Hun som ble voldtatt av en hel gjeng og derfor ligger i respirator og som – hvis hun overhode overlever – må få organtransplantasjon(er) …., ja hun, ja!
De fleste av oss opplever av og til at noe i nyhetene gjør mer vondt enn alt det andre ufattelig jævlige vi ikke kan unngå å høre og se innimellom reklamer for 5-stjerners ferier. Det kan dreie seg om datteren til en papirløs innvandrer, som drives fra riket til tross for at hun har bodd her mesteparten av sitt liv. Og det kan dreie seg om at en bygd blir herjet av storm og ras. De fleste slike hendelser har noe til felles, nemlig at media har klart å formidle dem slik at vi føler “det kunne vært meg, mine eller mines venner”.
Medisinerstudenten i India kunne vært meg eller en av mine! Jeg ser så levende for meg gutta som forgrep seg på henne at du kan slippe meg ut på gaten i New Delhi, og jeg vil finne dem. Jeg vil kjenne dem igjen på ansiktstrekk som avslører at de er tapere, på symptomer som avslører at de ikke alltid har fått nok sunn mat og på tegnene på at er vant til vold. Kort sagt, i min smerte på vegne av den stakkars jente og mitt hat mot disse neandertalgutta, ville jeg kunne avsløre noen titalls millioner gjerningsmenn som jeg uten omsvøp ville kreve livstidsstraff for og daglig pisking.
Og jeg er ikke alene om dette.
Kvinner i Delhi er i harnisk, og de avmektige myndighetene foreslår en “name & shame” kampanje for å dempe menns lyst til å voldta kvinner på gata. Det vil si, at gjerningsmennenes navn skal publiseres slik at folk kan si hva de mener om dem. Tanken er angivelig at publikums fordømmelse vil gjøre voldtekt mindre akseptert og derfor mindre attraktivt.
Og vet du hva? Min første reaksjon da jeg hørte dette var: JA! Og det er derfor jeg skriver. Ikke for å forsvare “name & shame”, men for å advare mot min egen og andres berettigede – så sannelig! – harme, fordi harmen er farlig og skadelig, i denne som i talløse andre saker.
Det er sant at opinionsdannelse er helt grunnleggende hvis vi skal bekjempe kvinnehat, pedofili, politivold, tvangsekteskap, osv. Jeg nevner nettopp disse fordi vi i Norge nok har lykkes så langt det går an å lykkes i en ikke-diktatorisk stat, å markedsføre nulltoleranse mot kvinnehat, pedofili og politivold, og vi arbeider nå med å overføre vårt syn på tvangsekteskap til våre nye landsmenn.
Vi har lykkes uten å ta i bruk “name & shame” metoder i disse spørsmålene.
Jeg vil likevel nevne, sånn en passant, at han i Vågå muligens har fått mer offentlig oppmerksomhet enn samtlige norske pedofile sammenlagt. Det kan hende at menn heretter vil være mer forsiktige når de flørter med unge jenter. Men jeg tror norske media bør takke ordføreren i Vågå hvis han ikke begår selvmord eller blir drept fordi hele kongeriket nå kjenner hans navn og nummer. Hvis han imidlertid er psykopat – og i så fall dreper han seg nok ikke – så er det en teoretisk mulighet for at han etter endt soning vil drepe jenta fordi hun “sladret”.
Verre er det at alle de menn som ærlig og oppriktig mener at det må være greit å forføre piker som er kommet over puberteten og som legger an på dem, i all hemmelighet kan bli sinte på hans vegne. Sinte og/eller skamfulle. Konsekvensene kan bli like skumle uansett, fordi skam kan få uhyggelige utløp. Vi kan få skap-jentebedårere. De vil ikke trenge å utveksle bilder på nett da det finnes nok av lettkledde unge jenter over alt uansett. Men de vil finne veien til hverandre, egge hverandre, og hvem vet hva de da kan finne på.
Til alle tider er menn kommet sammen i hemmelige “klubber” og losjer og hva det måtte være. Hvem vet hva de der driver med. Er det bare fotball og biler, så trengs ikke hemmelighold. Jeg
kan tenke meg tre ting som krever hemmelighold:
- urent spill for økonomisk gevinst
- ulovlig eller uakseptert sex
- behov for å dele noe en skammer seg for
Men tilbake til India hvor kvinnehatet vokser i takt med kvinners emansipering: Det er rett og slett krig. Den rammer både velstående og fattige kvinner. Det er avmektige menns svar på at noen kvinner klarer det de ikke klarer. Dette er ikke religion, det er desperasjon. Henger man ut gjerningsmenn og mistenkte, vil det fungere som bensin på flammene, og kvinnene vil bli mer i fare enn de allerede er.
Skal man si til kvinnene at de må holde seg inne, må oppgi utdannelse, må slutte på jobben, osv. for å unnlate å provosere menn? Tvert i mot: de må stå på barrikadene, må gå på jobb, må fortsette å styrke seg. De må kjenne fienden – fordommer, uvitenhet og skam – og de må organisere seg. Dette må de gjøre så lenge det indiske samfunnet ikke ser seg tjent med å sørge for menneskeverdige forhold for hele sitt folk.
Er det ikke snublende nær å bruke samme retorikk om voldtektsbølgen her i Oslo? Jenter stå på. Kle dere nakne om så er. Gå hjem når gatene er øde om natta. Er det ikke slik at grunnloven gir oss rett til å gå uantastet hvor som helst der det ikke er gjerdet inn, og når som helst. Ja, sågar der det er gjerdet inn skal vi ikke risikere å bli antastet. Der skal vi kun bli anmeldt.
Til det er dette å si: Retten til å gå uantastet der allmenn ferdsel er tillatt, bestrides ikke. Om vi så er døddrukne, høylydte, nakne eller gale, skal vi ikke antastes, men ev. anmeldes. Dersom en kvinne blir overfalt på gaten, spiller det ingen rolle om hun er prostituert narkoman, korsanger, bortskjemt drittunge, sigøyner, pinsevenn, syk, halvnaken eller varetektsfange på perm: Uansett hvem hun er, plikter politiet å gjøre sitt ytterste for å identifisere og straffeforfølge overgriperen.
Og den retten må vi forsvare. Men det gjør vi ikke, mener jeg, ved å utfordre den. For det er neandertalere som hopper på fremmede kvinner og voldtar dem i Delhi, og det er neandertalere som gjør det i Oslo. Her i landet har vi hatt overfallsvoldtekter siden tidenes morgen – før vi hadde hørt om “utlendinger”. Avmakt, fordom, og uvitenhet er fiende nummer én for kvinnene i Delhi som for kvinner på vei hjem sent på natten i Oslo. Mitt uttrykk “utfordring av retten” skal tolkes slik: Vi har den retten, og den MÅ vi beholde. Dersom vi går inn for å utfordre den, kan det bli en lovendring av typen “dersom fornærmede ter seg på en utfordrende eller eggende måte, kan dette betraktes som formildende omstendighet”. En slik lovendring vil vi IKKE ha.
Det er viktig å kjempe for retten til utdanning og arbeid. Jeg regner ikke med at noen synes det er stas å dø for den retten, men jeg legger meg på kne for kvinner som våger studere/jobbe i India. Jeg synes ikke det er like glamorøst å kjempe for retten til å kle seg på den ene eller den andre måten i Norge.
Når det er sagt: Er det bevist at de kvinner som er blitt utsatt for overfallsvoldtekt i Oslo, stort sett har kledd seg seg påfallende utfordrende? Kan det hende at de bare har kledd seg slik at man kunne se de var kvinner under 50?
