Ja, enn om han “tar” Grønland? Hva gjør vi da? Bortsett fra å protestere, mener jeg. For protestere kan vi, og gjør vi, støtt og stadig. Men hva gjør vi? Trump vil selvfølgelig iscenesette “grønlandsk aksept”, på den ene eller den andre måten, for eksempel ved å “frigjøre” Grønland fra Danmark, ved å mobilisere deler av befolkningen på Grønland til å ønske USAnsk overtakelse velkommen.
Man må huske på at selv om bevilgningene til USAID og NED er kuttet nå, betyr ikke det at Trump og hans team ikke kan skru på kranen igjen, men til fordel for prosjekter som er i deres interesse. Det kan for eks. gis massiv støtte til NGOer og opptil flere “uavhengige aviser” som agiterer for løsrivelse fra Danmark og til diverse prosjekter for å lette hverdagen for den grønlandske befolkningen.
Se hva CIA skriver om Grønland. Naturressursene inkluderer kull, jern, bly, sink, molybden, diamanter, gull, platina, niob, tantal og uran, dessuten vannkraft og ganske sikkert olje og gass. Mye fint å hente der, altså. Rent bortsett fra kontrollen over Nordkalotten.
Ja, jeg tenker faktisk vi må se i øynene at dette kanskje er et reelt mål ikke bare for Trump men for Pentagon (uavhengig av hvem som bor i det Hvite slottet). Kontroll over Nordkalotten, tenk på det!
Så hva gjør vi? Kan vi løfte så mye som en finger for å komme Danmark til unnsetning? Som Steigan skriver i et hjertesukk 4. mars:
Du får ikke ta ut en patron fra et norsk militært lager uten at det registreres av Pentagon. Alle innkjøp gjøres fra leverandører som er godkjent av Pentagon, og det er gjort på et øyeblikk for Pentagon å lamme det norske «forsvaret» hvis man skulle ønske. Uten overvåkingsdata og satellittkommunikasjon er det norske militæret satt på bakken, blokkert og blindt. Det kan ikke foreta seg noe.
Nei, våre myndigheter vil nok måtte innse at det er fint lite å gjøre annet enn å bite i seg skammen og hilse storebror velkommen på Nordkalotten. Og russerne vil jo ikke komme Danmark til unnsetning, får vi tro.
USAs kursendring I forhold til Russland og Ukraina har skremt opp mange.
EU, Norge og NRK har hittil sett kun én løsning på konflikten: mer krig, flere lik, flere og mere våpen. Når målet ikke ble oppnådd med den gitte løsningen, når det aldri ble planlagt noe alternativ B, og det til overmål viser seg at USA ikke lenger “er med”, er det naturlig at mange blir engstelige og sinte.
Jeg får spørsmål fra venner som ikke leser disse sidene og som derfor ikke sikkert vet hva jeg mener bortsett fra at jeg antakelig mener “noe annet, som vanlig”. De vil høre meg bekrefte deres fordømmelse av Trump og Putin. (Også jeg lever i den villfarelse at fordømmelse av fienden gir sjelefred.)
Og også jeg er redd for fremtiden. Heller ikke jeg har tillit til Trump, men jeg har enda mindre tillit til den politiske eliten i Europa og Norge. La oss si det i klartekst: Vestens håndtering av forholdet til Russland etter Sovjetunionens oppløsning gis strykkarakter. Vesten regnet med at Russland ville forbli en “failed state”, noe man bare kunne sparke rundt på banen som en punktert fotball. Slike feilvurderinger inspirerer ikke tillit.
Jeg håper, ja, jeg håper inderlig at det blir fred, en fred som garanterer alle i Ukraina retten til å beholde sitt morsmål og sin kultur, ikke bare i heimen men også i all offentlighet. Jeg håper at fascistiske nasjonalister, som vestlig presse har valgt å overse, blir stilt til ansvar for sine handlinger. Det er nok for mye å håpe at vi i Norge erkjenner at Ukraina ikke var et demokrati etter 2014, for mye å håpe at vi innser at Zelensky svek sine løfter til folket som stemte på ham i 2019 (jf. f.eks. et brev til Trump fra et ukrainsk parlamentsmedlem i husarrest).
Når det er sagt, så håper jeg også inderlig at Russland ikke vil kreve for stor en pris for fred! Russland har vunnet krigen – ingen tvil om det! Russland kan og bør stille harde krav. Men menneskeheten er ikke tjent med en ny verdenskrig.
Mer vil jeg ikke si til mine venner som ikke har fulgt med i timen. I stedet sender jeg dem her en liste av kilder jeg anbefaler dem å ta en titt på.
NOEN KILDER
Om norsk utenrikspolitikk
Norge står i en særstilling hva gjelder fravær av kritikk mot landets utenrikspolitikk generelt og NATO-medlemskapet spesielt. Men jeg har i det minste funnet et par kritiske røster:
Tormod Heier: Libya. Krigens uutholdelige letthet
Yama Wolasmal “Yama utfordrer Stoltenberg” (med engelske undertitler) I boka “Det jeg så” antydes dessuten pressekritikk.
Ola Tunander fra Prio: Libyakrigen – Bruken av retorikk og bedrag for å ødelegge en stat
Steigan.no Selv jeg har vært feigt ambivalent til Steigan. Men han er utvilsomt meget dyktig, og han gir norskspråklige lesere et uhyre viktig innblikk i hvordan verden ser ut utenfor vårt knøttlille Europa. At Norge velger å tie i hjel hans bidrag, er det bare vi – Norge – som taper på.
Anders Hellebust: Med rett til å varsle. Norske myndigheters bruk av løgn fra den kalde krigen og frem til dag (2023) Denne bokan var jeg faktisk ikke klar over før jeg i dag så den omtalt på steigan.no! Les hva Tore Linné Eriksen har å si om den.
Om Bruk av “retorikk og bedrag”:
Arthur Ponsonby: Falsehood in Wartime Denne korte og lettleste klassikeren fra 1923, viser at det man sa før og under første verdenskrig, og det man sier i dag er skremmende likt. Boka kan lastes ned som pdf fra linken.
Glenn Greenwald: Helt siden Snowdens avsløring av NSA har jeg fulgt Glenn Greenwald, først i the Intercept og senere i “talk shows” som han har holdt på ulike plattformer, for tiden på Rumble” eller som podcast. Han startet sin karriere som en “1st amendment” advokat, og hans glitrende retorikk er til denne dag først og fremst viet.
informasjonsfrihet
pressefrihet, og i det siste
rett til å demonstrere mot sionisme
Medieovervåkerne Ja,selv i Norge har vi et bittelite men dønn saklig team som følger med. Jeg vil ikke minst trekke frem to episoder, men anbefaler dem alle.
Medieovervåkernes siste samtale med Glenn Diesen om kansellering av alt som ikke sammenfaller med det offentlige narrativet.
Om geopolitikk generelt:
Steve Walt og John Mearsheimer Disse to herrene er nålevende statsviteres lærefedre. De representerer noe man kaller “realisme-retningen”. De advarte om denne krigen i flere år før den begynte. Et kapittel i ovennevnte bok av Tormod Heier omhandler tre hovedretninger i statsvitenskap, blant dem “realisme-retningen”. Den retningen som følges i vesten i dag er IKKE realisme-retningen som Walt og Mearsheimer underviste.
Økonomen Michael Hudson: Han er gammel som nøkken, men skarp som en sigd. Som tidligere Wall-Street-økonom har han hatt rikelig anledning til å studere hvordan rike plyndrer fattige – dvs. hvordan vesten plyndrer det globale sør, og hvordan vestlige lands eliter plyndrer sine lands befolkninger.
Glenn Diesen: Nordmann, ja, og professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, men kansellert i Norge. Han henvender seg til et meget stort internasjonalt publikum. Jeg vil spesielt anbefale:
The Think Tank Racket (2023)
The Ukraine War and the Eurasian World Order (2024)
Hans såkalte substack-kanal. Den må man riktignok abonnere på, men abonnementet er gratis.
Jeffrey Sachs er økonom og internasjonal statsmann fra øverste hylle. Han har utrettelig advart i alle mulige og umulige fora mot USAs og Europas utenrikspolitiske kurs i forhold til Russland (og Israel). Han har hele tiden lagt vekt på at Russlands invasjon ikke var uprovosert. Her er hans tale til EU-parlamentet den 19. februar i år.
Om USAs rolle
Her vil jeg først og fremst vise til salig William Blum’s bøker. William Blum vokste opp under enkle kår, men som hardt-arbeidende patriotisk amerikaner hadde han intet høyere ønske enn å få jobbe i utenriksdepartementet. Jammen klarte han å komme seg dit, men som følge av det han lærte under Vietnamkrigen, bestemte han seg i stedet for å vie resten av sitt liv til å kartlegge USAs forbrytelser mot menneskeheten. Det som gjør disse bøkene spesielt verdifulle er ikke minst kildematerialet han oppgir. Alle tre kan lastes ned gratis.
Tim Weiner: Legacy of Ashes (CIA brukte f.eks. Ukrainske nazistiske krigsforbrytere).
Vintent Bevins: The Jakarta Method (en lettlest og spennende bok)
Spesielt om Ukraina-krigen
William Burns Han var CIA-sjef under Biden. Som USAs ambassadør til Russland i 2008, sendte han det berømte Nyet-means-nyet-notatet som vi har kjennskap til kun takket være Wikileaks.
Emanuel Todd: Han ble brått berømt etter at hans 1976-spådom om at Sovjetunionen ville kollapse hadde gått i oppfyllelse. La défaite de l’Occident (“The defeat of the West”) Boka ble utgitt, i januar 2024 og spår Russlands seier i krigen mot det han kaller den de-industrialiserte og “nihilistiske” vesten.
Jan-E. Askerøy: Russland, Ukraina og Vesten. Denne boka er en samling artikler, flere av dem skrevet før krigen startet. Ifølge etterordet ble de utgitt da forfatteren var 80-år. Jeg tenker man gjerne kan begynne med etterordet som forteller hvem han er og hvorfor han synes det er så viktig å fortelle det han vet.
Jeg skulle ønske flere hadde lest denne norske boka før vi rotet oss inn i uføret vi nå befinner oss i.
En jungel av podkastere og videokastere som kommenterer Ukraina-krigen.
Veteran Intelligence Professionals for Sanity (VIPS) ble dannet av bl.a. Ray MacGovern, tidligere CIA offiser. Merk at Wikipedia prøver å de-legitimere gruppen med å antyde at de er “implicated in support for Russian propaganda regarding the Russian interference in the 2016 United States elections …” For flere av VIPS-folkene var “siste strået” løgnene som utløste angrepet på Irak. De er altså pensjonerte etterretningsoffiserer, men de herrer (og en dame) har enda sine kilder. Meg bekjent er det kun én av disse tidligere statlige etterretningsfolka som har eget nettsted, nemlig:
Larry Johnson: Sonar21 serverer daglige små godbiter – ofte av typen “etterretning” som aldri når fram til avisene – eller kommentarer til en nyhet. Se f.eks. dagens (pr 1/3/25) om USAID,
De andre VIPSENE gjester jevnlig en eller flere videokastere.
“Regime-change operations“
Alle de ovennevnte kildene (selv Tormod Heier) snakker om USAs regime-endrings-operasjoner, som foregår stadig vekk og nesten over alt. Slike operasjoner bevirkes for en stor del av USAID og NED. Nettopp i dag lærer jeg at Romania’s Calin Georgescu er blitt pågrepet og siktet på nokså uklart grunnlag. Han vant nylig presidentvalget i Romania, men det ble avlyst under påskudd av at det hadde vært gjenstand for russisk innblanding. Det var bl. a. dette utenriksminister Vance nylig viste til som avvik fra demokratiske prinsipper i Europa. Georgescu ville ganske sikkert ha vunnet på nytt. Han er kritisk til EU, til NATO og til Europas militære støtte til Ukraina-krigen.
Om verdenssituasjonen generelt
Antiwar.com er en nettside med forbløffende bred nyhetsdekning. I feltet “Country” tastet jeg inn Romania og fikk en del info om pågripelsen av Georgescu. Se også “Latest news”.
Consortium News. Til slutt en kilde jeg har fulgt i mange, mange år. Det ble opprettet av journalisten som avslørte Iran-Contras plottet ledet av Oliver North. Han døde i relativt ung alder, men fremheves som representant for en mer eller mindre utdødd yrkesgruppe: Etterforskende journalister. Artiklene i CN er skrevet nettopp av etterforskende journalister, noen av dem prisvinnende sågar, men de er ikke lenger velkomne i det gode selskap.
Tilbake til Norge
Jeg beklager at så få av mine kilder er norsk-språklige. Det skyldes nok ikke vrangvilje fra min side, men sier desto mer om anemien i norsk presse.
I started the day, as I always do, by checking the news, starting with the news from NRK, the Norwegian national broadcasting company. Top story:
“Trump repeated the incorrect claim that Zelensky is a dictator.”
Did you notice “the incorrect claim”? Or are you so used to this sort of thing that you’ve stopped noticing. There was no question, not even an expression of polite doubt: Could it be that Zelensky is a dictator? Why would President Trump call Zelensky a dictator?
Meanwhile right-wing populist parties are gaining ground in Europe. But trust NRK (I repeat: the Norwegian national news outlet) to put their own twist on the story: “The German Security Services warn about Russian interference in the upcoming elections.”
Not a word about:
any reasonable grounds German voters might have to distrust their political establishment;
US interference in many other countries’ elections;
a recent avalanche of information about how USAID is a front for regime change operations and imposition of neoliberal policies on countries all over the world: here, here and here.
I repeat: Not a word about the above.
The Norwegian national network adds, for good measure, that “Danish PM Mette Fredriksen repeats ‘Putin won’t stop at Ukraine.’ ” The network does not explain why we need to fear that “the Russians are coming”. Nor do we hear much about USA’s very real economic and/or military assaults on countries all over the world over the past 70 years. Moreover, having warned us about “Russian interference” in the upcoming elections, NRK does not inform us of the crackdown on free speech in Germany just last week with the German state’s cancellation of Francesca Albanese. See her response
These days, Norwegians must be among the most ignorant peoples in all of Europe. All they have been told about USAID is that USAID employees risk losing their jobs and that hungry Africans are losing their rations.
Trump was never my man, nor was Biden. But at least Trump has been repeating that he wants the killing to stop, and I thought: Let’s see if he means it. Nobody else seems to be saying that; certainly none of Europe’s top guns.
***
II – US elections
I did not comment on the recently concluded US elections. As far as I was concerned Trump could not be much worse than Genocide Joe and his neocon minions, probably not much better either.
Great was my surprise, then, when Trump and his team dented the roof with their scores at the Security Conference in Munich, an event I have never previously bothered about, but this year’s conference was a humdinger!
Marco Rubio started a few days earlier by declaring in an interview that the US unipolar moment is over. For that he scored 10 out of 10 in my book. It was just an interview, but it went viral, I mean, it went global.
Then Pete Hegseth advised us all to look at the “realities on the ground” in the Ukraine war. For that he scored 10 out of 10. (The realities are that Russia has won the war.)
Finally, JD Vance advised the EU to observe the basic rules of democracy and civil rights and to refrain from cancelling elections they don’t like. For that he scored 10 out of 10.
We have been told the USA’s performance left at least one delegate in tears. I for my part wept for joy. This, I thought, this takes us a big step back from midnight on the doomsday clock.
What followed immediately after the conference was the truly historic meeting in Riyadh. Apparently Trump made the initial call. That was all it took! One phone call! And those “horrible” Russians responded at once. They, too, want peace, not because they have been weakened but because they never wanted the war in the first place according to the Bill Burns memo from 2008. (I insist: It was not unprovoked and it did not start in 2022. Regardless, what you think of Tucker Carlson – I think he is rather courageous – you really should listen to what Jeffrey Sachs tells him about the run-up to the Ukraine war.)
The Europeans are furious. I truly do not understand why their policies are so delusional, so I turn to Thomas Fazi and his article: “JD Vance’s speech: change of paradigm or new hegemonic phase?” Yes, he is right to warn people like me. I am so relieved by the break from Biden policies that I am liable to oversee new dangers. Trump and his team certainly deserve praise for retreating from the nuclear brink, but they are no angels either. The USA may nominally have abdicated from unipolarity, but old habits are hard to break. Let us not be fooled.
***
III – On political loyalty
I am all for personal loyalty. And I am also all for adhering to principles. But political loyalty… ? To put it briefly, I am more in favour of healthy exchange of opinions supported by factual arguments. Above, I have given kudos to Trump, Marco Rubio, Pete Hegseth, JD Vance, also to Tucker Carlson. I suspect that I would disagree in a big way with any of these guys on most political issues. For instance I am all for taxes, all for workers’ rights, and I believe the very concept “sustainable growth” is oxymoron. But I also believe that we all benefit from exchange of opinions and above all from freedom of information which is in short supply these days.
So if Trump and his team have earned kudos, they should be granted kudos. I hope they keep up the good work of retreating from midnight on the doomsday clock.
On this note, you might want to watch the conversation between:
Det forekommer nå og da at jeg støter på en gammel venn – snart den ene, snart den andre fra en av mine mange fortider. Det er hver gang like underlig å ta opp tråden: Jeg konverserer velvillig nervøst:
Lever moren din enda? Hvordan gikk det forresten med …? Spiller du fortsatt? Er du fortsatt sammen med …? Bridge? Aldri hadde jeg trodd det! … Katter, ja, koselige dyr. Osv.
Men alle jeg treffer vet i alle fall én ting om meg og spør med en gang hvordan jeg har det med Gaza-tragedien, for jeg har vært Palestina-venn siden tidenes morgen. Jeg har nå tilgitt og, ja, glemt alle dem som nedlatende forklarte for meg at “det er jo to sider ved den saken, vet du.” Jeg har inntrykk av at nordmenn flest er opprørt over Israels handlinger og at de fleste til og med har fått med seg at USA er tungt medskyldig.
“Men siden vi sist traff hverandre,” forklarer jeg med et litt unnskyldende flir, “har jeg nok pådratt meg et synspunkt som er enda mindre stuerent enn min Palestina-støtte var den gang.” “Åh?” sier motparten interessert. “Jeg har et annet syn på Ukraina-krigen enn det som aksepteres her,” forklarer jeg og vil helst skynde meg videre til et annet tema. Men motparten tar ikke hintet: “Sier du det? Spennende”. Og det sier vedkommende med oppriktig interesse, så jeg går i fella.
Jo, mumler jeg, det er ikke tvil om at Russlands invasjon var folkerettsstridig, men på den annen side så var den strengt tatt ikke uprovosert. “Å?” kommer det skarpt fra motparten. Og jeg skjønner at å forklare mitt poeng nærmere ville kreve en hel historietime med veggkart, tidslinjer og det hele, så jeg lar det ligge. I stedet sier jeg at jeg finner det kynisk, umoralsk, kriminelt – husker ikke hvilke ord jeg pleier å bruke, men blir brått klar over at ingen ord kan uttrykke min avsky for det jeg skal beskrive – at det fanges inn ukrainske menn fra gaten nærmest med lasso og at disse stakkarene sendes til slakteriet, når det for lengst er klart for alle og enhver at krigen ubønnhørlig er tapt. (Og jeg hever stemmen og gestikulerer fortvilet når jeg uttaler siste bisetning.) Her nikker motparten tankefullt. Så da må jeg få inn et ekstra spark: Og ukrainerne har mistet minst 700 000 (døde altså) antakelig langt flere. Men her blir det liv i leiren (motpartens, altså): “Men det vet vi ikke!”
(Å jo da, det vet vi.) Jeg nøyer meg et et forsonende: “Kanskje ikke.”
Jeg forteller at det er en hærskare av internasjonale forskere, gravejournalister, statsvitere og andre analytikere med imponerende CVer som aldri svelget “narrativet” vi blir servert. “Har du forresten lagt merke til hvor ofte militære offiserer blir brukt som NRK’s “eksperter” om denne krigen og om Afghanistan-krigen?” spør jeg. Jo, nikkes det trist, det hadde motparten sannelig lagt merke til.
Og så bruker jeg trumfkortet – det jeg tror er trumfkortet: Allerede i mars 2022 var de begynt på fredsforhandlinger, og en avtale var egentlig klar. Ukraina skulle ikke bli medlem i NATO og russiskspråklige ukrainere skulle få beholde sitt morsmål og sin religiøse__ Men her våkner motparten indignert: “Men har ikke Ukraina lov til å velge hvilken militærallianse de vil tilhøre, da?”
Jeg klør meg i hodet. Hvor har dette mennesket gått på skole, spør jeg meg hver gang jeg hører dette. Jeg holder meg for god for å spørre om spørsmålet også gjelder for Mexico. Mexico kunne sannelig ha trengt noen russiske eller kinesiske baser på grensen til sin tyranniske nabo. Men det trikset er blitt brukt for mange ganger av andre.
I stedet sier jeg bare lavt at Ukraina ville IKKE inn i NATO. Det var USA/NATO som ville ha Ukraina. Zelensky ble i 2019 valgt av 73 % av befolkningen da han lovet å avslutte borgerkrigen og slutte fred med Russland. Men det var sterke krefter som ikke tillot ham å innfri valgløftene. Jeg forstår imidlertid straks at argumentet er dødfødt, siden den informasjonen (om valget i 2019), i likhet med svært mange andre opplysninger, aldri har nådd fram til det norske publikum.
Jeg nøyer meg med å spørre om motparten i det minste har sett, eller hørt om, artikkelen i New York Times for nesten tre år siden, om de 12 CIA-basene på Ukrainas grense til Russland?
Men motparten har hørt nok – har forståelig nok gått trett av temaet og avslutter bestemt: “Uansett, det går bare ikke an å marsjere inn i et annet land! Dessuten er jo Putin helt fryktelig.”
Jeg har sluttet å innvende, “men tenk på hvor mange land USA har marsjert inn i!” Jeg vet så uansett hva slags svar jeg får. Det blir en skuldertrekning og: “ja, det er ille det og.”
Siden siste gang jeg hadde en slik samtale, har USAs forsvarsminister bedt Europeiske ledere vennligst forholde seg til realitetene på slagmarken i Ukraina. Det sa han på Sikkerhetskonferansen i Munchen, hvor også USAs visepresident ga de samme lederne en verbal ørefik eller to. Europas statsoverhoder, inkludert våre egne, sparker og hyler som en flokk voksne barn med personlighetsforstyrrelser. De er rasende.
De raser mot USA – ja, det er helt forbløffende, fordi det har de aldri gjort før – ikke fordi så mange lik ligger igjen på slagmarken, men fordi fordi USA later til å være innstilt på å få en slutt på barbariet.
I skjønnlitteratur fra 1900-tallet ser vi fra tid til annen at en mann skyter seg når han forstår at han har valgt en katastrofal kurs. Ja, selv i 20-tallets skjønnlitteratur finner vi eksempler på at mektige menn kan kjenne skam. I dag ser vi nesten aldri at mektige menn eller kvinner nekter å leve med skammen. Er det fordi ingen lenger vet hva skam betyr. Eller er det fordi nettopp de aller mektigste, som NATO-sjefer, EU-sjefer og statsoverhoder av brutale land som USA og UK har lært å omgjøre skam til vold?
Så etter USAs korte og overraskende opptreden i Munchen, vil vi her i Europa se våre ledere utføre en serie C-momenter for å tilrettelegge “narrativet”. Følg spent med de neste ukene. Jeg vil anbefale å kopiere eller på annen måte lagre de motsigelsesfylte fremstillingene som vi vil se. Det blir mange som vil måtte omforklare tidligere ytringer.
I see in various outlets and articles that USAID has been financing 85-90% of the Ukrainian media. Admittedly none of my sources for this claim are passionate admirers of US foreign policy and NATO: But I put to you that the following sentence, penned by Glenn Greenwald makes very good sense:
But the reason USAID was created in the first place is because it’s so much easier to access and manipulate other countries when there’s a pretense of humanitarianism to it rather than an explicit CIA or State Dept program.
Read it again. Is there any reason on earth why the US would not pretend to have philanthropic intentions in a country whose leadership they want to support in the face of popular opposition, or whose leadership they want to topple?
USAID (pronounced U-S-A-I-D) USA International Development – is not an acronym. It was created by then President Kennedy in 1961 with the specific aim of countering Soviet Influence. According to The Times of India, USAID has continued its foreign interference with unabashed energy since the dissolution of the Soviet Union, for instance in Cuba, Bolivia, Russia, Brazil, Peru.
USAID, the agency responsible for implementing much of the US foreign aid program, is significantly impacted by Trump’s order. The directive effectively halts the agency’s current $42.8 billion budget allocated for global operations. (my highlight)
…about
According to observers, there is a dark side to US-provided foreign aid, particularly involving USAID.
Over the years, activists have frequently exposed the exploitation of USAID by successive US governments to push their nefarious agendas abroad. In numerous instances, the agency has served as a cover for US “regime change” plots in many countries, from Cuba to Syria to Venezuela.
Afshin Rattansi, British journalist and author, underscored that USAID functions as “an arm of regime change and subversion,” infiltrating societies in the Global South and inciting unrest against leaders who either refuse to comply with Washington’s economic or do not align with US foreign policy.
“Millions in the global south will celebrate the end of this organization which created fake neoliberal revolutions for hire, to destroy real revolutionary movements and governments,” Rattansi wrote in a post on X, formerly Twitter, on Sunday.
Why do I quote an Iranian outlet? Because I believe it is essential to hear all parties to an argument, be they friend or foe. I am not quoting the Brookings Institute, which also holds strong opinions on the matter, because those are the opinions most of us hear many times a day, year in and year out. In any case, the Iranian Press TV which I just discovered today, looks very interesting, indeed. I put to you that we know no more about Iran than what the US/EU wants us to know, which is not much, and not necessarily all correct.
Anyway, here is a quote from a source most people in the US/EU consider “respectable”, France24. I find the quote eerily unsubstantial:
USAID, an independent agency established by an act of Congress, manages a budget of $42.8 billion meant for humanitarian relief and development assistance around the world.”
You might take a look at how other outlets assess USAID, though I would consider opening the following links a waste of time, unless you have a sense of humour:
I must admit, though that the following item from the White House caught my eye:
More than $9 million of USAID’s ‘humanitarian aid’ intended to feed civilians in Syria ended up in the hands of violent terrorists, including an affiliate of Al Qaeda in Iraq.”
Some of the moneys disbursed by USAID have no doubt contributed to disaster relief. (I am all for disaster relief.) Most of it, however, is not.
How do I know? I was taught, way back in time, to do my research conscientiously. What I have since learnt is that I should not blindly trust my government any more than I should trust corporations or other gold diggers. They all have vested interests. The same goes for independent journalists, of course. But over the years, I tend to trust a handful including those of the Greyzone. Time and time again, Greyzone has provided meticulous and painstaking research, not necessarily of the spectacular “scoop” kind, but of the kind that subsequently proves to have been invaluable, as in their take on USAID, a topic they have been following for years.
I just watched a film from 1972, directed by the magician Costa Gavras, State of Siege. Would you believe that the chief villain in the film was a USAID torture instructor, or rather USAID itself. I actually remember the case – yes, it was real enough – but I didn’t know about USAID. We can thank Trump for exposing that USAID is not all that it seems. And we can thank Costa Gavras for explaining in considerable detail what it pretended to be versus what it really was. Sources:
According to the Greyzone (Do please see, not least, GZ’s linked sources)
According to Georgian state TV (should we not also hear a victim’s story?)
Lastly, Glenn GReenwald’ extremely interesting examination of Wikileaks documentation regarding a similar and very large and powerful organisation that nobody has ever heard of.
From the US tax payers’ perspective, there is the issue of accountability: Just how were the moneys used? To what bank accounts in whose names, were they disbursed. Where are the receipts regarding their actual use? Did such expenditures truly serve US interests, or just the interests of the 1%? It is a marvel that taxpayers have not long since demanded accountability!
We occasionally hear about the black hole in Ukraine, into which billions have disappeared. Most recently Zelensky himself said that Ukraine has only received 76 billion USD out of the 177 bn allegedly delivered by the US. Here I quote the KYIV Independent:
Ukraine has not received even half of the $177 billion the U.S. allocated to support Kyiv throughout the full-scale war, President Volodymyr Zelensky said in an interview with U.S. podcaster Lex Fridman released on Jan. 5. Zelensky implied that this development may have been linked to corruption or lobbying on the side of U.S. companies. Ukraine’s head of state said this in response to Fridman’s question about corruption concerns in Ukraine.
On second thought, I will quote Brookings, because their defence of USAID is so outrageously misleading as to be directly ludicrous. (My emphases in bold: what is ludicrously false)
Abolishing the congressionally funded USAID would hurt U.S. interests in multiple ways that go beyond the core principle of U.S. policy to save lives.
USAID’s efforts to prevent conflict around the world, encourage democratic and pluralistic processes and protect human rights,reduce suffering from death and disease, encourage sustainable economic growth, and prevent environmental destruction reflect the essence of the United States. They help build an international environment that services U.S. interests and values
By way of conclusion, here is the very first sentence in Wkipedia‘s article on “Indoctrination”:
Indoctrination is the process of inculcating (teaching by repeated instruction) a person or people into an ideology, often avoiding critical analysis. (My highlight)
I put to you that we are all – here, there and everywhere – subject to massive indoctrination. Yes, here, too. And we all know that, but somehow we fail to take the fact into account when our sources tell us again and again and again about countries “we” don’t like. Some of what we are told is undoubtedly true, but much is false, deliberately so, at that.
Yesterday I had the privilege of exchanging a few words with a political scientist whom I greatly admire, and whom I have often mentioned here in the past, Professor Glenn Diesen. He has written a number of books, most recently:
Europe as the Western Peninsula of Greater Eurasia: Geoeconomic Regions in a Multipolar World. Rowman & Littlefield. 2021.
Great Power Politics in the Fourth Industrial Revolution: The Geoeconomics of Technological Sovereignty. Bloomsbury. 2021.
Russophobia: Propaganda in International Politics. Springer. 2022.
The Think Tank Racket: Managing the Information War with Russia. Clarity Press. 2023.
The Ukraine War and the Eurasian World Order. Clarity Press. 2024.
In The Think Tank Racket he explored the sinister part played by fake NGOs, think tanks, media outlets and the like (financed, as it now turns out, not least by USAID) with the explicit aim of promoting a “rules-based order” (our rules, stupid). Some of these fake institutions also receive generous funding from the Norwegian government.
Such artificial institutions are working hard, as we speak, to implement regime change operations and, if required, civil wars wherever the financial and strategic interests of the US elite are not sufficiently heeded. In Ukraine they have worked hard – very hard indeed – to suppress dissent against the Zelensky regime, which now appears to have been a dictatorship.
They also work hard to ensure that citizens in “Western” countries are prepared for and able to support certain regime change operations in non-Western countries.
The manufacture of consent has been particularly successful here in Norway, where confidence in the system has not yet been eroded by the dramatic fall in living standards that has plagued other European countries, and where people are ludicrously proud of Jens Stoltenberg. That he is a neoliberal warmonger has somehow not been brought home on them. Almost all Norwegians are now warmongers. Hearing little old ladies speak, you’d think they were raring to go fight the Russians.
With great clarity and, I would add, humility, Glenn Diesen has above all analysed the tortuous demise of the unipolar system and the unfortunate reluctance of the EU and my own country to understand the need for a new “security architecture”, as he calls it.
Unfortunately empires don’t collapse over night nor do they go quietly. They go crashing through the landscape, smashing everything and everybody on their way out.
I had never previously met Glenn Diesen whose work I have followed studiously for nearly three years. What I was very glad I could thank him for yesterday, is his remarkable courage and stamina! The malevolent and absurdly unscientific persecution he has been subjected to in the Norwegian press, day in and day out, reminds me of fascism, quite simply. You see, in this country, if you don’t like US expansionism and the methods used by the US to retain its hegemony, you’re worse than an infidel.
They don’t burn infidels, it is true, yet, but they smear you, ruin your reputation, finish you off one way or another. They? Who are they? Why, the NGOs that defend “justice” and “democracy” of course! They are trying to light a pyre under Glenn Diesen and others who seriously challenge business as usual. That they devote so much venom on him, is merely an indication, you might say, of how very impressive his work is. It is also an indicatori of Norway’s groveling suberviance to USA.
Well, it turns out that Glenn Diesen has had enough. True, there are other Norwegians who know that the USA is anything but committed to “democracy”, “justice”, and “freedom”. But they dare not speak. That’s how bad it is. So Glenn Diesen is leaving the country. The police have warned him he is not safe here. He has applied for citizenship elsewhere. A scientific refugee FROM Norway. This is not the first time science is targeted, and it surely won’t be the last.
But the smell of burning science is definitely foul.
Oslo 8. februar: Jeg var i demonstrasjon utenfor Stortinget i dag. Mot folkemordet. Ja, for selv om det er våpenhvile, så pågår det enda et folkemord. Folkemord med stor forbokstav, vil jeg si. Det er bare pause i den industrielle nedslaktingen.
Det var forbannet kaldt. Jeg hater å stå stille. Jeg mistet kontakten med føttene som etterhvert kjentes som fremmedlegemer – som proteser. Men jeg var bestemt på å holde ut timen det skulle vare, og det er jeg glad jeg klarte.
Siste taler var nemlig veldig sterk, en jøde, en israeler – intet mindre – som begynte med å si det jeg siterer svært løselig: “Her, ute i den norske vinteren, fryser vi. Men i Gaza, hvor folket har vendt tilbake til ruinene, der er det også vinter, og kaldt. For der er det ikke varme hjem å vende tilbake til.” Med tanke på hvordan jeg frøs en gang jeg etter et samlivsbrudd tilbrakte jula alene i Fuengirola, kan jeg levende forestille meg at kulde kan ta rotta på folk.
Taleren er sønn av Auschwitz-overlevende og vokste opp i Israel. Han er nå professor i London, hvor han for et par uker siden ble arrestert og siktet for brudd på terrorloven etter en tale han holdt til støtte for Gaza. Det koster å være Palestina-venn både i USA og i UK, men det vet dere antakelig? I kveld sa han bl.a. (grovt gjengitt): “I Storbritannia ville en demonstrasjon som denne vært omringet av mange flere politifolk enn alle dere som nå er samlet her.”
Det var rart å gå derfra, fordi føttene var døde. På T-banestasjonen var det ganske mye folk, men jeg så det var sitteplass ved siden av en dame på min alder. Hun smilte svakt til meg i det jeg satte kurs mot plassen, og da jeg hadde satt meg, sa hun, uten å se på meg. “Så det var flere som holdt ut helt til slutten?” Overrasket så jeg på henne, og hun trakk opp et grønt palestinaskjerf fra kåpen. (Mitt eget var synlig rødt utenpå kåpen).
“Jøss, grønt!” utbrøt jeg. “Du kombinerer med klimakamp.” “Ja, det er også nødvendig.” Vi sa ikke mer til hverandre, men satt der – jeg med min glede over at det enda er folk på min alder som går i demonstrasjon mot Israel og USA, og hun med en bok – nemlig ikke mobil!
Så nikket vi smilende til hverandre da vi skiltes.
Det var nok ikke stort flere enn 300 mennesker samlet foran stortinget i kveld, er jeg redd, selv om det i det norske folk er mye sympati for konseptet Palestina. Mange av oss var gråhårede, ja, sågar hvithårede. Mange var også i 30-40-50-årene. Få var vesentlig yngre. Men problemet for “det norske folk”, er USA:
I have been silent for a long time. What can you say, when people are being slaughtered on an industrial scale? You can protest, you can scream, you can imagine in your dreams that the words you direct at the criminals are daggers, but in the end, …
In years to come my grandchildren might ask, “And then what happened?”
To be honest, what happened next was that most of us became numb. Yes, numb, alas. How else could we go on?
However, I have now been fortunate enough to see an interview with a 22-year-old Gazan, who was (at the time) alive. Hopefully, he still is. What he said was truly an inspiration.
I have sometimes felt enough generosity to wonder how US and UK sympathisers of the Palestinian cause must feel. Their governments are complicit in a big way. How would I feel if I were a citizen of a genocidal government?
That must hurt terribly, Yet, how much generosity do I truly feel? After all, the US has a long record of running torture camps and murderous puppet regimes on all continents except, as far as I know, Oceania and Europe. US citizens should be inured by now to the knowledge that their government routinely stamps out democracy, justice, and freedom wherever the US elite’s strategic or economic interests are at risk.
But of course, I remind myself, US citizens are not inured, because they have no idea of their country’s sinister record.
Today, everything changed for me, and my sympathy for the hapless US and UK citizens who have no idea of the ghastly mischief their government has been up to, has risen. Today, you see, I got a taste of the medicine they have had to get used to. Yep.
The man who was the driving force in sending Ukrainians to the meat grinder, the man who peddled fantasy, when everybody should have known – and many certainly did know – that Ukraine could never win against such a formidable opponent – yes, that man, that blot on Norway’s history – has now become Norway’s finance minister.
The number of people killed in action vary, of course, depending on your source. Here in Norway, we have been so gung-ho about the Ukrainian war effort, that the Norwegian press tend to quote the US authorities in this, and for that matter most other, matters related to “national security” (i.e. US “national security” which apparently is ours as well).
However, I have more faith in members of the VIPS and other US critics of US efforts to cling to global hegemony, and most of them put the number of Ukrainian dead at around 700 000, at the very least. And the war is quite obviously lost. L-O-S-T. Yet, Ukrainians are still being sent to the meat grinder to die. I just listened to one of the VIPS, Col. Douglas Macgregor, whose outlook about the Ukraine war (from 13 minutes on) was – to put it very mildly – bleak.
Here I need to remind you, in case you have not visited my site before, that Russia’s invasion of Ukraine was not – repeat – NOT unprovoked, as Professor Jeffrey Sachs has repeatedly explained so succinctly that he is effectively black-listed by some search engines, which is why I refer you to jeffsachs.org, where you will find some of his articles and talks,
The medicine, then, that I must swallow though it makes me sick, is that Stoltenberg has relinquished his post as co-head of the Bildenberg group, a title he had just assumed in November 2024, to return to Norway as Finance Minister. As an aside, I put to you that the Bildenberg group is about as disreputable as any other virtually secret society of the super rich, the aim of which is to promote the interests of oligarchs. Mind you: Stoltenberg is a “Labour Party” wolf in sheepskin, like Starmer, but unlike Starmer, he is a dangerous one.
Everybody here was thrilled that Stoltenberg, a war criminal as I see it (the Libya debacle in 2011 here in Norwegian, and here about UK participation in English), should be so greatly honoured, so proud of him: our boy: “NATO Secretary General”, “our Jens” heading the elite Bildenberger group. And they are no less thrilled now that he has relinquished this tremendous honour in favour of “us”. Ugh.
Are the Ukrainians pleased? Having lost the better part of their male population, over 20 per cent of their territory and God knows what else…, are they grateful to Jens Stoltenberg, to NATO, to Bilderberg, to Europe for fooling them into taking on Russia ahead of the war US hawks hanker for with China? Are they pleased when they see Stoltenberg’s smiling unabashedly unashamed face in the media?
Are the Norwegian mainstream press proud of having cheered Stoltenberg on, throughout? So it seems. Why didn’t they see, I ask, what so very many independent political scientists, independent investigative journalists, and independent academics saw from the very start: Ukraine could not win? Why? Well, the answer to that question is simple: They turned to US think tanks that to a large extent are funded by the US military industry, which of course thrives on wars. That’s why.
And now the Norwegian “darling” will be finance minister. He will be de facto leader of this country (because the prime minister is politically impotent). I could have screamed, but I don’t want to wake the neighbours.
***
I would like to give you an example of how VIPS members deal with unfolding geopolitical events and how they deal with diasagreement. Trump has just stated that he wants to take over Gaza: Discussion.
Noen analytikere humrer over at EU fører en suicidal kurs. Europeere, derimot, viser ofte til et demokratisk underskudd.
Selv har jeg aldri orket å forstå EU apparatet – det er for stort, for komplekst og for byråkratisk for min forstand. Inntil nylig har jeg ikke villet uttale meg om EU/EØS spørsmålet. Følgende skisse er kopiert fra Nei til EU.
Det var først for et par år siden, da EU-sjef Santa Ursula hyllet Israel som et demokratisk fyrtårn, at det slo meg at EU som institusjon umulig kunne påberope seg å representere folk i medlemslandene.
Jeg vet riktignok ikke stort om hva EU-borgere generelt mener, men jeg sjekker i det minste spanske nyhetskilder jevnlig. Der er EU ikke tema. Det er heller et påfallende ikke-tema. Jeg tipper at det også i andre land heies eller pipes på egne folkevalgte, ikke på EU-parlamentarikere. Man aner jo ikke hva EU-parlamentet driver med.
Jeg trenger ikke Nei til EU, for å fortelle meg at oppslutning ved EU-valg normalt er svært lav. Men siden jeg vet så lite om EU tyr jeg nå til nettsiden deres, som etter det jeg kan skjønne tilbyr saklig informasjon. (Uthevningene i sitatene nedenfor er mine.)
I EU skal de fleste lovene vedtas av både ministerrådet og EU-parlamentet. Ministerrådet er ikke et folkevalgt organ, men består av en statsråd fra hvert medlemsland. Rådet står ikke ansvarlig overfor noe folkevalgt organ, verken i EU eller medlemsstatene. Det kan heller ikke stilles til ansvar eller kastes av velgerne i EU.
EU-parlamentet kan ikke fremme lovforslag. Det er det bare EU-kommisjonen som kan, ifølge den alminnelige beslutningsprosedyren i Lisboatraktaten. Parlamentet får heller ikke vedta lover alene, kommisjonens forslag må godkjennes også av ministrene i rådet.
Jeg tilføyer for egen del at EU-kommisjonen, som er EUs utøvende makt, og har 32 tusen ansatte, ifølge Wikipedia av idag, heller ikke er et folkevalgt organ.
EU vedtar direktiver og forordninger i hytt og pine, over borgernes hode.
Mange argumenterer for at siden vi har så liten innflytelse i EU, burde vi heller blitt medlem. Dette synspunktet er fullt ut forståelig. Men også EU-borgere har liten innflytelse, og hvis informasjonen på Nei til EU er til å stole på, ville Norge som medlem trolig få 13 av 705 representanter i EU-parlamentet, altså bare 1,8 prosent. Og i Ministerrådet, eller som det nå heter, “Rådet for Den europeiske union” ville vi få 1 representant av 27.
Verre er det at CFSP pålegger medlemsland å støtte opp om EUs utenriks og sikkerhetspolitikk “aktivt og betingelsesløst”. Det medfører, som vi nylig har sett, betingelsesløs underkastelse under USA og dets militære tentakel NATO, (jamfør EUs bifalling av krigsforbrytelser i Israel).
Som EØS-medlem har også vi lagt oss flat for USAs ønsker og behov. Vi bidrar altså i år i Indo-Stillehavet og Midtøsten (!) og deltar med luftstyrker i øvelser i Australia; alt dette med utgangspunkt i en USAnsk agenda, som norsk media har valgt å ikke stille spørsmålstegn ved. I indo-Stillehavet patruljerer en fregatt, KNM Maud, i en hangarskipsgruppe. Dette synes jeg er mystisk ettersom vi i 2023 ikke lenger hadde en eneste fregatt ifølge Wikipedia, som tilføyer:
I Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren fra april 2024 er det foreslått å erstatte klassen med fem nye fregatter + 1 i opsjon med samme fokus (antiubåtkrigføring) som Nansen-klassen.
Regjeringen uttalte at de fremtidige fregattene skal anskaffes, driftes og vedlikeholdes i et strategisk partnerskap med en nær alliert som har sammenfallende strategiske interesser i Norges nærområde (min utheving)
Skipet er det største skipet noensinne i Sjøforsvaret og er blant annet dobbelt så stort som fregattene i Fridtjof Nansen-klassen. (min utheving).
Så vi bidrar, altså med Sjøforforsvarets største skip. I området rundt Kina. Hm. Er Kina vår fiende?
CFSP-rapporten for 2023 forklarer innledningsvis at CFSP bidrar til å ivareta følgende EU-mål: å sikre fred, styrke internasjonal sikkerhet, fremme internasjonalt samarbeid og å utvikle og styrke demokrati, “rule of law”, respekt for menneskerettigheter og grunnleggende friheter.
Jeg vil muligens i en senere post se nærmere på denne påstanden, men foreløpig vil jeg nøye meg med å påstå at CFSP i senere tid har levert tvilsomme resultater ang. målene.
å sikre fred – EU er i krig
styrke internasjonal sikkerhet – sikkerheten vår har aldri vært så truet
fremme internasjonalt samarbeid – EU har ikke søkt fredelige løsninger
styrke respekt for menneskerettigheter – EUs respekt for palestinernes rettigheter må jo virkelig betviles.
Hva gjelder “rule of law” viser jeg til definisjonen i Encyclopedia Britannica,som begynner slik (mine uthevinger):
the mechanism, process, institution, practice, or norm that supports the equality of all citizens before the law, secures a nonarbitrary form of government, and more generally prevents the arbitrary use of power. …
Grovt sett kan uttrykket altså oversettes som rettssikkerhet. EU har valgt å implementere det i utenrikspolitikken i overensstemmelse med USAs tolkning, en tolkning som slett ikke sammenfaller med “rettssikkerhet” og enda mindre med folkerett, Rule of law er nemlig ikke et synonym for “rules-based order –our rules, of course“.
Endelig vil jeg bare kort vise til et av de aller største stridsemnene: Hvem tilhører klodens ressurser? EU og for den del også Norge, har siden 1970-tallet slått inn på en såkalt neoliberal kurs. For så vidt også Norge, men her holdes det fortsatt igjen. Vi har ikke minst enda den såkalte norske modellen.
EU, derimot – er langt på vei grunnlagt på neoliberale prinsipper. Nedenfor et klipp fra Wikipedia av i dag. Der står det riktignok at EU overlater velferdspolitikken til den enkelte stat. Enn så lenge, ja. Jeg anbefaler en analyse av konsekvensene av neoliberalisme for arbeidstakere: “Neoliberalism in the European Union“. Det var ikke greit i 2007 da utredningen ble skrevet, og det er i alle fall ikke blitt bedre nå.
Hvorfor EØS
Her blir det straks vanskeligere.
Uten EØS-medlemskap vil ikke våre telefoner kunne roame i Europa.
Vi vil ikke lenger ha krav på gratis medisinsk behandling og ev. sykehusinnleggelse i EU-land.
Reiseforsikring til EU vil bli dyrere.
På den annen side: Vi vil ikke lenger bli nødt til å følge EUs endeløse direktiver og forordninger.
Et uttrykk for noe vi er blitt pålagt som følge av vårt EØS-medlemskap er anskaffelsesloven. Ifølge den må alle oppgaver og anskaffelser over en viss verdi som skal betales av det offentlige legges ut på anbud til hele EU.
Jeg har indirekte vært med på en slik prosess og konstaterer at den er tidkrevende og innviklet – altså kostbar. Man må bl.a. designe et nøyaktig anbudsgrunnlag: Jeg tipper det må være en utfordring å vite hvordan man skal vekte arbeidsvilkår, luftkvalitet, punktlighet, sikkerhet, osv for jernbaneruter. Glemmer man å kreve allergivennlige tekstiler, så kan man ikke klage i etterkant.
Det er enda mer kostbart å legge inn anbud. Det kan bare de svært store firmaer og de er oftest ikke norske, vil jeg tro. I tillegg til omfattende preliminær skriftlig dokumentasjon og reisevirksomhet, må det presenteres, inspiseres, akkederes ad infinitum. Er det rart at togreiser er blitt dyre? Det er et mirakel at togene overhode går når selskapene som driver dem må bruke så mye ressurser på å late som om de er “best”.
Men rett skal være rett: Næringslivet skal ikke bli min elefant i rommet. Opprinnelig var jo EU, bare en slags klubb som skulle føre en felles handelspolitikk med opprettingen av en tollunion, EEC, som det den gang het. Tariffer og importkvoter mellom medlemslandene ble fjernet. Norge ble senere med i EØS for at norske produsenter skulle kunne eksportere f.eks. laks til f.eks. Frankrike uten at laksen ble dyrere for franskmenn enn fransk laks.
For å kunne gjøre det lett for norske eksportører har vi siden måttet tåle en stadig dusj av direktiver og forordninger. Vi har måttet ansette masse folk for fortløpende å tolke og oversette og implementere direktivene og forordningene.
Bortsett fra olje, gass og elektrisitet utgjør norsk eksport til Europa ca. 8 % av vår BNP. Norge er Europas viktigste kilde til gass, som Europa nå har et desperat behov for. Jeg mener vi bør kunne få en gunstig handelsavtale med EU uten EØS-medlemskap. Hvis Sveits kan få det til….
Se på en globus: Europa er en knøttliten del av verden. Algerie ligger forresten i en slags handelskrig med EU og vil oppheve en avtale som landets myndigheter mener har vært gunstig for EU, men skadelig for Algerie. Kanskje vi kunne øke utveksling med dem?
Slik jeg ser det, er de to største problemene med EØS-medlemskap følgende:
EU er med tiden blitt stadig mer overnasjonal og udemokratisk. Det rammer medlemsland, og det rammer oss i EØS.
Militært har EU (og Norge) satset alt på NATO, som var USAs vakthund i Europa mot Sovjetunionen, men som nå bruker Europa i sin kamp for å beholde sitt overtak over mesteparten av verden.. Jeg skal ikke her og nå gå nærmere inn på USAs farlige utenrikspolitiske kurs de siste årene. Jeg vil nøye meg med å påpeke at Norge og Støre og norsk presse har lagt seg på ryggen og spiller død.
Fremtidsfrykt er farlig for barn, ungdom og voksne, lærer jeg når jeg googler begrepet. I Psykologitidsskriftet var fenomenet sågar viet en hel artikkel i 2008.
Flere og flere bankansatte oppsøker psykolog i den vanskelige tiden amerikanske banker nå er inne i, melder nyhetsbyrået Reuters. Forrige uke kom den sjette og syvende bankkollapsen i USA hittil i år, og amerikanske bankansatte er ikke lenger bare redde for å gå glipp av bonuser, de frykter mest av alt for jobbene sine.
Er det for patologi å regne å frykte fremtiden? Var det patologisk å være engstelig i det globale krakket i 2008, når lånekunder mistet gård og grunn, og arbeidere mistet jobbene? Det som etter min mening var patologisk, var heller at man prøvde å løse problemene ved å ty til psykologer, ikke ved organisert folkelig motstand mot blant annet finansialisering av vestlige lands økonomier.
Vi har lagt det bak oss nå. Vi tenker ikke lenger på det NRK kaller finanskrisen (som om det bare har vært én), på at mange land ble rammet som dominobrikker da USAnske finansinstitusjoner ble insolvente i 2007-08. Vi har ikke en gang lagt merke til at regulering av finansakrobatikk i USA bare nominelt er økt siden den gang. Ifølge det innledende avsnittet i Wikipedia-artikkelen om finanskriser (dessverre ikke oversatt til norsk) strides de lærde om årsakene til finanskrisene, men enes om at man ikke har lært å forutsi og unngå dem.
I Norge går det så bra så, får vi vite; fremover faktisk. De norske myndighetene, NHO, bankene og SSB forsikrer nesten daglig at 2025 blir et godt år, med økt kjøpekraft, nemlig. Optimisme er viktig for næringslivet. Derfor snakkes det mindre om at kommunale avgifter, nettleie, forsikringer og lign. stiger og vil måtte fortsette å stige pga. av tiltak i forhold til kildesortering, vann og avløp, flomvern, rassikring, osv. Alt det vi importerer med en svekket krone, fortsetter å bli merkbart dyrere, men det skal vi ikke tenke på. Nei, for fremtidsfrykt vil vi helst ikke ha noe av. Fremtidsfrykt er skadelig for økonomien vår. Den hemmer forbruk, demper investeringsiver og stimulerer politisk sinne.
Bør forbruk stimuleres? Er investering noe vi blindt hilser velkommen? Jeg har ingen BI utdannelse, så vi får ta den diskusjonen en annen dag. Men her og nå vil jeg slå et slag for politisk sinne.
Her til lands fortsetter vi nemlig å kjøre “lett underholdning” og Maskorama som om livene våre avhang av sorgløshet. Jeg benyttet meg igjen i dag av et flott tilbud til dem som kan logge seg inn på Oslos kommunale bibliotek, Deichman. Gjennom biblioteket kan vi nemlig få adgang hjemmefra til svært mange norske og utenlandske aviser og blader. Utvalget er overveldende, så jeg klikket på “Kategorier” i håp om å få oversikt. Her er de:
Som sagt, lett underholdning.
Jeg vil dog understreke – og takk til Deichman – at om vi blåser i kategoriene og i stedet blar tålmodig, så finner vi Aftenposten, om ikke Klassekampen.
Det er nok likevel ikke på bibliotekene de fleste søker lett underholdning, men heller på kabel-TV.
På TV er “thrillere” tingen for mange. Det er ikke nytt. Jeg har aldri forstått hvorfor, men jeg prøver meg her med noe som kunne ha vært innledningen til en hypotese om en fiktiv Eirik:
Eirik er aldri jublende glad, aldri beruset av kjærlighet for damene han til enhver tid er sammen med. Men når han ser på en thriller, så er det noe som beveger seg inni ham. Han lever. Etter å ha sett filmen er han faktisk litt begeistret.
Når jeg spør: Men blir du ikke redd? ler han avvæpnende og svarer, “Det er jo bare fiksjon, ikke virkelighet”.
Når jeg sender ham link til en dokumentar om hva som har foregått i Gaza de siste 16 månedene, svarer han: “Too much. Orker ikke.”
Danskene har produsert miniserien “Familier som våre” (vises for tiden på NRK), som slett ikke er en thriller, i alle fall ikke til å begynne med: Hvordan håndterer de danske myndighetene at landet i umiddelbar fremtid ikke lenger vil kunne driftes pga klimaendringer? Filmens premisser er at de a) velger å holde kjeft om problemene til det er for sent å redde landet, b) lover å bruke landets siste ressurser på å gjøre det mulig for landets borgere å starte opp som flyktninger annetsteds
Jeg kjenner godt igjen filmens premiss (a). De gjør akkurat det samme her. Premiss (b) bør i teorien være kjent for oss alle, i den forstand at politikere i et demokrati i prinsippet skal tjene dem de representerer. Allerede i første episode blir det imidlertid klart at de som tilhører den enge, informerte krets – de som er innafor – sørger for sikkerheten og en fet valutapakke til deres nærmeste. Resten av befolkningen vil måtte ta til takke med det som måtte være til overs.
Jeg har bare sett to episoder, men jeg synes de alene kunne være en egen film: Dette burde vekke, tenker jeg. Vi er vant til å tenke at flyktninger er et problem som kommer til oss; at vi enten må være steile og nekte dem adgang eller humane og slippe dem inn. Men sett nå at det er vi som er flyktninger?
Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg at Danmark ganske snart kan bli offer for det stigende havet. Mener jeg.
Men nei, min hypotetiske Eirik sier: “Det er helt urealistisk at dansker skal måtte “flykte” pga av klimaendringer. Serien mangler relevanse og er uinteressant.
***
Norsk presse forteller oss ikke at det står dårlig til i EU, økonomisk altså, svært dårlig, og også politisk. Vi får heller ikke høre at stadig flere velgere i EU-land er EU-skeptikere. Vi får bare vite at de er “høyre-ekstreme.” Verre er det at en del av det pressen forteller oss er direkte usant eller i det minste misvisende. Jeg anbefaler f.eks. følgende søkestreng i Google: “congress 1.6 billion China”. (Det dreier seg ikke om midler til Kina, men midler til propaganda mot Kina på Bidens, ikke Trump’s, vakt.) Det dreier seg altså om 1, 6 milliarder USD!
Det er dessverre svært mange grunner til fremtidsfrykt. Klimaendringene, som aktivister og vitenskapsfolk har mast om i mange tiår, er nå blitt ganske så merkbare. Ikke bare på Svalbard og i Afrika. Skremmende, faktisk. Men har vi tatt det innover oss?
I oktober i fjor opplevde fylket Valencia i Spania en fryktelig flomkatastrofe. Jeg var da i fylket Cadiz – langt fra Valencia – og fulgte begivenhetene på spansk TV, som avbrøt andre sendinger og rapporterte om helvetet minutt for minutt, døgnet rundt i 3 døgn.) Bildene og de korte videosnuttene vitner lastet opp var grufulle, GRU-FULLE. Det meste er borte fra nettet nå; støvsugd. Vi skal ikke behøve å tenke for mye på klimakrisen. Nei, vi skal fokusere på “bærekraftig vekst”.
“Bærekraftig vekst”! Hvor lenge skal denne barnetimen få fortsette? Hvor mye verre skal klimaet måtte bli før vi skjønner at fortsatt vekst ikke kan være bærekraftig? Hvor mange flere mennesker må dø i branner og flommer eller miste hjemmene sine i klimakatastrofer og uunngåelige finanskriser før vi skjønner at vi spiller russisk rulett? For det blir ikke vi som dør først, blir det vel.
Mens jeg satt foran skjermen og fulgte med de husløse ti-tusener i Valencia, tenkte jeg også på Gaza, hvor folk har hatt det sånn, og verre, i mange mange måneder, ikke pga. klima, men pga av Israels ønske om å utrydde dem.
Det er ikke til å fatte, i 2024-25, at det finnes mennesker som er villige til å torturere og/eller utrydde andre for å kunne overta deres eiendom. Det er ikke til å fatte at slike mennesker er statsledere.
Vi nordmenn anser oss som et humant folkeferd, opptatt av menneskerettigheter. Allikevel avgir vi territorium (militærbaser) til en supermakt som medvirker til et fryktelig folkemord, til menneskeofring.
For tiden “ofrer” også vi menneskene i Ukraina. Dette gjør vi angivelig i “demokratiets” navn. Norsk presse vil selvfølgelig ikke se det slik, men Zelensky ble valgt av 73,23 % av stemmene fordi han lovet fred med Russland. Velgerne ville absolutt ikke inn i NATO. De ble lurt. Ukraina går til grunne fordi Vesten ikke ville tillate noe forlik med Russland i 2022. Jeg spør ikke, men påstår: “Ukraina-støtte” er regelrett menneskeofring.
Jeg snakket i går med en god venn som var sterkt uenig med meg. “Jeg har gode venner – flyktninger – fra Ukraina. Jeg synes at det Russland gjorde mot landet deres er helt forferdelig!”
Jeg prøvde å forklare at Ukraina er blitt brukt av USA og NATO for å svekke Russland. Min gode venn lyttet virkelig, men det jeg sa trengte på et vis ikke gjennom, delvis fordi min tirade var for kompakt, men delvis også av en annen grunn: Uavhengig av stormaktsspill, mente han, og selv om krigen går dårlig for Ukraina, så kan man ikke bare akseptere at en stormakt angriper en liten nabo.
Han minnet meg på – støttet av Eirik – at jeg jo sier akkurat det samme som ham i en annen sak, nemlig om Palestinerne. Vi må søtte dem, selv om det er helt klart at uansett hvor mye vi raser mot Israel, så vil palestinere fortsette å bli drept.
2-0 til dere to.
Og jeg skal gi dere et gratispoeng: Jeg sier nemlig også det samme om Norge. Vi burde ikke ha gitt oss for USAnsk press og gitt dem de 12 basene på norsk jord, selv om USA er verdens sterkeste og farligste land. Vi burde ha nektet. De kunne selvfølgelig ha utsatt oss for økonomiske sanksjoner, som de gjør med alle land som ikke adlyder dem. Da ville vi ha fått oss en økonomisk dukkert, men kanskje unngått en mye verre dukkert senere. Sett nå, for eksempel, at Trump kommer på at vi her til lands har olja. Sett at han bestemmer seg for å “ta” Norge, slik han akter å “ta” Grønland. Nei, ikke “nå”, men på sikt; ville vi med 12 USAnske militærbaser på vår jord ha den aller minste sjansen til å forsvare oss? Vi ville nok ikke fått hjelp av russerne.
Eirik og min anonyme gode venn må dog innrømme at det er forskjell mellom på den ene siden å medvirke til utryddelse av flest mulig mennesker i Palestina – og på den andre å nekte et naboland å bli medlem i en aggressive militærallianse.
Uansett hevder jeg at etterhvert som klima- og finanskrisene topper seg, vil stadig flere bli utsatt for menneskeofring på en eller annen måte. I mange tiår har vi sett sultende afrikanere dø – ofret – fordi vi ikke gjorde noe, eller ikke gjorde mer for å hindre tragediene på deres kontinent. Hver og en av oss tenker tross alt først på seg selv, ev. på familien. Slik er arten vi tilhører. Inntil slutten av middelalderen, var også klanen overmåte viktig, men etter en periode med nasjonsbygging, fulgt av flere hundre år med borgerkriger skjønte Europeerne til slutt at det var nesten like viktig å indoktrinere fedrelandskjærlighet som gudstro. Så en nordmann tenker først på seg og ev. familien, dernest på fedrelandet. Dessverre. Spør bare FrP.
Og vi tenker kort. Det er faktisk empirisk, intet mindre, bevist: Vi tenker kort. Vi i Norge bidrar derfor i all uskyldighet (altså svært indirekte) til fremtidig menneskeofring.
Ville ikke en smule fremtidsfrykt med tilhørende “fight-or-flight” respons være på sin plass i stedet?
