Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Category: forbruk

“Bra”

10.02.2014 /

Da jeg rundet det siste hjørnet ganske nøyaktig klokka 3 om natten, syntes jeg de tre timene jeg hadde kjørt over fjellet, delvis gjennom tette tåkedotter og/eller regn, var verdt synet som møtte meg. Som alltid. Som alltid opplevdes klippen som reiser seg fra lavlandet med en menneskelig bikube på toppen, som et bilde fra en eventyrbok. Nå, i natten, var klippen nesten usynlig, men desto mer eventyrlig, slukt av opphissede, skummende skyer som kokte rundt den.

Jeg så nylig i en bestselgerroman uttrykket «svovelgule skyer». Det dreide seg om en beskrivelse av en by herjet av korrupsjon og ondskap i tiden før borgerkrigen, en tid med fattigdom, byller, stank, tuberkulose, gule øyne som skinner i mørket, rotter, osv., kort sagt alt det de fleste av oss nordmenn vet lite eller ingenting om, fordi vi lever i et velferdssamfunn.

Skyene rundt klippen min kunne faktisk også beskrives som svovelgule (det diabolske er underforstått), enda så mørkt det var. Jeg låste bilen ved bunnen av klippen og gikk opp de forlatte, regnvåte, brosteinsgatene til min celle i bikuben mens jeg tenkte: Går dette landet mot en ny borgerkrig?

Klokken slo fire da jeg låste meg inn. Det var så kaldt og fuktig som i en sarkofage. Men til forskjell fra de av mine naboer som ikke har klart å betale strømregninga (strømprisen har steget med 70 % siden krisen begynte) har jeg strøm. Jeg skrudde på varmen og la meg under en god dyne. Før jeg sovnet, lurte jeg på hvordan mine medpassasjerer på flyet tilbrakte natten.

Hadde jeg ikke visst at det var et Norwegian-fly, hadde jeg trodd jeg reiste med hoffet til en sultan. Jeg så perler på størrelse med fugleegg, sko av krokodilleskinn, kasjmirkåper, og frisyrer så store som Versaille på 1500-tallet. Jeg så blodrøde lepper, snehvite tenner og bølgende hofter. Men dette var ikke sultanens harem, men ressurssterke, ansiktsløftede førtidspensjonister. Min nærmeste nabo, en pen eldre herre, ga velvillig uttrykk for sine synspunkter:

– Det er bare én eneste jøde igjen i Irak og Iran. De andre er blitt utslettet.

– Alle de som bor i Gaza er terrorister! Hver eneste én!

– Jødene eier 90 prosent av (husker ikke hva – jorda?)

– Det er jo jødene som eier landet der nede, ikke palestinerne. Jødene kom først.

– Mesteparten av olja ligger enda i bakken utenfor norskekysten. Tenk for en fremtid vi har foran oss!

Like før jeg sovnet prøvde jeg å huske villaen han studerte på ipaden sin. (Han og kona hadde hver sin.) Det het: «svømmebasseng og fantastisk utsikt». Han viet også mye oppmerksomhet til en diger Chrysler. Er han så rik at han kan kjøpe villa med svømmebasseng og fantastisk utsikt og Chrysler i Norge? Eller var det i dette landet han skulle gjøre det? Men før jeg klarte å plassere bildet geografisk sovnet jeg.

Jeg sov som et barn så lenge jeg trengte. Klokka var derfor halv to på dagen da jeg igjen forlot huset og la merke til hva som har endret seg siden jeg først kom til denne byen. Det forundret meg da at mødrene stimlet sammen foran skoleporten ved skoledagens slutt klokka halv to. De skulle hente barna sine, til tross for at det i denne menneskelige bikuben knapt finnes biler. I dag da jeg passerte skolen, var det nesten bare menn som sto og ventet på barna. Menn! Fedre og brødre. Tider har kommet, tenkte jeg; tider har henrullet, og de dramatiske skyene har skummet rundt klippen min i hele dag. Det har vært sol. Det har vært hagl. Det har vært storm og fredelig regn. Kvinnene jobber med eller uten betaling, mennene henter barna.

«Hvordan går det?» spør jeg i det jeg hilser bekjente på min første ferd gjennom bikuben. De fleste svarer «vi holder ut». Så er det en som sier «bra» og legger til noe jeg ikke oppfatter. «Bra?» spør jeg vantro. Og han hisser seg opp:

– Jeg sier jo bra mellom anførselstegn!

– Ah! Så det går ikke bra?

– Det går nedenom og hjem, sa han og lo så han hikstet. Var han hysterisk?

«Bra mellom anførselstegn» er en henvisning til at statsministeren har påstått at krisen er over. Jeg kan vanskelig forestille meg at landet skulle kunne henfalle til borgerkrig. Denne regjeringen har nemlig klart å samle folket. Absolutt alle jeg snakker med i denne byen er enige om at roten til alt ondt er politikere, uansett parti. Derimot kan jeg levende forestille meg at landet igjen blir et diktatur. Hvis folket ikke har tillit til dem som styrer, uansett parti, er politistat neste trekk fra myndighetenes side. Interessant, ikke sant?

Til forbrukerrådet om Canal Digital

30.08.2013 /

Her følger et brev du er velkommen til å kopiere helt eller delvis. Jeg synes denne saken har prinsipiell betydning fordi det gjelder en vare de aller fleste av oss etterhvert er helt avhengige av, nemlig tilgang til Internett. ______________________________________________________________________________________________

Til:

Canal Digital, Norge, https://kabel.canaldigital.no/Kundeservice/Kontakt-oss/
…. borettslag v/ styreformann
Forbrukerrådet: http://www.forbrukerradet.no/forside/kontakt-oss/kontaktskjema

[dato]

Angående Canal Digitals prisøkning mm. for bredbånd

Jeg har abonnement på kabel-TV og bredbånd gjennom mitt borettslag … Jeg valgte, da jeg flyttet inn, å abonnere på noe mer enn laveste bredbåndshastighet. Jeg ba om 5/2 Mbps.

For dette betalte jeg hvert kvartal i 2012 og hittil i 2013: NOK 471.

Et brev fra Canal Digital datert 21.08.2013 opplyste at jeg heretter ville få en bredbåndshastighet på 25/5 Mbps og at jeg for dette ville bli fakturert kr. 269 pr. mnd., dvs. kr. 807 pr kvartal, altså nesten en fordobling av prisen, vel og merke for et produkt jeg ikke hadde bedt om.

Jeg syntes dette var meget besynderlig og ringte kundetjenesten til Canal Digital den 26.08.2013. Han jeg snakket med lovet meg at jeg skulle få beholde hastigheten jeg hadde for samme pris.

I dag har jeg fått e-faktura på kr. 807 med forfall 20.09.2013 (mindre enn en måned fra i dag), tross min samtale med kundetjenesten.

Dette er helt klart ikke et produkt jeg ønsker. Det er mulig jeg må nøye meg med mobilnett i fremtiden, men foreløpig kartlegger jeg markedet.

Som medlem av et borettslaget vil jeg imidlertid nå foreslå at også borettslaget mitt vurderer andre løsninger enn avtaler med Canal Digital. Det er svært få medlemmer av dette borettslaget som vil ha behov for eller ønske om en bredbåndshastighet på 25/5, som later til å være minimumstilbudet fra Canal Digital heretter.

Til Forbrukerrådet vil jeg videre kommentere det jeg opplever som tvilsom behandling av kunder: Kunden og Canal Digital har en avtale. Brått får kunden en faktura for et helt annet produkt. Mange av Canal Digitals kunder mangler erfaring og selvsikkerhet når de skal vurdere tilbud på telecom-markedet. De vet ikke hvor stor bredbåndshastighet de bruker/trenger, og er relativt forsvarsløse overfor et firma som forteller dem at de må ha 25 Mbps. Dette gjelder ikke minst folk som bor i borettslag.

Til Canal Digital vil jeg avslutte at selv om mange brukere ikke kan forsvare seg mot påstander om at de må ha 25 Mbps, så kan de meget godt forstå en prisøkning av en slik orden som den jeg har fått. Har Canal Digital vurdert den langsiktige effekten av å provosere kundene sine?

Dette til orientering.

Med hilsen

Pelshvalen

Tekstil

17.08.2013 /

I dette innlegget akter jeg å unngå alle tall, ikke – jeg gjentar, IKKE – fordi jeg ikke har sjekket dem, men blant annet fordi nyhetene er fulle av tall, og vi makter ikke forholde oss til dem lenger. Når TV-bildet slår inn mot netthinnen din – blod, avrevne lemmer og ufattelig gru – og en stemme nevner antall døde, så sier tallet deg ikke mer enn at her var det mange døde, veldig mange døde, kanskje flere døde enn forrige gang et svært fabrikkanlegg raste sammen og begrov menneskene som jobbet der.

Du husker kanskje tilfellet i vår? Det var i Bangladesh at flere fabrikker i flere bygninger raste sammen samtidig. Bygningene var så skrøpelige at det lot til å være nok å nyse på dem for at de skulle kollapse. Det var den store nyheten i flere dager, og dødstallene steg mens man enda grov i ruinhaugen med håp om å finne overlevende. Så ble det stille om tekstilfabrikkene i Bangladesh igjen.

Googler du med søkeordene “tekstilfabrikker” og “Bangladesh” sammen, vil du nok få tall, om du absolutt må ha dem, men OBS; du vil få ulike tall fra ulike nettsider, og alle er antakelig feil. Det eneste tallet det later til å være enighet om, er antall mennesker det lyktes å redde ut av bygningene. Også det er sterkt misvisende – en annen grunn til at jeg ikke vil bruke tall her.

Det er misvisende fordi mange av de “som ble reddet”, døde i etterkant, og fordi mange av de overlevende er levende døde.

Ja, det er stille om tekstilfabrikkene i Bangladesh. En tenker – en ønsker å tenke – at de overlevende har fått kompensasjon, sykehusbehandling, plastisk kirurgi, proteser, nye tilrettelagte arbeidsplasser, forskriftsmessige arbeidsforhold, osv. De etterlatte har fått gode fosterforeldre ev. nye og sympatiske ektefeller/forsørgere, osv. Vi ønsker å tro det, fordi vi høyst sannsynlig eier og bruker klær som har vært produsert der. Jeg har for eks. kjøpt klær i Corte Ingles i Madrid, og Corte Ingles var storkunde hos Mango, en av bedriftene i de sammenraste bygningene.

Mange av oss prøver å unngå å kjøpe fra H&M. Jeg tviler imidlertid på at noe av differansen mellom det en betaler for en H&M-bukse og en dyr bukse går til folk som har tatt i buksen, tråden eller stoffet den er laget av. Men det er lov å håpe.

Den franske statlige radiokanalen RFI brakte meg tilbake til den uskjønne virkeligheten med et intervju av en jurist som jobber for Clean Clothes Campaign. (Har du hørt om Clean Clothes Campaign? Det hadde ikke jeg.) Jeg skal skåne deg for de fryktelige detaljene om alt det de etterlatte og overlevende IKKE har fått. Det er ikke en gang sikkert du vil finne det så lett på nettet, fordi det ikke later til å være mange nettaviser som bryr seg. Det er nesten bare Clean Clothes Campaign som skriver om dette. Også jeg, da, men hvem, hva og hvor mange er pelshvalen?

En detalj vil jeg legge til: Det ser ut til at Bangladesh de siste årene har overtatt mye av tekstilproduksjonen fra Kina. Dette forklares med at lønningene til tekstilarbeidere i Kina har gått kraftig opp, mens de har gått ned for tekstilarbeidere i Bangladesh. Jeg lurer på om jeg skal begynne å betrakte “made in China” som et kvalitetsstempel.

 

 

Samfunnsborgeren

24.12.2008 /

 

Scenario fra høsten 2007: Mine kvinnelige kolleger er arbeidsomme. Ikke nok med det; de jobber med lyst. Det vanker rett som det er klingende latter fra korridoren i det de passerer hverandre i stor fart og fyrer av replikker.

Men når det skal ryddes ut av skapene i kjøkkenkroken, da forsømmer de sine oppgaver og samles med forventningsfull iver foran den sørgelige samlingen av kopper og kar i hyllene. Nå skal alt ut – fortrinnsvis til loppemarkeder. Alt skal vekk. Noen finner fram en svær kasse og så langes de forhatte blå og antikkhvite koppene fra hånd til hånd ned til bunnen av kassen.

Når så Tove kommer fra butikken med en trillekoffert full av nye kopper og kar – så vidt jeg kan se, helt makne til dem vi hiver, bare med andre farger – sitrer luften av forventning. Det er nytt. Alt er nytt. Det er nesten som julaften.

Særlig kvinner, ja, i alle fall når det gjelder noe så beskjedent som kopper og kar. Og selvfølgelig støvletter. For i år som i fjor skal det være høyhælte, tynne, klaprende støvletter uansett vær, ja, nær sagt uansett årstid. Selv midt på sommeren. For ikke å snakke om vinteren. At unge kvinner er opptatt av klær og helst skaffer seg noe nytt så ofte de bare kan, er ikke nytt. Jeg antar at det er noe unge kvinner har gjort fra tidenes morgen. Det eneste som har forandret seg i så måte er at de nå ikke lenger trenger å sy om sin garderobe. De kan skifte den helt ut, både en og to ganger i året. Noe annet som også er nytt, er at også eldre kvinner kan gjøre det, og vil gjøre det, fordi de ved hjelp av klær og frisør og treningsstudio kan innskrenke det voksende gapet mellom seg og ungdommen, noe de i hine harde tider ikke en gang turte tenke på.

Menn kan harselere som de bare vil over kvinners svakhet for klær, men la oss nå ikke glemme menns forkjærlighet for overdådige terrengbiler de bare bruker på asfalt på vei til og fra jobb; eller for kraftige datamaskiner de aldri lærer å bruke. Nei, gutter, spar oss deres vitser over damenes utskeielser i klesbutikkene.

Det dreier seg ikke om damer, eller, for den del, om menn.

Høsten 2008:

Jeg husker en gammel, kjær lærer som i et alvorlig øyeblikk erklærte: “For meg kommer fedrelandet først.” Han hadde opplevd krigen. “Dernest kommer mine barn, min kone, min mor og mine venner. I den rekkefølgen.” Jeg husker jeg stusset over at noen kunne ha prioriteringene så veldig klart for seg.

En god samfunnsborger kjenner sine plikter overfor fellesskapet. Men hvem definerer den gode samfunnsborgerens plikter? Hvis vi forutsetter at flertallet i en befolkning er gode samfunnsborgere – for det er jo et demokrati vi lever i, ikke sant, og flertallet avgjør hva som skal oppfattes som rett og riktig – så er det flertallet i befolkningen som definerer pliktene. Eller er det kanskje politikerne? Men skal ikke politikerne speile folkets vilje? Det er jo tross alt folket som velger politikerne. Eller skal politikerne ‘lede’ folket? Men betyr ikke det diktatur?

Uansett hvem det er som styrer, er dagens gode samfunnsborger en person som bidrar til å holde hjulene i gang, en person som er i arbeid, en som betaler sine skatter til fellesskapet og bidrar til at produsenter kan tilby arbeidsplasser.

En god samfunnsborger er en som på den ene eller andre måten bruker sin kjøpekraft for alt den er verdt. En god samfunnsborger er en shopper. Det har aldri vært tydeligere enn nå, når “finanskrisen” har satt et støkk i oss slik at vi ikke bruker penger, selv om vi har dem på bok. Nå som Ola og Kari ikke lenger ødsler hemningsløst, får han og hun høre, sent og tidlig, et svakt men tydelig budskap: i Guds og finansverdenens navn, glem fedreland, barn, kone, mor og venner: Gakk ut og kjøp!

Aktelse

17.10.2008 /

Se så de strever, menneskene! De står midt oppi tidenes største finanskatastrofe. Men hva gjør de? De kjøper nye pupper eller nye gigantbiler og trekker opp skjørtekantene. De ominnreder eller bytter ut hus. Større må det bli, mer stilig, mer standsmessig. Kanskje kjøper de sågar kunst! De vil gjerne bli sett på visse restauranter, utstillinger, teatre – operaen, for all del – og det kan være en god ide å ha en eiendom i Provence eller Toscana, for ikke å snakke om en hytte ved sjøen, selv om de sjelden kan komme seg dit. De betaler for treningsopplegg, dessuten for “konsultasjoner” i solstudioer, neglakademier, frisørsalonger, massasjeinstitutter og slankeklubber, samt for juridisk, arkitektonisk, hortikulturell, informasjonsteknologisk og kulinarisk bistand.

Hva er greia deres? Er det for å skaffe seg maker de strever slik? Og når de endelig har funnet maken, er det for å holde på vedkommende at de fortsetter med det hemningsløse, halsende forbruket? Hvorfor sager de ikke bare ved til vinteren og sykler til jobb? Hvorfor går de ikke på turer i solen og slipper ut håret? Hvorfor masserer de ikke hverandre? Og hvorfor spiser de ikke mindre. Det ville vært så enkelt og fremfor alt billig. Hvorfor leser de ikke bare flere bøker?

Det går en ung dame langs stranden. Hun har et skjørt så kort at det må kalles “overdel”. Under overdelen har hun svarte strømper rundt slanke ben. Ansiktet er ikke vakkert, men med maskara har hun klart å forlenge vippene slik at de synes selv bakfra. På den damen ser man bare ben og vipper; resten ønsker hun antakelig at man ikke skal merke.

Litt lenger borte ser jeg en dame med valp. Trygg og frimodig følger valpen med alt som skjer rundt dem, gløtter bare av og til opp i ansiktet til herskerinnen sin, lytter når hun mumler noe til den. De to er ett, rolige i hverandres selskap. De trenger ikke stor bil eller skreddersydde pupper fordi de har hverandre. Rettere sagt: damen har valpen.

Hva er fellesnevneren her? Fra en pelshvals synsvinkel ser det ut til at menneskene har et bunnløst behov for anerkjennelse. Aksept, ofte kalt “respekt” later ikke til å være nok. Denne arten er fast bestemt på å utslette seg selv, fordi hver og en av dets individer, foruten de som har gitt opp, har et overordnet behov for å beseire sine artsfrender. Det er ikke nok for mennesker at de er like gode, like sterke, like mektige, like attråverdige, like kultiverte som andre. Selv om barna konkurrerer de. Det vil aldri bli lik rett til skolegang langs denne eller andre kyster. Hvor jeg enn svømmer ser jeg at foreldre vil gi sine barn, nettopp sine barn, bedre forutsetninger enn andres barn, og det kan de. Enten de velger å gjøre det med privatskoler, datamaskiner, hjemmeværende mødre eller merkeklær, hevder alle foreldre nettopp deres barns rettigheter på bekostning av andre barns rettigheter så godt de kan.

Kun hunder kan gi disse stakkarene fred i sjelen. Hunden tilber sin herre. Hunden forstår ikke menneskenes målestokk, så et menneske kan lett overbevise en hund om at han eller hun er bedre enn alle andre. Hunden er villig til å elske sitt menneske, trofast og usvikelig, med den betingelsesløse kjærligheten mennesker sjelden kan få fra hverandre.

Antropologer kan mase om at mennesker er biologisk programmerte til å finne make, kopulere og mangfoldiggjøre seg selv. Sett fra havet kan det imidlertid seg ut til at de tvert i mot er programmerte til et spill hvor det bare gjenstår én til slutt. Vel og merke, én pluss noen tjenere.

Gnisten?

03.10.2008 /

Det er bare en stor misforståelse at mesteparten av verden har det så mye verre enn oss. Det er ikke de som har det dårlig, det er vi! Kjøkkeninnredningen er skiftet ut; de gamle koppene er kjørt til loppemarkedet; barna er blitt store og er flyttet hjemmefra; i stua henger en gigantisk flatskjerm. Barna kommer pliktskyldigst hjem, sant nok, når de synes de må, men de kjenner seg knapt igjen. Vi kjenner oss knapt igjen selv.

Det er kjempestas å få en stor flatskjerm, sant nok, og nye kopper er forfriskende. Men fornyelsens glede varer bare inntil det fornyede ikke lenger er nytt. Etter noen dager fylles huset igjen av en tomhet det er umulig å bli kvitt. Kanskje det er politikernes skyld?

Når en hankeløs kopp er borte savnes den ikke. Den var jo ikke viktig. Derfor tror vi at alle koppene greit kan og bør kasseres når vi nå allikevel har råd til å kjøpe nye kopper som jo nesten ikke koster noe. Hele kjøkkenet bør byttes ut! Men når det regner, og det er søndag morgen, hva gjør vi? Jeg våger den påstanden at mange av oss gjør ganske nøyaktig ingenting. Vi sitter bare der, omgitt av alle de nye tingene vi har skaffet oss, nyter – ja, nyter – at veggene er nymalte, at hyllene er fulle av nye friske ting, at huset ser nytt ut, i hvert fall sett fra kjøkkenstolen. Et nytt liv.

En uke. To uker. Kanskje tre uker. Det kan innvendes at det ikke regner så mye de fleste steder i Norge. Men om så skulle skje at det regner i fem uker, hva har vi da å se på? Ingenting er nytt lenger. Kjøkkenet der vi kranglet og vitset, der ungene la melketenner i vannglass, der vi satt og skålte etter at de hadde lagt seg, der vi diskuterte om vi skulle skille oss, der vi eventuelt bestemte at det skulle vi, der vi hadde vår første frokost med vår nye mann, der ungene var mutte med den nye stefaren, der de erklærte at de skulle flytte på hybel, der vi alle likevel hadde en strålende julemiddag året 2005… kort sagt, kjøkkenet der så mye av vårt og barnas liv har utspilt seg, er borte.

Endringer er ikke nødvendigvis av det onde. Noen endringer er tvert i mot meget prisverdige. Det gjelder spesielt endringer som medfører mer tid til samvær. Teknologi som kilde til kunnskap, kan komme hele familien til gode dersom familien har rutiner som forhindrer at den samme teknologien blir en kilde til mentalt forfall, og et nytt blandebatteri på badet kan forebygge brannskader.

Shoppekulturens skadevirkninger blir først satt på spissen når shoppe-turene skal løse konflikter, indre som mellommenneskelige. Shopping anses som terapi. Du har kranglet med samboeren? Gå ut og shop. Du har hatt en stressende dag på jobben? Hvorfor ikke slå ut håret på H&M? Dama di er kastrerende? Det sier seg selv at en skikkelig datamaskin hjelper. Er vi innstilt på forsoning etter en konflikt med ektefellen? Da kan det kanskje være en ide å tilby billetter til Bruce Springsteen eller til OL i årets by, eller en bedre middag, eller en diamantring. Da blir jo alt godt, for hvem kan furte og surmule etter slik generøsitet?

Fra våre minimalistiske interiører har vi hevet ut ikke bare ting, men alt som tingene minnet om. Vi har kontroll over vår liv, orden på våre rutiner, og følelsene skal sannelig ikke få forkludre våre greie og oversiktlige regler om hvor skapene skal stå. Du eier dette, jeg eier hint, og når vi har det vondt, får vi gå ut og sjoppe litt. Skal du ha noe av mitt, må du ha noe å gi i retur. Det er så enkelt og innlysende at det er til å gråte over, noe vi nødig gjør annet i begravelser; men der gråter vi så desto meget mer, ettersom begravelser snart er det eneste forum hvor vi kan sørge over alle minnene vi omhyggelig har støvsugd fra våre postmoderne og sterile tilværelser.

Vi er ovenpå, vi er på vei fremad og oppover i i lønnsspiralen. Vi spiser, ler og bråker på fester med våre kolleger eller gamle venner, vi klager over arbeidsforhold eller arbeidsfordelingen i heimen, men savnet vi ikke vil innrømme etter noe helt ukontrollerbart, noe som ryster og beruser oss, vil vi ikke forholde oss til. Det er normalt å roe seg ned, sier vi til oss selv. Lidenskap er ikke på dagsorden. Ferdig med det. Impotens er jo ikke et problem lenger, med Viagra, og hva frigiditet angår kan vi simulere. Er det noen sak? Vi har ingenting å klage over, vi har full kontroll og gnisten er sporløst forsvunnet, uten at vi en gang kan huske om vi noensinne hadde den. Stakkars, stakkars oss.

Nei, det er ikke de andre som har det vondt, det er det helt klart vi som har.

Shoppekraft

16.08.2008 /

Hvor mye av vår sagnomsuste sjoppekraft bidrar til norske arbeidsplasser? Jeg har en stygg mistanke om at mesteparten av det vi kjøper er produsert i land hvor arbeid knapt betales i det hele tatt. Derav følger at vår sjoppekraft vedlikeholder noe som kan sammenlignes med slaveri.

La meg for ordens skyld definere ‘underbetaling’ slik jeg bruker ordet. I 1948 ble FN’s menneskerettserklæring skrevet. Blant menneskerettighetene er sosial trygghet og økonomiske, sosiale og kulturelle goder (artikkel 22), rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn (artikkel 24), levestandard som er tilstrekkelig for helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg (artikkel 25), gratis og obligatorisk undervisning på det elementære trinn, adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner (artikkel 26).

Jeg påstår: Enhver lønn for full stilling som ikke gir grunnlag for økonomisk trygghet og for helsetilsyn og skolegang for barna er underbetaling og brudd på menneskerettigheter. Når så mange av oss finner det opportunt å glemme blant annet disse sidene ved menneskerettighetene, har det sine konsekvenser, antakelig for flertallet av verdens mennesker.

Vi kjøpere, altså blant annet det sagnomsuste flertallet i Norge, vet meget godt at varene vi kjøper er produsert av folk som underbetales. Vi kjøper dem likevel, selv om vi slett ikke alltid trenger dem. Jeg påstår at vi dermed er medskyldige i verdens fattigdom. Vi vil bare ikke vedstå oss det. “Er det min skyld at … ? Det er ikke jeg som ordnet det slik?” Men hvem sin skyld er det da? Politikernes? Men er det ikke slik at politikere er avhengige av oss, kjøperne, for å bli valgt?

Enn om vi betalte det dobbelte for hvert plagg vi kjøpte? Da ville vi kanskje ikke ha råd til å kjøpe mer enn halvdelen. Og hva så? Ville vi fryse? Ville vi ikke likevel klare å holde kroppsvarmen i vinterkulden? Noen av oss ville kanskje måtte lære å sy, men ikke flertallet-

På samme måte som at vi sørger for at varer med farlig innhold ikke skal stå i butikkhyllene – innhold som kan skade oss – kunne vi kanskje sørge for at det på varene vi kjøpte sto noe om at produksjonen av varen ikke skadet andre, nemlig dem som produserte varen. Med ‘produsere’ mener jeg selvfølgelig ikke ‘å eie produksjonen’, men å faktisk stå – eller sitte – og fysisk lage varen. Slikt gjør man ikke så mye av her i Norge, men andre steder er det fortsatt hærskarer av folk som trasker på jobb hver morgen for å lage det vi bruker, og som deretter går hjem igjen uten nok penger til å kjøpe skikkelig mat til ungene.

Stadig flere kjøpere er opptatt av ikke å bruke varer som skader miljøet. Det er bra. Jeg velger å tro at dersom varen var merket med kvalitetsstempelet ‘verdige arbeidsforhold’, så ville et utslagsgivende antall kjøpere ganske snart føle at de måtte velge den varen fremfor to andre som var billigere. Det ville koste noen arbeidsplasser å administrere ordningen, sant nok, men dersom antall kjøpte varer ble redusert i takt med at salget for dyrere ‘verdige arbeidsforhold’-varer økte, ville dette tapet dekkes av at noen arbeidsplasser gå tapt i butikknæringen.

Det er verd å påpeke at på sikt ville dette føre til at også “polske” arbeidstakere fikk det bedre i sitt eget land, hvor de fleste av dem foretrekker å bo, hvis de bare kan overleve der på en åttetimers dag, slik at våre egne lønninger ikke ble truet av desperate arbeidssøkere fra Øst-Europa.

Det er også verd å påpeke, synes jeg, at egg fra “frittgående høns” later til å ha kommet for å bli i våre butikkhyller. Skulle vi ikke være like hensynsfulle mot mennesker som mot høner?

Hva betyr egentlig “markedet”, dette som alltid har siste ordet i enhver debatt, Jo det er sjoppekraften. Med vår sjoppekraft har vi faktisk makt, om vi bruker den.

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑