Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: Nord-Sør (Page 2 of 4)

Overvåking

24.03.2014 /

Er det slik å forstå at Ola Nordmann synes det er litt kult om Jens Stoltenberb blir NATO-sjef? Det kan nesten se sånn ut, for på annen måte kan en knapt forstå den relativt avmålte omtalen av en sak som for USA burde være en nesten like varm potet som Snowdon-avsløringene.

En USAnsk senator, Dianne Feinstein, har lagt seg ut med CIA. Det skjer til tross for at hun lojalt har forsvart NSA overvåkingen som i sin tid ble avslørt av Snowdon. Hun benektet ikke at overvåkingen hadde funnet sted, men rettferdigjorde den med at den var nødvendig og forsvarlig.

Senator Feinstein er leder for en komite på vegne av de folkevalgte som liksom skal ha tilsyn med de hemmelige tjenestene. Det er nok en svært utakknemlig oppgave – ingen har noe å stille opp med mot USAs hemmelige tjenester – og man regner ikke med å høre fra en slik komite.

Det ble imidlertid mylig rapportert til komitemedlemmene at man i CIA drev med det vi på godt norsk kaller tortur under avhør. De krevde adgang til dokumentasjon og regnet med at det hele ganske snart ville bli oppklart og ryddet opp.

Så skjedde ikke. Ikke bare ble deres adgang til dokumentasjonen klippet, men de oppdaget at deres datamaskiner ble overvåket.

Her er linken til Dianne Feinstein’s tale til Senatet av 11. mars i år.

Jeg har ikke tenkt å skrive mer om sorgene til Senatets etterretningskomite. Det er fristende å tenke, slik jeg ser mange USAnske kommentatorer åpenbart tenker, at komiteen får som fortjent etter å ha velsignet NSA-overvåking. Jeg registrerer ingen bølger, bare en svak hoderysting, og litt humring over at Senatoren fikk smake egen medisin.

Er det virkelig slik at reflekterte folk i USA har gitt opp? De sover når de burde være på vakt? Det kan nesten se slik ut.

Og denne helgen har jeg forstått litt bedre hvorfor de har gitt opp. Landet de bor i er ikke fullt og helt en rettsstat. I en rettsstat er det ikke rom for operasjoner av den typen CIA og FBI jevnlig har praktisert helt siden deres tilblivelse (jf. bøker skrevet av Anthony Summers, Tim Weiner og Peter Kuznick) og enda praktiserer (jf. f.eks. Senator Dianne Feinstein). I land vi ikke ønsker å sammenligne oss med finnes lignende institusjoner. I Egypt, for eksempel, heter det “hæren”. I Sovjetunionen het det i sin tid KGB. Prisen for å motarbeide slike institusjoner kan bli meget høy.

USA skal riktignok ha honnør for at både CIA og FBI er blitt langt mer subtile enn KGB. De har lært siden “The Ugly American” (roman fra 1958 av William J. Lederer & Eugene Burdick). Det at jeg ustraffet kan skrive det jeg gjør på en åpen nettside er ikke snilt av dem, men smart. (Jeg skal spare resonnementet for det til en annen anledning.)

Nei, de er ikke dumme. Det er ikke vi heller. Det burde vi i alle fall ikke være. Men også vi sover når vi skulle ha vært på vakt. Og med “vi” mener jeg i aller høyeste grad “jeg”. Jeg sover fordi det er så forbannet bekvemt.

Jeg har nettopp i dag lest – ja, faktisk lest “Google Privacy Policy”. I stedet for bare å klikke “accept”, så leste jeg dokumentet. Mens jeg leste, reiste hårene seg på nakken min. La meg si det sånn: Hvis politiet i Norge – når og hvis datalagringsdirektivet trer i kraft – fikk en brøkdel av adgangen til det Google har adgang til, så ville kriminelle i Norge fått meget dårlige kår. Og har du lest Facebook’s privacy policy? Det har ikke jeg fordi jeg ikke bruker Facebook, men jeg har det fra meget godt hold at den er stygg. Jeg har en rekke Android apper som gir rettigheter til hele mitt privatliv og vel så det. Jeg orker knapt lese hva jeg klikker “accept” på, fordi jeg trenger appene. Trenger? La oss heller si at jeg har lyst på dem.

Jeg er ikke villig til å ofre appene, SMS og Skype og begrense meg til kurerpost.

Jeg har hørt dem som hevder at mengden av det som totalt sendes over nett er så kolossalt at intet system kan kjøre fornuftige algoritmer for å filtrere ut potensielt “fiendtlige” budskaper. Det er etter mitt syn sludder. Er du virkelig terrorist, så vil du nok vite å holde deg unna både epost og registrerte mobiltelefoner. Men er du bare en som kan finne på å forsøke å bruke lovlige midler til å forsvare “rettsstaten” for eksempel i USA, så vil søkeordet “feinstein” være nok til sette deg på en “obs-liste”.

Noe av det smarteste USA har gjort er å innføre dynamisk definisjon av ordet terrorist. Dette gjør det mulig for dem å definere enhver som er motstander av deres politikk som terrorist, når det passer dem. Når det passer kan også russere og egyptere gjøre det samme. I alle tre land, bør man holde seg langt unna Google, Facebook og Apper hvis man har barn. Så spørs det da, om det samme gjelder for alle NATO-land.

 

Sarin

11.09.2013 /

Nok en deilig sommerkveld. (Sommer? Det er 11. september!) En fet og vakker måne henger over tretoppene foran meg, og det er 9/11, 12 år etter angrepet på tvillingtårnene mm., som forårsaket 2997 dødsfall.

Nok en deilig sommerkveld i fredelige Norge, dagen etter et stortingsvalg som ikke ga overraskende resultater, og det er på dagen 40 år etter at et brutalt USA-støttet militærkupp gjorde slutt på Chiles fredelige overgang til sosialdemokrati, slutt på muligheten til å ta høyere utdanning for folk som ikke kom fra overklassen og for øvrig kostet ca. 3000 menneskeliv; omtrent det samme som angrepet på tvillingtårnene.

Ja, det var 40 år siden, og diktaturet er slutt. Chile er et rikt land, men likevel meget primitivt i forhold til i 1973. Året 2013 har for eksempel vært preget av at skoleungdommer, lærere og foreldre og mange andre bankes opp av politiet i periodevis daglige demonstrasjoner. De unge krever at utdanning ikke lenger skal forbeholdes en økonomisk elite.

Chile er langt fra noe utviklingsland! Det er et vestlig demokrati som går så det suser, om vi skal tro det vi hører i media. Men akk, det drypper ikke mye på klokkeren.

I tillegg til de ca. 3000 drepte kostet diktaturet unevnelige lidelser for tusenvis av mennesker som ble internert og torturert etter alle kunstens regler av torturister som ble forberedt til oppgavene i treningsleire i Panama i USAnsk regi. Rundt 28.000 ofre fikk i 2004 symbolsk oppreisning for overgrepene de ble utsatt for i løpet av diktaturet (the Guardian). Antallet har visstnok steget siden da til nærmere 40.000. Det at de fikk oppreisning, om enn aldri så symbolsk, er prisverdig! (Torturofrene fra Franco-regimet i EU-landet Spania har for eksempel ikke en gang fått en beklagelse.) Men ingenting kan hviske ut fysiske og psykiske arr fra mange års terror.

Dette var et eksempel på USAnsk utenrikspolitikk. Vi har i dag, 9/11, med nød og neppe sluppet å bli vitne til nok en USAnsk utenrikspolitisk løsning. Takket være russisk inngripen har USA besluttet å gi Syria en frist. USA vil altså likevel ikke “straffe” Syria fordi landets president skal ha brutt folkeretten ved å bruke nervegassen sarin, et masseødeleggelsesvåpen.

Jeg vil parentetisk nevne at sarin ble brukt i Chile under det USA-støttede diktaturet, der det ble produsert av biokjemikeren Berríos og CIA-agenten Townley. Det lyktes aldri å stille Berríos for retten etter diktaturet fordi han ble drept antakelig av sine egne for at han ikke skulle avsløre dem  (Wikipedia). Det hører nemlig med til historien at selv om overlevende torturofre i Chile fikk en symbolsk oppreisning så går mange av de ansvarlige enda fri, og Pinochet selv ble som kjent aldri stilt til ansvar for sine handlinger. Townley lever under dekning i USA hvor han er gjenstand for “vitnebeskyttelse”. Det skulle tatt seg ut om tyskerne beskyttet sine nazistiske torturister, ikke sant?

Det er ikke lett å vite hva som er sant og hva som er usant når stormaktene er ute og går. Syria er et tragisk eksempel på dette. Reaksjonene på at Obama likevel ikke vil angripe Syria går mye ut på hvorvidt han viser “svakhet”. I Norge hører vi ikke mye om at det kanskje ikke var Assad som beordret bruk av sarin. På nyhetene fra den islandske statlige kanalen RUV i går hørte jeg at Gerhard Schindler, lederen for den tyske etterretningstjenesten Bundesnachrichtendienst, skal ha opplyst at avlyttet kommunikasjon har vist Bashad al Assad ikke har tillat bruk av kjemiske masseødeleggelsesvåpen. Island er et lite land, og ingen bryr seg om nyhetene derfra, så derfor kan RUV av og til fortelle ting man ikke hører på NRK.

Samtidig er en belgisk lærer og en italiensk journalist nettopp sluppet fri etter fem måneders fangenskap i Syria. De dro til Syria fordi de sympatiserte med opprørerne og ville dokumentere frigjøringshærens tapre kamp, men de ble tatt til fange av en liten gjeng “forvirrede unge menn som lot som om de glødet for frigjøringskampen, men som i virkeligheten bare var opptatt av å berike seg”, som belgeren forteller. I et intervju på belgisk TV forteller han videre at han han har overhørt samtaler som tyder på at det ikke var regjeringshæren men opprørerne som brukte nervegassen. Han sier det gjør ham meget vondt å si dette, da han siden mai 2012 har hatt en brennende sympati med opprørernes kamp (belgisk TV)

Er han blitt kjøpt og betalt av regjeringsstyrkene? Vanskelig å vite, ikke sant. Sikkert er det imidlertid at pelshvaler ikke gir mye for “opplysningene” fra offisielt hold i USA eller for den del fra Storbritania. Det er tross alt ikke lenge siden angrepet på Irak med nesten identisk begrunnelse.

En annen sak er at uansett hvor mye vi enn gråter for Syria nå — og det gjør vi —  så kan ikke et væpnet angrep fra vestlig hold befri landet fra den grusomme borgerkrigens irrasjonelle grep.

Noe som karakteriserer en pelshval er at den har god luktesans. Den kjenner lukten av råtnende løgner på tvers av verdenshavene. Men den kan lite gjøre for å fjerne kilden til den vonde lukten. På vegne av de få gjenlevende pelshvalene, beklager jeg dette inderlig.

 

Med bøyd hode

09.03.2013 /

— Burde jeg ikke skrive noe om Chavez, Hugo Chavez, sangeren Chavez, pedagogen Chavez, Chavez med de røde skjortene og de daglige, lange radioprogrammene?

— Jo, det burde jeg. Men det nytter ikke. Ingen vil tro meg.

— Det er bare pga. propagandakrigen.

— Bare?! Har noen noensinne blitt hørt i en propagandakrig med en stormakt?

— Si ikke det: Nå er rettssaken pga. Operation Condor begynt.

— Nettopp! Men i alle år har alle sagt at Operation Condor var venstresidens fantasifoster, en konspirasjonsteori! Hendelsene de 25 er tiltalt for ligger så langt tilbake i tid at den uruguayanske diktatoren Bordaberry, som også skulle ha vært på tiltalebenken, for lengst er død.

— Jojo, men sannheten har altså kommet for en dag i løpet av vår levetid.

— Det er fordi vi er blitt så gamle. Og forresten: Jeg har ikke sett et pip om rettssaken her i Norge!  Og hvem bryr seg vel om de få gjenlevende skurkene bak noen titalls tusen drap som fant sted for 30 år siden? Det var 800.000 i Rwanda.

— Jeg bryr meg! Jeg ble rørt da jeg hørte det på RTVE [Spanias rikskringkasting], rørt og oppspilt. Og slektingene og vennene til de drepte bryr seg! I alle de seks landene, og i hele Latinamerika bryr man seg. Og Chavez har sikkert bidratt til at det kunne skje, fordi noe av det viktigste han sto for, var sammensveisingen av landene på det kontinentet. De skulle ikke lenger være noen bakgård for USA. Vi ser – og det bør nå ha blitt klart for alle – hva USA har bidratt til Latinamerika. [Se for eks. War on Democracy]

Javel da, så får jeg skrive litt til minne om Hugo Chavez:

Chavez prøvde å skape en ny type sosialisme, sosialisme basert på frie valg og markedskapitalisme. De lærde får strides om hvorvidt noe slikt overhode er mulig. I Venezuela har det gått så som så, ikke minst fordi den tidligere oljeeliten har kjempet en innbitt og hatsk kamp for å sabotere forsoning og samarbeid.

Men poenget er – og det er dette som stadig underkjennes i pressen – at Venezuela ikke var og heller ikke er noe sosialistisk land, slik vi forstår sosialisme! Det var og er et beinhardt og brutalt kapitalistland!

Oljeproduksjonen ble imidlertid overtatt av staten, og det er om oljeproduksjonen striden står med USA og den tidligere oljeeliten. Chavez klarte å kjøpe midlertidig fred med fienden USA ved å selge landet store mengder subsidiert olje. Men den interne eliten fører en krig på livet. Jeg hørte forleden opposisjonslederen uttrykke sin kondolanse: “Vår dype medfølelse går til hans nærmeste familie og venner.” Tosk! Hvis Enrique Capriles skal ha noe håp om å forene det splittede – mer enn splittede, delte – landet, så må han innse at for Venezuelas fattige masser, så var Chavez elsket. Massene sørger minst like mye over hans bortgang som den dødes familie og venner. Hvis ikke Henrique Capriles skjønner at han må snakke med de fattige massene, som utgjør 80 % av befolkningen, så frykter jeg at det blir borgerkrig.

Chavez var ingen Pave. Han deltok i alt, var alle steds nærværende, leende, syngende, småpratende. “Han har gitt oss” – heter det – helsevesen, skolevesen, universiteter, voksenopplæring og subsidierte matbutikker. Selv jeg nøt å høre ham legge ut om nødvendigheten av å ta vare på kloden, om å prioritere bærekraftig drift, om å utvikle et samfunn vi alle kan leve i. Han var en fantastisk lærer og en deilig sanger!

Nei, jeg innrømmer: Hvis man vil være en stor statsmann, holder det ikke å være en gudbenådet lærer som klarer å få de svake elevene til å uttrykke seg i timen, og en sjarmerende visesanger. Det holder ikke å sette i gang programmer for å installere vannklosetter i alle hjem, ikke minst når det er et faktum at det enda er langt igjen før det finnes vannklosetter i alle hjem.

Men det å sette småfolket ikke bare på dagsorden, men øverst på dagsorden, det å gi småfolket – det vil si det overveldende flertallet av Venezuelas folk – en stemme og dessuten retten og viljen til å være enig eller uenig med seg, det kan bare en stor, stor statsmann! Det å inspirere ledere i de fleste land i Latinamerika (bortsett fra “pudlene” Chile og Colombia) til å våge å tale USA i mot og til å samarbeide seg imellom om stadig flere tverrnasjonale prosjekter, det kan bare en stor statsmann.

I litt over et tiår har de fattige i Venezuela følt at de sammen med sin leder skapte historie. Flertallet av det venezuelanske folket har følt at de faktisk hadde medbestemmelsesrett, ikke bare ved urnene men i hvordan landet utviklet seg. De deltok i et unikt sosialisme-prosjekt som hele verden har fulgt med blandede følelser. De har nedkjempet et kupp, udødelig filmet fra time til time av et irsk reportasjeteam som tilfeldigvis var i Caracas da kuppet fant sted. Se “The Revolution will not be Televised”.

Nå har jeg sagt nok. Det er en propagandakrig der ute, og mot den veier mine ord fint lite. I dag heter det forresten ikke propagandakrig, men merkevareskaping. Som merkevare hadde Chavez ingen sjans i Europa, men i sitt eget land, solgte han meget godt. Amen og la meg være i fred.

Operation Condor

09.03.2013 /

Hallo? Er det noen der ute? Er det virkelig ingen nyhetsformidler i dette langstrakte landet som har fått med seg at rettssaken har startet, at 25 av bakmennene (inkludert eks-diktatorer) bak Operation Condor er tiltalt, og at 24 av dem sitter på tiltalebenken. En rad med kritthvite oldinger plirer interessert på rettsforhandlingene. Annethvert manneben på rekka er allerede i graven, så de tiltaltes interesse kan ikke være stort mer enn antropologisk.

Men for hundretusener av andre er rettssaken av uhyre stor betydning. Som følge av de såkalte skitne krigene de USA-støttede diktaturene i flere Mellom- og Latinamerikanske land førte mot sine egne befolkninger, kom det for eksempel en flyktningestrøm fra Chile til Norge. Jeg vet ikke hvor mange som kom, men jeg har sett tallet 824. For hver eneste én av dem, som for en stor del enda bor i Norge, er rettssaken av overordnet betydning. Bare det at det endelig erkjennes at Operation Condor faktisk fa, nt sted, er nok til at en kan bryte sammen i gråt.

I alle år, tiår etter tiår, har gjenlevende – eks-fanger, torturofre og flyktninger – påstått at lik ble hevet fra fly og helikopter ned i Rio Plata. Nå er det ikke lenger omstridt hvorvidt det skjedde. Det som er omstridt er hvem som var ansvarlig. Det som også er omstridt, om enn ikke i en argentinsk rettssal, er hvorfor ikke Kissinger stilles til ansvar for sine handlinger der og i Vietnam.

Er det kanskje på grunn av Norges skam at ikke norske media nevner Operation Condor i disse dager? Tenk at vi tildelte Nobels Fredspris til Kissinger!

 

 

The Times They Are a-Changin’

20.01.2013 /

Kampsangen til Bob Dylan fikk en hel generasjon til å spisse ører. Uansett hva folk ellers måtte tro på, så trengte ordene hans gjennom og hang i lufta.

Det var flere enn ham. Selv om man ikke nødvendigvis visste hvem som hadde opphavsretten, knurret man “O, ye Masters of War” (Dylan), eller gaulet “this Land is Your Land” (Woodie Guhrie), “We Shall Overcome” (Peete Seeger), Universal Soldier (Buffy Sainte Marie), There But for Fortune (Phil Ochs). Og man “reiste seg”, som det heter. Dvs. man marsjerte mot det ene og det andre; man begynte å gjennomskue øvrigheten, og ungdommene sluttet å adlyde foreldre blindt.

Mange fortsatte nok å adlyde, men de gjorde det ikke blindt. Det var en epoke preget av skinnende øyne og dirrende retorikk. “Håp” var ett av tidens mest brukte ord, og tro var dens underliggende kraft: tro på “rettferdighet”, på “kjærlighet”, på diverse mer eller mindre eksotiske politiske programmer og, om alt annet sviktet, på “auraer”. Dette er alt sammen gammelt nytt.

Så leste vi Lord of the Rings. Det gikk sport i å lese boka om og om igjen. Jeg snakket nettopp i går med en, hvis samboer angivelig leste den 11 ganger. Alle som kunne lese, leste den boka, og alle fikk de samme frysningene ved tanken på Mordor. Så uskyldige vi var!

Og stort lenger drev vi det ikke til i våre bestrebelser på å bringe verden et stykke videre. Det mest grensesprengende vi gjør i dag, er å slå personlige idretts-rekorder og å tro på alternativ medisin, noe jeg parentetisk bemerket mener er uttrykk for emosjonell og mental atrofi.

Det som er greia her, er ikke å drite ut 68-rne. Tvert imot: Troen, kampsangene og retorikken var ikke forgjeves! Diskriminering av svarte i USA ble forbudt, i hvert fall nominelt, og det fulgte en hel rekke lovendringer og holdningsendringer både i USA og i Europa som – for å gjøre en lang historie kort – medfører blant annet at vi i dag ikke lenger synes det er det minste greit å jage ressurssvake utlendinger fra landet.

Men derfra til å mobilisere her, der og alle steder, for en bedre verden også sør for Solen og øst for Månen, der hvor andres misere (vist i korte flimrende sekvenser på TV) gir våre småbarn mareritt, det makter vi ikke.

Det finnes selvfølgelig et vell av grunner til at vår reformiver har lagt seg. Jeg er interessert i å trekke fram kun én av dem.

Da jeg i går diskuterte Lord of the Rings, fikk jeg et øyeblikk lyst til å rope at kulten av den boka førte oss forferdelig på villspor. Uansett hvem det var som leste Lord of the Rings, om det var en muslim, en idrettskvinne, homofil, kineser, sanger eller politi, så ville hun/han enten bli irritert eller sugd inn i, sugd ned i, en malstrøm, hvor det gode og det onde kjemper en kamp på liv og død. Etter slik lesning er det liksom ikke mer å tilføye om noe som helst.

Når vi kommer ut av bokas enorme verden, gjenkjenner vi det onde og det gode overalt. Demokrati versus terrorisme, det demokratiske versus det republikanske parti, det moderate versus det ekstremistiske, vi versus de. Det er ikke lenger politisk korrekt å snakke om de hvite versus de svarte, men vi vet jo alle hvordan korrupsjonen herjer i afrikanske land. Dette er alt sammen klart som dagen. Rettere sagt, det hadde vært klart som dagen, var det ikke for den lille irriterende slangen i Paradiset, slangen som ifølge min barnetro representerer Kunnskap.

Med kunnskap kaster vi steiner ned på eventyrverdenens speilblanke overflate. Vi klarer ikke la være å merke at ikke alt er bra her, ikke alt galt der, og alle de overlappende ringene roter til bildet. Setningene våre blir fulle av forbehold, nyanseringer og presiseringer, og i løpet av få år er vi blitt forvandlet fra barføtte, glødende reformatorer til bleksottige Toyota-kjørende tenkere eller ikke-tenkere.

Det er klart at vi i Norge ser mye klarere enn man gjør i andre land. Dermed er vi kanskje enda mer mentalt og politisk avmektige enn andre. Vi klarer ikke en gang få ned vårt fenomenale energiforbruk, til tross for at vi er verdens rikeste, ev. verdens mest energiforbrukende folk.

Når bildet blir for komplisert, for multi-fasettert, mister vi tråden og går oss vill. Da klarer vi ikke holde fast ved noe som er verdt å sloss for eller tro på. Til tross for at det er aldeles åpenbart at det finnes kjente, konkrete og håndgripelige årsaker til at så mange hjem i USA og Europa ble rammet av “krise”, finnes det ingen handlekraftig, global bevegelse for å bringe mektige menn (oftest menn) til ansvar og for å begrense muligheten til berikelse på andres bekostning.

Klart det er mulig!

Men bildet er komplisert, linjene utydelige. Det finnes ingen klar grense mellom det gode og det onde.

Er det for eksempel ikke slik at mange av krisens “uskyldige ofre” selv var “grådige” og tok for store lån?

Er det for eksempel ikke slik at regimet i Algerie har en bloddryppende historie (Husker du 1996?). I dag den 19.01.2013 når vår utenriksminister fortalte oss at samarbeidet med det algirske militæret for å frigi nordmenn på Statoils anlegg har vært upåklagelig, når vår statsminister skjelvende så det norske TV-publikum i øynene og sa “Jeg fordømmer denne terrorhandlingen og all form for terror”, er det ikke lett å finne materiale om Algirsk statlig terror på nettet. Og hva gjør forresten vi i det blodige Algeri?(*)

Fiendebildet er sammensatt og underlig, og hvordan skulle vi unngå å bli forvirret?

Vel, den økonomiske krisen har ikke rammet oss nordmenn. Enn så lenge. Vi nordmenn er jo så meget mere klarttenkende enn andre. Vi spiser god mat over hele verden, flyr som aldri før, kjøper sko og biler som aldri før, og er åpenbart vinnerne. Og vi skryter av at vi ikke tror på noe, til forskjell fra evangelisk kristne USAnere og ortodokse jøder. (Det med alternativ medisin er ikke tro. Det virker jo.)

Men slik jeg ser det, er det å ikke tro på noe som å skryte av å være impotent.

Dersom en ikke tror på “kjærlighet”, for eksempel, fordi det er sentimentalt vås, er det etter min mening naivt å lure på hvorfor en får potensproblemer etter noen års samliv. Dersom en ikke tror på et rettferdig samfunn, fordi slik tro er barnaktig, bør en i det minste prøve å klekke ut mindre urettferdige alternativer, ellers kan vi risikere å bli innhentet av tilsynelatende uforklarlig tungsinn og følelser av tomhet. Og hvem vet: kanskje vi sågar blir innhentet av kineserne.

For denne gang er vi bare blitt innhentet av Nemesis i Algerie. Når Nemesis er ute og går, tas det ikke smålige hensyn. Det er ikke pent å drepe uskyldige, det er så. Men da bør vi kanskje ikke samarbeide med dem som har drept uskyldige over mange tiår.

________________________________________________________________________

*Algerie har siden 1991 slått hardt ned på (les: drept og torturert) medlemmer av islamske grupper, også moderate. Ved valg til nasjonalforsamling i 1991 vant det islamske FIS en brakseier, og militæret tok over makten for å unngå dannelsen av en islamsk stat. I 1996 pågikk en hel serie uhyrlige massakre av islamske miljøer, og såkalte hevnmassakre av blant annet kvinner og barn. Avisa Guardian mer enn antydet at de såkalte hevnmassakrene i realiteten ble begått av statlige agenter i et forsøk å diskreditere islamister. Personlig har jeg meget gode grunner til å tro at USA støttet regimet i denne perioden. Men det kan jeg ikke dokumentere, fordi jeg kan ikke bevise at samtalen jeg på den tiden hadde med en CIA-agent stasjonert i Algerie, fant sted. Det var valg igjen i 2012. Valget ble boikottet av de fleste.

Hva betyr “helt”?

18.01.2012 /

I dag begynte rettssaken mot en av vår tids helter, dommeren Baltasar Garzón. Det er flere overskrifter om dette i dagens El País, blant dem “Heksejakt i retten” ” ‘Dette er ikke en rettssak, men en lynsjing’ “, “Hevnoppgjør”, “Spania og underskuddet på rettferd”.

Med disse tunge akordene, ønsker jeg å slå an tonen for noe som bør få enhver europeer til å felle tårer, nemlig et stort skritt tilbake for det unge demokratiet i Spania. En uredd dommer som under hele sitt profesjonelle virke har rettet skyts mot diktatorer og torturister sitter på tiltalebenken  fordi han våget å angripe korrupsjon blant vår tids toppolitikere i Spania (den såkalte Gürtel-saken), og fordi han ønsket å reise tiltale i forbindelse med menneskerettighetsbrudd begått i Franco-tiden (i forbindelse med åpning av massegraver). Han har visst også reist sak i forbindelse med Guantanamo. Det han er mest kjent for i Europa utenfor sitt land var at han fikk britene til å holde Pinochet i husarrest i flere uker.

http://en.wikipedia.org/wiki/Baltasar_Garzón

http://www.nytimes.com/2011/03/26/world/europe/26spain.html?_r=1&ref=baltasargarzon

Det er en særdeles lang og komplisert historie dette her, og jeg akter ikke å fortelle den, blant annet fordi den er av bysantinsk kompleksitet. Det er ganske ufattelig hvordan (og hvorfor) mektige deler av dommerstanden i Spania har klart å montere dette sirkuset av rettslig forfølgelse, når selve påtalemyndigheten har vegret seg mot å sikte ham. Argumentene mot ham så absurde, så Kafka, at han, siktede, må svare med samme mynt, mer Kafka. To av de tre tiltalene mot ham gjelder politisk brennbare emner (1) at han tillot politiet å avlytte telefonene til mistenkte toppolitikere i en korrupsjonssak, og dermed ble det også avlyttet deres kommunikasjon med advokatene  og (2) at han ikke hadde myndighet til å pålegge åpning av massegraver fra Franco-diktaturet. Den tredje saken er administrativ og gjelder at han skal ha tatt seg for godt betalt for en forelesningsrekke i USA. Felles for alle disse sakene er at påtalemyndigheten mener de ikke har noe med straffeloven å gjøre.

http://www.elpais.com/especial/caso-garzon/

At mektige og korrupte politikere rotter seg mot ham, overrasker ingen. At de har såpass makt at de faktisk kan felle ham er derimot skuffende. Det rent juridiske grunnlaget for de tre sakene er jo bare luft. Hvorfor har de spanske toppdommerne fornedret seg til å lage blåbærsuppe av det spanske rettsvesenet?  Det er noe en bare kan spekulere over. Men til min overraskelse var det Wikipedia som antydet en årsak:

Baltasar Garzón har nemlig lagt seg ut med USA i forbindelse med Guantanamo, og det er mulig (visstnok ifølge CNN) at han vurderte å prøve å rettsforfølge Kissinger for hans rolle i Operation Condor.

For å være helt ærlig gråter jeg ikke for Baltasar Garzon. Strafferammen er noe sånt som yrkesforbud i 17 år. Men han er elsket i Argentina, blant annet, hvor han har mye av æren for livsvarige dommer mot flere av toppene i diktaturet, og han er beundret over hele verden.  Hans liv er kanskje ikke noen sofatilværelse, men han er kjent, elsket og beundret, og jeg tipper hans plageånder misunner ham ikke minst hans martyrrolle og respekten han nyter. Hans innsikt i folkerett vil være uvurderlig for et hvilket som helst land. Han vil aldri bli arbeidsledig!

Den som leser dette vil kanskje bite seg merke i at jeg gir inntrykk av at han allerede er blitt dømt, selv om rettssaken bare så vidt er begynt. Jeg beklager. Etter å ha fulgt med prosessen mot ham de siste par årene, er jeg overbevist om at det hele er satt i stand for å få ham av veien som spansk dommer. Det faller meg rett og slett ikke inn at han vil få en rettferdig dom. Jeg tror nok de fleste som har fulgt hans sak er overbevist om at saken er konstruert i den hensikt å felle ham.

Det eneste jeg kan legge til, er at han ikke vil bli torturert i hjel i spanske fengsler. Så galt er det enda ikke blitt der. La oss håpe at det aldri blir det. Men jeg tenker i mitt stille sinn: “Finnes det noen garanti for at Europa aldri mer skal hjemsøkes av tortur og politisk forfølgelse?” Spania har i alle fall tatt et skritt tilbake i retning mørketid.

Parallell til smørkrisen

16.12.2011 /

Ganske kort, til orientering:

Mens vi sliter her med smørkrisen, går det nå litt bedre i Argentina. Der har vinden endelig snudd, ser det ut til, og de har fått fart på etterforskningen av menneskerettsforbrytelsene som ble begått i perioden 1976-1983.

Du kan innvende at det er nå vi lever og at vi må slutte å gnåle om fortiden. Dessuten er jo de som endelig straffeforfølges for det meste døde, jamfør mitt forrige innlegg om blant annet bøddelen Antonio Bussi, som altså døde ­- måtte hans sjel brenne sakte opp i det helvetet jeg ikke tror på og som ikke kan være en brøkdel så ille som det helvetet han skapte her på jorden – 24. november dette året. Ja. Det er nå vi lever, men det er ikke over. Det er ikke fortid.

Argentina har nølt med å stille sine torturister til doms, hva nå det enn kommer av. Men den 15. desember fikk den argentinske dommeren Sergio Torres overlevert 130 fotografier fra IACHR (Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen). Bildene viser lik av mennesker som er blitt torturert i hjel og som har havnet på breddene av Rio Plata. Bildene dokumenterer, sier IACHRs talsmann Santiago Canton, at særlig tortursenteret Escuela de Mecánica de la Armada (ESMA) praktiserte å hive lik på sjøen fra lufta (“vuelos de la muerte” – døds-flyvninger. )

Bildene har ligget i IACHRs arkiver siden 1979, og man kan spørre seg hvorfor de ikke er blitt overlevert før. Jeg kan ikke svare på det. Om det skyldes at USA har hatt god kontroll på aktiviteten til IACHR eller om det skyldes at argentinske domstoler aldri før har bedt om dokumentasjonen, eller begge eller ingen av delene, skal derfor være usagt.

Kilden for det jeg har skrevet her, er:

http://www.lanacion.cl/noticias/site/artic/20111215/pags/20111215151844.html

Det er ikke fortid, og det er ikke over. Antall drepte regimemotstandere i Syria skal nå ha passert 5000. For min del orker jeg ikke en gang tenke på torturen som foregår i Syria. Det er imidlertid sant at det ikke skjer i Norge. Men skulle du være fristet til å tro at nordmenn er genetisk mindre disponert til å utøve tortur enn for eksempel argentinere eller syrere, så tror jeg du vil få problemer med å belegge ditt syn vitenskapelig.

Boken som allerede er blitt skrevet

03.12.2011 /

Det har aldri skjedd meg at jeg kom til flyplassen full av forventning, bare for å få beskjed om at flyet mitt gikk i går. Men å ha lyst til å skrive en bok som allerede er blitt skrevet, kjennes omtrent slik. Boka jeg har lyst til å skrive, er en blanding av “the Ugly American” (av Burdick og Lederer) og “Beretning om blindhet” (av Saramago). Min bok skulle ha hett “The Blind American”.

Tro nå ikke at jeg her snubler i mine egne prinsipper: Når jeg nå skriver “American”, så mener jeg virkelig amerikaner, nemlig søramerikaner og nordamerikaner. Ja, også Canadier.

Tidligere i år ga Canada for første gang i historien sine “Conservatives” rent flertall. Dette betyr blant annet at det canadiske folket har stemt for en regjering som utleverer USAnske militærnektere til USA. Canada har en lang og ærefull historie av beskyttelse av USAnske militærnektere. Men siden 2009 har det vært slutt. I USA kan du nekte militærtjeneste av religiøse men ikke politiske grunner. Var du i mot krigen i Vietnam, kunne du flykte til Canada. Var du i mot krigen i Iraq, kunne du gjerne flykte til Canada, men da ville du, fra og med 2009, bli sendt tilbake og buret som desertør i inntil 15 måneder.

Også i andre henseender minner partiet CPC til forveksling om det USAnske Republican Party (mot abort, mot homofilt ekteskap, osv.) Verst av alt, på sikt, er det at partiet ønsker å innføre lover som muliggjør politisk overvåking av Internett etter USAnsk mønster.

“The Ugly American” ble skrevet i 1958 som en slags analyse av USAnsk utenrikspolitikk generelt og Vietnam-krigen spesielt. I vår tid er USAnsk utenrikspolitikk og krigføring minst like “ugly” som i 1958. For å si det med Daniel Goleman i “The Psychology of Self-Deception”: “The range of what we think and do is limited by what we fail to notice. And because we fail to notice that we fail to notice there is little we can do to change until we notice how failing to notice shapes our thoughts and deeds.”

Den blinde amerikaneren, ja også søramerikaneren, er altså syk. Ikke av den kortvarige smittsomme blindheten Saramago beskrev i sin bok, men av kronisk blindhet. Slik gikk det til at den argentinske bøddelen Antonio Bussi, som hadde vært ansvarlig for driften av 30 hemmelige konsentrasjonsleirer i Provinsen Tucuman hvor han var øverste militære leder og guvernør under militærdiktaturet, ble velsignet av det generelle amnestiet (Ley de Punto Final) ved diktaturets slutt. I likhet med diktaturets andre torturister og drapsmenn skulle han altså ikke straffeforfølges!

Ikke nok med det: Han ble flere ganger gjenvalgt som guvernør i provinsen Tucuman. Senest i 2003 ble han valgt som borgermester i byen Tucuman. Det vil si at de blinde, de kronisk syke velgerne i Tucuman valgte ham. Velgerne velger en mann som hadde vært tiltalt (altså inntil han fikk amnesti) for 800 tilfeller av drap, tortur og forsvinninger. Dette hadde altså den syke velgeren valgt å overse, glemme eller bortforklare. Interessant ikke sant?

Bussi gjorde seg spesielt bemerket og beundret blant sine soldater ved at han ved flere anledninger selv henrettet folk, bl.a. ved sakte kvelning med en vannslange (“manguera” – visstnok et populært torturredskap i Argentina).

Etter at Ley de Punto Final ble opphevet i 2003, snudde lykken for ham og man rakk å dømme ham til livsvarig husarrest for “forsvinningen” av legen Guillermo Vargas Aignasse. Les gjerne denne lille snutten om Aignasse, som et skolebokeksempel på amerikanske forsvinninger:

http://en.wikipedia.org/wiki/Guillermo_Vargas_Aignasse

Det gjensto da 600 straffesaker mot ham, men han hadde dårlig helse stakkar. Han ble ikke fratatt sin militære rang før i 2011. Han døde 24. november 2011.

En av grunnene til at en slik mann kunne gå fri fram til 2008 og sågar bli valgt som borgermester i 2003 er at velgerne, de blinde, ikke vet og ikke vil vite hva det faktisk var mannen gjorde. Var det for eksempel 9000 som ble drept av det argentinske diktaturet eller 30 000? Hvor mange politi/militære ble drept? Omtrent like mange eller noen få hundre?

Hvis jeg får kreft, kan det godt hende at jeg ikke vil ønske å vite det. Hvis min gode nabo, han hyggelige mannen som kjørte meg rett til sykehuset da jeg brakk beinet i fjor – ja, nettopp han – hvis han var torturist, ønsker jeg ikke vite det. Hvis min far stolt pleide å snakke om “minn venn Bussi”, og hvis han og min mor hvert år gledet seg tussete i månedsvis til Bussis store hageselskap, hva slags folk er da min mor og far? Dessuten: de andre var jo kommunister – ja, for det vet jo alle.

En annen grunn til at folk ikke vet hvor ondt militærdiktaturet var, er at det ikke er helt lett å finne ut. Enda den dag i dag! Vår alles kjære Wikipedia nyter tross alt de USAnske myndigheters kjærlige omsorg, og USA har mye å skjule ikke minst i Latin-Amerika. Kun hvis du allerede kjenner til Antonio Bussi, vil du finne ham på Wikipedia, hvor han omtales i et ordelag som på ingen måte reflekterer lidelsene han forårsaket. Gjerningene hans virker nesten dagligdagse – det var jo bare noen få tilfeller av tortur, forsvinninger og drap og kommunistene var jo så fryktelige. Det var krig!

Det fremgår for eksempel ikke at han måtte gravlegges i all hemmelighet og i hemmelig grav på grunn av myndighetenes frykt for tumulter. Den opplysningen finner du på side 60 i El Pais, 26.11.2011. I Tucuman-provinsen vil Bussi-kapitlet være traumatisk i flere generasjoner.

Wikipedias artikler om det argentinske militærdiktaturet krever eksegese. Avstanden til hendelsene er så stor at leseren ikke er helt sikker på “hvem som hadde rett” – for å sitere det spørsmålet jeg antar de fleste stiller seg etter å ha lest artiklene. Jeg tipper at mange  vil konkludere med at det ble begått overgrep fra begges side, dog muligens flere overgrep fra statens side, selv om dette er forståelig gitt den daværende kommunistiske/terroristiske trusselen. Det er det inntrykket artikkelen prøver å skape. Kunsten å fordreie virkeligheten, uten å gi opplysninger som lett kan tilbakebevises, kalles narratologi. Det er i sannhet en kunst!

Mye av det land som Argentina og USA har å skjule, er kjent blant noen få, takket være sannhetssøkende journalister, menneskerettighetsforkjempere og andre folk som ofte risikerer liv eller lemmer for å finne ut av eller formidle eksempler på systematiske menneskerettighetsbrudd.

Men hvor er avisene som kan/vil publisere det som er så fryktelig at folk helst ikke vil vite det? Simple bloggere som jeg og utallige andre som tråler nettet og verdenshavene i et forsøk på finne ut hvem det er som i overført og bokstavelig forstand ødelegger vår klode, har ikke stor kredibilitet. Hvem ville for eksempel trodd på lille meg om jeg påsto at også Daimler Benz hadde noe på samvittigheten om det argentinske diktaturet?

Derfor skal jeg ikke påstå det. Jeg skal i stedet la noen annen påstå det. Nedenfor er en link til et brev til Daimler Benz skrevet av noen som ikke er meg.

http://www.gabyweber.com/dwnld/werke/supervisory_board.pdf

Gjett hvilket land

07.09.2011 /

Den 18. februar i år ble den palestinske ingeniøren Dirar Abu Sisi fra Gaza kidnappet da han ganske fredelig satt på toget mellom Kharkov og Kiev. (Det var vitner til kidnappingen.) Han ble altså kidnappet i Ukraina, men på vegne av et annet lands sikkerhetstjeneste. Han ble kidnappet, puttet i fengsel og forhørt i mange dager under forhold man helst ikke vil forestille seg.

Det fikk familien hans først vite 9 dager senere, da han fikk lov til å ringe sin kone noen sekunder, for å fortelle at han var i fangenskap. Han hørtes visst ganske medtatt ut.

Forsvarsadvokaten hans sier han innrømmet alt de ønsket å høre, for som hun sa «å få en slutt på det». «Forklaringen» hans er blitt frigitt. Der var det mye om bomber.

Min kilde BBC har ikke noen som helst tro på noe av det som står i forklaringen, særlig ikke det om bombene. BBC har lagt betydelig arbeid i å finne ut hva som kan være fakta i denne historien, og regner med at ingeniøren simpelthen ble tatt fordi han var på feil sted til feil tid.
http://www.bbc.co.uk/news/world-middle-east-14529749

Jeg kan ikke her fortelle deg hvilket lands myndigheter sto for kidnappingen og den antatte torturen av en mann som på grunnlag av en forklaring «for å bli ferdig med det» antakelig vil tilbringe størsteparten av livet i nevnte, eller rettere sagt unevnte, lands fengsel. Dersom jeg forteller hvilket land det er, vil noen helt sikkert påstå jeg er antisemittisk.

Nytter det?

17.07.2011 /

I Klassekampen lørdag 16. juli 2011 er det en artikkel av Jo Stein Moen om det væpnede kuppforsøket i Spania i 1981. Artikkelforfatteren oppfordrer for øvrig leseren til selv å se på fjernsynsopptak fra parlamentet da Guardia Civil braste inn og begynte å skyte (Google: Tejero + “golpe de estado”).

Han gjør rede for hendelsene, som han mener var i direkte forlengelse av det nylig avsluttede diktaturet (Franco døde i 1975), for så å sveipe tilbake til borgerkrigen som innledet diktaturet. Den spanske borgerkrigen hadde som kjent ringvirkninger her i Norge.

Og det er her, ved borgerkrigen, at jeg brått glemmer å puste. For jeg får nå servert en lang liste av norske folk – kvinner som menn – og organisasjoner som på ulike måter engasjerte seg i en etter måten fjern krig. Forfatteren spør: “Hva fikk folk over hele landet til å samle inn penger, klær og hermetikk, og fagorganiserte til å akseptere ekstrakontingent…i ‘de harde 30-åra’?” Ja, hva var nå det? Han fortsetter: “Fellesnevneren var en følelse av det dypeste alvor….”

I sammenligning er vi, i 2011, halsbrekkende frivole, synes nå jeg. Hvorfor er vi det? Det er sant at materielle kår i Norge er uendelig mye bedre i dag enn de var på tretti-tallet, og det er fristende å tenke at velstand avler uansvarlighet. Men bi litt: Sammenfall i tid av to omstendigheter betyr ikke at det ene må være avledet av det andre. Det finnes vel også andre omstendigheter som preger vår tid? Kanskje vår politiske letargi kan skyldes noen av dem.

I mine forsøk på å engasjere folk til å bry seg om det jeg synes er de store temaene, møter jeg ikke mye kynisme, likegyldighet eller USAnsk uvitenhet. (Til forskjell fra annen uvitenhet er USAnsk uvitenhet himmelropende virkelighetsfjern og dessuten katastrofal.) Det jeg møter er en trist erkjennelse av at det ikke nytter: “Uansett hva vi tenker og mener, så nytter ingenting. Da er det like greit å tenke og mene minst mulig, for ellers blir vi jo så triste,” sier de i de tusen hjem, tror jeg.

Jeg ser at Klassekampen gjør sitt for å prøve å overbevise oss om at det nytter likevel, og jeg takker Jo Stein Moen for en tankevekkende artikkel.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑