Pelshval

Antropologiske betraktninger om pelshvaldrift

Author: pelshvalen (Page 32 of 42)

Det kommer an på fremstillingen

23.06.2014 /

I Dagens næringsliv for noen dager siden kunne man se følgende overskrift: “Argentina på kanten av ny stats-bankerott”, etterfulgt av en artikkel som ga inntrykk av at nå var argentinerne uskikkelige igjen.

Men da jeg hørte samme historie fremstilt i spansk nasjonal radio fikk jeg et annet inntrykk, og jeg ga meg til å undersøke betydningen av “gribbefond”.

Da Nestor Kirschner ble president i Argentina i 2003, hadde landet i en årrekke vært vannstyrt av en serie korrupte ledere, hvorav den mest kjente var den frivole og latterlig narsissistiske Carlos Menem. Under en glitrende overflate med lysende nattliv, Harrods, og en global forestilling om at Argentina var et av verdens rikeste land, rullet oppgjørets time stadig nærmere. I ettertid ble sagt om Menem at det eneste han ikke hadde privatisert var kloakken. Men det skjønte man ikke før det var for sent.

På det tidspunktet var det ingenting, absolutt ingenting, igjen å tilby pantelånerne, og folk fikk værsågod dra ut på gaten og bytte til seg dagligvarer mot andre dagligvarer.

Med “dagligvarer” må man forstå det mest kritiske, nemlig mat. Annet var ikke å tenke på for de fleste. Men alle som kjente litt til Argentina på den tiden har hørt historier om eller kjenner noen som seilte over Rio Plata (sølvelven) med båten lastet av “penger”. Jeg kjenner noen som er svigersønn av en slik en.

Inn på scenen kom så Kirschner, en jurist ingen hadde hørt om. Han klarte utrolig nok å bremse Argentinas ferd ned i avgrunnen. Riktignok var alles sparepenger i alle banker sporløst forduftet på grunn av pesoens kollaps, og fattigdommen var bunnløs. Middelklassen var utslettet og dersom en ikke var villig til å brette opp ermene og begynne fra grunnen av, uten sparepenger (men ikke uten gjeld!) fikk en bare pakke sammen. Argentina var et druknende land. Under Kirschners styre klarte landet imidlertid så vidt å heise seg opp på bredden igjen.

Det skyldtes blant annet at Kirschner kjørte beinhandle forhandlinger med kreditorene og fikk refinansiert 92 % av statsgjelda. Avtalen hans med kreditorene gikk ut på at Argentina skulle betale tilbake USD 0.30 per dollar. Den som nektet å reforhandle var imidlertid et Cayman Islands basert såkalt “gribbefond”, NML Capital, LTD.

Det har seg nemlig slik at Argentina har tilbakebetalt i henhold til avtalene. Men i disse avtalene finnes en klausul, “pari passu”, som sier at om man betaler den ene, skal man betale alle, også (viser det seg) dem som ikke reforhandlet. Denne klausulen har gribbefondet gjort gjeldende.

NML Capital har altså saksøkt Argentina og fått medhold. Argentina anket, og i forrige uke falt dommen i USAs høyesterett: Argentina må betale gribbefondet. Den samme “pari passu”-klausulen som ligger til grunn for gribbefondets krav kan gjøres gjeldende av alle dem som får tilbakebetalt i henhold til avtalene og dermed kan det være duket for at Argentina igjen blir et uland.

Ok, du tenker kanskje at dersom du låner kr 100 til Askeladden, så vil du gjerne ha kr 100 tilbake. Det er jo i for seg greit nok. Men legg altså merke til uttrykket “gribbefond”, eller “vulture fund”, “fondo buitre”, som det heter på utenlandsk. Det er et selskap som “kjøper gjeld, statsgjeld, gjerne u-landsgjeld, til en sterkt redusert pris – for deretter å kreve tilbakebetaling basert på det opprinnelige gjeldsbrevet, med renter” (kilde: Wikipedia).

Nei, jeg ble heller ikke særlig klokere av den norske Wikepedia-artikken. Men vi har jo nylig hørt om Lehman bros. og andre som blant annet spekulerte i folks nød, som kjøpte og solgte forfalt, ubetalt gjeld – “bad debts” eller som spanjolene kaller det “deuda basura” (søppelgjeld) til en spottpris, som gamblet rett og slett.

Gribbefondene på sin side overtar deler av staters søppelgjeld, som de betaler en spottpris for, mot at staten senere skal betale full pris pluss renter til seg, gribbefondet. Dette er altså ågervirksomhet av verste Merchant of Venice sort. Så ille er det at American Jewish World Service gikk ut og agiterte mot det. De klarte faktisk å utsette rettssaken en stund.

Blir det ingen slutt på finanshaiers nær uinnskrenkede anledning til å spre pest og misære? Alt dette på grunn av av at “vi” (jeg skal ikke her utdype hvem vi er) nok en gang ikke har “lært” av den nylig overståtte krisen – til tross for alt det har kostet millionvis (eller er det billioner?) av individer. For å være helt ærlig tror jeg ikke “vi” noensinne kommer til å “lære”, fordi vårt fremste mål ikke – jeg gjentar – ikke er en bedre verden for flest mulig. Det er et mål, ja, men ikke det fremste. Det kommer kanskje på tredje, femte, tiende, femtiende eller syvhundreogsyttiende plass.

 

Svimming

16.06.2014 /

Følgende artikkel er hentet fra en kurgistinisk Wikipedia-side [oversatt med Google Translate]

Svømming ble oppfunnet av Swimson in 1883. På den tiden var det som kjent oppgangstider i verden [ja, bortsett fra i Afrika, Asia og Søramerika, da, men det teller ikke, o.a.].

Jernbaneforbindelser ble for eksempel opprettet i det ene landet etter det andre, skipsindustrien skøt fart i Norge, og man investerte høyt og lavt. Siden så mange satset sine små og store formuer på djerve prosjekter, var det ikke rart at bankfunksjonæren Swimson hadde mye å forholde seg til.

Han var rett og slett omgitt av brølende investorer fra han møtte på jobb om morgenen til han vaklet hjem sent på kvelden. Det haglet konkursbegjæringer, konkursvarsler, konkurstrusler, konkurssøknader og konkursheftelser over ham. Folk sto over skrivebordet hans og skrek på hverandre, viftet med papirer (crawl), og banet seg vei inn og ut av folkestimen rundt ham (breaststroke). Swimson var plaget av hodepine, trykk for brystet, humørsvingninger, svimmelhet og gråtetokter.

En dag han lå besvimt på en plen i Hyde Park, fikk han en åpenbaring. En engel kom til ham og tok ham ved hånden. Hun førte ham til andedammen like ved og gjorde tegn at han skulle hoppe uti. (Hun kunne jo ikke engelsk og hadde ikke Google Translate for hånden.) Han stirret på henne i villrede, og engelen lo og nikket. Enda var han vantro, så hun puffet ham rett og slett, slik at han brått lå på ryggen mellom fortørnet skvatrende fugler.

Han skrek ikke «jeg drukner», slik han ville ha gjort om det ikke hadde stått en engel på bredden, for han så at hun bydende gjorde bevegelser med armene slik barn gjør når de lager engler i snøen. Så godt han kunne hermet han etter bevegelsene hennes, og skjønte plutselig at det er en mening med alt sammen: Det han så lenge hadde vært offer for, nemlig «crawl» og «breast stroke», kunne brukes også av ham. Med en glad latter kastet han seg rundt og la på svøm i en feiende crawl. Endene ble selvfølgelig enda mer fortørnet, men det tok han seg ikke nær av. Han skulle aldri mer ta seg nær av noe!

Slik så altså det første svømmetaket dagens lys, «swimming», som han ubeskjedent kalte det da han tok patent på oppfinnelsen. [Grunnen til at det feilaktig heter svømming på norsk er at det på de første norske skrivemaskinene var en «ø» plassert der engelske skrivemaskiner hadde «i». På norsk burde teknikken ha fått navnet “svimming”; oversetters anmerkning.]

Opphavretten til Swimsons swimming-patent er gått ut på dato, og oppfinnelsen kan nå lastes ned fra Internett (Public Domain). Vi kan derfor svimme helt gratis, dersom vi finner en ubesatt kvadratmeter eller to på de få badeplassene almuen har til rådighet mellom sosietetens hytter.

Swimson selv har nylig lagt svimmingen på hylla etter en skade han pådro seg som følge av basehopping. Men han innehar Guinnes-rekorden i sekkepipeløp [hva nå det er; oversetters merknad]. Han har imidlertid aldri mer nakke-/skuldersmerter, aldri hodepine, aldri ryggsmerter, og han er aldri trøtt eller svimmel.

Derfor, kjære landsmenn, i hvert fall dere som bor på Østlandet, nærmere bestemt Oslo, nærmere bestemt ved fjorden, nå som sola skinner: Skru av fotball-VM og gakk ut og svim.

Shrinking Zipping and Sharing

12.04.2014 /

No, this is not a lecture on how to get rid of your mother-in-law /teacher / unfaithful spouse / boss or even the President, though you might say it is, in fact, a lecture on applied modern cannibalism.

This is about how to get rid of man’s worst foe, the wolf. You didn’t know that the wolf is man’s worst foe? Well, in that case you should come to Norway, because here, in modern Norway, where nobody I personally know has ever seen a wolf – because they have been virtually exterminated – there are a lot of people who hate the species so violently that they will risk their lives to shrink, zip and share the last remains of the population. Yes, risk their lives. Not that there is anything heroic about wolf hunting. You could probably even lie down and pretend to be dead and no Norwegian wolf would come within a mile’s range of you, because here wolves are scared of humans and do not eat them for breakfast. There is nothing heroic about pulling the trigger of a powerful weapon, though obviously a lot of cognitively impaired men (yes, mostly men, but of course there are some pretty imbecile women too) think otherwise. But risk their lives, they have, nonetheless.

I’ll tell you how: The police have just launched a tremendous operation to round up 12 men who are suspected of having organised a secret wolf extermination programme. If found guilty, these men will serve hefty prison sentences and their lives will have been wrecked. The men stand charged of very serious environmental crime, aggravated by the fact that it was organised and has been going on for many years. You might not think that a long prison sentence is so bad. After all, you can read and write and watch TV. You can even study – though I doubt these men have the intellectual balls to do any such thing. But you will be estranged from your wife and children, from your friends at the pub and many people will shy away from you when you get out. You may not find work. The police will of course have impounded your splendid weapon, the banks will have taken your house, and you will no longer be able to afford a car to match the weapon. You may find that you are so lonely that you must seriously consider ending it all.

Normally, that is, after a long prison sentence. But these guys, if found guilty, will be celebrated. When released from prison they will be carried as heroes through their towns. Welcome to Norway.

Norway might be the country you thought was covered not by cities but by wilderness, with the second lowest population density in Europe (approx 15 persons per square km). But all is not as it seems. You are welcome to hike almost anywhere, to pick berries and mushrooms and even to pitch a tent for two days. But what will you see below the tree line? Mostly uniform so-called forest, which is not really forest, at least not wild forest. It is regularly harvested wood, so that only rapidly growing trees will be found there, i.e. little other than pine and spruce and birch. Here and there along a river or shore there will be small patches of greater diversity. Of course birds live in harvested forests as well, but unfortunately few bird species thrive in coniferous trees. Rabbits of course live anywhere … oh, sorry. We don’t have rabbits. Foxes we do have, and hares and elk, but there is the hitch, you see, because we also have hunters. And the occasional wolf. Wolves and hunters both hunt hares and elk, and hunters have more splendid weapons.

Yes, we do indeed have these great big, overweight, beer drinking hulks who are desperately in need of something to boost their mid-life crisis egos, and only the splendid weapon will do the trick. In Norway we don’t really believe in battering women. I mean, of course there are some who do, but even they – the ones who batter – consider such acts heinous, loathsome. So they don their expensive forest gear, go out and blow off a few rounds into a passing hare or fox or elk, and come home rejuvenated.

I can understand the Spanish who kill mocking birds and the like: They are hungry! There’s a crisis out there! But there is absolutely no reason other than psychological for a Norwegian to kill anything whatsoever. Not even war. We don’t have wars here. Or at least we didn’t.

But we might be getting one. Because the right to kill animals in the forest is as important for these… er … men as the right to kill people perceived to be lurking in gardens in USA. Listening to the radio a moment ago I heard two men practically come to blows about the issue. They were howling at each other! That I have almost never heard in this country. Here, even hulks take great pain in never raising their voices, never getting excited, never being emotional. One of the men is a normally smooth-talking politician, the sort of guy you imagine in elegant and expensive casual wear and trim haircut. The other is a lean biologist whose expertise the broadcasting company often turn to, and whose phlegm normally annoys me. (“Here we are,” I often shout at the radio, “doing nothing to prevent the destruction of the climate, and you just… just…!” I scream, practically weeping.)

He was shouting. More than that, he was screaming, practically weeping. They both were.

And I shudder at the consequences if the 12 are actually convicted of the crimes they are charged with. The outrage of all those men out there whose self-imposed right to kill wolves has been challenged will most definitely not end with a few skirmishes in the press.

Now, just for the record, I shall add that the wolf-killing party claims self-defence as their defence. Or to be more precise, they don’t admit to killing the wolves, but they demand their right to do so, because, they say, wolves kill their sheep and, they say, wolves want to kill their children. Also, to be fair, there is no doubt that wolves do kill sheep, not least since sheep in this country are not minded. They just roam the so-called wilds as freely as hares and foxes and elk. And the rare wolf.

But to my knowledge, no wolf has killed any child for as long as I have lived. Last year 190 people lost their lives in road traffic accidents in this country. Do I hear anybody wanting to exterminate cars?

And if you say that my venomous descriptions of wolf hunters is over the top, you might just possibly be right. But that just goes to show how shallow our civilised dignity is. Scratch a little, so that the paint comes off, and behold: We are hardly more civilised than the beasts we hunt. Scary, isn’t it.

 

Overvåking

24.03.2014 /

Er det slik å forstå at Ola Nordmann synes det er litt kult om Jens Stoltenberb blir NATO-sjef? Det kan nesten se sånn ut, for på annen måte kan en knapt forstå den relativt avmålte omtalen av en sak som for USA burde være en nesten like varm potet som Snowdon-avsløringene.

En USAnsk senator, Dianne Feinstein, har lagt seg ut med CIA. Det skjer til tross for at hun lojalt har forsvart NSA overvåkingen som i sin tid ble avslørt av Snowdon. Hun benektet ikke at overvåkingen hadde funnet sted, men rettferdigjorde den med at den var nødvendig og forsvarlig.

Senator Feinstein er leder for en komite på vegne av de folkevalgte som liksom skal ha tilsyn med de hemmelige tjenestene. Det er nok en svært utakknemlig oppgave – ingen har noe å stille opp med mot USAs hemmelige tjenester – og man regner ikke med å høre fra en slik komite.

Det ble imidlertid mylig rapportert til komitemedlemmene at man i CIA drev med det vi på godt norsk kaller tortur under avhør. De krevde adgang til dokumentasjon og regnet med at det hele ganske snart ville bli oppklart og ryddet opp.

Så skjedde ikke. Ikke bare ble deres adgang til dokumentasjonen klippet, men de oppdaget at deres datamaskiner ble overvåket.

Her er linken til Dianne Feinstein’s tale til Senatet av 11. mars i år.

Jeg har ikke tenkt å skrive mer om sorgene til Senatets etterretningskomite. Det er fristende å tenke, slik jeg ser mange USAnske kommentatorer åpenbart tenker, at komiteen får som fortjent etter å ha velsignet NSA-overvåking. Jeg registrerer ingen bølger, bare en svak hoderysting, og litt humring over at Senatoren fikk smake egen medisin.

Er det virkelig slik at reflekterte folk i USA har gitt opp? De sover når de burde være på vakt? Det kan nesten se slik ut.

Og denne helgen har jeg forstått litt bedre hvorfor de har gitt opp. Landet de bor i er ikke fullt og helt en rettsstat. I en rettsstat er det ikke rom for operasjoner av den typen CIA og FBI jevnlig har praktisert helt siden deres tilblivelse (jf. bøker skrevet av Anthony Summers, Tim Weiner og Peter Kuznick) og enda praktiserer (jf. f.eks. Senator Dianne Feinstein). I land vi ikke ønsker å sammenligne oss med finnes lignende institusjoner. I Egypt, for eksempel, heter det “hæren”. I Sovjetunionen het det i sin tid KGB. Prisen for å motarbeide slike institusjoner kan bli meget høy.

USA skal riktignok ha honnør for at både CIA og FBI er blitt langt mer subtile enn KGB. De har lært siden “The Ugly American” (roman fra 1958 av William J. Lederer & Eugene Burdick). Det at jeg ustraffet kan skrive det jeg gjør på en åpen nettside er ikke snilt av dem, men smart. (Jeg skal spare resonnementet for det til en annen anledning.)

Nei, de er ikke dumme. Det er ikke vi heller. Det burde vi i alle fall ikke være. Men også vi sover når vi skulle ha vært på vakt. Og med “vi” mener jeg i aller høyeste grad “jeg”. Jeg sover fordi det er så forbannet bekvemt.

Jeg har nettopp i dag lest – ja, faktisk lest “Google Privacy Policy”. I stedet for bare å klikke “accept”, så leste jeg dokumentet. Mens jeg leste, reiste hårene seg på nakken min. La meg si det sånn: Hvis politiet i Norge – når og hvis datalagringsdirektivet trer i kraft – fikk en brøkdel av adgangen til det Google har adgang til, så ville kriminelle i Norge fått meget dårlige kår. Og har du lest Facebook’s privacy policy? Det har ikke jeg fordi jeg ikke bruker Facebook, men jeg har det fra meget godt hold at den er stygg. Jeg har en rekke Android apper som gir rettigheter til hele mitt privatliv og vel så det. Jeg orker knapt lese hva jeg klikker “accept” på, fordi jeg trenger appene. Trenger? La oss heller si at jeg har lyst på dem.

Jeg er ikke villig til å ofre appene, SMS og Skype og begrense meg til kurerpost.

Jeg har hørt dem som hevder at mengden av det som totalt sendes over nett er så kolossalt at intet system kan kjøre fornuftige algoritmer for å filtrere ut potensielt “fiendtlige” budskaper. Det er etter mitt syn sludder. Er du virkelig terrorist, så vil du nok vite å holde deg unna både epost og registrerte mobiltelefoner. Men er du bare en som kan finne på å forsøke å bruke lovlige midler til å forsvare “rettsstaten” for eksempel i USA, så vil søkeordet “feinstein” være nok til sette deg på en “obs-liste”.

Noe av det smarteste USA har gjort er å innføre dynamisk definisjon av ordet terrorist. Dette gjør det mulig for dem å definere enhver som er motstander av deres politikk som terrorist, når det passer dem. Når det passer kan også russere og egyptere gjøre det samme. I alle tre land, bør man holde seg langt unna Google, Facebook og Apper hvis man har barn. Så spørs det da, om det samme gjelder for alle NATO-land.

 

Little pieces in a big puzzle

07.03.2014 /

— I guess I’ve been a bit quiet lately…

— What?

— Oh. Yes, every day. Here, too. And fog. But, no, it’s not the weather. It’s …

— What? … yes, very depressing. Anyway: this guy Mirowski…

— Sixty days? Well, that’s something. Even Mirowski would be impressed, I’m sure.

— Philip.

— No, Philip Mirowski. He’s an economist.

— E-co-no-mist.

— Yes, that’s what I said. No, of course I haven’t started studying…

— Yes, I know it’s raining, but you know, this is what they predicted for our corner of the world.

— I’m not gloating. I’m just saying that it was to be expected. Anyway, this Mirowski…

— Of course I grieve about the demise of …

— Philip. Yes, Philip Mirowski. And just wait till you hear the book’s title.

— Hello?

— Oh, you’re there. The title is: Never Let a Serious Crisis Go to Waste.

— Well? … Isn’t that a rather neat title?

— You don’t? Well let me remind you that you were very cocksure, after the Leman bros triggered an avalanche of disasters for home owners, that politicians and bankers would see the errors of their ways….

— No, I’m not trying to ruin your mood – allow me to point out, there wasn’t much of a mood to ruin – on the contrary. Point is: Mirowski, Philip Mirowski, that is, explains why they haven’t.

—… seen the errors of their ways.

— Well, for one thing, it’s easier to do something about something, if you understand the reason for that something.

— For another? What other? Ah, you’re hoping I’ll tell you something that’ll cheer you up? Well, how about a new word for you, since you’re a linguist – I learnt it from Mirowski.

— Agnotology

— You knew it?

— I’ll be… But I’m sure even a linguist will find plenty of words to learn from Mirowski. More importantly, though, what he writes will strike you as heady stuff – if you manage to get through the first chapter, which I found very arcane.

— Ah, so you’re listening now! Well, all I can say is that as you read, you get the sense that you’re finding pieces to a gigantic puzzle you’ve been staring helplessly at for years. And, mind you, he has a great sense of humour!

— No, I don’t have the solution to anything whatsoever. Of course not. But there are a whole lot of clues in the book as to why things are not getting better – on the whole, I mean – in spite of humanity’s collective knowledge. After all, we know that the Big Bang occurred 13.7 billion years ago, and we how to build practically anything, including (soon) habitats on Mars, but we don’t know how to build sustainable and equitable societies on this planet. But we should know, you know. So there’s a stumbling block somewhere. Right?

— Are you with me?

— Hello?

“Bra”

10.02.2014 /

Da jeg rundet det siste hjørnet ganske nøyaktig klokka 3 om natten, syntes jeg de tre timene jeg hadde kjørt over fjellet, delvis gjennom tette tåkedotter og/eller regn, var verdt synet som møtte meg. Som alltid. Som alltid opplevdes klippen som reiser seg fra lavlandet med en menneskelig bikube på toppen, som et bilde fra en eventyrbok. Nå, i natten, var klippen nesten usynlig, men desto mer eventyrlig, slukt av opphissede, skummende skyer som kokte rundt den.

Jeg så nylig i en bestselgerroman uttrykket «svovelgule skyer». Det dreide seg om en beskrivelse av en by herjet av korrupsjon og ondskap i tiden før borgerkrigen, en tid med fattigdom, byller, stank, tuberkulose, gule øyne som skinner i mørket, rotter, osv., kort sagt alt det de fleste av oss nordmenn vet lite eller ingenting om, fordi vi lever i et velferdssamfunn.

Skyene rundt klippen min kunne faktisk også beskrives som svovelgule (det diabolske er underforstått), enda så mørkt det var. Jeg låste bilen ved bunnen av klippen og gikk opp de forlatte, regnvåte, brosteinsgatene til min celle i bikuben mens jeg tenkte: Går dette landet mot en ny borgerkrig?

Klokken slo fire da jeg låste meg inn. Det var så kaldt og fuktig som i en sarkofage. Men til forskjell fra de av mine naboer som ikke har klart å betale strømregninga (strømprisen har steget med 70 % siden krisen begynte) har jeg strøm. Jeg skrudde på varmen og la meg under en god dyne. Før jeg sovnet, lurte jeg på hvordan mine medpassasjerer på flyet tilbrakte natten.

Hadde jeg ikke visst at det var et Norwegian-fly, hadde jeg trodd jeg reiste med hoffet til en sultan. Jeg så perler på størrelse med fugleegg, sko av krokodilleskinn, kasjmirkåper, og frisyrer så store som Versaille på 1500-tallet. Jeg så blodrøde lepper, snehvite tenner og bølgende hofter. Men dette var ikke sultanens harem, men ressurssterke, ansiktsløftede førtidspensjonister. Min nærmeste nabo, en pen eldre herre, ga velvillig uttrykk for sine synspunkter:

– Det er bare én eneste jøde igjen i Irak og Iran. De andre er blitt utslettet.

– Alle de som bor i Gaza er terrorister! Hver eneste én!

– Jødene eier 90 prosent av (husker ikke hva – jorda?)

– Det er jo jødene som eier landet der nede, ikke palestinerne. Jødene kom først.

– Mesteparten av olja ligger enda i bakken utenfor norskekysten. Tenk for en fremtid vi har foran oss!

Like før jeg sovnet prøvde jeg å huske villaen han studerte på ipaden sin. (Han og kona hadde hver sin.) Det het: «svømmebasseng og fantastisk utsikt». Han viet også mye oppmerksomhet til en diger Chrysler. Er han så rik at han kan kjøpe villa med svømmebasseng og fantastisk utsikt og Chrysler i Norge? Eller var det i dette landet han skulle gjøre det? Men før jeg klarte å plassere bildet geografisk sovnet jeg.

Jeg sov som et barn så lenge jeg trengte. Klokka var derfor halv to på dagen da jeg igjen forlot huset og la merke til hva som har endret seg siden jeg først kom til denne byen. Det forundret meg da at mødrene stimlet sammen foran skoleporten ved skoledagens slutt klokka halv to. De skulle hente barna sine, til tross for at det i denne menneskelige bikuben knapt finnes biler. I dag da jeg passerte skolen, var det nesten bare menn som sto og ventet på barna. Menn! Fedre og brødre. Tider har kommet, tenkte jeg; tider har henrullet, og de dramatiske skyene har skummet rundt klippen min i hele dag. Det har vært sol. Det har vært hagl. Det har vært storm og fredelig regn. Kvinnene jobber med eller uten betaling, mennene henter barna.

«Hvordan går det?» spør jeg i det jeg hilser bekjente på min første ferd gjennom bikuben. De fleste svarer «vi holder ut». Så er det en som sier «bra» og legger til noe jeg ikke oppfatter. «Bra?» spør jeg vantro. Og han hisser seg opp:

– Jeg sier jo bra mellom anførselstegn!

– Ah! Så det går ikke bra?

– Det går nedenom og hjem, sa han og lo så han hikstet. Var han hysterisk?

«Bra mellom anførselstegn» er en henvisning til at statsministeren har påstått at krisen er over. Jeg kan vanskelig forestille meg at landet skulle kunne henfalle til borgerkrig. Denne regjeringen har nemlig klart å samle folket. Absolutt alle jeg snakker med i denne byen er enige om at roten til alt ondt er politikere, uansett parti. Derimot kan jeg levende forestille meg at landet igjen blir et diktatur. Hvis folket ikke har tillit til dem som styrer, uansett parti, er politistat neste trekk fra myndighetenes side. Interessant, ikke sant?

Privatlivets fred

26.01.2014 /

Vi har nylig fått minst to påminnelser om at det som for noen er en ukrenkelig rett, oppleves av andre som en krenkelse av privatlivets fred. Det ene tilfellet var fra Sverige [Dagbladet, 14.12.2013]:

Expressen har den siste uka hatt en rekke oppsiktsvekkende avsløringer som har rystet Sverige. Blant annet avslørte de hvordan svenske toppolitikere i det svenske partiet Sverigedemokraterna (SD) anonymt har skrevet hatmeldinger rettet mot innvandrere.

Her påberoper man seg ikke ytringsfriheten men pressens opplysningsplikt. Pressens opplysningsplikt er ikke hjemlet i grunnloven, men etter min mening er den like viktig som ytringsfriheten. Den er en forutsetning for at et demokrati skal bestå.

Ekspressens journalister har muligens tatt i bruk metoder som strengt tatt ikke er lovlige for å finne ut hvem som sto bak hatmeldingene. De som er blitt avslørt må føle seg avkledd og stygt krenket. Jeg synes jeg hører det: “Om jeg hvisker noe til min kona under dyna, skal jeg måtte risikere at det blir kringkastet?”

Like fullt er det mange som anser avsløringene som viktige og riktige. Hatmeldinger skrevet av Ola og Kari angår muligens ingen annen enn mottakerne og politiet, men at kjente politikere har uspiselige holdninger til en stor andel av velgermassen, angår i aller høyeste grad velgerne.

Det er ikke bare journalister som avslører ting og tang. Som blogger og leser av andres blogger har jeg forstått at det mange definerer som “pressen” – aviser, radio, og TV-kanaler – er underlagt markedslover. De skal først og fremst underholde. De må tjene penger. Aviser kjemper med ryggen til veggen for overhode å overleve, og pelshvaler savner derfor mer informasjon, mindre sensasjon, mindre skum.

Jo mer det kuttes på ressurser til etterforskende journalistikk, jo viktigere blir bloggere og andre ikke-komersielle aktører som er villige til å gjøre en innsats for å finne og formidle opplysninger.

Derfor er jeg bekymret over følgende fra www.frp.no:

Finansdepartementet har nå sendt ut på høring et forslag om at skattyter skal kunne se hvem som søkt på ham eller henne i skattelisten. Forslaget til lovendring skal etter planen fremmes for Stortinget våren 2014, slik at nye regler kan tre i kraft før skattelistene legges ut høsten 2014.

– Man skal varsles litt på samme måte som når noen har gjort en kredittsjekk av deg. Vi antar at mange ved en slik løsning vil vegre seg mot å foreta søk i listen av ren nysgjerrighet, sier Hagesæter.

Hvilken lovhjemlet rett dette tiltaket viser til vet jeg ikke helt, men jeg antar det har noe å gjøre med “privatlivets fred” eller personlighetsvern (strl 390 og flere). Frp har forstått at de må akseptere at “pressen” beholder sin adgang til skattelistene, men “snokere” vil de ha seg frabedt.

Snokere? Personlig er jeg interessert i å vite om folk snyter på skatten, altså om de snyter meg. Jeg vil selvfølgelig også gjerne vite om en som eier en ny Porsche, lever av trygd. Siden jeg betaler min skatt – noe jeg for så vidt gjør med en viss stolthet – mener jeg det er min soleklare rett å kunne sjekke skattelistene til hvem det måtte være. En politiker, for eksempel, ikke minst en Frp-politiker. Dersom jeg oppdager at noen snyter, vil jeg selvfølgelig tipse skatteetaten om det. Jeg skal ikke dermed risikere at vedkommende sender meg trusselbrev fordi han er blitt “varslet” om at jeg, Pelshvalen, har “snoket” om ham.

Hva sa du Hagesæter? … angiversamfunn? Det dreier seg ikke om å avsløre at Ola og Kari dyrket poteter i hagen sin, skjønner du. Det dreier seg om at mange storlakser betaler så godt som ingen skatt i det hele tatt. Misunnelse, sier du? Sludder! Jeg har det jeg trenger. Tre fjerdedeler av dem som bor i dette landet, har det de trenger. Noen av dem har veldig mye mer enn det. Om disse betaler ordentlig skatt, har de ingenting å frykte fra snokerne.

Dersom forslaget til Frp går gjennom, ville følgende kampanje være på sin plass: En hær av “snokere” sjekker skattelistene for hver og en av Fremskrittspartiets kjente politikere. De vil alle få et ras av meldinger om at noen sjekker skatten deres. Og vi andre? Vi får kanskje avslørt en laks eller to.

 

Overkikador

26.01.2014 /

Problemet med grunnloven er ikke at den er gammeldags. Noen mener riktignok at ordene i den bør erstattes med animasjon, slik at innholdet når dem som ikke kan lese riksmål, og noen vil erstatte ordet konge med president – en semantisk finesse – men innholdet er ganske greit. Problemet med Grunnloven er det den har til felles med Bibelen, nemlig at den helst ikke skal endres. Man tukler unødig med “Guds ord”. Selv noe så uskyldig som modernisering av bibeloversettelser skaper angst. Hva Norges juridiske fundament gjelder, så er ikke valg av ordet grunn+lov tilfeldig. Til daglig tenker vi ikke over hvor viktig grunnloven er for hvordan vi oppfatter oss som nasjon og som folk, men om vi skjeler til våre “allierte” på andre siden av Atlanterhavet, ser vi hvor greit det er å ha en sympatisk grunnlov. I USA påberoper man seg rett til å bære våpen i tide og utide og sågar til å plaffe ned “skygger som beveger seg” i hagen under henvisning til “the Constitution”. Bibelen er enda skumlere. Det ser vi når israelske lover under henvisning til at “jødene” er Guds utvalgte folk, gir palestinere status som annenrangs borgere. FNs Menneske­rettighetserklæring fra 1948 er noe mer tidsriktig. Israel har åpenbart ikke fått den med seg: “All human beings are born free and equal in dignity and rights…”

Den gang Grunnloven ble skrevet, var den visjonær. En kan få tårer i øynene av bare å tenke på hvor stort det var å få nedfelt følgende:

Ingen kan dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt Forhør maa ikke finde Sted.

Og hva med denne enkle lille setningen:

Ingen Grevskaber, Baronier, Stamhuse og Fideikommisser, maa for Eftertiden oprettes.

Jeg tolker denne paragrafen etter eget forgodtbefinnende: Ingen skal ha medfødte privilegier. Nydelig!

§ 100 var derimot problematisk:

Trykkefrihed bør finde Sted. Ingen kan straffes for noget Skrift af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han forsetligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen. Frimodige Yttringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte.

Den er blitt endret og har nå følgende ordlyd:

Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.

Jeg synes det er elegant at man i én paragraf har koblet sammen innsynsrett og ytringsfrihet, at man ser det ene og det andre som to sider av samme sak. Men at velstående, utdannede nordmenn skal kunne vise til § 100 for å påberope seg rett til å håne livssynet til hundrevis av millioner lutfattige folk uten rett til utdannelse… det finner jeg veldig problematisk. Det hjelper ikke å ytterlig latterliggjøre de rettsløse med å si at de ikke forstår “satire”. Er det rart de er sinte på oss?

Problemet med Grunnloven – at man ikke skal tukle med den – er også dens styrke.

Jeg tipper at verdens aller rikeste folk allerede er begynt å planlegge fremtidig  flytting til Mars. Når det endelig går opp for norske velgere at jorda, som for lengst er blitt ubeboelig for de fattige, uvitende millionene sør for middelhavet, og for Portugal, Spania og Hellas, før eller siden kommer til å bli det også for oss, da vil pipa få en annen låt her. Sett at grønne ekstremister får danne regjering. De vil muligens kunne innføre forbud mot bruk av bensinbiler på veiene, og de vil prøve å innføre rasjonering av strøm til alle husstander. De vil selvfølgelig øke bevilgninger til grønn forskning og ta i bruk nye løsninger i nord-sør problematikken, men de vil antakelig ikke kunne endre grunnloven. De vil ikke med dekning i loven kunne innføre et grønt diktatur. Det er bare å begynne å spare, folkens, til investering i fremtidens bolig på Mars.

Men det var ikke egentlig Grunnloven jeg skulle skrive om. Det var “privatlivets fred” som ikke er omtalt i den norske, men derimot i den danske Grundloven med ‘d’, § 264. Og det bringer meg til det siste jeg vil påstå om vår Grunnlov: Den er velsignet kort og grei. Bare 112 paragrafer.

 

Wagner og Hilary Mantel

14.12.2013 /

Det finnes steder i verden hvor det fra norsk ståsted hverken er vinter eller sommer. Heller ikke høst eller vår. Det finnes steder i verden hvor alt ser helt annerledes ut, livet og alt det er, hvor ordene rett og ikke minst urett har mening og blir forstått. Det var da jeg gikk langs elva Majaceite at brikkene falt på plass. Wagner altså, og alt sammen. Det er nemlig vanvittig vakkert langs elva.

Jeg var i tvil før jeg tok turen. Det har ikke regnet på mange måneder. Markene er tørre, og luften stinn av tørr jord som virvles opp. Er det ikke best å holde seg i byen? På taket kanskje? Varmt i sola i dag. Deilig.

Jeg forlot motvillig bilen og begynte å gå. Best å få det unnagjort. Men jeg hadde ikke gått mange skrittene før jeg måtte stoppe og snurre meg rundt. Noen skritt til. Stopp. Pust, husk å puste. Jeg gikk baklengs, sidelengs, og forlengst, med sansene flagrende i alle retninger – til de smale nakne poplene, til andre tynnkledde trær i gjennomsiktige, røde slufser, til smaragdgrønne løvkroner prektige som på skapelsens første dag – til vannet – jeg kan enda lukte det kalde, blålige vannet – til det sprø, gyldne løvet… Det var ikke bare fargene, nemlig, og derfor vil jeg slå fast som en uhyrlig utfordring: intet videokamera og ingen maler ville kunne fange det jeg opplevde. Jeg vet bare om to kunstnere som kommer i nærheten av det. Wagner er den ene.

Jeg så nylig et program om ham hvor det ble sagt at han komponerte orgasmer, at han i starten ble slaktet fordi publikum fornemmet erotikken i musikken hans og fant det formastelig og usømmelig. Musikken som illustrerte påstanden var etter mitt skjønn nettopp det påståtte, en orgasme. Det kommentatorene også sa var at man opplevde at musikken fikk grunnen rundt en til å bevege seg Også den påstanden var umiddelbart forståelig for meg, fordi jeg har gått meg vill i snødrev. I snødrev og i Wagners musikk bølger grunnen rundt en slik at en snapper etter pusten og hyperventilerer, mens en uforutsigbart blir tatt fra den ene grunntonen til den andre, fra den ene stemningen til den andre. Med beina trygt plantet på jorda, reiser en på et øyeblikk gjennom flere perspektiver, og mens en enda gråter en skvett, kan en sette i en hjertelig latter.

Landskapet jeg hadde rundt meg var så sammensatt at det er umulig å vite hva det var som var dets motiv. Det var til og med mennesker i det og et par okser med umåtelige horn. Jeg tror kanskje essensen i min opplevelse var at jeg tok inn alle inntrykkene på en gang i stedet for å sile dem slik jeg pleier og forholde meg til dem én etter én. Og da vet jeg hvem det er som har lært meg å gjøre det, å ta inn alt på en gang:

Hilary Mantel. Ja, det er en kvinne som har skrevet den beste romanen jeg noensinne har lest.

Ok, estetiske, kunstneriske – hva vi enn vil kalle det – opplevelser er subjektive, så jeg skal moderere meg: Det dreier seg om den romanen jeg i øyeblikket synes er best av alle dem jeg har lest i hele mitt liv.

Hun skriver om et historisk tema som i utgangspunktet interesserte meg katten, på en måte som gjør at jeg gir meg forfatteren i vold. Jeg kjenner at jeg er villig til å sette meg ned og lytte nesten uansett hva hun har å si. Hennes teknikk er etter min mening uovertruffen, fenomenal, som Wagners. Hennes visdom er åpenbart langt større en hans. (En kan spørre seg om en utrert rasist – dessuten en storsvindler – kan sies å ha hatt visdom i det hele tatt.)

Wagner er absolutt ikke noen yndlingskomponist, men en ny og spennende oppdagelse. Jeg skjønner at han virkelig var stor. Jeg skjønner fortsatt hvorfor jeg ikke likte ham og enda ikke liker ham uforbeholdent; for ikke å snakke om at jeg skjønner dem som ikke kan fordra ham. Men han er enorm.

I likhet med Wagner bruker Hilary Mantel et kolossalt orkester og store men også små gester. Jeg tror egentlig at det en kan si om Hilary Mantel, er at hun bruker alle tilgjengelige gester, lovlige som ulovlige knep, simple og subtile triks, pluss en høy prosent av alle registrerte engelsk ord. Jeg har i det hele tatt vanskelig for å forstå hvordan Hilary Mantel kan være bare én person, ikke et helt batteri av historikere og litteraturforskere.

Mot min vilje blir jeg interessert i fortelleren Cromwell og i det han forteller, men fremfor alt blir jeg fascinert av hvordan forfatteren klarer å favne noe så stort som en epoke. Hun gir sine historiske personer moderne tale og moderne tanker. Men hun kler dem tidsriktig og minutiøst uten å trette meg, møblerer deres hjem med stor innsikt uten at jeg merker det, og passer på å ha ryggdekning for flest mulig av deres handlinger. Hun har kanskje ikke dekning for at de er humoristiske, men hvem kan laste henne for at en biskop eller skriver trekker på smilebåndet sammen med leseren. Hadde det vært bedre om de aldri smilte? Ville det ha vært mer historisk riktig? Helheten er uansett større enn detaljene som hver for seg er lysende. Det er mosaikk, hvor hver bit er et lite kunstverk. Og aldri vet en hvilken toneart verket går i, fordi det skifter slik landskapet skifter rundt bilen som møysommelig tar seg gjennom snødrevet, slik humøret skifter hos en konfirmant. Det eneste som ikke skifter, er min iver etter å forenes med boka på slutten av hver dag. Jeg leser noen sider, skrur av lyset, sover og våkner med de sistleste sidene avleiret i meg, ikke handlingen i dem, men noe annet.

Handlingen er nemlig underordnet. Noen blir kronet, andre blir brent på bål. Folk dør av pest, investerer i nye skip eller gifter seg, men noe er uforanderlig, nemlig floden av skjebner som renner forbi deg, til også du selv fra den ene dagen til den andre er del av det som renner mot horisonten. Og alt dette presenteres med respekt, som noe vakkert og ikke nødvendigvis trist. Det er bare sånn.

I disse juletider: «Tider skal komme, tider skal henrulle; slekt skal følge slekters gang.»

Lancelot-syn

30.11.2013 /

Nei, du behøver ikke slå det opp, for det har jeg allerede gjort. Jeg gjorde det for å være sikker på at begrepet ikke er tatt av en annen, på samme måte som e-postnavn tas i yahoo- eller hotmailsystemet. (En skal ha mye fantasi og tålmodighet for å klare å lage en hotmailadresse på mindre enn ni tegn som ikke inneholder eller sågar består av siffer.)

Ordet lancelot-syn kom til meg da jeg spiste frokost i dag og hørte en beveget NRK-korrespondent fortelle om 18. gang han var på Bob Dylan konsert. Han nevnte en annen konsert han husket, da tilskuere hadde kastet tomater fordi Bob Dylan hadde gått over til elgitar. Han “svek” ikke bare den akustiske gitaren, men selve kjernen av det han sto for i manges øyne, nemlig et krav om en mer rettferdig verden (“The Times they are a Changing”).

Det er andre gang på en uke at jeg forundrer meg over voksne, nøkterne menn som blir beveget ved gravsteinen til en moderne legende. Den 22. november var det 30 år siden Kennedy-drapet, og fjernsynskanalene tutet oss ørene fulle med Kennedy-taler og Kennedy-filmer, som alle hadde det til felles at de fremstilte ham som helt på den ene eller den andre måten. Voksne menn “som burde vite bedre”, tenkte jeg, slukte fremstillingen av den vakre, den edle, den begavede mannen som måtte dø fordi han trodde på og arbeidet for en bedre verden. Jeg protesterte indignert: “Har du glemt Vietnam og alt det der med “the commies” i vår egen bakgård? Men motparten var liksom ikke til stede. Han smilte så vidt som om han lyttet til fremtidige generasjoners stemmer – global harmoni – som om han så Kennedy løfte sine hender i velsignelse over menneskeheten.

Dette er det jeg kaller lancelot-syn. Lancelot var en elskelig helt fordi han, som Kennedy, var feilbarlig. Man elsker dem ikke så mye til tross for deres feil, men på grunn av dem. De kunne nesten vært oss, dermed kunne vi nesten vært dem, i hvert fall en sen kveld over en cognac. Mange trenger ikke en gang cognac for å se en Lancelot i en Kennedy eller en Che Guevara, og mange, om ikke her i Norge, er villige til å legge fra seg det de holder på med for å følge en Lancelot i kamp.

Da heter det persondyrking, et negativt ladet ord som gjerne tas i bruk når store menneskemasser er villige til å ofre livet for noe som er større enn dem selv. Dette uttrykket er ikke aktuelt når dyktige generaler sender tusenere i døden for å forsvare eller utvide landegrenser. Om det er mulig brukes det imidlertid når “fienden” er nød og ufrihet. Kun i sjeldne tilfeller fører “persondyrking” til seier. Det er når vi i vesten ikke på noen måte kan forutse, når vi begynner å ta i bruk ordet for å karakterisere en konflikt, at “massenes kamp” mot overmakten vil nytte. Et eksempel på dette er da Ho Chi Minhs folk vant Vietnamkrigen.

Ingen liker persondyrking. Det lukter stramt av selve begrepet. Men dessverre må jeg her lire av meg tre små men likevel tunge setninger: Den som intet har, vil intet få om han/hun ikke satser seg selv. Den som intet har, er ingenting alene. En hær uten leder er lik kaos. Tre barnaktig enkle aforismer, ja, og det er god grunn til å være på vakt mot det enkle, som jo kan være en forenkling. Jeg tar kanskje feil, men tar jeg ikke feil, så bør man ikke glemme mine tre små aforismer.

Jeg vil tilbake til det jeg ser og hører i min egen stue: to voksne, nøkterne menn som blir beveget av hver sin Lancelot. For begge representerer helten en bedre verden. Jeg står og vurderer dem litt nedlatende, til jeg kommer på at jeg ikke er det spor – jeg gjentar, det spor – bedre! Selv har jeg jo sett Hugo Chavez. Han var og er min Lancelot (jeg har skrevet om ham her tidligere). Man spådde at han kom til å bli en diktator; kanskje var det da et hell at han døde før han kom så langt. De to mennene med lancelot-syn som jeg nettopp har gjort narr av, gjorde narr av slike som meg, av folk som ble så blendet av Chavez sin karisma (slik de hånlig formulerte det) at vi overså tall om den økonomiske situasjonen i Venezuela.

Ikke nok med det: Jeg husker godt hvor jeg var noen minutter etter at Kennedy døde. Jeg var nemlig i New York da. Jeg husker det som i går. Jeg husker også hvor ulykkelig jeg ble da jeg som voksen forsto hvor mye galt min helt Kennedy hadde gjort. Kanskje det virkelig er på tide å nyansere litt om Kennedy. For det er jo sant at talene hans vekket håp og nørte opp under viktige verdier, slik Obamas taler til å begynne med ga oss håp. Obamas tale i Kairo fikk selv de mest garvede utenrikskorrespondentene til å snakke over seg av iver og begeistring.

La meg ta en annen Lancelot: Nelson Mandela. Jeg har aldri hørt noen trekke i tvil hans betydning ikke bare for Sør-Afrika, men for hele menneskeheten. Fordi det han gjorde, nyttet, og fordi vi opplever det som uomtvistelig at det nyttet, bidro han noe til de fleste av oss.

Er det latterlig? Er det urealistisk, svermerisk, sentimentalt … ikke bare å ønske en mer rettferdig fremtid, men å ha håp om det? Og om vi så mener å se at her er det noen som kan ta rotta på fandenskap? Hva så? Det finnes ikke lenger drager her i verden, så kanskje det en gang har vært noen som har tatt rotta på dem.

Men en liten advarsel fra helsemyndighetene: Lancelot-syn kan føre til blindhet og bør derfor jevnlig følges opp.

« Older posts Newer posts »

© 2025 Pelshval

Theme by Anders Norén — Up ↑