Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Author: pelshvalen (Page 33 of 42)

Korrupsjonens ansikt

28.11.2013 /

Skrevet av JUAN JOSÉ MILLÁS
el País, 17. nov. 2013
Oversatt av Pelshvalen
Luis Roldán, el rostro de la corrupción: “Y sí, delinquí”

Her har jeg Luis Roldán foran meg: et ødelagt tidligere regjeringsmedlem, en ødelagt tidligere sjef for Guardia Civil, en ødelagt tidligere nesten innenriksminister, en ødelagt tidligere sosialist, en ødelagt fyr, med andre ord. Gammel og ødelagt. Sytti ødelagte år. Her har jeg ham, ødelagt, 20 år etter det som skulle bli begynnelsen på slutten for ham. Han ble født, vokste opp, formerte seg og ble rik uten å slutte å gå i oppløsning. Korrupsjonen selv. Her har jeg en ødelagt epokes metafor: Demokratiet forsvarte seg i kloakken, hvor den nye tidens friske vind pisket opp skittent skum av statens forbrytelser, statens ulovlige frihetsberøvelser, dets misbruk av offentlige midler og dets kriminelle finanstransaksjoner på rekke og rad – frittvoksende ugress. Her har jeg en ødelagt tidligere skurk, en ødelagt statsmann. Her har jeg den første sivile embetsmann som noensinne fikk lede Guardia Civil. To ødelagte ekteskap har han bak seg, ødelagt helse og en miserabel biografi. Stig på. Bruk øynene. Se og lær.

— De har visst vært en forbryter?

— Det er åpenbart; jeg ble dømt for en del forbrytelser. Jo, jeg har forbrutt meg.

— Hvilke forbrytelser?

— Hovedsakelig økonomiske forbrytelser. Misbruk av offentlige midler, underslag fra øremerkede statlige midler, bestikkelser – når jeg mottok betaling fra viktige entreprenører for oppdrag utført på Guardia Civils eiendomer. Fem skatteforbrytelser, en for mislighet. For svindel av finansdepartementet, for bedrageri og for dokumentfalsk.

— Pressen skrev at De klarte å raske til Dem litt penger fra Guardia Civils skole for hjemløse barn.

— Det er løgn. Dette ble etterforsket, og de opprettet sak, men det ble bevist at det ikke manglet penger og at jeg ikke hadde noe å gjøre med driften av skolen.

— Hvor mange år ble De dømt til å sone?

— 31

— Og hvor mange sonet De?

— Strafferetten setter visse grenser for soning. I mitt tilfelle var det 20 år, hvorav jeg tjente inn fem med studier og arbeid.

— Hva slags arbeid?

— Rengjøring av området til de innsatte og de ansattes kontorer.

— Hva slags studier?

— Samfunnsfag og forvaltning. (Jeg gjennomførte ikke studiene.) Det gjensto da 15 år som jeg måtte sone i sin helhet. Det var ingen kjære mor, ingen prøveløslatelse – som man pleier å innvilge for to-tredeler eller tre-fjerdedeler av dommen. Jeg sonet 10 år i lukket fengsel, i Brieva, i isolat. Jeg ble behandlet med FIES, dvs. med særskilte sikkerhetstiltak.

— Hvordan var stedet hvor De var innesperret?

– Det var som en liten sal med midtgang. På høyre side var det fem celler, hvorav fire var lukket og tomme. På venstre side var det et slags kjøkken, i tilfelle alle cellene var besatt. I bunnen var det en spisesal og noen dusjer. Det var dessuten utgang til en innelukket gårdsplass på 30×10 meter. Den var av cement og delvis dekket.

— Beskriv den daglige rutinen.

– Jeg sto opp, dusjet, vasket alt, skurte gulvet og satte meg til å lese. Jeg hadde en liten TV, men brukte den ikke mye. Hovedsakelig leste jeg og skrev.

— Hva skrev De?

— Jeg skrev om det jeg leste.

— Og hva leste De?

— Nietzsche, Kafka, Hanna Arendt, alle skuespillene til Sartre, Derrida, Jean Améry…

Dessuten leste jeg alt jeg kom over om folk som hadde måttet gjennomgå langvarig frihetsberøvelse. Hva skal jeg si? … Eugen Ginzburg , Mandelstam, Larina-Buxarina (kona til Buxarin), Margaret Bauer Newman. Jeg oppdaget Walter Benjamin, og jeg leste mye i bibelen, særlig salmene.

— Fengselet forvandlet Dem til leser?

— Nei, min mor leste mye, og helt fra jeg var liten nedfelte hun denne vanen i meg. Fengselet bidro; jeg søkte tilflukt i bøkene.

— Og dette var livet Deres i 10 år?

— Ja.

— Hadde De daglig omgang med noen?

— Jeg så de som var på vakt og fram til år 2000 (han ble fengslet i 1995) også polititjenestemennene som holdt vakt over meg. Først var de to og siden var det én.

— Var De farlig?

— Jeg tror de var mer opptatt av min sikkerhet enn av andres.

— Leste De Bibelen som en litterær eller religiøs tekst?

— Også som en religiøs tekst.

Roldan reiser seg og forlater rommet. Så kommer han tilbake med en liten bibel.

— Det var denne, sier han.

Boka er full av lapper, nesten like mange lapper som sider. I margene er det håndskrevne notater og detaljerte skisser. Dette er arbeidet til en som har flere timer å fylle enn arbeid å fylle dem med.

Dette Intervjuet finner sted i enden av en smal gang som i sin tid var soverommet til Luis Roldán. Med andre ord befinner vi oss i huset hvor han bodde som barn. Han vendte tilbake dit da han ble løslatt og deler det nå med to enorme katter og hustru nummer tre, Natasha. Kattene var de første levende vesenene som holdt ham med selskap etter løslatelsen. Natasha er en russisk kvinne han ble kjent med over Internet og som han giftet seg med. Hun snakker flytende spansk, som hun studerte. Etter Perestroika flyttet hun til Spania for å bruke det hun hadde lært. Hun er lidenskapelig interessert i spansk kultur, ikke minst litteraturen. Hun kjenner klassikerne og har lest nesten alle de moderne forfatterne. Hun er en 58 år gammel pensjonert ingeniør.

Den som sitter vis a vis meg, Luis Roldan, er en gammel syttiåring, som med 10 eller 15 minutters mellomrom avbryter samtalen for å gå på do (“prostata”, sier han). Han tar medisiner for prostataen, for åndedrettet, for blodtrykket, for artrose, for psoriasis, for angst. Dessuten plages han av trykk bak øynene (“uveitis repetitiva” i venstre øye, sier han), noe som krever spesialisttilsyn.

— Hva er årsaken til alt dette?

— Dette er konsekvensene av isolasjonen. Det var i fengselet jeg først fikk symptomene på respiratorisk allergi, hudinflammasjoner, gastritt… forverret syn fordi jeg ikke fikk se avstander, artritt… Jeg fikk psykiatriske problemer og akutt depresjon. Jeg brukte enorme doser Valium, Prozac, Myolastan, Orfidal, Transilium, Stylnox, Lorazepan…

Når man kommer inn i huset, ser man over radiatoren i gangen et bilde av den tidligere sjefen for Guardia Civil som hilser på kongen. Nederst er det en hilsen: “Til Luis Roldán med varme hilsner”. Det er andre bilder der i samme stil, med kongen, selvfølgelig og med Felipe Gonzáles [tidligere president], blant andre, alle med håndskrevet hilsen. Dette gir inntrykk av at Roldán aldri sluttet å være en del av systemet. Huset – seksti eller sytti kvadratmeter, på fire ørsmå rom i tillegg til bad og kjøkken – er nesten overdrevent rent og ryddig, som om det var under oppsyn av en obsessiv fengselsdirektør. Det er fattigdom i luften, som hos en middelklassefamilie det har gått riktig nedoverbakke med. I gangene og i alle rommene er det bøker, alle omhyggelig rangert, som soldater på oppstilling under eksersis.|

Luis Roldán bor i Zaragossa, og skjebnen ville det slik at her bor også Guardia Civils general Rodríguez Galindo, som i år 2000 ble dømt til 71 års fengsel for frihetsberøvelse og drap, og dessuten også sosialisten Juan Alberto de Belloch, han som var justis- og innenriksminister da Roldán ble pågrepet (mot betaling) på flyplassen i Bangkok.

Det er 20 år siden pressen først fikk nyss om at sjefen for Guardia Civil hadde beriket seg på ulovlig vis. Han skulle nettopp utnevnes som innenriksminister av Felipe González. Noen måneder senere hørte vi om flukten, og så var legenden i gang om flyktningen som snart var i Søramerika, snart i Angola eller Sørafrika. Siden besteforeldrene hans hadde endt sine liv i Venezuela, sendte myndighetene spesielt betrodde polititjenestemenn dit, rustet med penger og med beskjed om å finne ham levende eller død. Det fikk flyktningen først høre mange år senere fra medlemmer av statsapparatet i Venezuela. I virkeligheten var Roldan like i nærheten, i Paris, hvor han ble beskyttet av Prancisco Paesa, en spansk statlig agent som dessuten drev med ulovlig våpenhandel (dette var bare ett av perlene i en CV som formelig trygler om å bli til roman eller fremlagt i retten).

Av Roldáns ti måneder i Paris tilbrakte han de første seks i en leilighet i 20. etasje i en skyskraper. Derfra kunne man se, sier han, antennen til Paris-France. Siden han av sikkerhetsgrunner ikke kunne forlate leiligheten, dukket det én gang i uka opp en av spionens ansatte, “svensken”, som brakte ham alt han måtte trenge og tok med seg en handleliste for den følgende uken. Ved en anledning la Roldan en bunke med bøker i dørsprekken – han hadde ikke nøkler – og begynte å gå ned trappen. Han tenkte å ta en tur rundt blokken, men da han kom til 16.etasje fikk han et panikkanfall og skyndte seg tilbake. Etter 6 måneder flyttet våpensmugleren ham av sikkerhetsgrunner til en annen leilighet, hvor han nøt litt større bevegelsesfrihet etter å ha krevd et nøkkelsett. Her dreier det seg om frihet til å ta seg en rask kaffe i baren på hjørnet, mens han holder øye med hva som foregår bak ham, for så å vende tilbake til skjulestedet med hjertet i halsen.

Etter ti måneders isolasjon, anbefalte Paesa ham å “forsvinne”. Å forsvinne betød for hans vedkommende at man skulle tro han var død. Vi kan ta deg til Laos eller Cambodia, sa våpensmugleren, og der kan du slå deg ned. Jo, og så må du glemme kona di, barna dine og alt det der. Om det er mulig, organiserer vi en død for deg, og kroppen din vil bli funnet et eller annet sted. I mellomtiden befinner du deg i et eller annet land med argentinsk pass. Ingen kommer til å plage deg, og ingen vil yppe seg mot deg. Jeg kan sende deg penger hver måned – 10, 12 eller 15 tusen dollar – det du måtte trenge, og du finner deg en liten kinesisk dame som ordner klærne for deg, ja, og så kroppen.

Roldan takket nei.

Alternativet til å forsvinne var å dra til et land hvor han bare kunne utleveres for forbrytelser med en strafferamme på fire eller fem år. Av dem ville han med litt hell bare sone to. Det var med det utgangspunktet arrestasjonsfarsen ble utspilt. I realiteten dreide det seg jo om en overlevering, om ikke rett og slett en handel. For dette forsynte Paesa seg med 300 millioner med pesetas fra Belloch fondet. Allerede på flyet tilbake til Spania begynte den tidligere sjefen for Guardia Civil å ane at han var blitt lurt. Mistanken ble til sikkerhet da dommeren leste opp tiltalepunktene som han senere ville bli dømt for.

Journalister som har fulgt saken hevder bestemt at Roldán enda har EUR 10 millioner gjemt bort et eller annet sted i utlandet. Roldán påstår at Paesa tok alt. Det som er sikkert er at selv om han har pengene, vil kan ikke kunne kjøpe så mye som en sardin med dem.

— Er De troende? spør vi etter å ha lukket Bibelen og lagt den tilbake.

— Jeg var agnostiker en stund, men jeg er blitt litt, eh… Jeg tror på Gud, men ikke på alt som følger med. Jeg går ikke ikke kirken eller til messe, hvis det er det som menes.

– Hva fikk De av besøk i fengsel?

— Førti minutter hver helg, 20 på lørdag og 20 på søndag. Det var faste tider. En gang i måneden fikk jeg motta besøk uten at det var vakt til stede. Siden jeg var skilt fra kona, og moren min var for gammel til å reise, hadde jeg liten glede av dette privilegiet.

— Og de siste fem årene?

— Dem sonet jeg i Zaragoza. Jeg dro hver kveld til “senteret for sosial reintegrering”, hvor jeg sov. Jeg fikk gå på jobb om dagen, men kl. 21, måtte jeg være tilbake. Helt på slutten lot de meg sove hjemme fredag og lørdag. Slik fortsatte det helt til 19. mars 2010, da jeg hadde ferdigsonet straffen.

— Angrer De at De begikk forbrytelsene?

— Absolutt, absolutt, absolutt. Jeg kan ikke fatte hvordan jeg kunne finne på å bryte med min egen verdensforståelse. Dette sier jeg ikke bare. Jeg virkelig mener det. Bortsett fra de moralske problemstillingene så ødela jeg mitt eget liv og livet til min familie. Sånn er det bare. Man kunne kanskje innvende at jeg følte jeg ble presset til det, men skyldens kjerne ligger hos meg.

— De har fått svi for det?

— Ja, jeg har fått svi som ingen annen, på alle måter. Dag for dag, under et meget hardt fengselsregime, uten noen av de sedvanlige fengselsgodene som andre fikk nyte godt av.

— Hvem var det som ikke fikk svi?

— Det koster meg en del å nevne navn; jeg ønsker ingen noe ondt. Jeg sier bare at jeg ble forskjellsbehandlet.

— Når De ser tilbake, tror De at De ble brukt som syndebukk?

— Om jeg ble brukt som syndebukk, så betyr ikke det at jeg ikke gjorde alt jeg gjorde. Når det er sagt så er det også klar at jeg var en ping-pongball mellom de konservative og sosialistene; for de konservative fordi det passet dem utmerket å håne sosialistene; for sosialistene fordi det var beleilig for dem å samle alt det gale i en person.

— Var De klar over at De var i ferd med å bli korrumpert da det skjedde?

— Man tenker ikke. Dette er en del av landskapet. En gjør det man gjør.

— Når var første gang De mottok en bonusutbetaling i svarte penger fra offentlige midler.

— Det var i 1983, da jeg var regjeringsmedlem i Navarra. Seks millioner pesetas.

— Var det vanlig praksis?

— Ja, det var vanlig praksis.

— Det rådde altså dengang generell korrupsjon.

— Jeg anså denne bonusutbetalingen som normal.

— De syntes det var normalt å få svarte penger fra statskassen?

— På den tiden var det vanlig praksis.

— Hvem andre fikk?

— Politisjefene fikk 500.000 pesetas hver til fri avbenyttelse.

— Hvem andre?

— Det jeg vet, er at sysselmannen i Madrid, i Barcelona og de tre sysselmennene i Baskerland fikk betalt. Dette vet jeg fordi de har fortalt meg det. Det ble ikke bevist, men det ville være absurd om man skulle betale meg men ikke andre.

— Hvem betalte?

— I starten var det den nasjonale sikkerhetssjefen, Rafael Vera. Senere var det Julián Sancristóbal.

— Hvor mye beløp det seg til i Deres tilfelle?

— Syvogtyve millioner pesetas.

— Senere, da De var blitt sjef for Guardia Civil begynte De å motta penger mot å sette ut entreprenørjobber på Guardia Civils område. Kan De huske hvor mye penger De fikk totalt for det.

— Nei. Ifølge dommen ble det bevist at summen av kommisjonene var rundt syvhundre millioner pesetas. Summen økte til det dobbelte på grunn av devalueringen av spanske penger fordi beløpet var blitt investert i utenlandsk mynt i Sveits. Det var fire devalueringer bare i løpet av ett år.

— Hva ble det av alle disse pengene, rent bortsett fra alle eiendommene som De etterhvert anskaffet Dem?

— Alle eiendommene ble inndratt, noen av banker, og andre ble solgt på det åpne markedet. Bankontiene ble også inndratt.

— Hvor mye klarte De til slutt å berge unna.?

— Rundt ti millioner euro.

— Hvordan?

— Jeg utstedte fullmakt til en sveitsisk advokat, og han overførte pengene til ulike konti etter Paesas angivelser.

— Fra da av ble altså alle pengene Deres kontrollert av Francisco Paesas?

— Av ham eller hans representanter.

— De var altså fullkomment avhengig av Paesa.

— I enhver henseende.

— Og han tok på seg utgiftene ved flukten Deres.

— Ja.

— Han betalte aldri noe tilbake?

— Aldri.

— De eier ikke en cent i eller utenfor Spania?

— Ikke en eneste.

— Hva lever De av?

— Hovedsakelig av pensjonen min – EUR 774, det er det jeg har til gode for årene jeg betalte til pensjonskassen. Og av hjelpen jeg av og til får fra mine barn. Jeg har nylig solgt et serveringssett av sølv som De kan ha sett her tidligere.

— Hvordan klarte De å redde dette huset?

— Huset tilhørte mine foreldre, men siden jeg var enebarn, så overførte de det til meg. Da man inndro alle mine eiendeler, tok de også huset og annonserte det til salgs. Det var i 2001. Moren min kjøpte det og overførte det til mine to små barn. Det er deres hus.

— Når det gjelder den skitne krigen mot ETA: “Hadde De noe å gjøre med de mest kjente sakene?

— Jeg ble stevnet som siktet i sakene til Lasa og Zabal. Jeg avga forklaring og det var det.

— Da De var regjeringsmedlem i Navarra var kampen mot terroristene på sitt hardeste. ETA sto bak mange attentater og GAL kom inn i bildet. Dette vedrørte Dem ikke like direkte som da De satt i ledelsen for Guardia Civil, men De må ha vært meget godt informert. Hvordan ble de arresterte behandlet? Ble de systematisk torturert, slik man kunne få inntrykk av fra sakene til Lasa og Zabala?

— I Navarra var det anmeldelser og pågripelser pga tortur. I ETA-manualen forklarte man hvordan man skulle anmelde i alle pågripelsessaker. På den andre siden finnes det dommer som bekrefter tortur. Men ærlig talt, la oss ikke dupere oss selv. En må forstå at dersom man pågriper en herre som har drept 23 personer, for så å avhøre ham, og han innrømmer skyld, hva er det som har fått ham til å innrømme skyld? Det har vært slag og fysisk press som ikke etterlater spor, men som man kan forestille seg. Psykisk press også. Er det noen som tror at de kommer med innrømmelser uten å bli presset til det?

— Betyr det at De rettferdiggjør tortur?

— Hvor mange liv har man reddet ved hjelp av innrømmelser fra fanger som er blitt torturert? Jeg snakker helt konkret om liv. Jeg kjenner noen: dommere, militære, statsadvokater…

— Ja til tortur?

— Rent abstrakt fra et akademisk ståsted, så ville jeg si nei, men for en forklaring som kan redde livet til noen, så ville jeg si ja.

— Vi snakker om en tid preget av generell korrupsjon, utallige tilfeller av økonomisk kriminalitet som også omfattet kidnapping og andre forbrytelser. Enkelte domfelte hadde meget høye stillinger i statsapparatet. Tror De at President Felipe González ikke hadde noe med dette å gjøre?

— Det er umulig.

— Korrupsjonen sitter i selve systemet?

— Korrupsjonen satt og sitter i selve systemet.

Roldán reiser seg enda en gang for å gå på do (prostata, påstår han). Han har på seg en meget slitt, lilla strikket genser, og han subber i gamle tøfler som han skaffet seg i Russland. Mens vi snakker om tortur fikler han uopphørlig med et papirlommetørkle. Når den mer eller mindre er gått i oppløsning fisker han fram en Kleenex-pakke fra lommen og begynner å ødelegge et nytt lommetørkle.

— Hvor lenge har De hatt den vanen?

— Hvilken?

— Å ødelegge papirlommetørklær.

— Vet ikke. Siden bestandig.

— Og han forsetter å tvinne lommetørkleet rundt fingrene som om det var en rosenkrans.

— Hva slags liv lever De og deres kone i Zaragoza?

— Jeg står opp og vasker meg. Vi går ut for å handle mat. Før vi spiser middag går vi en tur rundt i byen eller på en utstilling. Om kvelden hvis været er bra, går vi enda en tur eller besøker en kulturbegivenhet. På onsdager går vi på kino. Og begge leser vi mye. Akkurat nå leser jeg en lite kjent bok av Boris Pasternak. Jeg er opptatt av sjeldne russiske forfattere for tiden.

— Kan man virkelig leve av Deres pensjon?

— Det ville overraske Dem hvor lite man trenger for å leve.

— Hva venter De av livet?

— Jeg er i ferd med å tømme de siste restene; jeg overlever meg selv. I ti år hadde jeg som eneste selskap et stort intet. Nå føler jeg meg svært godt ivaretatt av min kone og familie og i godt selskap. Jeg avventer slutten uten uro.

Bokomtale

01.11.2013 /

Noen har skrevet en bok om noen som i beste fall har vært stakkarslig og uansvarlig, i verste fall medansvarlig i at en liten gutt vokste opp til å bli en av tidenes mest kaldblodige forbrytere.

Pressen spretter sjampanjekorker, åtseletere av alle slag stiller til fest, og vi kan jo regne med at boka vil selge godt. Ikke det at folk i dag, i motsetning til før, i Norge i motsetning til andre steder, er spesielt tilbøyelige til å være kikkere. Også våre forfedre (apene) kikket, så dette har vi antakelig alltid gjort. Det er ingen grunn til å spille hellig.

Var det eller var det ikke etisk å trykke boka? Er det eller er det ikke etisk å gi den så stor pressedekning? Var det eller var det ikke uetisk å være en dårlig mor for Anders Behring Breivik?

Jeg lurer i ramme alvor på hvor mye dårlige mødre koster samfunnet i form av for eksempel kriminelle, dysfunksjonelle eller depressive samfunnsborgere. Kan man rett og slett definere dem som potensielle samfunnstrusler? Burde NSA overvåke dem på linje med muslimer i jakten på mulige terrorister?

Rasende sønner og døtre som forlater barndomshjemmet så snart de får lov, eller kanskje før, med sinnet forgiftet av hat til sine mødre og/eller fedre, vil bære kimen til ulykke i seg resten av livet. Det er ganske mange som i en alder av 15 år, 16 år, 18 år … under alle omstendigheter for unge til å stå helt alene i verden, sprenger rammen. Det kommer til å skje mye rart med dem, selv om flertallet tross alt vil komme seg gjennom livet på et vis. Et par selvmordsforsøk, kanskje, litt spiseforstyrrelser, kanskje, noen år på sengen med depresjon, kanskje?

Og bitterheten! Alle svakhetene og sorgen de bærer med seg livet ut, uansett hvor tøffe og begavede de er … Hvordan er det forresten med forfatteren av boken så mange av dens fremtidige lesere kaster egg på? Kan det hende at hun kjente igjen noe av det hun skrev om fra sitt eget liv? Hadde hun kanskje et helt personlig (i motsetning til spekulativt) motiv for å føle såpass mye dragning til temaet, at det måtte bli bok av det? Jeg påstår det ikke, jeg bare nevner det som en mulighet fordi man later til å ha tatt for gitt at hennes motiver var usle.

I mange tilfeller er foreldrene uskyldige i barnas ulykke. I enda flere tilfeller har de selv vært offer, uten nødvendigvis å vite det. Uansett burde de i de fleste tilfellene i lang tid ha gjort noe helt annet enn det de faktisk har gjort. Burde ikke det være tema?

Skal vi kriminalisere dem som gjør alvorlige feil i barneoppdragelsen? Da er det ikke mange av oss foreldre som vil unnslippe i alle fall noe juling. Dessuten er straff overhode ikke fruktbart her. Det å se ungen sin ha det vondt er mer enn straff nok for de fleste.

Jeg skriver dette ikke så mye for å forsvare en forfatter som muligens – men om dette vet jeg jo absolutt ingenting! – ønsket å gjøre et scoop. (Jeg blir forbannet hver gang jeg ser et TV-kamera dvele over et hulkende ansikt fordi jeg sterkt tviler på at den som avbildes ønsker å bli fremvist for millioner i oppløst tilstand. Ynkelighet er ikke vakkert, og det mest humane er å la være å vise det.)

Jeg skriver dette fordi omsorgssvikt kan ha fatale konsekvenser, og da må det vel være lov til å sette det på dagsorden? Jo, vi setter det i blant på dagsorden, men da oftest som kritikk av barnevernet. Det er lov å skjelle ut pressen, lærere, barnevernet og ikke minst politikere. Det er faktisk lov å nærmest lynsje politikere.

Men foreldre? Er de ansvarsfri?

 

Isslottet

27.10.2013 /

“Grunnen til at vi her i England enda dyrker figuren Sherlock Holmes er at han representerte rasjonalitet i en tid preget av fordommer, uvitenhet og overtro”. Dette er grovt sitert noe jeg hørte på BBC i dag.

Personlig er jeg ikke spesielt glad i Sherlock Holmes, men så er jeg heller ingen brite. Jeg vokste ikke opp under Victoria’s store skjørt, hvor det inntil nylig sjeldent ble luftet ut, og hvor man enda plikter å si yes, please, and oh, how lovely, uansett hvor mye man fryser og selv om det er mark i havregrøten.

Det spiller forresten ingen rolle hvor jeg vokste opp: Rasjonell tenkning og opplysning var og er både her og der ikke bare viktig, men uunnværlig. Retten til rasjonelt tenkende og opplyste foreldre og lærere, og for den del ledere, er likevel ikke ansett som menneskerett, fordi rasjonalitet ikke er akseptert av alle verdens folk som viktigere og riktigere enn tro og overtro. Dette skyldes ikke minst at de ikke-rasjonelle med rette enda kan peke på en del viktige problemstillinger den samlede gruppen ikke-troende og prinsipielt rasjonelle ikke fikser, for å si det veldig pent.

Det har jeg ofte tenkt på det de siste ukene, ikke på grunn av valgets utfall – det var jo ventet – men på grunn av lyset. Ja, lyset de siste ukene. Hver høst, og særlig en slik mild godværshøst som denne, blir jeg like beveget når jeg går i skogen mellom voksne trær – stødige stammer som plutselig en dag, og deretter dag etter dag, slår ut sitt flammende hår, som om lidenskapen hadde tatt dem. Da skjer det noe med lyset. Det blir – våger jeg å si det ?– magisk.

Og det, det magiske, trenger vi, slik vi trenger rasjonaliteten. Det at vi trenger også det magiske, har ikke rasjonaliteten enda lært å gjøre regning med. I mellomtiden selges falsk magi. Med falsk magi mener jeg “alternativ medisin” som ikke har beviselig effekt. Andre typer falsk magi er Harry Potter industrien, dvs. eskapistiske filmer, bøker og animerte nettspill om lette tryllestavløsninger. Vi nyter slike former for magi i mangel på det vi savner som følge av vår rasjonalitet.

Vel, jeg for min del er villig til når som helst å undertegne en bedyrelse: Jeg foretrekker Harry Potter fremfor Indremisjonen! Men jeg synes ikke Harry Potter egentlig oppfyller mine forventninger til magi.

Jeg leste Isslottet av Tarjej Vesaas i annen klasse på gymnaset, hvor jeg for øvrig leste absolutt alle bøkene til Tarjej Vesaas. Til denne dag har ingen norsk forfatter grepet meg mer eller lært meg mer, og når utlendinger spør hva jeg vil anbefale dem å lese av norsk skjønnlitteratur, er det alltid ham jeg mumler om, og legger til, “men dessverre kan jeg ikke tenke meg at han kan forstås av en utlending”.

Stor var derfor min forundring i dag, da jeg på min tur gjennom den flammende skogen på vei hjem fra jobb, hørte et panel av tre britiske forfattere drøfte Isslottet, the Ice Palace.

Jeg vil forresten anbefale programmet, hvis du er interessert i tips om gode romaner: A good read. (Episoden om blant annet Isslottet er fra 22.10.20139)

Det er faktisk første gang jeg hører panelet snakke om en roman som ikke i utgangspunktet er skrevet på engelsk.

Hva kan jeg si! Jeg ble nesten like bergtatt av deres beskrivelser av opplevelsen av Isslottet som jeg i sin tid ble av selve romanen. Det var magi, nemlig. Tre saklige paneldeltakere var så inntatt og fortryllet av skjønnheten i den uhyggelige, vakre skildringen at de selv ble poeter, vakre og i sin tur magiske. Det beste for meg var at de hadde ulike oppfatninger om hva slags krefter herjet i romanens samfunn, og de kunne heller ikke riktig gjøre rede for hvorfor boka utløste så sterke reaksjoner i dem selv. Jeg tror ikke en gang de var klar over hvor billedlig og vakkert de talte om boka.

Her vil jeg poengtere at så vidt jeg vet var Vesaas selv høyst rasjonell. Men at han var subtil, tror jeg ikke det kan være tvil om. Det samme gjelder en engelsk forfatterinne jeg leser for tiden (Hilary Mantel). Noen avsnitt er så vakre, så virkelige, at jeg nesten glemmer å puste og blir beruset.

Det er altså noen bøker som tar pusten fra en, ikke fordi de gir oss et adrenalinstøt (slik skrekkfilmer og gotiske romaner gjør), men fordi de er det vi opplever som “magiske”. Jeg har allerede brukt dette ordet litt for mange ganger her, simpelthen fordi vi ikke har så mange synonymer for begrepet i dette nøkterne språket vårt og i vår urbane rasjonelle tid. Jeg er nødt til å gå rett på sak og spørre deg: Har du noensinne for et øyeblikk holdt pusten fordi noe du hørte eller så var flott? Hvis du har det, så tror jeg vi bør kunne forstå hverandre.

Tilbake til Isslottet: To av de tre paneldeltakerne hadde aldri hørt om Vesaas, og den tredje, som presenterte boka, kjente den kun fordi han hadde bodd i Norge. Tenk på hvor mange ukjente vidunderlige forfattere, kunstnere og musikere som finnes der ute!

Sarin

11.09.2013 /

Nok en deilig sommerkveld. (Sommer? Det er 11. september!) En fet og vakker måne henger over tretoppene foran meg, og det er 9/11, 12 år etter angrepet på tvillingtårnene mm., som forårsaket 2997 dødsfall.

Nok en deilig sommerkveld i fredelige Norge, dagen etter et stortingsvalg som ikke ga overraskende resultater, og det er på dagen 40 år etter at et brutalt USA-støttet militærkupp gjorde slutt på Chiles fredelige overgang til sosialdemokrati, slutt på muligheten til å ta høyere utdanning for folk som ikke kom fra overklassen og for øvrig kostet ca. 3000 menneskeliv; omtrent det samme som angrepet på tvillingtårnene.

Ja, det var 40 år siden, og diktaturet er slutt. Chile er et rikt land, men likevel meget primitivt i forhold til i 1973. Året 2013 har for eksempel vært preget av at skoleungdommer, lærere og foreldre og mange andre bankes opp av politiet i periodevis daglige demonstrasjoner. De unge krever at utdanning ikke lenger skal forbeholdes en økonomisk elite.

Chile er langt fra noe utviklingsland! Det er et vestlig demokrati som går så det suser, om vi skal tro det vi hører i media. Men akk, det drypper ikke mye på klokkeren.

I tillegg til de ca. 3000 drepte kostet diktaturet unevnelige lidelser for tusenvis av mennesker som ble internert og torturert etter alle kunstens regler av torturister som ble forberedt til oppgavene i treningsleire i Panama i USAnsk regi. Rundt 28.000 ofre fikk i 2004 symbolsk oppreisning for overgrepene de ble utsatt for i løpet av diktaturet (the Guardian). Antallet har visstnok steget siden da til nærmere 40.000. Det at de fikk oppreisning, om enn aldri så symbolsk, er prisverdig! (Torturofrene fra Franco-regimet i EU-landet Spania har for eksempel ikke en gang fått en beklagelse.) Men ingenting kan hviske ut fysiske og psykiske arr fra mange års terror.

Dette var et eksempel på USAnsk utenrikspolitikk. Vi har i dag, 9/11, med nød og neppe sluppet å bli vitne til nok en USAnsk utenrikspolitisk løsning. Takket være russisk inngripen har USA besluttet å gi Syria en frist. USA vil altså likevel ikke “straffe” Syria fordi landets president skal ha brutt folkeretten ved å bruke nervegassen sarin, et masseødeleggelsesvåpen.

Jeg vil parentetisk nevne at sarin ble brukt i Chile under det USA-støttede diktaturet, der det ble produsert av biokjemikeren Berríos og CIA-agenten Townley. Det lyktes aldri å stille Berríos for retten etter diktaturet fordi han ble drept antakelig av sine egne for at han ikke skulle avsløre dem  (Wikipedia). Det hører nemlig med til historien at selv om overlevende torturofre i Chile fikk en symbolsk oppreisning så går mange av de ansvarlige enda fri, og Pinochet selv ble som kjent aldri stilt til ansvar for sine handlinger. Townley lever under dekning i USA hvor han er gjenstand for “vitnebeskyttelse”. Det skulle tatt seg ut om tyskerne beskyttet sine nazistiske torturister, ikke sant?

Det er ikke lett å vite hva som er sant og hva som er usant når stormaktene er ute og går. Syria er et tragisk eksempel på dette. Reaksjonene på at Obama likevel ikke vil angripe Syria går mye ut på hvorvidt han viser “svakhet”. I Norge hører vi ikke mye om at det kanskje ikke var Assad som beordret bruk av sarin. På nyhetene fra den islandske statlige kanalen RUV i går hørte jeg at Gerhard Schindler, lederen for den tyske etterretningstjenesten Bundesnachrichtendienst, skal ha opplyst at avlyttet kommunikasjon har vist Bashad al Assad ikke har tillat bruk av kjemiske masseødeleggelsesvåpen. Island er et lite land, og ingen bryr seg om nyhetene derfra, så derfor kan RUV av og til fortelle ting man ikke hører på NRK.

Samtidig er en belgisk lærer og en italiensk journalist nettopp sluppet fri etter fem måneders fangenskap i Syria. De dro til Syria fordi de sympatiserte med opprørerne og ville dokumentere frigjøringshærens tapre kamp, men de ble tatt til fange av en liten gjeng “forvirrede unge menn som lot som om de glødet for frigjøringskampen, men som i virkeligheten bare var opptatt av å berike seg”, som belgeren forteller. I et intervju på belgisk TV forteller han videre at han han har overhørt samtaler som tyder på at det ikke var regjeringshæren men opprørerne som brukte nervegassen. Han sier det gjør ham meget vondt å si dette, da han siden mai 2012 har hatt en brennende sympati med opprørernes kamp (belgisk TV)

Er han blitt kjøpt og betalt av regjeringsstyrkene? Vanskelig å vite, ikke sant. Sikkert er det imidlertid at pelshvaler ikke gir mye for “opplysningene” fra offisielt hold i USA eller for den del fra Storbritania. Det er tross alt ikke lenge siden angrepet på Irak med nesten identisk begrunnelse.

En annen sak er at uansett hvor mye vi enn gråter for Syria nå — og det gjør vi —  så kan ikke et væpnet angrep fra vestlig hold befri landet fra den grusomme borgerkrigens irrasjonelle grep.

Noe som karakteriserer en pelshval er at den har god luktesans. Den kjenner lukten av råtnende løgner på tvers av verdenshavene. Men den kan lite gjøre for å fjerne kilden til den vonde lukten. På vegne av de få gjenlevende pelshvalene, beklager jeg dette inderlig.

 

Til forbrukerrådet om Canal Digital

30.08.2013 /

Her følger et brev du er velkommen til å kopiere helt eller delvis. Jeg synes denne saken har prinsipiell betydning fordi det gjelder en vare de aller fleste av oss etterhvert er helt avhengige av, nemlig tilgang til Internett. ______________________________________________________________________________________________

Til:

Canal Digital, Norge, https://kabel.canaldigital.no/Kundeservice/Kontakt-oss/
…. borettslag v/ styreformann
Forbrukerrådet: http://www.forbrukerradet.no/forside/kontakt-oss/kontaktskjema

[dato]

Angående Canal Digitals prisøkning mm. for bredbånd

Jeg har abonnement på kabel-TV og bredbånd gjennom mitt borettslag … Jeg valgte, da jeg flyttet inn, å abonnere på noe mer enn laveste bredbåndshastighet. Jeg ba om 5/2 Mbps.

For dette betalte jeg hvert kvartal i 2012 og hittil i 2013: NOK 471.

Et brev fra Canal Digital datert 21.08.2013 opplyste at jeg heretter ville få en bredbåndshastighet på 25/5 Mbps og at jeg for dette ville bli fakturert kr. 269 pr. mnd., dvs. kr. 807 pr kvartal, altså nesten en fordobling av prisen, vel og merke for et produkt jeg ikke hadde bedt om.

Jeg syntes dette var meget besynderlig og ringte kundetjenesten til Canal Digital den 26.08.2013. Han jeg snakket med lovet meg at jeg skulle få beholde hastigheten jeg hadde for samme pris.

I dag har jeg fått e-faktura på kr. 807 med forfall 20.09.2013 (mindre enn en måned fra i dag), tross min samtale med kundetjenesten.

Dette er helt klart ikke et produkt jeg ønsker. Det er mulig jeg må nøye meg med mobilnett i fremtiden, men foreløpig kartlegger jeg markedet.

Som medlem av et borettslaget vil jeg imidlertid nå foreslå at også borettslaget mitt vurderer andre løsninger enn avtaler med Canal Digital. Det er svært få medlemmer av dette borettslaget som vil ha behov for eller ønske om en bredbåndshastighet på 25/5, som later til å være minimumstilbudet fra Canal Digital heretter.

Til Forbrukerrådet vil jeg videre kommentere det jeg opplever som tvilsom behandling av kunder: Kunden og Canal Digital har en avtale. Brått får kunden en faktura for et helt annet produkt. Mange av Canal Digitals kunder mangler erfaring og selvsikkerhet når de skal vurdere tilbud på telecom-markedet. De vet ikke hvor stor bredbåndshastighet de bruker/trenger, og er relativt forsvarsløse overfor et firma som forteller dem at de må ha 25 Mbps. Dette gjelder ikke minst folk som bor i borettslag.

Til Canal Digital vil jeg avslutte at selv om mange brukere ikke kan forsvare seg mot påstander om at de må ha 25 Mbps, så kan de meget godt forstå en prisøkning av en slik orden som den jeg har fått. Har Canal Digital vurdert den langsiktige effekten av å provosere kundene sine?

Dette til orientering.

Med hilsen

Pelshvalen

Tekstil

17.08.2013 /

I dette innlegget akter jeg å unngå alle tall, ikke – jeg gjentar, IKKE – fordi jeg ikke har sjekket dem, men blant annet fordi nyhetene er fulle av tall, og vi makter ikke forholde oss til dem lenger. Når TV-bildet slår inn mot netthinnen din – blod, avrevne lemmer og ufattelig gru – og en stemme nevner antall døde, så sier tallet deg ikke mer enn at her var det mange døde, veldig mange døde, kanskje flere døde enn forrige gang et svært fabrikkanlegg raste sammen og begrov menneskene som jobbet der.

Du husker kanskje tilfellet i vår? Det var i Bangladesh at flere fabrikker i flere bygninger raste sammen samtidig. Bygningene var så skrøpelige at det lot til å være nok å nyse på dem for at de skulle kollapse. Det var den store nyheten i flere dager, og dødstallene steg mens man enda grov i ruinhaugen med håp om å finne overlevende. Så ble det stille om tekstilfabrikkene i Bangladesh igjen.

Googler du med søkeordene “tekstilfabrikker” og “Bangladesh” sammen, vil du nok få tall, om du absolutt må ha dem, men OBS; du vil få ulike tall fra ulike nettsider, og alle er antakelig feil. Det eneste tallet det later til å være enighet om, er antall mennesker det lyktes å redde ut av bygningene. Også det er sterkt misvisende – en annen grunn til at jeg ikke vil bruke tall her.

Det er misvisende fordi mange av de “som ble reddet”, døde i etterkant, og fordi mange av de overlevende er levende døde.

Ja, det er stille om tekstilfabrikkene i Bangladesh. En tenker – en ønsker å tenke – at de overlevende har fått kompensasjon, sykehusbehandling, plastisk kirurgi, proteser, nye tilrettelagte arbeidsplasser, forskriftsmessige arbeidsforhold, osv. De etterlatte har fått gode fosterforeldre ev. nye og sympatiske ektefeller/forsørgere, osv. Vi ønsker å tro det, fordi vi høyst sannsynlig eier og bruker klær som har vært produsert der. Jeg har for eks. kjøpt klær i Corte Ingles i Madrid, og Corte Ingles var storkunde hos Mango, en av bedriftene i de sammenraste bygningene.

Mange av oss prøver å unngå å kjøpe fra H&M. Jeg tviler imidlertid på at noe av differansen mellom det en betaler for en H&M-bukse og en dyr bukse går til folk som har tatt i buksen, tråden eller stoffet den er laget av. Men det er lov å håpe.

Den franske statlige radiokanalen RFI brakte meg tilbake til den uskjønne virkeligheten med et intervju av en jurist som jobber for Clean Clothes Campaign. (Har du hørt om Clean Clothes Campaign? Det hadde ikke jeg.) Jeg skal skåne deg for de fryktelige detaljene om alt det de etterlatte og overlevende IKKE har fått. Det er ikke en gang sikkert du vil finne det så lett på nettet, fordi det ikke later til å være mange nettaviser som bryr seg. Det er nesten bare Clean Clothes Campaign som skriver om dette. Også jeg, da, men hvem, hva og hvor mange er pelshvalen?

En detalj vil jeg legge til: Det ser ut til at Bangladesh de siste årene har overtatt mye av tekstilproduksjonen fra Kina. Dette forklares med at lønningene til tekstilarbeidere i Kina har gått kraftig opp, mens de har gått ned for tekstilarbeidere i Bangladesh. Jeg lurer på om jeg skal begynne å betrakte “made in China” som et kvalitetsstempel.

 

 

Everybody does it

05.07.2013 /

Of course I cannot be silent about an issue that seems to have jolted the planet. I will not be silent even though the matter has had its fair share of press coverage – and thank goodness for that! I want to join the chorus of angrily clamouring voices from all over the globe, although I must add that Snowden’s revelations came as no surprise to me. Not that I accept what Obama would have us believe: that everybody does it.

If you lived right across the street from a couple who make heady love every night without drawing their curtains, would you watch? Maybe you would, maybe you wouldn’t. I am prepared to concede that many people would indeed watch, but they would not like others to know they were doing so. They would draw their own curtains, so that nobody could see them peeping. On the other hand, if you happened to know that the couple across the street were making heady love behind thick, drawn curtains, and you happened to know that they had a laptop in that same room, would you use a computer program you knew about that could turn on the webcam of that laptop?

There are applications that can do that, and there are people who use them. We call such programs malware, and we call the people who use them criminals. Most of us are not criminals.

I was not surprised because in my mind, USA has had an inglorious history since WWII, a history that would have been impossible unless the powers that be were prepared to break every rule in the book. I won’t go into that, since it would require the writing of a very long text, and such texts already exist, many of them admittedly published in the United States, which means that opposition has not yet altogether been silenced even in that country. Thank goodness for that, too. There is still a long way from USA to North Korea! But a lot of legislation has been put in place since 9/11 that demands considerable courage from citizens who want to speak up.

Fear appears to be woven into the fabric of the US constitution, if the firearms debate is anything to go by.

Many commentators maintain that fear is what has persuaded the nation’s population to allow its democratically elected governments to systematically commit crimes against humanity, to disregard international treaties, and to dismantle transparency.

They must have been afraid from the very outset. Afraid of the “reds”, of course, whose human rights the entire “white” world was not at the time ready to embrace. The US had every reason to be afraid of the colonial power that continued to bully them even after the country had won its independence (War of 1812). Many of the settlers were Calvinists fleeing from religious persecution and thus doubly afraid: born and bred to be afraid of God and the powers that be. There were and there are, still, a lot of preachers. To this day, politicians speak like preachers, oratorically.

They were afraid not so much of Sin as of God’s wrath that punishes not only he/she who sins but the entire community that allows Sin to persist (Sodom and Gomorrah). In this fear, Calvinists were joined by Catholics and Jews. Needless to say, everybody dreaded poverty even more than the Black Death. Nowadays, they are terrified of crime, of hurricanes, of genetically modified foodstuffs, of serial killers, insanity, communists, immigrants, terrorists, Sin and the State, and this is just the top of the list.

Fear is not encoded in their genetic make-up, but the rhetoric of fear has been adroitly nurtured decade after decade, war after war, crisis after crisis, by the people they elected.

Today, the embattled country has every reason to be afraid. Having alienated their allies by supporting ruthless dictators, by refusing to endorse (referring to their right to defend their interests) inter alia the International Criminal Court and the Kyoto Protocol, by demanding support for wars most of their allies found nearly impossible to justify to their own populations, they now face a far more formidable foe than they have ever known. “Terrorism” is the elastic term they have coined for this foe. Their definition of the word seems to encompass quite a range of activities, depending on the stakes, just as their definition of “communist”, a word that was used to justify so much injustice a few decades back, was adroitly adapted to fit every context. To this day, many frightened US nationals refer to my peaceful and eminently democratic country as “communist”.

Few of the articles I have read about Edward Snowden vs USA dispute that USA has a case against Snowden. However, most grant Snowden the moral high ground, to say the very least. To quote El País of 7 July  (my translation):

The general public and politicians in the UK and USA may never be willing to comprehend fully the magnitude of the torrent of revelations about the intervention of communication all over the world from the fugitive former spy Edward Snowden. For the rest of the world, however, especially for Europe, this is a transcendental moment….Political leaders in Europe will need to ask themselves a whole series of questions. Since when are human rights no longer universal?

Of all the presidents of USA we have known since Kennedy, Obama appears to be the most intelligent. He may yet be able to convince us all that “everybody does it”, not least as it now appears to have been established that the UK is no better. If so, we will all be much the worse off. We will all lose faith in our governments, in “democracy”, in transparency and in everything else that we have believed in and hoped for these past 150 years. I can only hope that the loser of this international moral battle will be USA, and that the rest of us will regain some faith in democracy. In the very long run, this would benefit also USA.

Allow me to add as my purely personal opinion: USA has clearly demonstrated that its agenda is not, repeat not, peace, justice and the welfare of the greatest possible number of its inhabitants. BUT is there any great power that honestly pursues such lofty objectives? I put it to you that we all have a long way to go to attain real democracy.

 

Kvinnen og slangen

28.06.2013 /

Jeg er ikke helt sikker på hva slags dyr en pytonslange er. Det jeg vet, er betydningen av uttrykket “helt pyton”, nemlig “forderdelig ille”.

En pytonslange er altså et dyr, slik mennesker er dyr, slik såkalte “killer whales” er dyr. Jeg bruker det engelske navnet bevisst for å understreke noe de 3 artene har felles: de dreper. Ellers ligner slangen og hvalen mer på hverandre enn på et menneske, i hvert fall av utseende.

Zoologer ser litt annerledes på det, siden de vektlegger at noen dyr utvikler fostre intra-uterint, mens andre overlater eggene til egen skjebne utenfor morens kropp. Denne inndelingen synes jeg er jålete. Jeg synes artene først og fremst burde klassifiseres ærlig ut fra vårt ståsted og våre behov, nemlig taktisk og funksjonelt. De kan for eksempel klassifiseres utfra hvor farlige de er. Vi er farligst, forstås.

En pytonslange omfavnet i følge La Liberation (lørdag 25. mai 2013) en zambisk gruvearbeider. Begge var de i en gruvesjakt, begge mente de at de hadde rett til å være i gruvesjakten, og begge var de alene. Gruvearbeideren var pinlig klar over at han var alene, mens slangen i det minste forsto at han hadde ingenting å frykte, ellers ville han vel ha stukket av. Han viste altså ingen blygsel, men omfavnet og ganske raskt nedla gruvearbeideren. Denne syntes omfavnelsen var ubehagelig, særlig da dyret viste tegn til å ønske å sluke ham.

Hva gjorde gruvearbeideren? Han brukte det eldste knepet vi som mennesker kjenner: Han lærte av fienden; han bet. Ja, han satte resolutt tennene i den muskuløse slangekroppen og hogg til så hardt han bare kunne. Så vet jeg ikke mer, fordi beretningen i La Liberation tok en pause der.

Jeg tyr til fantasien: Du omfavnes så fast at du blir svimmel. Du klarer ikke ordentlig å trekke pusten. Og med dine siste krefter biter du og slipper ikke.

Her går La Liberation i gang igjen, med et sitat fra gruvearbeideren: “Etter en lengre kamp falt halen til slangen slapt over knærne mine.”

Gruvearbeideren overlevde fordi han lærte av fienden. Han spilte djervt, og hva annet kan man gjøre når man har et monster over og rundt seg. Slik han følte seg, slik vet vi at utallige kvinner har følt seg gjennom tidene. Slik er det enda for mange. Enda er det utallige kvinner som blir nedlagt og spist. Men nå er de begynt å lære av fienden. Eller er de det?

Vi har i juni sett overskrifter som “19 drap – ti av dem er partnerdrap” (Aftenposten 5. juni). Det hverken overskriften eller artikkelen nevner, er at noen av partnerdrapene er blitt begått av kvinner. Jeg skulle ønske jeg kunne ha tillit til at det var pyton-typer som ble drept og at rettferdigheten skjedde fyllest. (For vi vet alle at samfunnet vårt enda ikke gir kvinner tilstrekkelig beskyttelse mot visse typer menn.)

Men min erfaring er at rettferdighet kun er et konsept, og knapt det. Jeg tviler sterkt på at kvinnene som dreper er stort bedre enn mennene som dreper. Men jeg skulle ønske det fantes statistikk om emnet.

 

Verdi er litt slitsom

23.06.2013 /

Jeg hadde en dårlig dag i dag eller var det i går den dårlige dagen var – og gjorde derfor ikke annet i mitt mismot i dag enn å komme fram til at Verdi er litt slitsom.

Det kan godt hende at mange har ytret noe lignende, altså at Verdi er litt slitsom, men få har hatt bedre forutsetninger for å trekke denne tilsynelatende overflatiske konklusjonen.

Det var da jeg hadde spilt 3 av 4 akter av min yndlingsopera Rigoletto at jeg høyt og tydelig og ganske alene sa det: “Verdi er litt slitsom”.

Jeg synes egentlig setningen “Verdi er litt slitsom” er morsom, og truer derfor med å gjenta den enda en gang, noe jeg ikke tror vil falle i god jord, så jeg haster videre til neste ytring, som altså er følgende: Det var først etter å ha hørt, i dag, hele La Somnabula (av Bellini), mange ulike fremføringer av “Casta Diva” fra operaen Norma (også av Bellini), flere fremføringer av “Ah non credea mirarti” fra operaen la Somnabule, pluss mesteparten av operaen Toska (Puccini) og – som sagt – 3 av 4 akter av Rigoletto, at jeg ytret setningen jeg under ingen omstendigheter må gjenta.

Jeg har i foregående avsnitt gitt deg all grunn til å tro at jeg nå må ha fått opera opp i halsen, men Gud forby at jeg skal si et ondt ord om en kunstgren jeg setter høyere enn de aller fleste. Greia er at ingen av de nevnte operaene kan måle seg med en jeg så forrige helg, ja, til dels flere ganger forrige helg!

Jeg skal ikke si hvilken det var. Hva man liker av opera, om man overhode liker det, er noe av det mest personlige jeg vet, mer enn seksuelle preferanser, tro og inntekt. Men jeg vil nevne en av sangerne for hun lever enda og er derfor verd å merke seg: Karita Mattila. Hun er fra nabolandet vårt Finland.

Se ikke etter superstjernene. De er ofte temmelig rufsete, for en operastemme varer ikke mange år. Se etter de ukjente skinnende, blanke stemmene. Kombinasjonen er selvfølgelig det optimale: De eldres innsikt + de yngres råvarer.

Jesuitt

19.05.2013 /

Jeg har gått inn i meg selv. Det gjør jeg faktisk rett som det er, fordi det har jeg lært av jesuittene, som spilte en relativt stor rolle i min oppdragelse.

En kan si mye om jesuittene, eller rettere sagt, det er allerede blitt sagt mye om dem, så jeg har ikke tenkt å si så mye mer, og den norske Wikipedia-siden viet til emnet er slett ikke verst. Den gir etter min mening et like klart, saklig og forvirrende bilde av jesuittordenen som jesuittordenen fortjener, på godt og vondt.

De har vært helter og de har vært skurker, for å si det slik, eller for å si det på en annen måte: De har vært forfulgt, de har selv forfulgt og de har vernet forfulgte, helt fram til vår tid. Den nåværende paven, en argentinsk jesuitt, mistenkes for å ha samarbeidet med diktaturet i sitt eget land og for å ha bidratt til fengsling og tortur av blant annet 2 jesuittiske frigjøringsteologer han syntes han kunne ofre, jf. f.eks. Guardian. Frigjøringsteologer forsvarte de fattige mot overmakten, og Vatikanet likte derfor ikke frigjøringsteologer.

Den nåværende paven nekter selvfølgelig, men jeg tror ham ikke et øyeblikk.

Jeg tipper han har gått i seg selv, slik jesuittene lærte meg å gå i meg selv. Jeg tipper han er kommet til enighet med seg selv og sin gud om at det han gjorde den gang var nødvendig og riktig. For det er slik jesuittene lærte meg å holde ut minnene av mine synder.

Nå ser jeg at avstanden mellom meg, som har opplevd jesuitter på nært hold, og du som kanskje ikke har det, kan ha blitt i største laget. Derfor foreslår jeg litt sommerlektyre, nemlig «Trollfjellet» av Thomas Mann. I den romanen spiller en jesuitt en stor rolle.

Imellomtiden tilbake til mine synder: Inspirert av jesuittene er jeg kommet til at mitt miljøengasjement har vikarierende motiver. Det er klart at jeg ønsker å bevare en beboelig klode! Det er klart at jeg mener vi må gjøre det som kreves for å redde vår planets fremtid, selv om det betyr at jeg ikke lenger får fly billig dit jeg vil.

Men er dette bare noe jeg mener fordi det ikke vil falle i god jord å si at jeg gir blaffen i planetens skjebne? Er dette noe jeg messer om fordi jeg er for feig til å si at dersom det er demokratisk enighet om å sende planeten pokker i vold, så må vi jo ta folkets vilje på alvor? Seiler jeg under falske flagg?

Jeg er redd for det. Under mitt ønske om å bevare planeten ligger det et annet motiv, nemlig en dyp vemmelse for biler. Synet av en bil kan jeg nok leve med, men luften den etterlater, og lyden av den, ikke minst…! Jeg får lungebetennelse av den blotte tanken, og jeg er allerede hørselsskadet.

Jeg hater biler! På samme måte som Ignatius Loyola var besatt av frykten for å dø av kanonkuleskaden han pådro seg i 1521, så hjemsøkes jeg av  forestillinger om at kjente og ukjente drepes eller, ikke minst, lemlestes i trafikken. Jeg fantaserer sågar om å flytte på landet og drive med sauer for å slippe å forholde meg hvert eneste minutt til auditive, visuelle og olfaktoriske inngrep og påminnelser om hvor nære på det var at jeg eller en annen fotgjenger ble nok et trafikkoffer.

Jeg har avslørt den virkelige årsaken til mitt miljøengasjement. Hva skal jeg nå gjøre? Ta min hatt og gå? Kysse og klemme mine venner fra miljøbevegelsene – vakre, tårevåte mennesker – sende blomster til Naomi Klein med takk for all inspirasjonen, kjøpe meg sauer, jordflekk, hjertestarter og utvidet mobilabonnement?

Ignatius Loyola ville ikke ha gjort det. Det er sikkert! Men la det være klart: Ignatius Loyola er og bør ikke være forbilde for noen.

Miljøbevegelsen er ikke spesielt glad i biler, og jeg har ikke noe sterkt ønske om å se planeten ødelagt. Dermed kan vi enes om en slags agenda. Agenda gir grunnlag for korstog, og korstog gir grunnlag for inkvisisjon. Men la oss nå ikke begynne på den tråden. La oss nå for en sjelden gang tenke positivt: Samarbeid er mulig, selv på grunnlag av vikariernede motiver.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑