Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: kunst og kultur (Page 2 of 2)

Paradigmeskiftet

21.04.2012 /

Vitenskapsteoretikere mener at man skal være forsiktig med dette ordet, at det er for stort til at du og jeg skal ta det i vår munn. Kjenn bare på det: pa-ra-dig-me-skif-te. Stort, veldig stort. Noen mener sågar at det siste paradigmeskiftet fant sted med den industrielle revolusjonen.

Bollocks, mener jeg. («Bollocks» er utenlandsk for et begrep som skal være ukjent for dannede folk, og er således et ord det ikke er meningen du skal forstå.)

Jeg skjønner at når man er så eksaltert at man mener at romanene til for eksempel Jon Kalman Stefansson medfører et paradigmeskifte, så går man for langt, selv om mannen skriver som en gud. Men det er tøysete å hevde at det går an å trekke en eneste linje mellom paradigmeskiftene i det kolossale mangedimensjonale vevet som utgjør vår klodes historie. Vi opererer ikke bare med rumtid, slik for eksempel fysikere og geografer gjør. Medisinere, sosiologer og kunstnere er opptatt av menneskets forunderlige effekt på omgivelsene. Marxister er ikke uten grunn opptatt av produksjonsmidler, og publikum er opptatt av sirkus. Alt dette og mye mer er dimensjoner som virker inn i hverandre og medfører at en lineær utvikling plutselig bøyer av, bytter spor så og si, slik at alt blir helt annerledes.

Det som derimot ikke medførte noe paradigmeskifte var 9/11 eller 22/7. Dette var begivenheter som måtte skje før eller senere, her eller der, på den ene eller den andre måten, og det er begivenheter som vil skje igjen. Det var utrerte eksempler på de svakes forsøk på å overta regien, på samme måten som krigene i Vietnam Irak, Afghanistan osv., osv., osv. var/er/vil være utrerte eksempler på de sterkes forsøk på å beholde makten. Da jeg for enkelhets skyld antar at sterke mennesker og svake mennesker i utgangspunktet (altså ved fødselen) stiller gjennomsnittlig likt på en skala «snill – slem», kan en ikke forvente at den ene eller den andre gruppen for alltid skal avstå fra handlinger vi fordømmer.

(Jeg håper dere vil se at jeg her har gjort en ukarakteristisk anstrengelse for å avstå fra bruk av politisk pisk. Denne anstrengelsen skyldes riktignok at også jeg bøyer hodet respektfullt etter 22/7-angrepet på Arbeiderpartiet. Hele landet sørger over den heslige udåden. Men når det har gått en stund, vil alt være som før. Vi fikk et støkk, men det vil ikke medføre vesentlige endringer på sikt.)

Det som derimot etter mitt skjønn kan vurderes som utløsende for et paradigmeskifte, er mye mindre dramatisk – tilsynelatende. De fleste av oss er vel enige om at PCen skulle føre til store ting vi ikke kunne ha forutsett, blant annet en mulighet for folk med begrensede midler til å tilegne seg og sågar spre kunnskap og til å utvikle ny teknologi. Det kan altså potensielt føre til en omfordeling av ressurser. Hvis for eksempel Al Kaida… jeg sier ikke mer.

Mindre åpenbart er imidlertid fenomenet Oprah Winfrey. Med hennes selvavsløringsseanser, ble det ålreit å grine og «lage en scene» foran hele verden. Vi skulle ganske snart komme dithen at publikum ikke bare innrømmet at de nøt kikkerrollen, men at en stadig større andel av oss bent fram lengtet etter å leve for åpen scene, lengtet etter å være stjernen i egen kjendishistorie. Kort sagt: Vi har i løpet av få år sett en avprivatisering av privatlivet jeg tror det ikke var mulig å forutse annet enn som følge av totalitarisme. Avprivatiseringen vi har sett har vært helt frivillig! Vi har rett og slett gitt avkall på privatlivet.

I forlengelsen av avprivatiseringen har vi de sosiale medienes diktatur. Igjen: Det som for en pelshval fortoner seg som diktatur, er noe de impliserte helt frivillig inngår i. På T-banen hvor man før observerte medreisende som beveget seg nesten umerkelig i takt med det de hørte gjennom ørepluggene – og de hadde ofte et litt fjernt, euforisk eller sedert uttrykk i ansiktet – ser man nå en mengde folk som uttrykksløst sjekker ut meldinger fra sine Facebook-kontakter. Jeg må si jeg blir langt mer bekymret av folk som er uttrykksløse enn av folk som er euforiske eller ser ut som om de har tatt seg en avslappende drink.

Hva er det de så uttrykksløst bruker så mye tid på? Jo, det er begeistrede meldinger, kjærlige hilsener, oppmuntrende tilrop og gratulasjoner, altså en mengde gjentakelser av relativt få ord – de superlativene og standarduttrykkene som måtte være gjengs til enhver tid.

Jeg gjentar: Mange, mange gjentakelser av uttrykk for begeistring og varme.

Tenk om det under dette øredøvende støyet av elskverdig kakling og skravl brer seg en usynlig kulde, en motstanddyktighet mot inntrykk. Tenk om alle – mens alle går rundt og vet noe om alle, elsker alle og savner alle – en dag finner at det er skjedd noe vi ikke kunne forutse, med alle.

Jeg synes jeg ser det allerede. Under de kjappe blitz-smilene som passerer meg joggende, veltrente, elegante, glatte og sunne, aner jeg en kulde så hard at jeg blir trist og redd. Jeg mumler en forlegen hilsen og skynder meg hjem for å se og glede meg over et kunstferdig uttrykk for realt sinne, nemlig filmen “Sound of Noise” (regi Simonsson og Nilsson). Som smakebit se stykket “Music for One Apartment and Six Drummers”) http://www.youtube.com/watch?v=sVPVbc8LgP4

Å legge seg flat

17.05.2011 /

Ett av politikerens mantra er “å ta folk på alvor”. Sist jeg hørte dette uttrykket var i dag på Dagsnytt 18. Den ene debattanten mente at forlagene var mer opptatt av å “selge” enn av å levere gode bøker. Den andre spurte: “tror du virkelig leserne vil ha dårlige bøker?” Han ville, forstås, ta leserne på alvor. Han mer enn antydet at det var formastelig, antidemokratisk, moralsk forkastelig å stille seg til doms over folks lesevaner. Underforstått: kunden har alltid rett.

Norsk litteratur er nok ikke min greie, så litteraturdebatten skal jeg ikke våge meg inn i. Men klisjeen “å ta folk på alvor” er blitt en landeplage. Vi hører stadig politikere og markedsførere bedyre sin aktelse ikke bare for lesere, men for publikum, krigsveteraner, barn, det norske folk og ungdom; dog ikke for muslimer. Muslimer blir riktignok ofte skåret over med én kam, men de slipper i alle fall å bli tatt på alvor.

Personlig bruker jeg enhver anledning til å spise pommes frites. Jeg liker pommes frites! Jeg liker også wienerpølser. Og fuktige tunge kaker med tykk glasur og flere lag med kremfløte. Dessuten liker jeg whisky og rødvin, peanøtter, røyk og cola. Jeg synes det er et ork å forlate godstolen, og jogging og skiløping kommer overhode ikke på tale.

Om jeg som bruker skulle blitt tatt på alvor ville jeg altså ha vært dau for lenge siden, av hjerte- og karsykdommer, overvekt og alkoholisme.

Heldigvis finnes det krefter der ute som overtaler meg til å avstå fra min foretrukne diett. Ikke nok med det: Jeg har lært å nyte andre menyer nesten like mye som dem jeg gir avkall på. Jeg er blitt inspirert til å prøve andre former for mosjon enn jogging – og jeg nyter dem! – og selv kjenner jeg instinktivt at en klar hjerne er å foretrekke fremfor alkoholrus.

Jeg er en bruker som ikke ble tatt på alvor men som ble strammet opp og filleristet av folk med kunnskap. Siden jeg også selv har kunnskap er det maktpåliggende for meg å understreke dette med at kunnskap, selv om det i blant kommer fra “eliten”, faktisk er mer demokratisk enn penger. Kunnskap kan nemlig deles helt gratis av dem som vil ha den.

Og når jeg nå først tangerte litteraturdebatt, så har jeg en høne å plukke med dem som “legger seg flat” og “tar folket på alvor”: Hvem våger å påstå at bok (a) ikke kan være bedre – langt, langt bedre – enn bok (b), bare fordi bok (b) selger uendelig mye bedre enn bok (a)?

Jeg har i kveld lest en bok skrevet i 1957 av Gabriel García Marquez. Jeg tør påstå at en blir klokere av å lese den, enda så tynn, tørrvittig og gammel den er, enn mye annet som er langt tykkere, dystrere og ferskt. Så jeg skal gjerne legge meg flat for det forfatteren formidler i “Ingen skriver til obersten” – selv om jeg synes gestusen er for orientalsk for min smak – men å ta ham på alvor… nei, hva skulle det være godt for?

Roger Waters

13.03.2011 /

“Du elsker meg ikke lenger!”

Hørt den før? I noen tilfeller er det virkelig slik at A ikke lenger elsker B. Men i mange tilfeller er det bare slik at B prøver å få viljen sin ved å antyde at A, ved ikke å elske nok, har lagt grunnen for skilsmisse. Det heter hersketeknikk og minner om Bush og Patriot Act: Støtter du oss ikke i dette, er du mot oss. Mest av alt minner det om Israel. (Vi som fordømmer Israels Palestina-politikk, er jo “antisemitter”.)

Det følgende er en tale til antisemitter:

Hath not a Jew eyes? Hath not a Jew hands, organs,
dimensions, senses, affections, passions; fed with
the same food, hurt with the same weapons, subject
to the same diseases, heal’d by the same means,
warm’d and cool’d by the same winter and summer
as a Christian is? If you prick us, do we not bleed?
If you tickle us, do we not laugh? If you poison us,
do we not die? And if you wrong us, shall we not revenge?
If we are like you in the rest, we will resemble you in that.
If a Jew wrong a Christian, what is his humility?
Revenge. If a Christian wrong a Jew, what should his
sufferance be by Christian example? Why, revenge.
The villainy you teach me, I will execute,
and it shall go hard but I will better the instruction.

Shakespeare oppsummerer situasjonen nokså godt her, synes jeg; på den ene siden hvem vi alle er når vi fødes, på den andre hva mange av oss – men heldigvis ikke alle – gjør når vi blir eldre. (Og legg merke til hvem vi ifølge Shakespeare har lært av!) Innen vi er kommet til skjells år og alder, er mange av oss nemlig blitt mishandlet. Ja, mange er sågar blitt døde. Resten av oss er i alle fall blitt indoktrinert. Det gjelder jøder, kristne, muslimer og sikkert også hinduer og buddister, ja, og ateister.

Jep, indokrinert. Hillary Clinton prøver for tiden å overtale lovgiverne til å bevilge mere penger til indoktrinering “to win people’s hearts and minds” rundt om i verden, og i den forbindelsen presterer hun å beklage at det i USA ikke finnes “real news”, at folk selv i USA derfor stadig oftere må ty til Al Jazeera. Clip fra Clinton’s tale:

http://www.youtube.com/watch?v=5zW4AKrOIak

Heller ikke i Norge er det mye å hente av “real news”, synes jeg. Det er og blir mitt og ditt ansvar å lete litt i det enorme sortimentet av kanaler de fleste av oss tross alt har tilgang på, etter noe som veier mer enn skum. Tungtveiende stoff finnes jo, vel og merke for den som ikke er indoktrinert til å tro at det vi ikke hører, trenger vi ikke vite.

Nå har jeg til en forandring funnet lett underholdning på Al Jazeera. De vet hva de gjør på den kanalen, altså: Hvem er det Al Jazeera presterer å komme trekkende med for å tiltrekke folk de tror kan tilhøre en potensiell lytterskare? Jo, Roger Waters, selveste Pink, som i Pink Floyd. I et 40-minutters intervju taler han om The Wall, nemlig Israels mur rundt okkupert territorium. Så ble det da Al Jaeera som lærte meg at mitt gamle pop-idol – å, jeg spiller enda Pink Floyd – i 2006 ble overtalt til å kansellere en konsert i Tel Aviv og i stedet ble Palestina-aktivist. Jeg kastet meg selvfølgelig over Youtube, og fant for eksempel denne:

Det var dessuten Roger Waters som gjorde meg oppmerksom på og agiterte for BDS – en global boikottbevegelse:

http://bdsmovement.net/?q=node/127

Selektivt barnevern

02.08.2009 /

Min far pleide å si at det ikke står noenting i bibelen om at du skal elske dine barn. Han påstod han hadde lest boka fra perm til perm. Ikke vet jeg. Det jeg vet er imidlertid at på samme måte som vi driver med selektivt dyrevern, så driver vi med selektivt barnevern. Noen barn elskes ikke, og ikke en gang religionen vi abonnerer på her til lands kan eller vil gjøre noe med det.

Jeg tenker ikke på institusjonen “Barnevernet”. Akk nei. I hvilken verden finnes det et offentlig barnevern som effektivt kan verne barn mot dårlige mødre, dårlige fedre, dårlige innflytelser, seg selv, dumme lærere, slemme medelever, reklame, usunne kule trender og andre tilfeldig forbipasserende trusler? Jeg kjenner i alle fall ingen slik verden. Eller for å si det på en annen måte: Dersom du ikke elsker ditt barn, så er sjansene små for at noen annen vil elske det.

Det er lett for en mor å elske sitt barn når det er bløtt og rundt, ned store øyne, som en selunge. Men når det vokser til og får pigger og stygt språk, finner vi det ikke like lett å elske vårt avkom.

Så hva vil det si å elske et barn? Det er et spørsmål jeg ikke kan svare på. Men én ting er sikkert: Det vil ikke si å benytte seg av retten til å få betaling for å være hjemme og passe barnet i dets første tre leveår! Det er riktignok helt klart at barn trenger foreldre som er til stede. Men i alderen 2-10 år ivaretas de fleste barn nokså godt i barnehager og skoler.

Problemene melder seg normalt først i ungdomsskolen. I alderen 10 til 17 år er barnet i fare. Ikke i alderen 2-3 år. Da har poden fått bein å gå på. Da begynner hun eller han å ta egne valg. Å være hjemme med en selunge er etter min mening selektivt barnevern. Reelt barnevern er å være hjemme når barnet er 10 år gammelt, eller 11 år gammelt eller 12 år (og fra da av haster det virkelig: fra den ene dagen til den andre, har man plutselig mistet, først, kontrollen, dernest, kontakten).

Det er ikke min hensikt å agitere for at foreldre skal be om betaling for å være hjemme fra barnet er 10 år gammelt. Det er ikke min hensikt å agitere for noe som helst. Jeg vil bare ha sagt at dersom foreldrene vil gi barna en trygg oppvekst, så gjør de klokt i å være mest mulig tilgjengelige, mest mulig lydhøre, og ha mest mulig overskudd til å tilby barna sine hyggelige og varige alternativer til slanke- og puppepress, rusmidler, osv. når disse farene faktisk melder seg.

Hvorfor skriver jeg noe som de aller fleste sikkert er enige i? Av to grunner. For det første fordi det irriterer meg at enkelte kvinner bruker søte, runde, bløte barn med store seløyne som påskudd til å la være å jobbe, slik at fedrene må jobbe desto mer for å betale husgjeld mm., og derved ha desto mindre tid og overskudd til ungene, som trenger dem like så mye som de trenger mødre. For det andre fordi det er sørgelig at så mange skylder på skolen når ungene deres begynner å gjøre ting de ikke liker. “Han var jo så søt og god når jeg var hjemme med ham, men nå, i den klassen…”.

Ikke i den beste av gode verdener, er alle lærere optimale. God lærerutdanning er selvfølgelig bra, men gode foreldre er minst like viktig. Hvilket politisk parti våger å sette på sitt partiprogram at de vil arbeide for bedre foreldre? Hvor mange av oss har ikke hatt lærere som var samvittighetsfulle, ryddige, rettferdige og dønn kjedelige? Mange barn tåler ganske enkelt ikke kjedelige lærere. De fleste av oss har sikkert også hatt glitrende men lettere kaotiske lærere, rene fyrverkerier. Mange barn tåler ikke kaotiske lærere. Det er med lærere som med alle andre mennesker: Hver lærer passer bedre for noen enn for andre. Hver unge må utvikle kompetanse til å nyttiggjøre seg det den glitrende kaotiske eller den ryddige kjedelige læreren kan tilby. Dette må ungen lære, slik vi alle må lære å omgås menneskene vi er omgitt av. Vi må alle kunne overleve samvær med temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboer, sjefer, samboere, slektninger, barn, foreldre, osv. Nettopp disse samme temperamentsfulle, kjedelige, tvangsnevrotiske, kverulantiske, naboene, sjefene, samboerne, slektningene, barna, foreldrene, osv. kan i noen tilfelle også ha mye spennende å by på, eller kanskje ikke. Men overleve må vi i alle sure fall, og det er noe vi kan og må hjelpe våre barn med.

“Foreningen av dårlige foreldres ofre” har ikke enda partistatus i Norge. Men de krever obligatoriske kurs for vordende foreldre og jevnlige oppfølgingskurs for foreldre, noe á la heimevernet – tre uker hvert annet år. Noe slikt ville jo bli enormt kostbart, og det kan ikke på forhånd garanteres at behovet for barnevern vil bli tilsvarende redusert. Så forslaget fra foreningen er nok ikke noe å satse på. Pelshvalenes forslag er mye billigere, men det er en annen og ganske lang historie som antakelig ikke vil bli fortalt her.

Konklusjonen kan imidlertid ikke utelates: Foreldre eier ikke sine barn. De har dem bare til låns i 16 år. I løpet av den tiden kan de gjøre dem flyvedyktige eller de kan vingeklippe dem eller noe der i mellom. Når tiden er ute kan de, foreldrene, si, “det var ikke min skyld”, og det kan godt hende det stemmer, men det hjelper ikke. Det hjelper i alle fall ikke ungen. Etter å ha fylt 16 år, kan ungen si, “det var ikke min skyld,” men det hjelper heller ikke. Akk, når det gjelder livsdyktighet så må hver og en av oss svare for seg selv, så urettferdig det enn måtte oppleves.

Og så var det språket

08.05.2009 /

En god gammel pelshval kan ikke stilltiende forbigå et særdeles interessant utsagn fra Utenriksdepartementets pressetalsmann i dag. I forbindelse med at en del norske politikere ikke har fått reise inn til Gaza, uttalte han i et intervju med NRK, og gjentok flere ganger, følgende formulering:

“Vi arbeider mot Israel i forhold til” problemet.

Hm. Arbeider UD virkelig mot Israel? Eller har UD en knute på tråden i forholdet til Israel? Men det var jo ikke Israel det var noe forhold til i denne setningen; forholdet gjaldt problemet, altså det faktum at norske politikere ikke får slippe inn i Gaza. Det er jo fint at UD har et forhold til problemet, for da anstrenger de seg vel desto mer for palestinernes omdiskuterte menneskerettigheter.

Det er selvfølgelig mulig at pressetalsmannen mente å si “vi samarbeider med Israel for å løse dette problemet”. Det er slett ikke godt å vite. Eller kanskje han mente: “I forhold til Israel er vi mer opptatt av problemet”, eller “vi har et annet syn på saken enn Israel” Men han sa altså klart og tydelig: Vi arbeider mot Israel.

Det som gjør denne lille uttalelsen så interessant er at den kan avstedkomme det man på godt norsk kaller en “diplomatic incident” dersom ikke de israelske myndighetene er orientert om at nordmenn dyrker språklig kreativitet. Kreativiteten gir seg først og fremst utslag i uforutsigbar bruk av preposisjoner, noe som skaper spenning, siden leseren eller tilhøreren må gjette hva ting og tang betyr. Det er nesten som å lese en kriminalroman.

Vi, publikum, får nok aldri vite om den israelske ambassadøren fortørnet henvender seg til UD de neste timene, om han skal måtte tilbringe natten som språkkonsulent for sine overordnede i Israel. “Det er virkelig sant, Sjef! Nordmenn velger virkelig helt vilkårlige preposisjoner … Nei, de mente ikke at de jobber mot oss. De mente faktisk at de jobber for oss… Jo, jeg vet det høres rart ut, Sjef, men jeg forsikrer….”

Språkrådet har foreslått at om vi med uttrykket “i forhold til” mener noe helt annet enn “i forhold til”, bør vi vurdere å si det vi mener. Dersom vi for eksempel mener “om” eller “sammen med”, kunne vi forsiktig prøve å bruke “om” eller “sammen med”. Vi har nemlig de siste årene sett en tendens til at “i forhold til” erstatter de kjedeligste preposisjonene som “med, ved, om, til, fra” og en del andre uttrykk som er utgått på dato, som “på grunn av, vedrørende, med hensyn til”. Jeg frykter at vi nå går inn i en epoke hvor alle disse ordene skal erstattes av “mot”. Da vil nok antall skilsmisser stige de neste årene. Men om skilsmissestatistikken har jeg ikke tenkt å skrive.

Se Språkrådets advarsler om bruk av ordet “forhold”

Katalogpesten

25.04.2009 /

Mellom de to verdenskrigene skrev en del forfattere politsk science fiction. Det man særlig fryktet og skildret var kommunistspøkelset og “teknologien”. Selv så seint som på 70-tallet kunne man enda høre folk som ivrig hevdet å være motstandere av “teknologien”.

En roman jeg husker, skrevet i 1931, skildrer et samfunn hvor det ikke finnes fattigdom, hvor alle er pene og vennlige, hvor alt er rent og ordentlig, hvor ingen har den minste lyst til å gjøre noe galt. Man arbeidet, man ble underholdt, og man hadde ingenting å klage over. Kjønsdrift var ikke lenger et skummelt tema, ettersom alle kunne kopulere med alle, uten frykt for å bli gravide og uten følelsesmessige komplikasjoner. Sex var i det hele tatt bare en del av underholdningstilbudet. Man kunne velge utseende, sitt eget og sine barns, fra en katalog. I alle leiligheter var det store skjermer, toveisskjermer, hvor man så underholdning og hvor man ble observert av myndighetene. Man ble i det hele tatt mildt og bestemt overvåket. Privatliv hadde man ikke behov for, siden man aldri gjorde noe hemmelig, og ikke hadde man det heller. Alle var like, bortsett fra utseendet, som det altså fantes en del varianter av, og sorgløse. Jeg må lese den boken igjen!

For nå er vi der, sånn omtrent. Rundt oss raser krisen, og for størstedelen av verdens folk er krisen et mareritt magna grada. Men vi har våre pene, rene, lettstelte hjem, våre gigantiske skjermer som underholder oss. Vi kan velge utseende fra en katalog, og ikke har vi laster utover det at vi av og til spiser og drikker for mye. Vi kan kopulere uforpliktende og bytte ikke bare partnere men venner slik man bytter antrekk. Privatlivet gir vi selv avkall på lenge før myndighetene rekker å gripe inn i det. Det er slett ikke nødvendig å overvåke oss, for vi gjør unasett helst hva de andre, spesielt kjendiser, gjør.

Vi slipper fjernsynskameraer inn i våre hjem og blir fulgt fra time til time av et begjærlig publikum. Ved å bli med i et “reality-program” blir vi jo selv kjendiser, og hva er vel mer attraktivt enn å være filmstjerne i eget liv? De av oss som ikke vil trekke berømmelseshungeren så langt, kan nøye seg med Facebook eller andre nettsamfunn. Der er man venner med alle som kjenner noen, som kjenner noen, som kjenner noen. Vi fremstiller oss som kjekke, populære, fornøyde og vellykkede og blir det, bare ved å se våre fremstillinger av oss selv. Nesten alle er vi like. Er ikke det fint?

Våre interiører, våre neser, våre pupper, vår humor og vårt privatliv: Alt kan velges fra katalog. Det er ufarlig, sterilt, pent og ordentlig. Ute raser økokrise, finanskrise, midtøstenkrise, fattigdomskriser, og havet stiger. Men vi har det trygt og godt.

På andre siden av gata der jeg bor, følges 6 ektepar fra time til time av en gjeng kamerafolk. Hvor de går og står, er kamerafolkene hakk i hælene på dem. Selv snubler jeg i dem stadig vekk i nærbutikken og på vei ut min egen dør. Jeg noterer at de ser sympatiske og “helt normale” ut. De er hollandske, men de har lært seg språket, som de snakker med god, litt stiv uttale og med få grammatiske feil. Jeg ser de konsentrerer seg når de snakker, og det finner jeg rørende. Oppgaven deres er å pusse opp et hus her, og det paret som blir igjen, får eie huset. De er å finne på katalogsidene over “arbeidssomme, flinke folk”. Gevinsten er stor, og publikum vil sikkert glede seg med vinnerparet og tenke “det har de fortjent!” For ti år siden hadde store deler av publikum vært nedlatende overfor mennesker som blottstilte seg, for den gang fant man frivillig avkall på privatliv blygselløs. Er det forresten noen husker hva ordet bluferdighet betyr?

Selv pelshvaler har sluttet å skrive private brev, men legger sine brev ut på nett. Sånn kan det gå.

Finansparasitter (islandske skjellsord)

20.10.2008 /

Nå som finansmarkedene raser sammen og drar så mange enkeltskjebner med seg ned i dragsuget, ville det ha vært befriende å kunne ty til skjellsord. Jeg går ut fra at de fleste er enige om at det er bedre å fyre av ord enn skudd. Men hva har vi nordmenn av skjellsord?

La oss skjele til Island for anledningen. Der går det vesentlig verre enn de fleste andre steder i Europa akkurat nå, men der har man i det minste beholdt skjellsordene, noe vi i Norge dessverre mistet under reformasjonen. På den tiden, og under hele det danske koloniveldet, var det smått stell på sagaøya. Men fra gullalderen hadde det dog overlevd en del triks, blant dem kunsten å lage nidviser.

Urbane islendinger kan jo ikke stort mer enn “fuck”, uttalt “fokk” på sagaøya, til forskjell fra vår “fakk”. Men det bor fortsatt en liten håndfull mennesker på den islandske landsbygda. Med sine få resterende sauer, sine potethager (både spinat og brokkoli vokser bra ved en islandsk sørvendt vegg) vil bygdeislendingene kunne overleve en hungersnød. Nå som islandsk landbruk er så godt som nedlagt, nå som Island ikke anses som betalingsdyktig nok til å få kreditt på Europamarkedet, vil byfolket måtte ha slektninger på landet for å få C-vitaminer og kjøtt.

Jeg tenker Reykjavik banner høyt! Jeg tenker det går en strøm av e-postmeldinger til slektningene på landet. “Hvis du ikke kan sende meg kjøtt, send meg i det minste skjellsordene dine?”

Finansparasittene har lagt Island i grus, uten at noen noensinne vil bli stilt til ansvar for landsforræderiet det faktisk var å spille hasard med landet som innsats. Nå som landet kanskje nærmer seg slutten av sin historie og blir kreditorenes bakgård, er det på sin plass å kalle humanoide steinalderaper med humant overutviklet egeninteresse ved sine rette navn.

Her i Norge vil kun et mindretall lide vesentlig pga. av verdipapirsjonglørenes eventyrlyst. Vi har jo enda oljen. Så snart skattebetalerne verden rundt har betalt for brønnpissernes kalas, så snart tjenerskapet har ryddet bort de veltede askebegrene, vinflaskene og kokainrestene, slik at finansmarkedene kommer seg på beina igjen, vil de norske krybbebiterne igjen legge seg i sjampagnebad og ha det like festlig som før. Også vi nordmenn har derfor grunn til å la skjellsordene hagle, ikke bare over Milton Friedman – måtte han ha det riktig dårlig hvor han enn er – men over alle som spiller poker med klodens fellesressurser.

Jeg snuser sørgmodig rundt i søpla på havbunnen og setter kurs mot Island, hvor det enda finnes ærlig sinne og reale skjellsord. Pelshvalsangen min i dag er derfor på islandsk.

örlagaaumingi, ómagi, aftaniossi, asni, fífl, drullusokkur, drulluhali , hálfviti, fáviti, aumingi, skítalabbi, kúkalabbi, lúsablesi, skíthæll, , fáráðlingur, grautarhaus, gerpi, ómenni, ódámur, óbermi, skíthæll, drulluhali, skítseiði, drulluháleistur, úrþvætti, kúdrekkur og brunnmigi, óþokki, óþverri, forsmán, fúlmenni, hundur, mannhundur, kvikindi, mannfýla, varmenni, ótæti, aumingi, afturkreistingur, dusilmenni, gauð, löðurmenni, mannleysa, manntuska, roðhænsn, ræfill, vesalmenni, guðsvolaður aumingi, hörmungaraumingi, ámátlegt úrþvætti, aumingjadjöfull, heimskingi, nefapi, bavían, erkifífl, fábjáni, fáviti, moðhaus, þorskhaus, þöngulhaus, glanni, gapi, gapuxi, hleypifífl, glæfrafífl, stóbokki, uppblásinn belgur, útrásarvíkingur

(Takk til TH.HJ. og L.J.)

NRK nyheter

02.10.2008 /

Nyheter: Ja, hva er nå det?

I bokmålsordboka på nettet finner jeg om ‘nyhet’: ‘hendelse, begivenhet som gjøres kjent for første gang’.

Når man skrur på radio eller TV til visse tider av døgnet får man høre ‘nyhetene’, i bestemt form. Bokmålsordboka har ikke noe eget oppslag på det.

Når jeg skrur på ‘landets eneste nyhetskanal’, ‘NRK alltid nyheter’ kl. 12 på en søndag, forventer jeg å få høre det jeg oppfatter som ‘nyheter’. Det er søndag og jeg har for en gangs skyld tid til riktig å lene meg tilbake og lytte. Men hva får jeg? Jo, ‘NRK alltid nyheter’ kjører et sportsstevne. Ikke en gang et norsk sportsstevne, men noe fra BBC. Jeg skrur straks av og venter en stund. Jeg venter tre timer og skrur på igjen; fortsatt sportsstevne. Er dette nyheter? Jeg har nesten lyst til å stille spørsmålet til forbrukerrådet. Jeg betaler min NRK-lisens for å høre på nyheter. Norge har en kanal som lover nettopp nyheter 24 timer i døgnet. Ikke nødvendigvis norske nyheter — det er jeg forsont med; vi er jo tross alt en del av en verden – men nyheter, ikke underholdning.

Det kan diskuteres om engelske fotballresultater skal defineres som nyheter på lik linje med hendelsene i Irak, eller med hvem som gir hvilken konsert, hvor. Hvis forbrukerinteresser skal legges til grunn, er det riktignok langt flere som er interessert i engelsk fotball enn i konserter, eller for den del Irak.

Men at en ‘nyhetskanal’ skal sende timevis med sportsstevner opplever jeg som å få en feilvare, noe jeg bør få refusjon for.

En annen sak er det at NRK gir gratisreklame til fotballinvestorer. Musikere, teaterfolk og billedkunstnere må være markedsføringsgenier for å bli sett og hørt, mens fotball prakkes på en stakkars fotballhater sent og tidlig, i alle kanaler. Er det rart at forbrukere er interessert i fotball? De blir jo utsatt for et markedsføringskupp, gjennom selveste NRK.

En allmennkringkaster, og NRK er en allmennkringkaster, skal ikke legge forbrukerønsker til grunn for sitt valg av nyheter. De har opplysningsplikt, og fotballresultatene til trillionæreide fotballteam er ikke vesentlige hverken i norsk eller internasjonal sammenheng. De er kun et investoranliggende. At mange nordmenn betrakter det som sitt private anliggende kan sidestilles med at Armani har klart å markedsføre sine produkter som bedre enn andres. Det dreier seg om merkevarebløff, både fra Armanis og fotballinvestorenes side.

Jeg er ikke egentlig fotballhater! Jeg nyter sunne sysler, og etterhvert som jeg eldes og ikke kan drive med like mange av dem som i min ungdom, nyter jeg å se sunne mennesker drive med sunne sysler. Fotball er en sunn syssel. Men å sitte i timevis klistret til et audiovisuelt apparat og se på andre mennesker — som hverken er sønner eller døtre eller venner eller kjente, ikke en gang landsmenn — tjene en årslønn de fleste av oss ville rødme av, er ikke noen sunn syssel.

At NRK markedsfører og dessuten tilfører store pengesummer til denne industrien, en slags underholdningsindustri, skal etter mitt skjønn være i strid med NRKs formål. At det sågar systematisk gjøres i nyhetskanalen er direkte sørgelig.

Med fare for å gjenta meg selv: Det er forbrukerne som rår i en markedsregulert verden, men hvem styrer forbrukerne?

Henry Butler

16.08.2008 /

Endelig gjorde det jeg skulle ha gjort for mange år siden, ja, hvert år siden for mange år siden. En lørdag morgen i månedsskiftet juli-august sto jeg opp grytidlig, som om jeg skulle på jobb, og satte kurs for Notodden. Dette har jeg tenkt å gjøre helt siden jeg ved en tilfeldighet slang innom Notodden bluesfestival for… ja, det var som sagt mange år siden. Den gang talte de dunkende rytmene som steg opp fra bakgårder, plasser og skjenkesteder til meg, dro i meg, lokket og egget så jeg kjente det rykket i ubrukte muskler. Jeg svor den gang jeg skulle komme tilbake. Hvert år på denne tiden, rykker det igjen i meg, og jeg sover dårlig om nettene, drømmer at jeg bykser opp på bordet til sjefen og begynner å danse der til en forrykkende honky-tonk rytme.

Men det var det ene og det andre, og Sorgen flyttet inn hos meg, papegøyen min altså. Den er både selskapssyk og innpåsliten. Den blir med hvor jeg enn går og står, sitter snart på den ene snart på den andre skulderen. Man drar virkelig ikke på bluesfestival med en papegøye!

Men i sommer er den blitt helt usedvanlig innpåsliten. Den har fått for vane å kakke meg i hodet, nappe meg i øreflippen, stramme de store klørne rundt skuldrene mine, og jeg er redd jeg snart blir så distre av dens mas at jeg går rett på en bil i fart. Derfor, altså, sprakk jeg forleden, og brølte til den: Du er en pest og en plage, og nå får du bare finne deg i å bli med til Notodden

Jeg lot bilen stå, busset, toget og busset igjen. Tanken slo meg at omtrent på denne tiden, når hundrevis, kanskje tusenvis av trøtte, lojale bluesentusiaster velter ut av våte telt, strømmer det fortsatt mot dem fra fjern og nær, fra alle kompassets retninger, flere likesinnede, som jeg. Jeg lurte på hvor mange av mine medpassasjerer på lokaltoget til Oslo kanskje ikke skulle til Osloi det hele tatt, men til Notodden.

Jeg har ikke vært i Telemark siden Telemark var hjem for meg. Det er noe med det; har man først måttet ta endelig farvel med noe man er glad i, vil man helst aldri se det mer. Det var derfor med blandede følelser jeg kjørte gjennom Kongsberg. Men Kongsberg var ikke til å kjenne igjen i det grå regnet; alle vinduer og dører stengt, ikke en sjel i gatene. Kongsberg var som en by under okkupasjonen, ja, som en evakuert by. Alle som bor i Kongsberg må ha evakuert seg selv til Notodden. For der var det nemlig ikke en eneste kvadratmeter til overs. Der var det telt og parkerte biler over alt. Jeg tør vedde på at det selv i kirketårnet krydde av overnattingsgjester.

Når bussdøren åpnet seg, og jeg satte en forsiktig fot ned på Notoddensk jord, dirret den, liksom luften dirret, liksom hele byen dirret. Det dunket, det ljomet, fra alle kanter. En kakofoni som ville ha gledet gamle Arnold Schönberg dannet en gigantisk lydboble rundt byen med dens brede menneskeelv. Langs elven hadde noen latinamerikanske indianere tatt oppstilling med sine varer, slik de antakelig tar oppstilling i handelsbyer langs Parana. Siden jeg vanskelig kunne høre hva folk sa rundt meg, regnet jeg et øyeblikk med at man nå snakket Guarani i Notodden. Sorgen, som jo er fra sumpene langs Parana, ble helt stum og ubevegelig. Jeg kjente knapt dens klør på skulderen min og visste ikke om den følte seg hjemme eller indignert.

La det være klart: Jeg har ikke peiling på blues. Det eneste jeg vet er at det var utrolig mye bra musikk i Notodden den lørdagen. Det hjelper ikke når man for første gang står i en Møvenpick-butikk, at storesøster peker på en av de utallige issortene og sier, “den er fantastisk, den må du prøve.” Overveldet peker du stumt på pistasj fordi du liker grønt. Først etter flere års møvenpickerfaring vet du hva du liker best, og hva du også liker veldig godt når du vil variere.

Derfor smakte jeg helt på måfå på en liten del av tilbudet. Noe var bra, noe var veldig bra, noe var til og med skuffende. Men allerede etter den første halvtimen, da jeg hadde hørt på en gjeng som spilte veldig balansert og musikalsk, fant Sorgen ut at på Bluesfestivaler kunne den godt trives. Den flakset opp på markisen over musikerne og satt der og speidet ut over menneskeelven.

Resten av dagen oppførte den seg som jeg mener et kjeledyr skal: Den holdt meg i oppsyn, men tok oppstilling på hustak, utspring, og parasolltopper. Jeg glemte den lange stunder ad gangene, trygg på at den ikke ville glemme meg. Særlig glemte jeg den like før jeg måtte springe for å rekke bussen hjem igjen. Da satt jeg på et tilfeldig valgt sted, usikker på om jeg skulle gidde å høre på den neste musikeren på programmet – en pianist jeg ikke hadde tro på – eller ta bryderiet med å flytte meg til et annet lokale for den siste halvtimens skyld. Når man lokker med at pianisten er blind, regner jeg med at han må være relativt middelmådig. Dette ikke til forkleinelse for de blinde, men hadde pianisten virkelig vært god, hadde man ikke behøvd å understreke at han er blind.

Men før jeg hadde klart å ta avgjørelsen var pianisten på plass. Etter å ha hilst publikum meget høflig og meget lavmælt, sa han, tror jeg, “akk”. Det kan hende han sa noe annet, men det samme kan det være, for i neste nu, var han i gang.

Jeg er nokså, men ikke helt, sikker på at han ikke hadde fire hender. Det jeg derimot helt klart så var at de hendene han hadde dekket hele pianoet. Jeg har ikke målt et piano, så jeg vet ikke hvor store hender han må ha hatt eller hvor mange fingre han hadde på hvert av dem. Det skulle imidlertid vært interessant å telle antall toner han til enhver tid klarte å spille samtidig. Men ok, virtuositet er ikke alt, og etter at jeg omsider hadde klart å lukke min gapende munn, konstaterte jeg at det han spilte var uhyre spennende. Han balanserte hårfint mellom populærmusikk og noe som vandret bortenfor sol og måne. Alltid passet han på å holde sitt publikum i en usynlig trygg tråd av rytme, melodi og gjenkjennelighet, samtidig som han lekte på tangentene og tryllet fram noe som var alt alt annet enn gjenkjennelig.

Munnen min åpnet seg nok ganske straks igjen, og jeg tror ærlig talt at den var åpen det meste av halvtimen.

Siste gang han tørket pannen mellom låter, sa han så lavmælt at jeg ikke er sikker på at jeg overhode hørte det, “kjøp en plate, da vel”. Jeg er glad han sa det, for ellers hadde jeg ikke latt blikket vike fra ham, ville ikke ha fått øye på et bord hvor plater av ham sto stablet.

Det var så vidt jeg rakk bussen. Sorgen hoppet opp på skulderen min i det jeg steg på. Men dagen var ikke over. For om natten etter at jeg kom hjem fra Notodden Bluesfestival spilte jeg Henry Butler platen min mange ganger. Hadde jeg ikke selv sett ham spille hadde jeg vært sikker på at det jeg hørte var både firhendig eller overlayed.

Jeg spiller enda Henry Butler, en musiker jeg aldri før har hørt om, men aldri mer vil glemme. Og jeg tenker med gru at hadde jeg ikke dradd til Notodden den lørdagen, ville jeg enda ikke ha visst at det finnes en gudbenådet musiker som inntil orkanen Katrina ødela New Orleans knapt hadde vært utenfor hjembyens grenser. Der livnærte han seg visst i all beskjedenhet ved å dra fra bar til bar og spille. Ifølge festivalprogrammet har han imidlertid etter å ha blitt husløs livnært seg ved å reise hvileløst verden rundt, fra festival til festival. For min del må jeg bare konstatere at jeg har mye å takke Katrina for.

Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑