Min far pleide å si at det ikke står noenting i bibelen om at du skal elske dine barn. Han påstod han hadde lest boka fra perm til perm. Ikke vet jeg. Det jeg vet er imidlertid at på samme måte som vi driver med selektivt dyrevern, så driver vi med selektivt barnevern. Noen barn elskes ikke, og ikke en gang religionen vi abonnerer på her til lands kan eller vil gjøre noe med det.
Jeg tenker ikke på institusjonen “Barnevernet”. Akk nei. I hvilken verden finnes det et offentlig barnevern som effektivt kan verne barn mot dårlige mødre, dårlige fedre, dårlige innflytelser, seg selv, dumme lærere, slemme medelever, reklame, usunne kule trender og andre tilfeldig forbipasserende trusler? Jeg kjenner i alle fall ingen slik verden. Eller for å si det på en annen måte: Dersom du ikke elsker ditt barn, så er sjansene små for at noen annen vil elske det.
Det er lett for en mor å elske sitt barn når det er bløtt og rundt, ned store øyne, som en selunge. Men når det vokser til og får pigger og stygt språk, finner vi det ikke like lett å elske vårt avkom.
Så hva vil det si å elske et barn? Det er et spørsmål jeg ikke kan svare på. Men én ting er sikkert: Det vil ikke si å benytte seg av retten til å få betaling for å være hjemme og passe barnet i dets første tre leveår! Det er riktignok helt klart at barn trenger foreldre som er til stede. Men i alderen 2-10 år ivaretas de fleste barn nokså godt i barnehager og skoler.
Problemene melder seg normalt først i ungdomsskolen. I alderen 10 til 17 år er barnet i fare. Ikke i alderen 2-3 år. Da har poden fått bein å gå på. Da begynner hun eller han å ta egne valg. Å være hjemme med en selunge er etter min mening selektivt barnevern. Reelt barnevern er å være hjemme når barnet er 10 år gammelt, eller 11 år gammelt eller 12 år (og fra da av haster det virkelig: fra den ene dagen til den andre, har man plutselig mistet, først, kontrollen, dernest, kontakten).
Det er ikke min hensikt å agitere for at foreldre skal be om betaling for å være hjemme fra barnet er 10 år gammelt. Det er ikke min hensikt å agitere for noe som helst. Jeg vil bare ha sagt at dersom foreldrene vil gi barna en trygg oppvekst, så gjør de klokt i å være mest mulig tilgjengelige, mest mulig lydhøre, og ha mest mulig overskudd til å tilby barna sine hyggelige og varige alternativer til slanke- og puppepress, rusmidler, osv. når disse farene faktisk melder seg.
Hvorfor skriver jeg noe som de aller fleste sikkert er enige i? Av to grunner. For det første fordi det irriterer meg at enkelte kvinner bruker søte, runde, bløte barn med store seløyne som påskudd til å la være å jobbe, slik at fedrene må jobbe desto mer for å betale husgjeld mm., og derved ha desto mindre tid og overskudd til ungene, som trenger dem like så mye som de trenger mødre. For det andre fordi det er sørgelig at så mange skylder på skolen når ungene deres begynner å gjøre ting de ikke liker. “Han var jo så søt og god når jeg var hjemme med ham, men nå, i den klassen…”.
Ikke i den beste av gode verdener, er alle lærere optimale. God lærerutdanning er selvfølgelig bra, men gode foreldre er minst like viktig. Hvilket politisk parti våger å sette på sitt partiprogram at de vil arbeide for bedre foreldre? Hvor mange av oss har ikke hatt lærere som var samvittighetsfulle, ryddige, rettferdige og dønn kjedelige? Mange barn tåler ganske enkelt ikke kjedelige lærere. De fleste av oss har sikkert også hatt glitrende men lettere kaotiske lærere, rene fyrverkerier. Mange barn tåler ikke kaotiske lærere. Det er med lærere som med alle andre mennesker: Hver lærer passer bedre for noen enn for andre. Hver unge må utvikle kompetanse til å nyttiggjøre seg det den glitrende kaotiske eller den ryddige kjedelige læreren kan tilby. Dette må ungen lære, slik vi alle må lære å omgås menneskene vi er omgitt av. Vi må alle kunne overleve samvær med temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboer, sjefer, samboere, slektninger, barn, foreldre, osv. Nettopp disse samme temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboene, sjefene, samboerne, slektningene, barna, foreldrene, osv. kan i noen tilfelle også ha mye spennende å by på, eller kanskje ikke. Men overleve må vi i alle sure fall, og det er noe vi kan og må hjelpe våre barn med.
“Foreningen av dårlige foreldres ofre” har ikke enda partistatus i Norge. Men de krever obligatoriske kurs for vordende foreldre og jevnlige oppfølgingskurs for foreldre, noe á la heimevernet – tre uker hvert annet år. Noe slikt ville jo bli enormt kostbart, og det kan ikke på forhånd garanteres at behovet for barnevern vil bli tilsvarende redusert. Så forslaget fra foreningen er nok ikke noe å satse på. Pelshvalenes forslag er mye billigere, men det er en annen og ganske lang historie som antakelig ikke vil bli fortalt her.
Konklusjonen kan imidlertid ikke utelates: Foreldre eier ikke sine barn. De har dem bare til låns i 16 år. I løpet av den tiden kan de gjøre dem flyvedyktige eller de kan vingeklippe dem eller noe der i mellom. Når tiden er ute kan de, foreldrene, si, “det var ikke min skyld”, og det kan godt hende det stemmer, men det hjelper ikke. Det hjelper i alle fall ikke ungen. Etter å ha fylt 16 år, kan ungen si, “det var ikke min skyld,” men det hjelper heller ikke. Akk, når det gjelder livsdyktighet så må hver og en av oss svare for seg selv, så urettferdig det enn måtte oppleves.