Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: media (Page 2 of 2)

Ikke Egypt (Hyldest til RSF)

06.02.2011 /

HYLDEST TIL RSF (Journalister uten grenser)

Det er nesten rørende så pent vi oppfører oss nå i Egypt. Vi? Alle unntatt Israel, forstås. Hele det gode selskapet kappes om å applaudere ikke bare massenes mot, men sågar (om enn ganske forsiktig) Det islamske brorskapets diplomatiske beskjedenhet. Selv fru Clinton kan ikke annet enn late som om hun vil respektere “folkets valg” – enn så lenge.

Nei, jeg skal ikke skrive om Egypt – enn så lenge – men ta av meg hatten og stå taus og med bøyd hode. Måtte det gå dem vel, de tapre hundretusener kvinner og menn som har satt livet på spill for å trosse portforbudet og en unntakstilstand som har vart siden 1981, da Sadat ble myrdet fordi han undertegnet en forrædersk fredsavtale med Israel.

Så lenge vi forkjælte barn av nord ikke i vannvare pisser i brønnene til Egypterne, slik mange av oss enda pisser i palestinernes brønner – for eksempel ved å nekte ta inn over oss at å gi fredsprisen til Sadat var utilgivelig – skal jeg stå taus og med bøyd hode. Så lenge Odd Karsten Tveit får taletid.

Men la det være sagt, Herren er stor, og Herrens urett kjenner ingen grenser. I Bagdad var det i uka som gikk en meget kjekk ung spansk statsadvokat. Han var der for å etterforske USAnernes drap i 2003 av en spansk pressefotograf under Iraq-krigen. For ordens skyld: Den drepte pressefotografen het José Couso. Grunnen til at dette drapet blir etterforsket som mord, og ikke som “colateral damage”, som USAnerne så søtt kaller sine krigsforbrytelser, er at man mener å ha bevis for at det var nettopp det, mord. Fotografen sto i vinduet i 14. etasje og fotograferte, blant annet, stridsvognen som drepte ham. I samme rom som han, bare et par meter unna, satt en fyr, romkameraten hans, og knyttet skolissene sine, en såkalt kritisk journalist, som for øvrig vant RSF-prisen (Journalister uten grenser) i 1999. For ordens skyld heter journalisten som overlevde, fordi han altså ikke sto i vinduet men knyttet skolissene sine, Jon Sistiaga.

Vel, tilbake til uka som gikk, da den unge, høye, mørkeblonde, veltrente, spanske statsadvokaten skrittet med sitt store følge av reportere, embetsmenn, m.m. over murpuss og annet søppel ut gjennom vestibylen i hotel Palestina, var det én i følget som muligens gikk litt ustøtt. Det var Jon Sistiaga, som hadde vært sammen med statsadvokaten oppe i rom 1403. “Så snart dommeren [statsadvokaten] og …. og … hadde forlatt rommet, helte jeg litt Dimple 15 år på gulvet og…”

Kort sagt den garvede baskiske journalisten skålte med sin døde venn, pressefotografen.

Og han legger til, “og i går var det bare her i byen 50 nye døde.” [El Pais 29. januar 2011, “Brindar con un alma”]

Ja, herrens urett kjenner ingen grenser. USAnernes urett er glemt og tilgitt, men i Bagdad kan det stadig, i 2011, ryke med 50 personer. Pytt sann. Gjort er gjort og spist er spist.

Men så lenge det er noen som overlever og kan fortelle om udåden (RSF),  er det håp.

Pressefrihet!

14.12.2010 /

“Why don’t they like us?”

Dette er det stadig tilbakevendende spørsmålet den jevne USAner stiller seg, har stilt seg, helt siden 9/11, på samme måte som den jevne kineser nå spør seg hvorfor vi absolutt må gi Nobels fredspris til en lovbryter, en kriminell, en som vil ødelegge deres land.

Svaret på spørsmålet, ett av de utallige svarene på spørsmålet, ser dere her (se hele snutten til ende – den blir bare bedre og bedre): Colateral Murder

Så til noe annet, 2 setninger, nemlig en formålsparagraf: “We are of assistance to peoples of all countries who wish to reveal unethical behavior in their governments and institutions. We aim for maximum political impact.”

De som har vært inne på Wikileaks vil kjenne dette igjen. Det er det beleirede nettstedet Wikileaks som har skaffet til veie uvurderlig bevismateriale om forbrytelser mot menneskeheten, bl.a. snutten overfor. I en normal rettssak, for eksempel i forbindelse med et normalt mord (et mord begått av noen som ikke har makt til å unnslippe straffeforfølgelse), skal ikke bevismaterialet brettes ut i pressen før rettssaken. Men forbrytelser begått av de som virkelig er mektige, vil aldri bli pådømt.

Wikileaks har eksistert siden 2007 og har vært avgjørende i avsløringer om dumping av gifter i Ghana, utenomrettslige drap i Kenya, og uendelig mange andre saker mot kyniske multinasjonale selskaper og diktaturer. Men nå har de altså lagt seg ut med USA, verdens mektigste land. Ansvarlig redaktør Julian Assange er blitt puttet i fengsel! Han betaler 200 000 engelske pund (det er NOK 2 millioner, det!) i kausjon mot å få oppholde seg på en bestemt adresse i Sussex med elektronisk fotlenke og meldeplikt hos politiet hver kveld, men han holdes fortsatt i fengsel, fordi svenskene vil ha ham. Svenskene!

Hva er det med svenskene? Etter oppdrag fra USA slo de ned på Pirate Bay. Etter oppdrag fra USA kidnappet de en eller flere “terrorister”, pakket dem på et eller flere USAnske fly på vei til et land hvor “terroristene” kunne tortureres i fred for utidige menneskerettighetsvoktere (extraordinary rendition). Og nå dette: En svak voldtektsanmeldelse, som til overmål ble trukket tilbake for så, av ukjente grunner, å bli gjenåpnet, er plutselig verdt NOK 2 millioner.

Land som Kina og USA forfølger dem som avslører deres forbrytelser mot menneskeheten under påberopelse av at slike avsløringer er skadelige. Wikileaks og Julian Assange mener at fortielse av forbrytelser mot mennesketen er enda mer skadelig. Julian Assange er kanskje ikke noen engel, men hans Wikileaks har vært, de tre årene nettsiden har klart å overleve, en avgjørende kilde for bevismateriale mot overnasjonale og utenomrettslige skurker vi alle er interessert i å se dømt. Se bare selv… dvs. Jeg skulle gjerne ha lagt inn linken til Wikileaks her, men dere må google etter den på egen hånd, fordi den stadig flytter. (Internettjenestetilbyderen (ISP) som Wikileaks har brukt har nå hevet dem ut. Wikileaks flakker fra den ene IP-adressen til den andre, mens sterke krefter prøver å stenge dem ned helt.) Kilder: Guardian NYT

Jeg har vært feig. Jeg har ikke orket skrive om dette før, selv om jeg har tenkt på saken hver dag ganske lenge. Denne gangen har fienden ikke angrepet demonstranter i Latinamerika eller stenkastere i Palestina. Denne gangen har fienden angrepet oss, vår egen vestlige pressefrihet. Og hva gjør pressen vår? Så godt som ingenting. Pressen vår er feig, slik jeg er feig, fordi pressen vår vet at om det foretar seg noe, blir det represalier. Er det rart at President Lula i det fjerne Brazil undrer seg over vestens hykleri? (Lula)

Så til slutt noen ord om hackerne. Dataangrepene mot Amazon, Visa, Mastercard  og Paypal skal visstnok være utført av en løs sammenslutning dataprogammerere, Anonymous. Av deres egen nettside fremgår det at formålet med Anonymous opprinnelig var å angripe scientologien  (og det kan jeg så utmerket godt forstå!): Anonymous

Med millenium-trilogien i frisk minne kan jeg ikke annet enn ta av meg hatten for dem.

De-ma-go-gi, de-ma-ga-ga, de-ma-go-go-gi-ga-ga

29.08.2010 /

Politi og rettsvesen i vårt land spanderer luksusopphold i norske fengsler for utenlandske kriminelle. Er det ikke skammelig! Utlendingene kommer hit og formelig ber om å bli fakket for å få lov til å tilbringe noen uker i våre fengsler. Det er jo, forstås, et komplott mellom våre dumme sy-puter-under-armene-deres-politikere og vårt sløve rettsvesen. Det sløve rettsvesenet har ikke skjønt at det går an å sende kriminelle litauere og rumenere hjem for å sone i egne fengsler. Det er bare å sende en anmodning til vedkommende land. Det finnes faktisk avtaler om soningsoverføring innen Europa.

Eksempel:

10.01.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Fattigland

Vi har en fyr her som er blitt dømt til 4 måneders fengsel pga. tyveri. Vi ønsker å overføre ham til et fengsel i deres land. Vennligst gi beskjed om når dere kan hente ham.

Med vennlig hilsen
Kompetente myndighet i Norge

10.03.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Norge

Vi har mottatt deres brev av 10.01.2010 med påfølgende purringer, og vil selvfølgelig ta i mot skurken som er blitt dømt i deres land. Vi drøfter saken med vårt lands andre kompetente myndigheter, og vil komme tilbake til spørsmålet om når han skal hentes og av hvem.

Med hjertelig hilsen
Kompetente myndighet i Fattigland

20.03.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Fattigland

Vi akter å innfinne oss på deres flyplass den 25.03.2010 med den dømte Det gjenstår to måneder av soningstiden. Vennligst ta i mot ham.

Med vennlig hilsen
Kompetente myndighet i Norge

26.03.2010
Herr/fru kompetente myndighet i Norge

Vi beklager at vi ikke var i stand til å ta i mot dere hvis dere faktisk ankom i går. Vi har et anstrengt program, og det var dessuten ikke noe fengsel i dette landet som hadde plass til skurken. Vi er veldig takknemlige for at dere avlaster vårt sprengte fengselsvesen. Det er faktisk nesten flere mennesker i enn utenfor våre fengsler for tiden, da vi har stor arbeidsledighet, og folk kan dessuten ikke overleve på lønna de får for arbeidet sitt og ikke ser annen utvei enn kriminalitet. For øvrig kan vi nevne at de som tilbringer et par måneder i våre fengsler stort sett er mer voldelige når de slipper ut enn da de ble innsatt, så dere vil nok i det lange løp tjene mer på å prøve å gjøre dem til mer eller mindre snille kriminelle i deres fengsler. Hvis de soner her, så vil de uansett dra tilbake til Norge når de slipper ut, men da med mere morderiske hensikter enn forrige gang.

Med hjertelig hilsen
Kompetente myndighet i Fattigland

Så enkelt er det. Jeg skjønner ikke at vårt politi og rettsvesen har kommet på at det går an å bli kvitt utenlandske kriminelle.

Mordtrusler

07.03.2010 /

Jeg har nå skjønt hvordan jeg kunne ha økt besøkstallene for denne beskjedne lille bloggen min. Det dreier seg om noe som slett ikke er min ide, men det er ingen skam å lære av andre: En ærgjerrig kvinnelig redaktør kom på det geniale trekket å publisere en dansk tegning som opprinnelig ble trykket i Jyllandsposten. Tegningen virket i sin tid så støtende på muslimer at enkelte religiøse fanatikere gikk over streken. Påskuddet for å publisere tegningen på nytt var at tegneren Westergaard nylig ble overfalt, og dermed var det, ifølge den ærgjerrige redaktøren, “redaksjonelle grunner” til å trykke noe man visste ville utløse nøyaktig samme debatt som vi hadde i 2005 og, ikke minst, noe som ville øke salgstallene for avisen.

Fiffig, altså. En god debatt kan aldri gjentas for mange ganger. Det er som god sex. Selv har jeg sterke meninger om denne saken, men jeg skal ikke gjengi dem her, siden ingenting av det jeg mener om den kan tilføre nye momenter til en debatt som er blitt kjørt to ganger. I stedet skal jeg vurdere å legge inn det omdiskuterte bildet når det er gått fire nye år i håp om å bli gjenstand for mordtrusler, som jeg kan gjengi i sin helhet i denne bloggen, pluss at jeg kan sende kopi av dem til VG.

Mordtrusler er i det hele tatt bra reklame. Mord er selvfølgelig enda bedre reklame, men kostnader bør i forkant overveies opp mot forventet gevinst. Det heter, tror jeg, kostnadsanalyse.

Når det gjelder gode debatter og god sex, har jeg imidlertid noe å tilføye: Det disse to så ulike fenomenene har til felles, rent bortsett fra adjektivet “god”, er at de ikke er gode når de kjøres i reprise.

Men mordtrusler kan man gjøre mye av. Man kan begynne med å sende mordtrusler til en selv. Det er relativt enkelt: Det er viktig å bruke en PC som ikke kan spores tilbake til en selv, for eksempel en maskin på en internettkafé. Så oppretter man en hotmail- eller yahoo-adresse. Så skriver man noe riktig ufyselig og signerer for eksempel “God muslim” eller noe sånt. Dermed kan man melde saken til politiet eller Fremskrittspartiet, og dermed er jakten i gang.

En annen variant er å stimulere fienden til å gjøre jobben selv. Man kan for eksempel pisse i brønnen hans og etterlate signatur, eller (en mer moderne variant) forføre og ligge med datteren hans, eller bruke hagen hans som luftegård for hunden, eller tilby sønnen hans amfetamin i skolegården, eller skjenke kona hans full på en søt og deilig likør.

Dette siste eksempelet kan med fordel brukes av kvinnelige antimuslimske fundamentalister uten redaktørstatus: Du har altså invitert fiendens kone hjem til kaffe. Med kaffen serverer du eggelikør, og gjesten din synes drikken er aldeles deilig og forsyner seg på din oppfordring flere ganger uten å skjønne at det hun drikker er alkoholholdig. Til slutt blir hun dritings, siden hun ikke er vant til alkohol, og hun drar forvirret hjem til mannen, som forferdet møter henne i døren og gir henne en ørefik. Dagen etter ringer hun gråtende til deg, hennes snille og varme venninne, og beretter det inntrufne. Du tar opp samtalen ved hjelp av din iPhone, sender den til VG, og resultatet er et oppslag, om ikke på første side, så i alle fall på en helside: “Jult opp! Kvinne fikk juling av mannen fordi hun hadde tatt et glass eggelikør.” Du må være forberedt på å følge opp under skilsmisseforhandlingene og barnefordelingssaken, og på å delta i uendelige samtaler hos saksbehandlere hos NAV. Når du endelig får mordtrusselen i posten, må du umiddelbart videresende den til VG, før mannen rekker å ta livet av seg.

Nåja. Den varianten vil nok ikke hjelpe min bloggside, som ikke har muslimhets som agenda. Det jeg må prøve å få til er å provosere mediamogulen Rupert Murdoch (eller hans sønn). Tenk om han kunne sende meg en aldri så liten trussel. Det ville være noe å skrive hjem om, det! Men han aner ikke at jeg finnes. For ham er jeg ikke en gang en flue, langt mindre en trussel.

Murdoch-imperiet, derimot, er en trussel. Det er en trussel fordi dette imperiets propaganda blir svelgt kritikkløst av en stor andel av klodens mediaforbrukere. Og skadene næring medfører kan allerede være ugjenkallelige.

Litani

28.01.2010 /

I NRK forbereder de nyhetene med samme kunstneriske omhu som om det dreide seg om balanserte treretters måltider på en bedre restaurant. Jeg kan ikke dette med mat og er derfor ikke i stand til å forfølge den kulinariske parallellen, men jeg er meget godt i stand til å høre nyhetene, og jeg skjønner godt at av alle nyhetene NRK kunne ha presentert, må det velges et ørlite knippe. Mot en bakgrunn av død og fordervelse på Haiti passer det å servere vårt høye, fullt betalte sykefravær. Om det noensinne skal slås et slag for at vi kanskje forsyner oss for grådig av sykedager, så er dette den rette tiden å gjøre det på, når fattigdommen på Haiti har tatt slik en grufull vending til det enda verre, når man i nesten hvert eneste hjem i landet for tiden føler noe som minner om skam fordi vi lever relativt sorgløst.

Men hvordan skal man angripe saken? Det er ikke særlig populært å skylde på velgerne. Ethvert tilløp til å fortelle folk i de tusen hjem at de er unnaslentrere, blir umiddelbart motsagt av interessegrupper og politiske partier som benytter anledningen til å vinne poeng blant lytterne. Vi må ikke skylde på foreldre fordi de utgjør en stor velgerskare, og vi må slett ikke skylde på de eldre, fordi de utgjør en stadig voksende og allerede for stor samfunnsøkonomisk trussel. Vi gjør klokt i å la være å kaste sten på de unge, som jo ganske snart blir bærebjelken ikke bare i velgerskaren men også blant partienes fotfolk. Hva er vel da mer opportunt enn å skylde på legene? Siden legene er en liten (altså statistisk uinteressant) elite – og “elite” er dessuten ikke noe hedersord her i Norge – og siden de i liten grad tar til motmæle, så er det legenes skyld, nå, at sykefraværet er så høyt. Opplest og vedtatt.

Jeg finner den vinklingen – nemlig at legene har skylden – rett og slett vulgær, latterlig, feig og demagogisk. Ingen står fram og sier: “Jeg mener det er legenes skyld”, ingen står til ansvar for påstanden. Den bare insinueres som et resultat av “undersøkelser”.

Jeg er ingen lege. Langt ifra! Og det er ikke hensynet til legene som motiverer mitt sinne. Det er demagogien. Det er demokratiets iboende hykleri som er frastøtende. “Something is rotten in the Kingdom of Denmark”, heter det i Hamlet. Jeg postulerer at “something is rotten in the West”, men vi skylder på al Kaida, Taliban, terrorister og nå på legene, men vi våger ikke ta oppgjør med vår egen unnfallenhet. Så da spør jeg:

Hvem er det som har prioritert biltrafikk fremfor offentlig kommunikasjon, og som derved har bidratt til at luften i våre større byer forårsaker økende luftveissymptomer?

Hvem er det som ved å mase om “bedre ressursutnyttelse i offentlig sektor” – les oppsigelse av mindre produktive arbeidstakere og økt stress på de gjenværende – har bidratt til stressrelaterte plager pga. av arbeidssituasjon, utfrysing av, for eksempel, eldre arbeidstakere, folk med kroniske plager og mødre med ammepauser?

Hvem er det som har vegret seg fra å satse reelt – og reell satsing koster – på reelle klimatiltak? I Norge ventes klimaendringene å medføre økende nedbør fremover, mere ustabile vintre, mer snømåking, mindre sol, mer holke på fortauene, regnfulle somre, og dermed mer ryggplager av snømåking, mer forkjølelse, økt depresjon (visstnok en målbar bidragende årsak til vårt sykefravær), og flere beinbrudd, blant annet. Vi blir nødt til å feriere stadig oftere i syden (og dermed bidrar vi til økt utslipp fra flytrafikk, men vi har jo råd til det, så da går det jo greit.

Når en er borte fra jobben, øker arbeidsbyrden på de gjenværende. Hvem er det som har bidratt mest til den holdningen at om jeg har det bra, så gir jeg F_ i om andre har det dårlig? (Fra “om ikke de andre landene reduserer klimautslipp, så skal jaggu ikke vi gjøre det” og “de fattige landene har seg selv å takke for sin nød”, er det ganske naturlig å fortsette med “om jeg trenger en ekstra hviledag, hvorfor skal jeg ikke innvilge meg det?”

Men akk, selv ikke jeg våger å kalle ting ved sitt rette navn.

Morgengretten

16.12.2008 /

Jeg forsov meg i dag, og dernest gikk alt på tverke, frokosten, hunden, klærne… alt. Og når jeg endelig skred ut til isen som allerede i november la seg over landet så langt øyet rekker, i år som i fjor. så datt jeg, kan skjønne, så lang jeg var. “Helsikkes klima!”, freste jeg for meg selv, og kom på at jeg i løpet av de siste ukene har merket en klar tendens i samtalene rundt meg, nemlig at en del folk raskt er frempå, når en nevner ordet “klima”, med ytringer som “vintrene var jo sånn før også”, underforstått, det er ikke egentlig noen klimaendring.

I min morgengretne tilstand tenker jeg på dem som “forsvarere” av vårt nåværende klima og blir helt krakilsk. Her ligger jeg på isen, gnir meg jamrende på kneet, og så sier de at det skal være sånn. Vel, da skal jeg ta igjen. Det skal jeg, tenker jeg. Dersom de kommer til makten, så…, ja, så…

Ja, hva gjør jeg da? Det er jo faktisk fullt ut mulig at meg-megere-megest-partiet kommer til makten! For hva er det folk stemmer på, når alt kommer til alt? De stemmer på det partiet de tror vil tjene seg, ikke på det partiet som av idealistiske grunner vil tjene en sak. Hvilken sak skulle det være, forresten?

Men om meg-megere-megest-partiet kommer til makten her i landet, slik at vi får Bush-tilstander, vil jeg av den grunn virkelig emigrere? For første gang på så lenge jeg kan huske sender jeg en oppriktig empatisk tanke over havet, til det hardt prøvede USA, hvor ca. halve befolkningen i 8 år har måttet leve i skam. “Det vårt land står for hånes av mesteparten av verdens folk. Det er blitt flaut å være USAner.”

Men de emigrerte ikke, og nå har de faktisk klart å kvitte seg med Bush-dynastiet, enn så lenge. Hadde de emigrert, så hadde de ikke klart det. Dessverre er det mange politiske kommentatorer som mener at Obama kan takke finanskrisen for sin seier. Mao. det er ikke fordi de som stemte Bush i forrige omgang har tatt til fornuften, men fordi de er slått konkurs og derfor i sin desperasjon kaster loddet en annen vei. Noen ganger tenker jeg: Det vi trenger her, for å forstå hva som er viktig, er en krig eller en hungersnød.

I dag hører vi på nyhetene at vi skal få politisk reklame på TV. Meg-megere-megest-partiet hilser denne utviklingen varmt velkommen, naturlig nok. Politisk reklame på TV vil gjøre det mulig å engasjere dem som er politisk uinteressert, ved å tale til deres “følelser”. Dette ser jeg som en farlig utvikling.

Om du er blitt forledet av reklame til å kjøpe en hårfarge som ikke kler deg eller en strikkemaskin du ikke vet hvordan du skal bruke, eller en merkevare som ryker, så går det ikke ut over andre enn deg selv. Er du fornuftig, så lærer du av erfaringen, slik at du neste gang du skal kjøpe noe lager deg en liten behovsanalyse, leser bruksanvisninger og setter deg bedre inn produktspesifikasjonene. Er du ikke fornuftig gjør du samme tabben om og om igjen og svir for det hver gang, men det går stadig ikke ut over andre enn deg.

Når du stemmer, tar du en avgjørelse som bidrar til ditt lands skjebne, på godt og vondt. Skal denne avgjørelsen din være basert på at du ser en reklame som taler til dine mest primitive instinkter?

I USA i år satset republikanerne mye på “Joe the plumber”-kortet, rørlegger-Joe. Presidenten skulle være en av folket, en Joe the Plumber, en vanlig mann på gata. Det slo veldig godt an! Etter en Reagan som var dement, og en Bush som har vanskelig for å lese manuset han har foran seg, er folkets sympati med en “vanlig mann” stadig vekk sterkt. Det overskygger det faktum at republikanerne motsetter seg et anstendig helsevesen, for eksempel, og at det favoriserer de rike. Det republikanske partiet bryr seg sytten om den vanlige mann, men det kjører en kandidat som kunne vært en hvem-som-helst, og dermed er velgerskaren sikret, ved hjelp av utspekulert reklame.

I USA er valgkampen redusert til samme nivå som programmet Idol.

Vi har en utenriksminister som er meget respektert i dette landet. Den mannen ville aldri ha klart å hevde seg i en reklamekonkurranse. Han er dyktig, kunnskapsrik og klok, men på Idol, ville han ha gjort en ynkelig figur. La meg-megere-megest-partiet opptre på Idol, men la vår utenriksminister gjøre jobben sin. La oss fortsette å prøve å sette kjepper i hjulet, så langt det er mulig, for kjøp av politisk makt.

Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑