Det Fidel burde ha gjort var å gå og samle sammen vennene sine, mange mange venner, og så burde de gå og stille seg i veien, når de vet at de store guttene er på vei hjem om kvelden, og så….

Ja og så? Jo, her i Norge tror vi på følgende fremgangsmåte: Når de store guttene er på vei hjem, stiller Fidel og hans mange venner seg i veien for dem og sier vennlig men bestemt, “Hør her, gutter. Nå skal dere bli med hjem til moren til Fidel og så skal vi sette oss rundt bordet der, og så skal vi ha en lang og alvorlig prat.”

Det er en interessant fremgangsmåte, og det kan godt hende den fører frem i svært mange tilfeller. Men i Fidels tilfelle, ville den nok ikke ha hjulpet. Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på den saken, som jo er gått ut på dato.

Hamas kaster kinaputter på Israel. Veldig irriterende. Det er ikke mange som blir skadet, ikke en brøkdel så mange som i trafikken, men det setter en demper på nyttårsfeiringen, og Israel parerer med full kataklysme. Og Mamma vrir sine hender: Men kjære Hamas, kan dere ikke slutte med de kinaputtene! Kan dere ikke sette dere ned og snakke pent sammen? Nei, de kan ikke sette seg ned og snakke pent sammen, av den enkle grunn at den sterkeste aldri, aldri vil gi avkall på det den i kraft av sin overlegne styrke har tilranet seg. Det har ingen som helst hensikt å snakke. Kun makt, i dette tilfellet, makt fra oss andre, vil tvinge den sterkeste til å jekke seg ned. Hamas alene vil aldri vinne noen krig mot Israel, men de kan gjøre det ubekvemt for Israel å drive det store fengselet Palestina, så ubekvemt at Israels velgere sier “Stopp! Slipp nå de elendige fangene ut. Vi orker ikke mer!”

Problemet til Hamas er ikke at de er terrorister. Problemet deres er at de er blitt definert som terrorister, som de skyldige. De gjør ikke annet enn jobben sin, nemlig å forsvare et okkupert land, men fordi det er den sterkeste som har definisjonsmakt, så synes vi det er forferdelig galt. Det er klart man kan spørre seg om selvforsvar er verdt en så stor pris målt i tapte palestinske liv. Kanskje burde de bare ha lagt bort sin nasjonale stolthet og gått med på en fredsforhandling som i praksis ville betydd enten at Palestina ble innlemmet i Israel hvor palestinere er annenrangsborgere, eller at det som er igjen av Vestbredden og Gaza, når israelske bosettere har forsynt seg av de mest fruktbare områder og vann, fikk lov til å prøve å leve “normale liv” ved hjelp av veldedighet fra de rike landene.

Poenget her er ikke at det alltid er offeret som har rett. Gudane skal vite jeg ikke for noe i verden kunne tenkt meg å bo i Cuba eller i et Hamas-styrt land. Poenget er at dette med skyld må vurderes uavhengig av hvem som har definisjonsmakt. Og det er det oftest, i vårt land, i vesten, i hele verden, overgriperen som har.

Derfor, Hamas: Stå på! Israel sitter på dere. Stikk så mange tegnestifter i fienderumpa som dere bare kan.

Libanon

Når foreldre dør etterlater de litt av hvert. Ørepinner, vaskepulver, medisiner, klær — som ikke passer, og slett ikke kler, en levende sjel — brev, kvitteringer, bøker ingen lenger bryr seg om, selvangivelser fra 30 år tilbake, osv., osv. Det burde ikke være lov å dø. Før jeg dør håper jeg å brenne alt mitt. Men det er ikke min tur enda.

Og i mellomtiden lurer jeg på hva jeg skal gjøre med en nedarvet samling lysbilder — mange, tusen lysbilder. Jeg har stablet dem i flere bokreoler, og der har de ligget og samlet støv siden mine foreldre døde.

Jeg husker fra min tidlige barndom hvordan mine foreldre i timevis satt og klippet filmruller. Jeg husker at de med pinsett føyde hvert bilde inn mellom to glass, at de brukte svart limbånd for å holde det hele sammen, og en dag får Jeg det plutselig for meg at jeg må finne de eldste lysbildene.

Jeg finner dem uten større vanskelighet fordi de er umerkede — man hadde ikke tusj den gangen —  og fordi de er veldig tunge. Andektig setter jeg opp fremviseren og lerretet.

Min far brukte Agfacolor. Han påsto at Kodacolor var for grell. Lenge før jeg selv fikk mitt første kamera forklarte han meg ivrig hvordan man måtte komponere hvert bilde, tenke seg en ramme og forestille seg hva man ville ha i den.

På skjermen foran meg ser jeg hva han mente og hva han ville oppnå når han brukte Agfacolor og en innbilt ramme. På skjermen foran meg ser at jeg eier en skatt! Jeg har en uerstattelig samling bilder fra landsbygda i Egypt i 1956-1959 og fra Libanon 1958. Hvert av dem ser ut som et renessansemaleri, gyldent og utsøkt komponert.

Så elendig som alt later til å være i Midtøsten i dag, må man jo tro det var uendelig mye verre på midten av femtitallet. Men det stemmer nok ikke helt. Libanon på den tiden var et usigelig vakkert land. Og Egypt… du verden, du verden! Min far har klart å formidle noe som svært få mennesker fra vesten kan ha sett. Latter og sunnhet ved Nilens milde bredder. Han må ha vandret der i timevis, må ha snakket arabisk med de frodige, smilende menneskene han har avbildet. De var ikke svartkledde den gang, men fargerike, lekende og stolte. Han har åpenbart vært bergtatt av båtene deres, halvt gjemt i det vakre sivet. Han har avbildet bøflene deres, vannhjul, appelsinhauger, vakre hodeplagg, hester, stutterier og snauklipte gyldne åkere. Han har fanget en tid og anelsen av en kultur som kanskje er ugjenkallelig tapt. Og alt har han avbildet velkomponert og gyldent som i de gamle mestrenes malerier.

Så kommer et skifte, bilder fra en FN-leir, soldater, flagg, og vi er i Libanon. Akk, Libanon, Phoenicia. Caanans land. Libanon var for meg, som barn, “the land of milk and honney”. Det var det vakreste landet jeg noensinne hadde sett, et usigelig sivilisert og moderne, velstelt land. Det eneste jeg husker jeg ikke likte i Libanon var amerikanerne. De var der nemlig med ubåter og krigsskip i 1958. Ingen har trodd meg, fordi krigen i Libanon i 1958 skal ha vært en borgerkrig. Men jeg husker det! Jeg så det fra hotellvinduet. Jeg kjente de luftige “hvite” FN-helikoptrene og de svarte, skumle amerikanske. Men først og fremst husker de amerikanske marsjene fra hotellets høytalere. jeg syntes dette var fæl musikk, og de ble spilt om og om igjen, slik at jeg enda husker dem med et gys. I alle år har jeg påstått at det var en amerikansk intervensjon i Libanon i 1958, men ingen har trodd meg.

Men nå har jeg dokumentasjon. Jeg har et lysbilde av en havn som er “blokkert” med amerikanske krigsskip og ubåter.

Akk, for sent. I Wikipedia i kveld finner jeg  her en selvtilfreds redegjørelse om noe man kaller “Operation Blue Bat”. “This was the first applying of the Eisenhower Doctrine which gave the U.S. a self proclaimed right to intervene in countries threatened by international communism.” Så mange ganger som jeg har lett etter dokumentasjon om dette og ikke funnet det! Nå er det der. Femti år for seint. I mellomtiden har verden fått leve i den villfarelse at det var primitive libanesere som kranglet seg i mellom, slik primitive folk gjør.

Nå når min far er død og jeg ikke kan fortelle ham at jeg endelig forstår at han i unge år var en vidunderlig fotograf, nå først ser jeg, dokumentert av ham, at Libanon virkelig var like så praktfullt og sivilisert som jeg husker. Nå når Libanon er en grushaug

Libanon har vært utryddet gang på gang på gang av historiens seierherrer. Amerikanerne var ikke de første og blir ikke de siste. Midtøsten er et av verdens strategiske nøkkelpunkter for verdensbøllene. Å være et land i Midtøsten er en forbannelse. Det finnes alltid en Alexander, en Napoleon, en Stalin, en Eisenhower, eller en Kennedy som mener han eller hun (vi har ingen hunner på det området enda, men det kommer nok) er berettiget til å prioritere mål over midler i et strategisk nøkkelpunkt.

Det perfekte diktatur

Hvem sin skyld er det?

La oss for en gangs skyld se bort fra muslimene. Det er tross alt grenser for hva man kan skylde på dem.

Er det skolens skyld? Er det ikke pussig at når noen skylder på skolene så lyder refrenget like taktfast hver gang: Send lærerne tilbake til skolebenken. Men når lærerne parerer med at det er foreldrenes skyld, så er det ingen som foreslår noen skolebenk for dem. Ikke skulle det vært meg i mot å ‘måtte’ gå på skole igjen, men foreløpig har jeg ikke hørt at det er på noens dagsorden.

Men er ikke både skolen og foreldrene til syvende og sist et resultat av politikerne. Og er ikke politikerne til syvende og sist et resultat av velgerne?
Politikernes skyld? Velgernes skyld? Det er ikke lett, det der. Får jeg da foreslå, som kompromiss, et aldri så lite opplyst enevelde?

Hva velgerne vil si til et opplyst enevelde skal være uvisst. Det er jo ikke så forferdelig mange som stemmer hver gang det er valg, men noen er det selvfølgelig. Velgere flest sier gjerne at det ikke spiller noen rolle hvem vi stemmer på; ting går sin skjeve gang uansett. Men det er kanskje bare noe man sier?
Fremskrittspartiet forsikrer jo at alt vil bli så forferdelig mye bedre om de får regjere landet, og det er visst en del som tror dem, skal vi tro meningsmålinger. Sikkert er det at de har foreslått å ta de berømmelige fondene og betale 18 000 kroner til hvert mannsbarn i kongeriket (unntatt muslimer, får man tro), og det er klart at 18 000 kommer vel med i de fleste hjems årsbudsjetter. Men la oss tenke tanken: Fremskrittspartiet kommer til makten, vi får alle våre 18 000, sykehusene får noen miljarder, og budsjettåret går, men så er de 18 000 og miljardene er brukt opp. Det var et flott år gitt!

Så blir det uår. Vannstanden stiger, husstander går konkurs på grunn av bankrenta, barna får svarte tenner fordi de har spist for mye godis, gamle dør fordi de ikke har råd til å gå til lege, flomrammede får muggskader osv osv. Og så kommer det lille opplyste eneveldet. Et kupp, forstås. Noen veldig kloke hoder finner ut at de har den perfekte løsningen og gjør et kupp.

Hva vet vi om kupp? Bare sorgen. Blod og snørr og elendighet. Men la oss gjøre et tankeeksperiment. Nordmenn er jo som kjent skrekkelig intelligente og lure og kreative, og nå er det noen som har funnet på et diktaturkonsept som er helt vanntett. Ikke noe kommunistisk diktatur, selvfølgelig. Røkke får holde på som før, og alle skal få beholde sine små hageflekker.

Uteliggere og narkomane skal få fortsette å gå til grunne som før, hvis de vil, men de skal få velge selv: Hvis du jobber, lille venn, skal du etter avrusing få ett-romsleilighet, mat og lommepenger nok til din lørdagspils og til kino hver dag i uka. For dette er et ordensdiktatur. De gamle skal garantert få stell etter behov, trygde(mis)brukere og fengselsfugler skal måtte jobbe etter evne – ingen kjære mor. Skulkere, nektere og grafittislyngler går i kakebua uten sukker i maten, uten MP3, blader med nakne damer, hasj, TV eller dataspill på ubestemt tid, til de skikker seg. De som skikker seg skal sporenstreks få jobbe på sykehus, i ordenspoliti, flomvern og med hjemkjøring av mat til gamle og syke og flomrammede.

Trenger jeg å legge til at det blir ingen sykehuskøer? Trenger jeg å si at de flomrammede får nye boliger høyere oppe i åsen?

Valgene erstattes av todelt brukerundersøkelser hvor den individuelt tilrettelagte delen inneholder spørsmål som:

Hva yter du til fellesskapet?

Kan du yte mer til fellesskapet?

Får du dekket dine materielle behov tilfredsstillende?

Svar av typen “jeg får ikke nok sex” blir tatt alvorlig og neste individuelt tilrettelagte spørreundersøkelse vil inneholde spørsmålet: “ønsker du å betale for hjemsendte sex-tjenester?” og “hva kunne du eventuelt tenke deg å yte samfunnet til gjengjeld for statstilskudd til dine seksuelle behov?””Mener du at befolkningens seksuelle behov skal være et offentlig anliggende?”

Selvfølgelig vil en oversikt over resultatene av disse undersøkelsene bli offentliggjort – ingen skal henges ut, bevars, alt er anonymisert. De som enda kan lese vil ha glede av å saumfare resultatene fordi det der vil fremgå om de får subsidiert sex, billigere vin, flere intervjuer på TV av avdøde og nålevende stjerner, osv. Fordi i mitt perfekte diktatur vil alle spørreundersøkelsene bli tatt til følge, og flertallets vilje vil bli til virkelighet, i hver sak!
<p style=”font-size:13px;”>Kort sagt det perfekte diktatur. Se nå bort fra at det ikke går an, for et øyeblikk. Jeg minner om noe fra vår folkeskolelærdom (se også bort fra påstanden om at man ikke lenger lærer noe på skolen) nemlig at en strek ikke er noe å ta eller føle på. En strek er kun et konsept. Jeg husker dette spesielt godt, for min del, fordi blyantspissen min oftest var sløv, og når læreren påsto at en strek har ingen bredde, ikke en gang en brøkdel av en millimeters bredde, falt dette meg tungt for brystet. Liksom streken er et konsept, er mitt aldri så lille diktatur kun et konsept. Og jeg akter ikke her å forklare det umulige, nemlig hvordan folk ved makten ikke skal kunne eller ville misbruke sin makt.

Så i mitt perfekte diktatur finnes kun så mye undertrykking av informasjon som er nødvendig for at diktaturet kan utvikle og befeste seg. Vi vil fortsatt ha adgang til BBC, og P4, og Le Monde, og Internett og Flomnytt. Men på alle norskspråklige kanaler vil det være minst to timers indoktrinasje hver dag. Og disse to timene skal legges til forskjellige tider hver dag, dette for at det ikke skal være mulig å unngå dem. Aviser og tidsskrifter vil likeledes ha en viss mengde indoktrinasje som serveres uten varsel på stadig nye sider.

Er vi fornøyde da? Uten sykehuskøer, med færre narkodøde, sorgløse flomrammede, fortsatt usensurert presse, stell av de gamle… osv osv. Er vi da fornøyde?

Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑