Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Author: pelshvalen (Page 35 of 42)

Driks

23.11.2012 /

Det er grenser for hvor billig en bar i Syden kan være før Ola og Kari Nordmann rett og slett føler seg litt beskjemmet. «Nei, vet du hva,» utbrøt jeg opprørt en dag, «det du har servert meg er da virkelig mere verdt enn 2 euro?» Han slo ut med armene og beklaget så meget, «men du skjønner det at hvis prisen er høyere, så får jeg ingen kunder.»

Der hvor jeg har vanket har det ikke vært god tone å gi driks. Folk blir rett og slett sinte om man gjør det. Derfor deler jeg denne erfaringen med deg. For når jeg først hadde erkjent overfor meg selv at jeg ikke kunne være bekjent av å betale dumpingpriser til fattige mennesker, så var resten planke. Jeg gjentar det gyldne formularet: «Det du har servert, er mere verdt enn det du tar betalt. Jeg krever min rett til å betale det tjenesten er verdt.» Dermed kan man betale det dobbelte uten å føle seg som idiot og uten å fornærme.

Folk har nå skjerf tullet flere ganger rundt halsen, gjerne billige, kinesiske skjerf i skrikende farger. En legger spesielt merke til de billige skjerfene når resten av påkledningen vitner om fordums mellomklassestatus. Damer som for fire år siden var friserte fruer i beige ull, skinnhansker og diskret gull, kan nå finne på å opptre med et turkis skjerf.

Jeg besøker for tiden en by 1100 meter over havet i et land som skjelver bankerott på terskelen til nok en vinter uten fyring. Det er lenge siden jeg forsto at det var en severdighet her jeg måtte innom. Siden jeg ikke er troende, koster det meg litt å gå inn i kirker, og jeg gjør det kun med en viss forlegenhet. Men St. Vincente er i mine øyne så vakker at jeg visste jeg ikke ville få fred før jeg hadde sett den også innvendig. Jeg betalte ved billettluken, som var betjent av en usedvanlig sur type, presset kroppen mot den tunge døra, og forlot virkeligheten.

Jeg skal ikke plage deg med detaljer om hva jeg opplevde av skjønnhet de neste 45 minuttene – ja, jeg ga meg god tid. Men i det jeg skulle til å gå ned i krypten – og jeg var helt alene i kirken, for turismen har forlatt denne fattige byen – smalt det i den tunge ytterdøra, og noen kom plystrende inn kirka med raske skritt. La det være sagt: Jeg ble redd. Skrittene kom mot meg, og hvis folk plystrer i kirken har de vel ikke mye respekt for noe som helst, tenkte jeg. Jeg lot være å gå ned i krypten hvor ingen ville høre meg om jeg ropte, og frøs på stedet.

En unggutt strøk forbi meg og rundet hjørnet til tverrskipet jeg nettopp hadde undersøkt. Jeg visste det var to ørsmå, lukkede dører der, hvorav det ene førte til en trapp opp til orgelet. Jeg hørte at ett av dørene ble åpnet, og så hørte jeg energiske trinn på orgelgalleriet. Så! En musiker, tenkte jeg lettet.

Ikke bare lettet. Eksaltert! Skulle jeg virkelig få høre orgelmusikk i denne vidunderlige kirken?

Men minuttene gikk, og ingenting skjedde. Jeg gikk ned i krypten og ventet, men det lød ingen toner ovenfra. Til slutt gikk jeg ut til den sure typen i billettluken. Det var blitt mørkt. og i mørket kommer nattdyrene ut av hulene sine. Lent til billettluken sto en fyr jeg regnet med var narkoman eller tigger. Jeg spurte i luken: «Det kom en ungdom inn her og gikk opp trappene til orgelet. Skal han spille?»

«Es ese» – «det er han her».

Han jeg trodde var narkoman vendte seg om og så rett på meg. Jeg er langt fra sikker på at han var narkoman, men det sto dårlig til med ham. Pent ansikt, grå hud, gule tenner og skitne klær. Og han skalv.

«Skal du spille,» spurte jeg. Han nikket. «Får jeg høre på?» Han nikket. «Når skal du spille?» «Når jeg er ferdig med denne her,» og med et lite utfordrende glis, viste han meg rullingsen han holdt mellom blåfrosne fingre.

Jeg ventet på respektfull avstand. Til slutt gjorde han tegn med hodet – bare med hodet – om at jeg skulle følge ham. Jeg fulgte ham inn i kirkemørket igjen og noterte nok en gang den energiske gangen og plystringen. Dette her kunne ikke være noen narkoman, tenkte jeg. Jeg satte meg ved en av de enorme søylene og lyttet til skrittene hans inn i tverrskipet, opp stentrappen til orgelet.

Han begynte å spille nesten før han hadde satt seg. Huff, tenkte jeg. Han begynte på et lite stykke jeg ikke kjente, og spilte for utålmodig, for usystematisk. Så ga han seg i kast med Bachs berømte toccata og jeg rystet trist på hodet – for dette var jo bare ungdommelig skryt. Han hastet fra stykke til stykke, bare litt av hvert stykke og med masse, masse feil, mens jeg satt under orgelet og gråt fordi det tross alt var vakkert, fordi guttevalpen hadde sett så forfrossen ut, fordi hans fremtid som musiker i kriserammede Spania ser svart ut, og vinteren bare så vidt er begynt, og fordi jeg satt i det jeg betrakter som en vidunderlig vakker, gylden kirke full av orgelmusikk bare til meg.

Men det var for mange feil. Jeg forlot ham og kirken, og gikk resolutt til billettluken hvor han som var så sur hadde fått selskap av en annen. «Kan du være så snill,» sa jeg strengt, mens jeg rakte ham en seddel, «å gi dette til den unge mannen med beskjed om at han må skaffe seg varmere klær.»

Det slår meg nå i ettertid at dette er noe spansk turisme kan selge til oss nordmenn: Her kan vi for noen ganske få kroner oppleve gleden av å redde dagen for folk. Det forbløffede blikket de to bak billettluken sendte meg var verdt flere norske middager.

Jeg vil aldri få vite om guttevalpen får seddelen. Innen de to målløse typene i billettluken hadde fått igjen talegavene sine og ropte «takk!», var jeg på vei ned trappen.

Hvis de mot formodning ikke forteller gutten at de fikk penger som var tiltenkt ham, vil de som katolikker lide helvetes kvaler, om ikke til evig tid så i alle fall så lenge de lever.

Avsløring av mødre

06.10.2012 /

I sin nye bok har Aage Borchgrevink prøvd å forstå hvordan en nordmann kan finne på å begå massakre i en ungdomsleir. Når forfatteren går lenger i å bryte privatlivets fred enn selv pressen, så finner jeg det betimelig å spørre hvorfor han og pressen har et såpass divergerende syn på hva som er «i offentlighetens interesse».

Er Borchgrvink PR-kåt? Følte han et behov for å slå gjennom lydmuren med et presseetisk knyttneveslag? Det finner jeg litt vanskelig å tro gitt hans yrkesbakgrunn, men på den annen side finner man ofte store skurker blant de skinnhellige.

Hva med media, da? Hvorfor har de gått så stille i dørene med hensyn til drapsmannens mor? Jeg er ingen medieviter, men det slår meg at det ikke er rent få liv som er blitt kvernet i stykker i medias store stygge kjeft. Så hvorfor har de valgt å skåne personer i nettopp denne saken?

Det er ikke rent sjelden jeg nærmest skjelver når jeg leser om politikere som er tatt i løgn, kunstnere som er tatt i skattesnyteri eller andre kjendiser som på en eller annen måte er blitt avslørt. Det er nærmest ikke grenser for hvordan man kan rulle dem rundt, kjevle dem ned og steke dem på panne. Jeg skjelver, ja, fordi jeg tenker: Vil vi i morgen lese at vedkommende har har tatt livet av seg?

Den de har skånt her er en mor, moren til den personen som i norsk målestokk har begått tidenes verste forbrytelse. Hun er altså ingen maktperson, ingen som vi andre har misunt eller emulert. Det er ikke moro å tråkke på en stakkar. Det skaper ikke fryd blant leserne, det selger ikke. Men som forklaring i denne saken holder ikke det, siden en stor del av den norske befolkningen virkelig spør seg dag etter dag, «hvordan kunne han gjøre noe sånt?»

Det holder ikke fordi det faktisk er en veldig viktig grunn til å avsløre hvordan denne mannen ble formet, nemlig den at vi ikke ønsker å se andre mennesker bli som ham. Jeg skynder meg å legge til det som bør være åpenbart: Nei og atter nei, jeg mener selvfølgelig ikke at alle som har hatt en vanskelig oppvekst, blir voldsforbrytere. Jeg gidder ikke en gang presisere at jeg bare mener at det er større forekomst av voldsforbrytere blant folk som har hatt en vanskelig oppvekst enn hos de som ikke har hatt det. Og det er så vidt, bare så vidt, jeg gidder understreke, nok en gang, at det er et problem at vanskelige oppvekster er beskyttet som privatliv.

Det holder ikke fordi vi i dette landet har selektivt barnevern. Det vil si, foreldrenes rett er sterkere enn barnas rett i praksis om enn ikke etter loven. For hvilken avis eller hvilket politisk parti vil legge seg ut med landets foreldre, med alle de tusenvis av foreldre som gir barna sine en mindre enn optimal oppvekst av grunner rundt dem og i dem, grunner vi alle er fortrolige med i større eller mindre grad: tidsklemmen, reklamepress, egoisme, uvitenhet, livskriser, depresjoner osv. osv.

Uttrykket “mindre enn optimalt” favner alt fra fatalt til brukbart. Det er ikke meningen å felle en altomfattende dom over foreldre i sin helhet. De fleste gjør så godt de kan og er, i det store og hele, utrolig utholdende og tålmodige slitere som står på i jobben, i hjemmet, i forholdet til skolen og barnas fritidsaktiviteter. Men det kan være perioder når selv de beste svikter. Det er faktisk ganske vanlig! I forbindelse med skilsmisse, for eksempel, og sykdom.

Og så er det er mange – ja, mange – som svikter systematisk og gjennomgående i det skjulte.

Disse – de som svikter systematisk og gjennomgående – er skyldige i at deres barn høyst sannsynlig vil slite med emosjonelle funksjonshemninger hele livet. De blir ikke straffet, ikke avslørt, ikke uthengt. Barna deres, derimot, som i mange tilfeller er dysfunksjonelle, blir straffet på ulike måter: av myndighetene, gjennom psykiske plager og/eller sosialt og i nære relasjoner.

Foreldre som svikter er ikke, har ikke vært, noe tema. Alle bærer vi – foreldre altså – på ting vi ikke er stolte over. De fleste av oss sliter med skyldfølelse fordi vi har vært for utålmodige, for fraværende, for dominerende, for ettergivende eller hva det måtte være. Ingen vil kaste den første steinen.

Men som vi ser: Oppvekst, enten den er god eller dårlig eller middels, har følger på den ene eller den andre måten, i blant også slik at det gir etterdønninger for hele samfunnet.

Altså, Aage Borchgrevink, tommelen opp til deg fordi du våget.

Barneoppdragelse og kirkebryllup

02.10.2012 /

Jeg skrudde på NRK P2 og rakk akkurat å høre programleder spørre, “Hva synes dere er viktigst i barneoppdragelse?” En dame svarte at det var veldig, veldig viktig å lytte til barnet, ikke bare å svare ja og ha.

Jeg nikket for meg selv. Jo, det er viktig å lytte.

Nestemann vred seg og hørtes plaget ut. Det var vanskelig, mente han, veldig vanskelig. Så kom han omsider fram til noe, nemlig at det viktigste var å være snill og fleksibel. Til dette svaret himlet jeg med øynene.

Men så skjønte jeg at selv om mange som får et ukebladspørsmål (og dette var vel og merke på NRK P2!), synes det er greit å gi ukebladsvar, er det noen som prøver å gi fyllestgjørende svar, i dette tilfelle ett som rommer alt som «er viktigst». Men hvorfor, spurte jeg meg selv, nevnte han ikke en ting til? Det viktigste er å være snill, fleksibel og veiledende. For han mener vel det?

En mulig forklaring: Hvis han er muslim og sier han vil veilede sine barn, vil det sikkert bli misoppfattet av mange ikke-muslimer, selv om også ikke-muslimske foreldre mener at det er viktig å veilede barna sine. Eller gjør de det?

La meg si det slik, det er lettere å være hval enn nordmann, når det gjelder oppdragelse av avkom. For det første er alt for mange voksne nordmenn selv langt på vei blitt oppdratt av ukeblader og TV. Hvordan oppdra barn? Hvordan holde seg slank? Hvordan tiltrekke menn/kvinner? Hvordan beholde ungdommen? Hvordan forberede seg til jul/ påske/ dåp/ konfirmasjon/ bryllup? Hvilke farger kler meg? I år. Neste år. Hva liker han? Hva liker hun?

Alt finner du i ukebladene. Og for oppdragelsens del har det sørgelige følger.

Visst er det viktig å lytte til barnet ditt. Men det er minst like viktig at barnet lytter til deg. Hvordan oppnår du det? Du vil ikke være autoritær eller dominerende, men du må ha autoritet. Hvor går grensen? Du vil at barnet ditt skal ha mye glede i sitt liv, evne til å generere glede i seg og rundt seg, men selv er du kanskje ikke særlig glad: Må du da avstå fra å ha barn? Du har selv sterke religiøse eller politiske meninger, men du vil gi barnet ditt muligheten til å ha egne meninger: Hva slags verdier har du dog rett og plikt til å prøve å overføre til dine barn? Hva med materiell belønning (is, lommepenger, lønn for å vaske opp, bil som belønning for eksamensinnsats)? Og dyre gaver? Hvordan skal du forholde deg til kjønnsroller? Går det an å utvikle arbeidsglede og lærelyst?

Og hvis datteren, eller din tilkommende svigerdatter, har en uhemmet lengsel etter å leke hvit prinsesse for en dag, skal du da avstå en porsjon av din fremtidige pensjon? Eller skal du filleriste henne? En ting er sikkert: Hvis din datter krever prinsessebryllup til tross for studielån og husgjeld, så har du under oppdragelsen forsømt deg på en eller annen måte. Da er det på tide å gjøre opp regning.

Arme oppdrager! Overlatt til eget forgodtbefinnende og ukebladene, gjør du så godt du kan. Av og til ser du rådvill på andre oppdragere for å se hvordan de løser de talløse utfordringene en hel generasjon møter i skjæringspunktet med avkommet.

Det finnes masse informasjon om disse spørsmålene. Men den er for det meste innkapslet i databaser og vitenskapelige artikler og forbeholdt institutter. Man kan nesten spørre seg hvorfor samfunnet bruker penger på å innhente opplysninger som ikke anvendes.

Generasjon etter generasjon har eksperimentert uten tilsyn eller veiledning på levende menneskeunger. Ikke av vond vilje, selvfølgelig, men fordi det er opplest og vedtatt at foreldre eier egne barn. Idag finnes det riktignok også plikter, men rettighetene veier i praksis tyngre enn pliktene. Har du et barn kan du gjøre nesten hva du vil med det, bare du sender det på skole. Pass dog på å ikke slå så det synes, og insest tolereres ikke om det blir avslørt. Hva du sier eller ikke sier til barnet, derimot, er det ingen som kan gjøre noe med.

Hva du sier eller ikke sier til barnet, kan imidlertid ha konsekvenser du ikke aner før hun for eksempel som ung voksen erklærer at hun skal ha et aldri så lite kirkebryllup. Det viser seg at det lille kirkebryllupet kommer på kr 200 000 in toto. Hvordan kan hun finne på å prioritere så galt?

Ja galt. Joda, det er et fritt land og alt det der. Men de aller fleste valg vi tar, har konsekvenser for oss selv og andre. De er igjen konsekvenser av valg vi selv og andre har tatt tidligere. Får jeg god veiledning er sannsynligheten relativt større for at jeg vil gi barnet mitt god veiledning slik at det igjen blir i stand til å ta fornuftige egne valg uten å føle seg fjernstyrt.

Et lite varsko til mine døtre: Nå vet dere hva jeg mener om prinsessebryllup.

Kokain i Europa

22.08.2012 /

Jeg har sett litt på hva vi kanskje må tenke på i tillegg til terrorisme.

Jeg skal illustrere hva jeg mener:

14. august ble en spanjol pågrepet på flyplassen i Nairobi med 10 kg kokain i bagasjen. Han var på vei hjem fra Sao Paulo, Brasil.

For 5 dager siden ble en spanjol pågrepet på flyplassen i Caracas, Venezuela, med ca. 1,2 kg flytende kokain. Han var på vei til Lisboa.

14. august ble en spanjol ved ankomst fra Mexico pågrepet på flyplassen i Madrid med 11,5 kg kokain. På samme dag og samme sted ble en nigerianer pågrepet med mer enn 1 kg heroin.

12. august ankom et fly fra Malta på Gran Canaria med over 1588 –ett tusen fem hundre åttiåtte – kg kokain.

En sak vekket imidlertid enda mer oppsikt, selv om beslaget bare var på 373 kg kokain: For noen dager siden tok spanjolene nemlig fire medlemmer av det såkalte Sinaloa-kartellet, blant dem kartellets nr. 2 og kartellets advokat, Rafael Humberto Celaya Valenzuela. Det har vakt oppsikt i Mexico at sistnevnte, kartellets advokat, har bilde av seg selv sammen med den kommende Mexicanske presidenten på sin Facebook-side.

Gjett hvem av de to er narkobaron og hvem er fremtidig president:

 

Offisielle tall tyder på at narkotika-relaterte drap de første 6 månedene i år i Mexico er 6000 til 7000, de fleste av dem begått på bestialsk vis. Jeg gjentar: I ÅR. Tenk på det: Hvis du bor i Mexico, kjenner alle du kjenner noen som er blitt myrdet i forbindelse med narkotikaomsetningen. Kartelladvokatens jobb er blant annet å sørge for at slike drap ikke blir straffeforfulgt.

Og hvem forsyner bødlene med våpen? (Det er sant at bødlene torturerer ofrene med kniv, men de bruker også skytevåpen). La meg si det slik: Det finnes de som mener å ha dekning for å påstå at våpnene kommer fra USA.

Jeg spør: hvorfor er det ingen som krever internasjonal innsats for å stoppe blodbadet mot Mexicanske borgere?

Så til den spanske avisen El País:

«En gruppe på 13 polititjenestemenn nærmer seg SV Nikolay, en diger lastebåt på 124 meter. De begynte å nærme seg båten etter solnedgang sist mandag. Båten ligger 50 sjømil fra Cadiz. Om bord slapper besetningen på 21 av. De er bulgarer. Noen sover, Noen fordriver tiden i sine lugarer, og bare en håndfull er på dekk. De 13 tjenestemennene inntar båten fra sine motorbåter uten at bulgarerne så mye som merket at de var på vei.»

Politifolkene gjennomsøker båten og finner til slutt 108 svære pakker á 25 kg kokain. Det er nesten 3 tonn. Alle de 21 ble pågrepet. Politiets operasjon hadde lenge vært nøye planlagt. De hadde også fulgt med den spanske delen av organisasjonen. I Galicia ble det pågrepet 4 spanjoler, hvorav en relativt høyt plassert polititjenestemann. I tillegg ble det pågrepet 7 medlemmer av den Colombianske delen av nettverket.

Sjefen for nettverket, Jorge Velez, en gammel hovedprioritet for det spanske politiet, var allerede blitt pågrepet tidligere i år, og han er i fengsel. Men hogger du av det ene hodet, så vokser det straks ut tre, som det heter i eventyret.

Det er påfallende taust i media om denne fantastiske strømmen av narkotika på vei over havet til vårt kontinent. Sant nok bare til Spania, men ifølge El Pais så har det spanske politiet beslaglagt FEM TONN kokain bare de SISTE TO UKENE.

Så mitt spørsmål er: Hvem skulle forbruke all denne kokainen? For bakmennene må ha tenkt at det var et marked for fem tonn kokain i Europa.

La meg si det slik: I Spania er det dyp krise. De færreste spanjoler har råd til så dyre rusmidler. Der bruker man heller derivater av amfetamin og lignende, som man kan produsere (og det gjør spanjolene) i skur med transportabelt utstyr som raskt kan demonteres.

Det det derimot finnes mye av i Spania er desperate, ulovlige innvandrere, og nå også desperate spanjoler, som er villige til å risikere lange fengselsstraffer i håp om å tjene en slant på å frakte det verdifulle stoffet gjennom det grenseløse Europa til de rike nordiske landene.

Ja, for hvem var det igjen som var det rikeste landet i verden? Hvem er det som har råd til kokain?

La det være klart, folkens: Det er mye mer enn terrorisme som truer oss. Og uansett hvor mange skattepenger vi betaler for å styrke politiet, så vil ikke politiet kunne løse selv en liten del av verdens problemer. Ingen steder finnes det noe slikt politi. Kanskje Batman …?

 

Knausgård-parafrase

19.06.2012 /

Noen ting er faktisk varige, utrolig nok. Ja, jeg vet det meste er forgjengelig, bier for eksempel, både som individer og som art. Hat er også forgjengelig, pussig nok, og George Bush er forgjengelig. Det er mye å glede seg over.

Som om ikke det var nok for denne lille solskinskommentatoren, må jeg nevne enda noe som er varig. I hvert fall langt mer varig enn jeg trodde. Det gjelder appelsinen jeg kjøpte 18. mai i år. Jeg vet det var 18. mai jeg kjøpte den og en appelsin til, for det var dagen jeg trengte niste på en lang flyreise med et barn på 1 år.

Jeg kjøpte de to fruktene fordi selgeren påsto det var mandariner, ikke appelsiner. Som kjent er mandariner lettere å skrelle enn appelsiner, noe som kommer vel med på et fly. Dette med at den kun angivelig var en mandarin, ikke en virkelig mandarin, er viktig for historiens videre gang, så hold fast ved det.

I dag stakk jeg hånden ned i sekken for å hente opp lommeboken. Hånden støtte på en appelsin. Det har den gjort ganske mange ganger, og hver gang har jeg tenkt: Jeg må ta å spise den appelsinen. Tanken har hver gang umiddelbart blitt etterfulgt at en annen tanke: Ikke nå. Men slik gikk det ikke i dag. For i dag var første tanke: Har ikke jeg støtt på den appelsinen før? Så i stedet for å romstere videre i sekken etter lommeboka, fisket jeg opp appelsinen og så på den.

Det var noe kjent med den. For det første så den ut som en mandarin, for det andre var den påfallende tung til å være mandarin. Jeg begynte å skrelle den og oppdaget at skallet satt dønn fast og nærmest måtte skrapes av akkurat som på appelsinen jeg spiste på flyet slik at det duftet appelsin av mine og ettåringens dynkede klær resten av dagen. Derfor, husket jeg nå, spiste jeg den gang ikke den andre appelsinen, den jeg kjempet med i dag 19. juni, stadig i år, over en måned etter at jeg hadde fraktet appelsinen i min varme mørke bag fra Spania til Norge.

Og det skal gudane vite: Bedre mandarin eller appelsin enn den jeg har drasset på den siste måneden har jeg sjelden opplevd maken til. Så søt og saftig var den at jeg knapt la merke til de to eller tre appelsinsteinene . Ja, det hadde den, appelsinsteiner, som de gamle mandarinene. Fast i kjøttet og tung som en blodappelsin, men avflatet i polene og med tynt skall som en mandarin, søtere enn begge fruktene, må dette ha vært en protofrukt, noe som både appelsiner og mandariner stammer fra, altså ikke en manpelsin, men en proto-manpelsin.

Her skulle det kanskje ha kommet en konklusjon, en avslutning eller noe. Men den blir det ikke noe av.

Så ille?

17.06.2012 /

De to journalistene bak Watergate-avsløringene skrev for noen dager siden at Nixon nok var en større forbryter enn noen den gang ante.

http://host.madison.com/news/opinion/column/woodward-and-bernstein-nixon-s-crimes-were-worse-than-we/article_c9664e56-b3f8-11e1-bc67-0019bb2963f4.html

De dokumenterte sine påstander med sitater fra de såkalte “Nixon Tapes”.

På nettstedet http://www.nixontapes.org/transcripts.html finner vi de frigitte opptakene både som lydfiler og i utskrift, strukturert tematisk, etter person og kronologisk. Under Nixon ble for første og siste gang alle samtaler i visse rom i Hvitehuset tatt opp automatisk. (Tidligere presidenter hadde selv kunnet styre hva som ble tatt opp.)

Her ser vi for eksempel USAs linje overfor Chile fra 1971 til 1972. Vi hører nesten helt i begynnelsen om en mislykket CIA operasjon for å forhindre Allende fra å vinne valget og siden får vi konturene av hva Nixon og Kissinger akter å gjøre med saken. Tro meg, de herrer er handlekraftige menn.

Vi får også noen smakebiter på kosepraten mellom Nixon og beskytteren Hoover, også en meget handlekraftig mann.

Dette nettstedet er greit å vise til når man treffer på folk som ikke klarer å forstå at det virkelig var såååå ille.

Selvfølgelig er det ikke slik nå lenger.

(Men skulle det mot formodning være så ille, ville journalister eller andre klare å avsløre det?)

Psykiatri og Breivik

17.06.2012 /

Breivik-saken vil koste oss dyrt. Ikke bare blir vi nødt til å forsterke psykiatriske institusjoner som skal håndtere voldelige “utilregnelige” pasienter (som, i verste fall, Breivik). Vi vil se en vesentlig økning i antallet psykoser etter belæringen vi har hørt fra de sakkyndige i team 1.

Sønner over 20 år som flytter hjem til mor og som ikke studerer eller har jobb gir jo grunn til bekymring. Når de i tillegg ikke vasker etter seg, slenger klær på gulvet, svarer mutt og i enstavelsesord etterfulgt av “jævla hore” eller”fitte”, vil mødrene kunne henvise til “funksjonsfall”, og kreve å få dem tvangsinnlagt til observasjon. Det kryr av slike gutter i dette landet!

Menn som hadde inkompetente mødre og som derfor slår og sparker sine samboere, ja bent fram torturerer dem (fordi de, mennene, forstår det andre ikke forstår, nemlig at kvinner er infame og farlige) vil jo måtte legges inn som psykotiske på grunn av “realitetsbrist”.

Folk som ser engler er jo klart psykotiske. (Det finnes som kjent ikke engler.) Mange kristne risikerer å få et søkelys rettet mot seg. De må i alle fall vokte seg mot å si at Gud har “utpekt dem til” å gjøre det ene eller det andre (for eksempel til å passe på gamle mor eller til å hjelpe foreldreløse barn i Bolivia). Vi andre, vi som er friske altså, vet jo at det ikke finnes noen gud.

Vi vet også – dvs. noen av oss vet – at heeling er noe folk ønsker å tro på, men at det ikke foreligger etterprøvbar dokumentasjon på at det er mer enn det. Det finnes et voksende antall mennesker i dette landet som kan sverge på at de er blitt helbredet av heelere.

I perioder har en anseelig andel av befolkningen telepatiske evner.

På Island hadde flertallet (i betydningen > 50% av befolkningen) sett “drauger”, altså spøkelser, da jeg bodde der for noen år tilbake.

Alle disse menneskene må få hjelp til å komme tilbake til virkeligheten. Psykose er nemlig per definisjon en alvorlig, potensielt livsfarlig tilstand.

Nå er det så at vår Breivik har valgt en dagdrøm som deles av få i vårt land. For det første er han utpekt ikke av Gud men av tempelriddere. For de fleste nordmenn oppleves en slik påstand som “bisarr”.

Her tror vi ikke på tempelriddere, men for en som har forlest seg på romantiske tempelriddersagn, så er dagdrømmen om tempelriddere ikke mer bisarr enn dagdrømmen om heeling. I England i det nittende og tyvende århundre var det mye tempelridderromantikk å finne hos bokhandlere. Også jeg, som altså er en internasjonal pelshval, fikk mye tempelridderlitteratur med meg i barndommen.

Svært mange mennesker ble så inntatt av Dan Browns “Da Vinci kode”, at de faktisk betraktet den som en slags historisk roman. “Da Vinci koden” opererte med tempelriddere, altså moderne tempelriddere. Og det finnes faktisk fortsatt en lys levende tempelridderorden. Tenk det!

Jeg vet ikke hvordan du har det, men min evne til å dagdrømme er nesten ubegrenset. Du vil innvende: Men jeg kjenner tross alt grensen mellom dagdrøm og virkelighet. Til det vil jeg si: Mulig det, men jeg kjenner masse mennesker som har redusert innsikt i hvor grensen ligger for det virkelige. Vi ser for eksempel stadig vekk i næringslivet og i det private at aktører satser og taper alt de har på en drøm de burde hatt vett til å la være å tro på. Det gjelder økonomi, det gjelder kjærlighet, og det gjelder egentlig det meste. Å se engler er relativt uskyldig, men å investere familiens formue på pyramidespill er ikke uskyldig. Å satse hele sitt fremtidige liv på en mann/kvinne en tror er noe helt annet enn det han/hun er (og alle unntatt den bergtatte kan se det) kan være fatalt.

Breiviks fatale dagdrømmer er annerledes enn våre. Han har ikke hatt noen typisk norsk oppvekst, og har derfor andre referanser enn våre. Dessuten mener han at han er etlet til store ting. Evnene hans strakk ikke til, og forholdene lå ikke til rette. Men hans viljestyrke er enorm. Han er til og med villig til å sone en livsvarig straff for å betale for “his moment of glory”.

Det forundrer meg at psykiaterne i det første sakkyndige teamet  har tatt ham så dødsens alvorlig. Jeg kan tenke meg flere grunner til at han i den situasjonen han var, ville ha løyet hemningsløst:

Han har åpenbart vært opptatt av strategi. Det han sa til psykiaterne, ville før eller senere komme allmennheten for øre. Han måtte være sin egen informasjonssjef, men han feilvurderte situasjonen: Norske menn og gutter har ikke forlest seg på romantisk tempelridderlitteratur – og de har ingen aning om at det fortsatt finnes en tempelridderorden. De blir derfor ikke imponert over hans påståtte forbindelser.

Han var i isolat og hadde ikke peiling på hvordan handlingene hans var omtalt i pressen. Han visste at de ville bli fordømt, men håpet at en liten skare av skjulte sympatisører ville beundre ham. Han måtte formidle håp til dem. Han måtte gi dem tro på at “vi” står sterkere enn man tror. Han måtte få dem til å tro på at “det vil komme forsterkninger utenfra”, at “vi er ikke alene”. Sånn sett gjorde han hva generaler og næringslivet gjør helt rutinemessig. Han forsto at  bløff og image er avgjørende.

Det er ikke fordi Breiviks skjebne er viktig for meg at jeg skriver dette. Det er for psykiatrien jeg faller på mine knær og ber.

Når psykiatrien kan erklære en mann for psykotisk, slik at han blir dømt til tvungen psykiatrisk behandling, kan psykiatrien også erklære en mann for helbredet av sin psykose. En angivelig psykotisk Breivik vil, dersom han er litt lur, kunne slippes fri om noen år.

Verre er konsekvensen for psykiatri som fag, dersom det i denne monumentale saken ikke lykkes å markere en grense mellom psykopati og psykose. At de to ordene er såpass like at mange ikke klarer å skille ordentlig mellom dem er ille nok. Om ikke en gang psykiaterne klarer det, tør jeg ikke forestille meg følgene.

Psykopati har vært psykiatriens stebarn helt siden begrepet oppsto. Nå finnes det ikke lenger i psykiatriens nomenklatur. Det er blitt erstattet av f.eks. dyssosial personlighetsforstyrrelse i det diagnostiske kodeverket som brukes i Norge (ICD-10) (http://no.wikipedia.org/wiki/Dyssosial_personlighetsforstyrrelse), og i det USAnske DSM, er det erstattet med “narsissistisk personlighetsforstyrrelse”).

Jeg hadde ikke anledning til å høre på alt som ble sagt av de to sakkyndige. Hvordan de definerte “psykose” vet jeg ikke. Men dersom Breivik er psykotisk er også jeg det: Jeg ser så stort på meg at jeg innbiller meg at jeg ser lengre enn psykiaterne. Dessuten er jeg åpenbart også “bisarr” (jf. flere innlegg i denne bloggen).

Langt verre er det at alle mine signallamper blinket når jeg lyttet til de to og hørte hvordan de brettet ut hvert sitt arsenal av hersketeknikker.

Hvor mye av psykiatrien er etterprøvbar?

Homage to András Schiff

01.06.2012 /

Though it is extremely unlikely, Mr Schiff, that you will ever find your way to this obscure Norwegian blog spot, I address whoever may be reading it in English, as what I am writing is intended for you.

Or rather, not only for you; also for some of the people you hoped to reach when you allowed the Guardian to post links to recordings of each and every one of your eight remarkable piano recitals of and about Beethoven’s sonatas, at Wigmore Hall – I believe it was in 2006 [sic]. I am also addressing some of the people who (in 2012) insist on preventing us from enjoying your work and that of others.

In the course of the past week (in 2012), after I had discovered the Guardian’s link from 2006, I learnt that none of the people I told about your recitals at Wigmore Hall, had ever heard about them.

Not to beat about the bush, I hasten to insert the link to your recitals here:

Guardian and Andrass Schiff recitals

I find that though I have listened to “classical music” since I was born, I learnt and am still learning a great deal from your recitals; not only about Beethoven, but about music in general. And that was, perhaps, why you sacrificed your copyright interests; for as you say in your very first lecture, “music education is not what it should be”.

There is a chasm between “classical” and “popular” music, notwithstanding the fact that even “classical” music was once popular. Moreover, just as Beethoven could not help learning from Hayden – and personally, I do understand his reluctance to admit the fact – popular music owes most of its bag of tricks to classical music. The chasm is, in my mind, based on the wide-spread misunderstanding that “classical” music is esoteric, something that requires special skills.

You say that music should be played, not talked about, but frankly, I think you have proved the very opposite: interpretation of what is construed as esoteric, also requires words. And your words are just perfect!

I carry very little influence, I’m afraid. Or rather, I don’t normally care what influence I carry. Only when I see a good thing that should be made known to many, do I deeply regret that I do not have a bevy of acolytes.

Apart from a sincere desire to express my gratitude to you for the delicious hours I have spent listening to your Beethoven recitals, I have another agenda:

When I had listened to what you played, and your quiet explanations of why you played what you played the way you played it, I was convinced that there was overwhelmingly good reason for playing the way you did. I turned to an Internet store to buy four records played by you. Had I not heard your recitals, I would never have known more of you than that you are one of a large number of star pianists.

I repeat:

– I heard your exposés and was grateful because you gave them to me.
– I heard your exposés and was convinced that your interpretation of Beethoven sonatas was well-founded, to say no more.
– I heard your exposés and felt they awakened in me an interest to hear more Beethoven.

I now turn to producers of music and film, and IFPI who have much – very much – to learn about me and from you.

[“IFPI – International Federation of the Phonographic Industry – represents the recording industry worldwide with some 1400 members in 66 countries and affiliated industry associations in 45 countries.”]

  • I am a discerning customer.
  • I will not accept unquestioningly whatever you put on my plate.
  • I have no time to wait until a film or record is on sale where I live: I want it online when I am ready for it.
  • I don’t buy blindly: I want information about the film/record I download.
  • Unless you cater to what I want, I will buy nothing from you.

I admit that I do not represent a majority of your customers or potential customers. I put it to you, however, that people like me make up quite a large group, and unless you are absolutely certain that you will top every popularity list, you should consider our requirements.

As a result of IFPI’s absurd and counter-productive demands to the Norwegian Broadcasting Company (NRK), I and many others no longer have the chance to hear about records we might want to buy and films we might want to see. For instance, the likelihood of our hearing András Schiff is virtually nil. So chances are that sales of his records will be paltry in Norway. That is, of course, unfortunate for those who miss something they never even knew existed. It is also unfortunate for András Schiff and for the company that issues or publishes his work.

Fortunately for me, I read the Guardian, which was where I found the delicious link that has generated such a flurry on my part. Unfortunately for András Schiff, most Norwegians do not read the Guardian and are victims of IFPI, meaning they will hear no presentation of his or anybody else’s music (or films).

Paradigmeskiftet

21.04.2012 /

Vitenskapsteoretikere mener at man skal være forsiktig med dette ordet, at det er for stort til at du og jeg skal ta det i vår munn. Kjenn bare på det: pa-ra-dig-me-skif-te. Stort, veldig stort. Noen mener sågar at det siste paradigmeskiftet fant sted med den industrielle revolusjonen.

Bollocks, mener jeg. («Bollocks» er utenlandsk for et begrep som skal være ukjent for dannede folk, og er således et ord det ikke er meningen du skal forstå.)

Jeg skjønner at når man er så eksaltert at man mener at romanene til for eksempel Jon Kalman Stefansson medfører et paradigmeskifte, så går man for langt, selv om mannen skriver som en gud. Men det er tøysete å hevde at det går an å trekke en eneste linje mellom paradigmeskiftene i det kolossale mangedimensjonale vevet som utgjør vår klodes historie. Vi opererer ikke bare med rumtid, slik for eksempel fysikere og geografer gjør. Medisinere, sosiologer og kunstnere er opptatt av menneskets forunderlige effekt på omgivelsene. Marxister er ikke uten grunn opptatt av produksjonsmidler, og publikum er opptatt av sirkus. Alt dette og mye mer er dimensjoner som virker inn i hverandre og medfører at en lineær utvikling plutselig bøyer av, bytter spor så og si, slik at alt blir helt annerledes.

Det som derimot ikke medførte noe paradigmeskifte var 9/11 eller 22/7. Dette var begivenheter som måtte skje før eller senere, her eller der, på den ene eller den andre måten, og det er begivenheter som vil skje igjen. Det var utrerte eksempler på de svakes forsøk på å overta regien, på samme måten som krigene i Vietnam Irak, Afghanistan osv., osv., osv. var/er/vil være utrerte eksempler på de sterkes forsøk på å beholde makten. Da jeg for enkelhets skyld antar at sterke mennesker og svake mennesker i utgangspunktet (altså ved fødselen) stiller gjennomsnittlig likt på en skala «snill – slem», kan en ikke forvente at den ene eller den andre gruppen for alltid skal avstå fra handlinger vi fordømmer.

(Jeg håper dere vil se at jeg her har gjort en ukarakteristisk anstrengelse for å avstå fra bruk av politisk pisk. Denne anstrengelsen skyldes riktignok at også jeg bøyer hodet respektfullt etter 22/7-angrepet på Arbeiderpartiet. Hele landet sørger over den heslige udåden. Men når det har gått en stund, vil alt være som før. Vi fikk et støkk, men det vil ikke medføre vesentlige endringer på sikt.)

Det som derimot etter mitt skjønn kan vurderes som utløsende for et paradigmeskifte, er mye mindre dramatisk – tilsynelatende. De fleste av oss er vel enige om at PCen skulle føre til store ting vi ikke kunne ha forutsett, blant annet en mulighet for folk med begrensede midler til å tilegne seg og sågar spre kunnskap og til å utvikle ny teknologi. Det kan altså potensielt føre til en omfordeling av ressurser. Hvis for eksempel Al Kaida… jeg sier ikke mer.

Mindre åpenbart er imidlertid fenomenet Oprah Winfrey. Med hennes selvavsløringsseanser, ble det ålreit å grine og «lage en scene» foran hele verden. Vi skulle ganske snart komme dithen at publikum ikke bare innrømmet at de nøt kikkerrollen, men at en stadig større andel av oss bent fram lengtet etter å leve for åpen scene, lengtet etter å være stjernen i egen kjendishistorie. Kort sagt: Vi har i løpet av få år sett en avprivatisering av privatlivet jeg tror det ikke var mulig å forutse annet enn som følge av totalitarisme. Avprivatiseringen vi har sett har vært helt frivillig! Vi har rett og slett gitt avkall på privatlivet.

I forlengelsen av avprivatiseringen har vi de sosiale medienes diktatur. Igjen: Det som for en pelshval fortoner seg som diktatur, er noe de impliserte helt frivillig inngår i. På T-banen hvor man før observerte medreisende som beveget seg nesten umerkelig i takt med det de hørte gjennom ørepluggene – og de hadde ofte et litt fjernt, euforisk eller sedert uttrykk i ansiktet – ser man nå en mengde folk som uttrykksløst sjekker ut meldinger fra sine Facebook-kontakter. Jeg må si jeg blir langt mer bekymret av folk som er uttrykksløse enn av folk som er euforiske eller ser ut som om de har tatt seg en avslappende drink.

Hva er det de så uttrykksløst bruker så mye tid på? Jo, det er begeistrede meldinger, kjærlige hilsener, oppmuntrende tilrop og gratulasjoner, altså en mengde gjentakelser av relativt få ord – de superlativene og standarduttrykkene som måtte være gjengs til enhver tid.

Jeg gjentar: Mange, mange gjentakelser av uttrykk for begeistring og varme.

Tenk om det under dette øredøvende støyet av elskverdig kakling og skravl brer seg en usynlig kulde, en motstanddyktighet mot inntrykk. Tenk om alle – mens alle går rundt og vet noe om alle, elsker alle og savner alle – en dag finner at det er skjedd noe vi ikke kunne forutse, med alle.

Jeg synes jeg ser det allerede. Under de kjappe blitz-smilene som passerer meg joggende, veltrente, elegante, glatte og sunne, aner jeg en kulde så hard at jeg blir trist og redd. Jeg mumler en forlegen hilsen og skynder meg hjem for å se og glede meg over et kunstferdig uttrykk for realt sinne, nemlig filmen “Sound of Noise” (regi Simonsson og Nilsson). Som smakebit se stykket “Music for One Apartment and Six Drummers”) http://www.youtube.com/watch?v=sVPVbc8LgP4

Håp – en pelshvals drøm

16.02.2012 /

Tenk deg en veldig lang enveisgate med små fargerike hus på begge sider av veien. Gata heller slakt nedover mot en sen ettermiddagssol.

For min del har jeg ikke tid til å nyte synet av en sjarmerende gate hvor mange av husene er hjemmesnekrede. Pliktene kaller, og jeg går inn igjen i det huset jeg kom ut av, en kafe omgjort til sykestue for febrile landsmenn. Mine landsmenn. Noen av dem har forvillet seg som turister hit til motsatt side av kloden, til Chile, hvor pelshvaler føler seg hjemme, men hvor de blir veldig syke og febrile. En av dem er faktisk min svoger, og han er drivende våt av svette, kaster seg rundt og rundt på brisken og har feberfantasier. Jeg er bekymret for ham og ber om at det tilkalles lege, men etter en stund later det til av feberen går noe ned, og han sovner.

Jeg hører litt ståk ute fra gaten og går ut igjen. Der går det nå et uendelig langt demonstrasjonstog. Så langt ned og opp gata jeg kan se, går det folk og småprater sammen. Siden gata er smal kan de ikke gå stort mer enn fire-fem i bredden. De fleste er like avslappede som om de gikk aftentur, men her og der er det litt knuffing – ja, slåssing, rett og slett. Det var visst det jeg hørte innefra, fra kafeen/sykestua. Nå står jeg på fortauet og ser alle disse menneskene gå forbi meg ned en gate som er bare kledelig fattig, i retning av den sene ettermiddassolen, og jeg synes det er et vakkert syn.

Med ett er det en del folk som stopper opp for å lytte. Jeg forstår at de tror det blir holdt en tale lenger ned, og andre følger deres eksempel. Stadig flere stopper. Snart står hele demonstrasjonstoget stille. Men det er ingen som holder tale. Tvert i mot. Det er aldeles stille.

Det er aldeles stille! De ser undrende på hverandre. Det tar faktisk en stund før jeg skjønner hvorfor de ser så undrende ut. Som pelshval er jeg selvfølgelig vant til stillhet, og jeg forstår ikke uten videre at når det er aldeles stille en sen ettermiddag i en stor by, så er det fordi alle bilene står. De står ikke bare stille. De er parkert.

Et stort forklarelsens smil brer seg over mange ansikter, sikkert også mitt, etterhvert som det blir klart for den ene etter den andre at alle bilene er parkert fordi eierne går i demonstrasjonstog. Noen løfter en hånd og vinker, og brått løfter alle en hånd og vinker, opp gaten og ned gaten. De vinker til hverandre, i spontan og undrende glede og takknemlighet over å finne at “alle er vi her”.

Da først hørte jeg lyd igjen. Jeg hørte lyden av tusenvis av armer som vinker, raslingen av sommerklær og ledd fra ulike kroppsdeler – skuldre, håndledd og fingre. Jeg tror aldri jeg har hørt nydeligere lyd.

Men det varte bare så alt for kort, fordi jeg våknet. Pelshvalen våknet irritert av klokka, sto opp og gikk til en irriterende jobb (lønna er ikke faktisk ikke noe å skryte av).

Det som er fakta i denne drømmen er at det for tiden er stor sosial uro i Chile, et særdeles rikt land hvor en særdeles stor andel av rikdommen tilhører særdeles få mennesker.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑