Oslo 8. februar: Jeg var i demonstrasjon utenfor Stortinget i dag. Mot folkemordet. Ja, for selv om det er våpenhvile, så pågår det enda et folkemord. Folkemord med stor forbokstav, vil jeg si. Det er bare pause i den industrielle nedslaktingen. 

Det var forbannet kaldt. Jeg hater å stå stille. Jeg mistet kontakten med føttene som etterhvert kjentes som fremmedlegemer – som proteser. Men jeg var bestemt på å holde ut timen det skulle vare, og det er jeg glad jeg klarte. 

Siste taler var nemlig veldig sterk, en jøde, en israeler – intet mindre – som begynte med å si det jeg siterer svært løselig: “Her, ute i den norske vinteren, fryser vi. Men i Gaza, hvor folket har vendt tilbake til ruinene, der er det også vinter, og kaldt. For der er det ikke varme hjem å vende tilbake til.” Med tanke på hvordan jeg frøs en gang jeg etter et samlivsbrudd tilbrakte jula alene i Fuengirola, kan jeg levende forestille meg at kulde kan ta rotta på folk.

Taleren er sønn av Auschwitz-overlevende og vokste opp i Israel. Han er nå professor i  London, hvor han for et par uker siden ble arrestert og siktet for brudd på terrorloven etter en tale han holdt til støtte for Gaza. Det koster å være Palestina-venn både i USA og i UK, men det vet dere antakelig? I kveld sa han bl.a. (grovt gjengitt): “I Storbritannia ville en demonstrasjon som denne vært omringet av mange flere politifolk enn alle dere som nå er samlet her.”

Det var rart å gå derfra, fordi føttene var døde. På T-banestasjonen var det ganske mye folk, men jeg  så det var sitteplass ved siden av en dame på min alder. Hun smilte svakt til meg i det jeg satte kurs mot plassen, og da jeg hadde satt meg, sa hun, uten å se på meg. “Så det var flere som holdt ut helt til slutten?” Overrasket så jeg på henne, og hun trakk opp et grønt palestinaskjerf fra kåpen. (Mitt eget var synlig rødt utenpå kåpen).

“Jøss, grønt!” utbrøt jeg. “Du kombinerer med klimakamp.” “Ja, det er også nødvendig.” Vi sa ikke mer til hverandre, men satt der –  jeg med min glede over at det enda er folk på min alder som går i demonstrasjon mot Israel og USA, og hun med en bok – nemlig ikke mobil!

Så nikket vi smilende til hverandre da vi skiltes.

Det var nok ikke stort flere enn 300 mennesker samlet foran stortinget i kveld, er jeg redd, selv om det i det norske folk er mye sympati for konseptet Palestina. Mange av oss var gråhårede, ja, sågar hvithårede. Mange var også i 30-40-50-årene.  Få var vesentlig yngre.  Men problemet for “det norske folk”, er USA:

Hva betyr USA for fred? for ufred?