Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: formidling (Page 4 of 4)

Katalogpesten

Mellom de to verdenskrigene skrev en del forfattere politsk science fiction. Det man særlig fryktet og skildret var kommunistspøkelset og “teknologien”. Selv så seint som på 70-tallet kunne man enda høre folk som ivrig hevdet å være motstandere av “teknologien”.

En roman jeg husker, skrevet i 1931, skildrer et samfunn hvor det ikke finnes fattigdom, hvor alle er pene og vennlige, hvor alt er rent og ordentlig, hvor ingen har den minste lyst til å gjøre noe galt. Man arbeidet, man ble underholdt, og man hadde ingenting å klage over. Kjønsdrift var ikke lenger et skummelt tema, ettersom alle kunne kopulere med alle, uten frykt for å bli gravide og uten følelsesmessige komplikasjoner. Sex var i det hele tatt bare en del av underholdningstilbudet. Man kunne velge utseende, sitt eget og sine barns, fra en katalog. I alle leiligheter var det store skjermer, toveisskjermer, hvor man så underholdning og hvor man ble observert av myndighetene. Man ble i det hele tatt mildt og bestemt overvåket. Privatliv hadde man ikke behov for, siden man aldri gjorde noe hemmelig, og ikke hadde man det heller. Alle var like, bortsett fra utseendet, som det altså fantes en del varianter av, og sorgløse. Jeg må lese den boken igjen!

For nå er vi der, sånn omtrent. Rundt oss raser krisen, og for størstedelen av verdens folk er krisen et mareritt magna grada. Men vi har våre pene, rene, lettstelte hjem, våre gigantiske skjermer som underholder oss. Vi kan velge utseende fra en katalog, og ikke har vi laster utover det at vi av og til spiser og drikker for mye. Vi kan kopulere uforpliktende og bytte ikke bare partnere men venner slik man bytter antrekk. Privatlivet gir vi selv avkall på lenge før myndighetene rekker å gripe inn i det. Det er slett ikke nødvendig å overvåke oss, for vi gjør unasett helst hva de andre, spesielt kjendiser, gjør.

Vi slipper fjernsynskameraer inn i våre hjem og blir fulgt fra time til time av et begjærlig publikum. Ved å bli med i et “reality-program” blir vi jo selv kjendiser, og hva er vel mer attraktivt enn å være filmstjerne i eget liv? De av oss som ikke vil trekke berømmelseshungeren så langt, kan nøye seg med Facebook eller andre nettsamfunn. Der er man venner med alle som kjenner noen, som kjenner noen, som kjenner noen. Vi fremstiller oss som kjekke, populære, fornøyde og vellykkede og blir det, bare ved å se våre fremstillinger av oss selv. Nesten alle er vi like. Er ikke det fint?

Våre interiører, våre neser, våre pupper, vår humor og vårt privatliv: Alt kan velges fra katalog. Det er ufarlig, sterilt, pent og ordentlig. Ute raser økokrise, finanskrise, midtøstenkrise, fattigdomskriser, og havet stiger. Men vi har det trygt og godt.

På andre siden av gata der jeg bor, følges 6 ektepar fra time til time av en gjeng kamerafolk. Hvor de går og står, er kamerafolkene hakk i hælene på dem. Selv snubler jeg i dem stadig vekk i nærbutikken og på vei ut min egen dør. Jeg noterer at de ser sympatiske og “helt normale” ut. De er hollandske, men de har lært seg språket, som de snakker med god, litt stiv uttale og med få grammatiske feil. Jeg ser de konsentrerer seg når de snakker, og det finner jeg rørende. Oppgaven deres er å pusse opp et hus her, og det paret som blir igjen, får eie huset. De er å finne på katalogsidene over “arbeidssomme, flinke folk”. Gevinsten er stor, og publikum vil sikkert glede seg med vinnerparet og tenke “det har de fortjent!” For ti år siden hadde store deler av publikum vært nedlatende overfor mennesker som blottstilte seg, for den gang fant man frivillig avkall på privatliv blygselløs. Er det forresten noen husker hva ordet bluferdighet betyr?

Selv pelshvaler har sluttet å skrive private brev, men legger sine brev ut på nett. Sånn kan det gå.

Morgengretten

Jeg forsov meg i dag, og dernest gikk alt på tverke, frokosten, hunden, klærne… alt. Og når jeg endelig skred ut til isen som allerede i november la seg over landet så langt øyet rekker, i år som i fjor. så datt jeg, kan skjønne, så lang jeg var. “Helsikkes klima!”, freste jeg for meg selv, og kom på at jeg i løpet av de siste ukene har merket en klar tendens i samtalene rundt meg, nemlig at en del folk raskt er frempå, når en nevner ordet “klima”, med ytringer som “vintrene var jo sånn før også”, underforstått, det er ikke egentlig noen klimaendring.

I min morgengretne tilstand tenker jeg på dem som “forsvarere” av vårt nåværende klima og blir helt krakilsk. Her ligger jeg på isen, gnir meg jamrende på kneet, og så sier de at det skal være sånn. Vel, da skal jeg ta igjen. Det skal jeg, tenker jeg. Dersom de kommer til makten, så…, ja, så…

Ja, hva gjør jeg da? Det er jo faktisk fullt ut mulig at meg-megere-megest-partiet kommer til makten! For hva er det folk stemmer på, når alt kommer til alt? De stemmer på det partiet de tror vil tjene seg, ikke på det partiet som av idealistiske grunner vil tjene en sak. Hvilken sak skulle det være, forresten?

Men om meg-megere-megest-partiet kommer til makten her i landet, slik at vi får Bush-tilstander, vil jeg av den grunn virkelig emigrere? For første gang på så lenge jeg kan huske sender jeg en oppriktig empatisk tanke over havet, til det hardt prøvede USA, hvor ca. halve befolkningen i 8 år har måttet leve i skam. “Det vårt land står for hånes av mesteparten av verdens folk. Det er blitt flaut å være USAner.”

Men de emigrerte ikke, og nå har de faktisk klart å kvitte seg med Bush-dynastiet, enn så lenge. Hadde de emigrert, så hadde de ikke klart det. Dessverre er det mange politiske kommentatorer som mener at Obama kan takke finanskrisen for sin seier. Mao. det er ikke fordi de som stemte Bush i forrige omgang har tatt til fornuften, men fordi de er slått konkurs og derfor i sin desperasjon kaster loddet en annen vei. Noen ganger tenker jeg: Det vi trenger her, for å forstå hva som er viktig, er en krig eller en hungersnød.

I dag hører vi på nyhetene at vi skal få politisk reklame på TV. Meg-megere-megest-partiet hilser denne utviklingen varmt velkommen, naturlig nok. Politisk reklame på TV vil gjøre det mulig å engasjere dem som er politisk uinteressert, ved å tale til deres “følelser”. Dette ser jeg som en farlig utvikling.

Om du er blitt forledet av reklame til å kjøpe en hårfarge som ikke kler deg eller en strikkemaskin du ikke vet hvordan du skal bruke, eller en merkevare som ryker, så går det ikke ut over andre enn deg selv. Er du fornuftig, så lærer du av erfaringen, slik at du neste gang du skal kjøpe noe lager deg en liten behovsanalyse, leser bruksanvisninger og setter deg bedre inn produktspesifikasjonene. Er du ikke fornuftig gjør du samme tabben om og om igjen og svir for det hver gang, men det går stadig ikke ut over andre enn deg.

Når du stemmer, tar du en avgjørelse som bidrar til ditt lands skjebne, på godt og vondt. Skal denne avgjørelsen din være basert på at du ser en reklame som taler til dine mest primitive instinkter?

I USA i år satset republikanerne mye på “Joe the plumber”-kortet, rørlegger-Joe. Presidenten skulle være en av folket, en Joe the Plumber, en vanlig mann på gata. Det slo veldig godt an! Etter en Reagan som var dement, og en Bush som har vanskelig for å lese manuset han har foran seg, er folkets sympati med en “vanlig mann” stadig vekk sterkt. Det overskygger det faktum at republikanerne motsetter seg et anstendig helsevesen, for eksempel, og at det favoriserer de rike. Det republikanske partiet bryr seg sytten om den vanlige mann, men det kjører en kandidat som kunne vært en hvem-som-helst, og dermed er velgerskaren sikret, ved hjelp av utspekulert reklame.

I USA er valgkampen redusert til samme nivå som programmet Idol.

Vi har en utenriksminister som er meget respektert i dette landet. Den mannen ville aldri ha klart å hevde seg i en reklamekonkurranse. Han er dyktig, kunnskapsrik og klok, men på Idol, ville han ha gjort en ynkelig figur. La meg-megere-megest-partiet opptre på Idol, men la vår utenriksminister gjøre jobben sin. La oss fortsette å prøve å sette kjepper i hjulet, så langt det er mulig, for kjøp av politisk makt.

Finansparasitter (islandske skjellsord)

Nå som finansmarkedene raser sammen og drar så mange enkeltskjebner med seg ned i dragsuget, ville det ha vært befriende å kunne ty til skjellsord. Jeg går ut fra at de fleste er enige om at det er bedre å fyre av ord enn skudd. Men hva har vi nordmenn av skjellsord?

La oss skjele til Island for anledningen. Der går det vesentlig verre enn de fleste andre steder i Europa akkurat nå, men der har man i det minste beholdt skjellsordene, noe vi i Norge dessverre mistet under reformasjonen. På den tiden, og under hele det danske koloniveldet, var det smått stell på sagaøya. Men fra gullalderen hadde det dog overlevd en del triks, blant dem kunsten å lage nidviser.

Urbane islendinger kan jo ikke stort mer enn “fuck”, uttalt “fokk” på sagaøya, til forskjell fra vår “fakk”. Men det bor fortsatt en liten håndfull mennesker på den islandske landsbygda. Med sine få resterende sauer, sine potethager (både spinat og brokkoli vokser bra ved en islandsk sørvendt vegg) vil bygdeislendingene kunne overleve en hungersnød. Nå som islandsk landbruk er så godt som nedlagt, nå som Island ikke anses som betalingsdyktig nok til å få kreditt på Europamarkedet, vil byfolket måtte ha slektninger på landet for å få C-vitaminer og kjøtt.

Jeg tenker Reykjavik banner høyt! Jeg tenker det går en strøm av e-postmeldinger til slektningene på landet. “Hvis du ikke kan sende meg kjøtt, send meg i det minste skjellsordene dine?”

Finansparasittene har lagt Island i grus, uten at noen noensinne vil bli stilt til ansvar for landsforræderiet det faktisk var å spille hasard med landet som innsats. Nå som landet kanskje nærmer seg slutten av sin historie og blir kreditorenes bakgård, er det på sin plass å kalle humanoide steinalderaper med humant overutviklet egeninteresse ved sine rette navn.

Her i Norge vil kun et mindretall lide vesentlig pga. av verdipapirsjonglørenes eventyrlyst. Vi har jo enda oljen. Så snart skattebetalerne verden rundt har betalt for brønnpissernes kalas, så snart tjenerskapet har ryddet bort de veltede askebegrene, vinflaskene og kokainrestene, slik at finansmarkedene kommer seg på beina igjen, vil de norske krybbebiterne igjen legge seg i sjampagnebad og ha det like festlig som før. Også vi nordmenn har derfor grunn til å la skjellsordene hagle, ikke bare over Milton Friedman – måtte han ha det riktig dårlig hvor han enn er – men over alle som spiller poker med klodens fellesressurser.

Jeg snuser sørgmodig rundt i søpla på havbunnen og setter kurs mot Island, hvor det enda finnes ærlig sinne og reale skjellsord. Pelshvalsangen min i dag er derfor på islandsk.

örlagaaumingi, ómagi, aftaniossi, asni, fífl, drullusokkur, drulluhali , hálfviti, fáviti, aumingi, skítalabbi, kúkalabbi, lúsablesi, skíthæll, , fáráðlingur, grautarhaus, gerpi, ómenni, ódámur, óbermi, skíthæll, drulluhali, skítseiði, drulluháleistur, úrþvætti, kúdrekkur og brunnmigi, óþokki, óþverri, forsmán, fúlmenni, hundur, mannhundur, kvikindi, mannfýla, varmenni, ótæti, aumingi, afturkreistingur, dusilmenni, gauð, löðurmenni, mannleysa, manntuska, roðhænsn, ræfill, vesalmenni, guðsvolaður aumingi, hörmungaraumingi, ámátlegt úrþvætti, aumingjadjöfull, heimskingi, nefapi, bavían, erkifífl, fábjáni, fáviti, moðhaus, þorskhaus, þöngulhaus, glanni, gapi, gapuxi, hleypifífl, glæfrafífl, stóbokki, uppblásinn belgur, útrásarvíkingur

(Takk til TH.HJ. og L.J.)

NRK nyheter

Nyheter: Ja, hva er nå det?

I bokmålsordboka på nettet finner jeg om ‘nyhet’: ‘hendelse, begivenhet som gjøres kjent for første gang’.

Når man skrur på radio eller TV til visse tider av døgnet får man høre ‘nyhetene’, i bestemt form. Bokmålsordboka har ikke noe eget oppslag på det.

Når jeg skrur på ‘landets eneste nyhetskanal’, ‘NRK alltid nyheter’ kl. 12 på en søndag, forventer jeg å få høre det jeg oppfatter som ‘nyheter’. Det er søndag og jeg har for en gangs skyld tid til riktig å lene meg tilbake og lytte. Men hva får jeg? Jo, ‘NRK alltid nyheter’ kjører et sportsstevne. Ikke en gang et norsk sportsstevne, men noe fra BBC. Jeg skrur straks av og venter en stund. Jeg venter tre timer og skrur på igjen; fortsatt sportsstevne. Er dette nyheter? Jeg har nesten lyst til å stille spørsmålet til forbrukerrådet. Jeg betaler min NRK-lisens for å høre på nyheter. Norge har en kanal som lover nettopp nyheter 24 timer i døgnet. Ikke nødvendigvis norske nyheter — det er jeg forsont med; vi er jo tross alt en del av en verden – men nyheter, ikke underholdning.

Det kan diskuteres om engelske fotballresultater skal defineres som nyheter på lik linje med hendelsene i Irak, eller med hvem som gir hvilken konsert, hvor. Hvis forbrukerinteresser skal legges til grunn, er det riktignok langt flere som er interessert i engelsk fotball enn i konserter, eller for den del Irak.

Men at en ‘nyhetskanal’ skal sende timevis med sportsstevner opplever jeg som å få en feilvare, noe jeg bør få refusjon for.

En annen sak er det at NRK gir gratisreklame til fotballinvestorer. Musikere, teaterfolk og billedkunstnere må være markedsføringsgenier for å bli sett og hørt, mens fotball prakkes på en stakkars fotballhater sent og tidlig, i alle kanaler. Er det rart at forbrukere er interessert i fotball? De blir jo utsatt for et markedsføringskupp, gjennom selveste NRK.

En allmennkringkaster, og NRK er en allmennkringkaster, skal ikke legge forbrukerønsker til grunn for sitt valg av nyheter. De har opplysningsplikt, og fotballresultatene til trillionæreide fotballteam er ikke vesentlige hverken i norsk eller internasjonal sammenheng. De er kun et investoranliggende. At mange nordmenn betrakter det som sitt private anliggende kan sidestilles med at Armani har klart å markedsføre sine produkter som bedre enn andres. Det dreier seg om merkevarebløff, både fra Armanis og fotballinvestorenes side.

Jeg er ikke egentlig fotballhater! Jeg nyter sunne sysler, og etterhvert som jeg eldes og ikke kan drive med like mange av dem som i min ungdom, nyter jeg å se sunne mennesker drive med sunne sysler. Fotball er en sunn syssel. Men å sitte i timevis klistret til et audiovisuelt apparat og se på andre mennesker — som hverken er sønner eller døtre eller venner eller kjente, ikke en gang landsmenn — tjene en årslønn de fleste av oss ville rødme av, er ikke noen sunn syssel.

At NRK markedsfører og dessuten tilfører store pengesummer til denne industrien, en slags underholdningsindustri, skal etter mitt skjønn være i strid med NRKs formål. At det sågar systematisk gjøres i nyhetskanalen er direkte sørgelig.

Med fare for å gjenta meg selv: Det er forbrukerne som rår i en markedsregulert verden, men hvem styrer forbrukerne?

Henry Butler

Endelig gjorde det jeg skulle ha gjort for mange år siden, ja, hvert år siden for mange år siden. En lørdag morgen i månedsskiftet juli-august sto jeg opp grytidlig, som om jeg skulle på jobb, og satte kurs for Notodden. Dette har jeg tenkt å gjøre helt siden jeg ved en tilfeldighet slang innom Notodden bluesfestival for… ja, det var som sagt mange år siden. Den gang talte de dunkende rytmene som steg opp fra bakgårder, plasser og skjenkesteder til meg, dro i meg, lokket og egget så jeg kjente det rykket i ubrukte muskler. Jeg svor den gang jeg skulle komme tilbake. Hvert år på denne tiden, rykker det igjen i meg, og jeg sover dårlig om nettene, drømmer at jeg bykser opp på bordet til sjefen og begynner å danse der til en forrykkende honky-tonk rytme.

Men det var det ene og det andre, og Sorgen flyttet inn hos meg, papegøyen min altså. Den er både selskapssyk og innpåsliten. Den blir med hvor jeg enn går og står, sitter snart på den ene snart på den andre skulderen. Man drar virkelig ikke på bluesfestival med en papegøye!

Men i sommer er den blitt helt usedvanlig innpåsliten. Den har fått for vane å kakke meg i hodet, nappe meg i øreflippen, stramme de store klørne rundt skuldrene mine, og jeg er redd jeg snart blir så distre av dens mas at jeg går rett på en bil i fart. Derfor, altså, sprakk jeg forleden, og brølte til den: Du er en pest og en plage, og nå får du bare finne deg i å bli med til Notodden

Jeg lot bilen stå, busset, toget og busset igjen. Tanken slo meg at omtrent på denne tiden, når hundrevis, kanskje tusenvis av trøtte, lojale bluesentusiaster velter ut av våte telt, strømmer det fortsatt mot dem fra fjern og nær, fra alle kompassets retninger, flere likesinnede, som jeg. Jeg lurte på hvor mange av mine medpassasjerer på lokaltoget til Oslo kanskje ikke skulle til Osloi det hele tatt, men til Notodden.

Jeg har ikke vært i Telemark siden Telemark var hjem for meg. Det er noe med det; har man først måttet ta endelig farvel med noe man er glad i, vil man helst aldri se det mer. Det var derfor med blandede følelser jeg kjørte gjennom Kongsberg. Men Kongsberg var ikke til å kjenne igjen i det grå regnet; alle vinduer og dører stengt, ikke en sjel i gatene. Kongsberg var som en by under okkupasjonen, ja, som en evakuert by. Alle som bor i Kongsberg må ha evakuert seg selv til Notodden. For der var det nemlig ikke en eneste kvadratmeter til overs. Der var det telt og parkerte biler over alt. Jeg tør vedde på at det selv i kirketårnet krydde av overnattingsgjester.

Når bussdøren åpnet seg, og jeg satte en forsiktig fot ned på Notoddensk jord, dirret den, liksom luften dirret, liksom hele byen dirret. Det dunket, det ljomet, fra alle kanter. En kakofoni som ville ha gledet gamle Arnold Schönberg dannet en gigantisk lydboble rundt byen med dens brede menneskeelv. Langs elven hadde noen latinamerikanske indianere tatt oppstilling med sine varer, slik de antakelig tar oppstilling i handelsbyer langs Parana. Siden jeg vanskelig kunne høre hva folk sa rundt meg, regnet jeg et øyeblikk med at man nå snakket Guarani i Notodden. Sorgen, som jo er fra sumpene langs Parana, ble helt stum og ubevegelig. Jeg kjente knapt dens klør på skulderen min og visste ikke om den følte seg hjemme eller indignert.

La det være klart: Jeg har ikke peiling på blues. Det eneste jeg vet er at det var utrolig mye bra musikk i Notodden den lørdagen. Det hjelper ikke når man for første gang står i en Møvenpick-butikk, at storesøster peker på en av de utallige issortene og sier, “den er fantastisk, den må du prøve.” Overveldet peker du stumt på pistasj fordi du liker grønt. Først etter flere års møvenpickerfaring vet du hva du liker best, og hva du også liker veldig godt når du vil variere.

Derfor smakte jeg helt på måfå på en liten del av tilbudet. Noe var bra, noe var veldig bra, noe var til og med skuffende. Men allerede etter den første halvtimen, da jeg hadde hørt på en gjeng som spilte veldig balansert og musikalsk, fant Sorgen ut at på Bluesfestivaler kunne den godt trives. Den flakset opp på markisen over musikerne og satt der og speidet ut over menneskeelven.

Resten av dagen oppførte den seg som jeg mener et kjeledyr skal: Den holdt meg i oppsyn, men tok oppstilling på hustak, utspring, og parasolltopper. Jeg glemte den lange stunder ad gangene, trygg på at den ikke ville glemme meg. Særlig glemte jeg den like før jeg måtte springe for å rekke bussen hjem igjen. Da satt jeg på et tilfeldig valgt sted, usikker på om jeg skulle gidde å høre på den neste musikeren på programmet – en pianist jeg ikke hadde tro på – eller ta bryderiet med å flytte meg til et annet lokale for den siste halvtimens skyld. Når man lokker med at pianisten er blind, regner jeg med at han må være relativt middelmådig. Dette ikke til forkleinelse for de blinde, men hadde pianisten virkelig vært god, hadde man ikke behøvd å understreke at han er blind.

Men før jeg hadde klart å ta avgjørelsen var pianisten på plass. Etter å ha hilst publikum meget høflig og meget lavmælt, sa han, tror jeg, “akk”. Det kan hende han sa noe annet, men det samme kan det være, for i neste nu, var han i gang.

Jeg er nokså, men ikke helt, sikker på at han ikke hadde fire hender. Det jeg derimot helt klart så var at de hendene han hadde dekket hele pianoet. Jeg har ikke målt et piano, så jeg vet ikke hvor store hender han må ha hatt eller hvor mange fingre han hadde på hvert av dem. Det skulle imidlertid vært interessant å telle antall toner han til enhver tid klarte å spille samtidig. Men ok, virtuositet er ikke alt, og etter at jeg omsider hadde klart å lukke min gapende munn, konstaterte jeg at det han spilte var uhyre spennende. Han balanserte hårfint mellom populærmusikk og noe som vandret bortenfor sol og måne. Alltid passet han på å holde sitt publikum i en usynlig trygg tråd av rytme, melodi og gjenkjennelighet, samtidig som han lekte på tangentene og tryllet fram noe som var alt alt annet enn gjenkjennelig.

Munnen min åpnet seg nok ganske straks igjen, og jeg tror ærlig talt at den var åpen det meste av halvtimen.

Siste gang han tørket pannen mellom låter, sa han så lavmælt at jeg ikke er sikker på at jeg overhode hørte det, “kjøp en plate, da vel”. Jeg er glad han sa det, for ellers hadde jeg ikke latt blikket vike fra ham, ville ikke ha fått øye på et bord hvor plater av ham sto stablet.

Det var så vidt jeg rakk bussen. Sorgen hoppet opp på skulderen min i det jeg steg på. Men dagen var ikke over. For om natten etter at jeg kom hjem fra Notodden Bluesfestival spilte jeg Henry Butler platen min mange ganger. Hadde jeg ikke selv sett ham spille hadde jeg vært sikker på at det jeg hørte var både firhendig eller overlayed.

Jeg spiller enda Henry Butler, en musiker jeg aldri før har hørt om, men aldri mer vil glemme. Og jeg tenker med gru at hadde jeg ikke dradd til Notodden den lørdagen, ville jeg enda ikke ha visst at det finnes en gudbenådet musiker som inntil orkanen Katrina ødela New Orleans knapt hadde vært utenfor hjembyens grenser. Der livnærte han seg visst i all beskjedenhet ved å dra fra bar til bar og spille. Ifølge festivalprogrammet har han imidlertid etter å ha blitt husløs livnært seg ved å reise hvileløst verden rundt, fra festival til festival. For min del må jeg bare konstatere at jeg har mye å takke Katrina for.

Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders NorénUp ↑