Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: formidling (Page 2 of 4)

Verdi er litt slitsom

23.06.2013 /

Jeg hadde en dårlig dag i dag eller var det i går den dårlige dagen var – og gjorde derfor ikke annet i mitt mismot i dag enn å komme fram til at Verdi er litt slitsom.

Det kan godt hende at mange har ytret noe lignende, altså at Verdi er litt slitsom, men få har hatt bedre forutsetninger for å trekke denne tilsynelatende overflatiske konklusjonen.

Det var da jeg hadde spilt 3 av 4 akter av min yndlingsopera Rigoletto at jeg høyt og tydelig og ganske alene sa det: “Verdi er litt slitsom”.

Jeg synes egentlig setningen “Verdi er litt slitsom” er morsom, og truer derfor med å gjenta den enda en gang, noe jeg ikke tror vil falle i god jord, så jeg haster videre til neste ytring, som altså er følgende: Det var først etter å ha hørt, i dag, hele La Somnabula (av Bellini), mange ulike fremføringer av “Casta Diva” fra operaen Norma (også av Bellini), flere fremføringer av “Ah non credea mirarti” fra operaen la Somnabule, pluss mesteparten av operaen Toska (Puccini) og – som sagt – 3 av 4 akter av Rigoletto, at jeg ytret setningen jeg under ingen omstendigheter må gjenta.

Jeg har i foregående avsnitt gitt deg all grunn til å tro at jeg nå må ha fått opera opp i halsen, men Gud forby at jeg skal si et ondt ord om en kunstgren jeg setter høyere enn de aller fleste. Greia er at ingen av de nevnte operaene kan måle seg med en jeg så forrige helg, ja, til dels flere ganger forrige helg!

Jeg skal ikke si hvilken det var. Hva man liker av opera, om man overhode liker det, er noe av det mest personlige jeg vet, mer enn seksuelle preferanser, tro og inntekt. Men jeg vil nevne en av sangerne for hun lever enda og er derfor verd å merke seg: Karita Mattila. Hun er fra nabolandet vårt Finland.

Se ikke etter superstjernene. De er ofte temmelig rufsete, for en operastemme varer ikke mange år. Se etter de ukjente skinnende, blanke stemmene. Kombinasjonen er selvfølgelig det optimale: De eldres innsikt + de yngres råvarer.

Jesuitt

19.05.2013 /

Jeg har gått inn i meg selv. Det gjør jeg faktisk rett som det er, fordi det har jeg lært av jesuittene, som spilte en relativt stor rolle i min oppdragelse.

En kan si mye om jesuittene, eller rettere sagt, det er allerede blitt sagt mye om dem, så jeg har ikke tenkt å si så mye mer, og den norske Wikipedia-siden viet til emnet er slett ikke verst. Den gir etter min mening et like klart, saklig og forvirrende bilde av jesuittordenen som jesuittordenen fortjener, på godt og vondt.

De har vært helter og de har vært skurker, for å si det slik, eller for å si det på en annen måte: De har vært forfulgt, de har selv forfulgt og de har vernet forfulgte, helt fram til vår tid. Den nåværende paven, en argentinsk jesuitt, mistenkes for å ha samarbeidet med diktaturet i sitt eget land og for å ha bidratt til fengsling og tortur av blant annet 2 jesuittiske frigjøringsteologer han syntes han kunne ofre, jf. f.eks. Guardian. Frigjøringsteologer forsvarte de fattige mot overmakten, og Vatikanet likte derfor ikke frigjøringsteologer.

Den nåværende paven nekter selvfølgelig, men jeg tror ham ikke et øyeblikk.

Jeg tipper han har gått i seg selv, slik jesuittene lærte meg å gå i meg selv. Jeg tipper han er kommet til enighet med seg selv og sin gud om at det han gjorde den gang var nødvendig og riktig. For det er slik jesuittene lærte meg å holde ut minnene av mine synder.

Nå ser jeg at avstanden mellom meg, som har opplevd jesuitter på nært hold, og du som kanskje ikke har det, kan ha blitt i største laget. Derfor foreslår jeg litt sommerlektyre, nemlig «Trollfjellet» av Thomas Mann. I den romanen spiller en jesuitt en stor rolle.

Imellomtiden tilbake til mine synder: Inspirert av jesuittene er jeg kommet til at mitt miljøengasjement har vikarierende motiver. Det er klart at jeg ønsker å bevare en beboelig klode! Det er klart at jeg mener vi må gjøre det som kreves for å redde vår planets fremtid, selv om det betyr at jeg ikke lenger får fly billig dit jeg vil.

Men er dette bare noe jeg mener fordi det ikke vil falle i god jord å si at jeg gir blaffen i planetens skjebne? Er dette noe jeg messer om fordi jeg er for feig til å si at dersom det er demokratisk enighet om å sende planeten pokker i vold, så må vi jo ta folkets vilje på alvor? Seiler jeg under falske flagg?

Jeg er redd for det. Under mitt ønske om å bevare planeten ligger det et annet motiv, nemlig en dyp vemmelse for biler. Synet av en bil kan jeg nok leve med, men luften den etterlater, og lyden av den, ikke minst…! Jeg får lungebetennelse av den blotte tanken, og jeg er allerede hørselsskadet.

Jeg hater biler! På samme måte som Ignatius Loyola var besatt av frykten for å dø av kanonkuleskaden han pådro seg i 1521, så hjemsøkes jeg av  forestillinger om at kjente og ukjente drepes eller, ikke minst, lemlestes i trafikken. Jeg fantaserer sågar om å flytte på landet og drive med sauer for å slippe å forholde meg hvert eneste minutt til auditive, visuelle og olfaktoriske inngrep og påminnelser om hvor nære på det var at jeg eller en annen fotgjenger ble nok et trafikkoffer.

Jeg har avslørt den virkelige årsaken til mitt miljøengasjement. Hva skal jeg nå gjøre? Ta min hatt og gå? Kysse og klemme mine venner fra miljøbevegelsene – vakre, tårevåte mennesker – sende blomster til Naomi Klein med takk for all inspirasjonen, kjøpe meg sauer, jordflekk, hjertestarter og utvidet mobilabonnement?

Ignatius Loyola ville ikke ha gjort det. Det er sikkert! Men la det være klart: Ignatius Loyola er og bør ikke være forbilde for noen.

Miljøbevegelsen er ikke spesielt glad i biler, og jeg har ikke noe sterkt ønske om å se planeten ødelagt. Dermed kan vi enes om en slags agenda. Agenda gir grunnlag for korstog, og korstog gir grunnlag for inkvisisjon. Men la oss nå ikke begynne på den tråden. La oss nå for en sjelden gang tenke positivt: Samarbeid er mulig, selv på grunnlag av vikariernede motiver.

Dypet

21.04.2013 /

Året 1253 ble gården Flugumyri brent ned. Det var mordbrann, og 25 mennesker omkom. De drepte omfattet imidlertid ikke den morderne faktisk var ute etter, nemlig Gissur, som hadde gjemt seg i en tønne full av syre.

flugumyrarbrenna

Kilde: www.thrandur.com

Det var nok ubekvemt, men Gissur var ikke noe Jesubarn. Han hadde blant annet Snorres død på samvittigheten, i den grad menn hadde samvittighet. Og la oss en gang for alle slå fast at det genetiske materialet i disse folka var omtrent det samme som hos oss den gang, så vi var ikke bedre.

Mon islendingene er blitt bedre siden da, etter at folka til Gissur og Kolbein Ungi, på den ene siden, og Sturlungarnir på den andre hadde slått hverandre ihjel nesten til siste mann (som vel egentlig var Gissur). Da den islandske gullalderen fjæret ut, var det ikke stort mer igjen av det stolte lille landet enn keltiske slaver og en og annen skulende småbonde. Det er nesten til å gråte over at onkelen til Kolbeinn Ungi, som også het Kolbeinn, skal ha forfattet teksten til en av de vakreste og mest sofistikerte sangene jeg kjenner (Heyr himna smiður) kvelden før han ble drept i kamp i 1208. De kunne virkelig sine ting, og så var de brått alle døde.

Jeg overdriver selvfølgelig: Det fantes fortsatt storkakser på Island, men de var ikke av samme alen som dem vi leser om fra Sturlunga-tiden, og ut på trettenhundretallet begynte kvelden å senke seg over sagaøya. Fra reformasjonen av var natten total i flere hundre år.

Folk hadde ikke noe valg: De hadde ikke dynamitt, så de kunne ikke sprenge seg selv i filler på overfylte busser. De måtte pent leve, enten de ville eller ei, hostende og kløende nede i jordhusene sine under snøen, med verkende tenner og byller, og så stanken da! De heldigste ble så syke at de døde. De andre måtte bare holde ut, ikke bare timer og dager, men hele liv. Og slik levde de inntil ganske nylig ifølge de sublime bøkene Himmel og helvete og Englenes sang av Jon Kalman Stefansson.

En gren av menneskeheten klorte seg fast på øya gjennom det ubarmhjertige danske koloniveldet. Vi vil helst tro at folk fortalte hverandre eventyr og resiterte dikt, og noen gjorde nok det, men det gjør de sannelig ikke i den enestående filmen Dypet! (regi: Baltasar Kormákur).

Det er noe veldig stort over de slitne fiskerne i filmen. Noe stort og mye råskap. Kameraet er tett innpå, og vi fryser med dem etter hvert som de én etter én tungt gir seg i kast med en ny grå dag. Etter bare noen timer blåses liv ut, men døgnet fortsetter. Bergtatt følger jeg historien om Gulli og hans sambygdinger. Jeg kan liksom ikke fatte at de orker, at de klarer mer, hvis jeg ikke tenker på landets forunderlige historie fra storhet til dypet, så opp igjen til en finanstind, for atter å nesten forsvinne i dypet. Men islendingene holder ut. De holder aldeles utmerket ut. Etter min mening har Baltasar Kormákur laget en udødelig film, og han er dermed selv et levende eksempel på sine landsmenns fenomenale livskraft.

 

 

 

Replikk om motstandsestetikk

24.01.2013 /

I forbindelse med terroranslaget mot “oss” i Algerie, har det naturlig nok vært en del nedlatende omtale i media av islamistenes holdninger. “De er jo villige til å gjøre hva som helst i sitt hat til Vesten.”

Nå har ikke jeg noe til overs for organisert ortodoksi. Den islamske har i likhet med den kristne og den jødiske sterke krefter i ryggen og gjør mye skade. Derimot har jeg vesentlig mer sympati med indianere (og andre sterkt undertrykte folk) i sør- og mellom-Amerika. Også blant dem finnes det mye overtro og uvitenhet, og også blant dem finnes det kriminelle som tyr til vanvittig og sanseløs vold. Men det overveldende flertall er ikke voldelig, bare undertrykt. Det er kanskje derfor jeg har sympati med dem. Det er lettere å ha sympati med en som blir undertrykt enn med en som går til angrep. Er det kanskje på tide å få sympati med den som ikke lenger finner seg i å bli undertrykt? Motstand er ikke en vakker kvinne kledd i slør som utånder sitt siste sukk på operaens scene. Motstand kan ikke forventes å være vakker.

Avisa El País hadde den 21.01.2013 et oppslag om motstand: “El subcomandante Marcos anuncia el retorno de la agenda política zapatista.” For mange år siden satte Subcomandante Marcos Chiapas i Mexico på kartet. Han var en ikonisk skikkelse, en tidligere universitetslærer, som aldri viste seg i annet enn balaklava, med pipe. Det har lenge vært stille i pressen om Chiapas, men nå har Subcomandante Marcos alså igjen tatt offentlig til orde med en serie komunikéer. Jeg oversetter begynnelsen på den siste:

OM DEM OG OSS (Januar 2013)

 Begrunnelsen (mangler) ovenfra,

(Det er de på toppen som snakker:)

 “Det er vi som bestemmer. Det er vi som har mest makt, selv om vi er få. Vi bryr oss ikke om hva du sier-hører-tenker-gjør, så lenge du forblir stum, døv, urørlig.

 I regjeringen kan vi godt innsette middels intelligente folk (som riktignok er vanskelige å finne blant politikere), men vi velger en som ikke en gang klarer å late som om han vet hva han snakker om.

 Hvorfor? Fordi vi kan. Derfor.

Vi kan bruke politiet og militæret til å forfølge og fengsle virkelige kriminelle, men disse er livsnødvendige for oss, en del av oss. I stedet velger vi å forfølge deg, banke opp deg, arrestere, torturere, fengsle og myrde deg.

Hvorfor? Fordi vi kan. Derfor.

Uskyldig? Skyldig? Hvem bryr seg vel om du er det ene eller det andre? Rettsvesenet er bare enda en hore vi kan finne i telefonlista vår, og tro du meg, det er ikke den dyreste av dem.

Og selv om du til punkt og prikke følger malen vår, selv om du ikke gjør noe, selv om du er uskyldig, skal vi klemme deg flat.

 Og hvis du fortsatt insisterer på å spørre hvorfor vi gjør dette, skal jeg svare: Fordi vi kan. Derfor.

 Dette er makt. Det snakkes mye om penger, rikdom og sånne ting. Men tro du oss: Det som er berusende er følelsen av å ha makt over liv, over frihet, og andres eiendom. Nei, makt er ikke det å ha penger, makt er det du oppnår med penger. Makt betyr ikke bare at du ustraffet kan utøve makt, men også og fremfor alt at du kan bruke den irrasjonelt. Det å ha makt er å gjøre og omgjøre uten annen grunn enn det at du har makt.

 Det spiller ingen rolle hvem som er mest synlig i forreste rad, slik at vi som står bak blir usynlige. Dette med venstre og høyre gjelder bare for sjåfører slik at de stopper bilen. Bilen funker helt av seg selv. Vi trenger ikke en gang kreve straff av dem som er frekke nok til å utfordre oss. Mektige stater, middelstore og små stater av alle politiske avskygninger, dessuten intellektuelle, kunstnere, journalister, politikere og religiøse ledere – alle kappes om å vinne vår gunst.

 Så gå og vogg. For verden er du ingen. Du eksisterer ikke.

Det slo meg da jeg leste dette – ja, for å være ærlig så var det mye på en gang som slo meg jeg leste dette – at det ikke bare er islamistene som hater. Kan det hende at den godeste subcomandante Marcos har et poeng? At de som urettmessig har makten, faktisk hater dem de har makt over? Den ideen skal jeg ha bak øret de neste ukene, og hvem vet om det ikke kan komme noe ut av den.

Det var valg i Algerie i 2012. Valgdeltakelsen var offisielt 40% men Aljazeera anslår at den reelle valgdeltakelsen kan ha vært så lav som 10 %. Det var en grunn til den lave valgdeltakelsen, og den grunnen var ikke at folk i Algerie bare sitter og ser på reality-TV.

Det vi tar for gitt, demokrati, finnes ikke i Algerie. Det snakkes ikke mye om det i norsk media nå, eller rettere sagt: Selv i norsk media snakkes det ikke mye om det. For verden er det algirske folket ingen. De finnes ikke. Selv ikke for et norsk publikum, finnes den Algirske virkeligheten.

Subcomandante Marcos avsluttet sin siste komuniké med et ord jeg ikke forstår, et ord som angivelig er fra et indiansk språk. Jeg akter å avslutte dette innlegget med det samme ordet, til tross for at jeg ikke forstår det.

Jeg skal bruke et ord jeg ikke forstår i tillit til at det ikke betyr noe jeg ikke kan skrive under på, fordi jeg har tillit til at mannen som bruker det, gjør det for et godt formål, selv om det kanskje vil vise seg at jeg rynker av den såkalte “zapatistiske agendaen”.

MARICHIWEU

 

 

 

 

 

Avsløring av mødre

06.10.2012 /

I sin nye bok har Aage Borchgrevink prøvd å forstå hvordan en nordmann kan finne på å begå massakre i en ungdomsleir. Når forfatteren går lenger i å bryte privatlivets fred enn selv pressen, så finner jeg det betimelig å spørre hvorfor han og pressen har et såpass divergerende syn på hva som er «i offentlighetens interesse».

Er Borchgrvink PR-kåt? Følte han et behov for å slå gjennom lydmuren med et presseetisk knyttneveslag? Det finner jeg litt vanskelig å tro gitt hans yrkesbakgrunn, men på den annen side finner man ofte store skurker blant de skinnhellige.

Hva med media, da? Hvorfor har de gått så stille i dørene med hensyn til drapsmannens mor? Jeg er ingen medieviter, men det slår meg at det ikke er rent få liv som er blitt kvernet i stykker i medias store stygge kjeft. Så hvorfor har de valgt å skåne personer i nettopp denne saken?

Det er ikke rent sjelden jeg nærmest skjelver når jeg leser om politikere som er tatt i løgn, kunstnere som er tatt i skattesnyteri eller andre kjendiser som på en eller annen måte er blitt avslørt. Det er nærmest ikke grenser for hvordan man kan rulle dem rundt, kjevle dem ned og steke dem på panne. Jeg skjelver, ja, fordi jeg tenker: Vil vi i morgen lese at vedkommende har har tatt livet av seg?

Den de har skånt her er en mor, moren til den personen som i norsk målestokk har begått tidenes verste forbrytelse. Hun er altså ingen maktperson, ingen som vi andre har misunt eller emulert. Det er ikke moro å tråkke på en stakkar. Det skaper ikke fryd blant leserne, det selger ikke. Men som forklaring i denne saken holder ikke det, siden en stor del av den norske befolkningen virkelig spør seg dag etter dag, «hvordan kunne han gjøre noe sånt?»

Det holder ikke fordi det faktisk er en veldig viktig grunn til å avsløre hvordan denne mannen ble formet, nemlig den at vi ikke ønsker å se andre mennesker bli som ham. Jeg skynder meg å legge til det som bør være åpenbart: Nei og atter nei, jeg mener selvfølgelig ikke at alle som har hatt en vanskelig oppvekst, blir voldsforbrytere. Jeg gidder ikke en gang presisere at jeg bare mener at det er større forekomst av voldsforbrytere blant folk som har hatt en vanskelig oppvekst enn hos de som ikke har hatt det. Og det er så vidt, bare så vidt, jeg gidder understreke, nok en gang, at det er et problem at vanskelige oppvekster er beskyttet som privatliv.

Det holder ikke fordi vi i dette landet har selektivt barnevern. Det vil si, foreldrenes rett er sterkere enn barnas rett i praksis om enn ikke etter loven. For hvilken avis eller hvilket politisk parti vil legge seg ut med landets foreldre, med alle de tusenvis av foreldre som gir barna sine en mindre enn optimal oppvekst av grunner rundt dem og i dem, grunner vi alle er fortrolige med i større eller mindre grad: tidsklemmen, reklamepress, egoisme, uvitenhet, livskriser, depresjoner osv. osv.

Uttrykket “mindre enn optimalt” favner alt fra fatalt til brukbart. Det er ikke meningen å felle en altomfattende dom over foreldre i sin helhet. De fleste gjør så godt de kan og er, i det store og hele, utrolig utholdende og tålmodige slitere som står på i jobben, i hjemmet, i forholdet til skolen og barnas fritidsaktiviteter. Men det kan være perioder når selv de beste svikter. Det er faktisk ganske vanlig! I forbindelse med skilsmisse, for eksempel, og sykdom.

Og så er det er mange – ja, mange – som svikter systematisk og gjennomgående i det skjulte.

Disse – de som svikter systematisk og gjennomgående – er skyldige i at deres barn høyst sannsynlig vil slite med emosjonelle funksjonshemninger hele livet. De blir ikke straffet, ikke avslørt, ikke uthengt. Barna deres, derimot, som i mange tilfeller er dysfunksjonelle, blir straffet på ulike måter: av myndighetene, gjennom psykiske plager og/eller sosialt og i nære relasjoner.

Foreldre som svikter er ikke, har ikke vært, noe tema. Alle bærer vi – foreldre altså – på ting vi ikke er stolte over. De fleste av oss sliter med skyldfølelse fordi vi har vært for utålmodige, for fraværende, for dominerende, for ettergivende eller hva det måtte være. Ingen vil kaste den første steinen.

Men som vi ser: Oppvekst, enten den er god eller dårlig eller middels, har følger på den ene eller den andre måten, i blant også slik at det gir etterdønninger for hele samfunnet.

Altså, Aage Borchgrevink, tommelen opp til deg fordi du våget.

Knausgård-parafrase

19.06.2012 /

Noen ting er faktisk varige, utrolig nok. Ja, jeg vet det meste er forgjengelig, bier for eksempel, både som individer og som art. Hat er også forgjengelig, pussig nok, og George Bush er forgjengelig. Det er mye å glede seg over.

Som om ikke det var nok for denne lille solskinskommentatoren, må jeg nevne enda noe som er varig. I hvert fall langt mer varig enn jeg trodde. Det gjelder appelsinen jeg kjøpte 18. mai i år. Jeg vet det var 18. mai jeg kjøpte den og en appelsin til, for det var dagen jeg trengte niste på en lang flyreise med et barn på 1 år.

Jeg kjøpte de to fruktene fordi selgeren påsto det var mandariner, ikke appelsiner. Som kjent er mandariner lettere å skrelle enn appelsiner, noe som kommer vel med på et fly. Dette med at den kun angivelig var en mandarin, ikke en virkelig mandarin, er viktig for historiens videre gang, så hold fast ved det.

I dag stakk jeg hånden ned i sekken for å hente opp lommeboken. Hånden støtte på en appelsin. Det har den gjort ganske mange ganger, og hver gang har jeg tenkt: Jeg må ta å spise den appelsinen. Tanken har hver gang umiddelbart blitt etterfulgt at en annen tanke: Ikke nå. Men slik gikk det ikke i dag. For i dag var første tanke: Har ikke jeg støtt på den appelsinen før? Så i stedet for å romstere videre i sekken etter lommeboka, fisket jeg opp appelsinen og så på den.

Det var noe kjent med den. For det første så den ut som en mandarin, for det andre var den påfallende tung til å være mandarin. Jeg begynte å skrelle den og oppdaget at skallet satt dønn fast og nærmest måtte skrapes av akkurat som på appelsinen jeg spiste på flyet slik at det duftet appelsin av mine og ettåringens dynkede klær resten av dagen. Derfor, husket jeg nå, spiste jeg den gang ikke den andre appelsinen, den jeg kjempet med i dag 19. juni, stadig i år, over en måned etter at jeg hadde fraktet appelsinen i min varme mørke bag fra Spania til Norge.

Og det skal gudane vite: Bedre mandarin eller appelsin enn den jeg har drasset på den siste måneden har jeg sjelden opplevd maken til. Så søt og saftig var den at jeg knapt la merke til de to eller tre appelsinsteinene . Ja, det hadde den, appelsinsteiner, som de gamle mandarinene. Fast i kjøttet og tung som en blodappelsin, men avflatet i polene og med tynt skall som en mandarin, søtere enn begge fruktene, må dette ha vært en protofrukt, noe som både appelsiner og mandariner stammer fra, altså ikke en manpelsin, men en proto-manpelsin.

Her skulle det kanskje ha kommet en konklusjon, en avslutning eller noe. Men den blir det ikke noe av.

Så ille?

17.06.2012 /

De to journalistene bak Watergate-avsløringene skrev for noen dager siden at Nixon nok var en større forbryter enn noen den gang ante.

http://host.madison.com/news/opinion/column/woodward-and-bernstein-nixon-s-crimes-were-worse-than-we/article_c9664e56-b3f8-11e1-bc67-0019bb2963f4.html

De dokumenterte sine påstander med sitater fra de såkalte “Nixon Tapes”.

På nettstedet http://www.nixontapes.org/transcripts.html finner vi de frigitte opptakene både som lydfiler og i utskrift, strukturert tematisk, etter person og kronologisk. Under Nixon ble for første og siste gang alle samtaler i visse rom i Hvitehuset tatt opp automatisk. (Tidligere presidenter hadde selv kunnet styre hva som ble tatt opp.)

Her ser vi for eksempel USAs linje overfor Chile fra 1971 til 1972. Vi hører nesten helt i begynnelsen om en mislykket CIA operasjon for å forhindre Allende fra å vinne valget og siden får vi konturene av hva Nixon og Kissinger akter å gjøre med saken. Tro meg, de herrer er handlekraftige menn.

Vi får også noen smakebiter på kosepraten mellom Nixon og beskytteren Hoover, også en meget handlekraftig mann.

Dette nettstedet er greit å vise til når man treffer på folk som ikke klarer å forstå at det virkelig var såååå ille.

Selvfølgelig er det ikke slik nå lenger.

(Men skulle det mot formodning være så ille, ville journalister eller andre klare å avsløre det?)

Paradigmeskiftet

21.04.2012 /

Vitenskapsteoretikere mener at man skal være forsiktig med dette ordet, at det er for stort til at du og jeg skal ta det i vår munn. Kjenn bare på det: pa-ra-dig-me-skif-te. Stort, veldig stort. Noen mener sågar at det siste paradigmeskiftet fant sted med den industrielle revolusjonen.

Bollocks, mener jeg. («Bollocks» er utenlandsk for et begrep som skal være ukjent for dannede folk, og er således et ord det ikke er meningen du skal forstå.)

Jeg skjønner at når man er så eksaltert at man mener at romanene til for eksempel Jon Kalman Stefansson medfører et paradigmeskifte, så går man for langt, selv om mannen skriver som en gud. Men det er tøysete å hevde at det går an å trekke en eneste linje mellom paradigmeskiftene i det kolossale mangedimensjonale vevet som utgjør vår klodes historie. Vi opererer ikke bare med rumtid, slik for eksempel fysikere og geografer gjør. Medisinere, sosiologer og kunstnere er opptatt av menneskets forunderlige effekt på omgivelsene. Marxister er ikke uten grunn opptatt av produksjonsmidler, og publikum er opptatt av sirkus. Alt dette og mye mer er dimensjoner som virker inn i hverandre og medfører at en lineær utvikling plutselig bøyer av, bytter spor så og si, slik at alt blir helt annerledes.

Det som derimot ikke medførte noe paradigmeskifte var 9/11 eller 22/7. Dette var begivenheter som måtte skje før eller senere, her eller der, på den ene eller den andre måten, og det er begivenheter som vil skje igjen. Det var utrerte eksempler på de svakes forsøk på å overta regien, på samme måten som krigene i Vietnam Irak, Afghanistan osv., osv., osv. var/er/vil være utrerte eksempler på de sterkes forsøk på å beholde makten. Da jeg for enkelhets skyld antar at sterke mennesker og svake mennesker i utgangspunktet (altså ved fødselen) stiller gjennomsnittlig likt på en skala «snill – slem», kan en ikke forvente at den ene eller den andre gruppen for alltid skal avstå fra handlinger vi fordømmer.

(Jeg håper dere vil se at jeg her har gjort en ukarakteristisk anstrengelse for å avstå fra bruk av politisk pisk. Denne anstrengelsen skyldes riktignok at også jeg bøyer hodet respektfullt etter 22/7-angrepet på Arbeiderpartiet. Hele landet sørger over den heslige udåden. Men når det har gått en stund, vil alt være som før. Vi fikk et støkk, men det vil ikke medføre vesentlige endringer på sikt.)

Det som derimot etter mitt skjønn kan vurderes som utløsende for et paradigmeskifte, er mye mindre dramatisk – tilsynelatende. De fleste av oss er vel enige om at PCen skulle føre til store ting vi ikke kunne ha forutsett, blant annet en mulighet for folk med begrensede midler til å tilegne seg og sågar spre kunnskap og til å utvikle ny teknologi. Det kan altså potensielt føre til en omfordeling av ressurser. Hvis for eksempel Al Kaida… jeg sier ikke mer.

Mindre åpenbart er imidlertid fenomenet Oprah Winfrey. Med hennes selvavsløringsseanser, ble det ålreit å grine og «lage en scene» foran hele verden. Vi skulle ganske snart komme dithen at publikum ikke bare innrømmet at de nøt kikkerrollen, men at en stadig større andel av oss bent fram lengtet etter å leve for åpen scene, lengtet etter å være stjernen i egen kjendishistorie. Kort sagt: Vi har i løpet av få år sett en avprivatisering av privatlivet jeg tror det ikke var mulig å forutse annet enn som følge av totalitarisme. Avprivatiseringen vi har sett har vært helt frivillig! Vi har rett og slett gitt avkall på privatlivet.

I forlengelsen av avprivatiseringen har vi de sosiale medienes diktatur. Igjen: Det som for en pelshval fortoner seg som diktatur, er noe de impliserte helt frivillig inngår i. På T-banen hvor man før observerte medreisende som beveget seg nesten umerkelig i takt med det de hørte gjennom ørepluggene – og de hadde ofte et litt fjernt, euforisk eller sedert uttrykk i ansiktet – ser man nå en mengde folk som uttrykksløst sjekker ut meldinger fra sine Facebook-kontakter. Jeg må si jeg blir langt mer bekymret av folk som er uttrykksløse enn av folk som er euforiske eller ser ut som om de har tatt seg en avslappende drink.

Hva er det de så uttrykksløst bruker så mye tid på? Jo, det er begeistrede meldinger, kjærlige hilsener, oppmuntrende tilrop og gratulasjoner, altså en mengde gjentakelser av relativt få ord – de superlativene og standarduttrykkene som måtte være gjengs til enhver tid.

Jeg gjentar: Mange, mange gjentakelser av uttrykk for begeistring og varme.

Tenk om det under dette øredøvende støyet av elskverdig kakling og skravl brer seg en usynlig kulde, en motstanddyktighet mot inntrykk. Tenk om alle – mens alle går rundt og vet noe om alle, elsker alle og savner alle – en dag finner at det er skjedd noe vi ikke kunne forutse, med alle.

Jeg synes jeg ser det allerede. Under de kjappe blitz-smilene som passerer meg joggende, veltrente, elegante, glatte og sunne, aner jeg en kulde så hard at jeg blir trist og redd. Jeg mumler en forlegen hilsen og skynder meg hjem for å se og glede meg over et kunstferdig uttrykk for realt sinne, nemlig filmen “Sound of Noise” (regi Simonsson og Nilsson). Som smakebit se stykket “Music for One Apartment and Six Drummers”) http://www.youtube.com/watch?v=sVPVbc8LgP4

Om store og små lakser

11.02.2012 /

Denne siste uka har en politiker fra et knøttlite parti fått navnet sitt smurt utover alle nyhetsmedia, inkludert NRK. Tilgi meg min uvitenhet, men hva sier loven egentlig om avstraffelse uten lov og dom? Finnes det noen lov som forbyr avstraffelse med pisk, gapestokk eller andre remedier på åpne torg?

At norske borgere følte et stort behov for å forhåndsdømme en terrorist som begår en massakre, det får andre enn jeg påtale. Men at en liten laks som eventuelt gjorde noe så utrolig stupid som å ha sex hvor det enn måtte være, med hvem det måtte være, for ikke å snakke om med en som muligens kunne vise seg å være under 18 og hvis hun på noe som helst tidspunkt ytret ordet “nei”, skal stilles i gapestokken uten lov og dom, det finner jeg interessant. Det sier nemlig noe om prioriteringene i vårt mediebilde.

Aljazeera har et program som heter Listening Post som ser på mediedekningen av ulike saker. Hva er det Vestens media prioriterer, og hva gjør de for å stille ulike saker i et godt eller dårlig lys? Programmet anbefales da jeg ikke kjenner til noe lignende her i Norge. Hva er det vi her prioriterer?

La oss si at den lille laksen fra Venstre ikke bare var blitt anmeldt og siktet, men også tiltalt og stilt for retten; rettssaken hans vil være åpen for almenheten. Pressen kan referere fra den men ikke fritt fotografere. Dersom han ikke blir funnet skyldig, vil det straks bli klart, og det hele vil bli glemt av alle unntatt et lite knippe mennesker – de impliserte. Slik stoda er nå, vil publikum for lengst ha mistet interesse for saken innen den kommer for retten, og dersom han blir funnet uskyldig, vil det knapt være noen som merker det. Hans navn vil for alltid være plettet, kan karriere avsluttet, hans personlige liv høyst sannsynlig i grus, hans økonomi ødelagt, osv. osv.

Nå ja. Personlig mener jeg at de fleste personer i maktposisjoner er der fordi de er maktkåte, og jeg liker ikke maktkåte mennesker. Så jeg gråter ikke for den lille laksen. Men jeg kan ikke annet enn stusse likevel: Hva med alle som drar til Thailand, Kambodsja, osv. og betaler mellommenn for å skaffe dem små barn å ha sex med? Blir de smurt over forsidene? Hva med alle grossistene som kjøper varer som er produsert av barn – kjøper dem for en slikk og ingenting – for å selge dem mange ganger dyrere til deg og meg? Blir de smurt over forsidene?

Hva med de virkelig store fete laksene som begår finanskriminalitet, som unndrar skatt tilsvarende statsbudsjetter, som kjører banker i kne slik at skattebetalerne må redde dem… lakser så store og sterke at ingen ØKOKRIM, hverken her eller andre steder, har nok ressurser til å ta dem ned? Krig må til mot dem (og krig er foreløpig for dyrt!) og de burde landsforvises fra planeten da intet fengsel er sterkt nok til å holde dem. Hva med dem? Hvem er det som våger å smøre dem utover media?

Rundt oss ser vi restene etter EU i ruiner. Festen er over, men vi nordmenn vet det ikke enda. De virkelige skyldige vil aldri bli dømt, hverken i retten eller på torget. De er for mektige. Slik har det alltid vært, ikke sant: Småfolk ble tynt av konger, deres jarler og deres kirke. Kun kriger kunne ta ned konger og deres jarler og kirke, kriger som eventuelt ble vunnet av andre konger med jarler og kirke. Småfolkene fikk nøye seg med å ta ned andre småfolk – de “utuktige”, som de fikk lov til å stene eller piske. Har vi egentlig forandret oss?

Jo, på ett område: Utroskap, bigami, fødsel i dulgsmål, homofili, osv. var av de verste syndene, da sex ikke var til gudens ære og velbehag. (Nå er ikke det lenger tilfelle, da vår tids gud finner sex overmåte velbehagelig.) Voldtekt så man imidlertid gjennom tærne med, da menn nå en gang var menn, og menn nå en gang har behov. Selv konger og jarler og geistlige voldtok av rent nødvendige penisforlengende og strategiske hensyn, og det var helt greit. Slik er det ikke lenger. Eller? Er det kanskje heller slik pressen vurderer hvem den har råd til å angripe. En liten laks fra Venstre er akkurat synlig nok til å stimulere kundens leselyst, men har er ikke sterk nok til å knekke angriperen.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑