Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: kunst og kultur (Page 1 of 2)

Takk, Ketil Bjørnstad, takk!

14.02.2017 /

Verden som var min var faktisk også min, i hvert fall noe av den. De ytre hendelsene, flyene som datt ned eller ble kapret, Francos død, de fryktelige latinamerikanske diktaturene, Palestina, som jo var et stygt åpent sår den gang som nå, Maos død, fiskerigrensen, Alta-vassdraget, Jimmy Carter, oljen, … alt det delte vi alle.

Men musikken var også min. Den hadde jeg nå for det meste glemt, men jeg har ligget og lest de vel 1000 sidene med ikke minst Ketil Bjørnstads egen musikk på øret. AKPs kulturtyranni gjaldt også for meg, slik det rammet alle som ikke nøyde seg med svensketoppen, samtidig som AKP også bidro stort til en veldig kulturell frodighet.

Ketil Bjørnstad har brakt meg tilbake til noe jeg selv knapt kan huske, mitt liv. Jeg oppdager at jeg har vært så travelt opptatt av å leve at jeg ikke har giddet legge levd liv på minne. Ketil Bjørnstad bringer mye tilbake til meg, samtidig som han minner meg om tanker og observasjoner som også jeg har gjort.

Det er ikke lett å være både menneskekjær og annerledes, å være både innenfor og utenfor, eller rettere sagt hverken det ene eller det andre.

Med fare for å fornærme ham, ville jeg ha ønsket ham velkommen til pelshvalenes rekker, om det ikke var for at pelshvalsamfunnet eksisterte lenge før meg, uavhengig av meg, og vil fortsette å eksistere så lenge det finnes folk på jorda.

Ketil Bjørnstad understreker flere ganger at han ville for mye. Både musikk, poesi og prosa. Han ville tilhøre både sin egen og forgangen tid. Han ville ha trygghet og frihet, havn og det villet havet, urban kultur og isolasjon. Var det for mye forlangt? Innen bokas siste punktum, har det sneket seg inn en mørk undertone: en dyster forsmak på neste bind? Jeget, Ketil Bjørnstad, stikker fingeren i halsen og spyr på nyttårsaften til det neste tiåret.

Jeg tror han vil mye med denne boka, kanskje for mye. Mens jeg leste, kom jeg stadig på “Jag vil tacka livet” av Violeta Para, som jo begikk selvmord, slik Radka Toneff skulle gjøre i 1982. Hans bok er en takk til dem han husker med varme. Siden han ikke har til hensikt å utlevere dem, minner takksigelsene mest om takkekort til bryllupsgjester. Utallige figurer passerer revy som pappfigurer. Men som leser ser jeg dette nettopp som et uttrykk for hans autentisitet: Han skriver om tiden, om seg selv, og han kan ikke la være å si “Takk!”

Dette er derfor ikke – teknisk sett – hans beste bokkomposisjon. Man dras gjennom mer eller mindre interessante hendelser i kronologisk rekkefølge. Men man leser videre, ikke minst fordi – der man minst venter det – slår den store forfatteren her og der gjennom med en aldeles nydelig liten perle begravd i historien.

Jeg vil til slutt understreke at den som skriver Verden som var min på en så ukunstlet måte er intet mindre enn forfatteren av Jæger, noe av det beste som noen gang er skrevet på norsk, slik jeg ser det. Det var komposisjonsteknisk bombe, det!

Magnet

20.06.2016 /

Det burde være forbudt å skrive lange bøker. Unntak kan til nøds være sivilisasjonseposer – i så fall må de være gyselig gode – men en bok med et par tre sentrale figurer …. Tror forfatter Saabye Christensen at leserne hopper over annenhver side?

De fleste av oss har jobber, mange av oss har dessuten barn, og alle har vi vel opptil flere interesser som sluker vår fritid. Så kommer altså denne forfatteren og slenger Magnet, nesten 1000 sider, i bordet! Det betyr i praksis at de færreste vil klare å komme seg gjennom en bok jeg glødende vil anbefale. Det er ikke en gang sikkert at jeg selv kommer gjennom den innen bibliotekets lånetid er omme – og for denne boka er det enda lang ventetid, derfor også strenge frister. Jeg fikk den på e-boklån tidlig i juni etter å ha stått på venteliste siden 8. desember.

Nei, jeg hopper ikke over noe som helst når det er Saabye Christensen som skriver, rett og slett fordi så mye i selve teksten hans er slående, mer enn det, glitrende. Når han er i slaget er hvert ord riktig plassert og treffende.

Dette gjelder riktignok ikke hver setning – det skulle bare mangle – og hele avsnitt kan bli trøttsame. Det tok meg for eksempel en god stund å bli innforlivet med Jokum, hovedpersonen, fordi fortelleren hverken var inni Jokum eller utenfor ham. Vinkelen var på et vis uheldig, og dermed virket Jokums (eller fortellerens?) betraktninger om Jokum krampaktig snedige.

Men så skjønte jeg til sist at Jokum faktisk er snedig, og dermed glemte jeg alt om vinkling.

I likhet med så mange av personene i Saabye Christensens forfatterskap, har Jokum det han selv vil betrakte som et lyte. Han er for lang. Dette foranlediger en del komikk i et forløp som ellers kunne ha blitt i mørkeste laget. Dessuten slipper forfatteren å vikle seg inn i psykodynamiske utlegninger for å forklare hvorfor Jokum er sårere, mer ensom og mer følsom enn de fleste av oss.

Selv om han er «mer … enn de fleste av oss», vil jeg tippe at de fleste av oss vil gjenkjenne som sin egen mye av hans sårhet og følsomhet. Forskjellen mellom «de fleste av oss» og ham er at han har det sånn bestandig; han unnslipper aldri følelsenes tyranni. Han er for eksempel inderlig takknemlig og glad for gode ord og varme og tviler samtidig på oppriktigheten av dem. Det er ubehagelig, det må enhver kunne forstå, veldig ubehagelig, og det kan kan bikke over.

Det gjør det. Det blir for mye for Jokum. Dermed får vi – med på kjøpet, så å si – en stilisert, nesten surrealistisk beskrivelse av et kort opphold på  lukket psykiatrisk avdeling. Det merkelige er at så ubehagelig som den hermetiske verdenen er, så er jeg ikke sikker på om Saabye Christensen tar entydig avstand fra den. Det jeg er sikker på er at oppholdet beskrives som like invasivt som et kirurgisk inngrep, og liv kan gå tapt. Det må finnes svært gode grunner til å utsette et menneske for noe slikt.

Det er ikke ofte jeg leser norske romaner. Jeg begynner likevel gjerne på bøker som er skrevet av Saabye Christensen, fordi jeg nyter hans lødige prosa. Livene han beskriver blir imidlertid fort for mørke og smertefulle for meg. Denne romanen var jeg likevel oppsatt på å lese ferdig, koste hva det koste ville, fordi man hadde forespeilet meg at den handlet om «kunst». Det var først midtveis at jeg forsto at den faktisk gjør det. Den handler om kunst og det gjør den helt fra begynnelsen av.

Hvordan opplever en leser prosessen til Kafka, for eksempel? Hvordan griper det vi leser inn i våre liv? Hvordan står vår opplevelse av bøkene i forhold til litteraturviternes syn? Siden Jokum er så ensom, er hans forhold til det han leser og ser umiddelbart og personlig. Han har ingen forutsetning for eller ønske om å vite hvordan trendene forventer at han skal forholde seg til det ene eller det andre. Han foretrekker å se nøye på ting heller enn å omgås mennesker, og han funderer over det han ser, over hvordan tingen en gang kan ha blitt brukt, daglig, kanskje, eller var det bare i en enkel festlig anledning? Han grubler over hvordan den kan ha vært forbundet med forventning eller forfall, og han dokumenterer ikke tankene sine, men det han har sett, ting, med et kamera. «Jeg er ingen kunstner,» sier han, «bare en samler».

Men kunstbransjen øyner en mulighet til å gjøre store penger av de ukunstlete bildene hans. Jokums «ting» løftes ut av den ensomme mannens mørkerom og får vinger. Vingene er det markedsføringen som sørger for.

Dette er altså ikke minst en bok om forholdet mellom «kunst», marked og forbruker.

Jeg tror ikke forfatteren stiller spørsmålstegn ved skjønnheten i bildene. Og jeg tror heller ikke han tar avstand fra at innpakningen av en vare kan være vel så avgjørende som selve varen. Selv om Jokum misliker det han oppfatter som juks og jåleri, ender han opp med selv å velge bildenes nydelige titler, som jo ikke har noe som helst å gjøre med hva han tenkte da han tok dem. Så det er litt juks – men jo, det er definitivt vakkert og tankevekkende. Jokum lærer seg til å lage historier med bildene sine, slik at tingene han avbilder ikke lenger forteller sin egen historie men underkastes kunstnerens ide. Er Jokum da fortsatt bare en samler? Eller er han blitt en kunstner. Og hva er kunst, spør i det minste jeg. Og hva er kunstens pris?

Er det kunstens historie, eller kanskje heller kunstens skjebne, Saabye Christensen skisserer her? I så fall legitimerer det bokas lengde.

For et eller annet sted i prosessen får vi en vond smak i munnen. Jokum får en vond smak i munnen. Prosessen, ja. Boka begynner med tanker rundt Prosessen, og Kafkas roman spøker for oss gjennom det hele. Igjen: Hvem av oss har ikke opptil flere ganger i livet utbrutt eller i det minste tenkt: Dette er jo helt Kafka.

Saabye Christensen har lagt bånd på sin ekstravagante prosa i denne boka (dessverre, etter mitt syn), men han fornekter seg ikke i glitrende og himmelropende festlige beretninger om oppløsning. Jeg som slett ikke har tid til å lese langer bøker, stjeler av nattesøvnen, kommer sent på jobben, og henger med i alle “kunstens” brå svinger i en rutsjebane jeg frykter er en tro kopi fra virkeligheten.

Jeg skriver dette nå som jeg bare har lest 78 % av boka, fordi jeg ikke er sikker på at jeg vil ha tid eller krefter til å skrive noe som helst når jeg er ferdig med den.

Dersom jeg ikke rekker å avslutte de siste 22 % i løpet av de 8 dagene jeg har igjen av lånetiden, vil jeg måtte kjøpe den. Er det derfor den er så lang, tro, for at jeg skal måtte kjøpe den? I så fall må jeg bare bøye meg og erkjenne at denne boka skal jeg gjerne finne plass til, selv etter at jeg har lest den.

Glemte jeg å nevne at dette er en kjærlighetshistorie?

Kunst versus virkeligheten versus realisme versus underholdning

06.12.2014 /

En sjelden gang blir jeg glad. Det er i alle fall sjeldent om vinteren, siden jeg hverken kan eller vil gå på ski, nyte julebord eller se på TV. Men glad ble jeg.

Det er også ytterst sjelden jeg føler jeg har oppdaget sannheten, og godt er det, for jeg har problemer nok som det er – det er ikke lett å være pelshval om vinteren – om jeg ikke også skulle ha en personlighetsforstyrrelse.

Men nå har det seg slik at jeg er blitt glad og har oppdaget sannheten nesten samtidig, og det midt på vinteren! Det er for øvrig ikke jeg som har oppdaget sannheten, men en filmskaper som har oppdaget den for meg. Filmskaperen heter Roy Andersson, men hva sannheten er, kan jeg sannelig ikke si, bare se i hans filmtrilogi.

desember_vennerBildet til høyre har ingeting med hans filmtrilogi å gjøre, men jeg ville ikke ha tatt med meg kamera på min hundetur i kveld, om jeg ikke nettopp hadde sett  “En duva satt på en gren och funderade på tillvaron”.

Personene til Roy Andersson sier nesten ingenting. Det er ikke minst derfor det er blitt film av dem: De har et problem de ikke er klar over, kanskje et problem mange av oss andre også har uten å være klar over det: Vi får ikke egentlig satt ord på det vi føler og tenker.

Noen omgir seg riktignok med skummende tale, egen og andres. Andre klarer i det minste å konversere såpass at de unngår at samvær ebber ut i flakkende blikk, stillhet som høres og noen som stormer ut av rommet (eventuelt også andre som stormer etter).

Personene i Roy Anderssons filmtrilogi gjør ikke det. De later ikke en gang til å prøve å kommunisere ordentlig. De er liksom forbi det der med samtale. De fleste av dem virker rent ut sagt litt stakkarslige, men det er likevel de som bærer det filmene har å fortelle oss, og det er ikke lite. Filmene sier det meste, og mere til. Ja, det er kunst, påstår nå jeg.

De er også underholdning og de handler om livet. Er de dermed også realistiske? Tja. Hva er nå egentlig realisme?

Voksne pelshvaler har levd så lenge at de er lut lei “ismer”, men ismenes tid er nok ikke over og blir det kanskje aldri. Det later til at ett av menneskets fortrinn fremfor andre arter er dets evne til å strukturere og katalogisere. Denne evnen blir for eksempel målt i intelligenstester. Også kunst må finne seg i å bli katalogisert, akk. Pelshvaler har sett ismene, trendene, motene og skolene går i beina på hverandre. Vi har sett neo-gotikk og neo-neogotikk for ikke snakk om nyklassisme som altså er neo-neo-neoklassisme. Nå har vi lenge lidd under minimalismen, som grovt forklart går ut på å skrelle vekk alt, og erstatte det med ingenting. Dyrt er det og, om ikke i produksjon, så for forbrukeren (paradoksalt nok).

Noen vil kanskje hevde at Roy Anderssons filmer er minimalistiske. Den mannen kan nemlig virkelig skrelle vekk. Men det som kommer i stedet er ikke “ingenting”! Alt han lager er omhyggelig konstruert inne i et hermetisk studio: gater, kafeer, og alt det andre merkelige han finner på. Hvert fottrinn høres, hvert glass eller albu som plantes på bordet, hver fugl som flytter seg og hver kvist som brekker. Høres, registreres og lagres. Hver scene er et bilde, et vakkert bilde, intet mindre, som minner meg om bilder jeg har sett i National Gallery, for eksempel, og i Danmark (Hammarshøi). Selv scener i triste femtitallsleiligheter. Ingen skal fortelle meg at femtitallsleiligheter ikke er virkelige! Her dreier det seg ikke om et maleri som gjenspeiler virkeligheten, men om en virkelighet som gjenspeiler malerier gjennom hundrevis av år.

desember_nattMen hvilken virkelighet dreier deg seg om, og hva er handlingen? Stiller du meg disse spørsmålene, vil jeg spørre tilbake: Hva handler virkeligheten om? Slik jeg ser det handler filmen om deg og meg, om hvordan vi forholder oss til nuet og til fremtiden.

Sannheten jeg har oppdaget er at kunst i alt for stor grad har vært opptatt av “plot”, for å bruke et moderne ord. Kunstnere har ønsket å tekkes publikum med å utruste litteratur, film og sågar billedkunst med historier om kamp mellom det gode og det onde, om ofre og helter, om overvinnelse mot alle odds, om forsakelse for fellesskapets skyld og mye annet vakkert. Jeg skal være den siste til å kaste sten på en god historieforteller. En god historieforteller er som en ypperlig tegner. Begge trengs!

Det pelshvaler ikke liker er alt juggelet som henges på den gode historien i film, i malerier og i romaner, selv i musikk. Kanskje kommer jeg tilbake til alt det pelshvaler ikke liker i et senere innlegg. Kanskje ikke. Sikkert er det at mange gode fortellere, tegnere og musikere utnyttes til å lage juggel. Dette er et stort kapittel jeg ikke skal si et ord mer om nå.

Fordi folk gjerne liker – og med god grunn – en god historie, så utnyttes den gode historien ad infinitum. Resultatet er en endeløs rekke filmer som, fra en pelshvals perspektiv, knapt kan skilles fra hverandre.

Roy Anderssson har viet mesteparten av sin kunst til kommersialiteten uten anførselstegn. Han har vært, og er enda, en av reklamefilmens mestere. Ærlig og redelig reklame, slik jeg ser det. Trilogien hans er produktet av overskuddet han har opparbeidet av å vie sin kunst til uforfalsket kommersialitet. (Her er det altså noen tranpiller å svelge.)

For meg er hans navn som gravert i stein etter at jeg igjen har sett at han uten “plot”, uten torturscener, uten snev av sentimentalitet, nostalgi eller erotikk, uten biljakt, psykoterror eller “fantasi”, uten hyl og/eller skrik og med så mye malerisk estetikk klarer å fortelle så mye om livet slik det er og antyde så mye om livet slik det kunne ha vært. Men kjedelig er det ikke: En som var til stede under visningen på filmfestivalen i Venezia (hvor han vant Gulløven), beskrev tilskuerne da de kom ut i dagslyset som “shellshocked”.

Vær hilset Mester Andersson!

Wagner og Hilary Mantel

14.12.2013 /

Det finnes steder i verden hvor det fra norsk ståsted hverken er vinter eller sommer. Heller ikke høst eller vår. Det finnes steder i verden hvor alt ser helt annerledes ut, livet og alt det er, hvor ordene rett og ikke minst urett har mening og blir forstått. Det var da jeg gikk langs elva Majaceite at brikkene falt på plass. Wagner altså, og alt sammen. Det er nemlig vanvittig vakkert langs elva.

Jeg var i tvil før jeg tok turen. Det har ikke regnet på mange måneder. Markene er tørre, og luften stinn av tørr jord som virvles opp. Er det ikke best å holde seg i byen? På taket kanskje? Varmt i sola i dag. Deilig.

Jeg forlot motvillig bilen og begynte å gå. Best å få det unnagjort. Men jeg hadde ikke gått mange skrittene før jeg måtte stoppe og snurre meg rundt. Noen skritt til. Stopp. Pust, husk å puste. Jeg gikk baklengs, sidelengs, og forlengst, med sansene flagrende i alle retninger – til de smale nakne poplene, til andre tynnkledde trær i gjennomsiktige, røde slufser, til smaragdgrønne løvkroner prektige som på skapelsens første dag – til vannet – jeg kan enda lukte det kalde, blålige vannet – til det sprø, gyldne løvet… Det var ikke bare fargene, nemlig, og derfor vil jeg slå fast som en uhyrlig utfordring: intet videokamera og ingen maler ville kunne fange det jeg opplevde. Jeg vet bare om to kunstnere som kommer i nærheten av det. Wagner er den ene.

Jeg så nylig et program om ham hvor det ble sagt at han komponerte orgasmer, at han i starten ble slaktet fordi publikum fornemmet erotikken i musikken hans og fant det formastelig og usømmelig. Musikken som illustrerte påstanden var etter mitt skjønn nettopp det påståtte, en orgasme. Det kommentatorene også sa var at man opplevde at musikken fikk grunnen rundt en til å bevege seg Også den påstanden var umiddelbart forståelig for meg, fordi jeg har gått meg vill i snødrev. I snødrev og i Wagners musikk bølger grunnen rundt en slik at en snapper etter pusten og hyperventilerer, mens en uforutsigbart blir tatt fra den ene grunntonen til den andre, fra den ene stemningen til den andre. Med beina trygt plantet på jorda, reiser en på et øyeblikk gjennom flere perspektiver, og mens en enda gråter en skvett, kan en sette i en hjertelig latter.

Landskapet jeg hadde rundt meg var så sammensatt at det er umulig å vite hva det var som var dets motiv. Det var til og med mennesker i det og et par okser med umåtelige horn. Jeg tror kanskje essensen i min opplevelse var at jeg tok inn alle inntrykkene på en gang i stedet for å sile dem slik jeg pleier og forholde meg til dem én etter én. Og da vet jeg hvem det er som har lært meg å gjøre det, å ta inn alt på en gang:

Hilary Mantel. Ja, det er en kvinne som har skrevet den beste romanen jeg noensinne har lest.

Ok, estetiske, kunstneriske – hva vi enn vil kalle det – opplevelser er subjektive, så jeg skal moderere meg: Det dreier seg om den romanen jeg i øyeblikket synes er best av alle dem jeg har lest i hele mitt liv.

Hun skriver om et historisk tema som i utgangspunktet interesserte meg katten, på en måte som gjør at jeg gir meg forfatteren i vold. Jeg kjenner at jeg er villig til å sette meg ned og lytte nesten uansett hva hun har å si. Hennes teknikk er etter min mening uovertruffen, fenomenal, som Wagners. Hennes visdom er åpenbart langt større en hans. (En kan spørre seg om en utrert rasist – dessuten en storsvindler – kan sies å ha hatt visdom i det hele tatt.)

Wagner er absolutt ikke noen yndlingskomponist, men en ny og spennende oppdagelse. Jeg skjønner at han virkelig var stor. Jeg skjønner fortsatt hvorfor jeg ikke likte ham og enda ikke liker ham uforbeholdent; for ikke å snakke om at jeg skjønner dem som ikke kan fordra ham. Men han er enorm.

I likhet med Wagner bruker Hilary Mantel et kolossalt orkester og store men også små gester. Jeg tror egentlig at det en kan si om Hilary Mantel, er at hun bruker alle tilgjengelige gester, lovlige som ulovlige knep, simple og subtile triks, pluss en høy prosent av alle registrerte engelsk ord. Jeg har i det hele tatt vanskelig for å forstå hvordan Hilary Mantel kan være bare én person, ikke et helt batteri av historikere og litteraturforskere.

Mot min vilje blir jeg interessert i fortelleren Cromwell og i det han forteller, men fremfor alt blir jeg fascinert av hvordan forfatteren klarer å favne noe så stort som en epoke. Hun gir sine historiske personer moderne tale og moderne tanker. Men hun kler dem tidsriktig og minutiøst uten å trette meg, møblerer deres hjem med stor innsikt uten at jeg merker det, og passer på å ha ryggdekning for flest mulig av deres handlinger. Hun har kanskje ikke dekning for at de er humoristiske, men hvem kan laste henne for at en biskop eller skriver trekker på smilebåndet sammen med leseren. Hadde det vært bedre om de aldri smilte? Ville det ha vært mer historisk riktig? Helheten er uansett større enn detaljene som hver for seg er lysende. Det er mosaikk, hvor hver bit er et lite kunstverk. Og aldri vet en hvilken toneart verket går i, fordi det skifter slik landskapet skifter rundt bilen som møysommelig tar seg gjennom snødrevet, slik humøret skifter hos en konfirmant. Det eneste som ikke skifter, er min iver etter å forenes med boka på slutten av hver dag. Jeg leser noen sider, skrur av lyset, sover og våkner med de sistleste sidene avleiret i meg, ikke handlingen i dem, men noe annet.

Handlingen er nemlig underordnet. Noen blir kronet, andre blir brent på bål. Folk dør av pest, investerer i nye skip eller gifter seg, men noe er uforanderlig, nemlig floden av skjebner som renner forbi deg, til også du selv fra den ene dagen til den andre er del av det som renner mot horisonten. Og alt dette presenteres med respekt, som noe vakkert og ikke nødvendigvis trist. Det er bare sånn.

I disse juletider: «Tider skal komme, tider skal henrulle; slekt skal følge slekters gang.»

Isslottet

27.10.2013 /

“Grunnen til at vi her i England enda dyrker figuren Sherlock Holmes er at han representerte rasjonalitet i en tid preget av fordommer, uvitenhet og overtro”. Dette er grovt sitert noe jeg hørte på BBC i dag.

Personlig er jeg ikke spesielt glad i Sherlock Holmes, men så er jeg heller ingen brite. Jeg vokste ikke opp under Victoria’s store skjørt, hvor det inntil nylig sjeldent ble luftet ut, og hvor man enda plikter å si yes, please, and oh, how lovely, uansett hvor mye man fryser og selv om det er mark i havregrøten.

Det spiller forresten ingen rolle hvor jeg vokste opp: Rasjonell tenkning og opplysning var og er både her og der ikke bare viktig, men uunnværlig. Retten til rasjonelt tenkende og opplyste foreldre og lærere, og for den del ledere, er likevel ikke ansett som menneskerett, fordi rasjonalitet ikke er akseptert av alle verdens folk som viktigere og riktigere enn tro og overtro. Dette skyldes ikke minst at de ikke-rasjonelle med rette enda kan peke på en del viktige problemstillinger den samlede gruppen ikke-troende og prinsipielt rasjonelle ikke fikser, for å si det veldig pent.

Det har jeg ofte tenkt på det de siste ukene, ikke på grunn av valgets utfall – det var jo ventet – men på grunn av lyset. Ja, lyset de siste ukene. Hver høst, og særlig en slik mild godværshøst som denne, blir jeg like beveget når jeg går i skogen mellom voksne trær – stødige stammer som plutselig en dag, og deretter dag etter dag, slår ut sitt flammende hår, som om lidenskapen hadde tatt dem. Da skjer det noe med lyset. Det blir – våger jeg å si det ?– magisk.

Og det, det magiske, trenger vi, slik vi trenger rasjonaliteten. Det at vi trenger også det magiske, har ikke rasjonaliteten enda lært å gjøre regning med. I mellomtiden selges falsk magi. Med falsk magi mener jeg “alternativ medisin” som ikke har beviselig effekt. Andre typer falsk magi er Harry Potter industrien, dvs. eskapistiske filmer, bøker og animerte nettspill om lette tryllestavløsninger. Vi nyter slike former for magi i mangel på det vi savner som følge av vår rasjonalitet.

Vel, jeg for min del er villig til når som helst å undertegne en bedyrelse: Jeg foretrekker Harry Potter fremfor Indremisjonen! Men jeg synes ikke Harry Potter egentlig oppfyller mine forventninger til magi.

Jeg leste Isslottet av Tarjej Vesaas i annen klasse på gymnaset, hvor jeg for øvrig leste absolutt alle bøkene til Tarjej Vesaas. Til denne dag har ingen norsk forfatter grepet meg mer eller lært meg mer, og når utlendinger spør hva jeg vil anbefale dem å lese av norsk skjønnlitteratur, er det alltid ham jeg mumler om, og legger til, “men dessverre kan jeg ikke tenke meg at han kan forstås av en utlending”.

Stor var derfor min forundring i dag, da jeg på min tur gjennom den flammende skogen på vei hjem fra jobb, hørte et panel av tre britiske forfattere drøfte Isslottet, the Ice Palace.

Jeg vil forresten anbefale programmet, hvis du er interessert i tips om gode romaner: A good read. (Episoden om blant annet Isslottet er fra 22.10.20139)

Det er faktisk første gang jeg hører panelet snakke om en roman som ikke i utgangspunktet er skrevet på engelsk.

Hva kan jeg si! Jeg ble nesten like bergtatt av deres beskrivelser av opplevelsen av Isslottet som jeg i sin tid ble av selve romanen. Det var magi, nemlig. Tre saklige paneldeltakere var så inntatt og fortryllet av skjønnheten i den uhyggelige, vakre skildringen at de selv ble poeter, vakre og i sin tur magiske. Det beste for meg var at de hadde ulike oppfatninger om hva slags krefter herjet i romanens samfunn, og de kunne heller ikke riktig gjøre rede for hvorfor boka utløste så sterke reaksjoner i dem selv. Jeg tror ikke en gang de var klar over hvor billedlig og vakkert de talte om boka.

Her vil jeg poengtere at så vidt jeg vet var Vesaas selv høyst rasjonell. Men at han var subtil, tror jeg ikke det kan være tvil om. Det samme gjelder en engelsk forfatterinne jeg leser for tiden (Hilary Mantel). Noen avsnitt er så vakre, så virkelige, at jeg nesten glemmer å puste og blir beruset.

Det er altså noen bøker som tar pusten fra en, ikke fordi de gir oss et adrenalinstøt (slik skrekkfilmer og gotiske romaner gjør), men fordi de er det vi opplever som “magiske”. Jeg har allerede brukt dette ordet litt for mange ganger her, simpelthen fordi vi ikke har så mange synonymer for begrepet i dette nøkterne språket vårt og i vår urbane rasjonelle tid. Jeg er nødt til å gå rett på sak og spørre deg: Har du noensinne for et øyeblikk holdt pusten fordi noe du hørte eller så var flott? Hvis du har det, så tror jeg vi bør kunne forstå hverandre.

Tilbake til Isslottet: To av de tre paneldeltakerne hadde aldri hørt om Vesaas, og den tredje, som presenterte boka, kjente den kun fordi han hadde bodd i Norge. Tenk på hvor mange ukjente vidunderlige forfattere, kunstnere og musikere som finnes der ute!

Verdi er litt slitsom

23.06.2013 /

Jeg hadde en dårlig dag i dag eller var det i går den dårlige dagen var – og gjorde derfor ikke annet i mitt mismot i dag enn å komme fram til at Verdi er litt slitsom.

Det kan godt hende at mange har ytret noe lignende, altså at Verdi er litt slitsom, men få har hatt bedre forutsetninger for å trekke denne tilsynelatende overflatiske konklusjonen.

Det var da jeg hadde spilt 3 av 4 akter av min yndlingsopera Rigoletto at jeg høyt og tydelig og ganske alene sa det: “Verdi er litt slitsom”.

Jeg synes egentlig setningen “Verdi er litt slitsom” er morsom, og truer derfor med å gjenta den enda en gang, noe jeg ikke tror vil falle i god jord, så jeg haster videre til neste ytring, som altså er følgende: Det var først etter å ha hørt, i dag, hele La Somnabula (av Bellini), mange ulike fremføringer av “Casta Diva” fra operaen Norma (også av Bellini), flere fremføringer av “Ah non credea mirarti” fra operaen la Somnabule, pluss mesteparten av operaen Toska (Puccini) og – som sagt – 3 av 4 akter av Rigoletto, at jeg ytret setningen jeg under ingen omstendigheter må gjenta.

Jeg har i foregående avsnitt gitt deg all grunn til å tro at jeg nå må ha fått opera opp i halsen, men Gud forby at jeg skal si et ondt ord om en kunstgren jeg setter høyere enn de aller fleste. Greia er at ingen av de nevnte operaene kan måle seg med en jeg så forrige helg, ja, til dels flere ganger forrige helg!

Jeg skal ikke si hvilken det var. Hva man liker av opera, om man overhode liker det, er noe av det mest personlige jeg vet, mer enn seksuelle preferanser, tro og inntekt. Men jeg vil nevne en av sangerne for hun lever enda og er derfor verd å merke seg: Karita Mattila. Hun er fra nabolandet vårt Finland.

Se ikke etter superstjernene. De er ofte temmelig rufsete, for en operastemme varer ikke mange år. Se etter de ukjente skinnende, blanke stemmene. Kombinasjonen er selvfølgelig det optimale: De eldres innsikt + de yngres råvarer.

Jesuitt

19.05.2013 /

Jeg har gått inn i meg selv. Det gjør jeg faktisk rett som det er, fordi det har jeg lært av jesuittene, som spilte en relativt stor rolle i min oppdragelse.

En kan si mye om jesuittene, eller rettere sagt, det er allerede blitt sagt mye om dem, så jeg har ikke tenkt å si så mye mer, og den norske Wikipedia-siden viet til emnet er slett ikke verst. Den gir etter min mening et like klart, saklig og forvirrende bilde av jesuittordenen som jesuittordenen fortjener, på godt og vondt.

De har vært helter og de har vært skurker, for å si det slik, eller for å si det på en annen måte: De har vært forfulgt, de har selv forfulgt og de har vernet forfulgte, helt fram til vår tid. Den nåværende paven, en argentinsk jesuitt, mistenkes for å ha samarbeidet med diktaturet i sitt eget land og for å ha bidratt til fengsling og tortur av blant annet 2 jesuittiske frigjøringsteologer han syntes han kunne ofre, jf. f.eks. Guardian. Frigjøringsteologer forsvarte de fattige mot overmakten, og Vatikanet likte derfor ikke frigjøringsteologer.

Den nåværende paven nekter selvfølgelig, men jeg tror ham ikke et øyeblikk.

Jeg tipper han har gått i seg selv, slik jesuittene lærte meg å gå i meg selv. Jeg tipper han er kommet til enighet med seg selv og sin gud om at det han gjorde den gang var nødvendig og riktig. For det er slik jesuittene lærte meg å holde ut minnene av mine synder.

Nå ser jeg at avstanden mellom meg, som har opplevd jesuitter på nært hold, og du som kanskje ikke har det, kan ha blitt i største laget. Derfor foreslår jeg litt sommerlektyre, nemlig «Trollfjellet» av Thomas Mann. I den romanen spiller en jesuitt en stor rolle.

Imellomtiden tilbake til mine synder: Inspirert av jesuittene er jeg kommet til at mitt miljøengasjement har vikarierende motiver. Det er klart at jeg ønsker å bevare en beboelig klode! Det er klart at jeg mener vi må gjøre det som kreves for å redde vår planets fremtid, selv om det betyr at jeg ikke lenger får fly billig dit jeg vil.

Men er dette bare noe jeg mener fordi det ikke vil falle i god jord å si at jeg gir blaffen i planetens skjebne? Er dette noe jeg messer om fordi jeg er for feig til å si at dersom det er demokratisk enighet om å sende planeten pokker i vold, så må vi jo ta folkets vilje på alvor? Seiler jeg under falske flagg?

Jeg er redd for det. Under mitt ønske om å bevare planeten ligger det et annet motiv, nemlig en dyp vemmelse for biler. Synet av en bil kan jeg nok leve med, men luften den etterlater, og lyden av den, ikke minst…! Jeg får lungebetennelse av den blotte tanken, og jeg er allerede hørselsskadet.

Jeg hater biler! På samme måte som Ignatius Loyola var besatt av frykten for å dø av kanonkuleskaden han pådro seg i 1521, så hjemsøkes jeg av  forestillinger om at kjente og ukjente drepes eller, ikke minst, lemlestes i trafikken. Jeg fantaserer sågar om å flytte på landet og drive med sauer for å slippe å forholde meg hvert eneste minutt til auditive, visuelle og olfaktoriske inngrep og påminnelser om hvor nære på det var at jeg eller en annen fotgjenger ble nok et trafikkoffer.

Jeg har avslørt den virkelige årsaken til mitt miljøengasjement. Hva skal jeg nå gjøre? Ta min hatt og gå? Kysse og klemme mine venner fra miljøbevegelsene – vakre, tårevåte mennesker – sende blomster til Naomi Klein med takk for all inspirasjonen, kjøpe meg sauer, jordflekk, hjertestarter og utvidet mobilabonnement?

Ignatius Loyola ville ikke ha gjort det. Det er sikkert! Men la det være klart: Ignatius Loyola er og bør ikke være forbilde for noen.

Miljøbevegelsen er ikke spesielt glad i biler, og jeg har ikke noe sterkt ønske om å se planeten ødelagt. Dermed kan vi enes om en slags agenda. Agenda gir grunnlag for korstog, og korstog gir grunnlag for inkvisisjon. Men la oss nå ikke begynne på den tråden. La oss nå for en sjelden gang tenke positivt: Samarbeid er mulig, selv på grunnlag av vikariernede motiver.

Dypet

21.04.2013 /

Året 1253 ble gården Flugumyri brent ned. Det var mordbrann, og 25 mennesker omkom. De drepte omfattet imidlertid ikke den morderne faktisk var ute etter, nemlig Gissur, som hadde gjemt seg i en tønne full av syre.

flugumyrarbrenna

Kilde: www.thrandur.com

Det var nok ubekvemt, men Gissur var ikke noe Jesubarn. Han hadde blant annet Snorres død på samvittigheten, i den grad menn hadde samvittighet. Og la oss en gang for alle slå fast at det genetiske materialet i disse folka var omtrent det samme som hos oss den gang, så vi var ikke bedre.

Mon islendingene er blitt bedre siden da, etter at folka til Gissur og Kolbein Ungi, på den ene siden, og Sturlungarnir på den andre hadde slått hverandre ihjel nesten til siste mann (som vel egentlig var Gissur). Da den islandske gullalderen fjæret ut, var det ikke stort mer igjen av det stolte lille landet enn keltiske slaver og en og annen skulende småbonde. Det er nesten til å gråte over at onkelen til Kolbeinn Ungi, som også het Kolbeinn, skal ha forfattet teksten til en av de vakreste og mest sofistikerte sangene jeg kjenner (Heyr himna smiður) kvelden før han ble drept i kamp i 1208. De kunne virkelig sine ting, og så var de brått alle døde.

Jeg overdriver selvfølgelig: Det fantes fortsatt storkakser på Island, men de var ikke av samme alen som dem vi leser om fra Sturlunga-tiden, og ut på trettenhundretallet begynte kvelden å senke seg over sagaøya. Fra reformasjonen av var natten total i flere hundre år.

Folk hadde ikke noe valg: De hadde ikke dynamitt, så de kunne ikke sprenge seg selv i filler på overfylte busser. De måtte pent leve, enten de ville eller ei, hostende og kløende nede i jordhusene sine under snøen, med verkende tenner og byller, og så stanken da! De heldigste ble så syke at de døde. De andre måtte bare holde ut, ikke bare timer og dager, men hele liv. Og slik levde de inntil ganske nylig ifølge de sublime bøkene Himmel og helvete og Englenes sang av Jon Kalman Stefansson.

En gren av menneskeheten klorte seg fast på øya gjennom det ubarmhjertige danske koloniveldet. Vi vil helst tro at folk fortalte hverandre eventyr og resiterte dikt, og noen gjorde nok det, men det gjør de sannelig ikke i den enestående filmen Dypet! (regi: Baltasar Kormákur).

Det er noe veldig stort over de slitne fiskerne i filmen. Noe stort og mye råskap. Kameraet er tett innpå, og vi fryser med dem etter hvert som de én etter én tungt gir seg i kast med en ny grå dag. Etter bare noen timer blåses liv ut, men døgnet fortsetter. Bergtatt følger jeg historien om Gulli og hans sambygdinger. Jeg kan liksom ikke fatte at de orker, at de klarer mer, hvis jeg ikke tenker på landets forunderlige historie fra storhet til dypet, så opp igjen til en finanstind, for atter å nesten forsvinne i dypet. Men islendingene holder ut. De holder aldeles utmerket ut. Etter min mening har Baltasar Kormákur laget en udødelig film, og han er dermed selv et levende eksempel på sine landsmenns fenomenale livskraft.

 

 

 

Replikk om motstandsestetikk

24.01.2013 /

I forbindelse med terroranslaget mot “oss” i Algerie, har det naturlig nok vært en del nedlatende omtale i media av islamistenes holdninger. “De er jo villige til å gjøre hva som helst i sitt hat til Vesten.”

Nå har ikke jeg noe til overs for organisert ortodoksi. Den islamske har i likhet med den kristne og den jødiske sterke krefter i ryggen og gjør mye skade. Derimot har jeg vesentlig mer sympati med indianere (og andre sterkt undertrykte folk) i sør- og mellom-Amerika. Også blant dem finnes det mye overtro og uvitenhet, og også blant dem finnes det kriminelle som tyr til vanvittig og sanseløs vold. Men det overveldende flertall er ikke voldelig, bare undertrykt. Det er kanskje derfor jeg har sympati med dem. Det er lettere å ha sympati med en som blir undertrykt enn med en som går til angrep. Er det kanskje på tide å få sympati med den som ikke lenger finner seg i å bli undertrykt? Motstand er ikke en vakker kvinne kledd i slør som utånder sitt siste sukk på operaens scene. Motstand kan ikke forventes å være vakker.

Avisa El País hadde den 21.01.2013 et oppslag om motstand: “El subcomandante Marcos anuncia el retorno de la agenda política zapatista.” For mange år siden satte Subcomandante Marcos Chiapas i Mexico på kartet. Han var en ikonisk skikkelse, en tidligere universitetslærer, som aldri viste seg i annet enn balaklava, med pipe. Det har lenge vært stille i pressen om Chiapas, men nå har Subcomandante Marcos alså igjen tatt offentlig til orde med en serie komunikéer. Jeg oversetter begynnelsen på den siste:

OM DEM OG OSS (Januar 2013)

 Begrunnelsen (mangler) ovenfra,

(Det er de på toppen som snakker:)

 “Det er vi som bestemmer. Det er vi som har mest makt, selv om vi er få. Vi bryr oss ikke om hva du sier-hører-tenker-gjør, så lenge du forblir stum, døv, urørlig.

 I regjeringen kan vi godt innsette middels intelligente folk (som riktignok er vanskelige å finne blant politikere), men vi velger en som ikke en gang klarer å late som om han vet hva han snakker om.

 Hvorfor? Fordi vi kan. Derfor.

Vi kan bruke politiet og militæret til å forfølge og fengsle virkelige kriminelle, men disse er livsnødvendige for oss, en del av oss. I stedet velger vi å forfølge deg, banke opp deg, arrestere, torturere, fengsle og myrde deg.

Hvorfor? Fordi vi kan. Derfor.

Uskyldig? Skyldig? Hvem bryr seg vel om du er det ene eller det andre? Rettsvesenet er bare enda en hore vi kan finne i telefonlista vår, og tro du meg, det er ikke den dyreste av dem.

Og selv om du til punkt og prikke følger malen vår, selv om du ikke gjør noe, selv om du er uskyldig, skal vi klemme deg flat.

 Og hvis du fortsatt insisterer på å spørre hvorfor vi gjør dette, skal jeg svare: Fordi vi kan. Derfor.

 Dette er makt. Det snakkes mye om penger, rikdom og sånne ting. Men tro du oss: Det som er berusende er følelsen av å ha makt over liv, over frihet, og andres eiendom. Nei, makt er ikke det å ha penger, makt er det du oppnår med penger. Makt betyr ikke bare at du ustraffet kan utøve makt, men også og fremfor alt at du kan bruke den irrasjonelt. Det å ha makt er å gjøre og omgjøre uten annen grunn enn det at du har makt.

 Det spiller ingen rolle hvem som er mest synlig i forreste rad, slik at vi som står bak blir usynlige. Dette med venstre og høyre gjelder bare for sjåfører slik at de stopper bilen. Bilen funker helt av seg selv. Vi trenger ikke en gang kreve straff av dem som er frekke nok til å utfordre oss. Mektige stater, middelstore og små stater av alle politiske avskygninger, dessuten intellektuelle, kunstnere, journalister, politikere og religiøse ledere – alle kappes om å vinne vår gunst.

 Så gå og vogg. For verden er du ingen. Du eksisterer ikke.

Det slo meg da jeg leste dette – ja, for å være ærlig så var det mye på en gang som slo meg jeg leste dette – at det ikke bare er islamistene som hater. Kan det hende at den godeste subcomandante Marcos har et poeng? At de som urettmessig har makten, faktisk hater dem de har makt over? Den ideen skal jeg ha bak øret de neste ukene, og hvem vet om det ikke kan komme noe ut av den.

Det var valg i Algerie i 2012. Valgdeltakelsen var offisielt 40% men Aljazeera anslår at den reelle valgdeltakelsen kan ha vært så lav som 10 %. Det var en grunn til den lave valgdeltakelsen, og den grunnen var ikke at folk i Algerie bare sitter og ser på reality-TV.

Det vi tar for gitt, demokrati, finnes ikke i Algerie. Det snakkes ikke mye om det i norsk media nå, eller rettere sagt: Selv i norsk media snakkes det ikke mye om det. For verden er det algirske folket ingen. De finnes ikke. Selv ikke for et norsk publikum, finnes den Algirske virkeligheten.

Subcomandante Marcos avsluttet sin siste komuniké med et ord jeg ikke forstår, et ord som angivelig er fra et indiansk språk. Jeg akter å avslutte dette innlegget med det samme ordet, til tross for at jeg ikke forstår det.

Jeg skal bruke et ord jeg ikke forstår i tillit til at det ikke betyr noe jeg ikke kan skrive under på, fordi jeg har tillit til at mannen som bruker det, gjør det for et godt formål, selv om det kanskje vil vise seg at jeg rynker av den såkalte “zapatistiske agendaen”.

MARICHIWEU

 

 

 

 

 

Knausgård-parafrase

19.06.2012 /

Noen ting er faktisk varige, utrolig nok. Ja, jeg vet det meste er forgjengelig, bier for eksempel, både som individer og som art. Hat er også forgjengelig, pussig nok, og George Bush er forgjengelig. Det er mye å glede seg over.

Som om ikke det var nok for denne lille solskinskommentatoren, må jeg nevne enda noe som er varig. I hvert fall langt mer varig enn jeg trodde. Det gjelder appelsinen jeg kjøpte 18. mai i år. Jeg vet det var 18. mai jeg kjøpte den og en appelsin til, for det var dagen jeg trengte niste på en lang flyreise med et barn på 1 år.

Jeg kjøpte de to fruktene fordi selgeren påsto det var mandariner, ikke appelsiner. Som kjent er mandariner lettere å skrelle enn appelsiner, noe som kommer vel med på et fly. Dette med at den kun angivelig var en mandarin, ikke en virkelig mandarin, er viktig for historiens videre gang, så hold fast ved det.

I dag stakk jeg hånden ned i sekken for å hente opp lommeboken. Hånden støtte på en appelsin. Det har den gjort ganske mange ganger, og hver gang har jeg tenkt: Jeg må ta å spise den appelsinen. Tanken har hver gang umiddelbart blitt etterfulgt at en annen tanke: Ikke nå. Men slik gikk det ikke i dag. For i dag var første tanke: Har ikke jeg støtt på den appelsinen før? Så i stedet for å romstere videre i sekken etter lommeboka, fisket jeg opp appelsinen og så på den.

Det var noe kjent med den. For det første så den ut som en mandarin, for det andre var den påfallende tung til å være mandarin. Jeg begynte å skrelle den og oppdaget at skallet satt dønn fast og nærmest måtte skrapes av akkurat som på appelsinen jeg spiste på flyet slik at det duftet appelsin av mine og ettåringens dynkede klær resten av dagen. Derfor, husket jeg nå, spiste jeg den gang ikke den andre appelsinen, den jeg kjempet med i dag 19. juni, stadig i år, over en måned etter at jeg hadde fraktet appelsinen i min varme mørke bag fra Spania til Norge.

Og det skal gudane vite: Bedre mandarin eller appelsin enn den jeg har drasset på den siste måneden har jeg sjelden opplevd maken til. Så søt og saftig var den at jeg knapt la merke til de to eller tre appelsinsteinene . Ja, det hadde den, appelsinsteiner, som de gamle mandarinene. Fast i kjøttet og tung som en blodappelsin, men avflatet i polene og med tynt skall som en mandarin, søtere enn begge fruktene, må dette ha vært en protofrukt, noe som både appelsiner og mandariner stammer fra, altså ikke en manpelsin, men en proto-manpelsin.

Her skulle det kanskje ha kommet en konklusjon, en avslutning eller noe. Men den blir det ikke noe av.

« Older posts

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑