Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: hva vi gjør (Page 2 of 3)

Kvinnen og slangen

Jeg er ikke helt sikker på hva slags dyr en pytonslange er. Det jeg vet, er betydningen av uttrykket “helt pyton”, nemlig “forderdelig ille”.

En pytonslange er altså et dyr, slik mennesker er dyr, slik såkalte “killer whales” er dyr. Jeg bruker det engelske navnet bevisst for å understreke noe de 3 artene har felles: de dreper. Ellers ligner slangen og hvalen mer på hverandre enn på et menneske, i hvert fall av utseende.

Zoologer ser litt annerledes på det, siden de vektlegger at noen dyr utvikler fostre intra-uterint, mens andre overlater eggene til egen skjebne utenfor morens kropp. Denne inndelingen synes jeg er jålete. Jeg synes artene først og fremst burde klassifiseres ærlig ut fra vårt ståsted og våre behov, nemlig taktisk og funksjonelt. De kan for eksempel klassifiseres utfra hvor farlige de er. Vi er farligst, forstås.

En pytonslange omfavnet i følge La Liberation (lørdag 25. mai 2013) en zambisk gruvearbeider. Begge var de i en gruvesjakt, begge mente de at de hadde rett til å være i gruvesjakten, og begge var de alene. Gruvearbeideren var pinlig klar over at han var alene, mens slangen i det minste forsto at han hadde ingenting å frykte, ellers ville han vel ha stukket av. Han viste altså ingen blygsel, men omfavnet og ganske raskt nedla gruvearbeideren. Denne syntes omfavnelsen var ubehagelig, særlig da dyret viste tegn til å ønske å sluke ham.

Hva gjorde gruvearbeideren? Han brukte det eldste knepet vi som mennesker kjenner: Han lærte av fienden; han bet. Ja, han satte resolutt tennene i den muskuløse slangekroppen og hogg til så hardt han bare kunne. Så vet jeg ikke mer, fordi beretningen i La Liberation tok en pause der.

Jeg tyr til fantasien: Du omfavnes så fast at du blir svimmel. Du klarer ikke ordentlig å trekke pusten. Og med dine siste krefter biter du og slipper ikke.

Her går La Liberation i gang igjen, med et sitat fra gruvearbeideren: “Etter en lengre kamp falt halen til slangen slapt over knærne mine.”

Gruvearbeideren overlevde fordi han lærte av fienden. Han spilte djervt, og hva annet kan man gjøre når man har et monster over og rundt seg. Slik han følte seg, slik vet vi at utallige kvinner har følt seg gjennom tidene. Slik er det enda for mange. Enda er det utallige kvinner som blir nedlagt og spist. Men nå er de begynt å lære av fienden. Eller er de det?

Vi har i juni sett overskrifter som “19 drap – ti av dem er partnerdrap” (Aftenposten 5. juni). Det hverken overskriften eller artikkelen nevner, er at noen av partnerdrapene er blitt begått av kvinner. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tillit til at det var pyton-typer som ble drept og at rettferdigheten skjedde fyllest. (For vi vet alle at samfunnet vårt enda ikke gir kvinner tilstrekkelig beskyttelse mot visse typer menn.)

Men min erfaring er at rettferdighet kun er et konsept, og knapt det. Jeg tviler sterkt på at kvinnene som dreper er stort bedre enn mennene som dreper. Men jeg skulle ønske det fantes statistikk om emnet.

 

Name & shame

Hun som ble voldtatt av en hel gjeng og derfor ligger i respirator og som – hvis hun overhode overlever – må få organtransplantasjon(er) …., ja hun, ja!

De fleste av oss opplever av og til at noe i nyhetene gjør mer vondt enn alt det andre ufattelig jævlige vi ikke kan unngå å høre og se innimellom reklamer for 5-stjerners ferier. Det kan dreie seg om datteren til en papirløs innvandrer, som drives fra riket til tross for at hun har bodd her mesteparten av sitt liv. Og det kan dreie seg om at en bygd blir herjet av storm og ras. De fleste slike hendelser har noe til felles, nemlig at media har klart å formidle dem slik at vi føler “det kunne vært meg, mine eller mines venner”.

Medisinerstudenten i India kunne vært meg eller en av mine! Jeg ser så levende for meg gutta som forgrep seg på henne at du kan slippe meg ut på gaten i New Delhi, og jeg vil finne dem. Jeg vil kjenne dem igjen på ansiktstrekk som avslører at de er tapere, på symptomer som avslører at de ikke alltid har fått nok sunn mat og på tegnene på at er vant til vold. Kort sagt, i min smerte på vegne av den stakkars jente og mitt hat mot disse neandertalgutta, ville jeg kunne avsløre noen titalls millioner gjerningsmenn som jeg uten omsvøp ville kreve livstidsstraff for og daglig pisking.

Og jeg er ikke alene om dette.

Kvinner i Delhi er i harnisk, og de avmektige myndighetene foreslår en “name & shame” kampanje for å dempe menns lyst til å voldta kvinner på gata. Det vil si, at gjerningsmennenes navn skal publiseres slik at folk kan si hva de mener om dem. Tanken er angivelig at publikums fordømmelse vil gjøre voldtekt mindre akseptert og derfor mindre attraktivt.

Og vet du hva? Min første reaksjon da jeg hørte dette var: JA! Og det er derfor jeg skriver. Ikke for å forsvare “name & shame”, men for å advare mot min egen og andres berettigede – så sannelig! – harme, fordi harmen er farlig og skadelig, i denne som i talløse andre saker.

Det er sant at opinionsdannelse er helt grunnleggende hvis vi skal bekjempe kvinnehat, pedofili, politivold, tvangsekteskap, osv. Jeg nevner nettopp disse fordi vi i Norge nok har lykkes så langt det går an å lykkes i en ikke-diktatorisk stat, å markedsføre nulltoleranse mot kvinnehat, pedofili og politivold, og vi arbeider nå med å overføre vårt syn på tvangsekteskap til våre nye landsmenn.

Vi har lykkes uten å ta i bruk “name & shame” metoder i disse spørsmålene.

Jeg vil likevel nevne, sånn en passant, at han i Vågå muligens har fått mer offentlig oppmerksomhet enn samtlige norske pedofile sammenlagt. Det kan hende at menn heretter vil være mer forsiktige når de flørter med unge jenter. Men jeg tror norske media bør takke ordføreren i Vågå hvis han ikke begår selvmord eller blir drept fordi hele kongeriket nå kjenner hans navn og nummer. Hvis han imidlertid er psykopat – og i så fall dreper han seg nok ikke – så er det en teoretisk mulighet for at han etter endt soning vil drepe jenta fordi hun “sladret”.

Verre er det at alle de menn som ærlig og oppriktig mener at det må være greit å forføre piker som er kommet over puberteten og som legger an på dem, i all hemmelighet kan bli sinte på hans vegne. Sinte og/eller skamfulle. Konsekvensene kan bli like skumle uansett, fordi skam kan få uhyggelige utløp. Vi kan få skap-jentebedårere. De vil ikke trenge å utveksle bilder på nett da det finnes nok av lettkledde unge jenter over alt uansett. Men de vil finne veien til hverandre, egge hverandre, og hvem vet hva de da kan finne på.

Til alle tider er menn kommet sammen i hemmelige “klubber” og losjer og hva det måtte være. Hvem vet hva de der driver med. Er det bare fotball og biler, så trengs ikke hemmelighold. Jeg

kan tenke meg tre ting som krever hemmelighold:

  • urent spill for økonomisk gevinst
  • ulovlig eller uakseptert sex
  • behov for å dele noe en skammer seg for

Men tilbake til India hvor kvinnehatet vokser i takt med kvinners emansipering: Det er rett og slett krig. Den rammer både velstående og fattige kvinner. Det er avmektige menns svar på at noen kvinner klarer det de ikke klarer. Dette er ikke religion, det er desperasjon. Henger man ut gjerningsmenn og mistenkte, vil det fungere som bensin på flammene, og kvinnene vil bli mer i fare enn de allerede er.

Skal man si til kvinnene at de må holde seg inne, må oppgi utdannelse, må slutte på jobben, osv. for å unnlate å provosere menn? Tvert i mot: de må stå på barrikadene, må gå på jobb, må fortsette å styrke seg. De må kjenne fienden – fordommer, uvitenhet og skam – og de må organisere seg. Dette må de gjøre så lenge det indiske samfunnet ikke ser seg tjent med å sørge for menneskeverdige forhold for hele sitt folk.

Er det ikke snublende nær å bruke samme retorikk om voldtektsbølgen her i Oslo? Jenter stå på. Kle dere nakne om så er. Gå hjem når gatene er øde om natta. Er det ikke slik at grunnloven gir oss rett til å gå uantastet hvor som helst der det ikke er gjerdet inn, og når som helst. Ja, sågar der det er gjerdet inn skal vi ikke risikere å bli antastet. Der skal vi kun bli anmeldt.

Til det er dette å si: Retten til å gå uantastet der allmenn ferdsel er tillatt, bestrides ikke. Om vi så er døddrukne, høylydte, nakne eller gale, skal vi ikke antastes, men ev. anmeldes. Dersom en kvinne blir overfalt på gaten, spiller det ingen rolle om hun er prostituert narkoman, korsanger, bortskjemt drittunge, sigøyner, pinsevenn, syk, halvnaken eller varetektsfange på perm: Uansett hvem hun er, plikter politiet å gjøre sitt ytterste for å identifisere og straffeforfølge overgriperen.

Og den retten må vi forsvare. Men det gjør vi ikke, mener jeg, ved å utfordre den. For det er neandertalere som hopper på fremmede kvinner og voldtar dem i Delhi, og det er neandertalere som gjør det i Oslo. Her i landet har vi hatt overfallsvoldtekter siden tidenes morgen – før vi hadde hørt om “utlendinger”. Avmakt, fordom, og uvitenhet er fiende nummer én for kvinnene i Delhi som for kvinner på vei hjem sent på natten i Oslo. Mitt uttrykk “utfordring av retten” skal tolkes slik: Vi har den retten, og den MÅ vi beholde. Dersom vi går inn for å utfordre den, kan det bli en lovendring av typen “dersom fornærmede ter seg på en utfordrende eller eggende måte, kan dette betraktes som formildende omstendighet”. En slik lovendring vil vi IKKE ha.

Det er viktig å kjempe for retten til utdanning og arbeid. Jeg regner ikke med at noen synes det er stas å dø for den retten, men jeg legger meg på kne for kvinner som våger studere/jobbe i India. Jeg synes ikke det er like glamorøst å kjempe for retten til å kle seg på den ene eller den andre måten i Norge.

Når det er sagt: Er det bevist at de kvinner som er blitt utsatt for overfallsvoldtekt i Oslo, stort sett har kledd seg seg påfallende utfordrende? Kan det hende at de bare har kledd seg slik at man kunne se de var kvinner under 50?

Driks

Det er grenser for hvor billig en bar i Syden kan være før Ola og Kari Nordmann rett og slett føler seg litt beskjemmet. «Nei, vet du hva,» utbrøt jeg opprørt en dag, «det du har servert meg er da virkelig mere verdt enn 2 euro?» Han slo ut med armene og beklaget så meget, «men du skjønner det at hvis prisen er høyere, så får jeg ingen kunder.»

Der hvor jeg har vanket har det ikke vært god tone å gi driks. Folk blir rett og slett sinte om man gjør det. Derfor deler jeg denne erfaringen med deg. For når jeg først hadde erkjent overfor meg selv at jeg ikke kunne være bekjent av å betale dumpingpriser til fattige mennesker, så var resten planke. Jeg gjentar det gyldne formularet: «Det du har servert, er mere verdt enn det du tar betalt. Jeg krever min rett til å betale det tjenesten er verdt.» Dermed kan man betale det dobbelte uten å føle seg som idiot og uten å fornærme.

Folk har nå skjerf tullet flere ganger rundt halsen, gjerne billige, kinesiske skjerf i skrikende farger. En legger spesielt merke til de billige skjerfene når resten av påkledningen vitner om fordums mellomklassestatus. Damer som for fire år siden var friserte fruer i beige ull, skinnhansker og diskret gull, kan nå finne på å opptre med et turkis skjerf.

Jeg besøker for tiden en by 1100 meter over havet i et land som skjelver bankerott på terskelen til nok en vinter uten fyring. Det er lenge siden jeg forsto at det var en severdighet her jeg måtte innom. Siden jeg ikke er troende, koster det meg litt å gå inn i kirker, og jeg gjør det kun med en viss forlegenhet. Men St. Vincente er i mine øyne så vakker at jeg visste jeg ikke ville få fred før jeg hadde sett den også innvendig. Jeg betalte ved billettluken, som var betjent av en usedvanlig sur type, presset kroppen mot den tunge døra, og forlot virkeligheten.

Jeg skal ikke plage deg med detaljer om hva jeg opplevde av skjønnhet de neste 45 minuttene – ja, jeg ga meg god tid. Men i det jeg skulle til å gå ned i krypten – og jeg var helt alene i kirken, for turismen har forlatt denne fattige byen – smalt det i den tunge ytterdøra, og noen kom plystrende inn kirka med raske skritt. La det være sagt: Jeg ble redd. Skrittene kom mot meg, og hvis folk plystrer i kirken har de vel ikke mye respekt for noe som helst, tenkte jeg. Jeg lot være å gå ned i krypten hvor ingen ville høre meg om jeg ropte, og frøs på stedet.

En unggutt strøk forbi meg og rundet hjørnet til tverrskipet jeg nettopp hadde undersøkt. Jeg visste det var to ørsmå, lukkede dører der, hvorav det ene førte til en trapp opp til orgelet. Jeg hørte at ett av dørene ble åpnet, og så hørte jeg energiske trinn på orgelgalleriet. Så! En musiker, tenkte jeg lettet.

Ikke bare lettet. Eksaltert! Skulle jeg virkelig få høre orgelmusikk i denne vidunderlige kirken?

Men minuttene gikk, og ingenting skjedde. Jeg gikk ned i krypten og ventet, men det lød ingen toner ovenfra. Til slutt gikk jeg ut til den sure typen i billettluken. Det var blitt mørkt. og i mørket kommer nattdyrene ut av hulene sine. Lent til billettluken sto en fyr jeg regnet med var narkoman eller tigger. Jeg spurte i luken: «Det kom en ungdom inn her og gikk opp trappene til orgelet. Skal han spille?»

«Es ese» – «det er han her».

Han jeg trodde var narkoman vendte seg om og så rett på meg. Jeg er langt fra sikker på at han var narkoman, men det sto dårlig til med ham. Pent ansikt, grå hud, gule tenner og skitne klær. Og han skalv.

«Skal du spille,» spurte jeg. Han nikket. «Får jeg høre på?» Han nikket. «Når skal du spille?» «Når jeg er ferdig med denne her,» og med et lite utfordrende glis, viste han meg rullingsen han holdt mellom blåfrosne fingre.

Jeg ventet på respektfull avstand. Til slutt gjorde han tegn med hodet – bare med hodet – om at jeg skulle følge ham. Jeg fulgte ham inn i kirkemørket igjen og noterte nok en gang den energiske gangen og plystringen. Dette her kunne ikke være noen narkoman, tenkte jeg. Jeg satte meg ved en av de enorme søylene og lyttet til skrittene hans inn i tverrskipet, opp stentrappen til orgelet.

Han begynte å spille nesten før han hadde satt seg. Huff, tenkte jeg. Han begynte på et lite stykke jeg ikke kjente, og spilte for utålmodig, for usystematisk. Så ga han seg i kast med Bachs berømte toccata og jeg rystet trist på hodet – for dette var jo bare ungdommelig skryt. Han hastet fra stykke til stykke, bare litt av hvert stykke og med masse, masse feil, mens jeg satt under orgelet og gråt fordi det tross alt var vakkert, fordi guttevalpen hadde sett så forfrossen ut, fordi hans fremtid som musiker i kriserammede Spania ser svart ut, og vinteren bare så vidt er begynt, og fordi jeg satt i det jeg betrakter som en vidunderlig vakker, gylden kirke full av orgelmusikk bare til meg.

Men det var for mange feil. Jeg forlot ham og kirken, og gikk resolutt til billettluken hvor han som var så sur hadde fått selskap av en annen. «Kan du være så snill,» sa jeg strengt, mens jeg rakte ham en seddel, «å gi dette til den unge mannen med beskjed om at han må skaffe seg varmere klær.»

Det slår meg nå i ettertid at dette er noe spansk turisme kan selge til oss nordmenn: Her kan vi for noen ganske få kroner oppleve gleden av å redde dagen for folk. Det forbløffede blikket de to bak billettluken sendte meg var verdt flere norske middager.

Jeg vil aldri få vite om guttevalpen får seddelen. Innen de to målløse typene i billettluken hadde fått igjen talegavene sine og ropte «takk!», var jeg på vei ned trappen.

Hvis de mot formodning ikke forteller gutten at de fikk penger som var tiltenkt ham, vil de som katolikker lide helvetes kvaler, om ikke til evig tid så i alle fall så lenge de lever.

Barneoppdragelse og kirkebryllup

Jeg skrudde på NRK P2 og rakk akkurat å høre programleder spørre, “Hva synes dere er viktigst i barneoppdragelse?” En dame svarte at det var veldig, veldig viktig å lytte til barnet, ikke bare å svare ja og ha.

Jeg nikket for meg selv. Jo, det er viktig å lytte.

Nestemann vred seg og hørtes plaget ut. Det var vanskelig, mente han, veldig vanskelig. Så kom han omsider fram til noe, nemlig at det viktigste var å være snill og fleksibel. Til dette svaret himlet jeg med øynene.

Men så skjønte jeg at selv om mange som får et ukebladspørsmål (og dette var vel og merke på NRK P2!), synes det er greit å gi ukebladsvar, er det noen som prøver å gi fyllestgjørende svar, i dette tilfelle ett som rommer alt som «er viktigst». Men hvorfor, spurte jeg meg selv, nevnte han ikke en ting til? Det viktigste er å være snill, fleksibel og veiledende. For han mener vel det?

En mulig forklaring: Hvis han er muslim og sier han vil veilede sine barn, vil det sikkert bli misoppfattet av mange ikke-muslimer, selv om også ikke-muslimske foreldre mener at det er viktig å veilede barna sine. Eller gjør de det?

La meg si det slik, det er lettere å være hval enn nordmann, når det gjelder oppdragelse av avkom. For det første er alt for mange voksne nordmenn selv langt på vei blitt oppdratt av ukeblader og TV. Hvordan oppdra barn? Hvordan holde seg slank? Hvordan tiltrekke menn/kvinner? Hvordan beholde ungdommen? Hvordan forberede seg til jul/ påske/ dåp/ konfirmasjon/ bryllup? Hvilke farger kler meg? I år. Neste år. Hva liker han? Hva liker hun?

Alt finner du i ukebladene. Og for oppdragelsens del har det sørgelige følger.

Visst er det viktig å lytte til barnet ditt. Men det er minst like viktig at barnet lytter til deg. Hvordan oppnår du det? Du vil ikke være autoritær eller dominerende, men du må ha autoritet. Hvor går grensen? Du vil at barnet ditt skal ha mye glede i sitt liv, evne til å generere glede i seg og rundt seg, men selv er du kanskje ikke særlig glad: Må du da avstå fra å ha barn? Du har selv sterke religiøse eller politiske meninger, men du vil gi barnet ditt muligheten til å ha egne meninger: Hva slags verdier har du dog rett og plikt til å prøve å overføre til dine barn? Hva med materiell belønning (is, lommepenger, lønn for å vaske opp, bil som belønning for eksamensinnsats)? Og dyre gaver? Hvordan skal du forholde deg til kjønnsroller? Går det an å utvikle arbeidsglede og lærelyst?

Og hvis datteren, eller din tilkommende svigerdatter, har en uhemmet lengsel etter å leke hvit prinsesse for en dag, skal du da avstå en porsjon av din fremtidige pensjon? Eller skal du filleriste henne? En ting er sikkert: Hvis din datter krever prinsessebryllup til tross for studielån og husgjeld, så har du under oppdragelsen forsømt deg på en eller annen måte. Da er det på tide å gjøre opp regning.

Arme oppdrager! Overlatt til eget forgodtbefinnende og ukebladene, gjør du så godt du kan. Av og til ser du rådvill på andre oppdragere for å se hvordan de løser de talløse utfordringene en hel generasjon møter i skjæringspunktet med avkommet.

Det finnes masse informasjon om disse spørsmålene. Men den er for det meste innkapslet i databaser og vitenskapelige artikler og forbeholdt institutter. Man kan nesten spørre seg hvorfor samfunnet bruker penger på å innhente opplysninger som ikke anvendes.

Generasjon etter generasjon har eksperimentert uten tilsyn eller veiledning på levende menneskeunger. Ikke av vond vilje, selvfølgelig, men fordi det er opplest og vedtatt at foreldre eier egne barn. Idag finnes det riktignok også plikter, men rettighetene veier i praksis tyngre enn pliktene. Har du et barn kan du gjøre nesten hva du vil med det, bare du sender det på skole. Pass dog på å ikke slå så det synes, og insest tolereres ikke om det blir avslørt. Hva du sier eller ikke sier til barnet, derimot, er det ingen som kan gjøre noe med.

Hva du sier eller ikke sier til barnet, kan imidlertid ha konsekvenser du ikke aner før hun for eksempel som ung voksen erklærer at hun skal ha et aldri så lite kirkebryllup. Det viser seg at det lille kirkebryllupet kommer på kr 200 000 in toto. Hvordan kan hun finne på å prioritere så galt?

Ja galt. Joda, det er et fritt land og alt det der. Men de aller fleste valg vi tar, har konsekvenser for oss selv og andre. De er igjen konsekvenser av valg vi selv og andre har tatt tidligere. Får jeg god veiledning er sannsynligheten relativt større for at jeg vil gi barnet mitt god veiledning slik at det igjen blir i stand til å ta fornuftige egne valg uten å føle seg fjernstyrt.

Et lite varsko til mine døtre: Nå vet dere hva jeg mener om prinsessebryllup.

Kokain i Europa

Jeg har sett litt på hva vi kanskje må tenke på i tillegg til terrorisme.

Jeg skal illustrere hva jeg mener:

14. august ble en spanjol pågrepet på flyplassen i Nairobi med 10 kg kokain i bagasjen. Han var på vei hjem fra Sao Paulo, Brasil.

For 5 dager siden ble en spanjol pågrepet på flyplassen i Caracas, Venezuela, med ca. 1,2 kg flytende kokain. Han var på vei til Lisboa.

14. august ble en spanjol ved ankomst fra Mexico pågrepet på flyplassen i Madrid med 11,5 kg kokain. På samme dag og samme sted ble en nigerianer pågrepet med mer enn 1 kg heroin.

12. august ankom et fly fra Malta på Gran Canaria med over 1588 –ett tusen fem hundre åttiåtte – kg kokain.

En sak vekket imidlertid enda mer oppsikt, selv om beslaget bare var på 373 kg kokain: For noen dager siden tok spanjolene nemlig fire medlemmer av det såkalte Sinaloa-kartellet, blant dem kartellets nr. 2 og kartellets advokat, Rafael Humberto Celaya Valenzuela. Det har vakt oppsikt i Mexico at sistnevnte, kartellets advokat, har bilde av seg selv sammen med den kommende Mexicanske presidenten på sin Facebook-side.

Gjett hvem av de to er narkobaron og hvem er fremtidig president:

 

Offisielle tall tyder på at narkotika-relaterte drap de første 6 månedene i år i Mexico er 6000 til 7000, de fleste av dem begått på bestialsk vis. Jeg gjentar: I ÅR. Tenk på det: Hvis du bor i Mexico, kjenner alle du kjenner noen som er blitt myrdet i forbindelse med narkotikaomsetningen. Kartelladvokatens jobb er blant annet å sørge for at slike drap ikke blir straffeforfulgt.

Og hvem forsyner bødlene med våpen? (Det er sant at bødlene torturerer ofrene med kniv, men de bruker også skytevåpen). La meg si det slik: Det finnes de som mener å ha dekning for å påstå at våpnene kommer fra USA.

Jeg spør: hvorfor er det ingen som krever internasjonal innsats for å stoppe blodbadet mot Mexicanske borgere?

Så til den spanske avisen El País:

«En gruppe på 13 polititjenestemenn nærmer seg SV Nikolay, en diger lastebåt på 124 meter. De begynte å nærme seg båten etter solnedgang sist mandag. Båten ligger 50 sjømil fra Cadiz. Om bord slapper besetningen på 21 av. De er bulgarer. Noen sover, Noen fordriver tiden i sine lugarer, og bare en håndfull er på dekk. De 13 tjenestemennene inntar båten fra sine motorbåter uten at bulgarerne så mye som merket at de var på vei.»

Politifolkene gjennomsøker båten og finner til slutt 108 svære pakker á 25 kg kokain. Det er nesten 3 tonn. Alle de 21 ble pågrepet. Politiets operasjon hadde lenge vært nøye planlagt. De hadde også fulgt med den spanske delen av organisasjonen. I Galicia ble det pågrepet 4 spanjoler, hvorav en relativt høyt plassert polititjenestemann. I tillegg ble det pågrepet 7 medlemmer av den Colombianske delen av nettverket.

Sjefen for nettverket, Jorge Velez, en gammel hovedprioritet for det spanske politiet, var allerede blitt pågrepet tidligere i år, og han er i fengsel. Men hogger du av det ene hodet, så vokser det straks ut tre, som det heter i eventyret.

Det er påfallende taust i media om denne fantastiske strømmen av narkotika på vei over havet til vårt kontinent. Sant nok bare til Spania, men ifølge El Pais så har det spanske politiet beslaglagt FEM TONN kokain bare de SISTE TO UKENE.

Så mitt spørsmål er: Hvem skulle forbruke all denne kokainen? For bakmennene må ha tenkt at det var et marked for fem tonn kokain i Europa.

La meg si det slik: I Spania er det dyp krise. De færreste spanjoler har råd til så dyre rusmidler. Der bruker man heller derivater av amfetamin og lignende, som man kan produsere (og det gjør spanjolene) i skur med transportabelt utstyr som raskt kan demonteres.

Det det derimot finnes mye av i Spania er desperate, ulovlige innvandrere, og nå også desperate spanjoler, som er villige til å risikere lange fengselsstraffer i håp om å tjene en slant på å frakte det verdifulle stoffet gjennom det grenseløse Europa til de rike nordiske landene.

Ja, for hvem var det igjen som var det rikeste landet i verden? Hvem er det som har råd til kokain?

La det være klart, folkens: Det er mye mer enn terrorisme som truer oss. Og uansett hvor mange skattepenger vi betaler for å styrke politiet, så vil ikke politiet kunne løse selv en liten del av verdens problemer. Ingen steder finnes det noe slikt politi. Kanskje Batman …?

 

Psykiatri og Breivik

Breivik-saken vil koste oss dyrt. Ikke bare blir vi nødt til å forsterke psykiatriske institusjoner som skal håndtere voldelige “utilregnelige” pasienter (som, i verste fall, Breivik). Vi vil se en vesentlig økning i antallet psykoser etter belæringen vi har hørt fra de sakkyndige i team 1.

Sønner over 20 år som flytter hjem til mor og som ikke studerer eller har jobb gir jo grunn til bekymring. Når de i tillegg ikke vasker etter seg, slenger klær på gulvet, svarer mutt og i enstavelsesord etterfulgt av “jævla hore” eller”fitte”, vil mødrene kunne henvise til “funksjonsfall”, og kreve å få dem tvangsinnlagt til observasjon. Det kryr av slike gutter i dette landet!

Menn som hadde inkompetente mødre og som derfor slår og sparker sine samboere, ja bent fram torturerer dem (fordi de, mennene, forstår det andre ikke forstår, nemlig at kvinner er infame og farlige) vil jo måtte legges inn som psykotiske på grunn av “realitetsbrist”.

Folk som ser engler er jo klart psykotiske. (Det finnes som kjent ikke engler.) Mange kristne risikerer å få et søkelys rettet mot seg. De må i alle fall vokte seg mot å si at Gud har “utpekt dem til” å gjøre det ene eller det andre (for eksempel til å passe på gamle mor eller til å hjelpe foreldreløse barn i Bolivia). Vi andre, vi som er friske altså, vet jo at det ikke finnes noen gud.

Vi vet også – dvs. noen av oss vet – at heeling er noe folk ønsker å tro på, men at det ikke foreligger etterprøvbar dokumentasjon på at det er mer enn det. Det finnes et voksende antall mennesker i dette landet som kan sverge på at de er blitt helbredet av heelere.

I perioder har en anseelig andel av befolkningen telepatiske evner.

På Island hadde flertallet (i betydningen > 50% av befolkningen) sett “drauger”, altså spøkelser, da jeg bodde der for noen år tilbake.

Alle disse menneskene må få hjelp til å komme tilbake til virkeligheten. Psykose er nemlig per definisjon en alvorlig, potensielt livsfarlig tilstand.

Nå er det så at vår Breivik har valgt en dagdrøm som deles av få i vårt land. For det første er han utpekt ikke av Gud men av tempelriddere. For de fleste nordmenn oppleves en slik påstand som “bisarr”.

Her tror vi ikke på tempelriddere, men for en som har forlest seg på romantiske tempelriddersagn, så er dagdrømmen om tempelriddere ikke mer bisarr enn dagdrømmen om heeling. I England i det nittende og tyvende århundre var det mye tempelridderromantikk å finne hos bokhandlere. Også jeg, som altså er en internasjonal pelshval, fikk mye tempelridderlitteratur med meg i barndommen.

Svært mange mennesker ble så inntatt av Dan Browns “Da Vinci kode”, at de faktisk betraktet den som en slags historisk roman. “Da Vinci koden” opererte med tempelriddere, altså moderne tempelriddere. Og det finnes faktisk fortsatt en lys levende tempelridderorden. Tenk det!

Jeg vet ikke hvordan du har det, men min evne til å dagdrømme er nesten ubegrenset. Du vil innvende: Men jeg kjenner tross alt grensen mellom dagdrøm og virkelighet. Til det vil jeg si: Mulig det, men jeg kjenner masse mennesker som har redusert innsikt i hvor grensen ligger for det virkelige. Vi ser for eksempel stadig vekk i næringslivet og i det private at aktører satser og taper alt de har på en drøm de burde hatt vett til å la være å tro på. Det gjelder økonomi, det gjelder kjærlighet, og det gjelder egentlig det meste. Å se engler er relativt uskyldig, men å investere familiens formue på pyramidespill er ikke uskyldig. Å satse hele sitt fremtidige liv på en mann/kvinne en tror er noe helt annet enn det han/hun er (og alle unntatt den bergtatte kan se det) kan være fatalt.

Breiviks fatale dagdrømmer er annerledes enn våre. Han har ikke hatt noen typisk norsk oppvekst, og har derfor andre referanser enn våre. Dessuten mener han at han er etlet til store ting. Evnene hans strakk ikke til, og forholdene lå ikke til rette. Men hans viljestyrke er enorm. Han er til og med villig til å sone en livsvarig straff for å betale for “his moment of glory”.

Det forundrer meg at psykiaterne i det første sakkyndige teamet  har tatt ham så dødsens alvorlig. Jeg kan tenke meg flere grunner til at han i den situasjonen han var, ville ha løyet hemningsløst:

Han har åpenbart vært opptatt av strategi. Det han sa til psykiaterne, ville før eller senere komme allmennheten for øre. Han måtte være sin egen informasjonssjef, men han feilvurderte situasjonen: Norske menn og gutter har ikke forlest seg på romantisk tempelridderlitteratur – og de har ingen aning om at det fortsatt finnes en tempelridderorden. De blir derfor ikke imponert over hans påståtte forbindelser.

Han var i isolat og hadde ikke peiling på hvordan handlingene hans var omtalt i pressen. Han visste at de ville bli fordømt, men håpet at en liten skare av skjulte sympatisører ville beundre ham. Han måtte formidle håp til dem. Han måtte gi dem tro på at “vi” står sterkere enn man tror. Han måtte få dem til å tro på at “det vil komme forsterkninger utenfra”, at “vi er ikke alene”. Sånn sett gjorde han hva generaler og næringslivet gjør helt rutinemessig. Han forsto at  bløff og image er avgjørende.

Det er ikke fordi Breiviks skjebne er viktig for meg at jeg skriver dette. Det er for psykiatrien jeg faller på mine knær og ber.

Når psykiatrien kan erklære en mann for psykotisk, slik at han blir dømt til tvungen psykiatrisk behandling, kan psykiatrien også erklære en mann for helbredet av sin psykose. En angivelig psykotisk Breivik vil, dersom han er litt lur, kunne slippes fri om noen år.

Verre er konsekvensen for psykiatri som fag, dersom det i denne monumentale saken ikke lykkes å markere en grense mellom psykopati og psykose. At de to ordene er såpass like at mange ikke klarer å skille ordentlig mellom dem er ille nok. Om ikke en gang psykiaterne klarer det, tør jeg ikke forestille meg følgene.

Psykopati har vært psykiatriens stebarn helt siden begrepet oppsto. Nå finnes det ikke lenger i psykiatriens nomenklatur. Det er blitt erstattet av f.eks. dyssosial personlighetsforstyrrelse i det diagnostiske kodeverket som brukes i Norge (ICD-10) (http://no.wikipedia.org/wiki/Dyssosial_personlighetsforstyrrelse), og i det USAnske DSM, er det erstattet med “narsissistisk personlighetsforstyrrelse”).

Jeg hadde ikke anledning til å høre på alt som ble sagt av de to sakkyndige. Hvordan de definerte “psykose” vet jeg ikke. Men dersom Breivik er psykotisk er også jeg det: Jeg ser så stort på meg at jeg innbiller meg at jeg ser lengre enn psykiaterne. Dessuten er jeg åpenbart også “bisarr” (jf. flere innlegg i denne bloggen).

Langt verre er det at alle mine signallamper blinket når jeg lyttet til de to og hørte hvordan de brettet ut hvert sitt arsenal av hersketeknikker.

Hvor mye av psykiatrien er etterprøvbar?

Retorisk tyggegummi

Det finnes speil som fordreier det som speiles til det ugjenkjennelige. En liten økning eller senking av hastigheten av et lydopptak vil likeledes fordreie stemmer til det ugjenkjennelige. Retorikk er på sin side et sett med virkemidler som blant annet kan brukes for å fordreie en motstanders argumenter slik at de må anses som heslige. Når vi vil forhindre  folk fra å støtte et standpunkt vi ikke liker, kan vi f.eks. sammenligne standpunktet med nazismen.

I retorikk er adjektiver  og substantiver viktige. Ordet “mord” er langt mer belastet enn “avbrutt svangerskap”. Ordet “nazistisk” er langt mer belastet enn “tidlig ultralyd”. Bruk av ord som “mord” og “nazisme” i slike sammenhenger er, for å si det kort og autoritativt, grovt usaklig.

Heller ikke jeg er saklig når jeg snakker om abortmotstandere, i hvert fall ikke når jeg tenker på dem. I mitt sinn er abortmotstandere “barnemishandlere”, “torturister”, “kvinnehatere”, osv. osv. osv. Det er heller ikke helt uten dype personlige grunner jeg har lagt abortmotstand for hat. Jeg kjenner nemlig alt for mange som hater mødrene som brakte dem til verden. For dem som ikke er klar over det, kan jeg opplyse at det finnes  uendelig mange mennesker som har foreldre som åpenbart aldri burde ha brakt barn til verden. Jeg står på deres side.

Det finnes mange slags menneskerettigheter. Blant dem finner vi dessverre ikke retten til å velge foreldre, retten til å nekte å bli født inn i et helvete av et hjem og lide ubeskrivelige kvaler i et liv selv ikke våre fiender ville unne oss. Slike kvaler har vi ikke ordforråd til å beskrive og gi uttrykk for, i hvert fall ikke før vi blir voksne nok til å forstå hva det hele dreide seg om, hvis vi da noen gang blir så voksne. Er det ille nok, blir vi livsvarig ute av stand til å nyte livet, livsvarig plaget av for eksempel angst og/eller depresjon, livsvarig ødelagt, kort sagt. Jeg etterlyser en stemme i denne debatten som våger å si “Har du ikke vilje, evne og kunnskap nok til å gi barnet ditt kjærlighet og et trygt, godt hjem, har du ikke rett til å bære det fram!”

Selv om vi ikke er fysisk funksjonshemmete vil vi etter en skadelig start ha sterkt svekkede forutsetninger til å leve et fullverdig liv. Det dreier seg ikke om hvorvidt vi er bedre eller dårligere individer. Det dreier seg om hvorvidt vi har fått de kortene vi trenger for å være med i leken. Hvis du har fått utdelt ferre kort enn alle andre, vil du antakelig ikke synes det er noe særlig gøy å spille i det hele tatt.

Hvis du har alvorlige fysiske  funksjonshemninger… Vel, noen foreldre klarer å gjøre en fantastisk jobb med sine funksjonshemmede barn. De – det vil si både foreldre og barn – er en kilde til inspirasjon for oss alle. Det er de som blir foreholdt som eksempler til etterfølgelse. Men realiteten er at de fleste av oss ikke er eksemplariske.

Det kan hende at vi med tiden vil lære at fostre kjenner større smerter enn fisk som går i nota, eller sau som blir blir spist. Men enn så lenge, inntil vi vet at fostrene utsettes for større smerter enn lam, så er det min påstand at det er godt mulig at en kvinne som ikke tror hun kan gi et barn en brukbar oppvekst, faktisk ikke kan det. Det er i alle fall sannsynlig at hun, etter så grundig refleksjon som hun er i stand til å vie til problemstillingen, vet mer om hva hun kan og ikke kan enn leger og jordmødre.

Hvorfor nettopp leger og jordmødre anser seg som bedre skikket til å ta slike avgjørelser enn andre, har jeg ikke forstått. Vel ser de flere fostre enn vi andre. De ser liv og de ser død. De vet en del om hvordan de medisinsk holder liv i folk. Men de vet ikke av den grunn mer om alt det som ligger i mellom liv og død, nemlig de gjennomsnittlig 80 årene en stakkar er nødt til å holde ut livet dersom han eller hun ufrivillig ble dradd inn i det.

Som sagt: Jeg pretenderer ikke å være forbilledlig saklig. Jeg er nemlig sint, og det bør man ikke være hvis man vil være saklig. Men fordi dette temaet er viktig, ikke bare for meg, men også for alle de stakkars kvinnene som må ta tunge valg, vil jeg henvise til en som virkelig er saklig:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Respekten-for-kvinner-6741789.html

Min navle og dens oldemor

Oldemora vår er Kongeriket Norge, hvor gjennomsnittslønna er rundt 450 000 pr år, og hvor arbeidsledigheten er nesten ikke-eksisterende (3,4 % i des. 2010, ifølge SSB.no). Ja, vi har grunn til å være riktig så glade i oldemora vår.

Navlen er, kort oppsummert, Petter Northug, og hvorvidt vi, som ikke likte ham noe særlig før VM, finner ham mer spiselig nå som han er VM-vinner.

Kjøper du en avis fra et annet land i Europa er bildet et helt annet. Jeg har for anledningen – da jeg ikke orker mer navle – sett på Storbritannia (bl.a. Guardian). I Storbritannia er det som kjent krise. Det skjæres kraftig ned på alt, til og med på antallet ansatte i helsevesenet, hvor det var for få fra før av. Ifølge sentralbanksjefen i Bank of England (sentralbanken) skyldes slike nedskjæringer myndighetenes milliardutbetalinger for å berge finansnæringen (særlig bankene). Kilde: Guardian

Nå vel, la oss for å begynne et sted, postulere at det var nødvendig for skattebetalerne å redde bankene. Men nå er vi kommet til neste kapittel i denne dramatiske sagaen som kanskje en gang vil hete “Den vestlige verdens undergang”. Dette kapittelet handler om den videre utviklingen for bankene som publikums skattepenger reddet. Skal bankene nå betale tilbake? Langt i fra: De får trekke tidligere års tap fra fremtidige inntekter, ikke bare i år, men inntil tidligere tap er fullt dekket. (“offsetting losses against tax”). Kort sagt de betaler ikke tilbake til skattebetalerne, de betaler mindre skatt!

Hvis du googler Diamond + Barklays + tax, så vil du se at ordningen med å la banker motregne tap mot skatt, kan få kaffen til å stå i halsen på selv de mest saktmodige briter. Barclays hadde nemlig et årsoverskudd på 11,6 milliarder – jeg gjentar – 11,6 milliarder – pund. De betalte i underkant av 1 % skatt. Grunnen til at denne opplysningen ble slik en bombe var at det krevdes en særdeles innpåsliten fritter før bankens talsmann ga fra seg de dyrebare opplysningene.

Jeg tenker det er greit at vi fortsetter å ha åpent tilgjengelige skattelister (sier Pelshvalen, og slår irritert med halen!)

Og for dem som vil sende en vennlig tanke til vårt nabofolks prøvelser i disse bankvennlige tider, kan jeg anbefale et lite blikk over navlehøyde til en frisk og energisk protestbevegelse: UK Uncut

Islamifisering igjen

Jeg har opplevd å bo på et sted der jeg ble utsatt for religiøst press, kristent religiøst press. Trenger jeg for eksempel å minne leseren om det uskrevne forbudet mot å henge klær til tørk på en søndag, som inntil nylig gjaldt i selve hovedstaden?

Utenfor hovedstaden gikk det mye hardere for seg. Da jeg vokste opp, var det en jente i klassen som ingen ville leke med fordi moren var skilt og hadde, til overmål, en «venn». Senere, i ungdommen, var moren til en av mine beste venner henvist til kjøkkenet sammen med sin datter (min venns søster), mens hans dypt religiøse far holdt fortet i stua. Det var da, da jeg besøkte min venn i hans fryktelige hjem, at jeg la kristendommen for hat. Også min venn kjempet en lavmælt, innett kamp mot den abstrakte og usynlige fienden som kvelte hans familie. Hvordan det gikk med ham så? Joda, ikke så verst – han ble preseterist, nesten, men han fikk G i religionslære (som han visste mer om enn de fleste), og dermed røyk S-en.

I bygda var det ikke ølsalg, langt mindre salg av sterkere saker, og befolkningen var splittet mellom dem som dro langveis for å kjøpe sprit, som deretter drakk seg dritings (les bevisstløse) om helgene og som resten av uka var tause og duknakkede, og de andre som med foldede hender utleverte seg i bedehusene.

Jeg skjønte ikke før mye senere, at religion var medisin mot fattigdommen. Dette var nemlig en relativt fattig bygd. Fattigdommen kunne en ikke gjøre stort med, men å annamme skriften, se det ga oppreisning, for skriften skilte ikke mellom fattig og rik.

Da barna til bedehusfolket kom seg til byen, fikk jobb, moderne bolig og brukbar inntekt, så gled skammen over fattigdommen, synden og skylden i bakgrunnen. De begynte å fleipe, danse, drikke i sosiale sammenhenger, og til og med nyte sex.

Med norske bedehusmiljø i frisk minne bør vi kunne forstå fundamentalisme.

I USA i 2005, viser en Gallupundersøkelse at 26 % av befolkningen mener at Gud skapte verden og at evolusjonen ikke har noe med saken å gjøre. Ytterligere 29 % tror på en eller annen form for evolusjonsdrevet utvikling, men evolusjonen er styrt av «Gud». Kilde: http://www.gallup.com/poll/18748/Most-Americans-Tentative-About-OriginofLife-Explanations.aspx

Grovt sett kan de 26 % som avviser evolusjon, anses som kristenfundamentalister. Og de begrenser seg ikke til å agitere mot saklig undervisning av det vi andre kaller «realfag» i skolene, til å opptre krigersk i abortspørsmålet, i møter med homofile og i synet på kvinnens plass i samfunnet, som jo er innenrikspolitiske problemstillinger. De har stor innflytelse og har derfor også preget USAs utenrikspolitikk. Selv Obama kan ikke forhindre at USA anfører et naivt fiendebilde, en unyansert og ofte mislykket strategi i forhold til fienden, og en katastrofal miljøprofil. Takket være støtte fra Murdoch-imperiet (f.eks. Fox News) og rike sponsorer, har kristenfundamentalistisk presse fremelsket en stadig mer ignorant velgerskare.

I tillegg kommer at 14,5 % av USAs befolkning levde under fattigdomsgrensen in 2009 ifølge offisielle tall (http://www.census.gov/hhes/www/poverty/about/overview/index.html). Ifølge Reuters, defineres «fattigdom» som en årsinntekt på USD 21.203 eller mindre på en familie på 4. (http://www.reuters.com/article/idUSTRE50F0WB20090116 ). Fattigdom avler som kjent uvitenhet og fundamentalisme. Til overmål er USA på dypt vann økonomisk med en offisiell statsgjeld på 90 % av BNP, mens en stor andel av den stadig fattigere og redde befolkningen er væpnet.

Overskriften her var Islamifisering, og jeg har ikke nevnt Islam med et ord. Det er fordi jeg innbiller meg at jeg forstår islamsk fundamentalisme. Hadde jeg, min familie og/eller mine åndsfrender i et annet land vært utsatt for det Irak, Afganistan, Palestina, osv., osv., har vært utsatt for, hadde antakelig også jeg vært fundamentalist.

USAnsk fundamentalisme, derimot, er noe annet, noe jeg forbinder med apekatter som Bush og Palin. De er da ikke fattige! Murdoch er ikke fattig! USAnsk fundamentalisme er meg derfor fullstendig ubegripelig, grotesk og stupid. USAnske fundamentalister og deres åndsfrender her i Europa anser jeg som en absurditet, et monster og en større fare for oss alle enn Islam, fordi de søker å forsvare og videreføre en himmelropende urett, nemlig den at vesten (inkludert Israel) alene skal fortsette å forvalte og nyte all verdens rikdom. Jeg antar at de bygger dette standpunktet på noe de har lest i antikke religiøse skrifter og på propaganda fra Fox News.

Jeg vil varmt anbefale et TV-program som analyserer hvordan ulike internasjonale media behandler viktige internasjonale tema. Programmet kjøres av Al Jazeera og heter Listening Post. Linken for dem som vil nyte den som podcast er her:

http://feeds.aljazeera.net/video/listeningpost

Tropa de elite

Under det navnet ble en brasiliansk film om BOPE, politiets militære elitetropp i Rio de Janeiro, sluppet på markedet i 2007. Basert på en dokumentarroman skrevet av en sosiolog i samarbeid med to tidligere BOPE offiserer, måtte det en lekkasje til for at filmen overhode kunne bli tilgjengelig for offentligheten. Den avslørte for mye brasiliansk korrupsjon og for mye av BOPEs indre liv og metoder (les: brutalitet).

Trailer: http://www.youtube.com/watch?v=0jeTL9hC3Wg

Filmen slo ned som en bombe i Brasil, og møtte meget heftige kritikker, positive som negative. På den negative siden ble det fremhevet at den legitimerte politivold. Mitt anliggende er ikke å vurdere metodene til elitetroppen i Rio. Årsaken til at jeg finner filmen verdifull, er at jeg har en sterk, begrunnet mistanke om at den speiler virkeligheten ikke bare i Rio, men i store deler av verden. Uten å kjenne virkeligheten vil de fleste forsøk på å drive handel, krig, politisamarbeid og diplomati, komme til kort, i beste fall.

Krigen i Afghanistan er et eksempel. Men heller ikke den er mitt anliggende for i dag. Mitt anliggende er at man må forstå motparten for å oppnå resultater. Med “forstå”, mener jeg at man må kjenne motpartens ryggmarg. Det holder ingenlunde å ha tatt 40 vekttall i studier om motparten; ikke en gang 120 vekttall er nok. En må forstå motparten så godt at en nesten blir ens egen motpart. Det finnes faktisk de som kan forstå motparten så godt at de kan tenke som motparten samtidig som de ikke mister synet av sitt eget overordnede mål. Det jeg skriver her er nesten en invitasjon til psykopati, og det er dessverre alt for ofte psykopater som benytter seg av teknikken. Men det er også mulig å forstå en motpart uten å miste egen ryggrad og uten å være psykopat.

Pelshvalers motpart rår jeg, for eksempel, ikke med, fordi jeg ikke forstår den. Pelshvalers motpart er det store flertallet av befolkningen i de priviligerte landene i vesten. Jeg har i kveld sett en rystende film som tilsynelatende sier at mot narkobandenes kyniske brutalitet nytter kun enda mer brutalitet. En slik måte å tenke på forstår jeg, respektfullt, alvorlig og ettertenksomt. Jeg tillater meg å mene at konklusjonen er meget beklagelig, og jeg setter tankene i sving for å prøve å motsi den, men jeg forstår den. Mine egne medborgere, derimot, i mitt eget land forstår jeg ikke. Virkeligheten filmen speilte var grufull og rystende. Det er derfor ikke vanskelig å overtale oss at drakoniske mottiltak må til. Virkeligheten i mitt eget land fortoner seg som idyllisk. Det er derfor ikke mulig å overtale flertallet at vi, alle sammen i alle vestens land, må endre kurs.

Etter å ha sett filmen går jeg ut en tur. Vi har hatt en kraftig regnskyll i kveld, og luften er så ren som i en virtuell verden. Det dufter enda av forsommerens avblomstrendre philadelphis og syriner, og av nyslått gress. Ikke en eneste humle eller veps er å se. Hvem kan tro at vår natur står for fall? På et hjørnet står det en utlending som er ute og nyter stillheten og den friske luften, får en tro, for det er meget usannsynlig at han er en “speider” for den lokale mafiaen. På neste hjørnet står det også en utlending, men der er det faktisk en bussholdeplass, så han er nok heller ingen “speider” for mafiaen. Det er fredelig, med andre ord. Det er sommer, vi har tak over hodet, vi har mat, og vi har grunn til å tro at vi vil kunne nyte en deilig helg.

Pelshvalenes motpart bor altså ikke her i nabolaget. Pelshvalenes motpart er allestedsnærværende, faktisk, akkurat som mafiaen i favellaene i Rio. Motparten forstår ikke, eller gir blaffen i, at de godene vi nyter, antakelig ikke vil kunne nytes av våre barnebarn. Motparten sier at “vi har så ofte hørt at en katastrofe sto for døren; vi har så ofte hørt pressen rope ‘Ulv!’.” Akkurat det argumentet kan jeg faktisk forstå, fordi media lever av å rope ‘Ulv!’.” Det jeg ikke forstår er at motparten ikke tar inn over seg at denne gangen er det mer enn pressen som advarer. Det er, eller bør være, helt og aldeles åpenbart for alle som har øyne og ører, med eller uten klimapaneler, med eller uten fredsforskningsinstitutter, med eller uten Amnesty International, at selv atomvåpen ikke til evig tid vil kunne forsvare oss mot langt større farer enn narkoligaer.

Kloden er i ferd med å bli ødelagt. Om det hersker det liten vitenskapelig tvil. Det hersker mer tvil om hvor lang tid det vil ta før vi merker det her, og om hvilke grep som bør tas. Men den største tvilen gjelder hva vi skal gjøre med motparten, som altså danser ufortrødent videre på det synkende skipet.

Er det pelshvalen eller motparten som er problemet her?

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑