Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Author: pelshvalen (Page 36 of 42)

Om store og små lakser

11.02.2012 /

Denne siste uka har en politiker fra et knøttlite parti fått navnet sitt smurt utover alle nyhetsmedia, inkludert NRK. Tilgi meg min uvitenhet, men hva sier loven egentlig om avstraffelse uten lov og dom? Finnes det noen lov som forbyr avstraffelse med pisk, gapestokk eller andre remedier på åpne torg?

At norske borgere følte et stort behov for å forhåndsdømme en terrorist som begår en massakre, det får andre enn jeg påtale. Men at en liten laks som eventuelt gjorde noe så utrolig stupid som å ha sex hvor det enn måtte være, med hvem det måtte være, for ikke å snakke om med en som muligens kunne vise seg å være under 18 og hvis hun på noe som helst tidspunkt ytret ordet “nei”, skal stilles i gapestokken uten lov og dom, det finner jeg interessant. Det sier nemlig noe om prioriteringene i vårt mediebilde.

Aljazeera har et program som heter Listening Post som ser på mediedekningen av ulike saker. Hva er det Vestens media prioriterer, og hva gjør de for å stille ulike saker i et godt eller dårlig lys? Programmet anbefales da jeg ikke kjenner til noe lignende her i Norge. Hva er det vi her prioriterer?

La oss si at den lille laksen fra Venstre ikke bare var blitt anmeldt og siktet, men også tiltalt og stilt for retten; rettssaken hans vil være åpen for almenheten. Pressen kan referere fra den men ikke fritt fotografere. Dersom han ikke blir funnet skyldig, vil det straks bli klart, og det hele vil bli glemt av alle unntatt et lite knippe mennesker – de impliserte. Slik stoda er nå, vil publikum for lengst ha mistet interesse for saken innen den kommer for retten, og dersom han blir funnet uskyldig, vil det knapt være noen som merker det. Hans navn vil for alltid være plettet, kan karriere avsluttet, hans personlige liv høyst sannsynlig i grus, hans økonomi ødelagt, osv. osv.

Nå ja. Personlig mener jeg at de fleste personer i maktposisjoner er der fordi de er maktkåte, og jeg liker ikke maktkåte mennesker. Så jeg gråter ikke for den lille laksen. Men jeg kan ikke annet enn stusse likevel: Hva med alle som drar til Thailand, Kambodsja, osv. og betaler mellommenn for å skaffe dem små barn å ha sex med? Blir de smurt over forsidene? Hva med alle grossistene som kjøper varer som er produsert av barn – kjøper dem for en slikk og ingenting – for å selge dem mange ganger dyrere til deg og meg? Blir de smurt over forsidene?

Hva med de virkelig store fete laksene som begår finanskriminalitet, som unndrar skatt tilsvarende statsbudsjetter, som kjører banker i kne slik at skattebetalerne må redde dem… lakser så store og sterke at ingen ØKOKRIM, hverken her eller andre steder, har nok ressurser til å ta dem ned? Krig må til mot dem (og krig er foreløpig for dyrt!) og de burde landsforvises fra planeten da intet fengsel er sterkt nok til å holde dem. Hva med dem? Hvem er det som våger å smøre dem utover media?

Rundt oss ser vi restene etter EU i ruiner. Festen er over, men vi nordmenn vet det ikke enda. De virkelige skyldige vil aldri bli dømt, hverken i retten eller på torget. De er for mektige. Slik har det alltid vært, ikke sant: Småfolk ble tynt av konger, deres jarler og deres kirke. Kun kriger kunne ta ned konger og deres jarler og kirke, kriger som eventuelt ble vunnet av andre konger med jarler og kirke. Småfolkene fikk nøye seg med å ta ned andre småfolk – de “utuktige”, som de fikk lov til å stene eller piske. Har vi egentlig forandret oss?

Jo, på ett område: Utroskap, bigami, fødsel i dulgsmål, homofili, osv. var av de verste syndene, da sex ikke var til gudens ære og velbehag. (Nå er ikke det lenger tilfelle, da vår tids gud finner sex overmåte velbehagelig.) Voldtekt så man imidlertid gjennom tærne med, da menn nå en gang var menn, og menn nå en gang har behov. Selv konger og jarler og geistlige voldtok av rent nødvendige penisforlengende og strategiske hensyn, og det var helt greit. Slik er det ikke lenger. Eller? Er det kanskje heller slik pressen vurderer hvem den har råd til å angripe. En liten laks fra Venstre er akkurat synlig nok til å stimulere kundens leselyst, men har er ikke sterk nok til å knekke angriperen.

Retorisk tyggegummi

21.01.2012 /

Det finnes speil som fordreier det som speiles til det ugjenkjennelige. En liten økning eller senking av hastigheten av et lydopptak vil likeledes fordreie stemmer til det ugjenkjennelige. Retorikk er på sin side et sett med virkemidler som blant annet kan brukes for å fordreie en motstanders argumenter slik at de må anses som heslige. Når vi vil forhindre  folk fra å støtte et standpunkt vi ikke liker, kan vi f.eks. sammenligne standpunktet med nazismen.

I retorikk er adjektiver  og substantiver viktige. Ordet “mord” er langt mer belastet enn “avbrutt svangerskap”. Ordet “nazistisk” er langt mer belastet enn “tidlig ultralyd”. Bruk av ord som “mord” og “nazisme” i slike sammenhenger er, for å si det kort og autoritativt, grovt usaklig.

Heller ikke jeg er saklig når jeg snakker om abortmotstandere, i hvert fall ikke når jeg tenker på dem. I mitt sinn er abortmotstandere “barnemishandlere”, “torturister”, “kvinnehatere”, osv. osv. osv. Det er heller ikke helt uten dype personlige grunner jeg har lagt abortmotstand for hat. Jeg kjenner nemlig alt for mange som hater mødrene som brakte dem til verden. For dem som ikke er klar over det, kan jeg opplyse at det finnes  uendelig mange mennesker som har foreldre som åpenbart aldri burde ha brakt barn til verden. Jeg står på deres side.

Det finnes mange slags menneskerettigheter. Blant dem finner vi dessverre ikke retten til å velge foreldre, retten til å nekte å bli født inn i et helvete av et hjem og lide ubeskrivelige kvaler i et liv selv ikke våre fiender ville unne oss. Slike kvaler har vi ikke ordforråd til å beskrive og gi uttrykk for, i hvert fall ikke før vi blir voksne nok til å forstå hva det hele dreide seg om, hvis vi da noen gang blir så voksne. Er det ille nok, blir vi livsvarig ute av stand til å nyte livet, livsvarig plaget av for eksempel angst og/eller depresjon, livsvarig ødelagt, kort sagt. Jeg etterlyser en stemme i denne debatten som våger å si “Har du ikke vilje, evne og kunnskap nok til å gi barnet ditt kjærlighet og et trygt, godt hjem, har du ikke rett til å bære det fram!”

Selv om vi ikke er fysisk funksjonshemmete vil vi etter en skadelig start ha sterkt svekkede forutsetninger til å leve et fullverdig liv. Det dreier seg ikke om hvorvidt vi er bedre eller dårligere individer. Det dreier seg om hvorvidt vi har fått de kortene vi trenger for å være med i leken. Hvis du har fått utdelt ferre kort enn alle andre, vil du antakelig ikke synes det er noe særlig gøy å spille i det hele tatt.

Hvis du har alvorlige fysiske  funksjonshemninger… Vel, noen foreldre klarer å gjøre en fantastisk jobb med sine funksjonshemmede barn. De – det vil si både foreldre og barn – er en kilde til inspirasjon for oss alle. Det er de som blir foreholdt som eksempler til etterfølgelse. Men realiteten er at de fleste av oss ikke er eksemplariske.

Det kan hende at vi med tiden vil lære at fostre kjenner større smerter enn fisk som går i nota, eller sau som blir blir spist. Men enn så lenge, inntil vi vet at fostrene utsettes for større smerter enn lam, så er det min påstand at det er godt mulig at en kvinne som ikke tror hun kan gi et barn en brukbar oppvekst, faktisk ikke kan det. Det er i alle fall sannsynlig at hun, etter så grundig refleksjon som hun er i stand til å vie til problemstillingen, vet mer om hva hun kan og ikke kan enn leger og jordmødre.

Hvorfor nettopp leger og jordmødre anser seg som bedre skikket til å ta slike avgjørelser enn andre, har jeg ikke forstått. Vel ser de flere fostre enn vi andre. De ser liv og de ser død. De vet en del om hvordan de medisinsk holder liv i folk. Men de vet ikke av den grunn mer om alt det som ligger i mellom liv og død, nemlig de gjennomsnittlig 80 årene en stakkar er nødt til å holde ut livet dersom han eller hun ufrivillig ble dradd inn i det.

Som sagt: Jeg pretenderer ikke å være forbilledlig saklig. Jeg er nemlig sint, og det bør man ikke være hvis man vil være saklig. Men fordi dette temaet er viktig, ikke bare for meg, men også for alle de stakkars kvinnene som må ta tunge valg, vil jeg henvise til en som virkelig er saklig:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Respekten-for-kvinner-6741789.html

Hva betyr “helt”?

18.01.2012 /

I dag begynte rettssaken mot en av vår tids helter, dommeren Baltasar Garzón. Det er flere overskrifter om dette i dagens El País, blant dem “Heksejakt i retten” ” ‘Dette er ikke en rettssak, men en lynsjing’ “, “Hevnoppgjør”, “Spania og underskuddet på rettferd”.

Med disse tunge akordene, ønsker jeg å slå an tonen for noe som bør få enhver europeer til å felle tårer, nemlig et stort skritt tilbake for det unge demokratiet i Spania. En uredd dommer som under hele sitt profesjonelle virke har rettet skyts mot diktatorer og torturister sitter på tiltalebenken  fordi han våget å angripe korrupsjon blant vår tids toppolitikere i Spania (den såkalte Gürtel-saken), og fordi han ønsket å reise tiltale i forbindelse med menneskerettighetsbrudd begått i Franco-tiden (i forbindelse med åpning av massegraver). Han har visst også reist sak i forbindelse med Guantanamo. Det han er mest kjent for i Europa utenfor sitt land var at han fikk britene til å holde Pinochet i husarrest i flere uker.

http://en.wikipedia.org/wiki/Baltasar_Garzón

http://www.nytimes.com/2011/03/26/world/europe/26spain.html?_r=1&ref=baltasargarzon

Det er en særdeles lang og komplisert historie dette her, og jeg akter ikke å fortelle den, blant annet fordi den er av bysantinsk kompleksitet. Det er ganske ufattelig hvordan (og hvorfor) mektige deler av dommerstanden i Spania har klart å montere dette sirkuset av rettslig forfølgelse, når selve påtalemyndigheten har vegret seg mot å sikte ham. Argumentene mot ham så absurde, så Kafka, at han, siktede, må svare med samme mynt, mer Kafka. To av de tre tiltalene mot ham gjelder politisk brennbare emner (1) at han tillot politiet å avlytte telefonene til mistenkte toppolitikere i en korrupsjonssak, og dermed ble det også avlyttet deres kommunikasjon med advokatene  og (2) at han ikke hadde myndighet til å pålegge åpning av massegraver fra Franco-diktaturet. Den tredje saken er administrativ og gjelder at han skal ha tatt seg for godt betalt for en forelesningsrekke i USA. Felles for alle disse sakene er at påtalemyndigheten mener de ikke har noe med straffeloven å gjøre.

http://www.elpais.com/especial/caso-garzon/

At mektige og korrupte politikere rotter seg mot ham, overrasker ingen. At de har såpass makt at de faktisk kan felle ham er derimot skuffende. Det rent juridiske grunnlaget for de tre sakene er jo bare luft. Hvorfor har de spanske toppdommerne fornedret seg til å lage blåbærsuppe av det spanske rettsvesenet?  Det er noe en bare kan spekulere over. Men til min overraskelse var det Wikipedia som antydet en årsak:

Baltasar Garzón har nemlig lagt seg ut med USA i forbindelse med Guantanamo, og det er mulig (visstnok ifølge CNN) at han vurderte å prøve å rettsforfølge Kissinger for hans rolle i Operation Condor.

For å være helt ærlig gråter jeg ikke for Baltasar Garzon. Strafferammen er noe sånt som yrkesforbud i 17 år. Men han er elsket i Argentina, blant annet, hvor han har mye av æren for livsvarige dommer mot flere av toppene i diktaturet, og han er beundret over hele verden.  Hans liv er kanskje ikke noen sofatilværelse, men han er kjent, elsket og beundret, og jeg tipper hans plageånder misunner ham ikke minst hans martyrrolle og respekten han nyter. Hans innsikt i folkerett vil være uvurderlig for et hvilket som helst land. Han vil aldri bli arbeidsledig!

Den som leser dette vil kanskje bite seg merke i at jeg gir inntrykk av at han allerede er blitt dømt, selv om rettssaken bare så vidt er begynt. Jeg beklager. Etter å ha fulgt med prosessen mot ham de siste par årene, er jeg overbevist om at det hele er satt i stand for å få ham av veien som spansk dommer. Det faller meg rett og slett ikke inn at han vil få en rettferdig dom. Jeg tror nok de fleste som har fulgt hans sak er overbevist om at saken er konstruert i den hensikt å felle ham.

Det eneste jeg kan legge til, er at han ikke vil bli torturert i hjel i spanske fengsler. Så galt er det enda ikke blitt der. La oss håpe at det aldri blir det. Men jeg tenker i mitt stille sinn: “Finnes det noen garanti for at Europa aldri mer skal hjemsøkes av tortur og politisk forfølgelse?” Spania har i alle fall tatt et skritt tilbake i retning mørketid.

Parallell til smørkrisen

16.12.2011 /

Ganske kort, til orientering:

Mens vi sliter her med smørkrisen, går det nå litt bedre i Argentina. Der har vinden endelig snudd, ser det ut til, og de har fått fart på etterforskningen av menneskerettsforbrytelsene som ble begått i perioden 1976-1983.

Du kan innvende at det er nå vi lever og at vi må slutte å gnåle om fortiden. Dessuten er jo de som endelig straffeforfølges for det meste døde, jamfør mitt forrige innlegg om blant annet bøddelen Antonio Bussi, som altså døde ­- måtte hans sjel brenne sakte opp i det helvetet jeg ikke tror på og som ikke kan være en brøkdel så ille som det helvetet han skapte her på jorden – 24. november dette året. Ja. Det er nå vi lever, men det er ikke over. Det er ikke fortid.

Argentina har nølt med å stille sine torturister til doms, hva nå det enn kommer av. Men den 15. desember fikk den argentinske dommeren Sergio Torres overlevert 130 fotografier fra IACHR (Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen). Bildene viser lik av mennesker som er blitt torturert i hjel og som har havnet på breddene av Rio Plata. Bildene dokumenterer, sier IACHRs talsmann Santiago Canton, at særlig tortursenteret Escuela de Mecánica de la Armada (ESMA) praktiserte å hive lik på sjøen fra lufta (“vuelos de la muerte” – døds-flyvninger. )

Bildene har ligget i IACHRs arkiver siden 1979, og man kan spørre seg hvorfor de ikke er blitt overlevert før. Jeg kan ikke svare på det. Om det skyldes at USA har hatt god kontroll på aktiviteten til IACHR eller om det skyldes at argentinske domstoler aldri før har bedt om dokumentasjonen, eller begge eller ingen av delene, skal derfor være usagt.

Kilden for det jeg har skrevet her, er:

http://www.lanacion.cl/noticias/site/artic/20111215/pags/20111215151844.html

Det er ikke fortid, og det er ikke over. Antall drepte regimemotstandere i Syria skal nå ha passert 5000. For min del orker jeg ikke en gang tenke på torturen som foregår i Syria. Det er imidlertid sant at det ikke skjer i Norge. Men skulle du være fristet til å tro at nordmenn er genetisk mindre disponert til å utøve tortur enn for eksempel argentinere eller syrere, så tror jeg du vil få problemer med å belegge ditt syn vitenskapelig.

Boken som allerede er blitt skrevet

03.12.2011 /

Det har aldri skjedd meg at jeg kom til flyplassen full av forventning, bare for å få beskjed om at flyet mitt gikk i går. Men å ha lyst til å skrive en bok som allerede er blitt skrevet, kjennes omtrent slik. Boka jeg har lyst til å skrive, er en blanding av “the Ugly American” (av Burdick og Lederer) og “Beretning om blindhet” (av Saramago). Min bok skulle ha hett “The Blind American”.

Tro nå ikke at jeg her snubler i mine egne prinsipper: Når jeg nå skriver “American”, så mener jeg virkelig amerikaner, nemlig søramerikaner og nordamerikaner. Ja, også Canadier.

Tidligere i år ga Canada for første gang i historien sine “Conservatives” rent flertall. Dette betyr blant annet at det canadiske folket har stemt for en regjering som utleverer USAnske militærnektere til USA. Canada har en lang og ærefull historie av beskyttelse av USAnske militærnektere. Men siden 2009 har det vært slutt. I USA kan du nekte militærtjeneste av religiøse men ikke politiske grunner. Var du i mot krigen i Vietnam, kunne du flykte til Canada. Var du i mot krigen i Iraq, kunne du gjerne flykte til Canada, men da ville du, fra og med 2009, bli sendt tilbake og buret som desertør i inntil 15 måneder.

Også i andre henseender minner partiet CPC til forveksling om det USAnske Republican Party (mot abort, mot homofilt ekteskap, osv.) Verst av alt, på sikt, er det at partiet ønsker å innføre lover som muliggjør politisk overvåking av Internett etter USAnsk mønster.

“The Ugly American” ble skrevet i 1958 som en slags analyse av USAnsk utenrikspolitikk generelt og Vietnam-krigen spesielt. I vår tid er USAnsk utenrikspolitikk og krigføring minst like “ugly” som i 1958. For å si det med Daniel Goleman i “The Psychology of Self-Deception”: “The range of what we think and do is limited by what we fail to notice. And because we fail to notice that we fail to notice there is little we can do to change until we notice how failing to notice shapes our thoughts and deeds.”

Den blinde amerikaneren, ja også søramerikaneren, er altså syk. Ikke av den kortvarige smittsomme blindheten Saramago beskrev i sin bok, men av kronisk blindhet. Slik gikk det til at den argentinske bøddelen Antonio Bussi, som hadde vært ansvarlig for driften av 30 hemmelige konsentrasjonsleirer i Provinsen Tucuman hvor han var øverste militære leder og guvernør under militærdiktaturet, ble velsignet av det generelle amnestiet (Ley de Punto Final) ved diktaturets slutt. I likhet med diktaturets andre torturister og drapsmenn skulle han altså ikke straffeforfølges!

Ikke nok med det: Han ble flere ganger gjenvalgt som guvernør i provinsen Tucuman. Senest i 2003 ble han valgt som borgermester i byen Tucuman. Det vil si at de blinde, de kronisk syke velgerne i Tucuman valgte ham. Velgerne velger en mann som hadde vært tiltalt (altså inntil han fikk amnesti) for 800 tilfeller av drap, tortur og forsvinninger. Dette hadde altså den syke velgeren valgt å overse, glemme eller bortforklare. Interessant ikke sant?

Bussi gjorde seg spesielt bemerket og beundret blant sine soldater ved at han ved flere anledninger selv henrettet folk, bl.a. ved sakte kvelning med en vannslange (“manguera” – visstnok et populært torturredskap i Argentina).

Etter at Ley de Punto Final ble opphevet i 2003, snudde lykken for ham og man rakk å dømme ham til livsvarig husarrest for “forsvinningen” av legen Guillermo Vargas Aignasse. Les gjerne denne lille snutten om Aignasse, som et skolebokeksempel på amerikanske forsvinninger:

http://en.wikipedia.org/wiki/Guillermo_Vargas_Aignasse

Det gjensto da 600 straffesaker mot ham, men han hadde dårlig helse stakkar. Han ble ikke fratatt sin militære rang før i 2011. Han døde 24. november 2011.

En av grunnene til at en slik mann kunne gå fri fram til 2008 og sågar bli valgt som borgermester i 2003 er at velgerne, de blinde, ikke vet og ikke vil vite hva det faktisk var mannen gjorde. Var det for eksempel 9000 som ble drept av det argentinske diktaturet eller 30 000? Hvor mange politi/militære ble drept? Omtrent like mange eller noen få hundre?

Hvis jeg får kreft, kan det godt hende at jeg ikke vil ønske å vite det. Hvis min gode nabo, han hyggelige mannen som kjørte meg rett til sykehuset da jeg brakk beinet i fjor – ja, nettopp han – hvis han var torturist, ønsker jeg ikke vite det. Hvis min far stolt pleide å snakke om “minn venn Bussi”, og hvis han og min mor hvert år gledet seg tussete i månedsvis til Bussis store hageselskap, hva slags folk er da min mor og far? Dessuten: de andre var jo kommunister – ja, for det vet jo alle.

En annen grunn til at folk ikke vet hvor ondt militærdiktaturet var, er at det ikke er helt lett å finne ut. Enda den dag i dag! Vår alles kjære Wikipedia nyter tross alt de USAnske myndigheters kjærlige omsorg, og USA har mye å skjule ikke minst i Latin-Amerika. Kun hvis du allerede kjenner til Antonio Bussi, vil du finne ham på Wikipedia, hvor han omtales i et ordelag som på ingen måte reflekterer lidelsene han forårsaket. Gjerningene hans virker nesten dagligdagse – det var jo bare noen få tilfeller av tortur, forsvinninger og drap og kommunistene var jo så fryktelige. Det var krig!

Det fremgår for eksempel ikke at han måtte gravlegges i all hemmelighet og i hemmelig grav på grunn av myndighetenes frykt for tumulter. Den opplysningen finner du på side 60 i El Pais, 26.11.2011. I Tucuman-provinsen vil Bussi-kapitlet være traumatisk i flere generasjoner.

Wikipedias artikler om det argentinske militærdiktaturet krever eksegese. Avstanden til hendelsene er så stor at leseren ikke er helt sikker på “hvem som hadde rett” – for å sitere det spørsmålet jeg antar de fleste stiller seg etter å ha lest artiklene. Jeg tipper at mange  vil konkludere med at det ble begått overgrep fra begges side, dog muligens flere overgrep fra statens side, selv om dette er forståelig gitt den daværende kommunistiske/terroristiske trusselen. Det er det inntrykket artikkelen prøver å skape. Kunsten å fordreie virkeligheten, uten å gi opplysninger som lett kan tilbakebevises, kalles narratologi. Det er i sannhet en kunst!

Mye av det land som Argentina og USA har å skjule, er kjent blant noen få, takket være sannhetssøkende journalister, menneskerettighetsforkjempere og andre folk som ofte risikerer liv eller lemmer for å finne ut av eller formidle eksempler på systematiske menneskerettighetsbrudd.

Men hvor er avisene som kan/vil publisere det som er så fryktelig at folk helst ikke vil vite det? Simple bloggere som jeg og utallige andre som tråler nettet og verdenshavene i et forsøk på finne ut hvem det er som i overført og bokstavelig forstand ødelegger vår klode, har ikke stor kredibilitet. Hvem ville for eksempel trodd på lille meg om jeg påsto at også Daimler Benz hadde noe på samvittigheten om det argentinske diktaturet?

Derfor skal jeg ikke påstå det. Jeg skal i stedet la noen annen påstå det. Nedenfor er en link til et brev til Daimler Benz skrevet av noen som ikke er meg.

http://www.gabyweber.com/dwnld/werke/supervisory_board.pdf

Til dverggåsa

18.09.2011 /

Brev fra en pelshval:

Helt fra jeg så deg på svaberget har jeg tenkt på deg. Jeg hadde jo aldri sett en slik en som deg før, og det er jo ikke så rart siden dere normalt ikke vanker på mine trakter.

Selv var jeg utslitt og motløs etter min lange ensomme reise, men synet av det rosa, lave glatte berget gleder meg like mye hver gang jeg nærmer meg det. Finnes det noe sted vakrere landskap? Glem det spørsmålet, forresten! Selvfølgelig finnes uendelig mange steder som er minst like vakre. Poenget med de rosa svabergene er imidlertid at de, til forskjell fra svært mye annet vakkert, vil bestå lenge etter at den siste levende arten er gått til grunne her på jorda.

Og der, på en holme, sto du med underlig hvit panne. Jeg hvilte meg på en odde like nedenfor deg og vi så på hverandre: en representant for en art som er aldeles utryddet, og et av de siste individene av en art som snart bare vil kunne observeres utstoppet på museer. Vil det bli din personlige skjebne, forresten, å ende opp som fange i din egen for alltid urørlige, nedstøvete kropp?

Det finnes riktignok noen som arbeider for at arten du tilhører ikke skal gå til grunne. Men hvor mye har de å si i den globale sammenhengen som domineres av hensyn du og jeg ikke kan forstå?

De som avgjør klodens skjebne er ikke interesserte i slike som oss. La gå at de ikke bryr seg om meg – jeg er uansett en anakronisme – men du finnes enda, du og noen ganske få av dine artsfrender. Jeg løfter i tankene min hatt til de flittige, tålmodige biologene som så godt de kan prøver å synliggjøre deg og andre truede arter!

Men til dem som er mer opptatt av å kjøpe enda et par moteriktige sko eller en enda kraftigere bil, eller et enda kulere interiør… til dem retter jeg en advarsel, til ingen nytte selvfølgelig. Det er et veldig interessant og forvirrende trekk ved arten homo sapiens sapiens, at i det minste noen individer kan spille sjakk, og altså forutsi utvikling, men at evnen til å forutse lammes under visse forutsetninger. Det ville vært interessant å kartlegge forutsetningene for lammelse: Er det genetisk eller sosialt betinget? Har arten alltid vært like motvillig til å se i øynene og forsvare seg mot kommende katastrofer, eller er dette et trekk ved denne (den «vestlige») sivilisasjonen?

I Norge har man nettopp hatt valg. «Miljø» var overhodet ikke på dagsorden. Overhodet ikke! Samtidig er det ett og kun ett tema som har kunnet konkurrere med 22/7 de siste månedene: regnet. Det regnet og regner og vil fortsette å regne i mange år. Nordmenn føler seg som i Noas ark. Mange boligområder som før sto støtt må nå vurderes med henblikk på rasfare. Veier og jernbanespor vil bli flomutsatt. Det vil bli fravær fra jobb på grunn av vær, rett og slett. Uttrykket «syndfloden» er ikke så helt dumt i denne sammenhengen, siden klimaforandringene jo er menneskeskapte.

Men miljø og klima er nærmest bannlyst fra offentlig debatt. Jeg vil si det grenser til patologi.

Men, vesle dverggås, du og jeg får trøste oss med at uansett hvor mye havet vil stige i løpet av dette sekelet, så vil det alltid finnes rosa, glatt berg. Den vakre granitten som utgjør vårt grunnfjell går nemlig helt til topps, så vi har mye å gå på.

Gjett hvilket land

07.09.2011 /

Den 18. februar i år ble den palestinske ingeniøren Dirar Abu Sisi fra Gaza kidnappet da han ganske fredelig satt på toget mellom Kharkov og Kiev. (Det var vitner til kidnappingen.) Han ble altså kidnappet i Ukraina, men på vegne av et annet lands sikkerhetstjeneste. Han ble kidnappet, puttet i fengsel og forhørt i mange dager under forhold man helst ikke vil forestille seg.

Det fikk familien hans først vite 9 dager senere, da han fikk lov til å ringe sin kone noen sekunder, for å fortelle at han var i fangenskap. Han hørtes visst ganske medtatt ut.

Forsvarsadvokaten hans sier han innrømmet alt de ønsket å høre, for som hun sa «å få en slutt på det». «Forklaringen» hans er blitt frigitt. Der var det mye om bomber.

Min kilde BBC har ikke noen som helst tro på noe av det som står i forklaringen, særlig ikke det om bombene. BBC har lagt betydelig arbeid i å finne ut hva som kan være fakta i denne historien, og regner med at ingeniøren simpelthen ble tatt fordi han var på feil sted til feil tid.
http://www.bbc.co.uk/news/world-middle-east-14529749

Jeg kan ikke her fortelle deg hvilket lands myndigheter sto for kidnappingen og den antatte torturen av en mann som på grunnlag av en forklaring «for å bli ferdig med det» antakelig vil tilbringe størsteparten av livet i nevnte, eller rettere sagt unevnte, lands fengsel. Dersom jeg forteller hvilket land det er, vil noen helt sikkert påstå jeg er antisemittisk.

Den frie pressens frihet

05.09.2011 /

Han er blond. Han setter seg ut over reglene. Han har i en periode tiltrukket seg massiv media- oppmerksomhet fra hele verden. Han fremstiller seg som en selvoppofrende idealist.

Nei, ikke han du tenker på, men Julian Assange.

Interessant, ikke sant, hvor smal den stien er som helter går på. Tråkker helten feil, er han/hun ikke lenger en helt, men for psykopat å regne.

Julian Assange, den mannen jeg heiet på for noen måneder siden, er formodentlig hverken mer eller mindre psykopatisk nå enn han var da. Det som har endret seg siden den gang er min og andres vurdering av hans bidrag til menneskeheten.

Julian Assange og Wikileaks har pisset i egen brønn og har gjort en fundamental og utilgivelig bommert: de har sluppet ut resten av materialet de sitter på. Uredigert. Det betyr at kildene deres, som før var anonymiserte, ikke lenger er det. Dette utspillet er blitt fordømt av samtlige fem av Wikileaks tidligere samarbeidspartnere, El Pais, NY Times, Der Spiegel, Guardian og le Monde.

Jeg har dog funnet et seriøst tidsskrift, the Independent, som enda forsvarer og har håp for Wikileaks: http://www.independent.co.uk/life-style/gadgets-and-tech/features/what-has-happened-to-wikileaks-2347830.html

The Independent hevder at Wikileaks har vært presset mot veggen og har frigjort restmaterialet i desperasjon.

Jeg er avhengig av avisene jeg leser. Hvis de juger for meg blir jeg feilinformert. Alle aviser juger jevnlig, under press, ulike typer press. Behovet for å tjene penger for å tilfredsstille aksjonærene er en type press. På samme måte som media, er politikere og byråkrater og de som jobber for politikere og byråkrater, hver eneste én ned til den unnseligste bebrillede sekretæren, av og til nødt til å juge under press. Ulike typer press.

Men å avsløre kilder…? Det var nettopp fordi han ikke ville avsløre kilden til Collateral Murder at han først fikk så mye positiv oppmerksomhet og støtte. Hvis ikke kildene kan stole på sin anonymitet, vil vi ikke få innsyn i skittent spill.

Historien vil dømme i denne saken. Personlig tror jeg nok at forholdet mellom Europa og USA aldri igjen blir som før Wikileaks-avsløringene, og godt er det! På den annen side vil det heretter kanskje bli enda tynnere i rekkene av dem som vil og kan avsløre menneskerettighetsbrudd.

Skulle den godeste Julian Assange dukke opp på min terskel, så ville han nå få en kjølig mottakelse.

Letter from Norway to Mr Cameron

15.08.2011 /

Ever since a Norwegian psychopath massacred 69 people at a youth camp, the Norwegian population has been more united than it has ever been before, including during WWII. Such unity will not last, of course, but for now, it is touching.

The political party furthest to the right, to which the perpetrator had belonged, also bowed its head in grief and horror. The entire country did. Every one of us was dumbstruck and tearful, and many of us still are, though we found collective relief, one Monday afternoon after work, in demonstrating what we felt, with roses. Millions of roses.

Fortunately, the perpetrator was a blond Norwegian, not somebody with brown skin, in which case, his act might not have united but divided. In Norway, 11.4% of the population is of foreign stock, and in Oslo, the proportion of foreigners is 27% [http://www.ssb.no/befolkning_en/]. Needless to say, in any majority, there will always be somebody who resents minorities,  and there will always be minorities who deeply resent the majority, even in the best of times, and when the chips are down, as in the UK these days…

Chips have been down in the UK for quite a while, haven’t they, at least for a large and perhaps growing part of the population. Take a look at these figures: http://www.poverty.org.uk/summary/eu.htm (in the left column, click under EU: primary indicators or secondary indicators). The UNDP gini coefficient – which is a measure of income inequality – is 0.36 in the UK, which is, frankly, pretty lousy, if you ask me. In fact, as far as I can see, only Portugal is worse off in Europe… and oh, yes, Russia. [http://hdrstats.undp.org/en/indicators/161.html]

Unfortunately, I cannot find older UK gini coefficients (other countries have them). Could it be that the UK is loathe to expose that inequality has risen rather than decreased?

In the light of the above, Mr Cameron, we are puzzled here by some of your statements concerning the riots’ relationship to poverty. Obviously, looting and violence cannot be condoned. On the other hand, I’d say that what your country has done to the poorest 20% or 40% of its population cannot be condoned either.

I live in a non-white area built in the early nineties. I moved here because it was cheaper than all-white neighbourhoods and because it looked inviting and sunny. It even had a beautiful view. There were children playing outdoors, and I hadn’t seen children playing for years. I don’t regret for a moment having moved here.

But I will not deny having felt a vague “them vs us” malaise to begin with, a certain distrust, which affected my attitude to my new neighbours. In the end, it was the children that won me over. Coming home to be occasionally surrounded by their bright-eyed eager questions about my dog, or just seeing them engrossed in their make-believe games, distributing roles (“you are the watchman, and I’ll be the terrorist”), made me look forward to seeing them, to appreciate their harmony and to respect their parents.

On my bike, I visit adjoining areas. I live just by the edge of one of Oslo’s wealthiest (and most beautiful) neighbourhoods. Weaving your way through it is a treat, but never do I see a child or, for that matter, anybody at all. Gardens look institutional, and are probably kept by hired gardeners.

In the other direction, I come to a recently built, mixed residential area; post-modern blocks of flats, surrounded by rolling lawns and patches of woodland, together with a large piece of land dedicated to a multitude of little private gardening plots (each about 3 by 5 meters). When I cycle past, as I often do because the whole area inspires me with hope, a dozen or so adults will be tending their plants.

The area’s heart is a great big football field, surrounded by pathways – its arteries – with a not too large, rather beautiful school on either side. Every time I go there the pathways are peopled by ambling adults walking their dogs or babies, or just chatting to each other.

In such an area I imagine that you have to be very dedicated to be able to breed a criminal gang. It is possible, of course, and there are – needless to say – criminal gangs in Oslo. But living in a brown area, I am very surprised to see no sign of them (obviously they are here too, as social workers would be able to tell me).

Gang prevention requires more than thoughtful architecture, of course. For one thing, it requires brave and dedicated teachers, health and social workers, etc., something that in turn requires decent wages and working conditions, so that people will be willing and able to put heart and soul into their work. What is also required is that politicians do not insult the part of the population that has a foreign background or is underprivileged for other reasons, one of them being that the UK has a poor track record in the matter of wealth distribution. Wouldn’t you say, Mr. Cameron?

I think, Mr Cameron, you would find a visit to Oslo – mind you, the part of Oslo where I live – interesting. And since I do not doubt your honest intentions, I should be very glad to show you around.

 

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑