Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: Nord-Sør (Page 3 of 4)

Bradley Manning

17.03.2011 /

Med Libya som bakteppe, for ikke å snakke om Japan, kan vestlige angrep mot pressefrihet fortone seg som uvesentlig. Jeg nevner likevel et par.

Det USAnske rettsvesenet har nå godkjent at landets myndigheter pålegger Twitter å utlevere all informasjon i 3 brukerkonti; dette i forbindelse med jakten på skyts mot Wikileaks. Foreløpig er det kun tre personer som rammes. En av dem er for øvrig medlem av Islands nasjonalforsamling: Birgitta Jonsdottir. Pålegget gjelder all informasjon, ikke bare åpne “tweets”, men også private meldinger, kontoinformasjon, passord, osv. for disse tre personene. De tre klaget mot pålegget, men klagen er nettopp blitt avvist . Heretter kan det henvises til presedens i lignende saker; fritt fram, med andre ord.

Et annet offer i USAs krig mot Wikileaks er Bradley Manning. Jeg klarer ikke skrive om dette, da dobbeltmoralen er for heslig.

Jeg får nøye meg med å henvise til ytre kilder:

http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2011/mar/15/bradley-manning-prison-treatment-wikileaks

http://www.guardian.co.uk/media/2011/mar/16/hear-bradley-manning-because-chains

Gi djevelen det som tilkommer ham

26.02.2011 /

Djevelen har lenge vært og er enda, i europeisk og USA-ledet sammenheng, den røde fare, revolusjonen, den rasende horden som velter sivilisasjoner.

Selv om den kalde krigen for lengst er over, skutter vi oss ved tanken på den russiske revolusjonen og kommunistiske diktaturer. Vi hater i den grad alt som minner om den røde fare, at vi vender ryggen til overlegne vinnere av reelle valg (f.eks. Hamas) dersom det er noen som helst tvil om deres lojalitet til våre ledere i USA. Og denne avskyen mot det røde stikker mye dypere enn rent politisk. Bare forleden dag påsto en av mine beste venner at Sjostakovitsj langt på vei var tannløs fordi han i visse henseender etterkom Sovjetregimets krav.

I den grad ser vi oss blinde på det røde – som om våre netthinner var blitt oversprutet av blod – at vi “glemmer”, av frykt for å bli tatt til inntekt for kommunisme/nazisme, at folk også før den russiske revolusjonen ble buret inne i Sibir (Dostojevskij, for eks.) og Peter-Paul-festningen, eller drept for sine meninger. Det var sannelig ikke de røde som fant på den tradisjonen; det var bare det at de ikke gjorde slutt på den. Og selv i dag, i den så prektige Vesten, er det ikke mange dypt samfunnskritiske verker som når fram til, for eks. våre kinolerreter. Litt risping i overflaten er så langt vi kommer. Hvorfor nektes VANUNU enda asyl i Norge, for eksempel? Og hvor mye av din og min velstand er tuftet på snylting (på 3. verden)?

På 30-tallet skrev Aldous Huxley en dystopisk fremtidsroman, Brave New World. Boken skildrer et totalitært samfunn hvor alle er sunne og friske, mette og tilfredse. Alle (nesten alle) utfører sine jobber, vier fritiden til lett underholdning og minst mulig hodebry. Jeg har lurt på hvorfor man så sjelden hører om Brave New World i dag; livet den beskriver minner jo på mange måter om det livet vi faktisk lever, bortsett fra at vi ikke vil klone mennesker (men vi kan, om vi vil). Huxley selv utga en essay på 50-tallet, hvor han slo fast at hans Brave New World var i ferd med å bli virkelighet mye fortere enn han hadde forventet.

Vi har, med andre ord, vært så redde for den røde fare at vi har oversett at det er mye ved vårt eget samfunn som er grotesk. Samtidig har vi glemt at det var sovjetinspirerte fagbevegelser rundt omkring i Europa som kjempet fram de rettighetene vi som arbeidstakere og statsborgere nyter de fleste steder i Europa.

Den franske revolusjonen satte ordene frihet, likhet og brorskap på alles lepper. Dette var begreper som inntil da ikke en gang fantes annet enn for de intellektuelle – altså for en liten del av eliten. At revolusjonen endte som et blodbad, forhindret ikke at ønsket om frihet, likhet og brorskap skulle murre blant sultende europeere til det ble realisert. Parolen for den russiske revolusjonen var “brød til de sultne, jord til bøndene, fabrikker til arbeiderne og fred til folkene”. Også dette slo an. I ettertid må en jo bare konstatere at kravene synes rimelige, ikke sant?

Jo, kravene synes rimelige. Og nå har vi sett dem igjen. Brød (dvs. lønn til å leve av), arbeid (også for unge med utdanning) og fred (dvs. reell fred med Israel – som per i dag er en aparteidstat med atomvåpen). Vi har sett kravene bølge hett og intenst gjennom Levanten; vi har sett bølgen virke, slik bølger i store menneskemengder nødvendigvis må virke. Og til slutt har vi sett Revolusjon.

Et samlet pressekorps hyllet begivenhetene i Kairo. Jeg må bare få lov til å gjenta det: Et samlet pressekorps hyllet Revolusjonen i Kairo. Revolusjonen. Det er til å le seg skakk av. Pressen var nok enda litt forsiktig da den kommenterte Tunis, men rystelsene i Kairo, drønnet av hundretusener på TV inn i våre stuer, tok nok pusten fra de fleste av oss her. På den attende dag skjedde det: Sannelig – det ble lyst! Jeg var sikkert ikke den eneste som knakk sammen og gråt av glede. Så rullet bølgen videre, fra land til land, og vi jubler.

Men stopp litt. Hva jubler vi for? Jo, vi jubler fordi diktaturer faller. Fint.
MEN: Har de sultende massene fått brød, arbeid, fred?

101

27.10.2010 /

 

Jeg har forsømt meg. Selv pelshvaler kan plages av nikotinabstinenser, og nikotinabstinens lar seg vanskelig forene med skrivesysler.

For dem som måtte savne meg, tenkte jeg at det ville være en ide å slå inn på litt juss. Ja, juss. Juss, dvs. sofajuss, er slett ikke så vanskelig som man måtte tro. Til forskjell fra Bibelen eller skriftene til Karl Marx, for ikke å snakke om Wittgenstein eller Kant, er den norske straffeloven klar som en norsk fjellbekk midt på sommeren.

Les bare:

§ 101. Folkemord

For folkemord straffes den som i hensikt helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe

a) dreper ett eller flere medlemmer av gruppen,

b) forårsaker betydelig skade på kropp eller helse til ett eller flere medlemmer av gruppen,

c) utsetter ett eller flere medlemmer av gruppen for levevilkår som tar sikte på å fysisk ødelegge gruppen, helt eller delvis,

d) iverksetter tiltak overfor ett eller flere medlemmer av gruppen som tar sikte på å forhindre fødsler innenfor gruppen, eller

e) med makt overfører ett eller flere barn fra gruppen til en annen gruppe.

Til straff for medvirkning er forsett om hovedforøverens ødeleggelseshensikt tilstrekkelig.

Straffen for folkemord er fengsel inntil 30 år.

Kilde: http://lovdata.no/all/tl-20050520-028-018.html#101

Tretti år, ja. Får seriemordere 30 år? Man kan forresten aldri vite, for når saken et offer har forberedt endelig fremstilles for retten, så går det slett ikke alltid slik han eller hun har ventet. Sånn sett kan rettsaker sammenlignes med fotballkamper. De er spennende.

Men tilbake til 101. Det er postnummeret til Reykjavik, hovedstaden på Island, hvor en hel befolkning nå er begynt å sone i stedet for de som forbrøt seg. Det er ganske fantastisk, ikke sant? I 2010, i Europa, foregår en slags vendetta. «Vi får ikke tak i den skyldige, derfor skal alle hans landsmenn lide.»

101 er altså også folkemordparagrafen i den norske straffeloven.Det er godt mulig at straffen Island nå skal utholde pga. den islandske mafiaens forbrytelser vil medføre slutten på Island. Allerede nå har landets myndigheter, som i realiteten er konkurs, vedtatt å legge ned alle lokalsykehus. Tatt i betraktning værforholdene om vinteren, er lokalsykehus ikke bare et spørsmål om hvor lang tid det tar å komme seg til sykehus, men om det overhode går an å komme seg til sykehus. Og dette er bare ett punkt på en lang, lang liste av tiltak som til slutt kan medføre utslettelsen av Island som stat.

Urettens veier er uransakelige. Som kjent er ikke Island det eneste eksempelet på «justismord», et dramatisk uttrykk som skal bety at noen blir dømt for det en annen har gjort. Uretten kan være mer eller mindre himmelropende, altså mer eller mindre dramatisk til enhver tid, men juridisk sett finnes det avgrensninger – som for oss andre ofte er uforståelige – mellom paragrafene. For Islands del er det for eksempel ikke, jeg gjentar, IKKE, snakk om folkemord, selv om Reykavik har postnummeret 101, selv om staten Island i praksis er konkurs og selv om enhver som nå blir værende på Island er, etter mitt syn, enten en tosk eller en romantisk poet.

Det forholdet som imidlertid ligger nær opp til den norske straffelovens § 101 ledd c), så snublende nær at man kan spørre seg om det faktisk tjente som modell for utformingen av nevnte paragraf, er den berømmelige muren i et land jeg ikke vil nevne. Det dreier seg om en mur som også leder tanken hen på samme paragraf ledd (d), da det er kjent at kvinner på grunn av muren har vanskelig for å komme fram til sykehus for å føde.

Til forskjell fra nedleggingen av sykehusene på Island, som utelukkende skyldes at det ganske enkelt ikke finnes penger til å drive dem, vet man – selv om man vanskelig kan bevise det – at det finnes et sterkt ønske, i et visst land, om å forhindre et helt folk, i et annet visst land, fra å overleve.

Hatet mellom de to landene er nok ganske sikkert gjensidig, men jeg er overbevist om at § 101 kun kan komme til anvendelse mot det landet som i mer enn 60 år har holdt kvelertak rundt det andre landet. At den som blir kvelt ønsker død over overgriperen kan ikke lastes offeret.

Og når dere nå først er inne på temaet rett og urett, så vil jeg gjerne henlede oppmerksomheten til

det vakreste, verdigste dokumentet jeg vet om, the Universal Declaration of Human Rights,

FNs Menneskerettighetserklæring. (Jeg benytter riktignok enhver passende og upassende anledning til å henlede oppmerksomheten til den.)

http://www.un.org/en/documents/udhr/index.shtml

Det er et dokument som dekker det meste.

Hvor er humoren min?

16.01.2010 /

Jeg har forsømt meg. Denne siden har jo vært forlatt i flere måneder. Saken er at jeg har mistet humoren min. Vekk. Sporløst forsvunnet. Jeg leter febrilsk i utgåtte bukse- og jakkelommer, saumfarer bilen, stolseter og vesker, men til ingen nytte. Og hvordan skal jeg vel skrive om den fryktelige katastrofen på Haiti uten humor? Men jeg klarer ikke med min beste vilje finne snev av komikk blant alle de blågule, støvete kroppsdelene man visstnok mer eller mindre snubler i på den gudsforlatte øya. Her er det ikke en gang noen å skylde på, ingen å bruke som skyteskive; det var jo bare en naturkatastrofe, og den var ikke en gang en klimabetinget.

Skrekkelig. Punktum. Ikke uten grunn har Nordmenn og andre nå overgått seg selv i sin iver etter å sende penger til den døende øya. Rart med det der: Det er først når en er død eller døende at man blir verdsatt. Kunstnere, musikere, vitenskapsmenn, øyer, dyrearter, … Hvem hadde vel peiling på hvor for eksempel Nicaragua, El Salvador, Guatemala og Honduras var før USA satte landene på kartet ved å ødelegge dem? Enn Malvinene, som snart blir aldeles borte?

Det er sikkert mange millioner mennesker som for tiden starter dagen med å felle ekte tårer i morgenkaffen sin, idet de tar inn over seg mer enn de orker av grufulle “siste nytt fra Haiti”, før de har rukket å pansre seg med sminke, klaprende hæler og gelatinfriserte pigger, og før de i biler dyre som hus åler seg inn til sentrum. Av dem er sikkert omtrent en halvpart trofaste fotsoldater i meg-megere-megest armeen. Dette med “omtrent en halvpart” svarer til den andelen av vestens land som stemmer på politiske meg-megere-megest partier. I virkeligheten er det enda flere som prioriterer meg-megere-megest fanesaker og som derfor er skyldige.

Fanesaker som ikke er “meg-megere-megest” er, for eksempel: reell og effektiv utviklingshjelp (til forskjell fra lammende utviklingshjelp). Hvilket politisk parti ville komme til makten med en slik fanesak?

Norge er medlem i IMF. IMF ga Haiti nådestøtet på 80-tallet. Etter IMF-“hjelpen” de fikk, ble landet så dysfunksjonelt at vi andre rett og slett har sett helt bort fra det. IMF har mange andre katastrofer og tragedier på samvittigheten, og IMF er, som sagt, også Norge. Nå vil IMF slå kloa i en annen øy, Island, og det er ikke overraskende at befolkningen der viser manglende takknemlighet. Ville du vært takknemlig om du ble pålagt å betale en astronomisk gjeld som ikke var din, i all fremtid og i alle overskuelige slektledd?

Skyldspørsmålet for Norges del gjelder likevel først og fremst medvirkning, hva IMF-forbrytelser angår. For i IMF er det USA som legger premissene. USA skal visstnok være et demokratisk land, men valg i USA avgjøres av media. I så måte er ikke USA alene, men det som er spesielt med USA er hvem som eier media, og hvordan innhold i media avgjøres av kapitalsterke interessgrupper. Vi kan begynne med Murdoch, og det faktum at Murdoch imperiet eier mellom 60 og 80 prosent av media i USA.

Murdoch-pressen fremstiller noe så uskyldig som allment helsevern som et kommunistisk komplott, mens de samtidig krever at finansinstitusjoner må reddes, nettopp med skattebetalernes penger. Ja, det er egentlig litt komisk, og det er i det hele tatt mye komikk ved USAnsk såkalt demokrati. Men jeg klarer ikke finne humoren min, så jeg lar det temaet ligge så lenge.

Det jeg i stedet finner er avmakt. Hvem trenger vel sensur når pressefriheten er et langt mer formidabelt verktøy for å påvirke våre sarte sjeler? Av alt som trykkes i USA er det mye systemkritikk som er langt krassere, velformulert og grundig dokumentert enn hva selv de mest ihuga USA-kritikerne på denne siden av Atlanteren kunne ha produsert. Men hvem hører dem? Fox News og Rush Limbaugh former folkemeningen som voks. Nå har Murdoch kjøpt opp også Wall Street Journal. Og Rush Limbaugh mangler sannelig ikke humor!

På vår side lammes vi av at vi har, jeg har, nesten nesegrus beundring for vår utenriksminister. Beundring er helt klart en hemsko for den frie tanke. Man spiser av hånden til den man beundrer og overser at han nok kunne ha kjørt en hardere linje i alle de sakene som er, påstår jeg, av absolutt overordnet betydning for hele kloden. Ikke bare er de av overordnet betydning, de er være-eller ikke-være-saker: Klimaspørsmålet, kakedeling mellom nord og sør og midtøstenkonflikten.

Jeg kan sitte midt på Time Square med plakat på magen. Jeg kan ta med samme plakat til Røde Plass. Jeg kan kaste meg ut fra et tak på Karl Johann med et silkebanner med det berømte sitatet “Gjør noe. Gjør mer”. Men det vil ikke hjelpe. Ingenting vil hjelpe. Så jeg skjønner godt at enkelte individer går bananas når avmakten overfor noe de opplever som aldeles fryktelig overvelder dem.

Nei, det som trengs er humor. Øredøvende, uforskammet, respektløs og rammende humor. De gamle sovjetrusserne var flinke til slikt. Michael Moore likeså. Nå kom jeg forresten på hvor jeg mistet min humor. Jeg brukte et grønt handlenett i Spania, et norsk “miljønett”. Med det fikk jeg agitert for “saken”, en av sakene, altså. I butikkene spurte man hva som sto på det, og jeg tegnet og forklarte: “…plastikkposer … nedbrytbar … søppel … gjenbruk” osv. Men ett eller annet sted la jeg igjen nettet. Og der ligger humoren min. I Spania, altså.

Nå gjenstår det ikke mer for meg enn å stille meg opp i nærbutikken her i Norge, med rødt kors på armen og bøsse i hånden og mitt mest bedende tårevåte blikk. “Gi Haiti en verdig begravelse”. Om noen år vil jeg igjen stille opp i samme butikk: “Gi Island en verdig begravelse.” For land etter land blir en verdig begravelse snart det beste vi kan håpe på.

Uten humor

06.04.2009 /

Hvorfor maser pelshvaler så fælt om dette med Palestina? Det er jo ikke bare palestinere som utsettes for urett. Hva med Burma? Darfour? Kongo? Zimbabwe? Usbekistan? Sri Lanka? Hva med de utallige andre landene hvor korrupsjon, statsdreven lovløshet og hjerteskjærende fattigdom er regelen heller enn unntaket? Og hva med kvinnene i Afghanistan, og kvinner i land hvor det praktiseres omskjæring av kvinner?

Så sant, så sant!

Det fantes en tid da noen barn, i det minste, ble lykkelige for å få en globus i julegave. Den gangen ble kloden ansett for å være en spennende og, ikke minst, løfterik plass. Kloden var nok ikke på langt nær så vakker, selv ikke den gang, som vi trodde, men det var vi lykkelig uvitende om. Nå vet vi mer. Vi vet en god del om fattigdom, noe ingen kan gjøre noe med, skal vi tro det vi har sett så langt, og vi vet en god del om forbrytelser mot menneskeheten, noe det så langt heller ikke gjøres stort med. Både fattigdom og forbrytelser mot menneskeheten har globalt omfang. Kloden er så visst langt fra vakker.

Men palestinernes situasjon skiller seg ut på ett svært vesentlig punkt.

Dersom politiet i Norge skulle finne på å begå overgrep mot befolkningen, vil det med rette bli et ramaskrik. Man forventer her at politiet oppfører seg ordentlig. På samme måte kan vi si at det av alle andre land som påberoper seg demokratiske tradisjoner, god økonomi, moderne og vestlig tenkesett gjennomsyret av rettsprinsipper, forventes at de oppfører seg ordentlig. Dersom slike land avviker fra det man forventer av dem, oppleves avviket som svik av verste sort. Konsekvensen kan i siste instans bli en tverrnasjonal, dyp tillitskrise. Det begynner kanskje med at man har mistillit til helsevesenet eller finansfolk eller politikere generelt eller NAV. Men det kan fort utvikle seg til noe langt mer skadelig, nemlig at man mistror ikke bare de aktuelle landene, men selve det politiske systemet. som vi deler, hva enten vi kaller det “demokrati” eller “kapitalisme”.

At afghanske menn tradisjonelt undertrykker kvinner overrasker ingen, aller minst afghanske kvinner. Det har de gjort så lenge noen kan huske, og de hevder at de står i sin fulle rett til å gjøre det. De pretenderer ikke å være “demokratiske”. At demokratiets fanebærer USA betalte for dødsskvadroner i de fleste land i Latin-Amerika helt fram til slutten av 80-tallet, var derimot ikke bare sjokkerende men så flaut at det ble forbigått i vantro taushet av vår egen presse. At USA selv i vår tid betaler for Israels overgrep mot nabolandet Palestina, et land Israel riktignok ikke anerkjenner, tvinger oss til å trekke i tvil, ikke bare USAs demokratiske oppriktighet, men også vår egen. USA er nemlig vår viktigste allierte. Når USA og Israel behandler palestinerne som rotter (en art som med fordel kan tilbakeskjæres) bryter de prinsipper de selv hevder (blant andre: palestinere er mennesker, og mennesker skal ikke tilbakeskjæres).

At palestinerne av og til rammer Israel med hjemmelagede bomber, kan vanskelig oppfattes som annet enn ynkelig selvforsvar. De har tatt livet av 21 israelere siden 2002. Bare i 2008 krevde veitrafikken i Israel 444 liv. (http://www.israelnationalnews.com/News/News.aspx/129092)

Også Israel hevder å handle i selvforsvar. Men de flere hundre stakkarene som årlig drepes i Israels trafikk er åpenbart ikke så verdifulle som de 21 / 7 = 3 pr. år som drepes av desperate palestinere, ellers ville det blitt investert 444 / 3 = 148 ganger mer på nye trafikale tiltak enn på krigføring. Det bør være åpenbart at det ikke er selvforsvar som driver Israel i denne saken, men andre motiver som ikke er like lette å argumentere for utad og som derfor overhodet ikke blir nevnt.

Krigen i Gaza er over for denne gang, og man håper på en varig fredelig ordning. Eller gjør man det? Er ikke også dette håpet like så falskt som Israels påskudd? Man vet jo meget godt at Israel ikke først og fremst ønsker fred, men noe annet. Inntil man får nevnt dette “annet” ved navn, inntil man kaller en spade for en spade, vil Israel fortsette å spise bit for bit av Palestina, sulte ut og traumatisere palestinere, og på alle måter gjøre det umulig for dem å bli sunne, velfungerende fredelige mennesker. For hver drepte palestiner, finnes det mange flere invalide, traumatiserte, fortvilede og desperat forvrengte sjeler i det stakkars landet. Hvor lenge skal vi stå avmektige å se på dette?

Svaret er meget enkelt. Vi skal måtte se på det inntil ett av to ting skjer: 1) pressen ikke lenger gidder å befatte seg med emnet 2) det blir satt navn på Israels egentlige motiver slik at fredsmeglerne endelig kan få drøftet den egentlige saken.

Er det noen som lurer på hvilke av disse to variantene blir utfallet? Det gjør faktisk jeg. Siste ord er ikke sagt om Palestina. Palestinerne selv er det ikke mye igjen av, men muslimsk fanatisme i alle land næres av Palestinas martyrium. Cuba ville aldri ha overlevd om ikke USA hadde sørget for at det lille øyriket fikk heltestatus blant verdens undertrykte folk. Om palestinerne selv gir opp, vil Palestina aldri bli glemt, slik armenerne ble glemt. Armenerne var alene, men det er ikke palestinerne. Med vår feighet er vi, de “andre” vestlige landene, USAs og Israels allierte, i ferd med å skape oss en formidabel fiende.

Innvandring

31.01.2009 /

Det later til at den ulovlige innvandringen bare øker og øker. Skummelt, altså. Det må stoppes. Jeg har ikke noe imot utlendinger hvis de er utdannede og ressurssterke, men hvordan skal det gå når vi får inn alle disse forfulgte, voldtatte, torturerte, sultne eller hiv-syke analfabetene? Hver og en av dem er en udetonert mine. Slike folk kan tørne når som helst og drepe hele familier med øks, sine egne og andres, i ett eneste desperat øyeblikk. Vi kan ikke ha dem. Send dem tilbake. Hvis de kaster passene sine for ikke å bli hjemsendt, så send dem ut likevel, hvor som helst. Oppbevar dem i verste fall i flyktningeleirer på svenskegrensen. Da blir det fort slutt på Svenskehandelen og.

Det vil komme mange flere. Horder. Disse folkene følger ikke trafikkregler, de bare drar dit hvor det finnes penger. Så fort de har klart å rane til seg en mobiltelefon og en datamaskin, begynner noen av dem med menneskehandel, og så følger nettsvindel og annet svineri. De har familier i sine hjemland, hvor ørkendanning, dødbringende sykdommer, tortur og krig krever stadig flere ofre. De trenger raske penger, og hvorfor skulle de ikke svindle? De er jo blitt snytt, slik de ser det, for de aller mest basale menneskerettigheter. Og her er det lett å svindle, later det til, for folk vil gjerne bli lurt: Om du markedsfører et tilbud på 200.000 mot en investering av 10,000, er det utrolig hvor mange som slår til. Hele kommuner har gått på lignende limpinner.

Vi kan ikke ha dem. Vi kan ikke stole på dem. Rettferd, aktelse, orden og det gode liv har en helt annen betydning for dem enn for oss. De og vi er uforenlige. Vi tror på demokrati. De vet ikke hva demokrati er. Vekk med dem.

Det finnes millioner, kanskje billioner av dem, og de kakker på Europas dører og vil inn. Nå har vi ikke lenger ordentlig grensekontroll fordi vi er i Schengen. Da får vi bygge murer rundt landet vårt, 5 meter høye betongmurer med glasskår sådd i sementen før den størkner, med elektriske piggtrådgjerder på toppen. Etterhvert som tiden går, når menneskesmuglerne får råd til å kjøpe lavtflygende privatfly, så vil man i hver og en bygd daglig se menneskebylter hjelpeløst hengende i fallskjermer falle til jorden. Mange vil sikkert dø når de lander, for de har aldri fått timer i fallskjermhopping. Når den tid kommer må hver by og bygd utrustes militært til å fordrive inntrengerne. Kanskje det er en jobb for Heimevernet? Det er jo synd om noen blir drept, men de dør uansett i bråtevis lenge før de kommer hit, og de får heller ordne opp i sine egne land. Det er da ikke vår skyld at de sulter. Og se hva de selv driver med langs Somalias kyst. Det er jo snart ikke mulig å kjøpe billige råvarer og underbetalt arbeidskraft noe sted på grunn av alt sjørøveriet.

Også kystvern må rustes opp, for smuglerne vil etterhvert bringe ofrene sine i ubåter. De frakter allerede kokain i ubåter. Det er dyrt å reise med ubåt og privatfly, og denne trafikken vil måtte finansieres med desto mer nettsvindel og kokainhandel. Biltyveriene som vi har levd med i noen år nå blir bare småtteri mot det som geniale selvlærte hackere kan gjøre med våre bankkonti.

Skulle det gå så galt som noen spår, at landet vårt blir så nær som ubeboelig fordi Golfsstrømmen gir seg, så får vi heller komme tilbake til saken. Da kan vi kanskje forhandle om å få flytte Oslo sentrum til, la oss si, en fruktbar vik på Nordafrikas kyst, mot at de andre får overta vår boligmasse her. Et generøst tilbud fra vår side, vil jeg tro, siden vår boligmasse er av meget høy standard i verdensmålestokk. Vi på vår side vil jo bli nødt til å lære arabisk, gå med skaut og omskjære våre døtre, men vi er jo de første til å innrømme at man må rette seg etter vertslandets regler.

To sider til en sak

17.01.2009 /

Når naboen din opphisset ber deg undertegne skriftlige bekreftelser om ting og tang fordi fordi hun vil gå rettens vei for å frata mannen samværsrett med barna, tilsier sunt vett at du veier dine ord og dine handlinger. Det kan lett bli meget ubehagelige konsekvenser av sånt no’. Du gjør rett i å tenke: “hver sak har gjerne to sider”. Hun sier: “han er psykopat”, men er han virkelig det? Det kan kanskje ikke utelukkes, men vi har hørt det så ofte før: NN “er jo en rå psykopat!” Skulle vi ha trodd det hver gang vi hørte det, ville andelen psykopater i vårt land vært skremmende høy.

En sak har to sider, ja. Det har vi fått med oss, men hva betyr det? Hvis så naboen din blir drept, og det er godtgjort at mannen hennes var den som drepte henne, hva bør du da tenke? Det er det kanskje delte meninger om. Sarkasmer og sårende verbale angrep er ofte kvinners viktigste arsenal. Noen bruker sågar sarkasmer mot dem de er glad i. Kan hende offeret hadde en giftig tunge. Men de fleste vil vel si seg enige i at å drepe kvinner på grunn av deres sarkasme er å trekke ting litt langt. Loven vil i alle fall være meget klar på det punktet.

La oss si at din hund kommer i skade for å drepe tre av naboens sauer, og han forlanger ikke bare erstatning for sauene, men avlivning av hunden din, din beste venn. Du nekter. Da tar naboen en rifle og skyter samtlige av dine 1200 sauer (vi forutsetter at både du og naboen din er sauebønder i Australia – barskt land, Australia). Hva er det? Ok, la oss si at det er to sider av samme sak, men loven ville så klart se langt mer alvorlig på din nabo enn på deg. Naboen ville bli puttet i fengsel, helt klart, men du ville antakelig slippe med en symbolsk bot.

Guttungen din har slått seg vrang. Han skulker skolen, og politiet har en gang kommet hjem til deg for å ta en prat med ham og dere, foreldrene, fordi de tok ham i å hasje like utenfor skolegården. Guttungen føler seg utdriti, og en dag tar han og en annen kompis og kaster stein på den forhatte purken. Det var bare to steiner, men den ene treffer godt. Politimannen mister selvkontrollen og skyter, og gutten din er plutselig død. (Sant nok, dette skjer heller ikke i Norge, om ikke annet fordi politiet ikke har lov til å bære våpen i vanlig ordenstjeneste.) Men det har skjedd andre steder, og særlig ett sted har det skjedd mange, mange ganger. Selv om guttene ikke kastet noe som helst.

Nå har du riktignok ett barn til, en liten jente. Kona di er ute og triller veslejenta i 50 kilometers sone. Så kommer det én farende forbi i 80 kilometers fart, så kona di må rykke barnevogna nesten ut i grøfta. Hun skriker og knytter neve etter kjøretøyet. Da bråbremser det, rygger på hvinende hjul, og sjåføren hopper ut. Han går med avmålte skritt mot henne og hveser lavt: Hva var det du sa? Hun er fortsatt så sint at hun nesten ikke vet hva hun heter, og hun lirer av seg en tirade om macho-gris og penisforlengelse og hva vet jeg.

Nå er det så at råtassen er en muslim, eller en jøde. Og er man det ene eller det andre av de to, så liker man ikke å bli kalt “gris”. Er man en norsk MC-bølle, liker man heller ikke å høre for mye om “penisforlengelse” eller lekser som “har du ikke fått nok hos kona di, får du heller gå hjem til mamma og patte litt på henne”, og slikt. Se nå godt på hver av dem, der de står foran din rasende kone og ditt barn – begge fulle av sprutflekker etter forbikjøringen.

Se på den helnorske, den jødiske og den muslimske råtasssen. Alle dem ville jeg, til like med din kone, kaldt krapyl (som tidligere småbarnsforelder er jeg lidenskapelig mot råkjøring) selv om jeg kanskje ikke ville ha hatt hennes dumdristige mot. Og siden det ikke er jeg som står der, langt mindre jeg som trassig skjeller ut krapylet, er det ikke jeg som blir skutt i magen. Tre skudd, et muslimsk, et jødisk og et helnorsk.

Det var synd, det der. Du har jo allerede mistet din sønn på blodig urettferdig vis, og nå er dessuten veslejenta di så traumatisert at hun bare har mørke øyne, og aldri ler hun mer. Derfor er det at når du, gjennom pressen, finner ut hvem de tre morderne er (det skal heller ikke kunne skje i Norge), tar du rifla di (hvis du har våpenlisens) og drar hjem til hver av dem. Trenger jeg å si mer?

I retten blir det prosedert i ditt forsvar at du var fra deg av sorg, at handlingene din åpenbart ikke var rasistisk motivert, siden ett av dødsofrene dine jo var helnorsk, og at du innrømmet alt umiddelbart, ja at du selv ringte til politiet og fortalte om hva som hadde skjedd. Jeg har ikke greie på juss, men jeg tipper at dommen din, ville blitt relativt mild, selv om du nok ville synes det var bittert å gå glipp av jentungens oppvekstår. Og pressen ville sympatisk ha omtalt saken som en “stor personlig tragedie”.

Enhver side har flere saker.

Må jeg derfor be om at sunt vett ikke forveksles med feig unnfallenhet. Jødene ble drept pga. Europas (også jødenes egen) unnfallenhet. Man ville ikke innse at det kunne være så ille. Den gang hadde man kun rykter å forholde seg til. Den gang hadde man altså en slags unnskyldning.

Nå nekter man igjen å se at det er, og har lenge vært, så ille. Denne gangen finnes det vitner, til tross for at pressen ble ryddet unna. Ingen, så fremt de ikke skrur av alt som heter radio og TV (kort sagt, så fremt de ikke er alvorlig syke eller gale), kan gjemme seg bak de feige ordene “jeg vet ikke noe om det” og “det er gjerne to sider til en sak”.

***

Kjære vakre, vene utenriksminister: Det heter ikke “kan… muligens… være skyldige i … krigsforbrytelser”. Det heter “gjentatte massakrer… systematiske grove krigsforbrytelser over mange tiår…. mulig folkemord…”. Det vet du jo. Så si det!

Det burde også hete “MÅ etterlyses i Interpol som krigsforbrytere og MÅ stå til ansvar for sine handlinger i en internasjonal domstol.” Men dessverre står ICC i Haag maktesløs for eksempel i Palestina-saken, fordi Israel og USA ikke anerkjenner ICC da de ikke ønsker å begrenses av folkerettens kjøreregler. Har palestinere overhode rettigheter ifølge folkeretten? Er Palestina et land, med et lands rettigheter? Enn Gaza?

Palestina er bare et eksempel. Et relativt enkel eksempel. Det finnes uendelig mange flere eksempler på at vår respekt for menneskerettigheter ikke stikker særlig dypt.

Norge MÅ arbeide for ordninger som i det minste begrenser den globale bevegelsesfriheten til krigsforbytere. Norge MÅ også arbeide for at det ikke hefter tvil om at uhyrlige forbrytelser mot menneskeheten i Gaza og andre steder i verden blir definert som avskyelige i et så vidt forum som mulig. Det MÅ ikke hefte noen som helst tvil om at Norges holdning til forbrytelser mot menneskeheten, enten de skjer i øst eller i vest, i nord eller sør, er klar.

Vi MÅ ikke tale med to tunger, én for våre allierte, og én for de andre.

Barmhjertighetsdrap

14.01.2009 /

Ja, for det er vel det det er, er det ikke?
Jeg mener, hva skal man med et liv uten armer og/eller ben, vannsiret, med kronisk smertende huller her og der, med grufulle mareritt resten av livet, også om dagen, med drepte foreldre, søsken og/eller barn, i et fengsel, et dårlig fengsel, sågar, selv på godværsdager.

Nei, vi burde kanskje takke israelerne for at de påtar seg ansvaret for å sette punktum for alle disse grufulle livene, ikke minst for de livene som så vidt er blir “reddet” på sykehusene. Ett tusen drepte er ingenting i forhold til alle de ødelagte eller tapte legemsdelene de gjenlevende skal måtte pines med.

De som ikke blir forskånt for livet, om man da kan kalle det man har i Gaza for liv, har nok ikke mange alternativer til å ende som selvmordsbombere for å unnslippe gruen. Dermed slår de overlevende to fluer i ett smekk – jeg skal ikke presisere hvilke fluer det er.

Jeg tipper at antallet mennesker i verden som håper at det for hver tapte lem på palestinsk side må betales ett, (om ikke to, som anbefales i gamletestamentet) på israelsk side, har økt eksponensielt fra dag til dag de siste ukene. Her i vest vil vi nok glemme, slik vi har glemt hvert eneste av Israels eksesser siden statens opprettelse. Men muslimene generelt og midtøstens folk, spesielt, vil aldri glemme. Og de vil ønske å få betalt det man skylder dem. Dette ønsket vil de beholde til den ytterste dag. Personlig ser jeg ikke fram til at de får “overtaket”, for man har ikke gitt dem grunn til å vise nåde. Hvorfor skulle de da gjøre det (jf. Tysklands hevn for Versailles-traktaten)?

I dag for første gang innrømmet man fra offisielt hold i Israel at målet var å tukte “befolkningen på Gaza” til de mistet lysten på å sende raketter over grensen. Det het ikke lenger Hamas, det het “befolkningen”. Det blir interessant å se hvor mange hoder, armer og ben dette målet vil koste.

Jeg oppfordrer herved de israelske myndighetene til å ta mitt råd og slutte å bruke ordet “tukt”. I stedet bør de kalle det de driver med ved sitt rette navn: barmhjertighetsdrap. Dermed vil de i det minste kunne prosedere på “formildende omstendigheter” hvis de noen sinne blir nødt til å stå foran en menneskerettighetsdomstol (noe som er svært tvilsomt, ettersom statsoverhoder i vesten, bortsett fra vår kjære utenriksminister, er forbannet feige).

Israel har designet et helvete på jord. Det har de grunn til å være stolte av. Selv Dantes helvetesfantasier kan ikke måle seg med infernoen som den israelske kreativiteten har avlet. Men Israel har også designet en utgang fra helvetet, nemlig barmhjertighetsdrapet. Det bør de nyttiggjøre seg i sine legitimeringskampanjer. Det finnes nydelige uttrykk for slikt på engelsk. Det brukes gjerne når man vil bli kvitt overflødige hunder og katter: We put them out of their misery. We put them to sleep. Dermed, altså: Israel is putting Gaza out of its misery. Farewell Gaza. Glory be to Israel. Amen.

Overtramp

01.01.2009 /

Det finnes og vil alltid finnes systematisk overtramp. Fra tidenes morgen til den ytterste dag, så lenge det finnes mer enn én person igjen på jorden, vil det skje overtramp. Det verste er at systematisk overtramp går ustraffet. Vi ser en sjelden gang at torturister blir straffet, og det har sågar skjedd at diktatorer er blitt straffet, men det er unntaket vi må ha for å kunne fortsette å tro at vi er rettferdige.

Ett av de mest subtile våpnene en overtramper bruker er skyldbegrepet. Når Mammas øyesten kommer hjem grimet av gråt, blod og søle, spør hun hikstende av forferdelse og sorg, “jamen kjære lille Fidel, hva gjorde du mot de store guttene siden de kastet blokader på deg?” Fidel svarer, fortsatt rasende tross tårene, “jeg sa de var bæsj!” Og hva sier Mamma da? Jo hun forklarer ømt for sin lille Fidel at det må han aldri gjøre. Han må tvert i mot prøve å tekkes de store guttene, gjøre det de ber ham om, tilby seg til å stjele i kiosken for dem, selge dop for dem, osv. Hun skal selv straks bake kake til dem, så han kan ta den med på skolen i morgen. Det var nemlig hans feil, fordi han provoserte.

Feil, Mamma! Helt forferdelig feil. Det Fidel burde ha gjort var å gå og samle sammen vennene sine, mange mange venner, og så burde de gå og stille seg i veien, når de vet at de store guttene er på vei hjem om kvelden, og så….

Ja og så? Jo, her i Norge tror vi på følgende fremgangsmåte: Når de store guttene er på vei hjem, stiller Fidel og hans mange venner seg i veien for dem og sier vennlig men bestemt, “Hør her, gutter. Nå skal dere bli med hjem til moren til Fidel og så skal vi sette oss rundt bordet der, og så skal vi ha en lang og alvorlig prat.”

Det er en interessant fremgangsmåte, og det kan godt hende den fører frem i svært mange tilfeller. Men i Fidels tilfelle, ville den nok ikke ha hjulpet. Jeg skal imidlertid ikke gå nærmere inn på den saken, som jo er gått ut på dato.

Hamas kaster kinaputter på Israel. Veldig irriterende. Det er ikke mange som blir skadet, ikke en brøkdel så mange som i trafikken, men det setter en demper på nyttårsfeiringen, og Israel parerer med full kataklysme. Og Mamma vrir sine hender: Men kjære Hamas, kan dere ikke slutte med de kinaputtene! Kan dere ikke sette dere ned og snakke pent sammen? Nei, de kan ikke sette seg ned og snakke pent sammen, av den enkle grunn at den sterkeste aldri, aldri vil gi avkall på det den i kraft av sin overlegne styrke har tilranet seg. Det har ingen som helst hensikt å snakke. Kun makt, i dette tilfellet, makt fra oss andre, vil tvinge den sterkeste til å jekke seg ned. Hamas alene vil aldri vinne noen krig mot Israel, men de kan gjøre det ubekvemt for Israel å drive det store fengselet Palestina, så ubekvemt at Israels velgere sier “Stopp! Slipp nå de elendige fangene ut. Vi orker ikke mer!”

Problemet til Hamas er ikke at de er terrorister. Problemet deres er at de er blitt definert som terrorister, som de skyldige. De gjør ikke annet enn jobben sin, nemlig å forsvare et okkupert land, men fordi det er den sterkeste som har definisjonsmakt, så synes vi det er forferdelig galt. Det er klart man kan spørre seg om selvforsvar er verdt en så stor pris målt i tapte palestinske liv. Kanskje burde de bare ha lagt bort sin nasjonale stolthet og gått med på en fredsforhandling som i praksis ville betydd enten at Palestina ble innlemmet i Israel hvor palestinere er annenrangsborgere, eller at det som er igjen av Vestbredden og Gaza, når israelske bosettere har forsynt seg av de mest fruktbare områder og vann, fikk lov til å prøve å leve “normale liv” ved hjelp av veldedighet fra de rike landene.

Poenget her er ikke at det alltid er offeret som har rett. Gudane skal vite jeg ikke for noe i verden kunne tenkt meg å bo i Cuba eller i et Hamas-styrt land. Poenget er at dette med skyld må vurderes uavhengig av hvem som har definisjonsmakt. Og det er det oftest, i vårt land, i vesten, i hele verden, overgriperen som har.

Derfor, Hamas: Stå på! Israel sitter på dere. Stikk så mange tegnestifter i fienderumpa som dere bare kan.

Libanon

10.09.2008 /

Når foreldre dør etterlater de litt av hvert. Ørepinner, vaskepulver, medisiner, klær — som ikke passer, og slett ikke kler, en levende sjel — brev, kvitteringer, bøker ingen lenger bryr seg om, selvangivelser fra 30 år tilbake, osv., osv. Det burde ikke være lov å dø. Før jeg dør håper jeg å brenne alt mitt. Men det er ikke min tur enda.

Og i mellomtiden lurer jeg på hva jeg skal gjøre med en nedarvet samling lysbilder — mange, tusen lysbilder. Jeg har stablet dem i flere bokreoler, og der har de ligget og samlet støv siden mine foreldre døde.

Jeg husker fra min tidlige barndom hvordan mine foreldre i timevis satt og klippet filmruller. Jeg husker at de med pinsett føyde hvert bilde inn mellom to glass, at de brukte svart limbånd for å holde det hele sammen, og en dag får Jeg det plutselig for meg at jeg må finne de eldste lysbildene.

Jeg finner dem uten større vanskelighet fordi de er umerkede — man hadde ikke tusj den gangen —  og fordi de er veldig tunge. Andektig setter jeg opp fremviseren og lerretet.

Min far brukte Agfacolor. Han påsto at Kodacolor var for grell. Lenge før jeg selv fikk mitt første kamera forklarte han meg ivrig hvordan man måtte komponere hvert bilde, tenke seg en ramme og forestille seg hva man ville ha i den.

På skjermen foran meg ser jeg hva han mente og hva han ville oppnå når han brukte Agfacolor og en innbilt ramme. På skjermen foran meg ser at jeg eier en skatt! Jeg har en uerstattelig samling bilder fra landsbygda i Egypt i 1956-1959 og fra Libanon 1958. Hvert av dem ser ut som et renessansemaleri, gyldent og utsøkt komponert.

Så elendig som alt later til å være i Midtøsten i dag, må man jo tro det var uendelig mye verre på midten av femtitallet. Men det stemmer nok ikke helt. Libanon på den tiden var et usigelig vakkert land. Og Egypt… du verden, du verden! Min far har klart å formidle noe som svært få mennesker fra vesten kan ha sett. Latter og sunnhet ved Nilens milde bredder. Han må ha vandret der i timevis, må ha snakket arabisk med de frodige, smilende menneskene han har avbildet. De var ikke svartkledde den gang, men fargerike, lekende og stolte. Han har åpenbart vært bergtatt av båtene deres, halvt gjemt i det vakre sivet. Han har avbildet bøflene deres, vannhjul, appelsinhauger, vakre hodeplagg, hester, stutterier og snauklipte gyldne åkere. Han har fanget en tid og anelsen av en kultur som kanskje er ugjenkallelig tapt. Og alt har han avbildet velkomponert og gyldent som i de gamle mestrenes malerier.

Så kommer et skifte, bilder fra en FN-leir, soldater, flagg, og vi er i Libanon. Akk, Libanon, Phoenicia. Caanans land. Libanon var for meg, som barn, “the land of milk and honney”. Det var det vakreste landet jeg noensinne hadde sett, et usigelig sivilisert og moderne, velstelt land. Det eneste jeg husker jeg ikke likte i Libanon var amerikanerne. De var der nemlig med ubåter og krigsskip i 1958. Ingen har trodd meg, fordi krigen i Libanon i 1958 skal ha vært en borgerkrig. Men jeg husker det! Jeg så det fra hotellvinduet. Jeg kjente de luftige “hvite” FN-helikoptrene og de svarte, skumle amerikanske. Men først og fremst husker de amerikanske marsjene fra hotellets høytalere. jeg syntes dette var fæl musikk, og de ble spilt om og om igjen, slik at jeg enda husker dem med et gys. I alle år har jeg påstått at det var en amerikansk intervensjon i Libanon i 1958, men ingen har trodd meg.

Men nå har jeg dokumentasjon. Jeg har et lysbilde av en havn som er “blokkert” med amerikanske krigsskip og ubåter.

Akk, for sent. I Wikipedia i kveld finner jeg  her en selvtilfreds redegjørelse om noe man kaller “Operation Blue Bat”. “This was the first applying of the Eisenhower Doctrine which gave the U.S. a self proclaimed right to intervene in countries threatened by international communism.” Så mange ganger som jeg har lett etter dokumentasjon om dette og ikke funnet det! Nå er det der. Femti år for seint. I mellomtiden har verden fått leve i den villfarelse at det var primitive libanesere som kranglet seg i mellom, slik primitive folk gjør.

Nå når min far er død og jeg ikke kan fortelle ham at jeg endelig forstår at han i unge år var en vidunderlig fotograf, nå først ser jeg, dokumentert av ham, at Libanon virkelig var like så praktfullt og sivilisert som jeg husker. Nå når Libanon er en grushaug

Libanon har vært utryddet gang på gang på gang av historiens seierherrer. Amerikanerne var ikke de første og blir ikke de siste. Midtøsten er et av verdens strategiske nøkkelpunkter for verdensbøllene. Å være et land i Midtøsten er en forbannelse. Det finnes alltid en Alexander, en Napoleon, en Stalin, en Eisenhower, eller en Kennedy som mener han eller hun (vi har ingen hunner på det området enda, men det kommer nok) er berettiget til å prioritere mål over midler i et strategisk nøkkelpunkt.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑