Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: antropologiske betraktinger (Page 1 of 2)

Etterspill

06.05.2021 /

Hva sitter igjen etter “Me Too”? Det var jo IKKE en debatt om hva som er eller ikke er akseptabel adferd i samkvem mellom kjønnene i det 21. århundret. Det var en illustrasjon på hvordan sosiale medier lever sitt eget liv, samler “clicks” (d.vs. tjener seg fete); brått fikk en uskyldig melding uforutsette og ukontrollerbare konsekvenser. “Me Too” utviklet seg til en klappjakt på navngitte menn, uten lov og dom og uten at reglene for hva menn har lov til å gjøre var blitt drøftet på forhånd av fellesskapet (som også omfatter menn). Reglene ble opplest av noen mektige “influencers”, og vedtatt som uskreven lov der og da av et lite mindretall, et hylekor. OG loven hadde tilbakevirkende kraft.

Jeg er, vel og merke, enig med hylekoret om mange av reglene, men jeg aksepterer ikke hvordan den uskrevne loven ble implementert. Jeg er også svært kritisk til at påbud og forbud bare gjaldt menn. Jeg har videre en mistanke om at “loven” har bidratt til å styrke ytre høyre, noe som skader oss alle. Det gjelder nok i mindre grad Norge, men i desto større grad USA.

Det er noe slikt som er Glenn Greenwald’s anliggende i en ny bredside mot “the liberal left”, som han nok en gang anklager for å skade sin egen sak. Greenwald bor i Brasil, og ser derfor ikke verden bare fra sin egen rene, hvite navle.

Vold mot kvinner er et dramatisk problem i Brasil og i hele Latinamerika, hvor det rett og slett er farlig å være kvinne. Selv i vårt nærområde, Spania, står frontene steilt mellom feminister og kvinnehatere. Jeg kjenner for eksempel godt til retorikken til Spanias Vox-parti, og jeg er ganske sikker på at jo mer kvinner ruster seg mot gubbevold, jo mer oppslutning får Vox. Og kvinner MÅ ruste seg. De blir jo faktisk drept rett som det er.

Til tross for at myndighetene i Spania går svært langt i å bekjempe vold mot kvinner, medfører Vox-partiets legitimering av rasende anti-feminisme flere, ikke færre, drap av kvinner. En egen lov om vold i nære relasjoner høyner strafferammen dersom volden utføres av en mann mot en kvinne. Hensikten var jo å slå hardt ned på slik vold, men Vox kjører beinhardt på at menn blir forskjellsbehandlet av domstolene, og Vox blir hørt. Her følger Wikipedia’s første avsnitt om ideologien til Vox.

Vox has been described as a far-right party within the subset of the radical-right family. Unlike other European radical right parties, its discourse relies relatively less on populism and more on nationalism. It mixes nationalism and nativism with an authoritarian vision of society, opposing what the party terms as “radical left-wing feminism” favouring “traditional” gender norms instead. Its economic agenda has been described as “neoliberal”.

Vox dveler altså ikke ved økonomisk ulikhet, men nører opp under Franco-inspirert nasjonalsjåvinisme (ingen “dialog” med katalanere, takk!) og våte drømmer om 50-tallets kjønnsroller.

I 2020 ble 43 kvinner drept av nåværende eller tidligere partner i Spania. Blant de autonome regionene som har ekspedert kvinner, står Andalucia aller øverst på listen. Interessant nok er dette en region som så lenge menn kan huske, har stemt inn sosialistiske regions-regjeringer, men som i 2019 fordoblet antall Vox-velgere (til 10%) og som dermed fikk en høyre-regjering.

Samtidig var det samlede antall drepte kvinner i 2020 faktisk 83 i Spania, og mange tar til orde for at det må opprettes et eget straffebud mot “feminicidio”, noe som setter Vox i harnisk. (Med “feminicidio” menes drap motivert av kvinnehat.)

Jeg tror ikke den vanlige mann i Spania ville ha brydd seg om juridiske finesser ved straffeutmålingen når en kvinne blir drept eller banket helseløs, hvis han ikke opplevde feminisme generelt som truende. De aller fleste vil nok enes om at vold er utillatelig uansett hvem overgriperen er, og at den bør være straffbar. Vold vil jo for de fleste være et uttrykk for desperasjon og avmakt.

I samfunn vi ønsker å sammenligne oss med, iberegnet det spanske, så er hensikten med en pådømt straff, ikke hevn, men allmennprevensjon. Lovgiverne der har ønsket å markere at vold mot kvinner overhode ikke aksepteres og at det er noe hele samfunnet ønsker å sette en stopper for. (I Norge aller vi dette for tiden “null-toleranse”.)

Til gjengjeld kan drømmen om en dydig kvinne ved kjøkkenbenken lett vinne gehør blant menn som utsettes for dårlig lønn og uverdige eller bortfalte arbeidsforhold, menn som er på god vei til å miste selvrespekten. Dissonansen mellom denne drømmen, som Vox hevder de akter å virkeliggjøre, og mannens ofte ydmyke status kan være vond å håndtere for den enkelte. Jeg tror ikke Me Too strategien er den best egnede til å roe gemytter.

Benekting

15.09.2017 /

Valget gikk som ventet, ikke sant? Man har det tross alt komfortabelt med den blå-brune regjeringen, ledet av den evinnelig avslappede, rolig smilende fruen.

Velgerne var engstelige: Hva er det som skjer med verden? Det er så mye som er skummelt, som Trump, IS, Russland… for ikke å snakke om den fremtidige flodbølgen av desperate klimaflyktninger…

Alle partier over sperregrensen forsikret at det går så bra så, men ingen var så overbevisende rolig og beroligende som den blå-brune fruen.

I dette valget stemte velgerne som Østens tre vise aper: Jeg ikke høre, jeg ikke forstå, og jeg ikke snakke. Dette er skolebokens oppskrift på benekting.

Jeg har en hund, og den er klok. Noen ganger lurer jeg på om hunder er klokere enn vi mennesker. Så vidt jeg kan se mangler de nemlig denne “evnen” til benekting som vi har.

Benekting er altså en av de såkalte forsvarsmekanismene, noe som ikke bare nevrotikere tyr til. Alle bruker vi forsvarsmekanismer (f.eks. rasjonalisering, fortrengning, sublimering…). Det er rett og slett ikke lett for et menneske å klare seg uten, om det overhode er mulig.

Man kan si at benekting er en overlevelsesstrategi for menneskeheten. Takket være den har befolkninger nektet å flykte, overgi eller underkaste seg, men har stått på mot alle odds, og mens flertallet kanskje ble drept, overlevde noen få, som fikk bære genene videre.

Benekting har flere forkledninger som f.eks.:

  • “Det går til helvete uansett! Jeg kjører dieselbil som før.”
  • “Hele klimakampanjen er drevet av folk som ønsker å kuppe markeder.”
  • “Jeg kildesorterer og bruker Zalo, da synes jeg at jeg har gjort mitt.”
  • “Jeg, derimot, kjører elbil og synes at jeg har gjort mitt.”
  • “Det er bra at vi produserer olje og gass slik at det globale kullforbruket går ned.”
  • “Jeg spiser nesten ikke sjokolade.” (Se forklaring nedenfor.)

Saken er jo at vi styrter av gårde i noenlunde samme tempo, og ikke vil se, ikke vil høre, ikke vil gjøre det vi må gjøre. For øyeblikket er det Spania som har overtatt trykket fra et stadig mer ulevelig Afrika – over 11 000 mennesker plukket opp av sjøen av spanske myndigheter i år – og så lenge Listhaug vokter våre grenser, er vi like trygge som Nord-Korea, og nesten like lite i overensstemmelse med våre internasjonale forpliktelser. Samtidig roter vi stadig i glørne i Afghanistan hvor situasjonen for vanlige folk bare blir mer og mer håpløs (nå mest på grunn av IS, som trekker inn i landet etterhvert som de fordrives fra Syria og Irak). Men afghanske flyktninger vil vi helst ikke ha, takk.

(Det er like før jeg søker om svensk statsborgerskap. Svenskene klarer seg utmerket uten olje og uten å være medlemmer i NATO.)

Men vi kan trøste oss med at vi ikke er verst i klassen (følgende opplysninger er hentet fra El País 14.09.2017, “El cacao que se come a África”):

Elfenbens urskoger har krympet med 80% siden 70-tallet. Grunnen til det er at landet står for 40 % av verdens kakaoproduksjon, og etterspørselen etter kakao øker med 2–5 % hvert år. Kun 4% av landet dekkes nå av skog som for det meste er beskyttet ved lov. Landet har 23 nasjonalparker, men det drives likevel ulovlig kakaodyrking i dem. I 13 av de 23 nasjonalparkene er primatene helt utryddet og elefanten, landets nasjonalsymbol, er utrydningstruet. Elfenbenkysten har altså virkelig svin på skogen, og svinene heter Olam, Cargill og Barry Callebaut, som i sin tur selger til blant annet MARS og HERSHEY, som i sin tur selger til oss.

Men vi, nordmenn, ligger forhåpentlig ikke i verdenstoppen blant sjokoladespisere, så vi behøver slett ikke bekymre oss.

Innova

21.08.2016 /

– Dere leverer hva slags tjenester, sa du?

– Vi finner den beste!

– Den beste hva?

– Personen til jobben.

– Altså et rekrutteringsbyrå?

– Nei vet du hva! Man rekrutterer til renovasjonsarbeid, ikke til skikkelige jobber, jobber det er verdt å ofre noe for, og…

– Er du arbeidsledig, er du kanskje villig til å…

– …vi har virkelig et flott konsept, og jeg vil forferdelig gjerne ansette min eldste og beste venn som statist.

– Statist? Men…

– Tro meg, du vil ikke klage på lønnen. Jeg regner med at du som skuespiller lever fra hånd til munn.

– Men jeg fikk da…

– Nå skal du høre: For å være Statoil-sjef, for eksempel, hjelper det lite å ha gode karakterer. Det er det uendelig mange som har. Det vi trenger er folk som oppfyller en viss profil. Det er lett å påvirke resultatene av en personlighetstest, særlig hvis du har tatt et par, så vi har designet en ny type test. Vi skal ikke spørre kandidaten hvordan han ville ha reagert i en gitt situasjon, vi skal presentere ham med situasjonen.

– Og hvordan vil dere gjøre det?

– Det er der statisten kommer inn i bildet!

For eksempel: Kandidaten kommer til mitt kontor, men jeg vil invitere ham til lunsj på en restaurant. Der skal vi møte en tredje person. Problemet er bare at jeg av medisinske grunner ikke kan kjøre. Det må han gjøre. Vi har litt dårlig tid, fordi tredjepersonen bare har satt av 20 minutter til oss.

– Og jeg skal være tredjemann?

– Nei, du skal være mopedisten som svinger inn på veien rett foran oss og som holder 40 km i timen.

– Du vil at han skal kjøre meg ned?

– Hehe, nei, jeg vil helst unngå det, men du er inne på noe. Vi forventer at han skal være temmelig kreativ for å få deg av veien for å rekke møtet. Og dersom vi faktisk rekker det, så skal du igjen dukke opp.

– Blodig og forslått for å kreve revansj?

– Nei, som utidig bror av ham vi skal møte.

– Utidig?

– Ja, han vil låne penger av sin eldre bror, og det interesserer ham midt bak at broren sitter i et viktig møte. Pinlig for storebror, selvfølgelig, ikke minst siden brødrenes gjenlevende veldig rike mor er glad i lillebror. Det som er litt spesielt med ham – med deg, altså – er at han – du – har på deg en Behring Breivik T-shirt. Du trykker altså bokstavelig din begeistring for Behring Breivik på ditt bryst.

– Og du vil at «kandidaten» som du kaller søkeren, skal slå meg helseløs! Hva skal man med fiender når man har slike venner?

– Nei, vi er bare opptatt av å velge ut kandidater som respekterer trykkefriheten. Nå? Vil du ha jobben?

– Hva gjør man ikke for å forsvare trykkefriheten?

Og nå litt spansk historie

01.11.2014 /

Jeg skylder en av mine nærmeste en forklaring på hvem denne karen var, og så tenker jeg at andre heller ikke tar skade av å få vite det. Primo de Rivera

Primo de Rivera var en diktator som kom til makten i Spania ved statskupp i 1923, og som holdt fortet til få måneder før han døde i 1930. Det spesielle ved Riveras maktovertakelse var at hans statskupp møtte relativt lite motstand. Den katolske kirken, militæret og størstedelen av det samlede arbeidsgiverskapet støttet det aktivt. Men at venstresiden ikke steilet, skyldtes at han – slik de senere forsto – seilte under falskt flagg. Han ga nemlig sin verbale tilslutning til en reformplattform kalt “el regeneracionismo” (gjenskapingen mer enn gjenoppbyggingen).

Denne plattformen vant veldig bred tilslutning, og det kan en lett forstå. Jeg pleier gjerne å omtale spansk historie som “un desastre”. Etter den kristne overtakelsen av Andalucía levde Spania av skattene fra Søramerika uten å bygge opp noe eget næringsliv. Dette var blitt klart for de fleste utdannede spanjolene på slutten av 1800-tallet. Landbruket var utarmet og primitivt, og den industrielle revolusjonen var knapt påbegynt (bortsett fra i Cataluña).

Samtidig opprettholdt landet en glitrende og uforskammet luksuriøs fasade. Politisk makt var nominelt en parlamentarisk pendel, men pendelen dirret bare så vidt innenfor oligarkiet (bestående av de samme som på 1900-tallet skulle støtte Rivera og Franco), noe som ga et falsk inntrykk av stabilitet utad. Tingenes reelle tilstand, nemlig nød for størstedelen av befolkning, var ikke-tema, internt i landet og andre steder. Man forholdt seg til maktapparatet, og det virket stabilt nok.

I løpet av siste fjerdedel av 1800-tallet krevde stadig flere at Spania måtte gjenskape seg selv. Mer enn det: Det var etterhvert stadig færre som ikke delte dette synet.

Det var ikke minst utallige kunstnere, politiske og filosofiske tenkere, dyktige kafétalere og frie skribenter som spredde ulike varianter av disse tankene. For så vidt en fin tid, kan man si, i hvert fall ville jeg muligens ha kost meg i en av de store spanske byene rundt århundreskiftet.

Det var yrende intellektuell aktivitet, en ideblomstring uten like, men, som vi så ofte har sett i historien: Mens noen tenkte og pratet og skrev ad infinitum, var det andre som faktisk handlet, oftest ut fra egne interesser. Det var en uoverstigelig kløft mellom teori og praksis som aldri fikk anledning til å korrigere hverandre, og tingenes elendige tilstand fortsatte som før fram til krigen.

Som nøytralt land tjente Spania godt på krigen, da landets eksport til begge sider steg dramatisk, samtidig som importen sank. Det var imidlertid kun en ørliten del av befolkningen som fikk nyte godt av de raskt økende gullreservene. Matvaremangel og stadig verre kår for det overveldende flertallet av befolkningen førte til det vi i våre dager omtaler med eufemismen “sosial uro”. Vi kan bare tenke oss hvor skremmende de omstreifende flokkene av eiendomsløse, arbeidsledige, sinte og sultne mennesker må ha fortont seg for oligarkiet, ikke minst mot bakteppet av den russiske revolusjonen.

Primo de Rivera var en del av oligarkiet, og han videreførte langt på vei nettopp det han i utgangspunktet angivelig ønsket avvikle. Han var en militær diktator som forbød alle politiske partier, alle regionale språk (hovedsakelig baskisk, galicisk og katalansk) og kulturuttrykk, og slo hardt ned på fagorganisert og venstrepolitisk motstand. Riktignok lot han bygge ut et jernbane- og veinett, dessuten demninger, men dette ble gjort ved hjelp av lån fra utlandet, noe som igjen førte til sviende inflasjon.

Forholdene for en del industriarbeidere ble imidlertid vesentlig mye bedre under hans ledelse, da han i likhet med Mussolini lot opprette fagforeninger i statlig regi med statlige meklere. Industriledere kunne ikke lenger herse helt som de ville.

Ikke desto mindre var Spania ved inngangen til 30-tallet fortsatt en “desastre”, et bakvendtland, spesielt på landsbygda.

Da det jeg har skrevet så langt, ikke er kontroversielt, gir jeg ingen referanser. Det jeg imidlertid lurer på, er hvilken status De Ribera har i Spania i dag.

I dag som tidlig på 1900-tallet er velgernes forakt for hele politikerkasten grenseløs. Nå som da er taler spekket med ordene “patria” og “gloria”, ord som enda kan bevege. Slik sett minner Spania om USA, hvor  politikerne gjerne også har Gud med i teamet sitt. Likevel og som følge av de siste årenes stadige avsløringer av politisk korrupsjon i alle kriker og kroker av forvaltning og næringsliv, er begrepene “politikk” og “politiker” blitt odiøse for spanjoler flest. Det forunderlige er at korrupsjonen bare fortsetter. Politikerne tar sjanser, akkurat som investorer. Blir de avslørt, tar den påfølgende etterforskningen mange år, og i mellomtiden får de ordnet seg.

I Riveras hjemby er minnesmerket til ham svært godt fremhevet, omgitt av blomsterbed of fontener. Jeg tipper det finnes de som tenker at det ville være greit med en ny Rivera. Han ville ha bragt avisene til taushet og stoppet avsløringene av korrupsjon, tenker noen. Mens andre tenker: Han ville ha fått fjernet alle politikerne, og da ville det ikke lenger være korrupsjon. Jeg er redd vi begynner å nærme oss de alt for enkle løsningenes tid.

Bokomtale

01.11.2013 /

Noen har skrevet en bok om noen som i beste fall har vært stakkarslig og uansvarlig, i verste fall medansvarlig i at en liten gutt vokste opp til å bli en av tidenes mest kaldblodige forbrytere.

Pressen spretter sjampanjekorker, åtseletere av alle slag stiller til fest, og vi kan jo regne med at boka vil selge godt. Ikke det at folk i dag, i motsetning til før, i Norge i motsetning til andre steder, er spesielt tilbøyelige til å være kikkere. Også våre forfedre (apene) kikket, så dette har vi antakelig alltid gjort. Det er ingen grunn til å spille hellig.

Var det eller var det ikke etisk å trykke boka? Er det eller er det ikke etisk å gi den så stor pressedekning? Var det eller var det ikke uetisk å være en dårlig mor for Anders Behring Breivik?

Jeg lurer i ramme alvor på hvor mye dårlige mødre koster samfunnet i form av for eksempel kriminelle, dysfunksjonelle eller depressive samfunnsborgere. Kan man rett og slett definere dem som potensielle samfunnstrusler? Burde NSA overvåke dem på linje med muslimer i jakten på mulige terrorister?

Rasende sønner og døtre som forlater barndomshjemmet så snart de får lov, eller kanskje før, med sinnet forgiftet av hat til sine mødre og/eller fedre, vil bære kimen til ulykke i seg resten av livet. Det er ganske mange som i en alder av 15 år, 16 år, 18 år … under alle omstendigheter for unge til å stå helt alene i verden, sprenger rammen. Det kommer til å skje mye rart med dem, selv om flertallet tross alt vil komme seg gjennom livet på et vis. Et par selvmordsforsøk, kanskje, litt spiseforstyrrelser, kanskje, noen år på sengen med depresjon, kanskje?

Og bitterheten! Alle svakhetene og sorgen de bærer med seg livet ut, uansett hvor tøffe og begavede de er … Hvordan er det forresten med forfatteren av boken så mange av dens fremtidige lesere kaster egg på? Kan det hende at hun kjente igjen noe av det hun skrev om fra sitt eget liv? Hadde hun kanskje et helt personlig (i motsetning til spekulativt) motiv for å føle såpass mye dragning til temaet, at det måtte bli bok av det? Jeg påstår det ikke, jeg bare nevner det som en mulighet fordi man later til å ha tatt for gitt at hennes motiver var usle.

I mange tilfeller er foreldrene uskyldige i barnas ulykke. I enda flere tilfeller har de selv vært offer, uten nødvendigvis å vite det. Uansett burde de i de fleste tilfellene i lang tid ha gjort noe helt annet enn det de faktisk har gjort. Burde ikke det være tema?

Skal vi kriminalisere dem som gjør alvorlige feil i barneoppdragelsen? Da er det ikke mange av oss foreldre som vil unnslippe i alle fall noe juling. Dessuten er straff overhode ikke fruktbart her. Det å se ungen sin ha det vondt er mer enn straff nok for de fleste.

Jeg skriver dette ikke så mye for å forsvare en forfatter som muligens – men om dette vet jeg jo absolutt ingenting! – ønsket å gjøre et scoop. (Jeg blir forbannet hver gang jeg ser et TV-kamera dvele over et hulkende ansikt fordi jeg sterkt tviler på at den som avbildes ønsker å bli fremvist for millioner i oppløst tilstand. Ynkelighet er ikke vakkert, og det mest humane er å la være å vise det.)

Jeg skriver dette fordi omsorgssvikt kan ha fatale konsekvenser, og da må det vel være lov til å sette det på dagsorden? Jo, vi setter det i blant på dagsorden, men da oftest som kritikk av barnevernet. Det er lov å skjelle ut pressen, lærere, barnevernet og ikke minst politikere. Det er faktisk lov å nærmest lynsje politikere.

Men foreldre? Er de ansvarsfri?

 

Driks

23.11.2012 /

Det er grenser for hvor billig en bar i Syden kan være før Ola og Kari Nordmann rett og slett føler seg litt beskjemmet. «Nei, vet du hva,» utbrøt jeg opprørt en dag, «det du har servert meg er da virkelig mere verdt enn 2 euro?» Han slo ut med armene og beklaget så meget, «men du skjønner det at hvis prisen er høyere, så får jeg ingen kunder.»

Der hvor jeg har vanket har det ikke vært god tone å gi driks. Folk blir rett og slett sinte om man gjør det. Derfor deler jeg denne erfaringen med deg. For når jeg først hadde erkjent overfor meg selv at jeg ikke kunne være bekjent av å betale dumpingpriser til fattige mennesker, så var resten planke. Jeg gjentar det gyldne formularet: «Det du har servert, er mere verdt enn det du tar betalt. Jeg krever min rett til å betale det tjenesten er verdt.» Dermed kan man betale det dobbelte uten å føle seg som idiot og uten å fornærme.

Folk har nå skjerf tullet flere ganger rundt halsen, gjerne billige, kinesiske skjerf i skrikende farger. En legger spesielt merke til de billige skjerfene når resten av påkledningen vitner om fordums mellomklassestatus. Damer som for fire år siden var friserte fruer i beige ull, skinnhansker og diskret gull, kan nå finne på å opptre med et turkis skjerf.

Jeg besøker for tiden en by 1100 meter over havet i et land som skjelver bankerott på terskelen til nok en vinter uten fyring. Det er lenge siden jeg forsto at det var en severdighet her jeg måtte innom. Siden jeg ikke er troende, koster det meg litt å gå inn i kirker, og jeg gjør det kun med en viss forlegenhet. Men St. Vincente er i mine øyne så vakker at jeg visste jeg ikke ville få fred før jeg hadde sett den også innvendig. Jeg betalte ved billettluken, som var betjent av en usedvanlig sur type, presset kroppen mot den tunge døra, og forlot virkeligheten.

Jeg skal ikke plage deg med detaljer om hva jeg opplevde av skjønnhet de neste 45 minuttene – ja, jeg ga meg god tid. Men i det jeg skulle til å gå ned i krypten – og jeg var helt alene i kirken, for turismen har forlatt denne fattige byen – smalt det i den tunge ytterdøra, og noen kom plystrende inn kirka med raske skritt. La det være sagt: Jeg ble redd. Skrittene kom mot meg, og hvis folk plystrer i kirken har de vel ikke mye respekt for noe som helst, tenkte jeg. Jeg lot være å gå ned i krypten hvor ingen ville høre meg om jeg ropte, og frøs på stedet.

En unggutt strøk forbi meg og rundet hjørnet til tverrskipet jeg nettopp hadde undersøkt. Jeg visste det var to ørsmå, lukkede dører der, hvorav det ene førte til en trapp opp til orgelet. Jeg hørte at ett av dørene ble åpnet, og så hørte jeg energiske trinn på orgelgalleriet. Så! En musiker, tenkte jeg lettet.

Ikke bare lettet. Eksaltert! Skulle jeg virkelig få høre orgelmusikk i denne vidunderlige kirken?

Men minuttene gikk, og ingenting skjedde. Jeg gikk ned i krypten og ventet, men det lød ingen toner ovenfra. Til slutt gikk jeg ut til den sure typen i billettluken. Det var blitt mørkt. og i mørket kommer nattdyrene ut av hulene sine. Lent til billettluken sto en fyr jeg regnet med var narkoman eller tigger. Jeg spurte i luken: «Det kom en ungdom inn her og gikk opp trappene til orgelet. Skal han spille?»

«Es ese» – «det er han her».

Han jeg trodde var narkoman vendte seg om og så rett på meg. Jeg er langt fra sikker på at han var narkoman, men det sto dårlig til med ham. Pent ansikt, grå hud, gule tenner og skitne klær. Og han skalv.

«Skal du spille,» spurte jeg. Han nikket. «Får jeg høre på?» Han nikket. «Når skal du spille?» «Når jeg er ferdig med denne her,» og med et lite utfordrende glis, viste han meg rullingsen han holdt mellom blåfrosne fingre.

Jeg ventet på respektfull avstand. Til slutt gjorde han tegn med hodet – bare med hodet – om at jeg skulle følge ham. Jeg fulgte ham inn i kirkemørket igjen og noterte nok en gang den energiske gangen og plystringen. Dette her kunne ikke være noen narkoman, tenkte jeg. Jeg satte meg ved en av de enorme søylene og lyttet til skrittene hans inn i tverrskipet, opp stentrappen til orgelet.

Han begynte å spille nesten før han hadde satt seg. Huff, tenkte jeg. Han begynte på et lite stykke jeg ikke kjente, og spilte for utålmodig, for usystematisk. Så ga han seg i kast med Bachs berømte toccata og jeg rystet trist på hodet – for dette var jo bare ungdommelig skryt. Han hastet fra stykke til stykke, bare litt av hvert stykke og med masse, masse feil, mens jeg satt under orgelet og gråt fordi det tross alt var vakkert, fordi guttevalpen hadde sett så forfrossen ut, fordi hans fremtid som musiker i kriserammede Spania ser svart ut, og vinteren bare så vidt er begynt, og fordi jeg satt i det jeg betrakter som en vidunderlig vakker, gylden kirke full av orgelmusikk bare til meg.

Men det var for mange feil. Jeg forlot ham og kirken, og gikk resolutt til billettluken hvor han som var så sur hadde fått selskap av en annen. «Kan du være så snill,» sa jeg strengt, mens jeg rakte ham en seddel, «å gi dette til den unge mannen med beskjed om at han må skaffe seg varmere klær.»

Det slår meg nå i ettertid at dette er noe spansk turisme kan selge til oss nordmenn: Her kan vi for noen ganske få kroner oppleve gleden av å redde dagen for folk. Det forbløffede blikket de to bak billettluken sendte meg var verdt flere norske middager.

Jeg vil aldri få vite om guttevalpen får seddelen. Innen de to målløse typene i billettluken hadde fått igjen talegavene sine og ropte «takk!», var jeg på vei ned trappen.

Hvis de mot formodning ikke forteller gutten at de fikk penger som var tiltenkt ham, vil de som katolikker lide helvetes kvaler, om ikke til evig tid så i alle fall så lenge de lever.

Barneoppdragelse og kirkebryllup

02.10.2012 /

Jeg skrudde på NRK P2 og rakk akkurat å høre programleder spørre, “Hva synes dere er viktigst i barneoppdragelse?” En dame svarte at det var veldig, veldig viktig å lytte til barnet, ikke bare å svare ja og ha.

Jeg nikket for meg selv. Jo, det er viktig å lytte.

Nestemann vred seg og hørtes plaget ut. Det var vanskelig, mente han, veldig vanskelig. Så kom han omsider fram til noe, nemlig at det viktigste var å være snill og fleksibel. Til dette svaret himlet jeg med øynene.

Men så skjønte jeg at selv om mange som får et ukebladspørsmål (og dette var vel og merke på NRK P2!), synes det er greit å gi ukebladsvar, er det noen som prøver å gi fyllestgjørende svar, i dette tilfelle ett som rommer alt som «er viktigst». Men hvorfor, spurte jeg meg selv, nevnte han ikke en ting til? Det viktigste er å være snill, fleksibel og veiledende. For han mener vel det?

En mulig forklaring: Hvis han er muslim og sier han vil veilede sine barn, vil det sikkert bli misoppfattet av mange ikke-muslimer, selv om også ikke-muslimske foreldre mener at det er viktig å veilede barna sine. Eller gjør de det?

La meg si det slik, det er lettere å være hval enn nordmann, når det gjelder oppdragelse av avkom. For det første er alt for mange voksne nordmenn selv langt på vei blitt oppdratt av ukeblader og TV. Hvordan oppdra barn? Hvordan holde seg slank? Hvordan tiltrekke menn/kvinner? Hvordan beholde ungdommen? Hvordan forberede seg til jul/ påske/ dåp/ konfirmasjon/ bryllup? Hvilke farger kler meg? I år. Neste år. Hva liker han? Hva liker hun?

Alt finner du i ukebladene. Og for oppdragelsens del har det sørgelige følger.

Visst er det viktig å lytte til barnet ditt. Men det er minst like viktig at barnet lytter til deg. Hvordan oppnår du det? Du vil ikke være autoritær eller dominerende, men du må ha autoritet. Hvor går grensen? Du vil at barnet ditt skal ha mye glede i sitt liv, evne til å generere glede i seg og rundt seg, men selv er du kanskje ikke særlig glad: Må du da avstå fra å ha barn? Du har selv sterke religiøse eller politiske meninger, men du vil gi barnet ditt muligheten til å ha egne meninger: Hva slags verdier har du dog rett og plikt til å prøve å overføre til dine barn? Hva med materiell belønning (is, lommepenger, lønn for å vaske opp, bil som belønning for eksamensinnsats)? Og dyre gaver? Hvordan skal du forholde deg til kjønnsroller? Går det an å utvikle arbeidsglede og lærelyst?

Og hvis datteren, eller din tilkommende svigerdatter, har en uhemmet lengsel etter å leke hvit prinsesse for en dag, skal du da avstå en porsjon av din fremtidige pensjon? Eller skal du filleriste henne? En ting er sikkert: Hvis din datter krever prinsessebryllup til tross for studielån og husgjeld, så har du under oppdragelsen forsømt deg på en eller annen måte. Da er det på tide å gjøre opp regning.

Arme oppdrager! Overlatt til eget forgodtbefinnende og ukebladene, gjør du så godt du kan. Av og til ser du rådvill på andre oppdragere for å se hvordan de løser de talløse utfordringene en hel generasjon møter i skjæringspunktet med avkommet.

Det finnes masse informasjon om disse spørsmålene. Men den er for det meste innkapslet i databaser og vitenskapelige artikler og forbeholdt institutter. Man kan nesten spørre seg hvorfor samfunnet bruker penger på å innhente opplysninger som ikke anvendes.

Generasjon etter generasjon har eksperimentert uten tilsyn eller veiledning på levende menneskeunger. Ikke av vond vilje, selvfølgelig, men fordi det er opplest og vedtatt at foreldre eier egne barn. Idag finnes det riktignok også plikter, men rettighetene veier i praksis tyngre enn pliktene. Har du et barn kan du gjøre nesten hva du vil med det, bare du sender det på skole. Pass dog på å ikke slå så det synes, og insest tolereres ikke om det blir avslørt. Hva du sier eller ikke sier til barnet, derimot, er det ingen som kan gjøre noe med.

Hva du sier eller ikke sier til barnet, kan imidlertid ha konsekvenser du ikke aner før hun for eksempel som ung voksen erklærer at hun skal ha et aldri så lite kirkebryllup. Det viser seg at det lille kirkebryllupet kommer på kr 200 000 in toto. Hvordan kan hun finne på å prioritere så galt?

Ja galt. Joda, det er et fritt land og alt det der. Men de aller fleste valg vi tar, har konsekvenser for oss selv og andre. De er igjen konsekvenser av valg vi selv og andre har tatt tidligere. Får jeg god veiledning er sannsynligheten relativt større for at jeg vil gi barnet mitt god veiledning slik at det igjen blir i stand til å ta fornuftige egne valg uten å føle seg fjernstyrt.

Et lite varsko til mine døtre: Nå vet dere hva jeg mener om prinsessebryllup.

Min navle og dens oldemor

05.03.2011 /

Oldemora vår er Kongeriket Norge, hvor gjennomsnittslønna er rundt 450 000 pr år, og hvor arbeidsledigheten er nesten ikke-eksisterende (3,4 % i des. 2010, ifølge SSB.no). Ja, vi har grunn til å være riktig så glade i oldemora vår.

Navlen er, kort oppsummert, Petter Northug, og hvorvidt vi, som ikke likte ham noe særlig før VM, finner ham mer spiselig nå som han er VM-vinner.

Kjøper du en avis fra et annet land i Europa er bildet et helt annet. Jeg har for anledningen – da jeg ikke orker mer navle – sett på Storbritannia (bl.a. Guardian). I Storbritannia er det som kjent krise. Det skjæres kraftig ned på alt, til og med på antallet ansatte i helsevesenet, hvor det var for få fra før av. Ifølge sentralbanksjefen i Bank of England (sentralbanken) skyldes slike nedskjæringer myndighetenes milliardutbetalinger for å berge finansnæringen (særlig bankene). Kilde: Guardian

Nå vel, la oss for å begynne et sted, postulere at det var nødvendig for skattebetalerne å redde bankene. Men nå er vi kommet til neste kapittel i denne dramatiske sagaen som kanskje en gang vil hete “Den vestlige verdens undergang”. Dette kapittelet handler om den videre utviklingen for bankene som publikums skattepenger reddet. Skal bankene nå betale tilbake? Langt i fra: De får trekke tidligere års tap fra fremtidige inntekter, ikke bare i år, men inntil tidligere tap er fullt dekket. (“offsetting losses against tax”). Kort sagt de betaler ikke tilbake til skattebetalerne, de betaler mindre skatt!

Hvis du googler Diamond + Barklays + tax, så vil du se at ordningen med å la banker motregne tap mot skatt, kan få kaffen til å stå i halsen på selv de mest saktmodige briter. Barclays hadde nemlig et årsoverskudd på 11,6 milliarder – jeg gjentar – 11,6 milliarder – pund. De betalte i underkant av 1 % skatt. Grunnen til at denne opplysningen ble slik en bombe var at det krevdes en særdeles innpåsliten fritter før bankens talsmann ga fra seg de dyrebare opplysningene.

Jeg tenker det er greit at vi fortsetter å ha åpent tilgjengelige skattelister (sier Pelshvalen, og slår irritert med halen!)

Og for dem som vil sende en vennlig tanke til vårt nabofolks prøvelser i disse bankvennlige tider, kan jeg anbefale et lite blikk over navlehøyde til en frisk og energisk protestbevegelse: UK Uncut

De andre – noen av dem…

01.11.2009 /

Dette brevet fikk jeg forleden av noen som har gitt meg lov til å publisere det:

Hver dag opplever jeg noe spesielt i denne snille gamle landsbyen. I morges, for eksempel. I butikken på hjørnet, var det straks klart at de to gladlynte kvinnene bak disken ikke var i sitt ess. Jeg kunne vanskelig tro at de var fyllesjuke (her er det festuke), men den yngste var hoven i ansiktet og den eldste streng og usmilende. Jeg stirret vantro på dem, og plutselig begynte den yngste, Eva, å gråte. Hun gråt uten blygsel, mens hun sakte med en hånd (den andre hånden var opptatt med et lommetørkle) hentet varene til den ene etter den andre av oss.

Hun fortalte da detaljene om fetteren som var gått bort i går, om hvordan han hadde gått bort, om at han hadde vært her bare forleden… tårene rant, og hun var virkelig ganske fortvilet. Vi, kvinnene på den andre siden av disken, reagerte på hver vår måte, noen av oss med taus sympati, som det heter, andre med skrålende forargede spørsmål (forargelsen skyldtes at en bra kar – og han var jo bare 50 – skulle rives bort). Jeg tror hun satte mer pris på sistnevnte reaksjon enn på den første. Men for min del hadde jeg vondt for å la være å smile, fordi det var åpenbart at de skrålende ikke kjente avdøde i det hele tatt.

Det var et studium! Eva, som alltid og evinnelig lytter med et forståelsesfullt smil og treffende spørsmål til sine kunders beretninger om uretten de er blitt utsatt for siden i går, skulle nå lyttes til, og kvinnene på min side av disken var sitt ansvar bevisst. Det kom stadig inn nye kunder. Alle måtte få høre historien hennes, og hun gjentok den beredvillig og snufsende gang etter gang. Spørsmålene haglet, kommentarer ble levert med lynende øyne, og da hun trakk seg et øyeblikk for å pusse ekstra godt på nesen sin, ble det helt stille, respektfullt stille. Folk hadde glemt sine egne anliggender.

I det øyeblikket kommer det inn en ny kunde. Smilende avfyrer hun en munter hilsen, og siden nettopp den damen er en jeg har sett meg ut som en slags alliert, advarer jeg henne lavt: “Her er det sorg på andre siden av disken.”

Grunnen til at jeg har sett meg ut akkurat den damen er at hun er høy, tynn og høflig med blå øyne, og hun snakker tydelig slik at jeg kan forstå henne. Jeg har regnet med at hun som jeg kommer nordfra, men at hun har bodd her noen år.

Eva kommer tilbake og fortsetter sin slow-motion ekspedering. Nye kunder kommer til og får gjentatt historien, og jeg ser mitt snitt til å spørre den høye tynne (som slett ikke vet at jeg betrakter henne som alliert) hva ordet for vaskebalje er på dette språket. Jeg trenger nemlig en vaskebalje. Jeg ser de står på tverrbjelken under taket, og jeg peker, “hva er ordet for det der?” Jeg kunne like så godt ha pekt for Eva som for den høye tynne. Jeg pleier å peke på varer jeg ikke vet navnet på for Eva, som pleier å le sin glade latter, men dette er altså ikke dagen for latter. Så jeg spør den høye tynne, som svarer: “Jeg er sørfra, så jeg vet sannelig ikke sikkert. Hos oss sier de vatea, men… og så spør hun en tredje som aldri har hørt vatea, og dermed er diskusjonen i gang. Man blir enig om et ord, og når Eva er klar til å ekspedere meg så avfyrer jeg mitt nylærte ord. Eva går umiddelbart mot vaskebaljene, og jeg mumler: “Hun forsto med en gang”, og dermed er latteren der, i hele butikken. Også Eva ler.

Sånn er det.

Først i dag ga jeg meg i kast med taket [må her forstås som gulvet på taket], hvor det enda finnes en del muggflekker på flisene. Jeg jobbet virkelig så heftig at jeg nå er støl, men ikke solbrent til tross for at jeg ikke brukte faktor. (Det er jo høst, tross varmen.)

Jeg har avtalt med A. at vi skal prøve å dyrke fram et par jasminbusker der oppe. Selv M. er begeistret for ideen, for de to går noen ganger en liten tur i kveldingen og kjenner duften av jasmin fra bak en murvegg. Dessuten er han gammel jordbruker som savner jorda. Jeg prøver å overtale ham til å erstatte plastikkduken han har tredd over soltaket sitt for å gi skygge, med druer. Jeg ser han ler glad ved tanken. Men det er ingen annen her som har planter på takene, så det er et stort skritt. Her bruker man tak kun for å tørke tøy. A. vil dessuten ha sitron, og da vil jeg ha appelsin.

Det er i det hele tatt flott at jeg endelig har fått hull på M. Når han konsentrerer seg klarer han å snakke slik at jeg forstår. Dessuten sier han ting som A. ikke sier. I dag fortalte han forresten om de som bodde her før meg, de som banken overtok boligen etter: De reiste om natten. De forlot huset midt på natten og etterlot alt (eller det meste) som var her. De hadde satt seg i så mye gjeld at de rett og slett måtte flykte! Eiendelene deres ble overtatt av banken.

Dermed forsto jeg mysteriet med det hemmelige rommet. Ja, jeg har et hemmelig rom! Det er på taket, over kjøkkenet. Det var A. som fortalte meg. “Det er jo ditt”, forsikret hun, “har du virkelig ikke nøkkel?” Nei nøkkel… slik de folka reiste skal en vel være glad for at det overhode fantes nøkkel til hovedinngangen.

Så i hele dag har M. prøvd å bryte opp låsen til jerndøren til det hemmelige rommet på taket. Han har brukt skrujern, slegge, makt, list og pur og skjær faenskap. Men døra rikker seg ikke. Sterkere dør har jeg antakelig aldri, aldri sett. “Lurer på om det skjuler seg et lik der inne,” sier jeg og forestiller meg at den fortvilte fruen i huset låste seg inne der heller enn å måtte forlate sitt hjem.

A. har fortalt meg at hun og M. lenge har lurt på hvorfor jeg aldri gikk inn dit. Jeg på min side anså det som sikkert at rommet var deres. Derfor kikket jeg aldri gjennom sprinklene øverst i døra. Det har jeg imidlertid gjort nå: Det er en vaskemaskin der; ser ny ut. Dessuten er det lys og vann og et pent flislagt gulv. Dette visste banken som solgte meg huset åpenbart ingenting om, fordi jeg husker at jeg konkret spurte hvor de hadde hatt sin vaskemaskin, og megleren trakk hjelpeløst på skuldrene.

Der ser du: A. og M. kunne så lekende lett ha overtatt hele det rommet, som altså visstnok tilhører meg, uten at jeg noensinne ville fått mistanke om at jeg var blitt lurt. Jeg spør dem uskyldig om de vet om noen som trenger en lite brukt vaskemaskin, og øynene deres lyser. Selv har de vaskemaskin og jeg har vaskemaskin, men de har barn som sliter.

Hvordan går det i Norge? Merker dere noe til finanskrisen? Her er det ikke forbundet med skam å være arbeidsledig fordi så mange er rammet. Man overlever jo på arbeidsledighetstrygden, men det er temmelig stramme forhold for de fleste. De som jobber har oftest slektninger som ikke har jobb og gjeld, så alle kjenner krisen på kroppen.

Jeg er jo her som nordmann, så jeg har det strålende, sånn sett, men jeg kan ikke si jeg lengter hjem. Jeg lurer oppriktig på hvem som har det verst, de som bor her, eller vi som bor der.

HIls de andre

…

Menn som hater kvinner

13.03.2009 /

På en skole i Tyskland har en ensom skoletaper gått fra konseptene og drept 8 skolejenter og tre kvinnelige lærere. Ytterligere 7 jenter ble skutt, men overlevde. Av de femten drepte var altså 11 kvinnelige. Knapt en tilfeldighet. Og han er ikke den eneste kvinnehateren, selv om ikke alle kvinnehatere går hen og skyter sine hatobjekter. Man kan spørre seg hvorfor kvinner blir lagt for slikt grenseløs hat av en god del menn.

Er det noe galt med menn? Er det noe galt med kvinner?

Når kvinner blir drept, er det kvinner det skal sørges over. Det er alminnelig folkeskikk, men pelshvaler eier ikke folkeskikk så også kvinner skal få sine pass påskrevne her.

Mange europeiske kvinner har mye til felles med medlemmer i den baskiske separatistbevegelsen ETA. Det de har til felles er ikke “terrorismen”, i hvert fall ikke i betydningen “drap”. Nei, det er noe annet, nærmere bestemt suggerende og retorisk bruk av det eggende ordet “VI”, som i “vi er blitt brent, drept, voldtatt, …” Og det er sant at baskere og kvinner en gang ble brent, drept, voldtatt, osv. Det er ingen tvil om det. Men de færreste av dagens europeiske kvinner og nålevende baskere har opplevd å bli brent eller drept. Voldtekt er et annet kapittel, riktignok.

I senere år har humanitære organisasjoner merket seg at voldtekt brukes systematisk i krig. Og det er en krig der ute. Jeg tenker ikke på Balkan eller Kongo, men på den evinnelige krigen mellom kjønnene, hvor hver og en, i en viss alder, går til drøye ytterligheter for å nedlegge byttet, eie det, få det på knærne, og på dette feltet er kvinnene nok på langt nær så uskyldige som de vil ha det til.

Dette er en krig som aldri vil ta slutt så lenge kvinner og menn har slik ustyrlig og primitiv lyst til å pare seg (biologisk sett fordi de er programmert til å få barn) – og vi får håpe de fortsetter med det en stund til ellers vil vår sagnomsuste art slippe opp for arvinger. I en viss alder tar de alle ustraffede midler i bruk for å tilegne seg det mennesket som tenner dem. Det gjelder kvinner, det gjelder menn. Det som ikke straffes er lov, men for mange kvinner er diskresjon på dette området utviklet til en edel kunst, så de avslører ikke sine metoder – noe menn gjør med desto større bravur – men poserer som omsorgsfokuserte, hensynsfulle, osv., osv., osv. fredsengler.

Etter den søte kløe, eller som i tyskerens tilfelle, når den søte kløe later til å utebli, kommer som kjent bakrusen. Dette skjer oftest når motpartene har oppdaget at de er hverandres fangevoktere. Da er det at menn begynner å snakke om kastrerende kvinner, mens kvinner snakker om uempatiske menn (for dermed å antyde i samme stenkast at motparten er psykopat). I denne leken er kvinner og menn like infame, men menn har ett fortrinn, som også er en viktig akilleshæl: På dette stadiet kommer de nemlig på at også deres mødre var kastrerende, mens kvinner ofte beholder et tilgivende syn på fedrene. Kvinner har dessuten den politiske agendaen på sin side. Det betyr i praksis, velgerne, og av dem er som kjent mer enn halvparten kvinner.

Dermed kommer jeg tilbake til dette forføreriske deilige ordet “VI”, som ETA bruker for å vedlikeholde en anakronistisk myte om at baskere undertrykkes, og som kvinner bruker for å vedlikeholde sitt saliggjørende selvbilde. Kvinner faller meget gjerne tilbake til offerrollen. Tok far for lite av husarbeidet, så gikk ikke mor ikke av veien for å bone gulv i julestria (på knærne, “for at det skal bli ordentlig gjort”). I dag finner mødre mer tidsriktige former for selvpining for å sette på spissen hvor mye mer hun utsletter seg selv enn far.

Menn husker både mors, eks-kjæresters og koners selvkorsfestende spill, lagrer minnene og sitter igjen med kvinnehat. Kvinner, som ikke hater sine fedre, har ett problem mindre enn menn, men til gjengjeld hates de for hva de er og for hva deres mødre var og for hva deres vakre, forføreriske døtre blir.

Det triste i alt dette er jo at noen menn og kvinner er, for det første, hederlige og for det andre ekte omsorgsfulle, hengivne, kjærlige – det gjelder både kvinner og menn – for det andre lykkelige i sine parforhold. Også de rammes av kvinne-/mannehatet. Også de kan bli skutt, voldtatt, anklaget og hatet.

Urettferdig, altså. Men urettferdighet er krigens vesen. Man kan spørre seg om det kanskje ville være en ide om kvinner og menn opprettet en krigsdomstol hvor subtil ikkefysisk vold ble analysert og margsløyd. Oppgaven for en slik domstol ville ha mye til felles med en domstol for finanskrim: skadene er ufattelige, men det er umulig å bevise noe som helst.

« Older posts

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑